Sider

mandag 19. mars 2012

Nr. 386: Kirkefedrene har ikke løsningen, men alltid Guds ord!

Nr. 386:

Kirkefedrene har ikke løsningen, men alltid Guds ord!

Av Stig Andreasson

Ulf Ekman er en falsk apostel og profet som vi må advare imot så sterkt vi bare kan da han ledere fårene vill (Ap.gj. 20. 29 Jeg vet at efter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blandt eder, som ikke skåner hjorden; 30 ja, blandt eder selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene efter sig)




















Kirkelig tradisjon har faktisk noen ganger et rent blasfemisk innhold.

Helt kort skal jeg fortelle hva en fransk pastor opplevde for noen år siden. Det hele begynte med at en bok ble utgitt på forlaget Saint-Paul (Paris-Fribourg). Boken var en ny utgave av skriftet ”Marias herligheter”, skrevet av ingen mindre enn den italienske teologen Alfons de Ligouri, som døde i 1787 og senere ble helgenerklært av paven. Han ble også opphøyet til å eie tittelen Kirkelærer. Erkebiskopen i Lyon satte Kirkens ”imprimatur” (utgivelsestillatelse) på boken. Denne såkalte ”imprimatur” er en garanti for at bokens innhold, både moralsk og læremessig, er godkjent av den katolske kirke.

Under lesningen av boken oppdaget pastoren at innholdet til dels faktisk var blasfemisk og bespottelig i forhold til bibelsk tro og i forhold til Herren Jesus Kristus selv. Først ble han sjokkert over uttalelser slik som denne: ” Du kan be til Gud om mange ting uten å få svar. Hvis man ber mye til Maria får man bønnesvar.” Eller følgende:” Å be uten Maria er som å prøve å fly uten vinger.” Men høyden av styggedom mente pastoren var nådd da følgende tekst dukket opp: ”Broder Leon så en dag to stiger, en rød som Jesus sto på og en hvit hvor Maria sto. Han så at de sjeler som prøvde å gå opp på den røde stigen klarte å gå noen trinn, men så falt de tilbake. De prøvde på nytt, men falt alltid tilbake. Da fikk de rådet å prøve den hvite stigen, og da gikk det stadig oppover, fordi Maria holdt dem i hånden, slik at de lykkelig nådde fram til paradis.” Nå hadde pastoren fått nok. Ingen kristen kan vel være enig i slik styggedom, tenkte han. Han skrev derfor et brev til Kardinal Ratzinger (den nåværende paven), som da var prefekt for troslærekongregasjonen i Vatikanet, og spurte om han som troens overvåker kunne godta slike kjetterske påstander. Kardinalen svarte gjennom sin sekretær: ”Herr pastor. Deres brev har kommet fram til Hans Høyhet Kardinal Ratzinger, som ber meg å bekrefte dette. Kardinalen har ikke hatt mulighet til å lese den bok som De siterer og kan derfor ikke besvare Deres spørsmål. Han foreslår at De tar kontakt med erkebiskopen i Lyon, som har gitt utgivelsestillatelsen for denne boken til Forlaget Saint-Paul.”

Sagt og gjort. Pastoren skrev til erkebiskopen. Svaret kom på årets første dag: ”Herr pastor, jeg kan forstå at De er sjokkert. Men alle tekster må forstås i sin kulturelle og historiske sammenheng. Alphonse de Ligouri er en pioner og bare et vitne. Hans liv var eksemplarisk. Godt Nytt År.” Til slutt undret pastoren: ”Hva skal man tro om svaret fra Kardinal Ratzinger? Er det ikke litt grovt å påstå at han ikke kjenner til Ligouris skrifter? Denne er jo moralteologenes skytshelgen og ble nylig sitert av paven! Når det gjelder erkebiskopen i Lyon, burde man vel kunne vente seg et bedre svar fra en slik høy katolsk lederskikkelse. Hans svar var virkelig skuffende. Egentlig var det jo bare en ting jeg spurte om. Det var om begge disse katolske ledere var enige i Ligouris lære. Siden jeg ikke fikk noe klart svar, må jeg konkludere med det kjente ordspråket: ”Den som tier, samtykker.” Alt hva de apostoliske fedre, kirkefedre og teologer har skrevet i seklenes løp hører til den kirkelige tradisjon, som både inneholder rike verdier og farlige sidespor. Noen religiøse forfattere anses å ha gitt spesielt viktige bidrag til den katolske kirkes tradisjon. Til dem hører Alphonse de Ligouri. Vi har nå sett noe av hva han var kapabel til å skrive.

Noen teologer fra den protestantiske familie beklager i dag at reformasjonen skapte et motsetningsforhold mellom Skrift og tradisjon. Men hvordan skal vi unngå å bli konfrontert med dette motsetningsforhold. Det står jo bare der som et urokkelig faktum, som ingen fromme eller finurlige fraser kan bortforklare. Derfor står det klart at bare ”Skriften alene” gir oss fast mark under føttene, og i den sier Jesus selv: ”Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”

Vurmen for kirkefedrene

Vi skal begynne denne artikkelen med noen sitat fra Magasinet ”Keryx”, som viser den svermeriske interessen for kirkefedrene hos noen kristne ledere i dag.

