Nr. 2302:
Et «evigvarende» ikke opphørende
brennende helvete er en total ubibelsk og Jødisk tanke og mening, angående hva
det vil si å stå i Livets bok!
Jeg ser frem imot ikke bare 1000 års-riket, men enda mer den
dagen da Gud har fjernet både de onde og det Onde fra tilværelsen og han skaper
en ny jord og nye himler.
Jødene har en helt annen forståelse av evig, død og mye
annet enn oss andre som tross alt har en villfarende katolsk balast, samt
hedenskap i bunn som hedningekristne.
Når f.eks. Jødene ser på dette med å få stå i Livets bok,
kontra å bli strøket. Så får de lov til å leve 1 år til. Med andre ord, står en
ikke i Livets bok, så dør en. Det med å stå i Livets bok, er noe man trenger å
få nåde til hele tiden.
Det er det samme som vil skje når vi alle skal møte Gud,
innforbi den hvite trone. Da vi alle mennesker som ikke inntil da har stått
innforbi Gud, bli avgjort om en skal være med inn i evigheten med Gud. Eller at
en ikke er funnet verdig, og en blir tilintetgjort i Ildsjøen med Satan,
Antikrist, den falske profet, de falne engler, demonene og alle ugudelige.
Lærer Guds ord et evigvarende brennende helvete for de
fortapte? Eller skal de «opphøre» å eksistere? Hva sier skriften?
Bibelen er klar, at
den såkalte annihilasjonslæren er hva skriften lærer.
Hva er
annihilasjonslæren?
Den som forherder seg mot evangeliet, eller unnlater å ta
imot frelsen og kommer over på Guds side.
Skal til slutt bli tilintetgjort. Fortapelsen er da å forstå
som opphør av eksistens, tilintetgjørelse. Det er dette som bibelen lærer, ikke
noe annet!
Øystein Skarholm
skriver følgende:
Bibelens omtale av
fortapelsen
I Bibelen finner vi mange tekster som direkte omtaler
fortapelsen. Å forstå hva disse tekstene er ment å formidle er en avgjørende
faktor i en analyse av annihilasjonslæren. Jeg vil derfor studere enkelte
aspekter som er gjennomgående i Bibelens omtale av fortapelsen, samt undersøke
noen av de mest sentrale tekstene spesielt.
Fortapelse i NT
Det kan være nyttig med noen innledende ord angående hva som
finnes av nytestamentlige tekster tilknyttet fortapelsen. I de synoptiske
evangeliene, finner vi hos Matteus flere referanser til helvete. Den ene gangen
dette nevnes hos Markus, samt alle Lukas’ henvisninger, er å finne også hos
Matteus. I tillegg finnes lignelsen om den rike mannen og Lasarus utelukkende
hos Lukas, en tekst som ofte trekkes frem i denne forbindelse.125
Johannes tar i bruk en mer unik begrepsbruk, uten referanser
til hverken helvete, Hades, pinsel, ild eller lignende. I stedet benyttes
uttrykk som fortapelse, død og dom. I apostelgjerningene finnes heller ingen
omtale av helvete. Det tales om frelse og oppstandelse, og selv om Guds dom til
tider nevnes, spesifiseres aldri hva denne innebærer.
Heller ikke i brevene til Paulus kan vi finne spesifikk
omtale av helvete. Det skrives dog om en rekke nært beslektede temaer. I Rom
6,23 er døden syndens lønn, mens den i 1 Kor 15,26 er den siste fiende som blir
tilintetgjort. Et gjentakende tema er Guds vrede, som skal komme over de
ulydige (Rom 2,8f; 9,22; 1,18; 2,5; 3,5; 4,15; 5,9; 12,19; 13,4f; Ef 2,3; 5,6;
Kol 3,6; 1
Tess 1,10; 2,16; 5,9). Videre er det hos Paulus tydelig at
alle må frem for Guds domstol (eks. Rom 2,6; 3,6) og at de som finnes skyldig
vil gå fortapt (eks. Rom 2,12; 1 Kor 1,18). Til tross for omfattende tale om
fortapelsens mulighet er det kun i 2 Tess 1,9 at Paulus direkte beskriver hva
denne innebærer. I den norske oversettelsen skrives det slik: «Straffen deres
blir en evig fortapelse borte fra Herrens ansikt og fra hans herlighet og
makt». For bedre å forstå Stotts syn på fortapelse som ødeleggelse, kan det være
nyttig å se på den engelske oversettelsen: «They will suffer the punishment of
eternal destruction, away from the presence of the Lord and from the glory of
his might.»128 Det greske ordet som benyttes, oversatt125 ACUTE, 2000, s. 42
126 ACUTE, 2000, s. 47 127 ACUTE, 2000, ss. 48-49 128 Oversettelsen er hentet
fra the English Standard Version (ESV). «fortapelse» og «destruction», er
«olethron». Ordet i seg selv betyr ikke annihilasjon, men det å tape alt som
gir eksistens sin verdi.
Verset kan i så måte benyttes også for å forsvare et
tradisjonelt syn på fortapelsen. Det kan derfor være nødvendig å minne om at
Stotts argumentasjon på dette området ikke bygger på dette verset alene, men på
Bibelens helhetlige terminologi tilknyttet fortapelsen. En «fortapelse borte
fra Herrens ansikt» er ikke selvforklarende, og må forstås i lys av de øvrige
bibelske tekster.
I de øvrige brev finner vi en omtale av de fortaptes skjebne
i Hebr 10,27, der de fortapte vil fortæres av dommen og Guds brennende iver.
Hebr 6,2 beskriver dommen som evig. I Jakobs brev benyttes terminologi som
«død» og «ødelegge» (Jak 1,15; 4,12), mens det i Peters to brev tales om dom (1
Pet 4,17) og fortapelse (2 Pet 3,7). I 2 Pet 2,9 er det uklart om det henvises
til det som følger dommen eller det som er i forkant av den. I Jud 1,7 trekkes
en parallell mellom fortapelsen og den evige ild som straffet Sodoma og
Gomorra. I tillegg virker 2 Pet 2,12 å tale om de fortaptes skjebne.
Til slutt finnes en rekke vers i Johannes’ åpenbaring. Her
beskrives fortapelsen som «den annen død» (2,11; 20,6), hvilket videre
beskrives som en sjø av ild og svovel (21,8). I 22,15 er de fortapte plassert
«utenfor» det nye Jerusalem, mens 11,18 taler om å «ødelegge dem som ødelegger
jorden». I tillegg vil djevelen kastes i ildsjøen, sammen med dyret og den
falske profeten, hvor de skal pines dag og natt i all evighet (20,10). Også
døden og dødsriket selv vil bli kastet i ildsjøen (20,14).
I tillegg kommer en rekke referanser i GT. Den kulturelle og
religiøse kontekst gjør disse mer utfordrende å tolke, og det vil derfor i
hovedsak fokuseres på de nytestamentlige tekster.
Begrepsbruk i omtale av fortapelsen
I sin redegjørelse fokuserer Stott på språk og billedbruk
når han analyserer de bibelske tekster.132 Berg gjør i sin bok «Evig liv eller
død»133 noe av det samme. Men i stedet for å fokusere på fortapelse som
ødeleggelse, undersøkes Bibelens beskrivelse av døden som de fortaptes skjebne
(eksempelvis Rom 6,21; 6,23; 1,15; Esek 18,4; 18,20; Sal 143,3; Åp 2,11;
20,6; 20,14; 21,8). Disse versene kan ikke omtale annet enn
den endelige og absolutte død. I tillegg finnes andre ord som uttrykker samme
mening. I Sal 9,6 utslettes de lovløse, mens de i Sal 37,38 går til grunne og
får sin fremtid hugget av. I Mal 4,1-3 skal alle som gjør urett brenne opp, det
samme gjelder i Matt 3,12. Andre uttrykk som brukes om de fortapte er bl.a. at
de skal gå til grunne (Job 4,20), utryddes (Sal 145,20), ødelegges (1 Kor
3,17), tilintetgjøres (2 Tess 2,8), fortæres (Hebr 10,27) og gå til grunne på
samme måte som dyrene (2 Pet 2,12; Sal 49,13; Fork 3,18f). Spesielt trekker
Berg fram Sal 37,20 der vi finner: «Men de lovløse går til grunne. Herrens
fiender forsvinner som blomsterprakten på marken, de blir borte som røyk».
Bergs argumentasjon for fortapelse som en evig og absolutt
død gjenspeiler i stor grad Stotts tanker om fortapelse som ødeleggelse. Deres
konklusjon er den samme. Berg skriver selv:
[…] fortapelsen skal bestå i en absolutt tilintetgjørelse,
som de mange bibelsteder sier oss, ikke i evigvarende pine. De greske ord som
er brukt for fortapelse eller gå fortapt, er for øvrig de samme som andre
steder er oversatt med: gå til grunne, bli ødelagt, bli fortært, bli
tilintetgjort. Å gå fortapt betyr: å bli tilintetgjort. Den evige død skal
treffe dem som gjør det onde og viser det evige liv fra seg.
Også Fudge tar for seg de ulike uttrykk som benyttes om
fortapelse i Bibelen, og i likhet med Stott fokuserer han spesielt på de som
omhandler ild. Han fremhever Jesu ord i Matt 13,40,43, der de fortapte kastes i
ildovnen. Fudge understreker at en uslokkelig ild er et gjentakende tema både i
GT og NT, med henvisning til Esek 21,3f; Am 5,6 og Matt 3,12. Denne Guds ild
uttrykker en uforbeholden ødeleggelse av det som kastes i den. Konsekvent er
ilden det evige, et symbol på at det ikke finnes håp for det som brenner i den.
Selve ildovnen er også et noe vi kjenner fra GT. I Dan 3 kastes Sjadrak, Mesjak
og Abed-Nego i Nebukadnesars ildovn uten å brenne opp. Dette fordi Guds engel
berget de (v. 28). Det er derimot tydelig at Gud ikke vil berge de som kastes i
fortapelsens ild.
Matt 13,40-43 byr også på eksempler av
fortapelsesskildringer utover bruken av ild: I ildovnen vil de fortapte gråte
og skjære tenner. Samme uttrykk finner vi bl.a. i Luk 13,28 og Matt 25,30.
I likhet med våre dagligdagse assosiasjoner, benyttes gråt i
Bibelen for å uttrykke frykt, sorg og smerte. I Jes 22,12 gråter jødene over
Jerusalems ødeleggelse og i Jer 9,1 gråtes det over de falne i folket. Skjæring
av tenner forekommer både i GT og NT i forbindelse med sinne (Sal
37,12; Klag 2,16; Apg 7,54). Hverken Matteus-teksten eller
begrepsbruken i Bibelen for øvrig antyder at de fortaptes gråt og skjæring av
tenner vil vare i evighet. Tvert imot beskrives de fortaptes skjæring av tenner
i Sal 112, der fortsettelsen er at de tæres bort og at deres lengsler blir til
intet (v. 10). En antakelse av at gråt og skjæring av tenner er en beskrivelse
som omtaler
de fortaptes evige pine har ikke sitt opphav i de bibelske
tekster, men oppstod lang tid etter Bibelens tilblivelse.
De fortaptes frykt, sorg, smerte og sinne er deres reaksjon
når de innser deres skjebne. Dette medfører ikke at denne skjebne må bestå av
en evig, bevisst pine. Den kan omhandle vissheten om en evig utestengelse fra
Guds rike, og at de i stedet skal forgå i den fortærende ild.
Gehenna
Blant begrepene som benyttes i Bibelens formidling av
fortapelsen, finner vi det greske ordet Gehenna. Jesu første referanse til
dette finner vi i Matt 5,22, der det på norsk er oversatt «helvete». Et
naturlig spørsmål er om vi med ordet helvete får de samme assosiasjoner som
Jesu tilhørere fikk da han underviste om Gehenna. «Helvete»
assosieres gjerne med middelalderens skildringer, inkludert tortur. «Gehenna»
gir på sin side ikke mening dersom en ikke er kjent med geografien omkring
datidens Jerusalem. Dette er sannsynligvis årsaken til at ordet kun benyttes én
gang utenfor evangeliene (Jak 3,6 – uten referanse til de fortaptes endelige
skjebne), og at det benyttes annen terminologi i NTs bøker rettet mot hedninger
og fraflyttede jøder. På grunn av ulik referanseramme vil derfor en norsk
bibeloversettelse kunne virke misledende når den referer til «helvete».
Gehenna stammer fra det hebraiske «ge’hinnom», eller Hinnoms
dal. Denne fantes like sør for Jerusalem og var et beryktet sted for
avgudsdyrkelse, der det bl.a. ble ofret til Molech – de dødes gud. Det var i
tillegg her likene og offerasken ble kastet (Jer 31,40). Dette kan indikere at
Gehenna var en søppelplass, noe som har vært en populær antakelse. Arkeologiske
funn
antyder dog at dalen ikke fungerte som dette, men at den
inneholdt bl.a. gravsteder og krematorium. Dette stemmer godt med tanken om
Hinnoms dal som et sted med flammer og lik. Det er sannsynligvis dette stedet
Jesaja referer til når han taler om marken som ikke skal dø og ilden som ikke
slukner
(Jes 66,24).
Arthur Hoyles har forfattet en fyldig beskrivelse av
Gehenna. Beskrivelsens detaljer kan nok ikke bevises fullt ut historisk, men
den formidler kjernen av den jødiske oppfatning av stedet:
Here the fire burned day and night, destroying the garbage
and purifying the
atmosphere from the smell of rotten fish or decaying
vegetation. In time of war the carcasses of vanquished enemies might mingle
with the refuse, thus furnishing patriotic writers with a clue as to the
destiny of their own persecutors. They were destined to be destroyed in the
fires that were never quenched.
I evangeliene er det
utelukkende Jesus som tar i bruk Gehenna som beskrivelse av fortapelsen.
Dette forekommer ved
fire anledninger:
1. I Matt 5,22 nevner Jesus ulike synder som leder til
Gehenna.
2. I Matt 5,29f og Mark 9,43ff formidles at det er bedre å
gå lemlestet i livet enn å havne hel i Gehenna. I Mark 9 følger deretter
sitatet fra Jes 66,24.
3. Nevnte Matt 10,28, samt Luk 12,5, beskriver at vi kun
skal frykte Han som har makt til å ødelegge/kaste sjelen i Gehenna.
4. I Matt 23,15; 23,33 fordømmer Jesus enkelte fariseere som
leder folk til Gehenna. Ingen av de nevnte tekster nevner straffens varighet
eller funksjon.143 Jesu forkynnelse tar utgangspunkt i de jødiske tilhørernes
kunnskap, der Hinnoms dal er allment kjent som stedet for fordømte og fortapte.
Slik formidles forferdeligheten ved det å gå fortapt. Med bakgrunn i dette
brukes Gehenna hyppig i mellom testamentlig litteratur når det tales om
fortapelsen.
Litteraturen er dog
ikke samstemt når det gjelder hva denne fortapelsen egentlig innebærer.
Det man med sikkerhet kan slå fast er at Gehenna formidlet
skrekk og avsky til det jødiske publikum. Den manglende konsensus i
litteraturen gjenspeiler det som er en manglende tydelighet i de opprinnelige
tekster, hva angår innhold og varighet av den straff plassert i Gehenna.
Vi finner altså ingen direkte forbindelse mellom Jesu bruk
av Gehenna og en forståelse av fortapelse som evig, bevisst pine. Jesus og
mellomtestamentlige forfattere tar i bruk begrepet på en måte som ligner vår
egen bruk av «helvete»; det beskriver forferdeligheten ved å gå fortapt.
Jødenes assosiasjoner til Gehenna er dog annerledes enn vestlige forestillinger
av
helvete. Når Jesus talte om Gehenna formidlet ikke dette et
sted for evig tortur, men et sted der de døde forsvant i ild og
forråtnelse.
Guds vrede
I sin artikkel «Luthers syn på helvete», poengterer Erling
Utnem at Luthers forståelse av fortapelsen direkte er tilknyttet Guds vrede.
Både helvete, ild og andre bibelske betegnelser på fortapelsen bør forstås som
synonymer av denne. En slik tanke støttes bl.a. av Sal 21,10:
«Du gjør dem til en flammende ovn når du viser deg. Herren
skal sluke dem i sin vrede og ilden fortære dem.»146 En slik tolkning er i
utgangspunktet forenelig med annihilasjonslæren, med mindre dommen defineres
som evig pine. Utnem spesifiserer at Luther forstår fortapelsen som nettopp
dette, men ikke med grunnlag i «metafysiske spekulasjoner over sjelens
udødelighet». Fortapelsen forstås som evig pine fordi dommen inneholder alle
dommerens egenskaper. Derfor er den også evig og uendelig.
Det kan dog diskuteres hvorvidt dette er en selvfølgelighet.
At Guds vrede alltid potensielt eksisterer, er ikke det samme som at den alltid
må utøves. I så fall må Guds vrede også ha hatt et utløp før denne verden ble
skapt. Det kan heller ikke argumenteres for at Hans handlinger er evige i det
de trer i kraft, uten samtidig å antyde at skaperverket ikke kan opphøre å
eksistere. Dersom Guds skapende kraft kan opphøre, må vel det samme gjelde Hans
vrede? Det må derfor presenteres grunnlag for hvorfor Gud velger å opprettholde
sin vrede over de fortapte. Dette må i tillegg samsvare med forståelsen av Guds
godhet og rettferdighet, et aspekt vi nå skal se nærmere på.
Ildsjøen i Johannes’ åpenbaring
Tolkningen av Åp 14,9-11 utfordres av en annen tekst funnet
i Johannes’ åpenbaring. I kapittel 20, vers 10, leser vi: «Og djevelen, som
hadde forført dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den
falske profeten er. Der skal de pines dag og natt i all evighet.» I motsetning
til de øvrige tekster vi har undersøkt, er det her hverken ilden eller røyken
som beskrives som evig, men selve pinselen. Stott presiserer at dette er det
eneste skriftsted der pine direkte forbindes med evigheten. Han understreker
også at beskrivelsen kun omfatter djevelen, dyret og den falske profeten.
Stott antyder dermed at verset alene ikke kan fungere som
grunnlag for en tradisjonell forståelse av fortapelsen, ettersom det ikke
direkte omtaler mennesker som går fortapt. Tradisjonell tolkning vil derfor
være avhengig av støtte fra andre tekster. Dette betyr ikke at verset ikke kan
tolkes i en slik retning, men det er et relevant moment å ta med videre.185
I teksten er djevelens, dyrets og den falske profetens pine
plassert i sjøen av ild og svovel, som øvrige steder i Åpenbaringsboken omtales
som «ildsjøen». Uttrykket benyttes utelukkende i blant de interessante tekster
å se nærmere på, dersom en ønsker å undersøke om en slik tolkning holder vann,
finnes en rekke mellomtestamentlige og apokryfe verk. Fudge påpeker at det har
vært vanlig å anta at disse støtter forståelsen av fortapelsen som evig pine,
men understreker også at dette ikke nødvendigvis er tilfellet (Fudge, 1994, ss.
191-192). Jeg har i denne oppgaven valgt å se bort fra denne debatten, og
fokusert på de bibelske tekstene. denne
boken, men både annihilasjonister og tradisjonalister er enige om at dette
beskriver den samme endelige skjebne som evangeliene beskriver med «Gehenna».
Tidligere i boken er vi allerede gjort kjent med ildsjøen, og den beskrives
også senere i boken. For å forstå dens betydning må vi se nærmere på alle disse
versene.
Dyret og den falske
profeten
De første som kastes i ildsjøen er dyret og den falske
profeten (Åp 19,20). I likhet med Stott forstår Fudge disse som symboler på
ulik ondskap i verden. Disse vil hverken eksistere for evig eller være i stand
til å erfare smerte. Se f.eks. 1 Kor 15,24: «Så kommer slutten, når han overgir
sin kongsmakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter,
myndigheter og krefter.» I slik sammenheng kan ikke ildsjøen være et redskap
for evig, bevisst pine. Den
indikerer i stedet Guds totale seier over verdens ondskap.
En absolutt annihilasjon av de onde krefter som står Ham imot. Ildsjøen
fungerer dermed som et bilde en total tilintetgjørelse.
Djevelen
Når vi så kommer til versene som omhandler djevelen
(20,7-10), ser vi at de henviser til Esek 38-39. Gog og Magog, som nevnes i
vers 8, kjenner vi fra disse kapitlene. I kapitlene fra Esekiel utsletter Gud
de onde krefter ved å la høljende regn, haglsteiner, ild og svovel regne over
de (38,22). Fudge poengterer at dette er i direkte motsetning til versene som
følger, der deres ødeleggelse vil skje ved at de gis til føde for rovfugler og
villdyr (39,4), og at Israelsfolket vil
plyndre restene (39,10). Bildene som tas i bruk er ulike,
likevel er skildringene i perfekt harmoni. Dette fordi deres budskap er det
samme: Gog og hans folk vil ødelegges.
Den siste kamp som Johannes bevitner, der Satan samler sitt
folk til strid, gjenspeiler denne kamp. Satan blir beseiret og kastet i
ildsjøen. Her vil han, sammen med dyret og den falske profeten, pines dag og
natt i all evighet (v. 10). En vanlig tolkning, der dyret og den falske
profeten forstås som verdens ondskap, umuliggjør en bokstavelig tolkning av
dette. At disse her er personifisert, er nødvendig for å muliggjøre Johannes
sin åpenbaring.
Berg beskriver det derfor slik: I vers 10 heter det så at
djevelen ble kastet i «sjøen med ild og svovel». […] Den er, som omtalt foran,
identisk med den absolutte og endelige utslettelse. Åp. 20,10 er således
beretningen om djevelens tilintetgjørelse. Fudge innrømmer at dersom ildsjøen
fortsatt symboliserer annihilasjon, virker dette å være i strid med at Johannes
kan bevitne djevelens evige pine. Her finnes ingen åpenbar tolkning, men frem
til nå har teksten heller ikke omtalt de fortapte menneskers skjebne. Ingen
mennesker har blitt kastet i ildsjøen, og ingen vers har beskrevet deres
skjebne som evig pine. En mer tilfredsstillende tolkning av dette verset kunne
bidratt til å styrke annihilasjonslærens holdbarhet, men den avhenger ikke av
dette.
Døden og dødsriket
I vers 14 kastes også døden og dødsriket i ildsjøen. Dette
stemmer godt med de øvrige bibelske tekster. I Jes 25,8 profeteres det at Gud
skal sluke døden for evig, og i 1 Kor 15,26 proklamerer Paulus at den siste
fiende som blir tilintetgjort er døden selv. I denne sammenheng kan ikke
ildsjøen symbolisere annet enn annihilasjon, på samme måte som da det gjaldt
dyret og den falske profeten. Døden skal tilintetgjøres.
Et interessant poeng kan gjøres ut av at Johannes så
presiserer: «Og ildsjøen, det er den annen død» (v. 14b). Formuleringen er et
språklig verktøy Johannes bruker ved flere andre anledninger i
Åpenbaringsboken: « […] gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner»
(5,8), «Linet er de helliges rettferdige gjerninger» (19,8),
« […] de andre døde ble ikke levende før de tusen år var gått. Dette er den
første oppstandelsen» (20,5). Ved alle disse anledninger er den andre
beskrivelsen fortolkningen av den første. Dersom dette også gjelder ildsjøen og
den annen død, er «den annen død» en tydeligere beskrivelse av hva ildsjøen
virkelig er. En slik forståelse medfører at selv ildsjøen vil ta slutt. Den vil
bli oppslukt av Gud og tilintetgjort, slik Bibelen beskriver dødens skjebne.
Fudge innrømmer at tolkningen ikke er selvsagt, men han argumenterer for at den
er i koherens med Bibelens øvrige tekster. Dersom både døden og ildsjøen er
bibelske bilder på fortapelsen, og denne er en evig bevisst pine, hvilken
mening gir det at pinselen selv skal pines? Derimot, hvis fortapelsen er
utslettelse, virker Bibelens budskap å være oppfylt. Døden skal ikke være mer (Åp
21,4), døden er tilintetgjort (1 Kor 15,26). Aldri mer vil noen dø.193
Uavhengig av om en slik tolkning er korrekt, består Fudge sitt hovedpoeng:
Verset tar i bruk ildsjøen som et bilde på fullstendig tilintetgjørelse.
De fortapte mennesker
I kapittel 20, vers 15, omtales de fortapte menneskers
skjebne for første gang i forbindelse med ildsjøen: «Og om noen ikke var
skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen». I kapittel 21 gjentas
dette, samt beskrivelsen av ildsjøen som «den annen død» (v. 8). En tolkning av
hva dette innebærer avhenger av hvilken forståelse en har av ildsjøen. Dersom
ildsjøen representerer tilintetgjørelse, slik det har blitt argumentert for
her, vil også dette verset underbygge annihilasjonslæren.
Tradisjonalister har ofte tolket versene til å beskrive en
eksistens uten Gud.194 Uten håp om oppstandelse til livet, uten fellesskap med
Gud og uten Hans nærvær. En slik beskrivelse er ikke å finne i teksten selv.195
En forståelse av fortapelsen som fravær av Gud, omtaler Hegstad slik: En slik
utleggelse har utvilsomt et poeng, nemlig at fortapelsen er den siste
konsekvens av noe som mennesket til syvende og sist selv har valgt å må ta
ansvar for. […] Men
den kommer likevel ikke til rette med den bibelske tanke om
Gud som den aktive i fortapelsen – fordi fortapelsen er et uttrykk for Guds dom
innebærer den også et møte med Gud selv.
Det er vanskelig å komme utenom at Gud er tilstede også i
fortapelsen. Se f.eks. Hebr 10,31: «Det er forferdelig å falle i hendene på den
levende Gud!». Om en i tillegg anerkjenner at Gud til enhver tid opprettholder
alt i eksistens, er det tydelig at heller ikke fortapte mennesker kan eksistere
uten Ham. En enkel beskrivelse av fortapelsen som «fravær av Gud» er derfor
ikke tilstrekkelig.
En mer holdbar forståelse vil være at fortapelsen er fravær
av Guds godhet. Vers som 2 Tess 1,9 kan benyttes for å fremme et slikt syn, og
det kan forenes med tanken om Gud som aktiv i fortapelsen. Men ingen av versene
som taler om dette antyder evig eksistens, og de er derfor ikke i strid med
annihilasjonslæren.
Nærværet av Hans dom er å finne i ødeleggelsen av de
fortapte, det samme gjelder fraværet av Hans godhet. Samtidig vil deres valg om
å avvise Gud ha den konsekvens at de ikke får del i himmelriket, og deres
ødeleggelse vil ende i tilintetgjørelse.
Oppsummering angående
ildsjøen
Ved to anledninger, først ved dyret og den falske profeten,
så ved døden og dødsriket, virker ildsjøen å representere annihilasjon. Når det
gjelder Satans skjebne har vi ikke nådd en endelig konklusjon, men dette er et
adskilt tema. Fudge hevder at ingenting i teksten forhindrer tanken om
annihilasjon, men at den i stedet peker i den retning, blant annet når den
antyder at ildsjøens virkelige betydning er den annen død.
Matt 10,28
Jeg har tidligere beskrevet hvordan Bibelens generelle
omtale av fortapelsen benytter terminologi som støtter annihilasjonslæren.
Uttrykk som utslettelse (Sal 9,6), å brenne opp (Mal 4,1), ødeleggelse (1 Kor
3,17), utryddelse og tilintetgjørelse (2 Tess 2,8), å gå under som dyrene (2
Pet 2,12) og å forsvinne som blomstene på marken (Sal 37,20) peker i retning av
en endelig utslettelse av de som går fortapt. For å utdype dette perspektivet
videre kan det være fruktbart å se nærmere på en av de mest sentrale tekstene i
denne sammenheng.
I Matt 10,28 finner vi teksten vi også undersøkte i
sammenheng med Augustins tanker om sjelen: «Vær ikke redde for dem som dreper
kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel
og kropp i helvete.»
Her tydeliggjøres at Gud har makt til å ødelegge både kropp
og sjel. Med mindre Jesus overdriver eller kommer med tomme trusler, virker
verset å antyde at det er nettopp dette som vil skje i helvete. Dette
underbygges av den helhetlige forståelsen av sjel og kropp som Bibelen virker å
formidle Spørsmålet blir derfor om de fortapte kan ødelegges og fortsatt
eksistere. I 1 Kor 15,42ff beskrives de frelstes oppstandelse. Blant annet vil
de oppstå til uforgjengelighet (v. 42), noe de fortapte ikke vil arve (v. 50).
Også udødeligheten gis til de frelste (v. 53f). Dersom uforgjengelighet og
udødelighet er egenskaper de frelste mottar i oppstandelsen, virker det tydelig
at den ødeleggelse av kropp og sjel som vil finne sted i helvete kun kan ha én
konklusjon: Annihilasjon. Argumentasjonen er tett knyttet til den vi har
undersøkt angående sjelens udødelighet, men det er i denne sammenheng spesielt
vanskelig å forstå hvordan Jesus kan tale om at sjelen skal ødelegges, dersom
den for alltid vil være i eksistens.
I denne sammenheng har det blitt hevdet at en oppstandelse
fra døden i seg selv vil påvirke den menneskelige natur. Derfor vil også de
ugudelige være kvalitativt annerledes i etterkant av en oppstandelse. Fudge
avviser denne idéen ved å referere Henry Constable. Alle oppstandelser frem til
Jesu egen oppstandelse skjedde uten at den oppstandne tilegnet seg nye
egenskaper. For eksempel demonstrerer Jesu oppvekkelse av Lasarus i Joh 11 at
det er fullt mulig å oppstå fra de døde og fortsatt være dødelig. Constable
etterlyser derfor bevis på at oppstandelse i seg selv medfører endringer av
menneskets dødelige natur. Ifølge ham gjelder dette utelukkende den
oppstandelse som skjer i kraft av Jesus. Bibelen inneholder flere eksempler på
at mennesker gjenoppstår fra døden for så å dø igjen.
En beskrivelse av fortapelse som «den annen død», der denne
nå er evigvarende, virker i slik sammenheng å gi mening. Oppstandelse til evig
liv, med udødelige, «åndelige kropper» («soma pneumatikon»), tilhører de
oppstandne i Kristus.
I tillegg er det verdt å merkes at i Matteus-verset omtaler
Jesus de fortaptes kropp og sjel på samme måte. De vil begge bli ødelagt. Når
ikke annet insinueres i teksten, vil det derfor være unaturlig å anta at den
ødeleggelsen som finner sted vil ha ulikt resultat. Dersom den kroppslige
ødeleggelse vil resultere i at kroppen går bort, vil den naturlige tolkning
være at det samme gjelder sjelen.
