Sider

torsdag 31. juli 2014

Nr. 834: Historien til LANDET Israel/Palestina!



Nr. 834:
Historien til LANDET Israel/Palestina!

Har i det senere hatt noen samtaler med mennesker angående konflikten mellom Israel og Palestin-Araberne. Som går ut på hvem som har «rett» på landet og har landet som det i dag utkjempes om, vært i hende på noen andre? Og er det Israel eller Palestin-Araberne som har «rett» på landet og Jerusalem.
Svaret på dette prøver jeg i denne artikkelen å gi. Og etter min vurdering så har Palestin-Araberne sitt eget hjemland om de vil, og det er dagens Jordan først og fremst. Og Israel har «rett» både på det landet de i dag har. Og Gaza stripa, den såkalte vestbredden og fremfor alt Jerusalem.
Bilde av Jerusalem da egentlig alt står og faller med hvem som er i besittelse av Jerusalem for å ha herredømme over Israels «land»! Dette er da vi var i Jerusalem i Påske 2007, vi er på Oljeberget og Jerusalem i bakgrunn. Jeg er nr. 4, min kone Berit nr. 1, minstemann i familien nr. 36, og mine to døtre nr. 38 og 7. Vi var i Israel i 2 uker, har lyst å ta en tur til. Det er mulig å si i fra slik vi kan reise flere i sammen eventuelt.



Palestina var ett navn som en muslimsk krigsherre satte på landet for å irritere Jødefolkets dets eier lenge etter at Israel første gang var en nasjon der nede. Likeledes har aldri de såkalte “palestinere! vært noe eget folk med noe eget land der nede. Det er stort sett etterkommere etter den nevnte muslimske krigsherres invasjon og voldtekt av landet. Så du er nok på bærtur med din påstand om historisk forsking som skulle fortalt at området har vært palestina mye lengre en Israel. Denne oversikten som her presanteres, av Tarud, er derimot en adekvat og korrekt oversikt over de historiske kjensgjerninger. Dere Israel motstandere må slutte å lytte til proarabisk løgnpropaganda og gå inn i de historiske realiteter. Da vil dere bli Israels venner med en gang, SÅ FREMT DET IKKE ER JØDEHAT SOM LIGGER TIL GRUNN FOR DERES HISTORIEFORFALSKING!

Hvor kommer navnet Palestina i fra?

Navnet kommer av gr. palaistine, fra arameisk pelisjtain, «filistre». Opprinnelig var Palestina bare navn på filisternes land (filistere) langs middelhavskysten mellom Gaza og Karmelfjellene. Men allerede hos den greske historieskiveren Herodot (5. århundre f.v.t) finner vi omtale av "fønikerne og syrerne i Palestina". Senere ble «Palestina» eller Filisterland brukt for å terge Jødene av Romerne for å vise sin overlegenhet overfor Israels barn. Judea var det navnet som Romerne brukte, da Israels barn bodde der inntil år. 70. e.kr.

Har noen Arbabere eller muslimer hatt egent land i det nåværende Israel eller område rundt?
Nei!

Var Muhammed noen gang i Jerusalem eller Israel?
Nei.

Er det noe som tilsier at noen Arabere re har krav og legitimt krav på Jerusalem eller Israel?
Nei!

Har noen Israelitter hatt egent land i det nåværende Israel eller område rundt?
Ja!

Var Abraham, David eller Jesus noen gang i Jerusalem eller Israel?
Ja.

Er det noe som tilsier at noen Israel eller Israelitter har krav og legitimt krav på Jerusalem eller Israel?
Ja!

Vil kort prøve å dokumentere dette og hvem som har vært i besittelse av Israels land og Jerusalem.
Anbefaler også denne artikkelen som en utfyllelse av denne artikkelen jeg her skriver:

Hvor kommer navnet Israel i fra?

Fra Wikipedia: Navnet «Israel» har de siste tre tusen årene blitt brukt om både Israels land og hele den jødiske nasjonen, både i vanlig og religiøs sammenheng. Navnet stammer fra et vers i Bibelen (Første mosebok 32,28) hvor Jakob får navnet Israel etter en vellykket kamp mot én av Guds engler. Det er ulike meninger om hva navnet betyr. Noen mener at navnet kommer fra verbet śarar («å herske, bli sterk, ha autoritet over»), og betydningen blir dermed «Gud hersker» eller «Gud dømmer». Andre mulige betydninger er «Guds prins» (fra King James Version) eller «El (Gud) kjemper/strider». Uavhengig av navnets nøyaktige betydning, har den bibelske nasjonen etter Jakob blitt kalt «Barn av Israel» eller «israelitter».

