Nr. 637: Alle trosbekjennelser er katolske, og ikke protestantiske!

Nr. 637:
Alle trosbekjennelser ar katolske, og ikke protestantiske!

Det er mange protestanter som faktisk ikke er klar over det at samtlige trosbekjennelser er katolske, og dermed bygger på fremmed lære. Det være seg den nikenske, den apostoliske, og den athanasianske. Den augsburgske som er luthersk er faktisk verre enn de katolske i mange henseende. Alle de kan vi ikke stole på 100 % da de ikke er skrevet av åndsfylte menn og kvinner, men er på mange måter et kompromiss, dikterte og til dels styrt av demoner, spesielt den athanasianske er den aller verste. Det er demoniske ånder som for en god del står bak disse såkalte perverse og totalt ubibelske trosbekjennelsene som vi har. Her et bilde av Martin Schöngauer fra 1480-tallet som viser det kjente motivet «Sankt Antonius' prøvelser» og skildrer eremittens kamp mot demonene i ørkenen.

De første kristne hadde også sine «trosbekjennelser», la oss heller ta de i bruk, ikke de katolske som de protestantiske kirker og menigheter har nedarvet fra på mange måter skjøgekirken – den katolske kirken. Her kommer noen av de første kristne sine «trosbekjennelser». Først Jesus, dernest to skriftsteder fra Apostelen Paulus:

Joh. e. 18. 36 Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridt for at jeg ikke skulde bli overgitt til jødene; men nu er mitt rike ikke av denne verden. 37 Pilatus sa da til ham: Så er du dog konge? Jesus svarte: Du sier det; jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vidne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

1 Kor. 15. 3 For jeg overgav eder blandt de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder efter skriftene, 4 og at han blev begravet, 5 og at han opstod på den tredje dag efter skriftene, 6 og at han blev sett av Kefas, derefter av de tolv.

1 Kor. 8. 4b. og at det er ingen Gud uten én. 5 For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer - 6 så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.

Skrev en artikkel for noen år siden som jeg vil ta med om dette emne:

Hvordan ble treenighetslæren utformet?

Nå vil du kanskje spørre: ’Hvis treenighetslæren ikke er bibelsk, hvordan gikk det da til at den ble en av kristenhetens læresetninger?’ Mange tror at den ble formulert på kirkemøtet i Nikaia (Nikea) i 325 e.Kr.

Det er imidlertid ikke helt korrekt. Kirkemøtet i Nikaia hevdet at Kristus var av samme substans eller vesen som Gud, noe som dannet grunnlaget for den senere trinitariske teologi. Men dette kirkemøtet innførte ikke treenighetslæren, for det ble ikke sagt noe om den hellige ånd som den tredje personen i en treenig guddom.

Konstantins rolle i Nikaia

I den tiden da forestillingen om at Jesus er Gud, var under utvikling, møtte den stor motstand av bibelske grunner. For å prøve å bilegge striden innkalte den romerske keiser Konstantin alle biskopene til Nikaia. Det var ikke mer enn 318 — en brøkdel av det totale antall — som møtte fram. Konstantin var ikke en kristen. Han gikk antagelig over til «kristendommen» senere i livet, men han ble ikke døpt før han lå på dødsleiet. I en bok om kirkehistorie sier Henry Chadwick: «Konstantin tilbad i likhet med sin far den ubeseirede sol; . . . hans omvendelse bør ikke tolkes som en indre opplevelse av nåden . . . Det hele var et militært spørsmål. Han fikk aldri noen klar forståelse av den kristne lære, men han var sikker på at de kristnes Gud kunne gi seier i krig.» — The Early Church.

Hvilken rolle spilte denne udøpte keiseren på kirkemøtet i Nikaia? Encyclopædia Britannica forteller: «Konstantin var selv ordstyrer, ledet aktivt drøftelsene og foreslo personlig. . . den avgjørende formelen vedrørende Kristi forhold til Gud i den trosbekjennelsen som ble utarbeidet av kirkemøtet: ’av samme vesen som Faderen’. . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

Konstantins rolle var altså avgjørende. Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? Avgjort ikke på grunn av noen bibelsk overbevisning. «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» sier en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

Det var imidlertid ikke noen av biskopene i Nikaia som fremmet tanken om en treenighet. De tok bare stilling til Jesu natur, ikke til den hellige ånds rolle. Hvis læren om en treenighet hadde vært en klar bibelsk sannhet, burde de ikke da ha framholdt den ved denne anledningen?

