Nr. 1588: Egil Svartdahl advarer imot noe han selv har stelt i stand og er medskyldig i!

Nr. 1588:

Egil Svartdahl advarer imot noe han selv har stelt i stand og er medskyldig i!

Bilde av Egil Svartdahl, til høyre.

http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-153-hvem-er-egil-svardahl.html

http://blog.janchristensen.net/2012/06/nr-436-pastor-gjgler-og-entertainer.html
 

Da Stephen Christiansen og Jesus Church søkte felleskap imot pinsebevegelsen, så var Egil Svartdahl Forstander i Filadelfia Oslo.

Hvem tok imot ham, og det uten reservasjoner? Egil Svartdahl, og komme i ettertid og være etterpåklok. Hva er det Svartdahl holder på med? Han snur trøya etter vinden, akkurat som det passer ham. Alt for å innynde seg?!

Først var han 100 % for disse karismatiske grupperinger, nå er han imot dem. Det var han som tok imot dem, og kunne ha veiledet dem videre. Men hva gjorde han?

Profeten Daniel var motsatt en Egil Svartdahl, han sa at vi har syndet. Egil Svartdahl skriker ut at DE HAR SYNDET!

Her er det ansvarsfraskrivelse de lux. Men kan en forvente noe mer? Svartdahl og dagens pinseledere har nå holdt på så lenge, at de er så innsauset i sin egen vranglære og sin åndelige blindhet at de kommer aldri til å innse at de selv trenger Guds nåde?!

Vi alle trenger Guds nåde, ikke minst i denne tiden med så mye ondskap og forførelse!

Her fra minebibelkommentarer Efeserbrevet 2. 1.  Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder. 

Jesaja 59. 2. ”Det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud. Deres synder skjuler hans ansikt, så ikke hører dere.”

Misgjerninger = gale gjerninger som skiller oss fra Gud med en dyp kløft.

Synder = å bomme på målet med våre liv. Da forsvinner Gud for oss. Velsignelsen sier: ”Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig.” Men synden skjuler Guds ansikt så det ikke lyser over oss så vi kan få nåde.

2 Dere levde på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i luftens rike, den ånd som nå er virksom i de ulydige. 

Paulus tar seg selv med: ”Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre”. Ef.2,2-3. Det må bli et før og nå i et menneskes liv dersom de vil høre Kristus til. Det er ikke tale om å bli bedre enn andre, men å bli en kristen betinger et brudd med denne verdens syndige vesen, og en overgivelse til Kristus.” Det var før sin omvendelse at Paulus mente om seg selv at han var bedre enn alle andre. I Filipperbrevet skriver han: ”Jeg har riktignok det jeg kan vise til av menneskelige fortrinn. Om noen mener seg at han kan stole på slikt, kan jeg det enda mer.” Men etter sin omvendelse har tonen blitt en annen: ”Vi har vår ros i Kristus og setter ikke vår lit til noe menneskelig.” Ved denne klare Kristusbekjennelse kom han i motsetningsforhold til folket og til tidens religiøse ledere. Men etter møte med den oppstandne Jesus Kristus var det en umulighet for ham å forkynne noe annet evangelium enn det han hadde mottatt. Den Hellige Ånd hadde klart avslørt for Paulus hvem han var. ”Jeg vet at i meg, det vil si slik jeg er i meg selv bor det ikke noen godt.” Han fastholder både for seg selv og for alle andre at eneste vei til frelse var å vende seg til Jesus Kristus for å ta imot  den ufortjente nåde og tilgivelse fra ham. Han fikk selv oppleve den forfølgelse som han tidligere hadde satt i gang overfor de kristne. Men han som tidligere brente av hat mot de kristne, brenner nå av kjærlighet til både jøder og hedninger. ”Jeg har en stor sorg i hjertet. Noe som alltid piner meg. Jeg skulle gjerne være forbannet og skilt fra Kristus, var det bare til hjelp for mine brødre og landsmenn.” Rom.9,3.

Det er ikke vanskelig å registre at de antikristelige krefter er virksomme i dag. Det går både på forkynnelse og former. De mest aktive til å forfølge kristne er nettopp de som mener om seg selv: ”Jeg har riktig-nok det jeg kan vise til av menneskelig fortrinn.” Når både ordførere, politikere, bispedømmerådet og media motarbeider en bispekandidat fordi han velger å stå på Skriftens ord, er de alle med på å avsløre det store skille det er mellom denne verden og Guds rike. Egentlig er dette bare naturlig skriver Paulus i Korinterbrevet: ”Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis.” ”Så snart motsetningsforholdet tages bort er det at være kristen vrøvel.”

3 Ja, vi levde en gang alle som de. Vi fulgte lystene i vår syndige natur og lot oss lede av den og av våre egne tanker. Slik var vi av naturen under Guds vrede, likesom de andre.

