Sider

fredag 25. mai 2012

Nr. 423: Historiens første løgn

Nr. 423:

Historiens første løgn

Av Ellen G. White

Ellen G. White var en grunnlegger av Adventistsamfunnet. Hun og de som var med i Adventistene fikk mange åpenbaringer. Blant annet fikk de lys over at det er kun Faderen som er den sanne Gud (men gikk ikke fullt ut med sannheten og senere har Adventistene viklet seg inn i den ubibelske og rare treenighetslæren), mennesket skal ikke leve evig uten Kristus og annet. Men så klarte Satan også å lure dem til å tro at vi som troende skal holde deler av loven som sabbaten og matforskrifter. Men her skriver hun godt og bibelsk om den annen død eller fortapelsen!



Alt i starten av slektenes historie begynte Satan å bedra menneskene. Han som hadde gjort opprør i himmelen, ville gjerne ha jordens innbyggere med i kampen mot Guds lederskap. Adam og Eva var fullkommen lykkelige så lenge de rettet seg etter Guds lov. Dette var en stadig utfordring til Satans påstand om at Guds lov førte til undertrykkelse og ikke til skapningenes beste. Dessuten mislikte han at det syndfrie paret fikk leve i så vakre og fullkomne omgivelser. Han bestemte seg for å få dem til å synde. Når han så hadde skilt dem fra Gud og fått dem i sin makt, kunne han få herredømme over jorden og etablere sitt eget rike i opposisjon til Gud.

«Dere kommer slett ikke til å dø!» Hvis Satan hadde avslørt sin virkelige natur, ville han straks blitt avvist, for Gud hadde advart Adam og Eva mot den farlige fienden. Men han arbeidet i det skjulte og dekket over sin virkelige hensikt for bedre å kunne gjennomføre sin plan. Til dette brukte han slangen, som på den tiden var en fascinerende skapning. Slangen sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Hvis Eva ikke hadde innlatt seg i samtale med fristeren, ville hun vært utenfor fare. I stedet gav hun seg i snakk med ham og ble offer for hans list. Slik blir mange fremdeles overmannet. De tviler på Guds krav og reiser innvendinger mot dem. I stedet for å rette seg etter Guds bud, godtar de menneskelige teorier som bare er kamuflasje for Satans planer. Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Han påstod at de ville bli lik Gud. De skulle få større visdom enn før og få del i en tilværelse på et høyere plan. Eva falt for fristelsen, og hun forledet også Adam til å synde. De trodde at slangen snakket sant da den hevdet at Gud ikke mente det han sa. De mistrodde Skaperen og innbilte seg at han begrenset deres frihet, og at de kunne oppnå stor visdom og en høyere form for tilværelse hvis de overtrådte hans lov.

Gud hadde sagt: «Den dagen du spiser av det, skal du dø.» Hvordan oppfattet Adam dette utsagn etter at han hadde syndet? Var det sant det som Satan hadde fått ham til å tro - at han skulle oppnå en høyere tilværelse? I så fall ville lovovertredelse gi mange goder, og Satan ville ha vist at han var menneskenes velgjører. Men Adam oppdaget at dette slett ikke var meningen med Guds dom. Gud sa at som straff for sin synd måtte mennesket vende tilbake og bli til jord. «Av jord er du, og til jord skal du bli.» Når Satan sa at øynene deres skulle bli åpnet, var dette sant bare i den mening at da Adam og Eva hadde vært ulydige mot Gud, fikk de se hvor dumt de hadde handlet. De fikk virkelig lære å kjenne det onde, og de smakte overtredelsens bitre frukt. Midt i Edens hage vokste livets tre, og frukten kunne gi evig livskraft. Hvis Adam hadde vært lydig mot Gud, ville han fremdeles hatt fri adgang til dette treet og ville ha levd evig. Men da han syndet, fikk han ikke lenger spise av livets tre og ble dødens bytte. Gud sa til ham: «Av jord er du, og til jord skal du bli.» Denne dommen tilkjennegir livets totale opphør. Udødeligheten som menneskene fikk løfte om på betingelse av lydighet, mistet de på grunn av overtredelse. Adam kunne ikke gi sine ætlinger det han ikke selv eide. Det ville ikke ha vært noe håp for den falne menneskeslekten hvis Gud ikke hadde ofret sin Sønn, og dermed gjort det mulig for menneskene å oppnå udødelighet. Mens «døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet», førte Kristus «liv og udødelighet fram i lyset ved evangeliet». Bare gjennom Kristus kan et menneske oppnå udødelighet. Jesus sa: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.» Alle kan få del i dette uvurderlige gode dersom de oppfyller betingelsene. «De som utrettelig gjør det gode og søker ære, herlighet og uforgjengelighet, skal få evig liv.» Den eneste som lovte Adam liv, selv om han var ulydig, var den store bedrageren. Slangen sa til Eva i Edens hage: «Dere kommer slett ikke til - å dø!» Dette er den første preken som noen gang er holdt om sjelens udødelighet. Men denne uttalelsen, som utelukkende bygger på Satans autoritet, lyder som et ekko fra talerstolene i kristenheten, og de fleste mennesker godtar den like villig som våre stamforeldre gjorde. Guds dom: «Den som synder, skal dø,» tolker man slik: «Den som synder, skal ikke dø, men leve evig.» Man må undre seg over den merkelige mangel på dømmekraft som gjør at folk har så lett for å tro det Satan sier, og så vanskelig for å tro det Gud sier.

Dersom menneskene etter syndefallet hadde fått fri adgang til livets tre, ville de ha levd evig, og synden ville blitt udødelig. Men kjeruber med flammende sverd ble satt til å «vokte veien til livets tre». Ikke en eneste av Adams ætt har fått lov å passere denne sperringen, og har fått spise av den livgivende frukten. Derfor finnes det ingen udødelig synder. En falsk lære Etter syndefallet gav Satan sine engler beskjed om å gjøre særskilte anstrengelser for å få menneskene til å tro på medfødt udødelighet. Når de hadde fått dem til å godta denne villfarelsen, ville de også få dem til å tro at synderen skulle leve i evigvarende lykke. Nå virker mørkets fyrste gjennom sine redskaper og fremstiller Gud som en hevngjerrig tyrann. Han påstår at alle som Gud misliker, havner i helvete, der de for all fremtid skal oppleve hans vrede. Der lider de ubeskrivelige kvaler og vrir seg i de uslokkelige flammene, mens Skaperen ser på med tilfredshet. På den måten fremstiller erkefienden menneskehetens skaper og velgjører som en person med hans egne karaktertrekk. Grusomhet er djevelsk. Gud er kjærlighet, og alt det han skapte, var rent, hellig og godt inntil den store opprøreren brakte synden inn i verden. Satan er selv fienden som frister menneskene til synd og deretter ødelegger dem hvis han kan. Og når han er sikker på sitt bytte, fryder han seg over det han har fått i stand. Hvis han fikk lov til det, ville han fange hele menneskeheten i sitt garn. Om ikke Gud grep inn, ville ikke en eneste av Adams etterkommere slippe unna. På samme måte som Satan fikk makt over våre første stamforeldre, prøver han nå å få mennesker i sin makt ved å svekke deres tillit til Skaperen, så de tviler på om hans lederskap er klokt og hans lover rettvise. For å rettferdiggjøre sin egen ondskap og sitt opprør, prøver han og hjelperne hans å få det til å se ut som om Gud er enda verre enn de selv er. Djevelen prøver å overføre sine egne grusomme egenskaper på vår himmelske Far, og gir det utseende av at han led stor urett da han ble fjernet fra himmelen fordi han ikke ville bøye seg for en så urettferdig hersker. Han lokker menneskene med den friheten de kan få under hans milde herredømme, i motsetning til det slaveriet som Herrens harde bud medfører. Slik får han mennesker til å svikte Gud.

Læren om at de ugudelige skal pines med ild og svovel i et evigvarende helvete, at de som straff for de syndene de gjorde under sitt kortvarige liv på jorden, skal pines og plages så lenge Gud lever, er ikke bare i strid med all barmhjertighet og kjærlighet, men også med vår rettferdssans. Likevel er denne læren vidt utbredt og finnes fremdeles i mange kristnes trosbekjennelse. En fremtredende teolog har uttalt: «Synet av helvetes kvaler vil forsterke de frelstes lykke i all evighet. Når de ser at andre som har samme natur som de selv og er født under samme vilkår, er havnet i en slik ulykke, mens de selv er blitt opphøyet, vil de forstå hvor heldige de er.» En annen sier det på denne måten: «Mens de fortapte gjennom endeløse tider må lide straffen for sin synd, vil røken av deres pine i evighet stige opp for de frelstes øyne. I stedet for å føle med disse ulykkelige skapningene, skal de si: Amen, halleluja! Pris Herren!» Hvor i Bibelen finner vi en slik lære? Vil de frelste i himmelen være blottet for all medmenneskelighet og barmhjertighet eller for alminnelige menneskelige følelser? Skal de i stedet være preget av stoisk upåvirkelighet eller av barbarisk grusomhet? Slett ikke! Dette er ikke Bibelens lære. Folk med slike synspunkter kan nok være lærde og endog oppriktige, men de er blitt offer for Satans bedrag. Han får dem til å feiltolke visse uttrykk i Bibelen og gl ordene den snev av bitterhet og ondskap som kjennetegner ham selv, ikke Skaperen. «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den ugudelige skal dø, men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø?» Hva vil det tjene til om vi hevder at Gud gleder seg ved synet av endeløs tortur, at han nyter å høre skrik og jammer fra lidende skapninger som han holder i helvetes flammer? Kan disse hjerteskjærende stønn lyde som musikk i den kjærlige Guds ører? Man påstår at når de ugudelige må pines i en tid uten ende, så viser det at Gud avskyr synden fordi den ødelegger all fred og orden i universet. Slikt lyder rett og slett blasfemisk! Som om Gud skulle forevige synden fordi han avskyr den! For etter hva disse teologene lærer, vil en fortsatt pine uten noe håp om barmhjertighet drive de ulykkelige ofrene til vanvidd. Når de lar raseriet komme til uttrykk i spott og forbannelse, øker de bare sin syndeskyld. Men Guds herlighet blir ikke større ved en slik evigvarende forøkelse av synden. Det er umulig å forestille seg hvor mye ondt villfarelsen om evig pine har vært årsak til. Bibelens budskap, som er fullt av kjærlighet, godhet og barmhjertighet, blir formørket av overtro og preget av gru. Er det i grunnen så merkelig at mennesker frykter og avskyr den barmhjertige Skaperen, ja endog hater ham, når vi tenker på hvordan Satan har svertet hans natur? Den skremmende fremstilling av Gud som lyder fra prekestolene ut over verden, har gjort tusener, ja millioner av mennesker til tvilere og gudsfornektere. Læren om evig pine er en av de falske dogmene som utgjør den avskyelige vinen som Babylon gir alle folkeslag å drikke. At kristne forkynnere skulle godta denne vranglæren og spre den fra prekestolen, er ikke til å fatte. De fikk den fra romerkirken, der de også fikk den falske sabbaten. Riktignok har fremtredende personer forkynt den, men de hadde ikke fått lys over dette slik vi har i dag. De var ansvarlige bare for det lyset som skinte på deres tid. Vi skal stå til ansvar for det lyset som skinner i våre dager. Hvis vi vender oss bort fra Guds ord og godtar falske læresetninger fordi våre forfedre forsvarte dem, blir vi rammet av dommen som ble uttalt over Babylon. Da drikker vi av hennes urene vin.

Blir alle frelst? Mange av dem som finner læren om evigvarende pine opprørende, blir drevet til den motsatte ytterlighet. De vet at Den hellige skrift fremstiller Gud som kjærlig og barmhjertig, og de kan ikke tro at han vil sende sine skapninger ned i et evig brennende helvete. Men fordi de mener at sjelen av naturen er udødelig, ser de ingen annen mulighet enn at alle mennesker til sist blir frelst. Mange mener at advarslene i Bibelen bare har til hensikt å skremme mennesker til lydighet, og at de aldri blir oppfylt bokstavelig. Det betyr at synderen fortsatt kan leve i egenkjærlig lyst, se bort fra Guds krav og likevel vente å bli tatt til nåde. En slik lære, som regner med Guds nåde, men ser bort fra hans rettferd, tiltaler menneskenaturen og får de ugudelige til å gå enda lenger i synd. For å vise hvordan de som påstår at alle til sist blir frelst, forvansker Bibelen for å få den til å støtte deres egne sjelsødeleggende læresetninger, er det nok å vise til deres egne uttalelser. Ved begravelsen til en ung mann som ikke var kristen, benyttet en universalistprest denne bibelteksten om David: «Han var kommet over sorgen etter Amnons død.»

«Ofte blir jeg spurt hvordan det vil gå med dem som forlater denne verden i sin synd,» uttalte han videre, «de som kanskje dør i beruset tilstand eller med blodflekker på klærne fra en forbrytelse, eller som denne unge mannen døde, uten å være en bekjennende kristen og uten å ha opplevd kraften i den kristne tro. Vi har bare Bibelen å ty til og den løser dette store problemet for oss. Amnon var en stor synder. Han var uomvendt, drakk seg full og ble drept. David var en Guds profet. Han må ha vært klar over om Amnon skulle få det godt eller ille i det neste liv. Hvordan kom hans følelser til uttrykk? «Etter hvert holdt kongen opp å bære nag til Absalom. For han var kommet over sorgen etter Amnons død.» Hva kan vi så lære av dette? At David ikke trodde på noen endeløs pine! Slik oppfatter vi det. Her finner vi et avgjørende bevis til støtte for den mer tiltalende, mer opplyste og mer humane tanke at alle til slutt skal oppleve renhet og fred. Han fant trøst i tanken om at sønnen var død. Hvorfor? Fordi han med profetisk blikk så inn i en strålende fremtid der sønnen var langt borte fra alle fristelser, fri fra last og renset for synd. Etter at han var blitt tilstrekkelig hellig og opplyst slapp han inn i kretsen av henfarne jublende ånder. Davids eneste trøst var at den kjære sønnen som var tatt bort fra synd og lidelse, nå hadde gått dit hvor Den Hellige Ånd ville opplyse hans formørkede sinn, og der han ville få kjennskap til himmelens visdom og lykkelig erfare den udødelige kjærlighet. Med en helliggjort natur ville han der nyte den himmelske arv med dens hvile og glede. Det jeg her har sagt, viser at vi ikke kan gjøre noe her i livet for å oppnå himmelens salighet. Den avhenger verken av en sinns forandring her i tiden eller av vår tro og bekjennelse.» Slik gjør en forkynner seg til talsmann for den falske påstanden slangen kom med i Edens hage: «Dere kommer slett ikke til å dø!» «Den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud.» Han sier at endog de verste syndere - mordere, tyver, ekteskapsbrytere - etter døden blir beredt til å gå inn til den evige salighet. Hva bygger så denne forkynneren på? Jo, på en enkelt setning om at David gav seg inn under forsynets ledelse. Han lengtet etter å treffe Absalom, «for han var kommet over sorgen etter Amnons død». Da tiden hadde mildnet den bitre sorgen, var han ikke lenger så opptatt av den døde sønnen, men tenkte mer på ham som levde og som hadde rømt av frykt for den rettferdige straffen som ventet ham. Dette skal altså bevise at den fordrukne Amnon, som hadde gjort seg skyldig i blodskam, fikk komme til herlighetens boliger i dødsøyeblikket for å bli renset og beredt til å omgås syndfrie engler! En hyggelig fabel, må man si, og den er vel egnet til å tilfredsstille menneskenaturen. Det er Satans egen lære, og den er virkningsfull. Er det til å undres over at ondskap florerer, når den slags blir forkynt? Fremgangsmåten til denne falske læreren er typisk for mange. De trekker noen få bibelord ut av en sammenheng som i mange tilfeller sier det motsatte av den tolkningen de legger i den. Slike løsrevne tekster blir fordreid og brukt som bevis for læresetninger som ikke har basis i Guds ord. Det som er fremført som bevis for at den fordrukne Amnon er i himmelen, er en påstand som motsies av Bibelens tydelige ord om at ingen drukkenbolt skal arve Guds rike. Slik er det at tvilere, vantro og skeptikere gjør sannhet til løgn. Og mange blir bedratt av slike spekulasjoner og dysset i en trygghetens søvn som passer menneskenaturen. Hvis det var sant at menneskesjelen ved døden gikk direkte til himmelen, kunne man gjerne ønske seg døden fremfor livet. Denne oppfatning har fått mange til å gjøre slutt på sin jordiske tilværelse. Når vanskeligheter, bekymring og skuffelse overmanner dem, kan det ofte være en lett sak å kutte den skjøre livstråden og sveve inn i den evige verdens salighet.

De ugudeliges skjebne I sitt ord har Gud gjort det klart at han vil straffe dem som overtrer hans lov. De som innbiller seg at han er for barmhjertig til å øve rettferdighet mot syndere, behøver bare å kaste et blikk på Golgatas kors. At Guds syndfrie Sønn måtte dø, viser at «syndens lønn er døden», og at ethvert brudd på Guds lov medfører rettferdig straff. Den syndfrie Kristus ble gjort til synd for menneskene. Han bar skylden for overtredelse, og måtte tåle at Faderen skjulte seg for ham til hans hjerte brast og han døde. Dette store offeret ble gitt for at syndere skulle bli frelst. Ikke på noen annen måte kunne menneskene unngå straffen for synd. Enhver som avslår å få del i forsoningen som kostet så mye, må selv ta syndens skyld og straff. La oss se hva mer Bibelen forteller om de gudløse og ubotferdige som universalistpresten plasserer i himmelen som hellige, lykkelige engler. «Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet.» Dette løftet er bare for dem som tørster. Bare de som vet at de trenger livets vann og som søker etter det på bekostning av alt annet, vil få det. «Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.»11 Også her er betingelsene gitt. Om vi skal arve alle ting, må vi kjempe imot synden og seire over den. Herren sier gjennom profeten Jesaja: «Si at det går den rettferdige vel. ... Ve den ugudelige! Ham går det ille; han får igjen for det han har gjort.» Og vismannen sier at «det går de gudfryktige godt, de som har age for Gud. Men den ugudelige har ingen medgang.» Til synderen sier Paulus at han samler seg opp «vrede som skal komme over deg på vredens dag, når Gud åpenbarer sin rettferdige dom. Han skal lønne enhver etter det han har gjort. ... Trengsel og angst skal komme over hvert menneske som gjør det onde.» «For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike.» «Legg vinn på å leve i fred med alle og strev etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» «Salige er de som vasker sine klær, så de får rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen. Men utenfor er hundene og trollmennene og de som driver hor, drapsmennene, avgudsdyrkerne og alle som elsker løgn og taler løgn.» Gud har fortalt menneskene om sin karakter og hvordan han behandler synd. «Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff.» «Alle ugudelige utrydder han.» «Alle brottsmenn går til grunne, de gudløse har ingen fremtid.» Gud vil bruke sin makt og myndighet for å stanse opprøret. Likevel vil alle utslag av gjengjeldende rettferdighet være i fullkommen samsvar med hans barmhjertighet, langmodighet og godhet.

Villig lydighet bringer lykke Gud tvinger ikke viljen eller dømmekraften hos noe menneske. Han er ikke interessert i en slavisk lydighet. Han vil at hans skapninger skal elske ham fordi han er verd deres kjærlighet, og lyde ham fordi de kan verdsette hans visdom, rettvishet og godhet. Alle som er i stand til å verdsette disse egenskapene, elsker ham fordi de er tiltrukket av ham og beundrer hans karaktertrekk. Den vennlighet, barmhjertighet og kjærlighet som Frelseren forkynte og viste i sitt liv, er et uttrykk for Guds vilje og vesen. Kristus har selv sagt at han ikke forkynte noe som han ikke hadde mottatt fra sin Far. Guds lederskap er i fullkommen harmoni med den oppfordring Frelseren gav: «Elsk deres fiender.» Når Gud utøver rettvishet overfor de ugudelige, er det til gagn for universet og endog for dem som blir hjemsøkt av straffedommen. Han ville gjøre dem lykkelige dersom det kunne skje i samsvar med lovene for hans styresett og hans egen rettvishet. Han omgir dem med beviser på sin kjærlighet, underviser dem om sin lov og tilbyr dem sin barmhjertighet. Men de forakter hans godhet, bryter hans lov og avviser hans nåde. Mens de hele tiden tar imot hans gaver, vanærer de giveren. De vil ikke ha noe med Gud å gjøre fordi de vet at han avskyr deres synd. Herren bærer lenge over med deres ondskap, men til slutt kommer øyeblikket da deres skjebne blir avgjort. Vil han da tvinge disse opprørerne over på sin side? Vil han true dem til lydighet? De som har valgt Satan til leder og gitt seg inn under hans kontroll, er ikke beredt til å stille seg frem for Gud. Stolthet, bedrag, villskap og grusomhet har satt sitt preg på deres karakter. Kan de få adgang til himmelen og gjennom evigheten være sammen med dem som de foraktet og hatet på jorden? Sannhet kan aldri passe for en løgner. Ydmykhet vil ikke tilfredsstille selvgodhet og stolthet. Renhet betyr ikke noe for den utuktige. Uselvisk kjærlighet tiltaler ikke den egenkjærlige. Hvilke gleder kunne himmelen by dem som bare er opptatt av materielle og selviske interesser? Kan de som har levd i opprør mot Gud, plutselig omplasseres til himmelen og erfare den opphøyede, hellige og fullkomne tilværelsen der hver eneste skapning er fylt med kjærlighet, der hvert ansikt stråler av glede og der henrivende musikk og klangfulle toner lyder til ære for Gud og Lammet? Fra ham som sitter på tronen, veller en uopphørlig strøm av lys ut over de frelste. Kan de som ikke bryr seg om Gud, sannhet og hellighet, blande seg med den himmelske skaren og ta del i deres lovsang? Kan de tåle synet av Guds og Lammets herlighet? Det er umulig. De fikk mange års nådetid for å utvikle en karakter som passet for himmelen. Men de brydde seg ikke om å eie renhet, og de lærte aldri himmelens språk. Nå er det for sent. Et liv i opprør mot Gud har gjort dem uskikket til å leve i himmelen. Renheten, helligheten og freden der ville bare være en lidelse, og Guds herlighet ville være en fortærende ild. De ville lengte bort fra dette hellige stedet. De ville heller bli tilintetgjort enn å være i nærheten av ham som døde for å frelse dem. De ugudelige har valgt sin egen skjebne. De har selv valgt å være utenfor. Og fordi Gud er rettvis og barmhjertig, oppfyller han deres ønske.

Guds barmhjertighet Likesom storflommen på Noahs tid, er ilden på den ytterste dag en domsakt der Gud forkynner at de ugudelige nå er uten håp. De vil ikke anerkjenne hans myndighet. Viljen er vant til opprør, og når livet tar slutt, er det for sent å vende tankestrømmen i motsatt lei. Det er for sent å snu om fra overtredelse til lydighet, fra hat til kjærlighet. Da Gud sparte drapsmannen Kain, gav han verden et eksempel på hva som skjer når synderen får leve og fortsette sin ville ferd. Kains ord og eksempel ledet mange av etterkommerne til synd. «Menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.» «Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet.» Av medlidenhet med verden utslettet Gud dens onde innbyggere på Noahs tid. Av samme grunn ødela han de moralsk fordervede innbyggerne i Sodoma. Gjennom Satans forførende innflytelse oppnår ugudelige mennesker sympati og beundring, og får derfor hele tiden andre til å gjøre opprør. Slik var det på Kains og Noahs tid og da Abraham og Lot levde. Slik er det også i dag. Det er i barmhjertighet overfor universet at Gud til sist utrydder dem som forkaster hans nåde. «Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» De rettferdige skal arve livet, men døden er de ugudeliges lodd. Moses sa til Israel: «I dag har jeg lagt fram for deg livet og det gode og døden og det vonde.» Døden som her er nevnt, er ikke den som ble forkynt for Adam, for hele menneskeheten lider straffen for hans synd. Det er «den annen død», kontrasten til det evige liv. Fordi Adam syndet, må hele menneskeslekten dø. Alle uten unntak går i graven. Men takket være Guds frelsesplan skal alle en gang stå opp fra graven. «Rettferdige og urettferdige... skal stå opp fra de døde,» «for likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus». Men Bibelen skjelner mellom de to grupper av mennesker som står opp. «Alle de som er i gravene, skal høre hans røst. De skal komme fram, og de som har gjort det gode, skal stå opp til livet, men de som har gjort det onde, skal stå opp til dom.» De som blir funnet verdige til å stå opp til liv, er salige og hellige. «Over dem har den annen død ingen makt.» Men de som ikke ved anger og tro har fått tilgivelse, må ta straffen for overtredelse - «syndens lønn». Straffen er ikke ens for alle, for de blir dømt «etter sine gjerninger». Men det endelige utfall er den annen død. Fordi Guds rettvishet og barmhjertighet gjør det umulig for ham å frelse synderen i hans synd, tar han fra ham det liv som han ved sine overtredelser har forspilt, og som han ikke har vist seg verdig til. En av Bibelens forfattere skriver: «Om en liten stund er den ugudelige borte; ser du etter på hans sted, så er han der ikke.» En annen sier: «De skal... bli som om de aldri hadde vært til.» Dekket med skam forsvinner de i håpløs og evig glemsel. Slik blir synden fjernet, sammen med all den smerte og ødeleggelse som den har vært årsak til. David sier: «Du... gjorde ende på de onde og utslettet deres navn for evig.» Idet apostelen Johannes skuer inn i evigheten, hører han en mektig lovsang uten en eneste mislyd, der hver skapning i himmelen og på jorden lover Gud. Da finnes det ingen fortapte mennesker som spotter Gud mens de vrir seg i endeløs pine. Ingen ulykkelige skapninger i helvete vil blande sine skrik med de frelstes sang.

Bak dødens port Læren om bevissthet i døden grunner seg på den fundamentale villfarelsen at mennesket er udødelig i seg selv. I likhet med læren om evig pine kommer også dette dogmet i konflikt med Bibelens utsagn, med vår fornuft og med våre medmenneskelige følelser. Det er en utbredt oppfatning at de frelste er i himmelen og vet om alt som skjer på jorden, særlig hvordan det går med venner som de etterlot. Men hvordan kan det være til glede for de døde å vite om de levendes vanskeligheter, være vitne til de synder som deres kjære begår, og se dem lide under livets sorger, skuffelser og kvaler? Hvordan skal de som er i himmelen og våker over sine venner på jorden, kunne nyte himmelens salighet? Hvor opprørende er ikke den tanke at når et uomvendt menneske dør, blir sjelen overlatt til helvetes luer! For en grenseløs lidelse det må være for dem som ser sine venner gå uforberedt i graven og inn i en evighet av smerte og synd! Denne forferdelige tanken har drevet mange til vanvidd. Hva lærer Guds ord om dette? David sier at mennesket er uten bevissthet i døden. «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer.» Salomo er inne på det samme: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting. ... Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.» «For i dødsriket, som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.» Da Kong Hiskia fikk som bønnesvar at hans liv skulle bli forlenget med femten år, fremførte den takknemlige kongen en lovsang til Gud for hans store barmhjertighet. I denne sangen nevner han grunnen til sin glede: «Dødsriket priser deg ikke, ingen døde lovsynger deg. De som er gått i graven, venter ikke på din trofasthet. De levende er det som priser deg, slik jeg gjør det i dag.» Mange teologer i vår tid hevder at de rettferdige døde har gått inn til herligheten der de priser Gud med en udødelig røst. Men Hiskia så ikke noen herlighet i døden. Han er helt på linje med det som står i Salmene: «Blant de døde er det ingen som tenker på deg. Hvem priser vel deg i dødsriket?» «De døde priser ikke Herren, det gjør ingen av dem som stiger ned i stillheten.»

Oppstandelseshåpet På pinsedagen forkynte Peter at David «døde og ble begravet, og den dag i dag har vi hans grav hos oss». «For David for ikke opp til himmelen.» Det faktum at David blir i graven til oppstandelsen, viser at de rettferdige ikke går til himmelen når de dør. Bare gjennom oppstandelsen og fordi Kristus har oppstått, skal David til sist få en plass ved Guds høyre hånd. Paulus sa det slik: «Hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er døde i troen på Kristus.» Hvis de rettferdige gjennom fire tusen år var gått direkte til himmelen da de døde, hvordan kunne da Paulus si at dersom det ikke er noen oppstandelse, «er også de fortapt som er døde i troen på Kristus»? Det ville ikke være nødvendig med noen oppstandelse. Om de dødes tilstand uttalte den engelske martyren Tyndale: «Jeg innrømmer åpent at jeg ikke er overbevist om at de allerede opplever den herlighet som Kristus har, eller som Guds engler opplever. Dette er heller ikke noen trosartikkel for meg. Hvis så var, ville forkynnelsen av legemets oppstandelse være meningsløs.» Det er et uomtvistelig faktum at håpet om evig salighet fra dødsøyeblikket har resultert i at mange ignorerer Bibelens lære om oppstandelsen. Om dette skrev dr. Adam Clarke: «Det synes som om læren om oppstandelsen betydde langt mer for de første kristne enn tilfellet er i dag. Hva kan årsaken være? Dette var noe apostlene stadig fremholdt, og det oppmuntret de troende til flid, lojalitet og begeistring. Men det blir sjelden nevnt av deres arvtagere i dag. Apostlene forkynte det, og de første kristne trodde. Vi forkynner det, og de som hører, tror. Ikke noe lærepunkt blir sterkere fremhevet i evangeliene, men ikke noe blir mer forsømt i forkynnelsen i vår tid.» Dette har ført til at sannheten om oppstandelsen nesten er tapt helt av syne i kristenheten. En fremtredende religiøs forfatter skriver i sin kommentar til l Tess 4,13-18: «Som en virkelig kilde til trøst foretrekker vi læren om de rettferdiges velsignede udødelighet fremfor den tvilsomme læren om Herrens annet komme. Når vi dør, opplever vi Herrens komme. Dette venter vi på og ser frem til. De døde har allerede gått inn i herligheten. De venter ikke på at basunen skal signalisere dom eller salighet.» Da Jesus skulle forlate disiplene, sa han ikke at de snart skulle komme til ham. Men han sa: «Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg.» Apostelen Paulus skrev: «Da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid. Trøst da hverandre med disse ord! »26 Hvilken kontrast det er mellom disse trøstefulle ordene og de uttalelsene universalistpresten kom med! Han trøstet de sørgende med en forsikring om at når en person døde, ville englene ta imot ham, uansett hvor syndig han måtte ha vært. Paulus derimot henviste sine trosfeller til Herrens fremtidige gjenkomst da gravens lenker skal brytes og «de som døde i troen på Kristus», skal stå opp til evig liv.

En tid for dom Ingen kan få en plass i Guds rike før deres sak er blitt undersøkt og deres karakter og livsløp vurdert av Gud. Alle skal bli dømt etter det som er skrevet i bøkene, og bli lønnet etter sine gjerninger. Denne dommen foregår ikke ved døden. Legg merke til hva Paulus sier: «Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet, og har til dette bestemt en mann. Det har han gjort troverdig for alle ved å oppreise ham fra de døde.» Her sier apostelen tydelig at en bestemt dag i fremtiden er fastsatt da dommen over verden skal finne sted. Judas sier om den samme tiden: «De engler som ikke tok vare på sitt høye verv, men forlot sin egen bolig, dem holder han bundet i mørke med evige lenker til dommen på den store dag.» Og han siterer Enoks utsagn: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle.» Johannes forteller at han «så de døde, både store og små: De stod foran tronen, og bøker ble åpnet. ... Og de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene». Hva er hensikten med en dom i fremtiden hvis de døde allerede er i himmelen eller i helvete? Guds ord om disse viktige spørsmål er hverken utydelig eller selvmotsigende. Vanlige mennesker kan forstå det. Men hvilket oppriktig menneske kan se noen fornuft eller rettferdighet i den gjengse oppfatning? Skal de rettferdige, etter at de kanskje har vært i Guds rike i årtusener, høre disse oppløftende ordene når deres sak er blitt undersøkt i dommen: «Det er bra, du gode og tro tjener. ... Kom inn til gleden hos din herre!» Blir de ugudelige kalt opp fra pinestedet for å høre all jordens dommer si: «Gå fra meg, dere som er forbannet, bort til den evige ild»? Det er en hån mot Gud, en skammelig anklage mot hans visdom og rettvishet! Teorien om sjelens udødelighet var en av de falske læresetninger som romerkirken lånte fra hedenskapet og innførte i kristendommen. Luther satte den i klasse med de «uhyrlige fabler som er en del av den romerske søppelhaug av pavebrev». I en kommentar til Salomos ord om at de døde slett ingen ting vet, sier han: «Her har vi igjen en tekst som viser at de døde ikke har noen... følelse. For i dødsriket er det hverken arbeid eller plan, hverken kunnskap eller visdom. Salomo mener at de døde sover og slett ikke merker noe. For de døde ligger der og teller hverken dager eller år. Men når de blir vekket opp, vil det være som om de bare hadde sovet et øyeblikk.» I Den hellige skrift står det ikke noe om at de rettferdige får sin lønn når de dør, eller at de ugudelige da får sin straff. Patriarkene og profetene har aldri uttalt noe slikt. Heller ikke Kristus og apostlene har antydet noe i den retning. Bibelen sier klart at ingen går til himmelen i dødsøyeblikket. Den sier at de sover til oppstandelsen. På den dagen da «sølvsnoren slites og gullskålen brister», opphører menneskets tanker. De som går ned i graven, er tause. De har ikke lenger del i det som skjer under solen. Salige ro for de rettferdige som er lagt til hvile! Enten tiden er kort eller lang, føles den bare som et øyeblikk. De døde sover. De blir vekket opp av Guds basun til en herlig udødelighet. «For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet. ... Og når det skjer, og dette forgjengelige og dødelige er blitt kledd i uforgjengelighet og udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet.» Når de blir kalt ut av sin dype søvn, begynner de å tenke nettopp der hvor de sluttet. Det siste de merket, var dødens smerte. Deres siste tanke var at de nå skulle være i dødsrikets vold. Når de våkner, kommer deres første tanke til uttrykk i det triumferende ropet: «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»

Relaterte linker: http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Johannes-aapenbaring http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=23-min-i-dodsriket http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=vi-har-en-jodisk-tro http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=ildsjoen http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=et-evig-helvete http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=en-dag-skal-gud-fader-utrydde-og-utslette-alle-onde http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-innbefatter-evig-fortapelse http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-innbefatter-evig-fortapelse http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Vi-skal-alle-staa-innfor-Guds-domstol http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=tanker-om-helveteslaeren

torsdag 24. mai 2012

Nr. 425: Studietur\ferietur 14 dager til Egypt og 14 dager til Israel!

Nr. 425: Studietur\ferietur 14 dager til Egypt og 14 dager til Israel!

2. Mosebok 20. 2 Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder foruten mig. 4 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 5. Mosebok 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en. 5 Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. 6 Og disse ord som jeg byder dig idag, skal du gjemme i ditt hjerte. 7 Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op. 8 Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. 9 Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.

De siste åra har vi vært på flere turer der vi har fått studert og sett ting på egenhånd der sivilisasjonens vugge har stått. Det har vært lærerikt og interessant. Det gjør at jeg også har fått sett og erfart at mange av de såkalte «kristne» lærer som både protestanter og katolikker tror på som en triade gud, sjelens udødelighet og at Gud skal pine mennesker i all evighet egentlig ikke er kristen lærer med hedenske filosofier og gammel gudelære. Faktisk så tror både muslimer og jøder på en Gud, ikke tre guder som dessverre de aller fleste troende blir opplært til å tro selv om den ikke har noen bibelsk substans!

Her fra noen bilder fra Egypt da vi var der og hadde en rundreise. Vi har vært på rundreise også i Israel. Fra Hermon fjellet til Negev ørkenen. Og i Egypt fra Alexandria til Aswan. Israel-turen ligger på hjemmesiden vår under video undervisning og det er den første i rekken. Her kommer en bilde kavalkade fra Egypt:



Relaterte linker: http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-421-1-uke-i-roma.html

tirsdag 22. mai 2012

Nr. 421: 1 uke i Roma!

Nr. 421:

1 uke i Roma!

2. Mosebok 20. 2 Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. 3 Du skal ikke ha andre guder foruten mig. 4 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. 5. Mosebok 6. 4 Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en. 5 Og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt. 6 Og disse ord som jeg byder dig idag, skal du gjemme i ditt hjerte. 7 Og du skal innprente dine barn dem, og du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, og når du går på veien, og når du legger dig, og når du står op. 8 Og du skal binde dem som et tegn på din hånd, og de skal være som en minneseddel på din panne. 9 Og du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.

Jeg og kona var på 1. ukes studie og ferietur i Roma Italia i fra lørdag 12\5-12 til lørdag 19\5-12. vi opplevet så utrolig mye og fikk så utrolig mye på 1 uka. Her er noen bilder fra ferieturen. Det er tragisk å se hvordan den katolske kirka omgir seg med slike store materielle rikdommer mens de åndelige rikdommen er minimale og på mange måter forføriske! Det er også tragisk at de protestantiske menigheter i det store og hele holder fast ved mange katolske og ubibelske læresetninger som sjelens udødelighet, de ugudelige skal brenne i helvete i all evighet, treenighetslæren m.m. Her kommer en bilde kavalkade:

Her fra det hotellet vi overnattet, hotell Waldorf ikke langt i fra Vatikanet.


Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Katolikere-og-karismatikere http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-den-katolske-kirka-den-store http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-422-apostelen-peter-vis-vis.html http://blog.janchristensen.net/2011/06/nr-148-pinsevennenes-flrt-med-paven.html http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-74-er-paven-antikrist.html

mandag 21. mai 2012

Nr. 422: Apostelen Peter vis a vis Apostelen Paulus

Nr. 422: Apostelen Peter vis a vis Apostelen Paulus

Av Åsmund Kaspersen

I følge artikkelforfateren ligger Peter og Paulus begravet i England. Paulus ble drept i Roma, men det ble ikke Apostelen Peter da han aldri var der i levende live men virket kun blant Israels barn både i Israel og utover hele den dakjente verden! Apostelens 2. brev er skrevet flere år etter Paulus død og Neros forfølgelse imot de kristne, tanken at han ble Biskop og den første Paven i Roma er et falsum!



Er det ikke merkelig at mesteparten av Det nye testamente etter Apostegjerningene ble skrevet av Paulus og ikke Peter? Hvorfor forsvant både Peter og de andre apostlene plutselig av syne etter at Peter, da han var i huset til Kornelius, begynte å forkynne Evangeliet til hedningene? Og hvorfor var det bare Peter og Johannes som i et flyktig øyeblikk dukket opp i Jerusalem ved den sammenkomsten som er skildret i Ap.gj. 15? Etter Ap.gj. 15 leser vi bare om Paulus som preker for hedningene. Hva er årsaken? Hva skjedde med de tolv apostler? La oss komme til bunns i denne saken! Det er nemlig en grunn til at reisene til de tolv apostler har vært innhyllet i et mysterium — inntil nå. Du er antakelig blitt fortalt at Jesus valgte seg tolv apostler som han ordinerte. Deretter sendte han dem til jødene forat de skulle preke for dem først, og da jødene som en nasjon forkastet budskapet, har du antakelig trodd at apostlene da vendte seg mot hedningene. Dette er langt fra sannheten! Det var apostelen Paulus, som flere år senere ble kalt en spesiell apostel, som fikk i oppdrag å bære Evangeliet til hedningene. Jesus kom med denne forsikringen til Ananias, som ble sendt for å døpe Paulus: «Gå av sted!» For han, Saulus, som fikk navnet Paulus, er «et utvalgt redskap for meg til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn» (Ap.gj. 9,15). Det var Paulus, og ikke en av de tolv, som sa: «Fra nå av går jeg til hedningene» (Ap.gj. 18,6). Jesus ville ikke kalt Paulus til å være en spesiell disippel som skulle forkynne Evangeliet for hedningene hvis de tolv apostlene hadde fått dette oppdraget.

Jesu befaling forteller

Legg merke til det overraskende svaret i Matt 10,5–6: «Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus!» Israels hus (de ti «tapte» stammer) ble ført i fangenskap til «medernes byer» i Nord-Assyria, og vandret videre vestover og inn i Europa, der de ble kjent under en rekke fremmede navnJesus mente akkurat hva han sa! Han «bød dem». De tolv fikk ikke lov å forkynne Evangeliet blant hedningene. Det var Paulus som fikk dette oppdraget. De tolv skulle i stedet gå til «de tapte får av Israels hus» — de tapte ti stammer! Riktignok sendte Jesus Peter til Kornelius (Ap.gj. 10–11) for å åpne Evangeliet for hedningene, men Peters livsoppgave var å forkynne Evangeliet til «de tapte får av Israels hus». I egenskap av «sjefsapostel» åpnet Peter bare døren for hedningene. Det var Paulus som gikk gjennom døren og brakte Evangeliet til nasjonene. Som «sjefsapostel» dro Peter bare én gang til samaritanerne, som var «hedninger». Men det var ikke for å bringe Evangeliet til dem. Filip hadde gjort det! Peter og Johannes bare ba for samaritanerne om at de måtte få Den Hellige Ånd (se Ap.gj. 8,5.14–17). Nå vet vi hvem de tolv apostler ble sendt til. De ble ikke sendt til hedningene, men til «de tapte får av Israels hus». Det var Paulus som dro til hedningene. Nå skal vi se nærmere på hvor Peter og andre av de tolv apostlene dro etter at de hadde forlatt Palestina. Dette har vært en av historiens best bevarte hemmeligheter! Hvis verden hadde vært klar over hvilke land de tolv apostlene dro til, ville Israels hus aldri vært tapt av syne! Men Gud hadde en hensikt med at identiteten til Israels hus ikke skulle bli åpenbart før i vårt pulserende århundre. Det er mange som ikke forstår hensikten med dette. «Israels hus» identifisert Fra sønnene til Jakob — som fikk navnet Israel — utgikk tolv stammer. Under kong David ble de forent som én nasjon, Israel. Etter at Davids sønn Salomo var død, ble de tolv stammene splittet opp i to nasjoner. Juda stamme skilte seg fra nasjonen Israel for å støtte den kongen Israel hadde forkastet. Benjamin gikk sammen med Juda. Den nye nasjonen ble opprettet med Jerusalem som hovedstad. Denne nasjonen ble kjent som «Judas hus». Innbyggerne ble senere kalt «jøder». De andre ti stammene, de som forkastet sønnen til Salomo, slo seg ned i den nordlige delen, med Samaria som hovedstad. De ble kjent som «Israels hus». Hele bøker i Det gamle testamente skildrer maktkampen mellom Israels hus og Judas hus. Første gang ordet «jøde» blir nevnt i Bibelen, er i forbindelse med Israels konge som allierer seg med Syrias konge for å drive jødene bort fra Eilat, som var havnebyen ved Det røde hav (2 Kong 16,6–7). De nordlige ti stammene, Israels hus, ble beseiret av det mektige Assyria under en tre år lang beleiring (721–718 f.Kr.). Befolkningen ble ført i fangenskap bortenfor elven Tigris og bosatt i Assyria og medernes byer rundt innsjøen Urmia, sydvest for Det kaspiske hav. Assyrerne brakte nå hedninger fra Babylon til byene i Samarias land som nå var forlatt. Disse hedningene (2 Kong 17) var på Jesu tid kjent som samaritanere.

Israels hus vendte aldri tilbake til Palestina. Nasjonen ble kjent som «de tapte ti stammer». Det var til dem Jesus sendte de tolv apostler!

Judas hus, som senere ble kalt jøder, ble fortsatt boende i Palestina helt fram til Babylons beleiring, som begynte i 604 f.Kr. Juda ble da bortført til Mesopotamia. Sytti år senere vendte de tilbake til Palestina. I senere historie ble de til vanlig kalt «Israel» fordi de var de eneste etterkommerne etter Jakob — Israel — som nå bodde i Palestina. De ti stammene — Israels hus — forsvant av syne i det land de ble bortført til. Jesus «kom til sine egne», Judas hus, og «hans egne tok ikke imot ham» (Joh 1,11). Jesus nedstammet fra kong David, som var av Juda stamme. Da hans eget folk, «jødene», forkastet ham, vendte han seg ikke mot hedningene. Det var Paulus som gjorde det. Jesus sa i stedet til den hedenske kvinnen: «Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus» (Matt 15,24). For senere å kunne oppfylle denne guddommelige misjon — for Jesus ble naglet til Golgatas kors for å betale for syndene til hele verden — bød han sine tolv disipler. De fikk befalingen: «Gå til de fortapte får av Israels hus». De gjorde det, men historien har mistet av syne hvor de dro! Reisene har vært innhyllet i et mysterium fram til denne tid.

Hva Det nye testamente forteller

Historien til den nytestamentlige menighet er bevart i Apostelgjerningene. Men har du noen gang merket deg at Apostelgjerningene slutter midt i fortellingen? Lukas gjør seg ikke engang ferdig med beretningen om Paulus etter at det toårige fangenskapet i Rom var over!

Hvorfor?

Jesus befalte disiplene å dra til «de tapte får av Israels hus». Skal vi tro at de var lydige mot sin Herres påbud? Selvfølgelig var de det. Bildet viser Leonardo da Vincis berømte veggmaleri «Nattverden» Du vil finne svaret i befalingen Jesus ga Paulus. Til og med før Paulus ble døpt hadde Jesus planlagt det arbeid han skulle utføre framover. Paulus skulle preke for hedningene, noe han gjorde på Kypros, i Lilleasia og i Grekenland. Senere skulle han stå fram for konger, noe som skjedde under det to år lange fangenskapet i Rom. Mot slutten av denne toårsperioden, der ingen anklagere hadde meldt seg, ville Paulus ifølge romersk lov automatisk blitt satt fri. Det er her at Lukas på merkelig vis avbryter beretningen om virksomheten til Paulus. Se Ap.gj. 28,31. Men den tredje oppgaven til Paulus var ennå ikke utført! Jesus hadde valgt Paulus til en trefoldig misjon: «å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn» (Ap.gj. 9,15). Der ligger svaret. Også han skulle avslutte sin gjerning blant de ti tapte stammer! Lukas fikk ikke lov av Jesus til å nedskrive i Apostelgjerningene de siste reisene i Paulus' liv. Dette ville avslørt hvor Israels barn befant seg! Det var ikke i Guds timeplan å gjøre dette kjent på den tid. Men nå, i denne klimaktiske endens tid, er tiden kommet for å rulle til side historiens tåkeslør og vise hvor de tolv apostler virkelig dro.

Tre ord som mangler

La oss gå til Jakobs brev. Til hvem er det skrevet? Les selv: «Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tjener, hilser de tolv stammer som er spredt omkring i landene» (Jak 1,1). Antakelig har du aldri lagt merke til dette før. Denne boken er ikke henvendt til hedningene. Den er heller ikke henvendt spesielt til Juda, eller jødene. Den er adressert til alle de tolv stammene. Både til Judas hus og Israels hus, de tapte ti stammer. Har du noen gang merket deg at Jakobs brev, i likhet med Apostelgjerningene, slutter brått uten de vanlige hilsener? Les selv: Jak 5,20. Sammenlign med brevene til Paulus. I det originale, inspirerte greske nytestamente slutter alle brevene til Paulus med et Amen. Alle de fire evangeliene slutter med et Amen. Åpenbaringsboken slutter med et Amen. Dette lille ordet Amen er avledet av hebraisk og betegner fullendelse. I King James, den autoriserte oversettelse (de fleste moderne oversettelser er uriktige, og i mange tilfeller blir den riktige endelsen skjødesløst utelatt), slutter alle de nytestamentlige bøker med et Amen, bortsett fra tre av dem: Apostelgjerningene, Jakob og 3 Joh. I disse tre brevene, og bare i dem, forekommer ikke ordet Amen i den inspirerte greske grunntekst. Det er utelatt med hensikt. Hvorfor? Hvert manglende Amen er et spesielt tegn. Det indikerer at Gud ønsker vi skal forstå at enkelte manglende opplysninger ikke skulle forkynnes for verden før i vår tid, da Evangeliet blir spredt over hele verden som et endelig vitne før avslutningen. Gud utelot med hensikt fra Apostelgjerningene de avsluttende kapitler av historien til den første sanne menighet. Hvis dette var blitt tatt med, ville identiteten til Israel og hvor de befant seg, blitt åpenbart! Det er en del av Guds plan at Israels hus skulle miste sin identitet og tro de var hedninger. Hvis Jakobs brev hadde sluttet med den vanlige hilsenen, ville Israels nasjoner blitt avslørt. Paulus avslutter ofte brevene sine med navn på steder og personer. Se f.eks. de siste versene i Romerbrevet, Kolosserne og Hebreerbrevet. Dette er hva som mangler med hensikt i Jakobs brev. Og hvorfor mangler det korte 3. Joh. et Amen? La Johannes fortelle selv: «Jeg kunne ha mye å skrive til deg, men jeg vil ikke skrive det til deg med penn og blekk» (3 Joh 13). I brevet sitt avslører Johannes en hedensk sammensvergelse. Det var et diabolsk forsøk av Simon Magus og de falske apostlene hans på å vinne kontrollen over Guds sanne menighet og paradere som «kristendom». Gud tillot ikke Johannes å bekjentgjøre i klar tale navnene på lederne av denne sammensvergelsen og den by de Virket fra. Dette er grunnen til at Johannes avslutter brevet sitt så brått. Det manglende Amen er et tegn som forteller oss at vi skal lete et annet sted i Bibelen etter svaret. Hvis du har øyne som ser, er svaret beskrevet i Åp. 17, Ap.gj. 8 og mange andre steder i Bibelen. Tiden er nå kommet da denne sammensvergelsen skal avsløres (2 Tess 2), like før Jesus kommer tilbake. Men la oss vende tilbake til Jakobs brev et øyeblikk. Striden avslører hvor Misjonsreisene til apostelen Paulus Jak 4,1 forteller at det pågikk stridigheter blant Israels tapte stammer. «Hvorfra kommer all ufreden, og hvorfra kommer all striden blant dere?» spør Jakob. Hva slags strid eller krig var dette? Blant jødene var det ingen strid eller krig før opprøret mot romerne flere år senere. Disse stridighetene eller krigene identifiserer det tapte Israels hus — de land hvor de tolv apostler dro. Jakob skrev brevet sitt ca. år 60 e.Kr. (Ifølge Josefus led han martyrdøden noen år senere.) Verden hadde for øyeblikket fred, kuet av frykten for romersk militær-intervensjon. Like før år 60 e.Kr. var det bare to steder i verden der det pågikk kriger og stridigheter og kamper blant sivilbefolkningen. Når du oppdager hvilke områder det dreier seg om, vil du også ha lokalisert hvor de ti tapte stammene Jakob skrev til, befant seg. Alt man trenger å gjøre, er å lete i de militære opptegnelser for perioden like før og opp til år 60. Resultatene vil overraske deg! De to landene var De britiske øyer (med ufred og kamper som brøt ut i år 60, da Iceni-stammen under Boudicea gjorde opprør), samt Parterriket. Men disse to landene var ikke de eneste stedene Israels hus i eksil dro til. Vi slår opp til 1 Peter.

Hvem skrev Peter til?

Hvem skrev Peter brevene sine til? Her står det: «Peter, Jesu Kristi apostel — til de utvalgte, de som er utlendinger og er spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia» (1 Pet 1,1). Disse var ikke hedninger. Peter var ikke hedningenes apostel (Gal 2,8). Paulus var det. Peter var «sjefsapostelen» for de tapte får av Israels hus. Legg merke til ordet «utlendinger». Det betyr ikke hedninger. Det greske ordet er parepidemos, som betyr «en fastboende utlending», bokstavelig talt «en fremmed ved siden av». Det refererer ikke til hedninger, men til ikke-hedninger som bor blant hedninger som fremmede og utlendinger. Abraham var f.eks. en fremmed, en utlending da han bodde blant kanaanitt-hedningene i Palestina. Peter henvendte seg til deler av de ti tapte stammene som bodde blant hedninger som fremmede og utlendinger. Han skrev ikke i første rekke til jødene. Han ville ikke tiltalt dem som «utlendinger» fordi han selv var «jøde». Legg merke til de områdene Peter nevnte i sitt brev. Kan hende må du se etter i et bibelatlas for å lokalisere dem. De ligger alle i den nordlige delen av Lilleasia, det som nå er det moderne Tyrkia. Disse områdene lå like vest for Parterriket! Paulus prekte ikke i disse områdene. Han tilbrakte flere år i den sydlige, eller greske del av Lilleasia. «Men jeg har», sa Paulus, «satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt» (Rom 15,20). Paulus prekte ikke i de områder der Peter og andre av de tolv apostler hadde brakt Evangeliet. Hvor finner du i Det nye testamente at Paulus prekte i Pontus, Kappadokia eller Bitynia? Disse områdene var forbeholdt Peter og enkelte av de andre tolv. Paulus spredte Evangeliet til Asia-provinsen, men bare til den sydlige del, i distriktene rundt Efesus. Paulus fikk uttrykkelig forbud mot å preke i Mysia, som var den nordlige del av Romerrikets Asia-provins (Ap.gj. 16,6–7). «Da de» — Paulus og hans ledsagere — «var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov. De gikk da forbi Mysia og kom ned til Troas» (Ap.gj. 16,7–8). Dette var de områdene der de tapte får av Israels hus bodde som fremmede og utlendinger blant hedninger. Under sin første reise prekte Paulus i byene Ikonium, Lystra og Derbe i den sydlige del av Galatia, (Ap.gj. 14). Men ingen steder i Det nye testamente finner du at Paulus prekte i den nordlige del av Galatia, det området Peter omtalte i sitt brev til Israels stammer.

Spor av ti stammer langs Svartehavskysten

Når det gjelder Peters brev, bør du merke deg bevisene for at en del av Israels hus bodde langs Svartehavskysten i den nordlige del av Lilleasia tidlig i nytestamentlig tid. På Jesu tid var greske skribenter klar over at områdene i den nordlige del av Lilleasia ikke var greske (bortsett fra noen få greske handelskolonier i havnebyene). Grekerne forteller at nye folkeslag bodde i den nordlige del av Lilleasia i nytestamentlig tid. Her kommer en overraskende beretning skrevet av Diodorus av Sicilia: «Mange folk som var beseiret ble flyttet til nye hjem, og to av disse ble til svært store kolonier. Den ene besto av assyrere og ble fjernet til landet mellom Paflagonia og Pontus, og den andre flyttet fra Media og slo seg ned langs Tanais (elven Don i det gamle Skytia — det moderne Ukraina, nord for Svartehavet, i Syd-Russland)». Se Diodorus: Bok 3, s. 43. De tolv apostler misjonerte i andre områder enn Paulus. De dro til områder, bl.a. i Lilleasia, der det fremdeles var «tapte får av Israels hus» Legg merke til områdene disse koloniene kom fra: Assyria og Media. Dette var de områdene dit Israels hus ble ført i fangenskap. «Så ble Israel bortført fra sitt land til Assyria, og der har de vært til denne dag» (2 Kong 17,23). «I Hoseas niende år inntok den assyriske kongen Samaria og bortførte Israel til Assyria. Han lot dem bo i Halah og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer» (2 Kong 17,6). Israels hus bodde i fangenskap blant assyrerne som fremmede og utlendinger. Da assyrerne senere ble flyttet fra sitt hjemland til det nordlige Lilleasia, dro deler av Israels hus med dem. Her finner vi beviser fra geografen Strabo. Han kalte kolonistene i det nordlige Lilleasia for «hvite syrere» (12,3.9) i stedet for assyrere. Det var derfor to slags folk: assyrere og «hvite syrere». Hvem var disse som ble kalt «hvite syrere»? Ingen andre enn Israels hus som var blitt ført i assyrisk fangenskap. «Syria» var det greske navnet på hele den østlige kyststripe langs Middelhavet nord for Judea. Fordi Israels hus bodde i Palestina — etter greske begreper det sydlige Syria — kalte grekerne dem «hvite syrere». I kontrast holdt de mørkere arameerne til i Syria og har bodd der til denne dag. Da assyrerne ble tvunget til å emigrere til det nordlige Lilleasia, emigrerte også de tidligere slavene deres, «hvitesyrerne» eller Israels ti stammer, sammen med dem. Vi finner dem ennå der i nytestamentlig tid. Det er til disse folkene — de tapte får av Israels hus — utlendingene blant assyrerne, at Peter skriver sitt første brev (1 Pet 1,1). Kan noe være klarere? «Sjefsapostelen» til Israels hus skriver til deler av de ti tapte stammer som bodde blant assyrerne — som opprinnelig førte dem i fangenskap! Vi vil senere oppdage når og hvor disse «tapte fårene» vandret fra Lilleasia til det nordvestlige Europa. Nå skal vi trekke til side historiens forheng og se hvor hver av de tolv apostler forkynte. Du vil bli overrasket! Hva greske historikere beretter Hvorfor har ingen tenkt på dette før? Hvis en mengde grekere i det sydlige Lilleasia ble omvendt til Kristus som følge av virksomheten til Paulus, og en mengde av de ti tapte stammene av Israels hus i det nordlige Lilleasia også ble omvendt på samme tid, burde ikke grekerne da ha etterlatt seg beretninger om hvem av de tolv apostler som brakte Evangeliet dit? Merk deg også at grekerne ikke hadde mistet Det nye testamente. De har etterlatt det i arv fra generasjon til generasjon opp gjennom tidene. Er det ikke trolig at de lærde blant grekerne har etterlatt en sann beretning om forkynnelsen til de tolv apostler? Apostelen Paulus blir fengslet. Utsnitt fra Bassus-sarkofagenDet er nettopp det de har gjort! Og likevel er det nesten ingen som har trodd dem! Det grekerne forteller er ikke hva de fleste venter å høre. Enkelte, som ikke har klart for seg forskjellen mellom Israels hus og Judas hus («jødene»), tror at apostlene utelukkende dro til jødene. Til og med blant dem som er klar over hvor Israels hus befinner seg i dag, er det ikke alle som forstår at flere av Israels stammer på apostlenes tid ikke befant seg på samme sted den gang som i dag. De lærde har ofte stusset over den uvanlige informasjon grekerne har nedskrevet. Disse historiske rapportene om apostlene er noe helt annet enn det man finner i den falske, apokryfiske litteratur fra Romerkirkens tidligste tider. I den tidlige middelalder har greske historikere overlatt oss opplysninger som er hentet fra originalskrifter som tydeligvis ikke lenger eksisterer. De hadde informasjon fra førstehånds kilder de lærde ikke har tilgang til nå. Hva forteller disse greske historikerne? En verdifull informasjonskilde er den greske og latinske Ecclesiasticae Historiae av Nicephorus Callistus. En annen, på engelsk, er Antiquitates Apostolicae av William Cave. Vanlig gresk tradisjon hevder at apostlene ikke forlot områdene i Syria-Palestina før de hadde virket i tolv år. Tallet tolv symboliserer en organisert begynnelse. Før disse tolv årene var gått, var en av apostlene allerede død: Jakob, Johannes' bror. Han var blitt halshogd av Herodes (Ap.gj. 12). Men hvor dro de gjenværende apostler? Simon Peter i England La oss begynne med Simon Peter. Jesus gjorde Peter til den ledende apostel som skulle koordinere virksomheten. I denne egenskap måtte Peter nødvendigvis reise til langt flere steder enn de han personlig virket i. Spørsmålet er: Hvor tilbrakte han mesteparten av sin tid? Vi vet at Peter en kortere tid var i Babylon i Mesopotamia. Det var herfra han skrev sine brev til menighetene i Lilleasia (1 Pet 5,13). Babylon var den større by apostlene i øst virket fra. På samme måte brukte Paulus og andre evangelister under ham Antiokia i Syria som sitt hovedkvarter (Ap.gj. 14,26). Den rekkefølgen Peter i det første verset i sitt første brev oppregner provinsene i Lilleasia — fra øst til vest og tilbake — viser klart at brevet ble sendt fra Babylon i øst, og ikke fra Rom i vest. Rom ble ikke kalt «det moderne Babylon» før Jesus åpenbarte det på et langt senere tidspunkt (Åp. 17), etter Peters død. Den romerske keiser Nero Hvor tilbrakte Peter mesteparten av sin tid etter de tolv årene i Palestina? Den greske historiker Metaphrastes forteller at «Peter ikke bare var i disse vestlige områdene» — det vestlige Middelhavet — «men spesielt at han også var der i lang tid.» Her finner vi Peters hovedoppgave i sitt arbeid for de ti tapte stammene. «. . .en lang tid i England, der han omvendte mange nasjoner til troen.» (Se margnoter på s. 45 i Caves Antiquitates Apostolicae.) Peter forkynte evangeliet i England, ikke i Rom. Det sanne evangelium var ikke blitt forkynt offentlig i Rom før Paulus kom dit i år 59 e.Kr. Paulus nevner aldri Peter i sitt brev til brødrene i Rom — de fleste av disse var blitt omvendt på pinsefestens dag i år 30 e.Kr. Ikke engang jødene i Rom hadde hørt Evangeliet bli forkynt før Paulus kom dit. Her finner vi Lukas' inspirerte beretning om Paulus' ankomst til Rom: «Etter tre dager kalte han [Paulus] sammen de fremste menn blant jødene der i byen» (Ap.gj. 28,17). Og videre: «De sa da til ham: Vi har ikke fått noe brev om deg fra Judea. Heller ikke er det kommet brødre hit som har meldt fra eller sagt noe ondt om deg. Men vi vil gjerne få høre hva du mener, for vi kjenner til at denne sekt overalt møter motsigelse. Etter at de da hadde avtalt en dag med ham, kom enda flere til ham i hans herberge. Han la da ut for dem og vitnet om Guds rike, og søkte å overbevise dem om Jesus ut fra Mose lov og profetene, fra tidlig morgen til sen kveld» (Ap.gj. 28,21–23). Her finner man avgjørende beviser for at jødene i Rom aldri hadde hørt apostelen Peter preke. Men det hadde vært en «Peter» i Rom — helt fra Claudius Cæsars dager. Denne Peter satt i en framtredende stilling. Han var den øverste leder for de babylonske mysterier. Embetet hans gikk ut på å være en «Peter» — en fortolker, eller en som åpner for hemmeligheter. På babylonsk og på hebraisk betyr Peter «en som åpner», derfor blir uttrykket brukt på hebraisk om «førstefødt, en som først åpner morslivet». Denne Peter i Rom ble også kalt Simon — Simon Magus, trollmannen Simon (Ap.gj. 8). Han var lederen for den sammensvergelse som var klekket ut av prestene i de babylonsk-samaritanske mysterier. Disse sammensvorne prøvde å bruke Jesu navn som en kappe for sin diabolske religion. De grunnla det som idag paraderer som en falsk «kristen religion» (se 3 Joh.). Simon Peter, Jesu apostel, befant seg i England, og ikke i Rom. Det var i England han prekte evangeliet om Guds rike. Det faktum at Peter forkynte på De britiske øyer er i seg selv et bevis for at de ti tapte stammer av Israels hus allerede var der. Simon Peter hadde fått i oppdrag å gå til de ti tapte stammer. Og slående nok begynte større indre kriger å ramme England rundt år 60 e.Kr. Det er dette Jakob advarer mot i sitt brev (kap. 4, vers 1) til de tolv Israels stammer. Kan historien være klarere? Hvor ble Peter og Paulus gravlagt? Gjennom flere hundre år har den kristne verden tatt for gitt at Peter og Paulus ble begravet i Rom. Det virker som ingen har tenkt på å utfordre tradisjonen. Vi vet at Paulus ble brakt til Rom i år 67 e.Kr. Han ble halshogd og begravd ved veien til Ostia. Men ligger levningene hans fremdeles der? Den vanlige tradisjon hevder også at apostelen Peter ble brakt til Rom under keiser Neros tid og led martyrdøden omtrent på samme tid. Det er en rekke gammel litteratur — noe falskt, og noe ekte — som bekrefter at Simon Magus, den falske apostel som paraderte som Peter, også døde i Rom. Spørsmålet er: Hvilken Simon er det som idag ligger begravd under Vatikanet? Foreligger det beviser for at levningene av apostlene Paulus og Peter ble flyttet fra Rom — og hvor i så fall befinner de seg i dag? Det er en bestemt grunn til at Vatikanet har vært så tilbakeholdne med å hevde at graven til apostelen Peter er blitt funnet. De er klar over at det er Simon Magus, den falske Peter, som ligger begravd der, og ikke apostelen Peter. Her er hva som skjedde: I året 656 e.Kr. bestemte pave Vitalian at Den romersk-katolske kirke ikke var interessert i levningene av apostlene Peter og Paulus. Paven beordret derfor levningene sendt til den engelske konge Oswy. Her er en del av pavens brev til kong Oswy: «Vi har derfor gitt ordre om at de velsignede gavene til de hellige martyrer, det vil si relikviene etter de velsignede apostler Peter og Paulus, samt etter de hellige martyrer Laurentius, Johannes, Paulus, Gregor og Pancratius, skal overlates til dem som frambærer dette brevet, forat de skal overlevere dem til Deres Eksellense» (Bede's Ecclesiastical History, bok III, kap. 29. Kan noe være mer forbløffende? Paven sendte benene til Peter og Paulus (kalt «relikvier» i pavens brev) fra Rom til England — til «Israels land». Ca. 150 år tidligere tok Constantius av Lyons levningene etter alle apostlene og martyrene fra Gallia og begravde dem i en spesiell grav i St. Albans i England (se Life of St. Germanus). Andreas, hans bror Etter 449 e.Kr. ble England befolket av flere hundre tusen mennesker som ikke levde der på Peters tid. Historien kaller dem angler og saksere. De kom opprinnelig fra breddene av Svartehavet, der Israels hus hadde oppholdt seg. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra det nordlige Lilleasia langs breddene av Svartehavet til Den kymbriske halvøy (Danmark) vis a vis England. Det var til forfedrene av disse menneskene Peter skrev sine brev. Men hvem av de tolv apostler prekte til forfedrene deres, de såkalte «hvite syrere», på den tid de bodde ved Bosporus og ved Svartehavet? Hør på svarene fra de greske historikere: «I denne inndelingen hadde Andreas Skytia og nabolandene som primært var tildelt ham som hans provins. Først reiste han gjennom Kappadokia, (øvre) Galatia og Bitynia og underviste dem i Jesu tro, og dro hele veien langs Det euksinske hav» — det gamle navn for Svartehavet — «og inn i Skytias ensomhet.» En av de gamle greske skribenter skisserte disse reisene i detalj, som om Lukas skulle ha skrevet en beretning om de andre apostlene på lik linje med beretningen om Paulus. Andreas «. . .dro deretter til Trapezus, en havneby ved Det euksinske hav, og etter å ha vært mange andre steder kom han til Nikea, der han oppholdt seg i to år og underviste og utførte mirakler med stort hell. Deretter dro han til Nikomedia og Kalkedon. Etter å ha seilt gjennom Propontis kom han via Det euksinske hav til Heraklea [det moderne Sevastopol] og deretter til Amastris. . . .Etter det kom han til Sinope, en by ved det samme havet. . . .Her møtte han sin bror Peter, som han var sammen med i lengre tid. . . .Etter å ha dratt derfra, kom han igjen til Amynsus og deretter. . .foreslo han å vende tilbake til Jerusalem» — hovedmenigheten. «Etter en tid reiste han til landet Abasgi (et land i Kaukasus). . . .Deretter dro han til. . . .den asiatiske del av Skytia, eller Samartia, men fordi han fant innbyggerne der svært barbariske og vanskelige å ha med å gjøre, var han ikke så lenge der. Bare i Kerson, eller Chersoneos, en stor og folkerik by i Bosporus (denne Bosporus er den moderne Krimhalvøy), oppholdt han seg en tid og underviste dem og stadfestet dem i troen. Deretter gikk han ombord på et skip og seilte over [Svarte]havet til Sinope, som lå i Paflagonia» (Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 137–138). Her ser vi at Andreas prekte i de samme områdene i Lilleasia Paulus ikke dro til. Fra dette området, og fra Skytia nord for Svartehavet vandret forfedrene til skottene og angelsakserne, som vi allerede har sett. De er av Israels hus — ellers måtte Andreas vært ulydig mot sin oppgave! Og hva med den moderne, skotske tradisjon som går ut på at Andreas prekte til forfedrene deres? Betydningsfullt, faktisk.

Hva med de andre apostler?

Hvor dro Simon Seloten med Evangeliet? Fra de greske skriftene finner vi reiseruten hans: Simon «satte kursen mot Egypt, deretter til Kyrene og Afrika. . . .og gjennom Mauretania og hele Libya, der han prekte Evangeliet. . . .Heller ikke kunne det kjølige klimaet sløve hans nidkjærhet eller hindre ham i å seile med det kristne budskap over til De vestlige øyer, helt fram til England. Her forkynte han og utførte mange mirakler.» Nikeforus og Doroteus skrev begge at «han dro til slutt til Brittania (England) og. . .ble korsfestet. . .og begravd der» (Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 203). Dagens Sinope i Tyrkia ved sydbredden av SvartehavetTenk over dette. Her finner vi en annen av de tolv apostler preke for Israels tapte stammer i England og i vest, Men hva gjorde Simon Seloten i Nordafrika? Befant noen av Israels hus seg der også? Hadde noen flyktet vestover i 721 f.Kr. da Assyria erobret Palestina? Til dette svarer Geoffrey av Monmouth: «Sakserne. . .dro til afrikanernes konge Gormund på Irland, dit han var kommet med en stor flåte og beseiret folket der. Deretter, ved saksernes forræderi, seilte han med 160 000 afrikanere til England. . .og ødela, ble det sagt, hele landet med sine utallige tusener av afrikanere» (bok XI, sect. 8,19). Disse utallige tusener av «afrikanere» var verken negre eller arabere. De var hvite menn — nordiske — som kom fra Nordafrika og Mauretania, der Simon prekte. The Universal History (1748, bd. xvii, s. 194) forteller at disse nordiske personene «. . .oppga at forfedrene deres ble drevet ut av Asia av en mektig fiende, og videre inn i Grekenland. Derfra flyktet de videre» til Nordafrika. «Men dette. . .må forstås dithen at det bare dreier seg om de hvite nasjoner som befolket visse deler av det vestlige Barbaria og Numidia.» Hvilken hvit nasjon ble drevet fra den vestlige del av Vestasia? Israels hus! Og deres mektige fiende? Assyria! I nesten tre hundre år etter Simon Seloten bodde de i Mauretania. Men de befinner seg ikke i Nordafrika i dag. De kom til England kort etter 449 e.Kr. rundt tiden for den angelsaksiske invasjon. I år 598 e.Kr., da biskopen av Roma sendte Augustin for å bringe den katolske tro til England, oppdaget han at innbyggerne allerede var bekjennende kristne! Forfedrene deres hadde allerede hørt budskapet fra en av de tolv apostler. Også Irland En annen apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus var Jakob, Alfæus' sønn. Enkelte tidlige skribenter har vært litt i villrede, fordi det var to av de tolv apostler som het Jakob. Jakob, Alfæus' sønn, var den som forlot Palestina etter de første tolv årene. Virksomheten til denne apostelen blir enkelte ganger tilskrevet Jakob, Johannes' bror. Men sistnevnte var allerede blitt halshogd av Herodes (Ap.gj. 12,2). Hvor forkynte Jakob, Alfæus' sønn? «De spanske skribenter er vanligvis enige i at han etter Stefanus' død kom til denne vestlige del av verden, og spesielt til Spania (enkelte tilføyer England og Irland), der han plantet kristendommen» (Cave, s. 148). Merk deg det. Enda en apostel som ble sendt til de tapte får av Israels hus endte opp på De britiske øyer — På Irland så vel som i England. I Evangelical Demonstrations, bok 3, kap. 7, forteller Eusebius at apostlene «dro over til de såkalte Britiske øyer.» Kan noe være klarere? Jakob tilbrakte også en tid i Spania. Hvorfor Spania? Fra gammel tid var Spania hovedruten for vandringene fra det østlige Middelhav til De britiske øyer. Irlands gamle kongehus bodde en tid i Spania. Selv i dag tilhører en viktig del av Den iberiske halvøy — Gibraltar — den av Israels stammer som hadde førstefødselsretten, Manasse — England! Var Paulus også i England? Nå skal vi se på enda flere beviser for at apostlene virket for de tapte får av Israels hus på De britiske øyer. Fra et gammelt verk, utgitt av William Camden i 1674, leser vi: «Den sanne kristendom ble tidligst plantet her av Josef av Arimatea, Simon Seloten, Aristobulus, Peter og Paulus, slik det går fram av Doroteus, Theodoretus og Sephronius» (Remains of Britain, s. 5). Paulus er også innbefattet! Hadde Paulus planer om å dra fra Italia til Spania og deretter til England? Her er svaret: «. . .vil jeg dra veien om dere til Spania» (Rom 15,28). I sitt brev til korinterne bekrefter Clemens av Roma reisene til Paulus i vest. Men innbefattet det England? (08-Britannia) Den greske kirkehistoriker Theodoret har dette å si: «At St. Paulus brakte frelse til øyene som ligger i havet» (bok 1 over Salmene cxvi, s. 870). De britiske øyer! Men var dette bare å preke for hedningene? Aldeles ikke. Glem ikke at den tredje og siste del av misjonsbefalingen som ble gitt til Paulus, etter at han hadde forkynt Jesus for kongene og herskerne i Rom, var å frambære Jesu navn til «Israels barn» (Ap.gj. 9,15) — de ti tapte stammer. Dette er ikke en profeti om jødene, som Paulus tidligere hadde forkynt for i den greske del av verden i det østlige Middelhav. Dette er en profeti om den oppgaven Paulus hadde på De britiske øyer. Ved bredden av Det kaspiske hav Jakob skrev at Israel var «spredt omkring i landene.» Vi har funnet dem i Nordvest-Europa, i Nordafrika, hvorfra de emigrerte til England i det femte århundre e.Kr., og i det nordlige Lilleasia i forbindelse med assyrerne. Rundt år 256 e.Kr. begynte de å vandre fra områdene ved Svartehavet til Danmark, og deretter til De britiske øyer i 449. Men deler av de ti tapte stammer befant seg også i et annet område bakenfor Romerrikets grenser. Dette området var kjent som Parterriket. Hvem parterne var, har lenge vært et mysterium. Rundt år 700 f.Kr. dukket de plutselig opp nær Det kaspiske hav som slaver under assyrerne. «Ifølge Diodorus, som trolig fulgte Ctesias, kom de under medernes herredømme etter først å ha vært underlagt Assyria, og deretter under perserne» (Rawlinson: Monarchies, bd. IV, s. 26, sitert fra Diodorus Siculus, ii 2,2;34, 1 og 6). Rundt 250 f.Kr. kom parterne til makten i områdene langs sørbredden av Det kaspiske hav. Dette var nettopp de områdene Israel var ført i eksil! Det som forbauser historikerne, er at parterne verken var persere, medere, assyrere eller noe annet kjent folkeslag. Selv navnet deres ånder av mystikk — inntil du forstår Bibelen. Ordet parter betyr «eksil». (Se Rawlinson: The Sixth Monarchy, s. 19.) De eneste som befant seg i eksil i dette området var de ti Israels stammer. Parterne innbefattet ingen andre enn de ti tapte stammer som var ført i eksil, og som bodde der fram til 226 e.Kr. Det var da perserne drev dem inn i Europa. Legg merke til følgende: Jakob adresserte brevet sitt til de tolv Israels stammer som var spredt omkring i landene. Han advarer israelittene om de kriger og stridigheter de førte innenfor egne rekker. Da Jakob skrev dette brevet ca. år 60 e.Kr., var det fred i verden bortsett fra to områder: England og Partia. Det er ingen tvil om at England og Partia besto av israelitter. Hvilke av de tolv apostler førte Evangeliet til israelittene i Partia? De greske historikere forteller at Tomas brakte Evangeliet til «Partia, etter det Sophronius og andre opplyser, at han prekte Evangeliet til mederne, perserne, karmanerne, hyrcania, baktria og deres naboland» (Cave, s. 189). Disse fremmede navnene omfatter de områdene vi i dag kjenner som Iran (eller Persia) og Afganistan. På apostlenes tid var hele dette området underlagt parterne. Selv om mange israelitter allerede hadde forlatt området, var store mengder tilbake, spredt over de tilstøtende distrikter. De hadde mistet sin identitet og ble kjent under navnene til de distriktene der de levde. Den jødiske historiker Josefus kjente godt til Partia som et større tilholdssted for de ti stammene. Han sier: «Men hele Israels folk (de ti stammene) ble fortsatt værende i det landet (de vendte ikke tilbake til Palestina). Det er grunnen til at det bare er to stammer i Asia og Europa som er underlagt romerne, mens de ti stammene holder til bakenfor Eufrat til denne tid og er en utallig skare som ikke kan regnes med tall» (Antiquities of the Jews, bok xi, kap. v.2). Der har vi det! Det området Tomas reiste til var, ifølge Josefus, fylt av store mengder av de ti stammene. Josefus var øyensynlig ikke klar over at mange allerede hadde vandret vestover. Men han gjør det klart at bare Judas hus vendte tilbake til Palestina. Israels hus var «bakenfor Eufrat til denne tid.» Partia ble erobret av Persia i 226 e.Kr. Etter å ha blitt drevet ut av Partia, vandret de ti stammene og mederne nord for Svartehavet og inn i Skytia. (Se R.G. Latham: The Native Races of the Russian Empire, s. 216). Rundt 256 e.Kr. vandret de ti stammene med sine brødre videre fra Skytia/Lilleasia og inn i Nordvest-Europa. Denne vandringen fant sted på grunn av et samlet romersk angrep i øst. Men angrepet slo tilbake på romerne, for senere samme året brøt horder av israelitter og assyrere gjennom de romerske forsvarsstillingene. Tomas reiste også til det nordvestlige India, øst for Persia, der de «hvite indere» bodde. Disse «hvite indere» — dvs. hvite mennesker som bodde i India — ble i de senere greske skrifter kalt «naftalitt-hunnere». Er det noen tilknytning til Naftali stamme? I det sjette århundre e.Kr. ble de beseiret og vandret inn i Skandinavia. Skandinavisk arkeologi bekrefter dette. Ifølge Nikeforus delte Bartolomeus dette store området med Tomas. Bartolomeus tilbrakte også en tid i naboområdet Armenia og deler av øvre Frygia i Lilleasia. I sin historie kaller Nikeforus området for «de vestlige og nordlige deler av Asia», og med dette mente han den øvre del av Lillesia, som i dag er det moderne Tyrkia. Det var til det samme området Andreas bar Evangeliet, og det var også til troende i dette området Peter skrev sine to brev. Judas, som også ble kalt Libbaeus Thaddæus, virket i Assyria og Mesopotamia. Dette var de områdene der Josefus skrev at de ti stammene bodde. Parterriket, som besto av de ti stammene som hersket over hedninger, omfattet både Assyria og Mesopotamia under mesteparten av nytestamentlig tid. Fra den berømte by Babylon i Mesopotamia ledet Peter virksomheten til alle apostlene i øst (Partia). Filip virket i Skytia og øvre Asia (dvs. Lilleasia). (Se Cave: Antiquitates Apostolicae, s. 168.) Skytia var navnet på de store steppeområdene nord for Svartehavet og Det kaspiske hav. Det var til dette området at en stor koloni israelitter vandret etter at Det persiske rike falt i 331 f.Kr. Fra Skytia vandret skottene. Ordet «skotte» er avledet av ordet «skyth». Det betyr en innbygger av Skytia. Skottene er en del av Israels hus. Det er interessant at på keltisk har navnet Skytia den samme betydning som navnet hebreer har på semittiske språk: en migrant eller vandrer! Hvor dro Matteus? Metaphrastes forteller at Matteus «. . .dro først til Partia, og etter å ha lyktes i å plante kristendommen i disse områdene, dro han til Etiopia, dvs. det asiatiske Etiopia som ligger nær India.» Gjennom flere hundre år var dette området av Hindu Kush, som grenset til Skytia og Partia, kjent som «Hvite India». Det ligger like øst for det området der assyrerne bosatte de israelittiske fanger. En naturlig befolkningsvekst førte Israels hus til disse sparsomt befolkede områdene. Derfra vandret de videre til nordvest-Europa i det sjette århundre e.Kr., lenge etter apostlenes tid. Dorotheus forteller at Matteus ble begravet i Hierapolis i Partia. Parterriket var egentlig en løs forening av de ti tapte stammene som bodde i Sentralasia på denne tiden. Perserne drev dem til slutt ut. Der Partia blomstret, blomstret andre nasjoner. Der Partia led nederlag, led andre nasjoner. Glem ikke hva som står i Skriften: «Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne» (1 Mos 12,3). Etiopiske og greske kilder hevder at Dacia (det moderne Romania) og Makedonia, området nord for Grekenland, var en del av apostelen Matthias' virkeområde. Dacia var den delen av Skytia som lå helt mot vest. Fra Dacia kom normannerne som til slutt slo seg ned i Frankrike og England. Den franske tradisjon som går ut på at Maria, Jesu mor, reiste til Gallia (det moderne Frankrike) kan tyde på at Johannes virket i Gallia i sine tidligere år. Jesus overlot Maria til Johannes' omsorg. Hun kan ha vært med ham der han virket. Paulus visste at Gallia var et område som var befolket av Israels hus. Han gikk derfor Gallia forbi under sin reise fra Italia til Spania (Rom 15,24.28). En av de tolv må ha vært i Gallia. Hvor klart er ikke alt dette. Hvordan kan noen misforstå disse tingene? Her finner vi historiske beviser som så avgjort bekrefter identiteten til «Israels hus» og hvor de befinner seg. Ut fra verdslige kilder er Israels identitet et uavhengig og absolutt bevis for hvor de de tolv apostler utførte Guds verk.

Relaterte artikler: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Menigheten http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-herlige-menighete- i-Efesus http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=bergpreken http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=vi-har-en-jodisk-tro http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=historiensmestprivilegertemennesker http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=sjekkpunkter-for-en-sunn-og-evangelisk-menighet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=erfaringen-min-med-norsk-kristenhet http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=apostlene-hva-skjedde-med-dem

søndag 20. mai 2012

Nr. 418: Har sosialistene og venstre-siden i Norge selv skylden for ødeleggelsen ved regjeringsbygget og masse-drapene på Utøya den 22\7-2011?

Nr. 418:

Har sosialistene og venstre-siden i Norge selv skylden for ødeleggelsen ved regjeringsbygget og masse-drapene på Utøya den 22\7-2011?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier det offentlig at Israel skal ikke ha en eneste krone av Norge, men sosialistene gir milliarder vært år til Araberne som påstår de er Palestinere. Det hele er egentlig et komplott imot Israel og dessverre så vil dette ikke gå upåaktet hen. Illustrasjonsbildet er tatt dagen før massedrapene på Utøya der sosialistene hadde nærmest en orgie i Israel hat og boikott. For meg er dette så ille at det gjør ondt å skrive om det. Bildet er fra 21. juli 2011, dagen før 69 mennesker ble drept på Utøya og 8 i Oslo ved regjeringsbygget. Og mange ble skadet både fysisk og psykisk for livet!



Her fra mine bibelkommentarer Galaterbrevet 6. 7 Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Dette med å høste og så gjelder for alle mennesker til alle tider. Både før, under og etter loven. Det heter også i Mose lov at din synd skal finne deg. Ingen kan gå med skjulte synder i liv og hjerte, alt vil en høste før eller siden. 8 Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden. Hebr 10, 26 Synder vi med vitende og vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da finnes det ikke lenger noe offer for synder. (se: 2 Peter 2:20, Matt 12:45) Det kommer klart frem i NT at dette er en pågående konflikt så lenge vi fortsatt er i naturen (kjødet), men at livet i Ånden er vår tilstand forent i Gud. Kjødet er reelt selv etter frelsen og mange opplever motsetningen mellom loven i kjødet og Ånden i større eller mindre grad. Ved bønn, faste, tro og kamp går man fra livet i naturen - ved å legge kjødet dødt - til livet i Jesus og Ånden. Her kommer Den Hellige Ånd oss til hjelp for vi bygges opp i tro, nådegaver og kraft etter hvert som vi vokser og modnes i tro. Her må alle overgi seg helt til Jesus og legge alle byrder på Ham (Rom 8:26, 8:34, 1 Joh 2:1, Matt 11:28-30). Her må vi alle være salt og lys, hjelpe og veilede hverandre i kjærlighet. 9 La oss ikke bli trette av å gjøre det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp. Viser du godhet, vil du høste godhet. En dag kan du få gi, en annen dag er det du som trenger å få. Da vil du få rikelig igjen om du har sådd rikelig. Men forvaltningen gjelder også min CHRONOS tid. Har jeg forvaltet min tid rett når det gjelder å søke Gud, har jeg funnet den rette balanse mellom arbeid og hvile, engasjement i og utenfor hjemmet, engasjement i menigheten? Gud har noe han vil lære oss også her. Men da må vi begynne hos ham. Vi leser aldri i Bibelen at Jesus hadde det travelt. Han hadde tid for alle selv om han hadde mye å gjøre. Men så gjorde han bare det hans himmelske far hadde bestemt. Og det ser ut til at vissheten om hva det var, fikk han i de stille morgenstundene da han var alene med sin himmelske far. (sitat slutt).

Sosialistene vet ikke hva de driver på med ved å oppfordre til Israel boikott og forsvare Palestina-Araberne!

Se for deg hvis du frivillig går inn i et inngjerdet gjerde med et vilt dyr. Og du blir enten drept eller hardt skadet. Hva ville en sagt om vedkommende? At han\hun ikke er riktig klok. Og de har selvfølgelig helt rett! Slik er det også med den måten som sosialistene i Norge holder på overfor Israel. De sier det rett ut gjennom bl.a. Utenriksminister Jonas Gahr Støre at de ikke vil støtte Israel med en eneste krone. Men sender milliarder til Araberne og de trenger ikke å dokumentere noe overfor Norske myndigheter hva pengene går til.

Hvorfor skjedde dette angrepet den 22. juli 2011?

Jeg har ikke det hele og fulle svaret, og ønsker egentlig ikke å ha det heller. Men for meg er det ikke til å unngå at jeg tenker at dette er også relatert opp imot Norges forhold til Israel og konflikten i Midt-Østen der Sosialistene og venstre siden i Norge demoniserer Israel og forsvarer slike terrorist organisasjoner som Hamas og Fatah. Dette vil ikke gå ustraffet hen har jeg og mange med meg tenkt, sagt og advart imot lenge før 22. juli. Hvor skal dette ende?

Var dette en advarsel, et vink og tukt fra Gud?

Det høres veldig dramatisk ut, og er det også! Selvfølgelig tar jeg 100 % avstand fra alt det Anders Behring Breivik gjorde! Men jeg tror Gud kan tillate at Den onde får spillerom dersom vi vender oss vekk fra Herren og vil følge våre egne bud og regler. Derfor var det ikke Gud som sto bak selve ugjerningen, men Satan og hans demoner. Og hvorfor og hvordan kunne dette skje? Ved at en åpnet opp for den onde ved å gå så hardt ut imot Israel – Guds eget eiendomsfolk!

Den som forbanner Israel vil selv oppleve å bli forbannet!

Dette er egentlig historien som gjentar seg gang etter gang. Vi leser bl.a. om dette i Esters bok om dronning Ester. Der den onde Haman laget en galge for jøden Mordekai som han til slutt endte selv med å bli hengt i. Hvor vil dette ende? For meg står og faller det på om en vil omvende seg og fatte et annet sinn eller ikke. Problemet er ikke egentlig Behring Breivik, men sosialistene og venstre siden selv! De har slike holdninger, syn og væremåte som åpner opp for det som den onde står for. Og på den måten setter en seg selv og dypest sett også uskyldige menneskers liv i fare. Vi ser gjennom hele historien at den som går imot Israel går imot Gud selv. Det er dette som sosialistene i Norge og venstre siden har gjort, før 22. juli og vil de lære og fatte et annet sinn? Det vil tiden vise.

Israel er Guds øyensten

Romerbrevet 11. 1. Jeg spør da: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. 2 Gud har ikke forkastet sitt folk, det folk han hadde vedkjent seg. Vet dere ikke hva Skriften sier i fortellingen om Elia, der han står fram for Gud og anklager Israel? 3 Herre, dine profeter har de drept, og dine altere har de revet ned. Jeg er den eneste som er igjen, og nå står de meg etter livet. 4 Men hva er Guds svar til ham? Jeg har holdt sju tusen mann igjen som ikke har bøyd kne for Ba’al. 5 På samme måte er det også i vår tid blitt en rest igjen som Gud har valgt ut av nåde. 6 Og er det av nåde, er det ikke på grunn av gjerninger. Ellers ville jo nåden ikke være noen nåde. 7 Hva så? Det Israel strever etter, har de ikke oppnådd, men de utvalgte har oppnådd det. De andre er blitt forherdet, 8 slik det står skrevet: Gud har gitt dem en sløvet ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører, helt til denne dag. 9 Og David sier: La deres bord bli en snare og felle, så de snubler og får sin straff. 10 La det bli mørkt for øynene på dem, så de ikke kan se, og la deres rygg være bøyd for alltid. 11 Så spør jeg: Snublet de for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, ved at de falt kom frelsen til de andre folk, og så skulle jødene bli misunnelige på dem. 12 Når deres fall har ført til rikdom for verden og tapet av dem er blitt til rikdom for de andre folk, hvor mye mer skal det ikke da bety at de kommer med i fullt tall? 13 Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene. Så sant som jeg er hedningenes apostel, setter jeg min tjeneste høyt; 14 jeg gjør det med det håp at jeg kan gjøre mine landsmenn misunnelige og frelse noen av dem. 15 Er det blitt til forsoning for verden at de ble forkastet, hva må det ikke føre til at de blir godtatt? Jo, liv av døde! 16 Er det første brødet hellig, er hele deigen hellig. Er roten hellig, er grenene det også. 17 Noen av grenene er nå brukket av, og du som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant grenene og har fått del i sevjen fra roten. 18 Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! 19 Du sier kanskje: «Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.» 20 Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! 21 Sparte han ikke de naturlige grenene, skal han heller ikke spare deg. 22 Så ser du altså at Gud er både god og streng. Streng er han mot dem som er falt, men mot deg er han god, dersom du holder fast på hans godhet. Ellers skal du også bli hogd av. 23 Men også de andre skal bli podet inn, dersom de ikke holder fast på sin vantro. Gud har makt til å pode dem inn igjen. 24 Du ble hogd løs fra et vilt oliventre og mot naturens orden podet inn på det gode treet. Hvor mye mer skal ikke de naturlige grenene bli podet inn på sitt eget oliventre, de som av naturen hører til der? 25 Brødre, jeg vil si dere en hemmelighet, så dere ikke skal ha for store tanker om deres egen forstand: En del av Israel er blitt forherdet, inntil folkeslagene er kommet inn i fullt tall. 26 På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort all ugudelighet fra Jakob, 27 og dette er den pakt jeg vil slutte med dem når jeg tar bort deres synder. 28 På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud – for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. 30 Dere var en gang ulydige mot Gud, men nå har dere fått miskunn, fordi de andre var ulydige. 31 På samme måte har de nå vært ulydige, men den miskunn dere har fått, skal føre til at de nå får miskunn. 32 Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle. 33 Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! 34 Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? 35 Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? 36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen.

Skal vi forstå konflikten nede i Midt-Østen og da spesielt i Israel. Så må vi kjenne til historien som Guds ord fremsetter. Samtidig kjenne til de herlige og store løfter som Gud har gitt Israel som nasjon. Når en har fått innsikt i dette så vil en forstå at denne konflikten er dypest sett ikke en konflikt mellom Jøder og Arabere, men mellom Gud og Satan. Dette høres selvfølgelig veldig ut og en forenkling. Ja, så er det det. Men vi kommer ikke utenom at denne konflikten er mer av åndelig en fysisk karakter. Når vi ser det lille landet Israel og hvor mye som Araberne og Muslimene har av land, så er faktisk det henimot 1000 ganger større land når vi tar med de områdene som Palestin-Araberne har okkupert av Israel på Vestbredden og Gaza. Med at sør i Israel har Araberne med Egypt okkupert Sinai halvøyen. Ved Dødehavet og øst over har Jordan Araberne okkupert deler av det landet som Israel skal ha i 1000 års riket og som Gud har gitt dem. Nordover har Libanon og Syria okkupert områder som også Gud har gitt til Israel da Israel skal bli en nasjon under Kristus fra Nilen i sør til Eufrat i nord. Nå er vi virkelig inne på hvorfor Israel har fått landet sitt igjen og hvorfor de er utsatt for et slikt press fra uten omverden. Det er deres løfter gitt dem av Gud. Gud angrer ikke sine nådegaver, kall og utvelgelse. Israel ble utvalgt for 4000 år siden da Abraham fikk et kall fra Gud og Kong David inntok Jerusalem for 3000 år siden og siden da har det vært og kommer for alltid til å bli Israels evige hovedstad som de aldri skal dele med noen andre da det er der Kristus Jesus skal sette seg på Konge tronen og regjere over hele verden i 1000 år. Jesaja 2. 2 I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. 3 Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. 4 Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. At Israel er fremtidens og historiens folkeslag, det er det som er hovedårsaken for konflikten nede i Midt-Østen. Hvorfor får Israel “kjeft” uansett? Det står i Rom. 11. 28b. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud – for fedrenes skyld. 29 For Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse. Hvor lenge står Guds løfte fast for og til Israel? Skriften gir svar: Jeremias 31. 35 Så sier Herren, han som satte solen til å lyse om dagen og ordnet det så at månen og stjernene lyser om natten, han som rører opp havet så bølgene bruser, – Herren, Allhærs Gud, er hans navn: 36 Lar jeg disse ordninger vike, lyder ordet fra Herren, skal også Israels ætt for alltid opphøre å være mitt folk. 37 Så sier Herren: Hvis himmelen der oppe kan måles og jordens grunnvoller der nede kan utforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren. Guds ord vil aldri vike fra Israel, før vil himmel og jord forgå. Da vil Guds løfte til Israel ikke lengre stå lag, for da er alt oppfylt i Kristus til fulle. Jeg tror det er rett å si at alle de 7 jødiske høytider, beskrevet i 3Mos 23, har et profetisk perspektiv! De utgjør en profetisk anskuelsesundervisning for de store begivenheter som strekker seg fra Kristi død til tusenårsriket og den kommende herlighet. Høytidene kan deles i to avdelinger. De 4 første følger etter hverandre på våren. Disse er påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødens høytid og pinsen. Alle disse er profetisk oppfylt i fortid i og ved Kristi død, oppstandelse og Åndens komme på pinsedag. De tre siste 3 høytidene, som blir feiret på høsten (ca. 4 måneder etter pinse), har med kommende begivenheter å gjøre, og vil profetisk få sin oppfyllelse fra og med bortrykkelsen. Disse er basunenes høytid, forsoningsdagen og løvhyttefesten. Løvhyttefesten (Hebraisk: Sukkot), som bl.a. beskrives i 3Mos 23:39-43 og Neh 8:14-15, feires også i Israel i dag. Denne siste av Israels høytider blir feiret som i det gamle testamentet, ved at det bygges løvhytter som blir pyntet med frukt og blomster. Løvhyttefesten er til minne om ørkenvandringen etter utfrielsen av Egypt, og var på bibelsk tid en av de tre pilegrimshøytider (ved siden av påsken og pinsen). Også i dag drar mange jøder til Jerusalem for å feire dagen, spesielt ved Vestmuren. Løvhyttefesten, som er tiden for glede og fest etter at man er ferdig med innhøstningen, peker frem mot det messianske 1000-årsriket. Under rikets tid vil hungersnødens tid være over, både i Israel og i verden for øvrig, gjennom oppfyllelsen av ordene i Hos 2:21-22: Det skal skje på den dag at jeg vil bønnhøre, sier Herren. Jeg vil bønnhøre himmelen, og den skal bønnhøre jorden. Jorden skal bønnhøre kornet og mosten og oljen, og de skal bønnhøre Jisre'el. Først da skal klagesangen, som har lydt gjennom Israels lidelseshistorie, bli avløst av lovsang og jubelrop. Jes 35:10 sier om denne tid: Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang. Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly. I de dager skal Israels posisjon i verden radikalt endres i tråd med 5Mos 28:13: Herren skal gjøre deg til hode og ikke til hale. Du skal alltid være ovenpå og aldri ligge under, såfremt du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde. Og i Sak 8:23 kan vi lese: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere! Vi merker oss spesielt Sak 14,16, hvor sammenhengen handler om Jesu komme til Oljeberget for å opprette Davids falne hytte (Jfr. Amos 9:11 og Apg 15:16), at alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Først da skal løftene om Israels landløfter få sin endelige oppfyllelse, også de strategisk viktige jødiske områdene Judea og Samaria (Den såkalte Vestbredden). Alle menneskelige forsøk på å skape fred i Midtøsten vil i beste fall bli kortvarige. Noen sann og blivende fred blir det ikke før Fredsfyrsten kommer for å sette alle ting i rette stand. Da først skal det også bli et ordnet forhold mellom jøder og arabere, mellom Abrahams ætt gjennom Isak og Jakob (opphav til jødene) og Abrahams ætt gjennom Ismael og Esau (opphav til araberne). De underfulle ord i Jes 19:23-25 skal da få sin endelige oppfyllelse: På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel! Når dette er sagt tror jeg det er rett å si, at selv 1000-årsriket vil bli som et preludium til den dag Gud vil opprette en ny himmel og en ny jord. Først da skal all ondskap og all forbannelse være borte, og troens folk, Herrens forløste, vil i all evighet få nyte samfunnet med Lammet! Israel er det landet som ligger mellom de to elvene. Det er Nilen og Eufrat. David stjernen taller om Jesus som er kommet ut av Kong Davids lend eller sæd. Hvilke underbare løfter og fremtid for Israel! Men for å kunne si noe om utvelgelsens mysterium på en lettfattelig måte, la oss være med på følgende tankeeksperiment. Tenk deg følgende: Før Gud i det hele tatt hadde skapt universet, hadde han en plan klar for frelseshistorien og spesielt jordens historie. Guds utvelgelse er nemlig frelseshistorisk meget konkret. Da Gud hadde skapt universet og jorden med, så han på sitt skaperverk og fant at det var godt. Da fikk han inderlig lyst til å gjøre det han hadde bestemt seg for, nemlig å skape mennesker som han kunne elske og bli elsket og lovprist tilbake fra. Gud så ut over alle sine solsystemer og galakser og myriader av planeter og valgte seg ut et lite støvkorn i universet som heter Tellus, altså vår jord. På denne planeten ønsket Gud å åpenbare seg. Nettopp her ville han synliggjøre sin gode vilje. Men Gud måtte velge ut et brohode til vår jord. Da valgte han videre ut et bestemt geografisk område på denne planeten, nemlig det vi i dag kaller Israel. Dette landet skulle være Guds nedslagsfelt for hans åpenbaring blandt de mennesker han hadde skapt på jorden.

Så velger Gud ut en bestemt person, Abram fra Ur i Kaldea, for gjennom ham å begynne sin utvelgelsesprosess på jorden. Abram, som senere fikk navnet Abraham av Gud, vokste opp i hedenskapets mørke. Han fikk utvelgelsens ordre om å dra ut av Ur for å reise til det landområdet Gud hadde utvalgt, Kanaans land, kfr. 1Mos 12. Samtidig som Gud utvelger Abraham, gir han 7 sterke, klare og ubetingede løfter: a) om utvelgelse av et folk, det jødiske folk. b) om landområde eller bosted for dette folk på en bestemt plass på jorden. c) om at dette folk skal bli til velsignelse på jorden. d) om forbannelse/velsignelse for de folk og personer som forbanner/velsigner dette jødiske folk. “Eder alene har jeg villet kjennes ved, egentlig utvelge, blandt alle jordens ætter.” Jer 1: 5. Les også 5Mos 14: 2 og 4Mos 14: 2. Hvorfor utvelges Israel? Les 5Mos 7: 6-8. Gud stadfester sitt suverene valg og likesom sirkler og spisser inn sitt utvalgte åpenbaringssted på et bestemt geografisk område på vår jord. Midt i det utvalgte landet Israel, nevnt som en avkrok i datidens verden, utvalgte Gud seg den lille uanseelige byen, Betlehem, til brohode for sin frelse fra himmelen. “ Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blandt Judas tusener ...” Tidligere hadde han valgt Jerusalem til hovedstad, der hans åpenbaringssted på jorden, nemlig Templet skulle reises, 2Kong 21: 7, og der senere frelseshistoriens mest sentrale begivenheter skulle finne sted, nemlig Jesu korsfestelse og oppstandelse. Gud har likesom en annen måte å velge ut på enn vi mennesker tenker er rett og rimelig. Abraham er nevnt, Jakob fremfor Esau velges ut; Paulus drøfter denne “urettferdige” utvelgelse i Rom 9: 11-16. Josef var den nestyngste av Jakobs barn, kong David i sin tid den yngste av Isais sønner, Ruth var av hedningerot og kom inn i Jesu slektstavle, Salmon får sønnen Boas med skjøgen Rahab og vi ser her at David og Batsebas sønn Salomo var med i Jesu familie.

Guds Ord forteller oss imidlertid at spesiell utvelgelse medfører spesielt ansvar og straff for utroskap og svikt. Israels Gud hadde i sin visdom forutsett syndefallet og laget en frelsesplan fra begynnelsen av. Nettopp Guds utvelgelse av det jødiske folk gjør at han straffer Israel kraftigere enn alle andre folk på jord, Amos 3: 2.

Fordi han valgte seg ut et bestemt folk for sin frelse kunne Jesus si: “Frelsen kommer fra jødene.” Og ut av dette folk utvelger han et menneske, nemlig sin egen Sønn, Jesus Messias. “Og det kom en røst fra himlen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!” Det var jo han som var kommet først og fremst for å ta seg av de bortkomne av Israels folk som han hadde utvalgt. Dette har vi et klart bevis for i Matt 15: 21-24. Jesus gjorde likevel et unntak på grunn av denne ikke-jødiske kvinnes ydmykhet. Som Guds Sønn med et bestemt oppdrag velger Jesus ut 12 apostler av fra Israels folk helt utenom Israels religiøse elite. På tross av loddtrekningen efter Judas frafall som apostel, utvalgte Gud Paulus til sin spesielle apostel til hedningefolkene, Acta 9: 15, for at utvelgelsen også skulle utvides til dem, Kol 3: 12 og 1Tess 1: 4. Leser vi bl.a. Rom 11: 11 kan det synes som at Israel måtte bli delvis og midlertidig forherdet for at også hedningene skulle få del i Guds utvelgelse. Om denne utvelgelsen sier Paulus: “Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det UTVALGTE Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det UTVALGTE Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - forat intet kjød skal rose seg for Gud.” Så ser vi her at utvelgelsens prinsipp og grunnlag er det samme for Israel som for oss av hedningerot, nemlig Guds frie valg, av nåde og miskunnhet alene. Så er det gjennom Guds utvelgelse og handling med det jødiske folk og Israel, at jeg personlig forstår noe av Guds uendelige nåde. På tross av frafall, synd og tross mot Gud, tilgav han sitt eiendomsfolk Israel igjen og igjen og gav dem aldri opp. 2000 år efter det som hendte i Betlehem, viser Gud i vår generasjon at han fremdeles står fast ved sine løfter til dette folk, og vil ha med dem å gjøre, og handle med dem som han sa gjennom sine utvalgte profeter. For veldig mange derimot, også blant de kristne, er dagens Israel og det jødiske folk ikke noe spesielt fremfor alle andre land og folk. Tror vi på Bibelens utvelgelsestanke, må vi se at Israel fremdeles har en spesiell plass i nåtidens og fremtidens historie. Og så blir det løgn og si at Israel er forkastet fordi de forkastet Jesus som Messias, og at menigheten har overtatt Israels plass og løfter. Denne form for teologi, kalt erstatningsteologi, må vi forkaste. Paulus avviser denne tanke klart i bl.a. Rom 11: 1 og 17-24. Av Rom 11: 25-32 og 2Kor 3: 15-16 fremgår det klinkende klart at Israels Gud fremdeles står fast ved sin utvelgelse av det jødiske folk. Bibelen beskriver efter min mening det jødiske folk som fremtidens folk, som Gud vil bruke på en spesiell måte, kfr. f.eks. Sak 8: 13-23.

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-213-utenriksminister-jonas-gahr-stre.html http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-216-palestinerne-har-sin-egen-stat.html http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-218-norge-star-foran-oppgjrets-time.html http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-301-norge-blir-ikke-spart.html http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-327-dumt-klovnesnakk-av-vebjrn.html