Den videre utvikling

Etter møtet i Nikaia fortsatte debatten omkring dette emnet i flere tiår. De som trodde at Jesus ikke var jevnbyrdig med Gud, ble faktisk tatt til nåde igjen for en tid. Men senere gikk keiser Theodosius imot dem. Han bestemte at trosbekjennelsen fra kirkemøtet i Nikaia skulle være normen i hans rike, og innkalte til et kirkemøte i Konstantinopel i 381 e.Kr. for å få formelen klargjort. På dette kirkemøtet kom man til enighet om å sidestille den hellige ånd med Gud og Kristus. For første gang begynte kristenhetens treenighet å komme i fokus. Men heller ikke etter kirkemøtet i Konstantinopel ble treenighetslæren alminnelig godtatt. Mange gikk imot den og utsatte seg dermed for voldsom forfølgelse. Det var først i senere århundrer at treenighetslæren ble fast formulert i trosbekjennelsene. The Encyclopedia Americana sier: «Den endelige utforming av treenighetslæren fant sted i vest, i middelalderens skolastikk, da man forsøkte å gi en forklaring ved hjelp av filosofiens og psykologiens begreper.»

Den athanasianske trosbekjennelse

Treenighetslæren ble mer fullstendig definert i Den athanasianske trosbekjennelse. Athanasius var en av de geistlige som støttet Konstantin i Nikaia. Trosbekjennelsen som bærer hans navn, erklærer: «Vi ærer én Gud i Treenigheten. . . Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.»

Velinformerte religionshistorikere er imidlertid enige om at det ikke var Athanasius som avfattet denne trosbekjennelsen. Et oppslagsverk sier: «Trosbekjennelsen var ukjent for den østlige kirke inntil det 12. århundre. Siden det 17. århundre har historikerne stort sett vært enige om at Den athanasianske trosbekjennelse ikke ble skrevet av Athanasius (død 373), men sannsynligvis ble avfattet i Sør-Frankrike i det femte århundre. . . . Trosbekjennelsen synes å ha hatt størst innflytelse i det sørlige Frankrike og i Spania i det sjette og det sjuende århundre. Den ble brukt i kirkens liturgi i Tyskland i det niende århundre og noe senere i Roma.» — The New Encyclopædia Britannica.

Det gikk altså flere hundre år fra Kristi tid og til treenighetslæren vant utbredt anerkjennelse i kristenheten. Hva var retningsgivende for de avgjørelser som etter hvert ble truffet? Var det Guds Ord, eller var det geistlige og politiske hensyn? Professor E. W. Hopkins svarer: «Den endelige, ortodokse definisjon av treenigheten var i stor utstrekning et spørsmål om kirkepolitikk.» — Origin and Evolution of Religion.

Frafallet forutsagt

Treenighetslærens historie harmonerer med det Jesus og hans apostler forutsa skulle skje etter deres tid. De sa at det skulle finne sted et frafall, et avvik fra den sanne tilbedelse, og at situasjonen skulle vedvare inntil Kristi gjenkomst, da den sanne tilbedelse skulle bli gjenopprettet før Guds dag kom og denne tingenes ordning ble tilintetgjort.

Etter å ha omtalt denne ’dagen’ sa apostelen Paulus: «Først må frafallet komme og Den Lovløse komme til syne.» (2. Tessaloniker 2: 3, 7) Senere forutsa han: «Når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden. Og blant dere selv skal noen menn stå fram og fare med vrang lære for å trekke disiplene med seg.» (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30) Andre av Jesu disipler skrev også om dette frafallet og dets ’lovløse’ presteklasse. — Se for eksempel 2. Peter 2: 1; 1. Johannes 4: 1—3; Judas 3, 4. Paulus skrev også: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret. De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» — 2. Timoteus 4: 3, 4.

Jesus forklarte hva som lå bak dette frafallet fra den sanne tilbedelse. Han sa at han hadde sådd godt korn, men at fienden, Satan, ville så ugress i åkeren. Samtidig med at hveten begynte å skyte opp, kom altså ugresset til syne. Man kunne derfor vente at et avvik fra den sanne kristendom ville gjøre seg gjeldende helt fram til høsttiden, da Kristus skulle ordne opp i forholdene. (Matteus 13: 24—43) Et oppslagsverk sier: «Treenighetslæren i det fjerde århundre var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne lære.» (The Encyclopedia Americana) Hvordan oppstod så dette avviket? — 1. Timoteus 1: 6.

Lærens opprinnelse

I Oldtidens verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.

Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer. . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion. Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen». I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen. . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.» — History of Christianity. Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk». — The Paganism in Our Christianity. Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus. . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics) Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?

Platonismen

Platon levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen. Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet. . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel.

Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som. . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi. . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.» — The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge. En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre;. . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.» — The Church of the First Three Centuries. Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne». — Outlines of the History of Dogma.

Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.» Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi. . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.» — A Statement of Reasons.

Det frafall som var forutsagt av Jesus og hans apostler, slo altså ut i full blomst i det fjerde århundre etter Kristus. Utformingen av treenighetslæren var bare ett bevis for dette. De frafalne kirkene begynte også å godta andre hedenske forestillinger, for eksempel læren om et brennende helvete og troen på en udødelig sjel, og de gav seg også av med avgudsdyrkelse. Kristenheten hadde åndelig talt gått inn i den forutsagte mørke tidsalder, dominert av en voksende presteklasse, «Den Lovløse». — 2. Tessaloniker 2: 3, 7.

Hvorfor forkynte ikke Guds profeter om en treenighet?

Hvorfor hadde ingen av Guds profeter, over en periode på flere tusen år, lært hans folk om treenigheten? Burde ikke i hvert fall Jesus ha brukt sine evner som den store Lærer til å klargjøre treenighetslæren for sine disipler? Ville Gud ha inspirert hundrevis av sider i Skriften uten å gi undervisning om treenighetslæren hvis den var den «sentrale lære» i den kristne tro?

Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk.

Mark. 13: 32: «Den dag eller time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.» (Dette ville naturligvis ikke ha vært tilfellet hvis Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var jevnbyrdige og utgjorde én guddom. Og hvis det var slik at Sønnen, som noen mener, ikke kjente dagen eller timen på grunn av sin menneskelige natur, kan vi spørre: Hvorfor kjente ikke Den Hellige Ånd dagen eller timen?)

Matt. 20: 20—23: «Mor til Sebedeus-sønnene. . . svarte [Jesus]: ’Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.’ Men Jesus sa: . . . ’Mitt beger skal dere få drikke; men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.’» (Ville ikke dette ha vært et merkelig svar hvis Jesus var Gud, slik det blir hevdet? Noen tilhengere av treenighetslæren sier at Jesus her bare svarte ut fra sin «menneskelige natur». Men er dette egentlig en logisk forklaring, når de samtidig sier at Jesus var både Gud og menneske, ikke bare en av delene? Viser ikke Matteus 20: 23 snarere at Sønnen ikke er jevnbyrdig med Faderen, og at Faderen har forbeholdt seg visse særrettigheter?)

Matt. 12: 31, 32: «All synd og spott skal menneskene få tilgivelse for, men spott mot Ånden skal ikke bli tilgitt. Den som taler et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som taler mot Den Hellige Ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Hvis Den Hellige Ånd var en person og den var Gud, ville dette skriftstedet ha betydd at den på en eller annen måte var større enn Sønnen. Dette ville ha vært i strid med treenighetslæren. Det Jesus sa, viser snarere at Faderen, som «Ånden» tilhørte, er større enn Jesus, Menneskesønnen.)

Joh. 14: 28: «[Jesus sa:] Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Faderen, for han er større enn jeg.» 1. Kor. 11: 3: «Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud.» (Det er derfor tydelig at Kristus ikke er Gud, og at Gud er større enn Kristus. Vi bør merke oss at dette ble skrevet omkring år 55 evt., cirka 22 år etter at Jesus vendte tilbake til himmelen. Den sannheten som her blir framholdt, gjelder altså forholdet mellom Gud og Kristus i himmelen.)

1. Kor. 15: 27, 28: «’Alt la han [Gud] under hans [Jesu] føtter’. Når det heter alt, er det klart at Gud selv er unntatt fra dette. For han er jo den som har lagt alt under ham. Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.»

Både det hebraiske ordet Sjaddai og det greske ordet Pantokrạtor blir oversatt med ’allmektig’. På grunnspråket blir begge disse ordene gjentatte ganger brukt om Jehova, Faderen. (2. Mos. 6: 3; Åp. 19: 6) Ingen av uttrykkene blir noen gang brukt om Sønnen eller den hellige ånd.

Lærer Bibelen at hver av dem som sies å være en del av treenigheten, er Gud?

Jesus sa i en bønn: «Far, . . . dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 1—3, uthevet av oss) (Her brukes uttrykket «den eneste sanne Gud» om Faderen. Han kan ikke være «den eneste sanne Gud» hvis to andre er Gud i samme grad som han, kan han vel? Hvis en annen blir omtalt som en «gud», må han derfor enten være en falsk gud eller bare en avglans av den sanne Gud.) 1. Kor. 8: 5, 6: «Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden; det er jo mange ’guder’ og mange ’herrer’. Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham. Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting, og vi lever ved ham.» (Her omtales Faderen som de kristnes ’ene Gud’, og det blir vist at han er av en annen rang enn Jesus Kristus.)

1. Pet. 1: 3, LB: «Lovet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far!» (Bibelen omtaler Faderen gjentatte ganger som Jesu Kristi «Gud», også etter at Jesus steg opp til himmelen. I Johannes 20: 17 omtalte Jesus selv Faderen som «min Gud», og dette var etter hans oppstandelse. Senere, da han var i himmelen, brukte han det samme uttrykket igjen, slik det er nedskrevet i Åpenbaringen 3: 12. Men det står ingen steder i Bibelen at Faderen omtaler Sønnen som «min Gud», og verken Faderen eller Sønnen omtaler den hellige ånd som «min Gud».) Faderen = Gud

Sønnen = Jesus

Den hellige ånd = Guds virksomme kraft (sitat slutt).

Den athanasianske er den styggeste som lærer at det ikke finnes frelse utenom å tro på den forferdelige og ubibelske treenighetslæren. Og det finnes ikke frelse uten den katolske kirka sto det i den athanasianske trosbekjennelse som protestantene har forandret på.



Her er den athanasianske trosbekjennelse som er diktert av onde åndsmakter:

Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.

Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre. For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer. Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem. Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder. Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre, men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.

Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten. Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske. Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske: Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom. Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus, én, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud, i det hele én ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet. For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menneske, således er Gud og menneske én Kristus, som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde.

Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild. Dette er den Katolske tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig (sitat slutt).

Her står det klart og rett ut: «Dette er den Katolske tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig». Med andre ord, det finnes ikke frels utenforbi kirken – den katolske.

Sluttkommentar:

På mange måter ser vi igjen og igjen at alle bevegelser starter som en vekkelse-bevegelse. De blir «frøse» ut av de andre troende. Så går det en tid, de som var fiender blir venner, men da er det blitt et tilstivnet kirkesamfunn eller på andre måter kommet bort fra det de først var! Trosbekjennelser i samsvar med Guds ord er vel og bra, men når en legger egne ting til og trekker i fra, da kommer en på villspor. For det meste er det dessverre disse katoslke trosbekjennelsene er, et makkverk og forførelse inspirert mer av onde ånder enn av Gud og Guds eget ord!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetsdogmet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-navnloese-person http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenigheten http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand http://janchristensen.net/index2.php?side=video