     

Alle mennesker er ikke åndsnøytrale. Enten er vi påvirket av Gud eller Satan. Ved syndefallet så ble alle mennesker “solgt” til Satan. På Golgata ble alle mennesker “vunnet” tilbake til Gud.

4 Men Gud er rik på miskunn. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet, 

Både naturen og åpenbaringen vitner om Guds kjærlighet. Vår Far i himmelen er kilden til liv, visdom, og glede. Se på alt det vakre og underfulle i naturen! Tenk på hvor vidunderlig alt er avpasset ikke bare etter menneskenes, men etter alle levende skapningers lykke og behov. Sollyset og regnet som gleder og forfrisker jorden, så vel som åser, sjøer og sletter taler til oss alle om Skaperens kjærlighet. Det er han som sørger for alt det vi trenger. Eller som Salmisten så vakkert uttrykker det: «Alles øyne venter på deg, og du gir dem mat i rette tid. Du åpner din hånd og metter alt som lever, med det som godt er» (Sal 145, 15.16).

Gud dannet mennesket fullkomment, hellig og lykkelig. Den vakre jorden stod frem fra Skaperens hånd, uten noe tegn på forfall eller skygge av forbannelse. Det er overtredelse av Guds lov, kjærlighetens lov, som har ført ulykke og død med seg. Men til og med i den lidelse som synden har ført til, kommer Guds kjærlighet til syne. Vi leser at Gud forbannet jorden for menneskets skyld. (1 Mos 3,17). Tornene og tistlene, de vanskeligheter og prøvelser som fyller livet med møye og bekymring, skulle tjene til vårt beste. De hører med i Guds plan for å løfte oss opp av den ødeleggelse og nedverdigelse som synden har ført over oss. Selv om verden har falt, finner vi ikke bare sorg og elendighet. Selve naturen bringer budskap om håp og trøst. På tistlene er det blomster, og tornene, er dekket med roser.

På hver knopp som åpner seg, og på hvert gresstrå som spirer frem, står det skrevet at Gud er kjærlighet. De vakre fuglene som lar luften gjenlyde av glade sanger, de fargeglade blomstene som i sin fullkommenhet fyller luften med duft, de høye trærne i skogen med sin frodige drakt av levende grønt - alt dette vitner om at Gud har omsorg for oss som en far, og at han ønsker å gjøre sine barn lykkelige.

Guds Ord åpenbarer hans karakter. Han har selv uttalt seg om sin uendelige kjærlighet og miskunnhet. Da Moses ba: "La meg da få se din herlighet!" svarte Herren: "Jeg vil gå forbi deg i all min godhet." Dette er hans herlighet. Herren gikk forbi Moses og ropte: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott." Han «holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise miskunn», for han er «langmodig og rik på miskunn» (2 Mos 33,18.19; 2 Mos 34,6.7; Mik 7,18; Jona 4,2).

Gud har knyttet våre hjerter til seg ved utallige vitnesbyrd i himmelen og på jorden. Han har søkt å åpenbare seg for oss gjennom naturen så vel som i de inderligste og ømmeste bånd som menneskehjertet kjenner. Men detter er likevel bare en ufullkommen fremstilling av hans kjærlighet. Til tross for all disse beviser har han som er fiende av alt godt, forblindet menneskenes sinn, slik at de kom til å betrakte Gud med frykt. De tenkte på ham som en streng og uforsonlig Gud. Den onde fikk menneskene til å forestille seg Gud som et vesen med en ubøyelig rettferdighet som det mest fremtredene karaktertrekk, en streng dommer, barsk og fordringsfull overfor sine skyldnere. Han gav det inntrykk at Skaperen ivrig speider etter menneskenes feil og mangler, så han kan sende straffedommer over dem. Det var for å fjerne denne mørke skygge og vise verden Guds uendelige kjærlighet Jesus kom og tok bolig blant mennesker. Guds Sønn kom fra himmelen for å åpenbare Faderen.

"Ingen har noen gang sett Gud, men den eneste Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er." "Heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for." Da en av disiplene kom med dette ønsket: "Herre, vis oss Faderen!" svarte Jesus: "Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere lå lenge? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvorfor kan du si: Vis oss Faderen?" (Joh 1,18; Matt 11,27; Joh 14,8.9).

Jesus skildret sin oppgave på jorden med disse ord: Herren har "salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige, han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet, og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri." 5) Dette var hans arbeid. Han gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen. Det var hele landsbyer hvor sykdom og nød var forsvunnet fra hvert eneste hjem, fordi Jesus hadde vært der og helbredet de syke. Hans virksomhet vitnet om at han var salvet av Gud. Alle hans handlinger var uttrykk for kjærlighet, miskunnhet og medlidenhet. Han hadde medfølelse med menneskenes barn. Han tok på seg deres natur for å komme dem til hjelp i deres nød. De fattigste og mest uanselige var ikke redde for å gå til ham. Til og med småbarna følte seg tiltrukket av ham. De ville gjerne klatre opp på knærne hans og se inn i det tankefulle ansiktet, som lyste av mildhet og kjærlighet.

Jesus holdt ikke et eneste sannhetsord tilbake, men han uttalte det alltid i kjærlighet. I sin omsorg med folket viste han den største takt og måte å møte mennesker på. Han var omtenksom, vennlig og oppmerksom. Aldri var han hensynsløs, aldri talte han et unødvendig strengt ord, aldri lot han en unødig smerte ramme et følsomt sinn. Han irettesatte ikke menneskelig svakhet. Han fremholdt sannheten, men alltid på en kjærlig måte. Han fordømte hykleri, vantro og synd, men det var tårer i hans øyne når han uttalte sine skarpe irettesettelser. Han gråt over Jerusalem, den byen han elsket, men som ikke ville ta imot ham, "veien og sannheten og livet." De hadde forkastet ham, Frelseren, men han behandlet dem med øm medlidenhet. Han levde et selvfornektende liv med dyp omsorg for andre. Hvert eneste menneske var verdifullt i hans øyne. Selv om han alltid opptrådte med guddommelig verdighet, viste han det ømmeste hensyn til hvert eneste medlem av Guds familie. I hans øyne var alle mennesker falne, og det var han oppgave å frelse dem.

Slik er Kristi karakter som den kom til syne i hans liv. Og dette er Guds karakter. Fra Faderens hjerte flyter de strømmer av guddommelig medfølelse som viste seg hos Kristus, ut til menneske. Jesus, den ømme, miskunnelige frelser, var Gud Fader som sendte ham. Kristus den salvede åpenbart i kjød, sett av mennesker etc. 1. Joh. b. 4. 2 Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud.

Jesus levde, led, og døde for å gjenløse oss. Han ble en "sorgens mann" for at vi kunne få del i en evige glede. Gud tillot sin elskede Sønn, som var "full av nåde og sannhet", å forlate en ubeskrivelig herlig verden og komme til en verden som var fordervet og ødelagt av synd, formørket av dødens og forbannelsens skygge. Han tillot ham å forlate sin egen kjærlighets favn og englenes hyllest for å møte skam, forhånelse, hat og død. "Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred" (Jes 53,5). Se ham i ørkenen, i Getsemane og på korset! Guds plettfrie Sønn tok syndens byrde på seg. Han som hadde vært ett med Gud, kjente i sitt innerste vesen den fryktelige atskillelse mellom Gud og menneskene som synden førte med seg. Denne smertefulle erkjennelse fikk ham til å rope i angst: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46). Det var byrden av synd, følelsen av dens forferdelige avskyelighet og av den atskillelse som den bringer mellom mennesket og Gud, som knuste Guds Sønns hjerte.

Jesu store lidelse var å bli adskilt i fra sin Far, den evige Gud. Og ble gjort til synd for oss da forbannelsen rammet ham. Forbannet er enhver som henger på et tre sa profetordet. 5. Mosebok 21. 23 da skal du ikke la hans døde legeme henge natten over i treet, men gravlegge ham samme dagen. For den som blir hengt opp i et tre, er forbannet av Gud, og det landet Herren din Gud vil gi deg til eiendom, må du ikke gjøre urent.

Men dette store offer hadde ikke til hensikt å gjøre Gud kjærlig innstilt overfor oss, å gjøre ham villig til å frelse. Nei! "Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den eneste" (Joh 3,16). Det er ikke på grunn av den store forsoningen Faderen elsker oss. Han fikk i stand forsoningen fordi han elsker oss. Kristus var mellommannen for hans uendelige kjærlighet til en fallen verden: "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv." (2 Kor 5,19). Gud led sammen med sin Sønn. I Getsemanes dype smerte og døden på Golgata betalte den evige Guds kjærlighet prisen for vår gjenløsning. Jesus sa: "Faderen elsker meg, fordi jeg gav mitt liv for siden å ta det tilbake" (Joh 10,17). Det vil si: "Min Far har elsket dere så høyt at han elsker meg enda høyere fordi jeg gav mitt liv for å gjenløse dere. Fordi jeg ble deres stedfortreder og pant, fordi jeg gav avkall på mitt liv og tok på meg deres skyld og overtredelse, er jeg blitt enda kjærere for min Far. For ved mitt offer kan Gud være rettferdig og likevel gjøre den rettferdig som tror på Jesus."

Ingen annen enn Guds Sønn kunne forløse oss, for ingen annen enn han som var i Faderens favn, kunne forklare ham. Bare han som kjente høyden og dybden av Guds kjærlighet, kunne åpenbare den. Ikke noe mindre enn det uendelige offer som Kristus brakte for falne mennesker, kunne gi uttrykk for Faderens kjærlighet til den fortapte menneskehet.

"Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den eneste." Han gav ham ikke bare for at han skulle leve blant mennesker, bære deres synder og dø som et offer for dem. Han gav ham til den falne slekt. Kristus skulle bli ett med menneskene, med deres interesser og behov. Han som var ett med Gud, har knyttet seg til menneskene med bånd som aldri skal briste. "Derfor skammer ikke Sønnen seg over å kalle dem brødre" (Hebr 2,11). Han er vårt offer, vår talsmann, vår bror. Han bærer vår menneskelige skikkelse ved Faderens trone, og er til evige tider ett med den falne slekt som han har gjenløst. Han er Menneskesønnen. Og alt dette ble gjort for at menneskene skulle bli løftet ut av den fordervelse og fornedrelse som synden hadde ført dem ut i, og for at de skulle avspeile Guds kjærlighet og få del i hellighet og glede.

Den pris som ble betalt for vår gjenløsning, vår himmelske Fars uendelige offer da han gav sin Sønn i døden for vår skyld, burde gi oss et klarere syn av hva vi kan bli til i Kristus. når den inspirerte apostel Johannes festet blikket ved høyden og dybden og bredden av Faderens kjærlighet til den fortapte slekt, ble han fylt med beundring og ærefrykt. Han kunne ikke finne ord som fullt ut beskriver storheten og ømheten i denne kjærlighet, men han oppfordret verden til å betrakte den: "Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss: Vi får kalles Guds barn" (1 Joh 3,1). Hvilken verdi dette gir mennesket! På grunn av overtredelse ble menneskene Satans undersåtter. Ved å tro på Kristi offer kan Adams barn bli Guds barn. Ved å påta seg vår natur løfter Kristus mennesket opp på et høyere trinn. Falne mennesker blir ved forbindelsen med Kristus endog verdige til å kalles "Guds barn".

En slik kjærlighet er uten like. Den himmelske Konges barn! For et dyrebart løfte! Det burde være emne for våre dypeste betraktninger. Vi kan ikke fatte Guds kjærlighet til en verden som ikke elsket ham. Tanken på dette gjør oss ydmyke. Sinnet blir tatt til fange under Guds vilje. Jo mer vi grunner på Guds karakter i lys av korset, desto mer ser vi av miskunnhet, ømhet og tilgivelse, sammen med rett og rettferdighet. Vårt syn blir klarere, og vi ser utallige beviser på en kjærlighet som er uten grenser, en øm medlidenhet som overgår en mors inderlige medfølelse med sitt villfarne barn.

5 gjorde han oss levende med Kristus, vi som var døde på grunn av våre synder. Av nåde er dere frelst. 

Rettferdiggjørelse er en guddommelig handling hvor Gud erklærer synderen for å være uskyldig i sine synder. Det er en juridisk handling hvorved Gud erklærer synderen rettferdig- akkurat som om han skulle ha holdt Guds lov. Rettferdiggjørelsen baseres utelukket på Kristi offer på korset hvor han ofret blodet sitt. “Rom 5,9 ”... vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod,” (Rom 5,9) ”.. rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus.” (Rom 3:24; Tit 3:7) som kommer pga nåden (Rom 3:28; 5:1) . Kristne mottar Jesus (Joh 1:12) og setter sin tillitsfulle tro til hva Jesus gjorde på korset (Jes 53:12; 1 Pet 2:24) og igjennom det er de rettferdiggjorte av Gud. Bibelen sier at rettferdiggjørelse oppnås ikke ved gjerninger (Rom 3:20; 28; 4:5; Efe 2:8-9) fordi våre rettferdige gjerninger er å regne som skittentøy for Gud (Jes 64:6). Derfor er vi frelst ved nåde alene, igjennom tro alene og i Jesus alene.

De som er rettferdiggjort er frelst og frelsen er en gratis gave. (Rom 6:23), noe vi ikke kan fortjene (Ef 2:1-10) Men de romersk katolske læresetninger fornekter rettferdiggjøring ved tro alene og sier:

•“Hvis  noen sier, at ved tro alene er den ugudelige rettferdiggjort, på en slik måte at det betyr, at ingenting annet kreves for å få nåde, og at det ikke på noen måte er nødvendig, at han er forberedt og villig til av sin egen vilje, la han være bannlyst, (Tridentinerkonsilet, kanon 9)

•“Hvis noen sier, at mennesket virkelig er frifunnet for sine synder og rettferdiggjort, fordi han helt sikkert trodde seg frikjent og rettferdiggjort, eller at ingen virkelig er rettferdiggjort unntagen den som tror seg rettferdiggjort og det ved troen alene,.., la han være bannlyst (Tridentinerkonsilet, kanon14)

 Bannlysing vil i hht. katolsk teologi si ekskommunisert, ”utelukkingen av en synder fra de trofastes samfunn” Det greske ordet bannlyst blir på norsk oversatt som ”forbannet” (Rom 9:3; Gal 1:8-9). Romersk katolsk teologi uttaler en utelukkings forbannelse fra Kristi nærhet, dersom du tror at du blir frelst ved tro på Jesus Kristus alene.

Sier Den romersk katolske kirken direkte at man er frelst ved nåde og gjerninger? Jeg vet ikke om noen steder det sies, ei heller sier den ovenfor nevnte kanon, noe slikt. Men når Den katolske kirke fornekter rettferdiggjøring ved tro alene, impliserer det nødvendigvis at vi må gjøre noe for rettferdiggjøring, for er det ikke ved tro alene, da må det være ved tro pluss noe annet.

På dette punkt er det at mange katolikker kommer med Jakob 2:24 som sier: ”I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene.”  Men her snakker Jakob om død tro i motsetning til levende frelsende tro. Jakob sier at dersom du erklærer at du har tro, men dette ikke viser seg i gjerninger (Jakob 2:14) kan ikke den troen frelse deg fordi det er en død tro (v.17). Med andre ord en ren intellektuell anerkjennelse av Kristus  er en død tro og bevirker ikke en gjenskapning og ingen forandring i en persons liv. Den slags tro rettferdiggjør ikke.  Det er bare den virkelige og levende tro på Kristus som resulterer i rettferdiggjøring. Når noen er rettferdiggjort er han virkelig frelst og gjenskapt. Derfor ser vi resultatene av en sann frelsende tro når den manifesteres i en total endring i livet til en som er frelst. Virkelig tro bevirker gode gjerninger, men det er ikke disse gjerningene som frelser deg. Gode gjerninger er et resultat av frelsen, ikke årsaken til frelsen på noen som helst måte. Og gode gjerninger hjelper ingen til å beholde frelsen sin.

 Protestantisk teologi som et hele, henviser til Bibelen alene for åndelig sannhet og opprettholder at rettferdiggjøring er ikke ved gjerninger, men ved nåde gjennom tro på Kristus og hans offer alene. Når alt kommer til alt sier Bibelen jo: ”men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.” (Rom 11:6). Videre sier Bibelen:

•Rom 3,20: ”Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.”

•Rom 3,24: ”Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus.”

•Rom 3,28: ”For vi mener at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger.”

•Rom 4,3: ”Hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig.”

•Rom 4,5: ”Annerledes er det med den som ikke har gjerninger, men som tror på ham som erklærer den ugudelige rettferdig. Han får rettferdigheten tilregnet fordi han tror.”

•Rom 4,13: ” For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løfte at han skulle bli arving til verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.”

•Rom 5,1: ”Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”

•Rom 5,9: ”Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!”

•Rom 10,9: ”For hvis du bekjenner med din munn at Jesus er Herre, og tror i ditt hjerte at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst.”

•Gal 3,14: ”.. og for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.”

•Ef 2,8: ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.”

Jeg føler meg litt forvirret når jeg leser den katolske teologien som fornekter rettferdiggjøring ved tro alene og som krever en menneskelig anstrengelse i tillegg til Guds nåde for å bli frelst. Katolikkene fornekter selvsagt at det er gjerningene som frelser oss, og det er riktig. Men den motsier seg selv når den lærer at visse ting må gjøres av menneskene for å bli rettferdiggjort og for å beholde rettferdiggjørelsen. Om katolikkene kaller disse gjerningene troshandlinger eller ikke, er uvesentlig.

 Av de handlingene som kreves av katolikkene for å bli rettferdiggjort, er dåpen det første kravet (det samme som den Lutherske læren). Vurder disse sitatene:

•”Dåpen er syndsforlatelsens første og viktigste sakrament fordi den forener oss med Kristus som døde for våre synder og oppstod til vår rettferdiggjørelse, for at også vi skal leve og ferdes i en ny tilværelse" (Den katolske kirkes katekisme, (KKK), 977)

•”Rettferdiggjørelsen ble oss fortjent ved Kristi lidelse. Den gis oss gjennom dåpen. Den likedanner oss med Guds rettferd som gjør oss rettferdige. Dens mål er Guds og Kristi herlighet og det evige livs gave. Den er det herligste verk Guds miskunn øver.” (KKK 2020)

Jeg kan ikke finne at Bibelen sier noen steder at vi er rettferdiggjort ved dåp. Det finnes riktignok vers som kan tolkes på den måten, men om det var slik, ville det motsi den klare lære i Rom 3:20; 28; 4:3; 5:1; Ef 2:8) som sier at frelse er ved nåde igjennom tro, ikke nåde igjennom tro og dåp. For en diskusjon om dette les: ”Er dåp nødvendig for frelse?”.

”Vi kan altså håpe på den himmelens herlighet Gud har lovet dem som elsker Ham og gjør Hans vilje. Under alle tilskikkelser må vi alle håpe, med Guds nådes hjelp, å "holde ut til enden" og få del i himmelens glede, som Guds evige belønning for de gode gjerninger som er blitt gjort ved Kristi nåde.” (KKK 1821)

Dette sitatet sier klart at himmelen er ”Guds evige belønning for de gode gjerninger som er blitt gjort ved Kristi nåde”.  Katolsk lære hevder at gjerninger er forutsetningen for rettferdiggjøring, i direkte strid med Guds ord som sier  ”at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger” (Rom 3:28) Hva er lovgjerninger? Alt vi gjør i håp om å motta eller opprettholde vår rettferdighet for Gud.

I Den katolske kirkes katekisme paragraf 201 sies det:

“Drevet av Ånden og kjærligheten kan vi deretter fortjene for oss selv og andre nådegaver som tjener til vår helliggjørelse,”

Hvordan kan noen fortjene den ufortjente godhet i Guds nåde? Nåde er pr definisjon en ufortjent gunst. For meg er det en ytterst falsk lære at du kan fortjene nåde fra Gud igjennom gjerninger eller ritualer. Hvordan klarer så Den katolske kirke å forklare motsetningen at nåde er en ufortjent gunst som oppnås igjennom fortjenester? Den sier:

”Den helliggjørende nåde er den uforskyldte gave Gud gir oss av sitt liv som inngis oss i sjelen av Den Hellige Ånd for å helbrede den for synd og helliggjøre den.” (KKK 2023)

Dette er kjernen i problemet. Romersk katolsk teologi forsikrer at Guds nåde skjenkes igjennom dåpen og inngitt av Den hellige ånd. Dette setter mennesket i stand til gode gjerninger som igjen belønnes med Himmelen. I bunn og grunn er det ingen forskjell i teologien til sekter som opprettholder at rettferdiggjøring er ved nåde igjennom tro og gjerninger enten det er dåp, å gå til den sanne kirke, holde visse lover, motta sakramenter, eller andre ting som du må gjøre. Som svar ser vi hva Guds ord sier: Gal 3,1-3:

”Uforstandige galatere! Hvem er det som har forhekset dere, dere som har fått den korsfestede Jesus Kristus malt for øynene deres? 2 Svar meg nå på én ting: Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro? 3 Er dere så uforstandige? Dere begynte ved Ånden; vil dere nå fullføre med menneskeverk?”

Sier ikke dette skriftstedet at å motta Guds ånd er ved tro og ikke ved hva man gjør? Sier det ikke at vi kan ikke perfeksjonere frelsen vår ved gjerninger? Å motta Jesus (Joh 1:12) betyr å bli et tempel for Den hellige ånd. (1 Kor 6:19) som betyr at en person er frelst, rettferdiggjort.  Er frelse noe vi kan oppnå ved egen anstrengelse? Selvsagt ikke! Den gis til mennesker igjennom Gud, sikret av Gud fordi den hviler på hva Gud har gjort og ikke på noe som vi har gjort – det er frelse ved tro og ikke gjerninger. Om frelsen hvilte på noe som vi hadde gjort, ville frelsen vår ikke være sikret og vi ville hele tiden prøve å være gode nok til å komme til Himmelen. Det fører bare til trelldom under Loven og vi ville miste forsikringen vår om frelse, og vi ville ha en stadig bekymring om vi er gode nok. Du vil gang på gang underkaste deg kirkens lære og krav om hva du må gjøre for å bli frelst. Det eneste naturlige resultatet av dette ville bli at du kan miste frelsen gang på gang, og at du må utføre de nødvendige kravene fra den katolske kirken for å forbli frelst.

Katolsk teologi lærer at du må opprettholde rettferdiggjørelsen din.

Fordi det katolske synet er at rettferdiggjøring er et samarbeid mellom Gud og mennesket kan rettferdiggjørelsen mistes og gjenvinnes ved menneskets mangel på tilstrekkelig nåde igjennom fortjenstfull gjerninger. Her må jeg innskyte at blant protestantene er det forskjellig oppfatning angående opprettholdelse av evig frelse. Noen tror at frelsen kan mistes og andre ikke. Her skal jeg ikke drøfte dette. Jeg konsentrerer meg om poenget at de romersk katolske lærer at gjerninger er nødvendig for å gjennoppnå rettferdiggjørelsen. Dette er hvordan:

I hht. den katolske teologi er bot et sakrament hvor en person igjennom en katolsk prest (KKK 987) mottar tilgivelse for synder begått efter dåpen. Den botferdige personen må tilstå sine synder for en prest. Presten gir absolusjon og tildeler en botsakt som må utføres.

”Kristus innstiftet botssakramentet for alle syndige medlemmer av Kirken, fremfor alt for dem som er falt i alvorlig synd etter dåpen, og slik har mistet dåpens nåde og såret det kirkelige fellesskap. Dem gir botens sakrament en ny mulighet til å omvende seg og finne tilbake til den rettferdiggjørende nåde. Kirkefedrene fremstiller dette sakramentet som "en annen redningsplanke etter det skipbrudd tapet av nåden er". (KKK1446)

 Tridentinerkonsilet (Sess XIV, c. i) erklærer angående bot:

”Som et middel for å gjennoppnå nåde og rettferdighet, bot har igjennom alle tider vært nødvendig for de som har forurenset sin sjel med en dødelig synd..”

Botsøvelser kan variere, men noen av dem er bønn, rosenkransbønner, skriftlesning, fremsi et antall Fader vår eller Hill deg, Maria, utføring av gode gjerninger, faste eller lignende ting. Er det ved å gjøre disse botsøvelsene at katolikkene er i stand til å gjennoppnå sin rettferdige tilstand ovenfor Gud?  Jeg  er forbauset når jeg tenker på at de blir lært at det er botsøvelsene deres som gjør at de blir rettferdiggjort igjen eller kort sagt, fortjener sin frelse. Tenk på det. Om du ikke er frelst og du oppnår frelse igjennom å si bønner, faste og/eller gjøre gode gjerninger, da er du skyldig i gjerninger for å oppnå rettferdiggjørelse og det er fordømt i Bibelen. Dette er falsk lære.

Jeg bekjenner mine synder for Gud. Han tilgir meg. (1 Joh 1:9) Jeg trenger ingen katolsk prest som mellom mann for å få tilgivelse. Jeg trenger den sanne mellom mann og yppersteprest: Jesus. Han alene er mellom mannen (1Tim2:5) Han har all autoritet i Himmelen og på jorden (Joh 28:18) til å tilgi meg mine synder og gå i forbønn for meg. Han fullførte gjerningen på korset (Joh 19:30) så jeg ikke behøver å gjøre noen gjerninger for å oppnå, opprettholde eller til og med gjenvinne min frelse. Det er derfor Bibelen lærer at vi er rettferdiggjort ved tro (Rom5:1) uten gjerninger (Rom 3:28).

Å si at vi kan legge noe til det ferdige arbeide til Kristus på korset, er det samme som å si at hva Han gjorde ikke var tilstrekkelig til å frelse oss. Vi er frelst ved nåde igjennom tro, ikke ved nåde igjennom tro og våre gjerninger. Om det var så, ville ikke nåde være nåde.

”Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde,” (Rom 11,6).

Frelse er en gratis gave fra Gud gitt ut fra hans enorme nåde og baseres på offeret av Jesus på korset. Kristne mottar dette ved tro fordi tro er alt vi har tilbake siden hva man gjør er ekskludert, av Gud, for å ha noe som helst å gjøre med frelse.

Måtte Gud motta all ære som tilkommer ham på grunn av sin nåde.

6 I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham. 

I den åndelige virkelig har dette allerede funnet sted. Når vi har fått dette åpenbart har vi lært å sitte.

Det neste steget er å lære å gå. Her gjengir jeg  Watchman Nee. Verset som i 2005 oversettes: Efes. 4. 1. ”Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått”. I 1930 oversettelse ble ”lever et liv som er verdig” oversatt mer direkte fra grunnteksten med ”vandrer så som verdig er”. I prinsippet er det ingen forskjell på meningen. Poenget er at når vi ser hva vi er i Kristus og at vi allerede er satt med ham i himmelen, så skal det få praktiske konsekvenser i hvordan vi lever våre liv.

Det siste stadiet er å gå inn i åndskampen: ”Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.” (6:11). Fra barnet som lærer å sitte til mannen som står imot i kamp har det vært en veldig utvikling og vekst i modenhet og styrke. Det er utenkelig at ”barnet” kan bære en rustning.

7 Slik ville han i de kommende tider vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus. 

De kommende tider er nå, de kom med Kristus. I Kristus har Gud Fader vist oss hvem han er. I Kristus er alle våre muligheter. Har du ikke ham har du satt deg selv utenforbi alt.

8 For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. 

Nåde betyr ”en gledelig overraskelse” og ”ufortjent velvilje.” Fordi frelsen er en gave, er den gratis.

Man betaler ikke for en gave! En gave kan være kostbar, men det er den som gir gaven som har betalt for den.

Vår frelse var så dyr at den kostet Jesus livet, men for oss er det gratis. Det eneste vi skal gjøre, er å ta imot gaven!

Det tragiske er at mennesker går fortapt selv om synderegningen er betalt. Noen må fortelle dem om frelsens gave så de kan ta imot!

Selv om all synd er sonet, må mennesket bli født på ny for å komme til himmelen.

 Derfor står det så flott: ”Alle dem som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. Og disse er født…. av Gud!” (Joh 1:12-13)

Gaven er gratis, frelsen er ferdig og syndene er sonet.

Men når man tar imot denne gaven, skjer et under som heter å bli født på ny! Det skjer også av bare nåde.

”De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, MEN AV GUD.” (Joh 1:13)

Den nye fødsel er ikke av oss selv, den er av Gud! Men denne nye fødsel gir oss del i guddommelig natur og blir starten på et helt nytt liv.

”Det gamle er borte, se alt er blitt nytt!”

9 Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal rose seg.

Skriften lærer oss klart at vi er frelst (rettferdiggjort) ved tro på Kristus og hva han har gjort på korset. Tro alene kan frelse oss. Men vi kan ikke stanse her uten å ta for oss hva Jakob sier i Jak 2:24: ”Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro.”

Det er ingen motsigelse i det. Alt du trenger å gjøre er å se på konteksten. Jakob 2 har 26 vers: Versene 1-7 instruerer oss om ikke å favorisere. Versene 8-13 er kommentarer til Loven. Versene 14-26 er om forholdet mellom gjerninger og tro.

Jakob begynner denne seksjonen ved å bruke eksemplet med en som sier at han har tro, men ingen gjerning. ”Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?” (Jak 2:24) Jakob snakker altså om en død tro, en tro som ikke er annet enn en muntlig erklæring, en offentlig tilståelse hva man tenker og ikke noe som kommer fra hjertet. Den er tom for liv og handling.  Han begynner med det negative og viser hva en tom tro er (versene 15-17, ord uten gjerning). Så fortsetter han med å vise at denne slags tro ikke er forskjellig fra troen til demoner (v. 19) Til slutt gir han eksempel på levende tro som har ord som følges av handlinger. Gjerninger følger sann tro som et resultat av troen. Jakob viser at Abraham og Rahab er eksempler på mennesker som viser sin tro ved gjerninger.

Kort sagt: Jakob undersøker to sorter tro: én som leder til gode gjerninger og én som ikke gjør det. En er sann og den andre er falsk. En er død og den andre levende, derfor: “.. tro er til ingen nytte uten gjerningene?” Men han motsier ikke versene ovenfor som sier at frelse/rettferdiggjøring er ved tro alene.

Legg også merke til at Jakob siterer de samme versene som Paulus siterer i Rom 4:3 blandt en mengde vers om handler om rettferdiggjøring ved tro. Jakob 2:23 sier:” Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig,” Om Jakob hadde forsøkt å lære en doktrine som stod i motsetning til de andre forfatterne av NT ville han ikke ha brukt Abraham som eksempel. Derfor kan vi se at rettferdiggjøring er ved tro alene, og at Jakob snakket om falsk tro, ikke ekte tro når han sier vi er ikke rettferdiggjort ved tro alene.

10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

Ditt kall er å følge Jesus, men hvordan det konkret vil få utslag i ditt liv må du rådføre deg med han om, han har en unik interesse i deg, og en plan for ditt liv!

For Paulus kom ledelsen i en drøm.

Poenget er at jeg tror Gud leder oss på enklere og mer hverdagslige ting enn vi tror. Gud leder sitt folk ved hjelp av blant annet drømmer, tanker, ord, profetier. Han har alltid gjort det slik siden tidenes begynnelse, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre det nå? Spørsmålet vårt er, er vi villig til å ta fingrene lenge nok ut av øret, til å prøve å lytte hva han har å si, og er vi villig til å ikke bare avvise alt som bare fantasier, og er vi i det hele tatt åpen for at Gud kan lede oss på disse måtene, eller er vi får opptatt med å bygge vår egen vei, og våre egne gjerninger?

For Paulus, for Europa og for menigheten var det av enorm betydning at Paulus fulgte det han så som tale fra Gud gjennom en drøm. For mange av de menneskene vi har rundt oss, er det helt avgjørende at vi blir mer lydhøre ovenfor for de ledelser og de kall Gud prøver å forkynne inn i hverdagen vår, og det at vi faktisk er villig til å gå på det? For å gå på de er definitivt ikke bare behagelig, men det var det da heller ikke for disiplene.

Tenk på forskjellen det vil gjøre for et menneskes liv, hvis du ved ord du har blitt minnet om av Gud, taler rett inn i livet til det mennesket. Alt starter ved at du lar Gud få større styring i ditt liv, at du lytter til de kall han setter for deg i hverdagen, de gjerningene han allerede har lagt klar hvis du vil gå inn i de. 

For Paulus, måtte hans egne planer vike, for den planen og det kallet Gud har. Disse hindrene kan vel så ofte komme i ditt liv også, spørsmålet er om du bygger deg en stav og hopper over, eller lar du faktisk Gud lede deg en annen vei.

Relaterte linker:

http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-337-pinsevenner-og-karismatikere-er.html
http://blog.janchristensen.net/2016/06/nr-1575-pinsevekkkelsen-har-i-sin-110.html