Kirkefedrenes formente nøkkelrolle

”Kirkefedrene har tatt et stort skritt rett inn i de kristnes bevissthet og siteres nå uten problemer av frikirkefolk, som tidligere nesten ikke visste at de fantes.” (Benjamin Ekman) ”Pinsevennene lærte meg å elske Bibelen. Men det var kirkefedrene som hjalp meg til å forstå den. Kan man forstå Bibelen uten å lytte til dem som var dens første lesere? Hvis vi rykker opp Bibelens tekster fra den jord hvor den vokste frem og fikk sin næring, da vil vår oppfatning av Bibelens lære spre seg ut i alle mulige retninger.” (Peter Halldorf) ”Hva vi i dag ikke alltid har innsett, er faren ved å undervurdere den historiske kirke i hvis hegn Skriften vokste frem.” (Ulf Ekman)

Noen bemerkninger til denne svermeriske interessen for kirkefedrene

Det første sitatet er et gledesrop over at kirkefedrene nå er kommet inn også blant de frikirkelige, som tidligere ikke en gang visste at de fantes. Sin vane tro fremstiller ”Keryx” også denne gang frikirkefolk som trangsynte og uvitende. Usøkt kom jeg til å tenke på et besøk som jeg gjorde hos en frikirkepastor. Mens jeg beundret hans digre boksamling, oppdaget jeg hele rekken av kirkefedrenes skrifter på engelsk. Siden jeg kjente pastoren nokså godt, visste jeg at han sikkert hadde lest det meste i dem. Alle har sikkert ikke studert dette emne like inngående, men at kristne i allmennhet og frikirkelige i særdeleshet skulle være så totalt uvitende om kirkefedrene, tror jeg er en overdrivelse. At evangeliske kristne ikke er kjent for å sitere kirkefedrene i tide og utide, er vel naturlig. Det er jo forkynnelsen av Bibelens budskap som er det primære i all vekkelsesforkynnelse. Siden er det egentlig bare en bemerkning som bør gjøres. Disse skribentene uttaler seg akkurat som katolske eller ortodokse apologeter. Dette er gåtefullt, fordi de merkelig nok offisielt hører hjemme i evangeliske kretser. Dette gir opphav til mange spørsmål. Men vi må heller rette søkelyset på selve innholdet i deres propaganda for kirkefedrene.

Kirkefedrenes påståtte monopol på rett bibelforståelse

Peter Halldorf sier at det var kirkefedrene som hjalp ham til å forstå Bibelen og spør: Kan man forstå den uten å lytte til dem som leste den først? Et merkelig spørsmål. Bibelens første del, de gammeltestamentlige bøkene, hadde selvfølgelig hatt mange lesere langt før kirkefedrenes tid. Men disse omtalte fedre var heller ikke de første som leste Det nye testamentets apostoliske skrifter. De første som leste apostlenes brev var naturligvis de kristne i de menigheter som brevene ble sendt til. De første adressatene var også de første leserne. Kirkefedrene påvirket først og fremst det vi kaller ”oldkirken” (de tre første århundrer), men også senere fremtrer teologer som benevnes kirkefedre. Det store spørsmål er: Er kristne menneskers forståelse av Bibelen avhengig av hvor de rent tidsmessig befinner seg i forhold til apostlene? Viser ikke hele den kristne historie at det i alle tider har funnes teologer, forkynnere, misjonærer og helt vanlige troende som har hatt stort lys over Skriften? Kan ikke den hellige Ånd gi oss i dag den samme innsikt som Han ga både den første menighet og mange av kirkefedrene? Jesu løfte om at ”Sannhetens Ånd skal veilede dere til hele sannheten” gjelder helt sikkert Guds barn i alle tider. (Se Joh 16,13)

Teologen Gøran Lennartsson skriver: ”Kirkefedrene etterlot seg ikke en enhetlig kristen oppfatning. Hvem av dem skal vi da følge?” Vi må med andre ord ikke romantisere kirkefedrene, selv om mange av dem var virkelige Guds menn. Noen av dem innførte nemlig åpenbare avvik fra apostlenes lære.

Dansk versjon av 1Tess 5,21 sier: ”Vurder det hele. Hold fast på det som er godt.” Dette gjelder også kirkefedrenes uttalelser. Guds menighet står på apostlenes og profetenes grunnvoll, ikke på kirkefedrenes. (Ef 2,20)

Ulf Ekman advarer imot å undervurdere den historiske kirke i hvis hegn Skriften vokste fram. Det kan vi være enige i, hvis benevnelsen ”den historiske kirke” viser til den apostoliske menighet og ikke til den romerske rikskirke, som senere ble pavekirke. De første kristne var nemlig ikke romerske katolikker.

Relaterte linker: http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=Bibelkommentarer-Judas-brev http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Stig-Andreasson-om-Katolisismen http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-375-vekkelse-eller-rystelse-hva-kan.html http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-369-trosbevegelsen-og-katolikkerne.html http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-138-hvem-var-bileam-og-hva-star-hans.html

Ingen kommentarer: