Nr. 1047:
Evangelist
Bjørn Storm Johansen med nytt angrep på meg: «Du er sannelig ikke frisk, dette
forstår ikke en blasfemisk ond vranglærer som deg, som nærer seg av å henge ut
andre».
Jeg tok opp
dette nå, og alt er ikke i kronologisk rekkefølge av den enkle grunn at dette
har foregått sikkert i 2 år, og det blir for mye hvis jeg skal ta med alt.
Og det hadde
vært alt for tidkrevende og forklart bakgrunn, innhold og alt annet. Men jeg
samler bare kommentarer, eller forkynnelse. Og vurderer det opp imot Guds ord!
Bilde av
Arius som ble forfulgt da han hevdet bibelens lære om tro på èn Gud, ikke flere
Guder.
Bjørn Storm
Johansen er forført, forvillet og holder seg ikke til den sunne lære med å
hevde at Gud er treenig, det er han så absolutt ikke. Treenighetslæren stammer
ikke hverken fra Jødedommen eller Apostlenes lære og undervisning. Og langt
mindre Jesus som kalte Gud for sin Far. Hele treenighetslæren er et surr og rør
i fra den katolske kirke eller rettere sagt. Fra den den kirken som Keiser Konstantin
den store grunnla på 300 tallet e. kr.
Han ble ikke
gravlagt i Roma i Italia, men døde og ble gravlagt i Apostelkirken i
Konstantinopel, Tyrkia. Kirken var da forenet mellom øst og vest, ikke som i
dag der den er to eller tredelt. Med den Romersk Katolske i Vest, i Nord
egentlig den lutherske og den anglikanske kirke. Sør den Koptiske kirke og i
vest den den ortodokse kirke.
Det var ved
statsdannelsen av en embets kirke at treenighetslæren kom til av den enkle
grunn, å distansere seg mest mulig i fra Jødisk tro og lære som de anså å være
den største trusselen.
Her noe i
fra hva jeg har skrevet om hvordan og hvorfor treenighetslæren kom til om vi
ikke finner noe grunnlag for en slik tro og lære i bibelen, Guds ord.
Arius og
arianismen!
Den første
store splittelsen i kirken kom med presten Arius og den såkalte arianismen.
Arius kom i året 311 til Alexandria i Egypt etter endt teologistudium. Han var
en dannet og lærd mann, lett å omgås og det sies han fascinerte både andre
prester og kvinner. Han skrev gjerne ned sine teologiske tanker i verseform og
han diktet små sanger til allmuen. Omkring 318 oppstod det en uenighet i en
under en disputas om trinitetsproblemet. I utgangspunktet fornektet ikke Arius
treenighetslæren om at Sønnen og Ånden var vesenslike Faderen, men han mente at
Ånden sto lavere enn Sønnen og Sønnen lavere enn Faderen. Dette var forøvrig
helt i samsvar med både evangeliene og den tidlige kristne tradisjonen. Arius
mente det var bare EN Gud. Han mente at Jesus var mer for en halvgud å regne.
Kirkens
beskyldte dermed Arius for å være en vellystig og gjerrig mann, en bedrager og
en sannhetsfiende. Han ble grundig bakvasket av kirken med ondsinnede rykter og
direkte løgn. Imidlertid fikk arianismen mange tilhengere. I det østromerske riket
var striden rundt arianismen uhyre populær, også blant vanlige folk. Arius
diktet sanger som forsvarte hans syn. Gategutter og torgkoner plystret og sang
etter sigende begeistret Arius siste slagere i gatene. En av Arius mektigste
motstandere ble etterhvert biskopen av Alexandria, og senere dennes
etterfølger, Athanasius.
Keiser
Konstantin skrev personlig brev til Arius og til biskopen av Alexandria,
Alexander, om ikke å krangle om teologiske bagateller. Sendemann for keiserens
brev var den spanske biskop Hosius av Cordoba. Han skulle egentlig være
nøytral, men klarte ikke å holde seg og tok snart stilling mot Arius. Hosius
ledet et kirkemøte vinteren 324/25, og her ble naturligvis Arius og hans
meningsfeller fordømt og ekskommunisert. Det var dog kun noen få av de 56
biskopene på dette møte som overhodet var i stand til å følge den teologiske
diskusjonen. Som landsforvist reiste Arius til Asia.
På grunn av
at Arianismen etterhvert fikk fotfeste og spredte seg fikk man den første store
splid i kirken. Kristendommen var ikke lenger noen enhetsreligion. keiser
Konstantin kalte derfor sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved
Svartehavet) sommeren året 325 for å gjenopprette enheten. Her møtte biskoper
fra hele den kristne verden, men de fleste kom imidlertid fra Orienten. Av de
rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet, var betegnende nok bare syv
utlendinger. Da arianernes trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut
av hendene på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker. Ikke
overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri.
Det ble
videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen. Den
Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren om at Faderen og Sønnen er
vesenslike, ”homousios”. Ett begrep det forøvrig ikke står en tøddel om i
Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis ikke til noen treenighetslære.
Det
viktigste for politikeren Konstantin, var å opprettholde fredelige forhold
innen kirken, og beholde kirken som en samlende kraft i keiserriket. En
splittet kirke hadde han fint lite nytte av. Han var trolig ikke synderlig
opptatt av de teologiske spørsmålene. Han sa seg enig med flertallet, nikket og
smilte, roste Arius og støttet også til en viss grad Arius motpart for balansens
skyld. Det var altså keiser Konstantin som kom opp med begrepet om
”vesenslikhet”, homousi, og ga dermed kirken et nytt dogme; den Nikenske
trosbekjennelsen om treenigheten, om Faderen, Sønnen og den noe disige
teologiske konstruksjonen Den Hellige Ånd.
Trosformularet
fra Nikea var det bare to biskoper utenom Arius selv som nektet å undertegne.
Disse ble bannlyst, ekskommunisert og landsforvist. Den arienske strid nådde
faktisk helt inn i de keiserlige indre gemakker. Konstantins egen søster og hans
svigerinne tok parti for Arius. Senhøstes året 327 sammenkalte Konstantin til
nok et kirkemøte i Nikea og her ble de forviste og bannlyste biskopene tatt til
nåde igjen. Igjen var det keiseren som dikterte vedtakene. En av Arius
viktigste motstandere, biskopen av Alexandria, Athanasius, nektet imidlertid å
rehabilitere Arius, og gi ham sitt kirkelige embete tilbake.
Endelig, på
en synode i Jerusalem i 336, ble bannlysningen av Arius opphevet, og han kunne
atter vende hjem igjen. Han fikk imidlertid aldri se hjemstedet sitt igjen, han
døde på gaten i Konstantinopel under mystiske omstendigheter. Kirkelærer og
biskop av Alexandria Athanasius, fortalte forøvrig sin egen blomstrende versjon
av Arius død til andektig lyttende og begeistrede katolikker. Han mente å vite
hvordan Arius ble overmannet av en plutselig kvalme, og hvordan han under
grusomme pinsler mistet både endetarm, lever og sitt kjetterhjerte, før han
skrumpet inn og falt ned i kloakken med et plask. Biskop Athanasius forfalsket
også andre ting, blant annet brev som tilsynelatende skal være fra Konstantin
til Arius, hvor Arius blant annet blir kalt galgenfugl, løgnhals, en narr, et
halvdyr og et skamløst og unyttig menneske.
Striden
rundt arianismen bølget videre, fra kirkemøte til kirkemøte. På synoden i
Sardica (i dag Sofia) i 342 kom det for første gang til brudd mellom øst- og
vestkirken. Et brudd som innledet utviklingen mot det endelige bruddet i år
1054 mellom den Romersk Katolske og den Gresk Ortodokse kirke.
I 1553
rekapitulerte spanjolen Michael Servet (sp. Miguel Serveto) alle de avgjørende
argumentene mot treenighetslæren i sitt skrift ”Kristendommens
gjenopprettelse”. Den 27 oktober samme året ble han følgelig brent levende i
Genève etter initiativ fra Calvin. Servet, som var lege og teolog, var forøvrig
den som først oppdaget blodomløpet.
Dogmet om
treenigheten har skapt bruduljer inne kirken like frem til i dag. Motstanderne
av dette dogmet finnes i dag under den kristne retningen som kalles
unitarierne. Ved det andre allmenne (økumeniske) kirkemøtet i 381 ble
treenighetslæren vedtatt som rikslov. Ved dette møtet ble den ortodokse
katolske statskirken stiftet. Alle andre kristne retninger ble nå nektet å
kalle seg kristne.
Arianismen
er en teologisk lære som har som bakgrunn fra den aleksandrinske presten Arius'
lære. Arius levde cirka 260-336.
Ifølge
arianismen er Sønnen (Jesus Kristus) et skapt vesen, den første og høyeste av
alle skapte vesener, men han er ikke guddommelig. Det har vært en tid da Guds
Sønn ennå ikke var, er en kort slagordsform av arianismens kjernepunkt på
kristologiens område. Faderen (Gud) har skapt Sønnen av intet, og senere enn
ved tidenes morgen. Selv om Sønnen er Faderens mest fullkomne verk er de
vesensforskjellige, og Guds Sønn kalles Sønn kun i samme forstand som
menneskene kalles Guds folk. På samme vis er Den Hellige Ånd Faderens nest mest
fullkomne skaperverk. Faderen er altså alene størst, og Treenighetsbegrepet kan
ikke appliseres om Gud.
Arianismen
hadde tidvis stor utbredelse, men ble fordømt av biskop Alexander av Alexandria
i år 319 og deretter ved konsilet i Nikea i 325. I Nikea ble det fastslått at
Guds sønn har samme guddom som Faderen. Arianerne ble avvist og ekskludert.
Keiser
Konstantin den store opphevet fordømmelsen allerede i 327. Keiser Konstantius
II gjorde arianismens kristologi til et dogme i Romerrikets statsreligion. Men
biskop Alexander og hans etterfølger Athanasius nektet å gjenoppta Arius i
Kirken. Etter mange årtiers forbitrede stridigheter mellom Arius' og
Athanasius' tilhengere («Den arianske strid»), ble arianismen fordømt på nytt
under det første konsil i Konstantinopel i 381.
Det
økumeniske konsil i Nikea la grunnen for den såkalte nikenske trosbekjennelse,
som for de fleste kristne trossamfunn enn i dag er det fremste av de
oldkirkelige symboler, dvs. felles dogmatiske definisjon av kristen tro. Den
form av bekjennelsen som benyttes i vår tid, er den justerte versjon som ble
til ved konsilet i Konstantinopel; den nikensk-konstantinopelitanske
trosbekjennelse.
Ettersom Wulfila,
goternes første biskop, forstod seg som tilhenger av arianismen, fikk
arianismen stor spredning blant de germanske folk, og de holdt lenge fast på
denne lære. Ved synoden i Toledo 589 bekjente de germanske visigoterfolket seg
til den katolske lære, men blant langobarderne levde arianismen videre til inn
på 700-tallet.
Dette er
skrevet av en som fordømmer disse Guds menn og kvinner, men det finnes så mye
her å hente at jeg også tar med dette. Det er lite stoff av dem, nesten kun av
motstanderen av den sunne lære av Gud:
"JEHOVAS
VITNERS LÆRE OM PERSONEN JESUS KRISTUS"
Bekjennelsen
av Jesus Kristus som fullverdig Gud og likhet med Gud Faderen har alltid vært
en av de sentrale kjennetegnene ved kristendommen.
EN
"OPPVEKKELSE" AV ARIANISMEN En bit med historisk orientering må komme
først. I prinsippet er Jehovas Vitners lære om Jesus Kristus en gjenopptagelse
av arainsk vranglære fra 400 e.k.. Arius (som levde fra ca. 280 e.k. til 336
e.k.) og hans etterfølgere (kalt arianere), lærte at Sønnen, som de også kalte
"Logos" ("Ordet"), hadde en begynnelse, at betegnelsen
"født", når det ble anvendt på Sønnens opphav, betydde å
"lage", og at følgelig Sønnen ikke var av samme substans som Faderen,
men var en skapning som var blitt brakt inn i sin eksistens av Faderen.
Arianerne lærte at det fantes en tid da Gud var alene og ennå ikke var en
"Far". Arius fortsatte med å tilskrive Kristus en underordnet,
sekundær, skapt guddommelighet. Han hevdet at slike titler som "Gud"
eller "Guds Sønn", når det ble anvendt på Kristus, bare måtte
oppfattes som en høflighets-betegnelse: "Selv om han blir kalt Gud",
skrev Arius, "så er han ikke sann Gud, han har bare fått del i nåden ....
Han kalles Gud bare i navnet". Så langt er læren til Arianerne og Jehovas
vitner om personen Jesus Kristus identiske. Man skal imidlertid være oppmerksom
på at det også er forskjeller mellom det Arianerne og Vakttårnet lærer. Blant
forskjellene kan nevnes følgende: Arius og arianerne lærte at Kristus, den
skapte personen som Gud brukte til å skape verden, med tiden tilegnet seg et
menneskes skikkelse, men samtidig en menneskelig kropp uten noen rasjonelt
tenkende sjel. Dermed var Arius uenig med Jehovas Vitner som hevdet at Jesus,
som var en skapt engel, ble til et vanlig menneske og samtidig sluttet å være
en engel mens han var på jorden. Arius hevdet at Kristus fortsatte å være
"Logos" under sitt opphold på jorden men samtidig antok en
menneskelig skikkelse. "Logos" tok dermed plassen til den
menneskelige sjelen i den skapningen som denne unionen førte til. Dermed
avviste Arius at det var noen dis-kontinuitet mellom Kristus' før-menneskelige
og menneskelige stadium, noe som ligger implisitt i Jehovas Vitners lære om
Kristus. Videre nektet ikke Arius for at den Hellige Ånd var en person. På den andre
siden mente han at den Hellige Ånd var helt annen type person enn Kristus.
Senere arianere utviklet denne tanken dit hen at den Hellige Ånd var den
fornemste av de skapningene Kristus skapte etter Faderens befaling. Så selv om
Arian fornektet den Hellige Ånds guddommelighet, så fornektet han ikke Hans
personlighet, slik Jehovas Vitner gjør. Men med hensyn til det grunnleggende
spørsmål om Sønnens likhet med Faderen har Jehovas vitner inntatt samme
posisjon som Arian: Sønnen er ikke lik Faderen, men ble skapt på et gitt
tidspunkt. Som kjent avviste kirkemøtet i Nikèa (325 e.k.) denne læren. Den
Nikènske bekjennelse, formulert av dette konsilet, og allment akseptert av
kristne idag, sier dette om Kristi guddommelighet:
"Vi
tror ..... på èn Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, utgått fra Faderen,
"utgått" i betydningen at han er en del av den guddommelige
Faderen".
Spesielt
rettet mot arianerne ble erklæringen avsluttet slik:
"Men
med hensyn til de som sier det fantes noe før Han ble skapt, og at Han ble skapt
ut av ingenting, eller som påstår at Guds Sønn er av en annen type substans,
eller er gjenstand for endringer eller vekslinger - så avvises dette av den
katolske (d.v.s. universelle) kirken".
Når Jehovas
Vitner på den måten aksepterer vesentlige deler av ariansk teologi, har de
samtidig adskilt seg fra den historiske kristendommen. Siden Vakttårnets lære
om Kristus i sitt vesen er ariansk, kan det være interessant å lese fra
Atanesius (295-373 e.k.), arianismens hoved-motstander, som i praksis klart avviser
det Jehovas Vitner lærer om personen Jesus Kristus: "De som kaller disse
mennene (arianerne) for kristne begår en stor og alvorlig feil. Ikke har de
studert skriftene, ikke forstår de hva kristendommen går ut på, og ikke forstår
de hva den kristne troen innebærer". Han tilføyer at det å kalle arianerne
for kristne er på linje med å kalle Kaifas for en kristen eller å hevde at
Judas fortsatt er en av de tolv apostlene. Videre sier Antanasius at selv om
arianerne bruker skriftens språk, og ofte siterer fra skriften, så er deres
lære grunnleggende ubibelsk - en uttalelse som også gjelder for dagens Jehovas
Vitner. Et annet sted anklager han arianerne for å begå samme feil som jødene
som korsfestet Kristus, siden disse også nektet å tro at Jesus var en sann Gud,
og anklaget ham for blasfemi når han gjorde seg selv Gud lik (Joh. 5,18). Som
forventet finner vi at mange av de skriftsteder som arianerne brukte i sin
argumentasjon også brukes av Jehovas Vitner idag, så som: Ordspr. 8:22,
Koll.1:15, Joh. 14:28, Mark.13:32, o.s.v. Atanesius bruker stor ¨plass til å
argumentere mot arianernes tolkning av disse bibel-stedene. Selv om dagens
bibel-tolkere ikke følger Atansesius i hele hans argumentasjon, er mye av det
han sier relevant for oss når det gjelder å se nærmere på hvordan Jehovas
Vitner mistolker disse og andre bibelvers. M.h.t. Joh. 1:3, som forteller oss
at uten Ordet (d.v.s. Kristus) er ingenting skapt, så spør Atanesius følgende:
"Hvis alt er skapt gjennom "Ordet", da kan vel ikke "Ordet"
selv være skapt (ellers ville vel Johannes ha sagt omtrent følgende: "Alt,
unntatt Ordet selv, er skapt gjennom Ordet". Tvert imot, han gjentar
poenget: "Uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til", for å
gjøre det klart at Kristus er skaperen).Og videre: "For hvis Kristus bare
hadde vært en del av skaperverket, og så ble et menneske, så ville menneskene
forbli det det alltid hadde vært: Adskilt fra Gud. "Men dette ville ikke
finne sted (vår fremtidige velsignelse i herlighet) hvis Ordet hadde vært
skapt. For mot en skapning ville Djevelen, som selv også var en skapning,
fortsette kampen i all evighet. Og mennesket, som befant seg mellom disse to
skapningene, ville alltid befinne seg i fare for å dø, og ikke ha noen som
kunne forene dem med Gud og sette dem fri fra frykt for alltid". Atanasius
mener altså følgende: Hvis Kristus bare var skapt, slik arianerne hevder,
hvilken garanti har vi da for at Han virkelig beseiret Djevelen (som også er en
skapning) og gi oss en virkelig forening med Gud?. Hvordan kan en vanlig skapning
frigjøre oss fra innflytelsen fra en annen skapning? Den samme alvorlige
kritikk kan rettes mot Jehova Vitner.
EN KRITIKK
AV BIBELTOLKNINGEN TIL JEHOVAS VITNER
Vi skal nå
se nærmere på hvordan Jehovas Vitner tolker noen av de sentrale versene som omtaler
personen Jesus Kristus. La oss ikke glemme at Jehovas Vitner selv hevder at de
utelukkende blir ledet av Guds Ord og ikke av menneskers meninger. La oss se
nærmere om deres påstand om at Jesus Kristus bare var en skapning bekrefter
dette.
1) Det gamle
testamente: La oss gå tilbake til det bibelordet som Jehovas Vitner selv bruker
for å argumentere for sitt syn: Ordspr:8.22. I deres bok: "Hva har
religionen gjort for menneskeslekten?" blir dette avsnittet sitert i
"Moffatts oversettelse": "Den Evige skapte meg først i sitt
skaperverk, først av alle gjerninger i de gamle dager". Forut for dette
sitatet gjøres følgende kommentar: "I Ordspråksboken omtaler han (Jehovas
eneste-fødte sønn) seg som visdom og henleder oppmerksomheten på at han er
skapt av den himmelske Far." Det er verd å merke seg at de gamle arianerne
også brukte dette verset for å argumentere for sitt syn på Kristus, i det de
brukte "Septuaginten" (den eldste greske oversettelse av det Gamle
Testamentet): "Herren skapte (ktizo) meg ....".Arianerne brukte så
mye plass til å argumentere for sitt syn at Atanasius brukte tilsvarende mye
plass til å argumentere for sitt syn. Selv om Ordspr.8.22 den gang sto sentralt
i debatten omkring Kristi person, pleier i dag de fleste bibel-tolkere å være eninge
om at det som var hensikten til forfatteren av Ordspråkene, ikke var å gi en
beskrivelse av opprinnelsen til skapelsen av den andre personen i
tre-enigheten, men snarere å fremheve verdien av "visdommen" for de
troende i de deres daglige liv. For å få til dette velger forfatteren å gi
visdommen en "poetisk personifisering". Gjennom denne personifiserte
visdom uttales følgende: "Jehova skapte meg i begynnelsen, før hans
tidligere, gamle verk". Poenget her er at visdommen er eldre enn det
skapte, og derfor fortjener å bli etterfulgt av alle. Å bruke Ordspr:8.22 som
grunn for å avvise Sønnens evige eksistens (noe Bibelen ellers klart viser), er
derfor helt urimelig. Jesaja 9.6 regnes blant kristne som en av de klareste
attester for Kristi guddommelighet. I "Ny verdens-oversettelse" står
det følgende: For et barn er blitt oss født, en sønn er blitt oss gitt, og
herskerstaven er lagt på hans skuldrer. Og hans navn skal være: Vidunderlig
Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far, Fredsfyrste". Selv Jehovas vitner aksepterer
at dette avsnittet er en profeti på den kommende Messias. Likevel går Jehovas
vitner imot det verset klart sier ved å hevde følgende: "Han (Jesus
Kristus) er en "mektig gud" men ikke Den Allmektige Gud, som er
Jehova (Jes.9:6). Men faktum er at det Hebraiske uttrykket som oversettes med
"Mektig Gud" ("'eel gibboor") også brukes i Jes.10:21 hvor
"Ny verdensovesettelse" skriver: "En rest skal vende om, en rest
av Jakob, til den veldige Gud" Fra vers 20 er det klart at den
"mektige Gud" som det sies at Jakobs ætt skal vende tilbake til ikke
er noen annen Herren, Israels Hellige (d.v.s. Jehova). Men nøyaktig det samme
hebraiske uttrykket ("'eel gibboor") brukes i Jes.10:21 som i
Jes:9.6. Hvis "'eel gibboor" i Jes.10:21 betyr "Jehova",
hvordan kan det da i Jes. 9:6 bety noe mindre enn "Jehova"? I denne
sammenhengen bør vi også være oppmerksom på at det hebraiske ordet
"'eel" i Jesaja vanligvis refererer til Jehova. Der hvor dette ikke
er tilfelle (44:10,15,17, 45:20, 46.6) brukes det for å beskrive avguder produsert
av menneskehender (og ut fra sammenhengen kan man lett se hva som passer). Men
ingen vil vel påstå at Jesaja i Jes:9.6 mente at den kommende Messias var en
avgud! En bør også være oppmerksom på at uttrykket"'eel gibboor" også
i det Gamle Testamentet forøvrig vanligvis er en henvisning til Jehova
(5.Mos.10:17, Jer.32:18, Neh.9:32). Vår konklusjon må derfor bli at Jehovas
Vitner ikke har lyttet til hva skriften selv sier, men at de har mistolket
Bibelen på dette punktet fordi de har en forutfattet mening om personen Jesus
Kristus.
2) Det nye
testamente: Det sannsynligvis best kjente bibel-verset i N.T. som Jehovas
Vitner referer til er Joh.1:1., som i deres oversettelse av 1961 av "Ny
Verdensoversettelse" lyder slik: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet
var hos Gud, og Ordet var en gud". Legg merke til at ordet "Gud"
først skrives med stor bokstav, og deretter med liten bokstav, og at ordet
andre gang kommer et en ubestemt artikel ("en"). Oversettelsen ønsker
å gi det inntrykk at "Ordet" (Jesus Kristus) ikke er "Gud"
med "en gud" - forskjellig fra Gud Jehova og underordnet i
guddommelighet. Som et argument mot dette skal vi først og fremst legge merke
til at Jehovas Vitner derved inntar en polyteistisk posisjon ved å anta at det
ved siden av Gud Jehova finnes en mindre gud. Denne antagelsen er imidlertid
den rake motsetningen til det Skriften ellers sier f.eks.i
5.Mos.4:35:"Herren er Gud, han og ingen annen", og i 1.Kor.8:4:
"Vi vet at det ikke finnes noen avgud i verden og ingen Gud uten èn".
Hvordan kan da Jehovas Vitner hevde at Jesus Kristus er "en gud"?
Riktignok snakker det Nye Testamentet om guder ut over Jehova men da
utelukkende i betydningen falske guder. Så, f.eks. i Ap.gj.28:6 brukes
betegnelsen "en gud" (theon) det som de mistenk-somme beboerne på
Malta tenkte Paulus var, etter at de hadde sett at ormen ikke skadet Paulus. Og
i Gal.4:8 sier Paulus: "Den gang dere ikke kjente Gud, var dere slaver
under de guder (theosis) som i virkeligheten ikke er guder (theosis)".
Ønsker Vakttårnets teologer å lære at Jesus Kristus er gud i en av disse to
alternative betydningene? For de eneste gangene det Nye Testamentet snakker om
guder (theosis) i andre betydninger enn Jehova er når det er snakk om falske
guder eller avguder. Ved å kalle Jesus Kristus for "en gud" gjør
derfor Jehovas Vitner seg skyldige i avgudsdyrkelse og polyteisme
(fler-guderi)! I en appendix på side 773-77 i deres "Ny
verdensoversettelse av de kristne greske skrifter" (utgitt i U.S.A i 1951)
forklarer Vakttårnets forfatter hvorfor de har gjengitt Joh.1.1 som de har
gjort. De gjør det "klart" at når det greske ordet "theos"
(det greske ordet for "Gud") først kommer i dette verset, så skrives
det med en bestemt artikel ("pros ton theon"). Når det skrives andre
gang, skrives det uten bestemt artikel ("kai theos een ho logos").
Forfatterne forsvarer oversettelsen "og Ordet var en gud" på følgende
måte: "Nøyaktige oversettere erkjenner at når et substantiv konstrueres
med en bestemt artikel henviser det til en identitet, personlighet, mens et substantiv
som konstrueres uten en bestemt artikel henviser til en egenskap ved en
person". Denne regelen følger imidlertid Jehovas vitner ikke i sin
"Nye verdensoversettelse". F.eks.: I det kapitlet hvor Joh. 1.1 står,
forekommer ordet "theos" minst fire andre ganger uten bestemt artikel
og der oversettes det med "Gud" og ikke "en gud". F.eks. i
Joh.1.6 står det i "Ny verdensoversettelse": "Det stod fram en
mann sendt som en representant for Gud, hans navn var Johannes". Siden det
greske har "para theou"("for Gud"),d.v.s. ingen bestemt
artikel, så skulle Jehovas Vitner, for å være konsekvent med sin observasjon av
funksjonen til den bestemte artikelen, oversette dette med "sendt av en
gud". Likevel overetter de her "theos" med "Gud".
Likeledes, i vers 12 oversettes "tekna theou" med "Guds
barn" og i vers 13 tilsvarende "født ....av Gud". Hvorfor da
ikke "barn av en gud" og "født av en gud"? Og i vers 18
"Intet menneske har sett Gud" ("en gud?"). Dette skulle
vise klart at Jehovas Vitner i virkeligheten ikke tror på sin egen regel. De er
nødt til å være inkonsekvente for at Joh.1:1 skal passe inn i deres egen
teologi og deres egen forutinntatthet! Dette bekrefter de også selv. På s.774 i
deres tidligere nevnte appendiks kommenterer de følgende om Joh.1:1: "Det
er en meningsløs påstand å hevde at verset skal oversettes med "og Ordet
var Gud". Det betyr jo at "Ordet" både er og er hos Gud. Dette
er ufornuftig. For hvordan kan Ordet være og være hos Gud samtidig?. M.a.o.
viser det seg at utgangspunktet for deres lære ikke er Skriftens autoritet, men
deres egen rasjonalistiske, ikke-treenige teologi. Det de sier er følgende: "Vi
nekter å godta som bibelsk det vi ikke kan forklare logisk og begripe med vår
forstand". Et annet eksempel som viser at Jehovas vitner ikke følger denne
regelen, er et parallelt avsnitt i Joh.19:21 der det står følgende: "Skriv
ikke jødenes konge ("The King of Jews"), men at han sa: Jeg er
jødenes konge (A king of Jews)". Konstruksjonen her er helt parallell til
Joh.1:1. På grunnteksten er det første gang bestemt artikel, andre gang
ubestemt artikel, men både "Ny Verdensoversettelse" og andre
bibeloversettelser oversetter begge uttrykkene i bestemt form (fordi
sammenhengen tilsier det). Hadde Jehovas Vitner fulgt sin egen regel, skulle de
ha oversatt det siste avsnittet slik: "Jeg er en jødenes konge"
(eller: "en konge til jødene"). Hvorfor de er inkonsekvente mot sin
egen regel må forklares ut i fra at den tradisjonelle oversettelsen av
Joh.19:21 ikke skaper ubehageligheter for deres egen teologi (det er greit nok
at Jesus "bare" er jødenes konge). Et annet, minst like grovt
eksempel på hvordan Jehovas Vitner jukser med bibeloversettelsen, finnes i
Kolosserbrevet 1:15-17 har Jehovas Vitner fire ganger føyet til ordet
"andre". Siden dette ordet "andre" ikke står i
grunnteksten, må det bety at oversetterne har tilføyet dette ordet for at Jesus
skal bli stilt på linje med andre skapninger (eks.: "alle andre ting er
blitt skapt ved ham og for ham" v.16). Her er det verd å merke seg at 1961-oversettelsen
av "Ny verdensoversettelse" har satt en klamme rundt
"andre" med følgende begrunnelse: Selv om det egentlig ikke står i
grunnteksten må det tilføyes i oversettelsen for å klargjøre hva som egentlig
menes (i følge Jehovas Vitner!). Andre bibelvers hvor Jehovas Vitner har sine
egne grammatikalske og holdningsmessige "vridninger" er:
1) Fil.2:6
hvor det hevdes at Kristus aldri har gjort krav på å være lik Gud, og derfor
heller ikke kan være det!
2) Tit.3:13
og 2. Pet.1:1 med uttrykket: "Vår Gud og Frelser Jesus Kristus". Her
bryter de regelen om at "når ordet "og" ("kai") binder
sammen to substantiv av samme type, og den bestemte artikelen "vår"
går forut for det første substantivet og ikke gjentas etter det andre (som ved
"vår Gud og vår Frelser"), referer det siste substantivet alltid til
den sammen personen som det første substantivet referer til".
3) Joh.14:28
hvor det tilsynelatende ser ut til Jesus er underordnet Gud, mens verset i
virkeligheten beskriver en midlertidig tilstand Jesus er i mens han er på
jorden.
3) Kristus
som Guds sønn: Den siste publikasjonen som Jehovas Vitner har gitt ut og der de
presenterer sitt syn på personen Jesus Kristus, er en 64-siders bok utgitt i
1962 under tittelen: ""Ordet" - Hvem er Han? I følge
Johannes". Selv om mye man finner i denne publikasjonen er blitt sagt
tidligere, inneholder den likevel noen nye, interessante momenter: Forfatteren
hevder at tittelen "Guds Sønn" tilskrevet Kristus av Johannes
Døperen, Natanael, Apostelen Johannes, Marta og jødene, bekrefter at Kristus
ikke var den andre del av tre-enigheten, men derimot en person underordnet Gud
Faderen. Som bevis for dette henviser han til diskusjonen mellom Jødene og
Jesus i Joh.10 der jødene har tenkt å steine Jesus. Selv om Jesus her sier
"Jeg og Faderen er ett" så sier forfatteren at Jesus ikke mente å
være lik Gud, men tvert imot "lavere" enn Gud. Selv om det Gamle
Testamente omtaler visse dommere som "guder" (se Joh.10:35 og Salme
82:6), sies det her at Jesus bare gjorde krav på å være en sønn av Gud. Følgelig
tok jødene feil da de hevdet at Jesus gav uttrykk for blasfemi. Som motargument
må det sies følgende: I følge Joh.5:18 prøvde jødene å drepe Jesus "fordi
han ikke bare brøt sabbaten, men også kalte Gud sin far og gjorde seg selv lik
Gud". Det er her åpenbart at jødene ikke oppfattet uttrykket "Guds
Sønn" slik Jehovas Vitner gjør (som underordnet). For jødene var
betegnelsene "lik Gud" og "Guds Sønn" synonymer. Derfor var
det så provoserende for jødene at Jesus kalte seg for Guds Sønn. Dette blir
enda klarere når vi sammenligner Joh.10:33 og Joh.10:36. i det første verset
står det: "Jødene svarte: "For noen god gjerning steiner vi deg ikke,
men for gudsbespottelse: Du som er et menneske gjør deg til Gud"". I
det andre verset står det: "Hvorfor sier dere da til ham som Gud har
helliget og sendt til verden: Du spotter Gud fordi jeg sa: "Jeg er Guds
Sønn"? Vi ser ut fra disse to versene at det at Kristus kalte seg selv for
"Guds Sønn" av jødene ble tolket som at Han gjorde krav på å være lik
Faderen. Da Jesus ble prøvd for Kaifas ble han spurt: "Ved den levende Gud
byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn"? (Matt.26:63). Etter at
Jesus hadde gitt et bekreftende svar på dette spørsmålet, sier ypperstepresten:
"Han har spottet Gud (d.v.s. Blasfemi). Hva skal vi nå med vitner"?
(v.65). Det var tydelig at ypperstepresten oppfattet uttrykket "Guds
sønn" som "full likhet med Faderen", og med sitt bekreftende
svar mener ypperstepresten at Jesus uttaler en usannhet (siden det bare finnes
èn Gud). Hvis det hadde vært slik at Jesus ikke hadde hatt til hensikt at
ypperstepresten og de skriftlærde skulle oppfatte det på den måten, ville han
helt sikkert ha korrigert en slik oppfatning (eller: hva skulle isåfall være
Jesu hensikt med å føre dem bak lyset (maktbegjær?)? Og skulle så være
tilfelle, ville ikke det være ensbetydende med en løgn?). Etter å ha blitt
prøvd for Kaifas, møter Jesus Pilatus. Jødene sier da (Joh.19:7): "Vi har
en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg til Guds
Sønn". Igjen er det helt klart at Jødene forstod uttrykket "Guds
Sønn" som "full likhet med Gud". Er det da rimelig at dagens
Jehovas Vitner har en bedre forståelse enn datidens jøder, skriftlærde og
yppersteprest om hva Jesus mente da han gjorde krav på å være "Guds
Sønn"?
4) Jesus som
rettmessig objekt for tilbedelse: Hva gjør Jehovas Vitner med det som kanskje
er den klareste direkte bekreftelse i det Nye Testamente på at Jesus er Gud,
nemlig Tomas' ord til den oppstandne Jesus - "Min Herre og min Gud"?
Fire sider av ""Ordet" - hvem er Han? I følge Johannes"
brukes til å tolke dette avsnittet. Men før vi går inn på å kommentere dette,
så la oss se hva resten av det Nye Testamentet sier om Kristus som et
rettmessig objekt for tilbedelse. Det greske ordet "proskuneoo"
oversettes vanligvis med "tilbedelse" og finnes 59 ganger i det Nye
Testamente. Noen steder er det et uttrykk for ærbødighet fra ett menneske til
et annet "overordnet" menneske, som f.eks. i Matt. 18:26 ("Den
ubarmhjertige med-tjeneren"). Og i Joh.Åp.3:9 brukes det for å beskrive
den ære kirken i Filadelfia ville få fra de som tilhørte Satans synagoge. Ordet
"proskuneoo" brukes imdilertid langt oftere for å beskrive tilbedelse
av Gud. F.eks. brukes det på følgende steder: Matt.4:10, Luk.4:8, Joh.4:21-24,
1.Kor.14:25, Joh.Åp.4:10, 7:11, 14:7, 19:4, 19:10, 22:9. Kristus selv gir en
klar bekreftelse på at tilbedelse (i betydningen "religiøs
høy-aktelse") bare må rettes mot Gud. For når djevelen ber Jesus om å
kaste seg ned for å tilbe ("proskuneoo") ham, svarer Jesus at:
"Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene"(Matt.4:10)
(Det er også verd å mere seg følgende: Matt.4:10 er et sitat fra det Gamle
Testamentet, men der brukes ikke ordet "bare". .a.o.: Jesus gir en
ytterligere presisering av hva som Jehova sier i det Gamle Testamente!). På
grunnlag av disse ordene fra Jesus skulle det derfor vær klart at hvis Jesus
ikke er identisk med Jehova, kan han ikke tillate å la seg tilbe av mennesker.
Jehovas Vitner lærer oss at Jesus Kristus ikke er den samme som Jehova. Vi
skulle derfor forvente å finne et forbud mot å tilbe Kristus (eller finne en
presisering i samme retning). Tverimot! Noe slikt forbud finnes ikke, derimot
oppmuntres det til det! I form av nektelse ser vi også at tilbedelse av personer
ut over Jehova og Kristus spesielt forbys. Nettopp nå så vi hvordan Jesus
nektet å tilbe djevelen. I Åpenbarings-boken ser vi at det å tilbe
"dyret" - et apokolyptisk symbol på anti-kristelige jordiske krefter
- blir betraktet som et klart opprør mot Gud med evig pine som rettmessig
straff (14:9-11). Ved tre forskjellige anledninger i det Nye Testamente tilbys
tilbedelse til personer som avviser dette. Når Kornelius faller ned for å tilbe
Peter, avviser Peter å bli beæret på den måten ved å si: "Jeg er også et
menneske" (Ap.gj.10:25-26). Når apostlen Johannes faller ned for å tilbe
den som taler til ham i Åpenbaringen, sier vedkommende: "Gjør ikke det!
Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud
skal du tilbe!" (19:10). Og når Johannes på nytt faller ned for å tilbe
(22:9), denne gang for føttene til den engelen som hadde vist ham det han hadde
sett, sier engelen: "Gjør ikke det! Jeg er en tjener sammen med deg og
dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du
tilbe!". I disse to siste avsnittene presiseres det at Johannes ikke må
tilbe noen skapning, men bare Gud. Hva så med Jesus Kristus? Er der noen
indikasjon i det Nye Testamente på at Kristus nektet mennesker å tilbe ham, slik
f.eks. Peter gjorde? Sa Kristus noen gang til noen: "Ikke å tilbe meg, for
jeg er bare en skapning. Tilbe ikke meg, bare Gud"? Det finnes ingen
indikasjoner på dette. Tvert imot, det finnes en rekke steder der mennesker
tilba Jesus. Ved enkelte anledninger bekreftes det at det er uttrykk for en
sann tro, men ved ingen av disse avsnittene blir tilbedelse forbudt! La oss se
på noen av disse avsnittene. Den spedalske som er omtalt i Matt.8:2 tilba
Jesus. En synagogeforstander (Jaris) tilber Jesus i Matt.9:18. Etter at Jesus
gikk på vannet og hadde stilnet vinden så fortelles det at disiplene tilbad ham
(Matt.14:33). Den kanaaneiske kvinnen tilbad Jesus ved å si: "Herre, hjelp
meg!" (Matt.15:25). Den blind-fødte mannen som hadde blitt fortalt at
Jesus var Menneskesønnen, sa: "Herre, jeg tror" - "Og han tilbad
ham" (Joh.9:35 og 9:38). Etter Jesu oppstandelse fortelles det at kvinnene
som løp fra den tomme graven og disiplene på Galilee-fjellet tilbad ham
(Matt.28:9 og 28:17). Ved alle disse anledningene brukes det samme ordet som
brukes for tilbedelse av Gud: "Proskuneoo". Ved alle anledninger
tillater Jesus frivillig å la seg tilbe, og ved ingen anledning nekter han
mennesker en slik tilbedelse. Og likevel; dette er den sames Jesus som sier til
Satan "Du skal tilbe ("proskuneoo") Herren din Gud, og Ham alene
skal du tilbe"(Matt.4:10). Og det samme Nye Testamente som klart forbyr
tilbedelse av skapninger - selv av en skapning blant englene - både tillater og
oppmuntrer til tilbedelse av Jesus. Er ikke det et klart nok bevis på Jesu
guddommelighet? Til dette vil nok Jehovas Vitner si: Den ærbødighet som ble
vist overfor Jesus av disse forskjellige individene var bare den slags respekt
man viser overfor en skapning av en høyere orden, og behøver ikke å bety at
Jesus er Gud. Hva skal vi si til denne innvendingen? Det er sant nok at
"proskuneoo", slik det brukes i det Nye Testamente, ikke alltid
behøver å bety tilbedelse av Gud. Som vi har sett, brukes det av og til som en
holdning av respekt overfor en annen skapning. Men med hensyn til Matt. 4:10,
skulle det ut fra sammenhengen neppe være tvil om at "proskuneoo" her
er uttrykk for religiøs høyaktelse i betydningen "tilbedelse", og at
det bare er Gud som skal tilbedes, og den som studerer de tidligere nevnte
bibelstedene, vil se at det samme er tilfelle der. Videre skal vi merke oss at
Vakttårnet hevder at Jesus, mens han var på jorden, bare var et menneske på
samme måte som Adam. Da Peter sa til Kornelius at han ikke skulle tilbe ham
(Ap.gj.10-25-26), så gav Peter som begrunnelse for å avvise tilbedelse:
"Jeg er også et menneske". Her oversetter
"Nyverdensoversettelse" "proskuneoo" med
"ærefrykt/ærbødighet". Hvis det nå var viktig for Peter å avvise den
form for respekt fordi han bare var et menneske, med hvilken rett kunne da Jesus
Kristus, som ifølge Jehovas Vitner bare var et menneske, motta en tilsvarende
ærefrykt/ærbødighet fra mennesker uten å refse dem? Etter Jesu oppstandelse ble
han, iflg. Jehovas Vitner, en Åndelig skapning, høyere i status enn det han
hadde vært på jorden, men fremdeles bare en skapning. Det livet han nå lever er
ikke et liv som en guddommelig person, med en menneskelig natur, men et liv som
et opphøyet engel, kalt Mikael. I Åpenbaringen 22:9 fremgår det imidlertid at
engler ikke skal tilbedes, bare Gud. Hvis Jesus siden bare var en engel
(riktignok en som er overordnet de andre englene), hvordan kunne han da mens
han var på jorden akseptere tilbedelse ("proskuneoo") fra mennesker
uten å refse dem? Eller: Hvorfor avviser engelen tilbedelse, men ikke Jesus?
Alle disse avsnittene hvor Jesus blir tilbedt når sitt høydepunkt i Thomas'
tilbedelse av Jesus i Joh.20:28. Da Thomas så Jesus uken etter at han hadde
gitt uttrykk for sin tvil om Jesu oppstandelse, sa han til ham: "Min Herre
og min Gud". Hvis Jesus ikke var Gud, ville han ha refset Thomas. I stedet
gir han uttrykk for anerkjennelse, ved å si: "Fordi du har sett meg, tror
du. Salige er de som ikke ser og likevel tror"(v.29). Skulle ikke dette
være et fullgodt bevis for Jesu guddommelighet? Hva sier så Jehovas Vitner om
dette verset? Ett svar er at Thomas først henvender seg til Jesus, og deretter
løfter blikket og henvender seg til Gud. Men dette står det ingenting i verset
om. Dessuten innledes Thomas' "utbrudd" med: "Da sa Thomas til ham:"
(for ordens skyld: "Til ham" står i grunnteksten men er utelatt i den
nye bibeloversettelsen). I ""Ordet" - Hvem er han? I følge
Johannes" aksepterer Jehovas Vitner at Thomas faktisk sa alt dette til
Jesus. Men, sier de, hvis Thomas mente at Jesus var den eneste sanne Gud, da
ville sikkert Jesus ha refset ham. Så siden Jesus ikke refser ham, så må det
bety at det ikke var det Thomas mente. Hva mente isåfall Thomas da han sa
"Min Gud"? Jo, han mente at Jesus var Guds Sønn (20:31), hvilket
iflg. Jehovas må forstås dithen at Jesus ikke var del av noen guddommelig
tre-enighet. Dette er imidlertid, etter min mening, bare et dristig forsøk på å
omgå det det som faktisk står i Joh.20:28. Mine motargumenter er som følgende:
1) Hva annet kan uttrykket "min Gud" bety enn "min sanne
Gud"? Thomas, som var jøde, var en klar monoteist, som aldri vil gå inn på
noen form for tilbedelse av andre enn Jehova. Da han sa "min Gud"
kunne han ikke ha ment noe annet enn "min eneste og sanne Gud". 2)
Det at Jehovas Vitners oppfattelse av begrepet "Guds Sønn" er
feilaktig, er allerede påvist. Derfor blir det heller ingen motsetning (og
følgelig behov for teologiske "vridninger") når Thomas på den ene
siden kaller Jesus for "min Gud" og det senere utsagnet om at "Disse
(tegnene) er blitt skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds
Sønn (Joh.20:31). Jehovas Vitners benektelse av Jesu Kristi guddommelighet må
derfor avvises av alle sanne troende som falsk lære, fordi det rører ved selve
kjernen i Bibelens budskap. For å sitere Atanasius: "Jesus som jeg kjenner
som min Forløser kan ikke være noe mindre enn Gud!"
APPENDIKS A
(KT): Jehovas Vitner bruker noen ganger en smart teknikk for å få det til å se
ut som om skriftens ord stemmer med deres oppfatninger. De tar utgangspunkt i
viktige bibelvers som vanlige kristne har "misforstått", og som det
er viktig for dem, ut fra det standpunkt de allerede har tatt, å
"omforklare". De gjør da leseren oppmerksom på at det aktuelle greske
ordet andre steder i skriften har en annen betydning, d.v.s. får en annen
oversettelse. I stedet for å la sammenhengen avgjøre hvilken betydning som
passer, sier de at den alternative tolkningen/oversettelsen også gjelder i det
aktuelle skriftstedet, uten å ta hensyn til sammenhengen. I tillegg kan de også
henvise til hvilken tolkning som innebærer det som de oppfatter som en
"fornuftig" teologi. Her er to eksempler: 1) I de fleste
gresk-engelske leksikon over det Nye Testamente framgår det at
"theos" noen ganger kan oversettes med "Gud", andre ganger
med "en gud" men begge ganger med samme betydning (og sammenhengen
får avgjøre hvilken språkform som er mest naturlig). Her "velger"
imidlertid Jehovas Vitner systematisk å oversette "theos" i Joh.1:1
med "en gud", men senere i Joh.1 med "gud", uten at
sammenhengen tilsier en slik veksling. 2) "Proskuneoo" kan oversettes
både med "tilbedelse" (det mest vanlige i det Nye Testamente) ,og
"det å vise ærbødighet". I alle avsnitt som kan indikere at Jesus ble
tilbedt som en Gud velges systematisk tolkningen "det å vise ærbødighet",
dog med et merkelig unntak i Hebr.1:6, der de faktisk skriver at englene skal
tilbe Jesus! Selv hevder imidlertid Jehovas vitner å følge dette prinsippet:
"Til hvert eneste sentrale ord i det Nye Testamente har vi tillagt dette
ordet èn mening, og vi holder oss til den meningen, så lenge sammenhengen
tillater oss dette."("Ny Verdensoversettelse, 1951, s.9).
APPENDIX B
(KT): Den som utelukkende vil forholde seg til bokstavelig tolkning, og ikke se
ting i en sammenheng, kan selvfølgelig si følgende: "Men Jesus sa jo aldri
"Jeg er Jehova" eller tilsvarende. Hadde han vært Gud hadde han vel
sagt det". Jesus selv har et svar til dette: "Vitner jeg om meg selv,
da er mitt vitnesbyrd ikke gyldig" (Joh.5:31). Hvem som helst kan jo påstå
hva som helst om seg selv. Men p.g.a. "inhabilitet" har det bare
betydning hva andre sier. Dessuten ser vi i det Nye Testamente at Jesus først
og fremst ønsker at mennesker gjennom en prosess skal bli klar over hvem Jesus
egentlig er. Se f.eks. Peter som først helt til slutt forstod at Jesus var Gud.
Et annet eksempel er kvinnen ved brønnen som først kaller Jesus for
"Herre" (som en høflig tiltale) (Joh.4:11), senere for
"profet" (Joh.4:19), enda senere for "Messias" med
spørsmålstegn (Joh.4:29) og helt til slutt får overbevist andre om at han
"virkelig er verdens frelser" (Joh.4:42). Her ligger også et viktig
element av "den Hellige Ånds åpenbaring". Sannheten om Jesus ligger,
som vi har sett, på en måte "skult" i Skriften, man får ikke svaret "Jesus
er lik Gud" rett fram. Den som bare vil ha et kort og greit svar, men som
egentlig ikke har noen personlig interesse av Jesus, får aldri noe
tilfredsstillende svar. Men den som søker personen Jesus vil finne Ham, og i
tillegg også, gjennom den Hellige Ånd, få åpenbart hvem Jesus virkelig er.
"Ingen kan si: "Jesus er Herre" uten i Den Hellige Ånd" (1.
Kor.12:3). Til slutt: Kan det tenkes at Joh.5:39-40, som var en dom over de
skriftlærde, også er en dom over Vakttårnet, d.v.s. de som står bak læren til
Jehovas Vitner?: "Dere gransker skriftene, fordi dere mener at dere har
evig liv i dem - og nettopp de vitner om meg! Men dere vil ikke komme til meg
for å få evig liv."
Her kommer
noe veldig bra:
Læren om
treenigheten og Kristi natur var de mest omstridte punktene i oldkirken (70 -
476) Majoriteten av de kristne mente at Jesus hadde to naturer, en guddommelig
og en menneskelig. Presten Arius (256-336) fra Alexandria mente at Jesus var
menneske, det ypperste Gud hadde skapt, men at han ikke var Gud.
Arius mente
at Jesus sjel (logos) var det første Gud skapte og at denne ble inkarnert i
kroppen til Jesus fra Nasareth. Dette synet gjorde det mulig for Arius å uttale
at: "Det var en gang Jesus ikke var." Kirken hadde kommet frem til at
Jesus var til fra "før tid og rom" ikke skapt av Gud fordi han var
Gud. Argumenter for dette fant de blant annet gjennom teksten i Johannes 1.
1-18.*
*1) I
begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2) Han var
i begynnelsen hos Gud. 3) Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt
til av alt som er til. 14) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi
så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av
nåde og sannhet. 18) Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.
Disse
motsetningene ble i år 318 starten på det som kan kalles den Arianske strid.
Arius ble kastet ut av kirken av biskopen, men han hadde mange tilhengere og
startet sin egen menighet. Striden holdt på å rive østkirken i stykker og det
var stikk i strid med hvilke planer keiser Konstantin hadde med kirken.
- Keiseren
ba derfor biskopene om å samles i Ankyra i 324 til et allment kirkemøte, et
såkalt konsil, hvor de skulle bilegge sine stridigheter. Flertallet av biskopene
var imidlertid ikke interessert i noe kompromiss med Arius. Kirkemøtet ble
derfor flyttet til Nikea slik at keiseren selv kunne ha direkte kontroll i
kraft av sitt eget nærvær.
Athanasius
(født 296; døde 2 Mai, 373) beretning om Nikeamøtet gir oss innsikt i hva som
skjedde: Sitat: "Først legger redaksjonskomiteen fram et utkast som bare
henter fram bibelord, men er klart anti-ariansk. Det uttrykker kirkens gamle
tro uttrykt med bibelens ordlyd. Ord og vendinger minner også om bekjennelsen fra
Antiokiamøtet året før.
Det er
biskopene Alexander og Hosaus som sår bak dette. Arianerne erkjente seg enige!
De fant nemlig at den ordlyd som ble lagt fram lett kunne tolkes til å gjelde
deres syn på Kristus som skapt. Da så redaksjonskomiteen seg tvunget til å
skjerpe credo - trosbekjennelse.
Det gjorde
de ved å gå tilbake til en kort tekst av den typen som ble brukt i
dåpssymboler, dvs dåpsformularer, f.eks. som i den såkalte Symbolum Romanum,
men med tydeliggjørende tillegg som språklig ikke hentet sitt ordforråd fra
Bibelen."
Tillegg om
Arius:
Den første
store splittelsen i kirken kom med presten Arius og den såkalte arianismen.
Arius kom i året 311 til Alexandria i Egypt etter endt teologistudium. Han var
en dannet og lærd mann, lett å omgås og det sies han fascinerte både andre
prester og kvinner. Han skrev gjerne ned sine teologiske tanker i verseform og
han diktet små sanger til allmuen. Omkring 318 oppstod det en uenighet i en
under en disputas om trinitetsproblemet. I utgangspunktet fornektet ikke Arius
treenighetslæren om at Sønnen og Ånden var vesenslike Faderen, men han mente at
Ånden sto lavere enn Sønnen og Sønnen lavere enn Faderen. Dette var forøvrig
helt i samsvar med både evangeliene og den tidlige kristne tradisjonen. Arius
mente det var bare EN Gud. Han mente at Jesus var mer for en halvgud å regne.
Kirkens
beskyldte dermed Arius for å være en vellystig og gjerrig mann, en bedrager og
en sannhetsfiende. Han ble grundig bakvasket av kirken med ondsinnede rykter og
direkte løgn. Imidlertid fikk arianismen mange tilhengere. I det østromerske
riket var striden rundt arianismen uhyre populær, også blant vanlige folk.
Arius diktet sanger som forsvarte hans syn. Gategutter og torgkoner plystret og
sang etter sigende begeistret Arius siste slagere i gatene. En av Arius
mektigste motstandere ble etterhvert biskopen av Alexandria, og senere dennes
etterfølger, Athanasius.
Keiser
Konstantin skrev personlig brev til Arius og til biskopen av Alexandria,
Alexander, om ikke å krangle om teologiske bagateller. Sendemann for keiserens
brev var den spanske biskop Hosius av Cordoba. Han skulle egentlig være
nøytral, men klarte ikke å holde seg og tok snart stilling mot Arius. Hosius
ledet et kirkemøte vinteren 324/25, og her ble naturligvis Arius og hans meningsfeller
fordømt og ekskommunisert. Det var dog kun noen få av de 56 biskopene på dette
møte som overhodet var i stand til å følge den teologiske diskusjonen. Som
landsforvist reiste Arius til Asia.
På grunn av
at Arianismen etterhvert fikk fotfeste og spredte seg fikk man den første store
splid i kirken. Kristendommen var ikke lenger noen enhetsreligion. keiser
Konstantin kalte derfor sammen til et kirkemøte i byen Nikea i Lilleasia (ved
Svartehavet) sommeren året 325 for å gjenopprette enheten. Her møtte biskoper
fra hele den kristne verden, men de fleste kom imidlertid fra Orienten. Av de
rundt 300 biskoper til det første kirkemøtet, var betegnende nok bare syv
utlendinger. Da arianernes trosbekjennelse ble lest opp, ble papiret nappet ut
av hendene på oppleseren før han var ferdig, og energisk revet i stykker. Ikke
overraskende ble arianismen fordømt som kjetteri.
Det ble
videre vedtatt at Kristus var guddommelig og av samme vesen som Faderen. Den
Nikenske trosbekjennelsen slår fast treenighetslæren om at Faderen og Sønnen er
vesenslike, ”homousios”. Ett begrep det forøvrig ikke står en tøddel om i
Bibelen, og verken Jesus eller Paulus kjente tydeligvis ikke til noen treenighet.
Sluttkommentar:
Jeg henger
så absolutt ikke ut noen. Men jeg tar for meg hva Guds ord sier, og måler alle
opp imot dette. At det er enkelte forkynnere som får unngjelde, det er noe de
bør kunne tåle. Jeg tar for meg som sagt kun hva Guds ord sier, og vurderer
menneskers liv og lære opp imot Guds eget ord!