Nr 44: Tror du på den profetiske gave?

Nr 44:

Tror du på den profetiske gave?

Peter

Svar:

Ja!
Men Guds ord oppfordrer også til nøkternhet, edruelighet og å prøve alt, selv profetisk tale. Vi er med andre ord ikke fritatt for å bli prøvd og testet, også av mennesker som sjekker om det stemmer med Guds ord det som blir holdt frem. Slik at de kan gi sin tilslutning til budskapet eller ikke.

1. Kor. 14. 29 To eller tre kan tale profetisk, og de andre skal prøve det de sier.
1. Tess. 5. 20 ringeakt ikke profetisk tale; 21 men prøv alt, hold fast på det gode.

Det som kommer frem her er at alt skal prøves. Derfor må vi ikke sluke alt rått, men drøvtygge på det og sjekke om det stemmer med Guds ord og om det har Åndens vitnesbyrd i seg.
Jeg anser min tjeneste og min utrustning for å være en Hyrde og lærertjeneste. Men det er som om Herren må bruke meg til også å være en Profet om jeg ikke liker og ønsker å kalle meg for det.

Men hvem skal Herren bruke i denne frafalls tid i Norge på det åndelige område?

Gud bruker hvem han vil og tier vi stilt så roper steinene. Men allikevel, denne gaven er meget viktig i denne tiden.
Det er forskjell på å være en profet og ha den profetiske gave. Alle kan ha den profetiske gave, men ikke alle kan bli profeter, det må en ha et kall og en spesiell utrustning til.

1. Kor. 12. 28 Og Gud satte i menigheten først nogen til apostler, for det annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, forskjellige slags tunger.

Legg merke til at Gud satte i menigheten. Der kom profet tjenesten inn. Slik var det blant de første kristne og slik er det i dag.

Ap.gj. 13. 1. I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til fyrst Herodes, og dessuten Saulus.

Det er ikke alltid like lett å være en profet, men tjenesten er nødvendig og menigheten skulle støtte den gaven akkurat like mye som de andre tjenestegavene. Alt hører oss til sier Paulus, derfor å sette gavene opp imot hverandre er både ubibelsk og usunt.

Ja, jeg tror på den profetiske gave og den gaven skal ikke slukne og dø hen, men vokse og trives i Guds menighet.
Vi vet at i endetiden før Jesus kommer igjen skal menneskene, selv de troende være spesielt egoistiske og selvsentrerte taler Guds ord om flere plasser. Blant annet i 2. Tim. 3. 1-5. Hvor mye viktigere er det da ikke at den profetiske tjeneste fungerer og er i vår midte?

Hva innbefatter det å være en profet? I GT ble den gaven også kalt å være seer. Tror det er viktig å kunne se noe som andre ikke ser og før andre ser det, slik at en kan komme fienden i forkjøpet. Men vil Guds folk høre? Dessverre så er svaret nei mye i dag.

Den profetiske gave tales om hvordan den skal fungere og hva den skal formidle flere steder i NT, spesielt i 1. Kor. 14.
v. 3 Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst.
Både den profetiske gave og tjenestegaven skal ha det til hensikt, å være til formaning, trøst og oppbyggelse.

Ved å være under den profetiske salvelse så vet en andre ting som andre ikke vet. Det er en åpenbaringsgave som drar ting til side og åpner opp. Derfor er det med stort ansvar og med stor aktpågivenhet en opplever å ha en slik tjeneste og nådegave utrustning. Ingen skulle derfor bli hovmodig og stor i seg selv fordi Gud åpenbarer noe først til profetene. Ale er nåde i Guds rike

Amos 3. 7 For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.
2. Kong. 6. 8 En gang mens arameerkongen lå i krig med Israel, avtalte han med sine menn at de skulle slå leir på det og det sted. 9 Da sendte gudsmannen bud til Israels konge og sa: «Vokt deg for å gå forbi dette stedet, for arameerne har gått dit ned.» 10 Så sendte Israels konge folk til det stedet som gudsmannen hadde nevnt og advart ham mot; og han tok seg i vare der. Dette gjentok seg flere ganger. 11 Arameerkongen ble opphisset over dette. Han kalte sine menn sammen og sa til dem: «Kan dere ikke si meg hvem av våre folk det er som holder med Israels konge?» 12 En av mennene svarte: «Det er ingen av oss, herre konge. Men Elisja, profeten i Israel, lar Israelskongen få vite hva du sier i ditt sovekammer.» 13 Da sa kongen: «Gå og finn ut hvor han er, så jeg kan sende folk og hente ham.» Det ble meldt ham at profeten var i Dotan, 14 og dit sendte kongen en stor hær med hester og vogner. De kom om natten og omringet byen.

Profeten hadde den fule oversikten og det har profetene i dag også. En profet skal ikke bare avsløre, men også vise vei. Hvor menigheten og den enkelte skal gå. Ja, under spesielle oppdrag kan vi også tale til Konger og nasjoner!

Haggai 2. 4 Men nå, vær frimodig og sterk, Serubabel! lyder ordet fra Herren. Vær frimodig, Josva, Jehosadaks sønn, du som er øversteprest! Vær frimodig, alt folk i landet! lyder ordet fra Herren. Gå og arbeid, for jeg er med dere! lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud. 5 Dette løfte gav jeg dere da dere drog ut fra Egypt. Min Ånd bor iblant dere. Frykt ikke!

Å være en profet er ingen enkel oppgave og gjerning. Derfor må en også ta en bestemmelse at en ønsker og vil være en budbærer for Herren.

1. Kor. 14. 32 og profeters ånder er profeter lydige.

Den som har en profet tjeneste gjør det ikke for å bli populær eller upopulær, men for at en er et Herrens sendebud. Døperen Johannes var en profet og han ville selvfølgelig ikke av seg selv fortelle Herodes og kona at de levde i synd da Herodes var gjengiftet med sin brors kone. Det kostet ham både hodet og livet, men det var Herrens vilje at budskapet skulle frem. Derfor må vi skille mellom slik vi er i kjødet og dette med å gå Herrens ærend.
Når en går inn i en profet tjeneste, så trenger en å bli stille for Gud og la han lede. Dette gjelder for alle forkynnere, ikke minst profeten. Vi må selv være berørt av budskapet før andre skal bli berørt og vekket opp for sannheten.

Å utfordre mennesker som profeten gjør både positivt og negativt er en del av profet tjenesten, det tar på en selv også. Ikke minst på det mentale og det følelsesmessige planet. Å si sannheten til mennesker er noe som virkelig koster “flesk”. Derfor ser vi flere plasser at profeten var både høyt oppe og langt nede følelsesmessig og ved å ikke alltid høste annerkjennelse og tillitt.
Det er skikkelig tøft å møte både Gud, Satan og mennesker nesten ansikt til ansikt er noe som setter oss på prøve.
Derfor må en stålsette seg selv for tjenesten og oppgaven.

1. Kong. 19. 1. Akab fortalte Jesabel om alt det Elia hadde gjort, og hvordan han hadde drept alle profetene med sverd. 2 Da sendte hun en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå deg som det gikk med profetene.» 3 Da ble Elia redd, gjorde seg ferdig og drog av sted for å berge livet. Han kom til Be’er-Sjeba, som ligger i Juda. Der lot han tjenestegutten sin bli igjen, 4 og selv gikk han en dagsreise ut i ødemarken. Der satte han seg under en gyvelbusk og ønsket at han måtte få dø. «Nå er det nok,» sa han, «ta mitt liv, Herre! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine.»
5 Så la han seg til å sove under gyvelbusken. Da rørte en engel ved ham og sa: «Stå opp og spis!» 6 Og da han så seg om, fikk han øye på et lite nybakt brød og en krukke med vann like ved siden av hodet sitt. Han spiste og drakk og la seg igjen. 7 Men Herrens engel kom en gang til, rørte ved ham og sa: «Stå opp og spis! Ellers blir veien for lang for deg.»

Jeg tror også at en profet innehar både flere nådegaver som går inn i å være i tjeneste for Gud. Og at en som har et profet kall, ikke er bare profet. Det er de som er profeter som også innehar en utrustning som også kan være flere av de fem forskjellige tjenestegaver som Efes. 4 taler om. La oss be for profeten og at Gud oppreiser flere profeter i vår midte.

1. Kor. 12. 29 Er vel alle apostler? Er vel alle profeter eller lærere? Gjør vel alle mektige gjerninger, 30 har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger, eller tyder alle tungetale? 31 Streb etter de største nådegavene!

Ikke alle skal være profeter, men den profetisk salvelse og ånd skal vi alle ha og inneha. Der vi kan treffe spikeren på hode ved enhver anledning, Hallelujah!

1. Joh. 2. 20 Men dere er blitt salvet av Den Hellige, og alle har dere kunnskap.
27 Men dere har mottatt salving av ham; den blir i dere, og dere trenger ikke at noen lærer dere. For den lærer dere om alt og er sannferdig og uten løgn. Bli da i ham, slik hans salving har lært dere.

Dette med å ha den salvelse i seg som er fra Gud, da vet vi hva som er fra Gud og hva som er Guds vilje og fienden vil være avslørt og vi vil være til velsignelse både for oss selv og vår neste. Det er ikke til å komme bort i fra at profet tjenesten, den bibelske og ikke de falske. Vil ha det hardt i endetiden. Vi leser i Åpenbaringsboken i det 11. kapitel som du også kan lese mine bibelkommentarer på http://www.janchristensen.net/http://www.janchristensen.net/

http://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaringhttp://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaring

Der skal de sende gaver til hverandre og det vil være som julekvelden når de to “super-profetene” blir drept. Kan jeg da og alle andre forvente å bli tålt og likt i denne mørke og kalde endetiden for Guds ord? Selv inn i de troendes rekker tåler en ikke den rene og uforfalskete melken lengre som er Guds ord.
Men budskapet skal ut, uansett. Vi skal forkynne Guds ord om det passer eller ikke står det i 2. Tim. 4. 2 Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!
Slik skulle dette ordet stått: 2 Forkynn Ordet om det passer eller ikke (også profetisk tale), overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem!
Det står riktig bl.a. i den danske oversettelsen.
Når vi leser i GT så ser vi at når Israel gikk med Gud ble profeten\e holdt høyt i akt. Når de ikke gikk med Gud, ble han forfulgt, neglisjert, ja sågar drept!

Se her for relevant svar før: http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-22.html
http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-22.html