Ordet «Israel» ble første gang brukt i Merneptah Stele etter oldtidens Egypt (datert tilbake til det 13. århundre f.Kr.), selv om forskere er uenig om det her refereres til et folk eller et hjemland. Nåtidens landområde ble gitt navnet Medinat Yisrael (Staten Israel) etter at andre foreslåtte navn, inkludert Eretz Israel («Israels land»), Sion og Judea hadde blitt forkastet. I løpet av den første tiden som selvstendig stat bestemte regjeringen at uttrykket «israelere» skulle betegne Israels borgere, ved en formell kunngjøring av utenriksministeren Moshe Sharett.

Historien til Israel etter Jesu død

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland, og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.

I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Når ble Israel og Jødene adspredt?

Fullstendig i år. 70. e.kr. Som en følge av den første jødiske krigen mot romerne ble Jerusalem og tempelet lagt i ruiner av romerne under Titus i år 70 e.v.t. Etter Bar Kokhva-oppstanden (132–135 e.v.t) gjorde  keiser Hadrian Jerusalem til en ren romersk by under navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde nå ikke tilgang til byen.

Gjenopprettelsen av staten Israel og tilbakevendingen etter nesten 2000 år i utlendighet.

Fra Wikipedia: Den jødiske diaspora.

Den jødiske diasporaen, av og til referert til kun som diasporaen, er et uttrykk som blir brukt om jøder bosatt utenfor Israels land.

Opprinnelig betegnet uttrykket fortrengingen av det jødiske folket under Babylonia og Det romerske keiserriket. De spredde seg senere rundt i verden på grunn av forfølgelse eller konvertering. Det er vanlig å regne med at diasporaen begynte med hærtakingen av de gamle jødiske kongerikene og utdrivelsen av det jødiske folket i det åttende til det sjette århundret før Kristus. En rekke jødiske samfunn ble etablert i Midtøsten som en følge av tolerant politikk, og ble værende viktige sentre for jødedommen i århundrene framover. Nederlaget i Det store jødiske opprøret i år 70 og Bar Kokhba-opprøret i år 135 mot Den romerske keiserriket gjorde sitt til at flere spredde seg over større geografiske område, da mange jøder ble spredd etter å ha mistet landet sitt, Judea, eller ble solgt som slaver over hele keiserriket.

Fra Store Norske Leksikon:

 Sionisme, betegnelse på det jødiske folks ønske og håp om å vende tilbake til Jerusalem og landet Israel (Sion). Ideen har røtter tilbake til det babylonske eksil (586–538 f.v.t.) og kommer til uttrykk hos profetene, i messianske forestillinger, i den jødiske liturgien og i folkloristiske tradisjoner.

Moderne sionisme oppstod mot slutten av 1800-tallet som et svar på fortsatt diskriminering og økende antisemittisme i Europa, der den antijødiske propagandaen nå også dreide seg om folk og rase. De nye nasjonale strømningene i Europa førte til at også jødene begynte å betrakte seg selv som en nasjon med rett til et eget land. Pogromene i Russland 1881–82 førte til dannelsen av Hovevei Zion (Sions venner), som opprettet og støttet nye landbrukskolonier i Palestina.

Jødiske forfattere og tenkere (Moses Hess, Ascher Ginzberg, Martin Buber) søkte å revitalisere jødisk kultur og identitet med jødenes gamle hjemland som sentrum. Å gjenopplive hebraisk som talespråk ble en viktig del av denne ideen.
Den politiske sionismen

Den politiske sionismen ble grunnlagt av Theodor Herzl på den første sionistkongress i Basel i 1897, der World's Zionist Organization ble grunnlagt. Målet var «å skape et legalt og sikkert hjemsted for det jødiske folk i landet Israel». Jewish National Fund (Det jødiske nasjonalfond) ble opprettet i 1902 med det formål å kjøpe land og opprette landbrukskooperativer. Det første landet ble kjøpt allerede i 1905, og utover på 1900-tallet kom stadig nye bølger av jødiske innvandrere til Palestina.

Sionismen var i utgangspunktet en sekulær politisk bevegelse, men allerede i 1902 dannet organisasjonens religiøse medlemmer en religiøs-sionistisk gren, Mizrahi, som skulle sikre at det nye jødiske samfunnet også fikk en tradisjonell religiøs karakter. Ultraortodokse ledere var sterke motstandere av den politiske sionismens idé, som de mente var å foregripe Guds vilje. Av realpolitiske grunner ble det likevel dannet en ultraortodoks politisk bevegelse kalt Agudat Israel, som senere skulle spille en viktig rolle i israelsk innenrikspolitikk.

De første årene konsentrerte sionismen seg om å oppnå internasjonale garantier, ikke minst fra Tyrkia som styrte Palestina. Den første verdenskrig endret den politiske situasjonen. Som et resultat av lange forhandlinger med Chaim Weizmann og Nahum Sokolov fremsatte den britiske utenriksminister Arthur J. Balfour i 1917 en deklarasjon som lovte å støtte opprettelsen av et nasjonalt hjem for jøder i Palestina.

I 1922 gav Folkeforbundet Storbritannia et formelt mandat til å styre Palestina ut fra Balfour-deklarasjonens forutsetninger. Jødenes interesser skulle ivaretas av den nyopprettede organisasjonen Jewish Agency. World Zionist Organizations leder Chaim Weizmann ble også den første leder av Jewish Agency. I mandattiden arbeidet Jewish Agency både med å motarbeide britiske restriksjoner på jødisk innvandring og med å støtte innvandring og bidra til bosetning og integrering.

Etter staten Israels opprettelse i 1948 ble Jewish Agency hovedansvarlig for immigrasjonen til landet. Fra 1948 har Jewish Agency bistått mer enn 2 mill. mennesker med å immigrere til Israel, blant disse kom rundt 800 000 fra muslimske land. Etter 1989 har organisasjonen bidratt til at det har kommet rundt 1 mill. innvandrere fra tidligere Sovjetunionen til Israel.
(sitat slutt).

Hvor kommer Araberne eller Palestinerne inn?

For den som har studert Israels historie som vi her gjør, så var Israels land goldt og øde på 1800-tallet da Sionismen vokste frem med tilbake-toget til Israels land.

Mark Twain skrev i boken Innocents Abroad (1869): ”Av alle dystre og forlatte land må Palestina være toppen…. Åsene er golde…. Dalene er utiltalende ørken…. Dødehavet og Galileasjøen ligger sovende i et stort strekk av berg og sletter hvor ingen fargenyanser gir øyet hvile …. Det er et dystert, vilt og ugjestmildt land uten håp. Jeg skulle så gjerne se Jordans strandlinje om våren, Sikem, Esdraelon, Ajalon og grensen mot Galilea – men selv da ville disse flekker vært som vidt spredte leketøy-hager i en ødemark av grenseløs elendighet…. Palestina sitter i sekk og aske. Over ruger forbannelsen som har fått slettene til å visne og har lagt kraft og virkelyst i jern…. Kun ugress vokser, og spredte stengler og tuer…. Nasaret er øde. Ved Jordans vadested der Israels skarer trådte inn i det Lovede Land med jubelsang, finnes kun en ussel leir av eksentriske ørkenbeduiner.  Jeriko er fordømt, i dag liggende i en bortsmuldret ruin, slik Josvas mirakel etterlot byen for mer enn 3000 år siden; Betlehem og Betania i fattigdom og ydmykelse…. Legendariske Jerusalem, det mest majestetiske navn i historien, har mistet alt av sin gamle storhet og blitt en fattiglandsby…. Den berømte Galileasjøen … en stille villmark. Kapernaum er en formløs ruin; Magdala er hjemsted for tiggende arabere… Palestina er øde og uten skjønnhet. Og hvorfor skulle det være annerledes? Kan Guddommens forbannelse gjøre et land vakkert? …. Ekspedisjonens navn, kunngjort under tittelen Fornøyelses-ekskursjon til Det store Hellige Land, var misvisende. Begravelsesprosesjon til Det store Hellige Land ville ha vært bedre – langt bedre.”
(sitat slutt).

Ved fremvoksning av et land, og befolkning med dyktige og flinke mennesker, så trengte enn også arbeidskraft. Her kom bl.a. beduinene og Arabere Israelittene til hjelp.
Det er disse Araberne som er nå blitt Palestinerne som gjør krav på et land som de aldri har bodd i som et samlet folk, har noen form for eier rett.
Dypest sett er alt og det hele løgn, fabrikkerte ting og manipulasjoner som Palestin-Araberne gjør krav på landet Israel som sitt eget.

Det tilhører og er ikke Araberne sitt, men Israelittenes sitt!

Selv Gud sier at dette landet tilhører Israels barn: Esekiel 20. 42 Dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg fører dere til Israels land, landet som jeg med løftet hånd lovet å gi fedrene deres.
37. 12 Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land.

Å prøve å si at Gaza stripen, Vestbredden, Jerusalem eller andre deler av Israels land ikke tilhører Israels barn, er dypest sett å gå imot Gud!

Ingen kommentarer: