Nr. 3496: Apostelen Paulus: «Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak meg og strekker meg etter det som er foran meg. Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen i det høye som Gud har kalt meg til gjennom Kristus Jesus!»

 Nr. 3496:

Apostelen Paulus: «Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak meg og strekker meg etter det som er foran meg. Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen i det høye som Gud har kalt meg til gjennom Kristus Jesus!»

 

Apostelen Paulus hadde både vært i «hardt» vær, og smult farvann.

Men han la alt bak seg, og strakk seg ut imot Jesus og det som lå foran.

https://blog.janchristensen.net/2013/05/nr-596-i-apostelen-paulus-fotspor-pa.html

 

https://blog.janchristensen.net/2021/12/nr-2965-avisen-vartoslo-med-gladnyhet.html

 

Ap.gj. 27. ³⁹ Da det ble morgen, kunne de ikke dra kjensel på landskapet, men de kunne se en bukt med en strand. Der ville de sette skipet på grunn, om mulig.

⁴⁰ Så kastet de ankrene og lot dem være i sjøen og løste repene som bandt roret. Så heiste de storseilet med vinden og satte kurs mot stranden.

⁴¹ Og da de kom nær en grunne som havet slo mot fra begge kanter, gikk skipet på grunn. Forstavnen satte seg så fast at skipet ikke var til å rikke, og akterstavnen ble knust av de kraftige bølgene.

⁴² Soldatene ville drepe fangene for at ingen skulle svømme i land og rømme.

⁴³ Men hærføreren, som ville føre Paulus trygt frem, forhindret dem fra det. Han befalte at de som kunne svømme, måtte hoppe overbord først og komme seg i land.

⁴⁴ Og deretter resten — noen på planker og andre på vrakrester fra skipet. Slik klarte de alle å komme seg trygt på land.

 -------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Fil. 3. ¹² Det er ikke slik at jeg allerede har oppnådd alt dette, eller allerede er fullkommengjort. Men jeg jager etter å få gripe det, slik også Kristus har grepet tak i meg.

¹³ Brødre, jeg tenker ikke slik at jeg allerede har grepet tak i det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som er bak meg og strekker meg etter det som er foran meg.

¹⁴ Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen i det høye som Gud har kalt meg til gjennom Kristus Jesus.

¹⁵ Derfor må alle som vil bli fullkommengjort, ha den samme forståelsen. Og skulle så være at noen av dere tenker annerledes, skal Gud åpenbare også det for dere.

¹⁶ Men ut fra det vi allerede har oppnådd, må vi leve etter den samme rettesnor og med det samme sinnelag.

 

Livet med Jesus byr på utfordringer, gleder, smerte og Velsignelser!

 

Når jeg leser Paulus undervisning her, så treffer det virkelig.

Apostelen hadde en Gudgitt evne til å formidle Guds levende ord slik at det er like aktuelt i dag som det var den gangen.

Apostelen skriver også på en slik måte, at vi forstår dette er selværfart.

Derfor gir det hele en tygde som gjør at dette er lærdommer for oss alle, selv i dag!

 

Apostelen Paulus hadde sine oppturer og nedturer!

 

Studerer enn livet og tjenesten til Paulus.

Så finner vi ut meget snart at han var en mann som erfarte det gode, og det som ikke var enkelt.

 

Fil. 4. ¹¹ Jeg sier ikke dette fordi jeg mangler noe, for jeg har lært at jeg skal være fornøyd med det jeg har.

¹² Jeg vet også hva det vil si å være nedverdiget, og hva det vil si å ha i overflod. Jeg har lært hva det vil si å være mett og vet hva det vil si å være sulten; både å ha i overflod og å lide nød.

¹³ Jeg har styrke til alt i Kristus, for det er han som styrker meg.

 

Innviet i alt!

 

Vi går igjennom i livet med andre ord, det som erfares og er negativt.

Vi går igjennom i livet det som er fares og er positivt!

 

Begge deler må vi «glemme» og legge bak oss!

 

Akkurat nå har jeg/vi kjempet enn kamp imot Oslo Kommune der de har stjelt bilen vår og oppført seg som «Djevelen» selv.

Klart at en kan bli frustrert og til dels bitter på slike onde og «farlige» mennesker som oppfører seg helt som den Onde selv.

Apostelen Paulus sier:

«Jeg glemmer det som er bak meg.»

 

Det er den virkelige hemmeligheten til å leve for Gud og Jesus.

Da Paulus skriver videre:

«Strekker meg etter det som er foran meg. Jeg jager mot målet, mot den seiersprisen i det høye som Gud har kalt meg til gjennom Kristus Jesus.»

 

Det er noe som alltid ligger foran oss som er viktigere enn det som ligger bak.

Det er å nå «Himmellandet», den store «seiersprisen i det høye som Gud har kalt meg til gjennom Kristus Jesus.»

 

Fokuset må være Jesus, ikke noe annet!

 

Hebr. 12. ¹ La oss derfor, fordi vi også er omgitt av en stor sky av vitner, legge bort alt som tynger oss — synden som vi så lett lar oss fange opp i — og løpe med utholdenhet mot den kampen vi har foran oss.

² La oss rette vårt blikk mot Jesus, han som er troens opphavsmannen og fullender. Han så den gleden som var stilt foran ham og holdt ut på stauren.^* Han foraktet skammen og satte seg til høyre for Guds trone.  ^*gr. stauros = staur

 

Vi må se livet vårt, tjenesten og alt det vi gjør i et mye større perspektiv enn det rent ut nåværende.

Vi som troende har hele tiden en «himmel» over våre liv som også gjelder tid.

Tidsperspektivet er evigheten, der vi skal for det første nå sluttfrelsen.

Men Apostelen Paulus sier noe meget interessant.

Han skriver om «seiersprisen i det høye.»

Dette er ikke «bare» frelsen, men vi vil få lønn for vårt arbeid, tjeneste og utholdenhet for Jesus og Gud i dette vårt nåværende liv.

Slik jeg forstår dette verset, så innbefatter dette «alt!»

 

Vi kan sammenligne våre liv og tjeneste som et «sluttoppgjør!»

 

2 Kor. 5. ¹⁰ For vi skal alle for Kristi domstol. For alle skal få igjen etter deres gjerninger i legemet, enten de er gode eller onde.

 

1 Joh. 4. ¹⁷ For kjærligheten må bli moden blant oss for at vi skal ha frimodighet på dommens dag, for slik han var, slik skal også vi være i denne verden.

 

Frelsen som taler om vår sluttfrelse er selvsagt det aller, aller viktigste.

Kommer jeg «krypende» inn i Himmelen – eller rettere sagt.

Det Nye Jerusalem, så har jeg som alle andre som kommer inn der oppnådd det aller største som et menneske kan erfare.

Det er å nå «himmellandet!»

 

Men det er også «lønn» for strevet og utholdenheten å få.

Vi kan sammenligne som det er å avslutte et arbeidsforhold der en får et sluttoppgjør. Der bedriten eller arbeidsgiveren betaler ut alt det som en har til gode. Der en da gjerne da får et større beløp enn en vanlig lønn.

 

Slik blir det også for oss å komme hjem. Der vi vil få igjen for hva som har skjedd her i tiden og i våre legemer.

Der vi vil bli belønnet etter vår troskap først og fremst.

 

For å både nå frem til «Himmelen», og få full lønn trenger vi da å legge bak oss alt. Ikke la noe få hindre oss. Sinke oss, eller på andre måter være rent ut ødeleggende.

 

Denne verden er direkte urettferdig og onde mennesker florer overalt!

 

Har nå gått igjennom en kamp som faktisk ikke er over. Men som virkelig har tatt på der Oslo Kommune gjennom diverse ansatte og instanser har gjort alt som har stått i deres makt for å knekke meg. Bl.a. fått en bøter og vedtak på 280.000, - kr. Der alt er bygget på løgn og demonisk aktivitet gjennom disse.

For meg som en enkel bussjåfør er dette pengebeløp som er helt hinsides.

Skal en se på dette som «Guds tukt»? Hva er slike ting?

https://blog.janchristensen.net/2025/08/nr-3498-plan-og-bygningsetatenoslo.html

 

Dette er å være en borger av denne verden!

 

Det var akkurat dette Apostelen Paulus skrev, at vi skulle legge bak oss.

Det skulle ikke knekke oss. Ikke oppsluke oss.

 

Det positive er «like» farlig som det negative!

 

Jeg vil påstå at vi som troende hvis vi ser på oss som en homogen gruppe her i Norge og den vestlige verden. Så har vi det helt, helt fantastisk i dag.

Hvis vi sammenligner oss med troende i andre deler av verden.

Hvis vi også går tilbake i tid og ser på hvordan de første kristne hadde det.

Og oppover gjennom århundrene har hatt det. Så er det uten tvil «makelig» og godt å være en troende her i Norge. Og ellers stort sett over den vestlige verden!

 

Jeg møter liten og ingen forståelse blant andre troende!

 

De aller fleste troende skjønner ikke hva det vil si å være en rettferdig person som opplever stor urett. Faktisk, mange mener at det er bl.a. som «fortjent».

Det er «Guds tukt», og mye annet. Sannheten er her i min situasjon et direkte Satanisk og demonisk angrep, ikke noe annet!

Det har jeg erfart også i andre saker bl.a. i den såkalte Unibuss saken der jeg fikk sparken som bussjåfør for å ha spilt på kristne radioprogrammer da jeg kjøre buss. Som er fullt ut lovlig.

Men dessverre, akkurat der kjempet jeg ikke kampen som jeg skulle.

 

Alt må vi legge bak oss, og strekke oss ut etter det som ligger foran!

 

Slik som i vår sak har de begynt å ta bilen, de vil ta huset og sikkert alt de kan.

Selv om det vi har bygget er veiledet av PBE hvordan bygge.

Det er ikke så ulovlig som PBE og Statsforvalter hevder.

Alle andre i Oslo By hadde fått dispensasjon og godkjennelse på de minimale og ubetydelige overskridelser som det er.

Derfor har jeg også sendt et forslag hvordan løse det hele som de ikke svarer på.

Selv om Norsk lov og forvaltningsloven sier de skal gjøre dette, så bryter disse konstant Norsk lov.

 

Jeg har også mange «seirer» å se tilbake på i livet!

 

Som jeg allerede har nevnt, så har de aller fleste kristne det utmerket her i Norge. Det er en like stor svøpe og farlighet for oss.

Som det er kamp og strid.

Derfor må vi legge alt bak oss.

Vi leser om Kong Davis, som kjempet kampen gjennom mange år.

Der han hadde motstand og hele tiden vandret med Gud.

Men så kom det en tid i hans liv, der han fikk det «for godt».

Det ble han til fall og nederlag.

 

Vi leser i 2. Sam. 11. 1 Året efter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab avsted med sine tjenere og hele Israel, og de herjet Ammons barns land og kringsatte Rabba. Men David blev i Jerusalem.

2 Så hendte det en aften at David stod op fra sitt leie og gikk omkring på kongehusets tak; da fikk han fra taket se en kvinne som badet sig; og kvinnen var meget fager av utseende.

3 David sendte bud og spurte sig for om kvinnen, og de sa: Det er jo Batseba, datter av Eliam og hetitten Urias hustru.

4 Da sendte David bud og lot henne hente; hun kom til ham, og han lå hos henne like efterat hun hadde renset sig fra sin urenhet; så gikk hun hjem igjen.

5 Kvinnen blev fruktsommelig; og hun sendte bud om det til David og lot si: Jeg er fruktsommelig.

 

Dette var for Kong David der han skulle begynne å «nyte sitt otium!»

 

Her hadde David siden ungdommen kjempet Guds kamper på alle fronter i sitt liv.

Satan og hans demoner hadde kommet imot ham på alle kanter, og han hadde overvunnet dem alle.

Det var løver og andre dyr da han var gjeter for sin Far.

Kong Saul var overvunnet, eller rettere sagt.

Fjernet slik at David var blitt den ubestridte Konge.

Goliat var overvunnet.

Fiendene rundt omkring, som var selvsagt ekstremt sterke.

Nå var det egentlig kun «småting» som sto igjen i forhold til hva som han hadde gjort.

Hva gjorde David da?

Levde i Salme 100 og 103 der det står at en skal takk Gud for alt.

Der det står at vi ikke skal glemme Herrens velgjerninger, at det er lov å takke og tenke på hvor trofast og Gud har vært.

Dette var plutselig «glemt». Nå var David plutselig opptatt med å få tilfredsstilt sitt kjød og mannlige lyster og behov.

Han hadde flere koner og hadde selvsagt all mulighet til å få dekket sine behov på dette området. Men nei, dette var ikke godt nok.

Nå var det noe «nytt» og «spennende» som skulle erobres, som ligger så sterkt i vår falne natur som mannfolk.

Erobretrangen på dette området ligger meget sterkt tilstede!

 

Etter Kong Davids dype fall. Så lærer det oss dette at faktisk «gode» dager er minst like farlig for vårt åndelig liv som de «onde» dagene.

Det er ikke minst derfor kristen Norge til tider ligger i «dvale».

Det er fordi vi har fått det for makelig og varer ikke hvordan dette lammer vårt åndelig liv.

 

Selv våre nederlag må vi «glemme», og strekke oss ut etter det som ligger foran!

 

Dette å gå med Gud og Jesus i denne verden, er på mange det mest vanskeligste liv å leve.

Da vi som troende er på mange måter et fremmedelement i denne verden.

Samtidig, vi har også et «fremdelement» i oss selv. Det er vårt kjød.

Skriften sier:

Gal. 5. ¹⁷ For kjøttet begjærer mot ånden, og ånden mot kjøttet. Disse står mot hverandre, for at ingen skal gjøre som han vil.

 

Denne indre kampen i oss selv, og denne ytre kampen byr på mange utordringer. Som gjør at vi ikke alltid opplever seier, glede og fremgang.

Men når Den hellige ånd får komme til, så vil vi mer enn seire.

 

Morgendagen må vi alltid legge bak oss, og strekke oss ut etter det som ligger foran.

 

Kristenlivet er «ferskvare!» Det må leves ut hver dag.

Tar vi utfordringene? Det er det som det hele handler om.

Da må vi både evne å gå i kampen. Når den er «over».

Legge det bak seg, og gå fremover!