Småplukk om
Israel på nette, som opplyser oss om den virkelige sannheten angående
konflikten i Midt-Østen!
Det er en
enorm stor berikelse å kjenne historie, ikke minst på det en selv formidler,
forkynner og skriver. For meg er det ingen selvfølge denne egentlig støtten til
Israel vi ser.
En kan mene
mye om Sionist bevegelsen. Men uten slike «ekstreme» mennesker hadde det
kanskje aldri vært noe Israel? Jo, det hadde nok vært det, da Gud selv står bak
den nasjonen og det folket. Bildet av Sionist bevegelsen grunder Theodor Herzl
Går vi
gjennom historien, så har Israelittene alltid vært en utsatt folkegruppe. Da på
flere områder og måter. Ser vi i et kristent og åndelig perspektiv, så har
egentlig den såkalte erstatnings teologien vært den dominerende tro og lære
blant de som har bært kristen navnet.
Ser vi på
både den katolske kirka og den Lutherske kirka så er de begge utpreget
erstatnings teologer, trist men dessverre sant! Det var slik jeg ser det to
ting som på mange måter laget problemer for denne læren var fremveksten av frie
menigheter og frie bevegelser som ble sterke og som studerte skriften. Dernest
så viste det seg som dessverre så mange trodde og lærte, at Israel aldri skulle
komme hjem til sitt eget land som et eget folk. Da dette skjedde i 1948, at
Israel ble erklært som en egen stat. Dette var som et banesår for denne
forferdelige og ubibelske erstatnings teologien.
Seieren for
Israel er «vunnet»!
Selv om
Israel ikke har det lett, og sikker har mange vanskelige år foran seg. Så står
allikevel støtten til Israel så sterk både i den profane verden og innforbi
kristenheten. At Israel er kommet for å bli, det er det ingen tvil om.
Mange gode
innlegg og artikler på nette, jeg har her sakset noen av dem, og legger dem ut.
Har hatt nå fem artikler om Israel på bloggen, regner med å være ferdig om
dette emne for denne gang.
Her kommer
en del veldige gode innlegg om Israel hentet fra nette. Israel er kommet for å
bli:
Palestinerne
har sin egen stat allerede!
1. Mosebok 16. 12 Og han skal bli et
vill-asen av et menneske; hans hånd skal være mot alle, og alles hånd mot ham;
og han skal bo østenfor alle sine brødre.
For å forstå
en konflikt rett, er det avgjørende å se alt i et historisk lys.
Vi må prøve
å dele hva som har skjedd i Israel eller Palestina i forskjellige epoker. Men
det er en ting vi kan og bør slå fast med en gang. Det er at i det landområdet
som nå Palestin-Araberne ønsker å danne sin egen stat har aldri vært en stat av
Arabere eller av andre. Og Jerusalem har kun vært en hovedstad for Jøder eller
Israel, ingen andre gjennom historien.
Jeg vil
gjenta at det aldri har vært noen Arabisk-Palestinsk stat, og det er mye som
tyder på at det aldri kommer heller, og at Jerusalem på tross av alt, vil for
alltid være Jødenes hovedstad. Men fra Gud den allmektiges side, er og forblir
det Israels land, og de som prøver å dele det landet, vil han holde til
regnskap.
2000 f.
Kristus: Abrahams utvelgelse Abraham er den syvende fra Noa, den første som Gud
kalte. Ut i fra ham kommer det Jødiske folket.
1730 f.
Kristus:
Israels folk
i Egypt. Vi kjenner til hvordan Abraham og Isak og Jakob hadde sitt hjem i
Kanaans land og bodde der som fremmede og utlendinger. De eide ikke noe egen
jord eller område som de kunne kalle sitt. Likevel sa Gud at dette landet, så
langt øyet kunne se, skulle bli deres land. Men først måtte Israel vokse seg
stort og bli hardføre slik at de ved krig kunne vinne seg sitt eget land.
1500 f.
Kristus:
Israel
forløses fra Egypt Tiden kom da Israel skulle befris fra fangenskapet. Gud
oppreiste Moses og den natten påskelammet ble slaktet var Israels folk klar til
å dra ut. Moses ledet dem og ved Sinai ble loven gitt.
1450 f.
Kristus:
Israel i
Kanaans land Moses ledet folket frem til grensen og skuet inn over landet fra
Nebo. Der døde Moses. Han ble 120 år. Men Josva ledet folket videre. Vi leser
om Jeriko som falt ved Guds under og andre byer som ble inntatt av jødene. Litt
etter litt inntok de landet og drev ut de avgudsdyrkende kanaaneere.
1055 f.
Kristus: Davids kongedømme David var en spesiell mann. Han ble etter hvert
konge over hele Israel og regjerte i 40 år. Hans Sønn Salomo ble hans
etterfølgere og her er Israels storhetstid. Det var Kong David som gjorde
Jerusalem til hovedstad og det var Salomo som bygget templet og tempel
tjenesten ble tatt fra Siloa av og til Jerusalem. Tempeltjenesten foregikk
inntil år 70 e. kr og hadde da vart i 1500 år (med unntak av 70 år da Israel
var bortført til Babel).
724 f.
Kristus: Assyrerne bortfører de 10 stammene En stormakt vokser frem i Østen.
Det er det mektige Assyrer-riket (nå Iran). De kom over Israel og gjorde landet
til et lydrike. Israels konge fikk fortsatt regjere men måtte betale skatt til
assyrerkongen og love troskap.
589 f.
Kristus: Babylonierne bortfører Juda
Bare 133 år
senere, i året 589 f. Kristus kommer den mektige babyloniske kong Nebukadnesar
og inntar Juda.
606 f.
Kristus: Juda vender tilbake I perserkongen Kyros dager 606 år før Kristus får
jødene lov til å vende tilbake til Judea. De redskaper og kar av gull og sølv
som var blitt ført bort fra templet i Jerusalem 70 år tidligere, blir nå
overgitt til jødene. Under ledelse av Serubabel (av kongelig ætt) drar noen av
jødene tilbake til Jerusalem.
Jerusalems
ødeleggelse i år 70
Jesus hadde
grått over byen. Han fortalte om en tid da Jerusalem skulle bli kringsatt av
fiender og murene skulle brytes ned og templet likeså. Jødene skulle falle for
sverds egg og føres fangne til mange folkeslag. Alt dette gikk bokstavelig i
oppfyllelse i år 70 da Titus med sin hær kringsatte byen og inntok den. Templet
ble brent og 1 000 000 jøder ble drept. Resten ble ført som fanger og solgt som
slaver til mange folkeslag. Siden da hadde Jødene aldri råderett og styrte sitt
eget land. Men var styrt av mange andre hedning folkeslag men aldri som en
nasjon før jødene kom tilbake og de fikk landet av FN og proklamerte det som
sin egen stat i 1948.
Da begynte
den jødiske diasporaen år 70 e. kr. Som betegnet uttrykket fortrengingen av det
jødiske folket under Babylonia og Det romerske keiserriket. De spredde seg
senere rundt i verden på grunn av forfølgelse eller konvertering. Det er vanlig
å regne med at diasporaen begynte med hærtakingen av de gamle jødiske
kongerikene og utdrivelsen av det jødiske folket i det åttende til det sjette
århundret før Kristus. En rekke jødiske samfunn ble etablert i Midtøsten som en
følge av tolerant politikk, og ble værende viktige sentre for jødedommen i
århundrene framover. Nederlaget i Det store jødiske opprøret i år 70 og Bar
Kokhba-opprøret i 135 mot Den romerske keiserriket gjorde sitt til at flere
spredde seg over større geografiske område, da mange jøder ble spredd etter å
ha mistet landet sitt, Judea, eller ble solgt som slaver over hele keiserriket.
14 mai 1948
Israel egen stat igjen
Opprettelsen
av staten Israel i 1948 har gitt flere positive følger: Forfulgte jøder fra
Europa og arabiske land har fått en nødhavn, Israel er et vellykket demokrati,
de israelske araberne har det bedre enn brødre i nabolandene og palestinerne
har bedre utdanning og bedre økonomi enn befolkningen i nabolandene.
1967
Jerusalem ble igjen fullt ut jødenes hovedstad for aldri mer å bli delt, dette
skjedde etter den såkalte seksdagers krigen og da for aldri å mer komme bort
fra jødenes hender som er deres rettmessige, historiske og etter bibelens deres
udelelige hovedstad.
Palestina-Arabernes
historie er knyttet til Arabernes historie da de er Arabere og deres land er
Jordan som de allerede har fått av FN og at de ikke får komme der er p.g.a.
taktikk og uvilje fra andre Araberstater og verdenssamfunnet.
Fra
Wikipedia: Araberne er en kulturell og linguistisk folkegruppe, med språklige
røtter fra den arabiske halvøy. Uttrykket brukes også om befolkningene i land
som var omfattet av den store utbredelsen av Islam i middelalderen (sitat
slutt).
Araberne
kommer egentlig fra Abraham gjennom Ismael og jødene fra Isak og på den måten
er de halvbrødre, der ligger kimen til konflikten som det var mellom Ismael og
Isak som vi leser i 1. Mosebok.
Hvor kommer
da navnet Palestina i fra? Er det deres rette navn eller? Det kommer i fra
etter at keiser Hadrian hadde slått ned det jødiske opprøret i 135 etter
Messias, kalte han Jødeland eller Israel for ”Felestin”, som betyr ”filistrenes
land”. Det var for å straffe jødene og utviske deres tilknytning til sitt eget
land, at han avskaffet det gamle og opprinnelige navnet på Israel.
Navnene
”Felestin” og ”filistrene” ble opprinnelig brukt om det landet som lå på
kyststripen ved Middelhavet nord for El Arish og om det folket som bodde der.
Selve navnet ”filister” betyr ”fremmed inntrenger”, og disse folkene kom fra
Kreta/Hellas på 1200- tallet før Kristus og er for lengst utdød.
De dannet 5
byer, og de var Israels verste fiender i oldtiden.
Da araberne
inntok Israel og Jerusalem i året 638 etter Kristus, kalte de landet for
”Jødeland.” De brukte i det hele tatt ikke navnene Palestina og palestinere.
Disse
navnene dukket opp igjen i 1922 som navn på det mandatområdet som England
skulle administrere etter Første Verdenskrig. Dette området omfattet både hele
Israel og Jordan, og de innbyggerne som bodde der fikk navnet palestinere. I
deres pass stod det at de var innbyggere av Palestina. Jødene var også dermed
palestinere i og med at de bodde i Palestina.
Disse benevnelsene
ble brukt i administrativt hensendende og gir ikke uttrykk for hvilke folkeslag
som bodde i dette området.
I 1922 ble
Jordan skilt ut fra dette området som en egen stat, og man stod igjen med et
Rest-Palestina. Araberne brukte heller ikke navnet palestinere om sin egen
befolkning før etter krigen mot jødene i 1967.
Det har ikke
vært noen stat som har hatt navnet Palestina eller noe folk som har het
palestinere opp igjennom historien. Ordene er en forvanskning av ordene
”Felestin” og ”filistrene”, og de er utdødd for lenge siden.
Araberne har
heller ikke hatt noen stat i Israel. De administrerte dette området fra
Damaskus i ca. 100 år.
Det var
først etter krigen mot jødene i 1967 at araberne begynte å kalle det området i
Israel, som de ønsket å ha, for Palestina og de arabiske folk som bodde der,
for palestinere. De såkalte palestinerne er ikke noen egen folkegruppe, men de
er vanlige arabere, som enten har bodd i dette området i lang til eller er
kommet dit i løpet av 1900-tallet. De har manipulert hele verdenssamfunnet og
seg selv til å tro dette, så nå snakker ”hele verden” om Palestina som et eget
land og palestinerne som en egen folkegruppe.
Mange
arabere regner også Jordan med til Palestina. Ut ifra det som jeg har skrevet
ovenfor, må vi spørre: Hva er Palestina? Det er følgende svar på dette
spørsmålet:
A) Det er
den landstripen ved Middelhavet som filistrene hadde.
B) Det er en
del av Israel.
C) Det er
hele Israel.
D) Det er
hele det området som England hadde mandat over etter Første Verdenskrig.
E) Det er et
oppdiktet landområde i Israel. Det er det siste svaret som er rett.
Det er i det
hele tatt merkelig at araberne, som betrakter seg selv som en stolt folkegruppe
med en ærerik historie, ønsker å kalle seg med navnet til et folkeslag ”filistrene”
som er utdødd for flere tusen år siden, men både araberne og store deler av
verden befinner seg ikke i den virkelige og historiske verden når det gjelder
forholdet til jødene. De lever i fantasiens verden, der drøm og virkelighet,
sannhet og løgn lett går over i hverandre.
Dette er
både manipulering og historieforfalskning, men hvem bryr seg vel om det når
dette kan være med på å svekke jødene og deres sak. Det står i 5.
Mosebok.33,29: ”Salig er du, Israel! Hvem er som du, et folk som har sin frelse
i Herren, ditt hjelpende skjold og ditt høye sverd”. DINE FIENDER HYKLER FOR
DINE ØYNE, MENS DU SKRIDER FRAM OVER DERES HØYDER.”
Det er
akkurat dette som skjer i verden i dag: At Israels fiender hykler for Israel,
men Israel vil gå seierrik ut av disse kampene, for Israel er Guds land, og
jødene er Guds folk.
Hvordan løse
konflikten? Det er egentlig enkelt og klart, la Israel få ha sitt eget land og
de Araberne som hykler og kaller seg Palestinerne kan flytte tilbake til Jordan
med god støtte fra Norge og andre land med deres bistandspenger i mange
milliarder dollar som de blir sponset og støttet med. Det er underlig å se at
hos Palestinerne er Jødene uønsket og det er greit, men hos Israel får alle bo
uten noe om og men bare de skikker seg som “folk”.
Vi vet hvem
som står i kulissene og trekker i trådene for å få verden med seg mot Israel,
det er ikke først og fremst Jonas Gahr Støre, Hillary Clinton, Abbas eller noen
andre, det er satan som står bak. De som elsker Israel elsker Gud, og de som
hater Israel hater Gud. Men Gud er god, han elsker sitt folk, og har lovet å
velsigne og beskytte Israel, men han har også lovet å velsigne araberne som er
jødenes halvbrødre, når de bor østenfor sine brødre. Der ligger velsignelsen
til araberne. Hele spørsmålet og problemstillingen er et hykleri og en form for
mobbing imot Israel og jødene som ikke vil ta slutt før Jesus kommer tilbake
med alle sine hellige for å opprette sitt fredsrike i Israel og de skal regjere
og herske fra Jerusalem, jødenes hovedstad, Hallelujah!
Når Israel
blir påstått å okkupere arabernes land, er det historieforfalskning. For Judea
og Samaria, den såkalte Vestbredden er kjerneområder for jødene og det var i
det område som jødene kom inn fra Egypten og som de der hadde tempeltjenesten i
Siloa før kong david gjorde Jerusalem til hovedstad og kong Salomo bygget
tempelet og de flyttet derfor tempeltjenesten fra Siloa ned til Jerusalem under
kong David og Salomos styre.
Jeg tror på
2-stads løsning, og den er der nå, Israel er jødenes land og Jordan er disse
såkalte Palestin-arabernes land, de som egentlig er arabere.
Mange som i
diskusjoner taler Israels sak, blir i dag mobbet og nærmest hundset og kalt for
ekstreme og kan få personangrep og andre løgnhistorier mot seg, og dette vet vi
er satans sjofle og løgnknep da han er løgnens far og hans agenda er å myrde,
stjele og ødelegge det som Gud har gjort og gitt løfter om og sagt.
Det kan sies
så mye mer om dette, men Palestin-Araberne er et splittet folk som blir
undertrykt mer av sine egne enn av Israel. På Gaza stripen råder terror
organasjonen Hamas og på den såkalte Vestbredden som er Israels gamle kjerne
områder er det Fatah som råder som er den gamle terror bevegelsen til
massemorderen Arafat som utrolig har fått Fredsprisen og som den falske profeten
Edvardsen ba om tilgivelse på vegne av alle Norske kristen noe som er og
forblir humbug og fantastrekker av alle som blander seg inn i denne konflikten
og ikke tar Israels side. Det er kun en sannhet her, det er selvfølgelig en
to-stat løsning da også Araberne har krav på sitt eget land likesom Israel, men
den løsningen ligger allerde ferdig!
Palestin-Araberne
som ikke vil godta jødenes overstyre har full anledning å reise der de hører
hjemme, til Jordan. Og med alle bistandspenger de får både fra den vestlige
verden og nå også fra andre Arabere med Saud-Arabia i spissen, kan de aller
fleste leve som kaser og et meget godt liv hvis pengene blir delt i en god
sosialistisk ånd der alle skal ha likt. Men det er nok for mye kapitalisme og
Satan renkespill som er tilstede til at en vil godta dette. Men en kan håpe at
Støre og andre som både selv er bedratt og bedrar andre skal snu? Men vi vet
hvilken utgang dette skal få til slutt, Israel skal seire på alle plan og ta
imot Jesus, det er Guds ords løfter. Og det vil ikke omkomme 2\3 av Israel som
noen lærer, men de vil bli frelst og bevart gjennom alt det som kommer til å
møte dem før de tar imot Jesus og blir frelst som en mann på en dag.
1 Mo 12.1-3
Og Herren sa
til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det
landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil
velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil
velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og
i deg skal alle jordens slekter velsignes.
Løftet er
blitt gjentatt mange ganger til Israels folk.
5 Mo
26.18-19
Og Herren
har i dag gitt deg sitt ord at du skal være hans eiendomsfolk, slik som han har
sagt til deg, for at du skal holde alle hans bud. Han vil sette deg høyt over
alle folk han har skapt, til pris og ære og ry og til pryd. Du skal være et
hellig folk for Herren din Gud, slik som han har sagt.
Dette
prinsippet gjelder for evig tid. Så lenge naturlovene fungerer, vil Israels ætt
være Guds folk.
Jer 31.35-36
Så sier
Herren, som satte solen til å lyse om dagen og lover for månen og stjernene, så
de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser - Herren,
hærskarenes Gud, er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for
mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for
mitt åsyn alle dager.
Løftene
tilhører fortsatt jødene.
Rom 9.4-5
De er jo
israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen
og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet
etter kjødet, han som er Gud over alle tinge, velsignet i evighet. Amen.
Gud har IKKE
forkastet sitt folk
Rom 11.1-2a
Jeg sier
altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! Også jeg er jo en
israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt
folk, som han forut kjente.
Menigheten
har IKKE erstattet Israel, men vi er PODET INN på Guds folk.
Rom 11.17-18
Men om nå
noen av grenene ble brutt av, og du som er en vill oljekvist ble podet inn
blant dem og fikk del med dem i sevjen fra roten, så ros deg ikke mot grenene!
Roser du deg, så vit at det er ikke du som bærer roten, men roten som bærer
deg!
Noen grener
(jøder) ble brutt av fra fellesskapet med Gud på grunn av vantro slik at det
ble plass til de hedningekristne. Men Gud har makt til å pode dem inn igjen.
Guds plan er at HELE Israel skal bli frelst.
Rom 11.24-29
Du [som er
hedningekristen] ble avhogd av det oljetre som av naturen var vilt [de andre
folkeslagene som ikke er Guds folk], og innpodet i et edelt oljetre [Guds
folk]. Hvor meget mer skal da de naturlige grener [jødene] bli innpodet i sitt
eget oljetre, som de etter naturen tilhører! For jeg vil ikke, brødre, at dere
skal være uvitende om denne hemmelighet - for at dere ikke skal anse dere selv
som kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes
fylde er kommet inn [et stort antall hedninger er blitt frelst]. Og slik skal
hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren [Messias]
komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt
med dem, når jeg tar bort deres synder. Når det gjelder evangeliet [om Jesus
som Messias], er de blitt fiender for deres skyld [så vi hedninger nå kan bli
frelst]. Men når det gjelder utvelgelsen [løftet til Abraham], er de elsket for
fedrenes skyld [Abraham, Isak og Jakob]. For Gud angrer ikke sine nådegaver og
sitt kall.
Hele Israel
kommer en dag til å bli frelst ved at de tar i mot Jesus Kristus som sin
Messias. Dette skjer ved at Gud utøser av den hellige Ånd (nådens og bønnens
Ånd) over jødene. De skal da se opp til Jesus som de (deres fedre) har
gjennomstunget (korsfestet). De skal sørge over ham og Jesu blod skal bli en
åpnet kilde til frelse og renselse for syndene.
Sak 12.10
Men over
Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd,
og de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over
ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en
klager over sin førstefødte.
Sak 13.1
På den dag
skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot
synd og urenhet.
Når Israel
på denne måten tar imot Jesus som Messias kommer han tilbake til jorden og
frelser Israel fra deres fiender. Ved Jesu annet komme vil han sette sine
føtter på Oljeberget og verdenshistoriens siste store slag skal skje. Da vil
Jesus og alle de hellige (de frelste jødene og hedningene) seire over Israels
fiender og Jesus Kristus skal regjere som Kongenes Konge over hele jorden.
Sak 14.3-5
For Herren
skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridd på kampens
dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot
Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over fra øst mot vest, så det
blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre
halvdelen mot sør. Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen
mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet fra
jordskjelvet i kong Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige
med deg, min Gud!
Sak 14.8-9
På den dag
skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og
den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik.
Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én, og
hans navn ett.
Hvilke
konsekvenser får dette for vårt forhold til Israel? For det første må vi vite
at vi er kalt til å velsigne Israel. Gud vil velsigne den som velsigner
Abrahams ætt.
1 Mo 12.3
Jeg vil
velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og
i deg skal alle jordens slekter velsignes.
Vi har fått
del i velsignelsen gjennom frelsen i Jesus Kristus, og frelsen kommer fra
jødene.
Joh 4.22
Dere tilber
det dere ikke kjenner. Vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene.
Jesus kjøpte
oss fri fra forbannelsen ved at han ble en forbannelse for oss på korset. På
denne måten fikk vi del i Abrahams velsignelse.
Gal 3.13
Kristus
kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss.
For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde
for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at
vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.
Vi er podet
inn på Israel, ved troen er vi blitt en del av Abrahams ætt. Jødene er derfor
våre brødre og søstre og vi er kalt til å trøste dem i deres vanskeligheter.
Jes 40.1-2
Trøst, trøst
mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes
strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått
dobbelt for alle sine synder.
Vår oppgave
er å velsigne Israel og be om fred for Jerusalem.
Sal 122.6-9
Be om fred
for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine
murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred
være i deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste.
Som kristne
kan vi ikke være likegyldige til Israel. Den som ikke er med Israel, er imot
Israel. Den som ikke velsigner Israel, forbanner Israel. Og den som forbanner
Israel kommer selv under forbannelse. En menighet som ikke velsigner Israel,
vil aldri oppleve framgang og vekkelse. Men når vi ser vårt ansvar og taler
trøst til Guds folk og ber for Israel, da vil også Guds velsignelse være over
menigheten.
Gaza-krigen
Israel står
overfor en eksistensiell utfordring og har ikke råd å tape en eneste krig.
Derfor handler Israel som de gjør, mener to krigsanalytikere.
Flere
reagerer på Israels våpenbruk og bombing i Gaza. Over 4.000 mål er bombet og
rundt 35 terrortunneler er sprengt. Rundt 1.400 palestinere er drept og over
6.000 er såret i kampene
Israels
kraftige voldsbruk i Gaza mener forsker Ståle Ulriksen må sees på bakgrunn av
den eksistensielle situasjonen de befinner i. Dermed blir utfallet av krigen
viktigere for Israel enn det var for Norge i vårt engasjement i Afghanistan og
Libya. Ulriksen er samfunnsviter og forsker ved NUPI og Sjøkrigsskolen i
Bergen.
Eksistensiell
trussel
– Det er
stor forskjell på Norges militære engasjement langt hjemmefra og Israels
situasjon. De lever med trusler rundt seg på alle kanter og kjemper på
hjemmebane. For Norge får det ingen konsekvenser om vi taper krigen, mens for
Israel er dette en eksistensiell kamp. Taper de, forsvinner de. Dermed blir det
ikke plass eller tid til å legge så stor vekt på de humanitære aspektene ved
krigføringen, sier Ulriksen til Dagen.
Han viser
til det massive rakettregnet fra Gaza som Israel ble utsatt for som de ikke
kunne leve med.
– Resultatet
er at de politisk vedtar å gå til større dramatiske skritt for å gjøre det som
må til for å beskytte seg selv, sier Ulriksen.
Før og etter
9/11
Han viser
til holdningene i USA før og etter 9/11-bombingen i New York i 2001, og mener
de var preget av et «vietnamsyndrom» der de så å si var livredde for å miste
egne soldater. Etter 9/11-angrepet forsvant hensynet til egne styrker, og de
satte i gang en verdensomspennende «krigen» mot terror.
Ulriksen
synes ikke det er noe rart at Israel gjør det de gjør i Gaza.
– Det har
noe med hele situasjonen i området og bakgrunnen for krigen å gjøre. Rundt dem
koker det på alle fronter både i Syria, Libanon, Irak, delvis Egypt og i De
palestinske områdene. Det er ikke bare uro på én front, og politisk kan
situasjonen nesten betegnes som en beleiring. Krigen i Gaza må sees i lys av
dette, sier Ulriksen.
Nøye
vurdering
Kommandørkaptein
Per Christian Gundersen i Mediegruppen ved Forsvarets Høyskole sier han tror
Det israelske forsvaret gjør en nøye vurdering av de målene de tar ut på
Gazastripen.
– Dette er
et tett befolket område der Hamas er underlegne teknologisk og militært. For
Israel vil det være vanskelig å ta ut både produksjonsplasser, våpenlagre,
utskytingsramper og Hamas-ledere uten å risikere sivile liv. Min vurdering er
at det skjer et grundig forarbeid og nøye vurdering i forhold til målene for
bombingen, sier Gundersen til Dagen.
Sivile
rammes
At mange liv
går tapt sier de to er selvsagt når krigshandlingene forgår i et tettbygd
område som Gaza by.
– Krig i
byer er veldig vanskelig og kan føre til større tap enn ellers. Vi snakker om
menn med maskinpistoler som slåss om hvert hus og på hvert gatehjørne. Når de i
tillegg bruker raketter, vil uvilkårlig mange sivile liv gå tapt, sier Ståle
Ulriksen.
Han
tilbakeviser likevel at israelske soldater skyter vilt på alt som rører seg.
– Hvis de
hadde ønske om å drepe flest mulig, kunne de slettet Gaza med bomber i en
enkelt operasjon, sier Ulriksen.
Beskytte
befolkningen
Per
Christian Gundersen mener det viktigste for enhver israelsk statsminister er å
beskytte sin egen befolkning.
– Israel har
ikke råd å tape en eneste krig på egen jord. De vil gjøre sitt ytterste for å
sikre egen befolkning om det så går på bekostning av det internasjonale omdømme
for Israel. Så vet de at de har USA i ryggen uansett om retorikken til Obama
til tider er relativ krass, sier Gundersen.
1. Israel
blev en stat i 1312 f. Kr. – 2000 år før Islam.
2. Arabiske
flygtninge fra Israel begyndte at kalde sig ”Palæstinensere” i 1967, to tiår
efter (det moderne) Israels status som stat begyndte i 1948.
3. Efter at
have erobret landet i 1272 f. Kr. regerede jøder landet i tusinde år og
opretholdt en fortsat tilstedeværelse der i 3.300 år.
4. Den
eneste arabiske regering kom efter erobringen i 633 f. Kr., og varede kun i 22
år.
5. I over
3.300 år var Jerusalem den jødiske hovedstad. Byen var aldrig hovedstad for
nogen arabisk eller muslimsk enhed. Endog under jordansk regering blev (øst)
Jerusalem ikke gjort til hovedstad, og ingen arabisk leder kom og besøgte byen.
6. Jerusalem
nævnes over 700 gange i Bibelen, men ikke én gang er den nævnt i Koranen.
7. Kong
David grundlagde Jerusalem; Muhammed satte aldrig sin fod i byen.
8. Jøder
beder med ansigtet vendt imod Jerusalem; muslimer vender ansigtet imod Mekka.
Hvis de er midt imellem de to byer, beder muslimer med ansigtet vendt imod
Mekka og ryggen imod Jerusalem.
9. I 1948
tilskyndede de arabiske ledere deres folk til at rejse, idet de lovede at rense
landet for jødisk tilstedeværelse. 68 % af dem flygtede uden nogen sinde at se
en israelsk soldat.
10. Praktisk
talt hele den jødiske befolkningsgruppe i muslimske lande måtte flygte som
resultat af vold og pogromer.
11. Omkring
630.000 arabere forlod Israel i 1948, men tæt ved en million jøder blev tvunget
til at forlade de muslimske lande.
12. Til
trods for de enorme territorier, som var til deres disposition, blev de
arabiske flygtninge forsætligt forhindret i at blive assimileret i deres
værtslande. Ud af 100 millioner flygtninge, som følge af den anden verdenskrig,
er de den eneste gruppe, som aldrig har integreret sig med deres medreligiøse.
De fleste af de jødiske flygtninge fra Europa og fra de arabiske lande bosatte
sig i Israel – et land ikke større end New Jersey, USA.
13. Der er
22 muslimske lande, når man ikke regner Palæstina med. Der er kun én jødisk
stat. Araberne startede alle fem krige imod Israel – og tabte hver eneste en af
dem.
14. Fatah og
Hamas forfatningerne kræver stadig Israels tilintetgørelse. Israel afgav det
meste af Vestbredden og hele Gaza til palæstinensisk myndighed, og forsynede
det endog med våben.
15. Under
den jordanske besættelse blev jødiske helligsteder vandaliseret og afskåret fra
jøderne. Under israelsk styre er alle muslimske og kristne helligsteder
tilgængelige for alle trosretninger.
16. Ud af
175 United Nations Security Council resolutioner indtil 1990 var 97 imod
Israel; ud af 690 almindelige lovgivnings resolutioner var 429 imod Israel.
17. U.N. var
tavs, da Jordan ødelagde 58 synagoger i den gamle by i Jerusalem. Det forblev
tavst, da Jordan systematisk vanhelligede de ældgamle, jødiske gravpladser på
Oliebjerget, og det forblev tavst, da Jordan påtvang apartheid love, som forhindrede
jøder i at få adgang til Tempelbjerget og Vestmuren.
Gaza – det
mest tettbefolket område i verden?
Både på NRK
og i andre norske media blir Gazastripen ofte beskrevet som “det mest
tettbefolket område i verden“, eller “det tetteste befolket sted på jordkloden”. Men er dette sant?
Befolkningstetthet
i Manila (Filippinene) er 9 ganger høyere enn i Gazastripen
Ifølge
Wikipedia har Gazastripen et areal på 365 kvadrat kilometer, og det er 1,8
million mennesker som bor der. Dette gir
en befolkningstetthet på 4 931 mennesker per kvadrat kilometer (men./km2).
En rask
undersøkelse på Internett viser at det er mange områder i verden som er mye
tettere befolket enn Gaza. Her en noen
få eksemplar:
Stat/
by/område Befolkning Tetthet (men./km2)
Monaco (Europa) 36
950 18 068
Macau (Kina) 614
500 21 190
Singapore 5
399 200 7 669
Hong Kong (Kina) 7
219 700 6 557
Mumbai (India) 12
478 447 20 680
Manila (Filipinene) 1
652 171 42 857
Titagarh (India) 124
213 38 337
Caloocan (Filipinene) 1
489 040 27 916
Delhi (India) 11
007 835 25 535
Levallois-Perret (Frankrike) 63 436 26 432
Napoli (Helas) 30
279 25 879
Union City (USA) 67
744 20 387
Seoul (Sør
Korea) 10 442 426 17 255
Jakarta
(Indonesia) 9 988 329 15 040
Det er ingen
tvil om at Gazastripen er tettere befolket en byområdene i Norge. Men i forhold til mange andre steder i verden
så har innbyggere av Gaza ganske god plass.
Årsaken til
at løgnen om Gaza som “den mest tettbefolket sted i verden” florerer i norske
media er som følge:
- Rettferdiggjøre den omfattende
terrorvirksomhet i- og fra Gaza.
- Rettferdiggjøre den omfattende internasjonal
bistand som palestinere får.
- Rettferdiggjøre den systematisk misbruk av
ressursene i Gaza. Midler til sivil bruk
blir istedenfor brukt til terrorinfrastruktur.
- En del av sverting av staten Israel som blir
fremstilt som om den kjemper mot “stakkars palestinere som ikke en gang har
plass til å bo…”.
Det er mange
steder i verden som er mye tettere befolket enn Gazastripen, likevel har de
alle fleste av disse ingen terror organisasjoner som terroriserer sine
naboer. Befolkningstetthet forklarer
heller ikke manglende vilje til å utføre konstruktiv arbeid, eller å bygge et
normalt samfunn. I motsetning til
innbyggere av Gaza lever ikke de fleste menneske i andre tettbefolkete områder
av tigging.
Videreformidling
av denne løgnen, sammen med mange andre, er det norske bidraget til kampanjen
for delegitimering av den jødiske staten.
Gazas hoved-problem er ikke Israel eller befolkningstetthet, men mangel
på vilje til å bygge et normalt samfunn istedenfor å prøve å ødelegge naboen
sin.
Hvem er
dagens “palestinere”?
De fleste av
de som kaller seg “palestinere” i dag er etterkommere av muslimske arabere fra
den arabiske halvøya. Opprinnelsen til navnet ”Palestina” derimot, er Pleshet,
området til filisterne (pleshtim på hebraisk), som kom fra Hellas og slo seg
ned på Israels kyststripe i 1200 f.Kr. Mer enn tusen år senere innførte
romerriket navnet ”Palestina” med den
hensikt å viske ut av historien minnet om det jødiske folk og det jødiske
hjemland – Judea.
I motsetning
til det som i dag er politisk korrekt å si, var aldri Palestina en arabisk
enhet med egen nasjonal, geografisk og kulturell identitet. Området var del av
en større enhet, hvor de arabiske innbyggerne anså seg som del av den arabiske,
muslimske, ottomanske eller stor-syriske enhet. Georg Habib Antonius betraktet
Palestina for å være del av Stor-Syria.
Pasifisten
John Haynes Holmes derimot, venstreorientert unitarprest, med-grunnlegger av
American Civil Liberties Union og forfatter avPalestine Today and Tomorrow – a
Gentile’s Survey of Zionism (1929) skrev: ”Dette er landet jødene er ankommet for
å gjenoppbygge sitt gamle hjemland…. På hele jordens overflate finnes intet
hjem for jøden med unntak av i fjellene og ved kildene i hans gamle
kongedømme…. Jøden er i eksil alle andre steder…. Men, Palestina er hans….
Skrap hvor som helst i Palestina, og du vil finne Israel…. Der finnes ikke en
flekk som ikke er preget av et gammelt [jødisk] stammemedlem… Ingen vei, kilde,
høyde eller landsby som ikke vekker minnet om en stor [jødisk] konge, eller gir
gjenlyd av en stor [jødisk] profet…. [Jøden] har et høyere og mer nobelt motiv
i Palestina enn det økonomiske…. Oppdraget er å gjenopprette Sion; og Sion er
Palestina.”
Historien
dokumenterer at Landet Israel var den jødiske identitets krybbe; 2000 år før
islams tilsynekomst, og at forbindelsen mellom det jødiske folk og det jødiske
hjemland hele tiden har vært opprettholdt. Palestinske arabere derimot, har
ingen eldgammel tilstedeværelse i området vest for Jordan-elven; ingen
palestinsk stat har noensinne eksistert, intet palestinsk folk har blitt frarøvet
sitt land, og der er intet grunnlag for det palestinske kravet om ”retten til å
vende tilbake.”
De fleste
palestinske arabere er etterkommere av muslimske innvandrere fra Sudan, Egypt,
Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia, Bahrain, Jemen, Libya, Marokko, Bosnia,
Kaukasus, Turkmenistan, Kurdistan, India, Afghanistan og Balutsjistan.
Arabiske
omreisende arbeidere ble innført av ottomanerne og det britiske mandatstyret
(som beseiret ottomanerne i 1917) for å arbeide på prosjekter knyttet til
infrastruktur: Havnen i Haifa, jernbane mellom Haifa-Qantara (1918),
Haifa-Edrei (1905), Haifa-Nablus (1914) og Jerusalem-Jaffa (1892), militære
installasjoner, veier, steinbrudd, drenering av sumpland etc. Den jødiske
innvandring fra 1882 skapte en økonomisk oppgangstid som tiltrakk seg både
legal og illegal arabisk arbeidskraft.
Den arabiske
befolkning i Haifa steg fra 6.000 i 1818 til 80.000 i 1919 som resultat av
arbeidsinnvandring, modernisering (igangsatt av den britiske okkupasjonsmakten)
og etableringen og utvidelsen av jødiske bosettinger – som forsterket
infrastrukturen og behovet for arbeidskraft. Utbruddet av den første
verdenskrig forsterket både etterspørsel etter arbeidskraft og strømmen av
omreisende i området vest for Jordan-dalen.
I henhold
til den britiske Peel-kommisjonen av 1937 er ”veksten i den arabiske befolkning
… mest markant i urbane områder på grunn av jødisk utvikling og oppbygging.
Sammenligning av folketellinger foretatt i 1922 og 1931 viser en økning i Haifa
på 86 %, i Jaffa på 62 %, i Jerusalem på 37 %, mens rene arabiske byer som
Nablus og Hebron kun økte med 7 %, og i Gaza var der en reduksjon på 2 %.”
Som resultat
av denne betydelige arabiske innvandringen i perioden 1880-1947 – og på tross
av fraflytting grunnet arabisk kaos og innbyrdes vold – så vokste den arabiske
befolkningen i Jaffa, Haifa og Ramla henholdsvis 17, 12 og 5 ganger.
Erobringen i
1831-1840 av Egypts Mohammad Ali ble styrket av en strøm av egyptiske og
sudanske innvandrere som slo seg ned i folketomme områder mellom Gaza og
Tul-Karem helt opp til Huladalen. De fulgte i fotsporene til tusener av
egyptiske militærnektere som hadde rømt fra Egypt før 1831 og slått seg ned i
Acre.
Den britiske
reisende H. B. Tristram, identifiserte i 1865 egyptiske innvandrere i
Beit-Shean-dalen, Acre, Hadera, Netanya og Jaffa.
The British
Palestine Exploration Fund dokumenterte at egyptiske samfunn vokste sterkt
rundt Jaffa; Saknet el-Mussariya, Abu Kebir, Abu Derwish, Sumeil, Sheikh
Muwanis, Salame’, Fejja, etc. I 1917 utgjorde Jaffas arabere minst 25
nasjonaliteter, inkludert persere, afghanere, hinduer og balutsjere. Flere
hundre egyptiske familier slo seg ned i Ara’ Arara’, Kafer Qassem, Taiyiba og
Qalansawa. I 1908 slo jemenittiske arabere seg ned i Jaffa, og arabere fra det
syriske Hauran-regionen vokste sterkt i antall i havneområdene til Haifa og
Jaffa.
”30.000 –
36.000 syrere fra Hauran har dratt til Palestina kun i løpet av de siste
månedene”, rapporterte dagsavisen La Syrie den 12. august 1934. Az-ed-Din el-Qassam – Hamas sitt
terrorist-forbilde, som terroriserte jøder i det britiske Palestina-mandatet –
var syrer, det samme var Said el-A’az, en av lederne i de anti-jødiske pogromer
i 1934-36, og Kawukji, øverstkommanderende for de arabiske leiesoldatene som
terroriserte jøder på 30- og 40-tallet.
Libyske
innvandrere slo seg ned i Gedera, syd for Tel Aviv. Flyktninger fra Algerie
(mugrabier) unnslapp den franske erobringen i 1830 og slo seg ned i Safed
(sammen med syrere og jordanske beduiner), Tiberias og andre deler av Galilea.
Kaukasiske flyktninger, på flukt fra russisk undertrykkelse (1878), og muslimer
fra Bosnia, Turkmenistan og Jemen (1908) tilførte variasjon i den arabiske
demografien vest for Jordan-elven. Mange
av araberne som flyktet i 1949 ble gjenforent med sine familier i Egypt eller
andre naboland.
Mark Twain
skrev i boken Innocents Abroad (1869): ”Av alle dystre og forlatte land må
Palestina være toppen…. Åsene er golde…. Dalene er utiltalende ørken….
Dødehavet og Galileasjøen ligger sovende i et stort strekk av berg og sletter
hvor ingen fargenyanser gir øyet hvile …. Det er et dystert, vilt og
ugjestmildt land uten håp. Jeg skulle så gjerne se Jordans strandlinje om
våren, Sikem, Esdraelon, Ajalon og grensen mot Galilea – men selv da ville
disse flekker vært som vidt spredte leketøy-hager i en ødemark av grenseløs
elendighet…. Palestina sitter i sekk og aske. Over ruger forbannelsen som har
fått slettene til å visne og har lagt kraft og virkelyst i jern…. Kun ugress
vokser, og spredte stengler og tuer…. Nasaret er øde. Ved Jordans vadested der
Israels skarer trådte inn i det Lovede Land med jubelsang, finnes kun en ussel
leir av eksentriske ørkenbeduiner.
Jeriko er fordømt, i dag liggende i en bortsmuldret ruin, slik Josvas
mirakel etterlot byen for mer enn 3000 år siden; Betlehem og Betania i
fattigdom og ydmykelse…. Legendariske Jerusalem, det mest majestetiske navn i
historien, har mistet alt av sin gamle storhet og blitt en fattiglandsby…. Den
berømte Galileasjøen … en stille villmark. Kapernaum er en formløs ruin;
Magdala er hjemsted for tiggende arabere… Palestina er øde og uten skjønnhet.
Og hvorfor skulle det være annerledes? Kan Guddommens forbannelse gjøre et land
vakkert? …. Ekspedisjonens navn, kunngjort under tittelen Fornøyelses-ekskursjon
til Det store Hellige Land, var misvisende. Begravelsesprosesjon til Det store
Hellige Land ville ha vært bedre – langt bedre.”
Mark Twains
uttalelser gjenlyder i Joan Peters bok Fra uminnelige tider (1984), som er
tungtveiende både med hensyn til historisk dokumentasjon og fotnoter, og er
skrevet i konsultasjon med Midtøstens histories og politikks tre søyler; prof.
Bernard Lewis, prof. Elie Kedourie og prof. P.J. Vatikiotis, i tillegg til
prof. Fred Gottheil, prof. Walter Laqueur og Martin Gilbert. Peters siterer Dr. Carl Hermann Voss,
tidligere leder i American Christian Palestine Committee: ”Den palestinske
arabiske befolkning var liten og begrenset inntil jødiske bosetninger påny
gjenopprettet de ufruktbare markene og tiltrakk arabere fra nabolandene (s.
245)”. President Roosevelt bemerket i
1939 at ”arabisk innvandring til Palestina etter 1921 har langt oversteget den
totale jødiske innvandring i hele denne perioden” (s. 395).
”Palestinas
egyptiske erobrer, Ibrahim Pasha, etterlot seg permanente kolonier av egyptiske
innvandrere i Beisan, Nablus, Irbid, Acre og Jaffa. Rundt 500 egyptiske
soldatfamilier grunnla en ny bydel [i Jaffa], og dette var bare én av talløse
lignende tilfeller. Jaffas vekst startet
på bakgrunn av denne tilførselen, pluss den jødiske nybyggervirksomhet, som
dateres til 1830. Muslimene i Safed er hovedsakelig etterkommere etter mauriske
nybyggere og kurdere…. Mesteparten av de muslimer som var i landet var
omflakkende og gjennomreisende, noe den arabiske leder Sharif Hussain påpekte i
1918 (s. 169-170): ”Grupper av kaukasiere, algeriere, egyptere, drusere,
tyrkere, kurdere, bosniere og andre ankom Palestina i 1878. … Minst 25 % av de
141.000 muslimer [i hele Palestina i 1882] var nykommere eller etterkommere etter
dem som ankom etter den egyptiske invasjonen i 1831. … I 1858 rapporterte James
Finn, den britiske generalkonsulen i Jerusalem at ”Jerusalems muhammedanere
oversteg såvidt en fjerdedel av hele befolkningen (s. 196-197). …”
Ifølge
folketellingen i 1931 ble det registrert 23 ulike språk blant muslimene. De
fleste av disse, i tillegg til 28 andre språk, ble også brukt av kristne, mange
av dem arabere; altså totalt 51 språk. Palestinas ikke-jødiske befolkning oppga
minst 24 ulike opprinnelsesland (s. 226)….
Joan Peters
dokumenterer britenes kamp mot aliyah (jødisk innvandring), parallelt med
oppmuntring til arabisk innvandring. For eksempel, 3. januar 1926 tilkjennega
britenes ansvarshavende for oppholdstillatelser at ”det er bestemt at
flyktninger av syrisk, libanesisk eller palestinsk nasjonalitet gis adgang til
Palestina uten pass eller visum (s. 270). … ”.
Hvitboken fra 1930 ga arabere – ikke jøder – rett til å kjøpe land. Også
jødisk innvandring ble strengt begrenset i henhold til Hvitboken, inntil arabisk
demografi hadde blitt tilstrekkelig forsterket (s. 300-301).
Arieh
Avneri, en banebrytende forsker på palestinsk historie, skrev: ”Opp igjennom
historien er det mange eksempler på erobring som førte til dannelse av nye
nasjonale enheter gjennom en prosess av absorbsjon og assimilasjon. Hadde den
arabiske erobring ført til dannelse av en utkrystallisert arabisk nasjon –
uavhengig av størrelse – så hadde det vært vanskelig å motsi det arabiske
kravet om historisk kontinuitet i Palestina. Men dette var ikke tilfelle. De få
arabere som bodde i Palestina for 100 år siden, da den jødiske bosetning
begynte, var en liten rest av en flyktig befolkning, som hadde vært i konstant
bevegelse, som resultat av uavlatelige konflikter mellom lokale stammer og lokale
despoter. …”
I 1554 var
det 205.000 muslimer, kristne og jøder i Palestina. I 1800 var det totale
antallet 275.000. I 1890 var Palestinas
befolkning 532.000, som resultat av økt innvandring grunnet handelsvirksomhet,
nye arbeidsplasser, infrastruktur innen helse og kultur – alt initiert av
jøder. Befolkningen i Palestina
gjennomgikk radikale endringer i kjølvannet av to ødeleggende kriger som feide
over landet: Napoleons felttog i 1799 og den egyptiske invasjon som ble
etterfulgt av Ibrahim Pashas styre fra 1831 til 1840. … Mange innbyggere
flyktet og ble erstattet av andre folkegrupper som slo seg ned i landet.
Det er
faktisk den grunnløse påstanden om en arabisk eldgammel tilstedeværelse i
Palestina – kombinert med forsøkene på å avvise jødenes moralske og historiske
rett til suverenitet over Landet Israel – som har gitt næring til arabisk hat
og terrorisme, som utgjør hovedhindringen for fred, og som har bidratt til
vedvarende krig og terror.
Hamas mål er
ikke sameksistens men islamsk dominans og Israels ødeleggelse
Sønn av
Hamas leder hevder Hamas ikke er interessert i sameksistens men muslimsk
herredømme og et islamsk kalifat
Mosab Hassan
Yousef, som er sønn av Hamas leder Sheikh Hassan Yousef og som selv er
bekjennende kristen sa nylig i et intervju at den muslimske
terroristorganisasjonens muslimmål ikke bare er å ødelegge staten Israel, men
også å bygge en global islamistisk stat. Mosab Hassan Yousef var forrige
torsdag gjest på CNN og under et intervju med Don Lemon fortalte han hva han
opplevde og erfarte som et barn som vokste opp som et barn av en leder for den
palestinske terrororganisasjonen. “Hamas bryr seg ikke om livene til den
palestinske befolkning. de bryr seg ikke om jøder eller amerikaneres liv, de
bryr seg ikke engang om sine egne liv fordi de anser det slik at dø for deres
ideologi er en tilbedelseshandling overfor deres Allah, så hvordan kan man
fortsette i et slikt samfunn? Kan man leve i samkvem med noen hvis hovedoppgave
er din ødeleggelse? spurte CNNs Don Lemon Yousef. Hamas søker ikke sameksistens
eller kompromiss, svarte Yousef som la til at Hamas mål er å erobre og ta over.
Ødelggelse
av staten Israel er ikke Hamas endelig mål, sa han videre. Hamas endelige
hamas-advarermål er å bygge et islamistisk kalifat, noe som betyr en
islamistisk stat over ruinene etter enhver sivilisasjon. Dette er det ultimate
målet for bevegelsen, forklarer Yousef som har skrevet boken “Sons of Hamas”.
Under intervjuet sa Yousef videre at han under oppveksten i bevegelsen hadde
forstått at Hamas brukte sivile som et våpen i krig. Dette er noe han også har
omtalt i sin bok. “I moskeene fortalte Hamas oss at uten utgytelse av uskyldig
blod for den store saken, ville vi være ute av stand til å bygge en islamistisk
stat. -De forberedte oss på dette når vi var små barn, i femårs alderen eller
så,” fortalte sønnen av Hamas lederen videre. – “Og ærlig talt, det er nesten
umulig for mange å fatte dette, se sannheten, oppdage det virkelige ansiktet
til Hamas, for så å bryte ut på et tidspunkt,” bemerket Yousef videre. Som du
ser i mitt tilfelle, jeg mistet absolutt alt på grunn av mitt nei til Hamas, og
i dag, når jeg ser barna i Gaza så vet jeg at de blir indoktrinert og at de
ikke har noe valg
Yousef, som
ble født i Ramallah, rett nord for Jerusalem, møtte en britisk misjonær i 1999
som vitnet til ham om Kristus. På den tiden jobbet han med å samle inn
etterretning for Israel om Hamas bevegelsens aktiviteter og etter at han ble
kristen ble han forkastet av sin far. Youseg begynte å bekjenne sin tro på
Kristus og ble døpt i Tel Aviv i 2005. I 2007 flyttet han til USA og søkte
politisk asyl fordi han fryktet for sitt liv. Det var da Yousef skrev boken
“Sønn av Hamas” for å fortelle sin personlige historie og forkastelse av islam.
Han ble gitt asyl i 2010 etter først å ha skulle blitt deportert på grunn av
mistanker om at han skulle ha vært involvert i terroraktivitet. Men en nær
venn, Gonen Ben-Itzhak kunne bevitne at Yousef hadde jobbet for å forhindre
terrorist angrep og at han i realiteten hadde reddet menneskelig, og derfor
tillot immigrasjonsretten at han kunne bli i USA. Mosab Hassan Yousef delte
sitt vitnesbyrd i et online brev rettet til Walid Shoebat.
Kom fra
islamsk tradisjon
“Jeg kom fra
en dyp islamistisk tradisjon, fra en familie som praktiserte, lærte og spredde
islam. Jeg er en palestinere som har sittet flere år i israelske fengsel, jeg
ble slått og torturert nesten til døden av sinte israelske soldater. Men
Kristus dro meg inntil jeg fant ham og aksepterte hans utfordring til meg om å
tilgi og elske mine fiender,” skrev han da. Imidlertid, møtte han mye skepsis
også fra kristne. “Jeg hadde ingen som jeg kunne dele mine seire med, mirakler
med eller indre smerte utenom min Jesus. Alene og sammen med Jesus bak stengte
dører. Mitt rykte ble daglig revet i stykker fra den ene siden fordi de tror
jeg er sionist, mens på den andre siden hater de meg fordi de trodde jeg var en
palestinsk ekstremist. Jeg prøver å elske alle mennesker uten å forvente noe fra
noen, på samme måte som Herren Jesus Kristus elsker meg,” skrev Yousef og la
til: “Vi lever i en verden som er full av bedrag, tvil, angst og håpløshet.
Folk har fått nok av dårlige nyheter, -de trenger håp og kjærlighet, -og det er
vår plikt overfor folk i Israel, folk i de palestinske områdene og resten av
verden og vise dem Kristi kjærlighet og dele med dem det håp han gir, sa Yousef
som er med i “Barabbas Road Church” i San Diego, California.
Hva mener
Gud om Israel og Hamas?
Hvordan
hadde Israel sett ut idag, uten fiendeskapet med Hamas på Gazastripen?
Ingen vet
selvfølgelig det med sikkerhet. Men da hadde nok forlengst Abbas og
selvstyremynddighetene på Vestbredden og myndigheten hos Hamas, sammen hatt
mesteparten av Vestbredden, øst-Jerusalem og Gaza i bytte med en fredsavtale
med Israel. Palestina hadde da blitt stort nok for en levedyktig stat, og
gjennom innrømmelsene fra Israel, hadde Palistina blitt opprettet.
Hvordan
hadde situasjonen vært idag, med Hamas sine politikere og krigere så nær Jerusalem
og Israels byer og områder? En katastrofe for Israel, og nær en
tilintetgjørelse av det lille landet på lang sikt, ja, igrunnen hadde det vært
snakk om noen tiår.
Men dette
ønsker ikke Gud, det er sikkert! Han har sagt at Han vil gjøre Jerusalem til en
tumleskål, og alle dem som går imot Guds vilje vedrørende dette vil skade seg!
Gud vil heller ikke tillate at FN og USA enda en gang skal dele Hans land,
Israel, Gud ønsker et enda større territorium til sine 12 stammer enn det som
er idag.
Derfor, og
nå kommer jeg til poenget, har Gud oppreist en motstander til Israel, for å få
det slik som Han ønsker det, og motstanderen er Hamas. Hvorfor tror jeg det?
Fordi dette har Gud gjort før, les første Kongebok kap 11 vers 14, og vers
23... "Så reiste Herren opp en motstander for Salomo. Det var edomitten
Hadad, som tilhørte kongeætten i Edom.
Videre vers
23 Gud reiste opp enda en motstander mot Salomo. Det var Reson, sønn av Eljada.
Han hadde rømt fra sin herre Hadadeser, kongen i Soba. 24 Reson samlet folk
omkring seg og ble høvding for en røverflokk. Den gang David drepte mange av
dem, dro de til Damaskus. De slo seg ned der og gjorde seg til herrer i byen.25
Reson var Israels motstander så lenge Salomo levde. Både han og Hadad voldte
Israel skade. Reson var konge over Aram og avskydde Israel.
Dersom
bibelens forfattere hadde skrevet om situasjonen i Israel idag, hadde det nok
stått: " Da reiste Gud opp enda en motstander av Israel, og det var
Hamas...
Det lille
landområdet Israel er gjenstand for stor oppmerksomhet i verdens medier. Det
strides og debatteres i alle verdens ledende politiske arenaer, samtidig som
det også pågår en strid mellom "jøder" og "palestinere" om
det samme landområdet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi som er kristne
forholde oss til dette?
For det
første må vi være klar over at dette landområdet har vært okkupert av
imperialistiske makter nesten gjennom hele historien. Vi husker en gammel
storhetstid, hvor Israel hadde sitt eget land, under kongene David og Salomo.
Dette fortsatte også etter at dette riket ble delt. Selv om
"nordriket" ble okkupert og 10 av stammene spredt over alle vinder,
så besto "sørriket" Judea, med de to stammen Juda og Benjamin. Jeg
snakker nå om en tid for rundt 3000 år siden. Etter hvert ble området inntatt
av Babylonere, senere kom det under Assyria, senere Persia, så Grekenland
(Hellas) og Aleksander de Store. På Jesu tid var området underlagt Romerriket.
Så var det muslimsk område i en periode (vi kjenner vel de fleste til historien
om Saladdin osv - se filmen Kingdom of Heaven). Men det interessante starter
egentlig med det store tyrkiske riket, som hadde dette området i over tusen år!
Byssanterne/Ottomanerne/Tyrkerne
lot både jøder og arabere bo der. De viste ingen videre interesse for området,
da det så ut som en steinørken. MERK DERE AT DET VAR INGEN SOM BLE KALT FOR
PALESTINERE PÅ DEN TIDEN. DET FANTES INGEN FOLKEGRUPPE SOM HET PALESTINERE! Man
forholdt seg kun til jøder og arabere.
Da
tyrkerne/ottomanerne var på den tapende siden i første verdenskrig, ble dette
landområdet overgitt til Britene, og vi fikk det som kalles Det Britiske
Palestina Mandatet av 1917. Navnet Palestina ble brukt fordi man hadde funnet
av historien at Romerne brukte dette navnet på området. Ordet Palestin betyr
egentlig flyktning og rebell. Det ble i oldtiden brukt på Filisterne, som var
en folkegruppe av sjørøvere og pirater som hadde kommet sjøveien fra Kreta.
Så DERSOM
man i det hele tatt skulle snakke om EKTE PALESTINERE i denne sammenheng, så
måtte det da være de svært få som befinner seg nede i Midt-Østen idag som
stammer direkte fra disse Filisterne/Kreterne/Piratene. Og dette er IKKE det
samme som de som blir kalt for Palestinere idag. Dagens såkalte Palestinere er
et blandingsfolk av arabere, persere og europeere av ulike slag, iblandet disse
eldgamle Filisterne.
Tilbake til
Det Britiske Palestina Mandatet. Dette ble bestemt oppdelt etter den andre
verdenskrig. Det var da meningen at det skulle opprettes en jødisk stat og en
arabisk stat ut fra dette mandatet. Vi fikk da staten Israel, som ble opprettet
i 1948 som en stat for jødene. Dette utgjorde bare 20% av det store Britiske
Palestina Mandatet i Midt-Østen. DE RESTRERENDE 80% FIKK NAVNET TRANSJORDAN
(senere kun Jordan) OG VAR DEN STATEN SOM BLE TILTENKT ARABERE OG DET VI IDAG
KALLER PALESTINERE!! Dermed har disse såkalte palestinerne allerede FÅTT sitt
land - Jordan! Men det som skjedde var at araberne vokste seg mektig i denne
staten, og de fordrev disse "palestinerne" på flukt som flyktninger,
til Israel og Libanon.
Det er DETTE
som FN burde forhindret. FN burde ha vært klare på dette, at Jordan skulle være
en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for
palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som
ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke
disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at
palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir
hysjet ned i media. I Israel har "palestinerne" hatt en mye bedre
levestandard enn i de arabiske landene rundt.
Begrepet
"okkupert land"
Så til dette
med Golan-høydene og det som kalles "den israelsk okkuperte vestbredden av
Jordan". Etter at jødene strømmet til Israel og Israel ble proklamert som
egen selvstandig stat av president David Ben Gurion kl 17:00 den 14. mai 1948,
så har de omkringliggende araberlandene gjentatte ganger prøvd å utslette
Israel. Dagen etter at Israel hadde proklamert sin frihet og selvstendighet,
ble de angrepet. De vant den første "frigjøringskrigen" i 1948. De
vant også senere kriger, selv om araberne var totalt overlegne i antall. I 1967
vant de den såkalte "seksdagers-krigen". Israel forfulgte sine
fiender mye lengre enn de grensene som er der i dag. Og det var Israel som
hadde blitt angrepet, ikke motsatt. Men de israelske styrkene/troppene trakk
seg tilbake til de grenser de idag er innenfor.
Synes derfor
det blir nokså malplassert å bruke begrep som "den israelsk-okkuperte
vestbredden av Jordan". Jordanelven har forresten alltid vært et naturlig
delingssted/skille mellom Israel og de andre folk (idag Jordan). Vestsiden av
jordanelven har derimot en historie som klart sier at dette er jødeland. Vi kan
ikke avskrive Bibelen som en gammel uvesentlig bok, selv om vi evt ikke vil tro
på den. Historien bekrefter jo det som vi finner beskrevet i Bibelen.
På
1800-tallet var det flere jødiske forretningsmenn som kom fra Europa og USA ned
til dette området. De fant et område som lignet på en steinørken. Men de ville
gjerne kjøpe landområder, og araberne sa ja for de var ikke interessert i
områdene. Merk dere dette! Araberne ville ikke ha disse steinområdene! Derfor
lot de jøder kjøpe opp store landområder der hvor det idag strides! Har da ikke
jødene rett på disse områdene, som de kjøpte av de arabiske beduinene?
I 1930-årene
ble jøder direkte fordrevet fra Europa, med store plakater som sa
"Palestina kaller". Det var ikke bare tyskerne som sto for dette, men
i flere land ville man ha jødene ut. Og når de da endelig kommer til sitt
rettmessige land, som jo også verdenssamfunnet så enstemmig ville deponere dem
til - ja da får de som stempel på seg at de har "okkupert" landet!
Snakk om historieløshet!
Palestinere - hvem er det?
Før
"seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for
"palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var
jøder! En kan si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i
mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for
Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de
effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og
påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle
seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig. Selvsagt er det likevel
slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette
landområdet som ble gitt til Abrahams
blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!
Det
Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere"
påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens
palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet
var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet
fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette
identitetstyveri?
Gaza problemet
Skal vi så
ta for oss Gaza problemet? Før vi nevner noe mer, ber jeg om at alle som leser
tar inn over seg at ISRAEL TRAKK SEG UT AV GAZA FOR NOEN ÅR SIDEN! Ikke glem
dette! Israel trakk seg frivillig ut av Gaza, og overga dette området til disse
såkalte "palestinerne". Palestinerne har ikke bygd ett eneste sykehus
i Gaza - alt er bygd av Staten Israel. Palestinerne fikk et område med en
vestlig standard og infrastruktur lagt rett i fanget! Hva skjedde så? Jo, de
ekstremistiske Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, fra Gaza-stripen.
Israel har måttet tåle over 8000 rakettangrep inn over Israels territorium fra
Hamas baser på Gaza-stripen. DERFOR fikk vi den voldsomme hevnaksjonen fra
Israel for 2 år siden. Hamas er ikke fornøyd med at Israel trakk seg ut av
Gaza. De er ikke fornøyd før Israel er totalt utslettet. De har samme
mentalitet som den gale Iranske president Achmadinejab.
Det er DETTE
som er det store problemet - ikke Israel. Blokkaden av Gaza er i høyeste grad
nødvendig, fordi ekstremistiske muslimske grupper gjør det de kan for å prøve å
smugle inn våpen inn til Gaza-stripen. Men vær klar over at OGSÅ EGYPT HAR EN
MUR OG EN BLOKKADE MOT GAZA - ikke bare Israel. Men det snakkes kun om Israels
blokkade i media.
I årene
etter andre verdenskrig da historien om de tyske konsentrasjonsleirene ble
kjent, var det en kort tid da mennesker verden over ga jødene sin støtte og
sympati. Etter hvert som antisemittismen oppstod har Israel vært under konstant
press både fra mediene og muhammedanerne. Antisionismen står i dag sterkere enn
noensinne.
Etter andre
verdenskrig var det mange av våre politikere som talte for jødenes sak og i
stortinget var det mange som tilhørte en sympatigruppe for Israel. I dag er
situasjonen helt annerledes.
Det nærmest
folketomme området hvor Israel nå ligger, lå der en gang øde med sine
saltørkener og malariasumper. Det var nesten som om Gud hadde gjort landet
ubeboelig. Det var få levemuligheter der, spesielt for en fastboende
befolkning. Nå og da var det omstreifende nomader som reiste dit en gang i året
fra nabolandene med sine hjorder.
Jødenes
fedre var bosatt der fra landnåmstiden til de ble fordrevet fra landet av
romerne mere enn hundre år etter Kristi fødsel. I nærmere 2000 år har ingen
andre folkeslag bosatt seg i landet. Herredømmet over landet har gått hånd i
hånd i flere århundrer, og i 1516 ble det erobret av det tyrkiske ottomanske
riket. Dette varte helt til den engelske generalen Edmund Allenby inntok landet
fra det tyrkiske dynastiet. På denne tiden hadde jødene allerede begynt å
returnere hjem til landet de aldri oppga.
I 1918 ble
balfourerklæringen utstedt fra den britiske regjeringen til den engelske
sionistlederen Lord Rothschild, som ga sin støtte og sympati i at jødene burde
få sitt eget nasjonalhjem. Dokumentet ble tiltrådt av USA og gjort til et
internasjonalt dokument av Folkeforbundet i 1922. Det ble anerkjent av over 52
nasjoner.
På denne
tiden vokste det opp en bitter antisemittistisk holdning i de ledene politiske
kretser i England. Engelskmennene forsøkte å vinne araberens vennskap og oppga
de dermed 77 prosent av landområdene til Abdulla som ble kongen av Jordan. Det
ble forbudt for jødene å bosette seg der. Dette er et forbud som fremdeles er
der den dag i dag.
Den engelske
regjeringen gjorde alt i sin makt for å hindre jødiske flyktninger å returnere
til det land som hadde blitt lovet jødene. Dette skjedde under den verste
jødeforfølgelsen både før og under andre verdenskrig.
Kongedømmet
Transjordan forble under Folkeforbundets beskyttelse frem til 1946. Etter den
arabiske-israelske krigen i 1948, ble vestbredden annektert. I 1947 bestemte De
forente nasjoner at de resterende 23 prosent av mandatområdet skulle deles
mellom jødene og araberne. Dette ble ikke godtatt av araberne, og frem til i
dag er det fremdeles et mål for araberne å tilegne seg landet bit for bit
inntil landet Israel har blitt utslettet.
Det er ikke
i menneskers makt å løse problemene i Israel. Kanaan er Guds land. Det tilhører
jødene fordi Gud har gitt det til dem. Det har aldri eksistert et palestinsk
folk eller en palestinsk stat i Det hellige land. Det folket som i lengere tid
har vært bosatt og dannet en kultur i det landet som ofte blir kalt Palestina,
er Israels folk. Fra tidlig av bodde nasjonens fedre der, inntil de ble
fordrevet bort og spredt blant mange folkeslag og nasjoner.
Det var
jødene som med spade og hakke kom hjem for å grave ut myrene og dyrke ørkenen
til det som i dag er et land som flyter av melk og honning. Ved inntoget i
Kanaan ble et løfte gitt til Josva av Herren: «Gjør deg nå klar til å gå over
Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi israelittene.
Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovte Moses. Landet
fra ødemarken og Libanon til Storelven, Eufrat, hele hetittlandet til Storhavet
i vest, skal tilhøre dere.» (Jos 1, 2-4).
Israels
historie i et nøtteskall!
Israel har
en lang historie. Kan hende Israel er det folk på jorden som har eksistert
lengst i verdenshistorien som et eget folk. Gud utvalgte dette folket og
bestemte at det skulle være det folk som skulle gjøre hans ord kjent blant
nasjonene. Han skapte Israel fordi han ville bringe verden en frelser - gjennom
dem. Israel var uten eget land i 2000 år men har kommet tilbake til sitt eget
land og skal aldri mer rykkes opp derfra. Her er noe av den mer moderne
historien som knytter alle verdensDavid feller Goliat med en stein fra slyngen
nasjoner til deres skjebne og endelikt.
Israels
historie slik vi finner den i Bibelen
"Israels
historie er historien om et folk som Gud utvalgte for at dette folket skulle
bære frem en forløser for hele verden. Det var Israels store misjon i verden.
For at dette skulle bli en virkelighet måtte Gud ha en mann som skulle være
stamfaren til folket. De måtte ha et land hvor de kunne bo og utvikle seg. De
måtte ha en Gud, en tro, og en lov. De måtte ha et politisk system som bandt
folket sammen, og en masse andre ting...."
Fortsettelsen
av dette dokumentet inneholder de historiske fakta om Israel fra deres
virkelige begynnelse. Dokumentet er for stort til å kunne presenteres i sin
helhet her. (Til høyre ser du hvordan det lille landet Israel har seiret over
større og mektigere fiender gjennom historien)
Israels
historie i moderne tid
Hvis du ser
på et kart over Midt-Østen, vil du se at det finns 22 arabisk/muslimske
nasjoner som fullstendig truer med å oppsluke Israel. Det er ikke slik at
Israel har ”tatt over Midt-Østen”. De arabiske nasjoner har 640 ganger mer land
enn Israel og tallmessig er de femti ganger flere mennesker enn Israel.
Det
Ottomanske riket
Det
Ottomanske riket varte fra 1517 til 1917 - altså hele 400 år og kontrollerte er
enormt arabisk rike. Noe av restene fra det Ottomanske riket har vi fremdeles i
Libanon, Syria og Palestina. I første verdenskrig (1914-1918) støttet Tyrkia
Tyskland. Da Tyskland ble beseiret gikk også Tyrkia med i nederlaget. I 1916
ble kontrollen av den sydlige delen av det Ottomanske riket overgitt som
mandatområde til Frankrike og Storbritannia i en pakt som hette Sykes-Picot
avtalen. Denne avtalen delte den arabiske regionen in soner. Libanon og Syria
kom inn under det franske mandatet men ”Palestina” som i dag er Jordan, Israel
og Vestbredden kom under britisk mandat.
Britene og
Balfour- deklarasjonen
Fordi intet
annet folk hadde etablert et nasjonalt hjemland i ”Palestina siden jødene hadde
bodd der for 2000 år siden, så britene på opprettelsen av et nasjonalt hjemland
for jødene i hele Palestina som en god mulighet. Dette ble uttrykt i den
såkalte Balfour-deklarasjonen i 1917
underskrevet av Arthur James Balfour på vegne av den britiske regjeringen.
Jødene hadde allerede begynt å vende tilbake i betydelig antall siden
1880-årene i et forsøk på å rydde unna malariasumpene og forberede en ny fødsel
for et nytt Israel. Denne fornyelse av landet trakk til seg en stor mengde
arabere fra naboområdene, mennesker som fant jobbmuligheter og bedre levekår og
bedre helseforhold. Det ble ikke gjort noe forsøk på å fjerne områder fra de få
arabere som bodde der allerede eller arabere som immigrerte til området sammen
med jødene.
Palestina
blir delt i to
I 1923 delte
britene den palestinske delen av det Ottomanske riket i to
administrasjonsområder. Jødene fikk tillatelse til å kun å bo på vestsiden av
elven Jordan. I virkeligheten hadde britene gitt 75 % av det opprinnelige
jødiske nasjonale hjemlandet til en arabisk-palestinsk nasjon som de kalte Transjordan
(som betyr på andre siden av Jordan). Dette territoriet ble gitt til Emir
Abdullah fra nå Saudi Arabia. Denne delen skulle i 1946 bli kalt Jordan. Jødene
ble igjen med 25 % av det totale område som ble deres første nasjonale hjemland
etter 2000 år i landflyktighet.
Var det
jødene som begynte den første krigen?
Formann i
Den høyeste arabiske komité (Arab Higher
Committee) sa at den arabiske verden ville ”kjempe for hver centimeter av deres
land”. To dager senere, kalte de hellige menn i Al-Azhar Universitet i Kairo på
den muslimske verden for å proklamere en hellig krig (jihad) mot jødene.
Jamal
Hussein, talsmann for den høyeste arabiske komiteen hadde før avstemningen om
Palestinas deling sagt til FN at araberne ville vete jorden ”i vårt elskede land
med den siste dråpen av vårt blod..”
Husseins
forutsigelse begynte å oppfylles nesten umiddelbart etter at FN vedtok
delingsplanen den 29. november 1957. Araberne satte i gang en proteststreik og
gjennomførte opprør som krevde livet til 62 jøder og 32 arabere. Volden
fortsatte og øke framover mot avslutningen av året.
Det første
store angrepet begynte 9. januar 1948 da om lag 1000 arabere angrep jødiske
bosettinger i den nordre delen av Palestina. I februar sa britene at det var så
mange arabere som hadde infiltrer landet at de mangler nok styrker til å trenge
dem tilbake. I virkeligheten overga britene baser og våpen til arabiske
ikke-regulære styrker og den arabiske legion.
I første del
av krigen som varte fra 29. november 1947 til 1. april 1948, hadde palestinske
arabere overtaket og det med hjelp av frivillige fra nabolandene. Jødene måtte
tåle alvorlige tap og adgang via hovedveiene ble brutt.
Den 26.
april 1948 sa Abdullah, kongen av Transjordan: ”Alle våre forsøk på å finne en
fredelig løsning på problemet med Palestina har mislykkes. Den eneste løsningen
for oss er krig. Jeg vil ha æren av å frelse Palestina.”
Den arabiske
legion angriper
Den 4. mai
1948 angrep den Arabiske Legion Kfar Etzion. Forsvarerne drev dem tilbake men
Legionen kom tilbake en uke senere. Etter to dager ble de dårlig ustyrte
bosetterne overmannet. Mange av de som hadde forsvart seg så tappert ble
massakrert etter at de hadde overgitt seg. Dette var før invasjonen av regulære
arabiske hærer som fulgte etter Israels selvstendighetserklæring.
FN klandret
araberne for volden. FN-kommisjonen for Palestina, som for øvrig aldri fikk
tillatelse av verken briter eller arabere å reise til Palestina for å
implementere resolusjonen, rapporterte til Sikkerhetsrådet den 16. februar at ”mektige
arabiske interesser, både i og utenfor Palestina, nekter å følge resolusjonen
fattet av FNs hovedforsamling og er i gang med å med full viten og vilje å
endre med makt den ordning som vi har satt.” ”Representanter for det jødiske
råd (Jewish Agency) fortalte oss i går at de var ikke angriperne og at det var
araberne som begynte kampene. Vi nektet ikke for dette. Vi sa til hele verden
at vi ville sloss.
Jødene tar
initiativet
Den britiske
kommandanten i Jordans arabiske legion, John Bagot la til: ”Tidlig i januar
begynte de første avdelinger av den arabiske frigjøringshæren å infiltrere
Palestina fra Syria. Noen kom gjennom Jordan og endog gjennom Aman. De skulle i
virkeligheten rette det første slag mot ruinene av det arabiske Palestina.
På tross av
underlegenhet i antall, organisering og våpen, begynte jødene å ta initiativet
i ukene fra 1. april til dagen for selvstendighetserklæringen den 14. mai. Den
nye hæren Haganah inntok flere viktige byer slike som Tiberias og Haifa, og
åpnet en midlertidig vei til Jerusalem.
Delingsplanen
ble aldri utsatt eller trukket tilbake. Slik ble Israel en stat i Palestina og
ble født den 14. mai samtidig som britene forlot landet. Fem arabiske hærer
(Egypt, Syria, Transjordan, Libanon og Irak) invaderte straks landet. De hadde
allerede erklært sitt mål. Azzam Pasha, generalsekretær i Den Arabiske Liga
erklærte: ”Dette vil bli en utryddelseskrig og enorm massakre som vil bli
husket som massakren utført av mongolene og korstogene.”
Tidlig
arabisk aggresjon
Oppmuntret
av den voksende arabiske nasjonalismen som nå spredte seg gjennom hele
Midt-Østen, satte araberne i gang med stadig og pågående angrep mot den jødiske
befolkningen i området i den hensikt å drive dem ut. Mest kjent fra denne tiden
er massakren i Hebron i 1929 og senere andre angrep fra 1936 til 1939. Britene
prøve til å begynne med å holde en slags kontroll i sitt mandatområde i
Midt-Østen, med vendte ofte det døve øre til eller lukket sine øyne for
overgrepene. Det ble etter hvert klart for jødene at de måtte forsvare seg mot
araberne og kvitte seg med det britiske overherreveldet.
Jødene
organiserer seg
Jødene som
nå bodde i Palestina ble nå tvunget til å danne et organisert forsvar mot de
stadige angrep fra arabiske naboer. Det ble begynnelsen til Hagana som er
opphavet til Israels forsvar som på engelsk heter IDF (Israeli Defence Forces).
Det fantes også en hemmelig organisasjon som drev med etterretning, kalt Irgun
og ble ledet av Menachem Begin som senere ble statsminister i Israel. Ved siden
av å kjempe mot araberne bosatt i landet var Irgun et viktig instrument for å
drive ut engelskmennene som var klart pro-arabisk. Til slutt, i 1947 hadde
britene fått nok og de overgav Palestina til De Forente Nasjoner (FN).
Britene gir
over Palestina til FN
I 1947 ble
det fattet et vedtak i FN med 2/3 flertall, Resolution 181, at man skulle dele
det 25 % av Palestina som tidigere var gitt til jødene, i en jødisk-palestinsk
stat og en annen arabisk-palestinsk stat etter folketettheten til begge
gruppene. Jødene aksepterte vedtaket. Palestina-araberne forkastet vedtaket. De
ville ha hele Palestina, både øst og vest for Jordan. Dette var opptakten til
et felles angrep fra syv arabiske nasjoner. Men nå våknet jødene. De mange
overlevende fra Europa og fra andre deler av verden, menn og kvinner som ikke
hadde noen andre steder å gå, var klare til kamp for å overleve. Det ble den
nye staten Israels første selvstendighetskamp.
Israel
erklærer seg som stat
Den 14. mai
1948 erklærte de palestinske jødene seg som staten Israel. Dagen derpå sto syv
arabiske armeer klar ved Israels grenser, Egypt, Syria, Lebanon, Saudi Arabia,
Irak og Yemen. Flesteparten av palestina-araberne som bodde innenfor de
israelske grensene ble rådet til å forlate landet slik at de arabiske armeene kunne
få fritt spillerom til å utrydde jødene. De ble lovet at de skulle få alt det
jødene etterlot seg når først de seirende arabiske armeene var ferdig med
krigen. Sannheten er at 70 % av de araber-palestinere som forlot landet i 1948,
kanskje så mange som 300 - 400 000 aldri så en israelsk soldat. De tenkte at
når krigen er over og de arabiske hærene har gjort sin jobb, skal vi vende
tilbake og innta våre hjem igjen og i tillegg all jødisk eiendom som er blitt
tilbake uten sine rettmessige eiere. De tok feil, noe historien viser oss i
dag. Det var denne krigen som i virkeligheten ble opptakten til det enorme
flyktningproblemet som palestinerne sliter med den dag i dag. Sannheten bak
dette er at disse som ble flyktninger, rømte av egen fri vilje fra israelsk
land.
Resultatet
av krigen
Resultatet
av selvstendighetskrigen i 1948-1949 var opprettelsen av den jødiske staten,
litt større en det som var tenkt i FNs resolusjon nr. 181 fra 1947. Det som ble
igjen av den påtenkte arabisk-palestinske delen var at Egypt okkuperte
Gazastripen og Jordan okkuperte Judea-Samaria som senere er blitt kjent som
Vestbredden. Her ligger også Jerusalem som ble en delt by. Året etter, i 1950
ble Transjordan integrert med Vestbanken og alle arabere som bodde der fikk
Jordansk statsborgerskap. Navnet ”Transjordan” ble byttet ut med Jordan. Senere
analyser viser at palestina-araberne endte opp med omlag 85 % av det originale
palestinske territoriet og ble kalt Jordan. Det ble nå i realiteten er arabisk
palestins stat. Men dette var ikke godt nok for araberne der for de ville ha
HELE Palestina og ville fortsette å kjempe flere kriger og utføre flere
terrorangrep for å nå sitt mål.
Ingen forsøk
på å skape en palestinsk stat
Fra 1949 til
1967 da hele Judea og Samaria (Vestbanken og Jerusalem) og Gaza var 100 % under
arabisk herredømme, ble det ikke gjort noe forsøk på å opprette en annen og
Palestins stat for de arabere som bodde der. Slike krav er fremkommet fra
palestinerne kun ETTER at Israel tok kontrollen over dette området (Vestbredden
og Gaza).
Seksdagers
krigen i 1967
I løpet av
mesteparten av mai 1967 ble hærer fra Egypt, Jordan og Syria mobilisert langs
Israels smale og tilsynelatende uforsvarlige grenser. Dette var forberedelser
til en massiv invasjon, et nytt forsøk på å eliminere staten Israel. Krigsropet
som gikk gjennom hele den arabiske verden var den gang som det alltid har vært:
”Drep jødene”, og ”Kast dem på havet”. Men jødene hadde i fersk erindring
hvordan de i 2000 år hadde lidt og blir myrdet av korsfarerne, den spanske
inkvisisjonen, og de arabiske gjengene og av nazistene i andre verdenskrig. De
planla med sine generaler hvordan de skulle være de første til å angripe for å
avverge en total krig mot staten Israel. I løpet av to timer ble Egypts
flyvåpen utradert, de fleste flyene stående på bakken. Uvitende om at Egypts
flyvåpen var ødelagt satte Kong Hussein av Jordan inn sine styrker fra
Vestbredden mot Israels navle. Dette mens syrerne forberedte seg på å stige ned
fra Golan-høydene i den nordlige Israel. Historien forteller at de ble
beseiret.
Fakta om den
såkalte "okkupasjonen"
Det
eksisterer en myte omkring dette tema som har blitt et gjengangskved i store
deler av den politiske verden. Men faktum er at egypterne, jordanere og syrerne
mistet Gaza, Vestbanken og Golanhøydene. Dette gjorde de fordi disse nasjonene
tok del i et mislykket forsøk på folkemord mot Israels barn. Hadde Israel tapt
denne forsvarskrigen i 1967 ville araber-palestinerne og deres arabiske
allierte drevet jødene på sjøen og inntatt hele Israel. Men fremdeles og på
tross av den misoppfatning som til stadighet blir brukt mot Israel, er likevel
den jødiske staten villig til å gi opp, ikke bare Gaza men også deler av
Vestbredden dersom palestinerne vil slutte med å sende raketter og selvmordsbombere
inn i Israel.
Seieren
etter seksdagers krigen
Etter bare
seks dager med kamper i luften, på landjorda og til sjøs, beseiret Israel alle
disse tre arabiske hærmaktene, langt tre fronter og tok så kontroll over hele
Sinai fra Egypt, og Golan fra Syria, og Vestbanken, inkludert Øst-Jerusalem fra
Jordan. Israels Gud synes å våke over sitt folk. Det viktigste var at Israel
fikk kontroll over hele Jerusalem inklusive gamlebyen og Vestmuren
(Klagemuren). For til dette mest hellige sted for enhver jøde, hadde Jordan
nektet jødene tilgang helt siden 1948-1949 under den første arabisk-israelske
krig.
Verdens syn
på Israel
Dessverre
ser verden annerledes på disse begivenhetene og betrakter Israel om en
okkupasjonsmakt med kontroll over Vestbredden og de tusenvis av araberne som
bor der. Men Israel har vist verden at de er villig til å forlate landområder
de har tatt i en forsvarskrig, til fordel for fred med den palestinske
befolkningen og deres ledere. Men fremdeles velger de palestinske myndighetene
å forkaste Israels tilbud og fortsetter med sin terrorisme mot Israel og andre
fredelige nasjoner. Vi velger å la historien tale for seg selv når vi skal
dømme om disse ting!
Relaterte
linker:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar