Sider

søndag 27. januar 2013

Nr. 540: Bibelvers som er tilpasset for at Jesus skal bli lik den eneste sanne Gud som gjør at treenighetslæren bygger på bibelforfalskning og løgn!

Nr. 540:

Bibelvers som er tilpasset for at Jesus skal bli lik den eneste sanne Gud som gjør at treenighetslæren bygger på bibelforfalskning og løgn!

Jeg har hentet en del fra Arne Jordly sitt skriv om feil bibeloversettelse som viser at hele treenighetslæren bygger på usannheter, tilpasset sannhet og løgn. Illustrasjonsbilde viser Satan som dypest sett er treenighetslæren opphav og som er en løgner og som står i løgn. Ved å stå løgn så viser det at han er på samme linje som treenighetslærene som forblir tro imot ham ved å tro på en triadegud, Katolikere har nå utvidet dette til en ekstra person da «Jomfru» Maria også er nå en fjerde person i guddommen, så ille kan det gå ved å tro på fremmed lære!



MAT 28:17 — Og da de fikk se ham, falt de ned — DNB: ‘Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte.’ NKJ: ‘Da de så ham, tilbad de ham, men noen tvilte.’ NNV: ‘— og da de så ham,, bøyde de seg ærbødig, men noen tvilte.’ SHG: eido proskuneo ho distazo Trans.: se ærbødig noen tvile PAKTEN: Da de så ham, bøyde de seg ærbødig for ham. Men det var noen som tvilte. KOMMENTAR: Vi ser igjen at proskuneo blir oversatt med tilbe. Og det går igjen gjennom hele Bibelen, selv om de som oversetter, vet bedre. Hvorfor blir det da gjort? Den er enkel: Det var en del av Luthers lære at Jesus skulle tilbes, og for de aller fleste lutheranerne blir Luthers lære prioritert fremfor en korrekt forståelse av Guds ord. Katolikkene justerer Guds ord etter Paven, Jehovas vitner etter Vakttårnet, Adventistene etter Ellen G. White, osv., osv. nesten i det uendelige. NB! Grunnbetydningen av ordet proskuneo er ‘å slikke sin herres hånd som en hund.’ Det kan ikke i noe tilfelle bety å tilbe verken i forold til Gud eller Kristus selv om det blir oversatt slik i de fleste norske oversettelsene. Og her ser du et klart eksempel på hvor viktig det er å holde seg konsekvent til språket, og ikke til det en selv tror eller vil at andre skal tro.

MAT 28:18 — Meg er gitt all makt i himmel og — DNB: Da trådte Jesus frem og talte til dem: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.’ NKJ: ‘Og han stod fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.’ NNV: ‘Og Jesus trådte fram og talte til dem og sa: all myndighet i himlene og på jorden er blitt gitt meg.’ SHG: iesous proserchomai laleo lego pas exousia didomi ouranos ge Trans.: Jesus nærme seg tale si all fullmakt få det høye jord PAKTEN: Da stod Jesus frem, talte og sa: “Jeg skal få alle fullmakter i himlene og på jorden. KOMMENTAR: Korrekt oversettelse er ‘jeg skal få.’ Og det stemmer både med teksten og virkeligheten. Først til teksten: Fremtidsperspektivet ligger i bøyningen av verbet didomi. Dessuten, Jesus har ennå ikke fått all makt på jorden. Det er bare å se deg omkring, så har du beviset. For hvis all den djevelskapen denne verden er full av, er av Kristus, da døde han forgjeves! Markus skriver i 12:36, etter et sitat fra Salme 110:1, PAKTEN: For David sa selv ved Den hellige ånd: ‘Jehovah sa til min Herre: Sitt til høyre for meg inntil jeg har lagt dine fiender for dine føtter?’ SAL 110:1 For en som har satt seg grundig inn i Bibelens profetier, og regnet dem ut, vil det være klart at Jesus i dag har overtatt alle fullmakter i himlene, jfr. ÅPB 12:7-12. Da kastet han Satan ut av himlene og ned mot jorden. Og der skal Satan fortsette å utøve sin aktivitet til ondskapen har nådd sitt fulle mål. Da skal Gud gripe inn, ved Kristus, og utrydde all djevelskap også fra jorden. Da er det blitt ‘nye himler og en ny jord, der rettferdighet skal bo.’ (2PE 3:13) Ordet exousia betyr fullmakt og viser klart at Jesus ikke utøver sin makt av seg selv, men gjennom Guds fullmakt. (PAKTEN, MAT 3:17. Sjekk grunnteksten! Oudokeo = approbere = innsette med fullmakt.)

LUK 22:70 — Dere sier selv at jeg er det. DNB: ‘Da spurte de alle: “Du er altså Guds Sønn?” Han svarte: “Dere sier selv at jeg er det.” NKJ: ‘Da sa de alle: “Er du da Guds Sønn?” Så sa han til dem: “Ja, dere sier at Jeg er.”* *gresk: ego eimi: Jeg er: Guds navn NNV: ‘Da sa de alle: “Er du altså Guds Sønn?” Han sa til dem: “Dere sier selv at jeg er det.” NB! Legg her merke til fotnoten i NKJ og påstanden om at Jesus her sier han er Gud den allmektige. Det er en grov vranglære i forhold til Jesu bekreftelse på at han var Guds Sønn. SHG: de phemi pas ei oun huios theos epo lego eimi Trans.: så bekreft alle om være sønn Gud svare si være PAKTEN: “Så bekreft for oss alle at du er Guds Sønn!” Da svarte han: “Jeg sier dere: Det er jeg.” KOMMENTAR: Først til selve oversettelsen: DNB skriver: ‘Dere sier selv at jeg er det.’ NNV har nøyaktig samme ordlyd. NKJ skriver: ‘Ja, dere sier at Jeg er.’ Sjekk grunnteksten så ser du at det ikke stemmer. Jesus bekreftet klart og tydelig at han var Guds Sønn. De kunne jo ikka ha dømt ham til døden for noe de selv påstod. Så til dette fableriet om at Jesus sier at han er Gud den allmektige i dette verset: Det er vrøvl, ja, nærmest gudsbespottelig. Det de ville vite, var om han kunne bekrefte at han var Guds Sønn, Den lovte Messias, han som de hadde ventet på i hundreder av år. Det var det Jesus klart og tydelig bekreftet! Og det var det som provoserte dem. Ja, det provoserte dem så sterkt at de dømte ham til døden for den uttalelsen! NB! Vær klar over at hvis Jesus en eneste gang hadde påstått at han var Gud den allmektige, ville jødene ifølge Moses’ lov vært i sin fulle rett når de henrettet ham, for det kom under begrepet gudspespottelse og var ifølge loven underlagt dødsstraff! Så til Jeg er-filosofien: Den har ingenting å gjøre med Bibelen. Den er en menneskeskapt filosofi uten noen som helst dekning i Guds ord. Dessuten, i den greske teksten kan du nå bekrefte at Jesus ikke engang sier ego eimi, men bare eimi. På gresk ligger det personlige pronomenet jeg skjult i bøyningen av selve verbet. Så når Jesus sier eimi betyr det i seg selv jeg er. Hva da med ego eimi? Blir ikke det brukt på gresk? Jo, men kun når jeg’et skal fremheves, altså ikke du, men jeg. Men Jesus fremhevet aldri seg selv og bruker ikke en eneste gang uttrykket ego eimi. Uttrykket ego eimi finnes heller ikke en eneste gang i hele Bibelen! Som sagt blir ordet ego kun brukt på gresk når jeg’et skal fremheves. Og derav uttrykket en egoist!

JOH 01:01 og JOH 01:02 — I begynnelsen var — DNB: ‘I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.’ NKJ har tilsvarende oversettelse, men NNV skriver ‘og Ordet var en gud.’ Det er tydelig at troen på treenighetslæren, læren om at Jesus er Gud den allmektige, og forkastelsen av treenighetslæren, troen på at Jesus er Guds sønn, som skiller disse oversettelsene. Og da er det også tydelig at DNB og NKJ forsvarer Pavens og Luthers lære om at Jesus er Gud den allmektige. Norske prester, menn som kvinner, forteller i sine andakter i kirkene og på NRK at ‘Gud kom ned til jorden, la seg selv inn i jomfru Marias mage og lot seg bli født som Jesus Kristus.’ Stemmer det med Bibelen? JOH 01:01 SHG: arche logos logos theos logos theos Trans.: begynnelse ord ord Gud ord gud PAKTEN: I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Gud og Ordet ble gud. KOMMENTAR: Her havnet vi rett i et minefelt før vi fikk komme skikkelig i gang, for den måten dette verset blir oversatt på, skiller mellom en treenig gudsforståelse og en suveren gudsforståelse. Men som du ser av den greske teksten, sier heller ikke den oss så mye, for den ligger åpen for tolkninger — med mindre vi har en brukbar forståelse av gresk grammatikk. Først; på gammelgresk blit ikke brukt preposisjoner. Derfor står det på gresk bare begynnelse, men skal vi få brukbart norsk av det, må vi sette til preposisjonen i begynnelsen. Deretter; som du ser, blir det heller ikke brukt hjelpeverb på gresk, derfor må hjelpeverbet være settes inn i fortid, var. Og i neste ledd må ordene var og fra, et hjelpeverb og en preposisjon, settes inn for å gjøre oversettelsen til lesbart norsk, og også hjelpeverbet blir, eller i de fleste oversettelsene var. Når det gjelder ordet theos, Gud, settes de inn med store bokstaver der treenighetsforkjemperne mener at Gud og Kristus. Ordet er også Kristus. Men de som holder seg til Bibelens budskap om at Jesus er Guds Sønn, skriver Gud om Gud den allmektige, og gud om Jesus. PAKTENs bibelforståelse er ikke treenig. Husk at ordet gud betyr mektig, og da blir en hundre prosent korrekt oversettelse av dette verset: I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Den mektige og Ordet ble mektig. I neste vers står: Han var i begynnelsen hos Gud. Og det slår effektivt i hjel påstanden om at Jesus er Gud den allmektige, for da hadde det ikke stått at ‘han var i begynnelsen hos Gud.’ Det finnes ikke et fnugg av tvil om at DNBs og NKJs oversettelser av dette verset utgjør grove og helt bevisste bibelforfalskninger! SHG: houtos arche theos Trans.: denne begynnelse Gud. PAKTEN: Han var fra begynnelsen hos Gud.

Fred Vidar Hjortland skriver også om feil oversettelse og mening med Tomas som sier Min Herre og min Gud:

Dette enkle faktum er en kraftig indikasjon på at Jesus aldri har forkynt noen treenighetstro! Det vi ser over alt i evangeliene, er at Jesu venner og disipler bekjenner Jesus som Messias - og ikke noe mer! Slik er Peters bekjennelse (Matt 16:16), slik er Natanaels bekjennelse (Joh 1:49), slik er Martas bekjennelse (Joh 11:27), slik er den samaritanske kvinnens tro (Joh 4:1-42) og slik er den tro Emmausvandrerne blir styrket i (Luk 24:13-35). Bekjennelsen av Jesus som Messias synes å være et gjennomgående mønster i alle de fire evangeliene. Slike bekjennelsesvitnesbyrd om Jesus som Messias passer som hånd i hanske med det vi tidligere har sett om at Jesus aldri forkynte noen treenighetslære, aldri sa om seg selv at han var Gud, aldri omtalte Guds ånd som en egen guddomsperson, osv. Jesu venner og disipler har aldri hørt ham forkynne slike læresetninger, og derfor har de selvfølgelig heller aldri begynt å tro på noe slikt! Det de derimot har hørt ham si, er at Faderen er den ene og den eneste Gud (Joh 5:44 + 17:3), og at Faderen både er deres Gud og hans egen Gud (Joh 20:17). Dette har de hørt, og dette tror de på! Deres gudstro er og forblir derfor jødisk i karakter. De bekjenner sjema når de besøker templet og synagogene - slik som de alltid har gjort og slik som deres Mester og store forbilde også gjorde det. De har ikke kommet til tro på en ny Gud. Det nye er kun at de har skjønt og trodd at Jesus er den lovede Messias! Over alt ser vi at det er Jesus som Messias det dreier seg om i evangeliene. Det er Jesus som Messias englene proklamerer for hyrdene på marken, og det er Jesus som Messias apostelen Johannes avrunder hele sitt evangelium med! Jesus snakket aldri med noen om at han selv var Gud eller at det fantes en treenighet. Derimot prøvde han å lede folk til tro på at han var Messias (se f.eks. beretningen om den samaritanske kvinnen i Joh 4 og beretningen om Emmausvandrerne i Luk 24). Og når folk kom til en slik erkjennelse, da var Jesus fornøyd! Han roste dem og forventet ikke noe mer. Til Peter sa han til og med at det var Gud selv som hadde vist ham denne sannheten (Matt 16:16-17). Det bildet som tydelig avtegner seg for oss, er kort sagt at Jesus aldri prøvde å forandre disiplenes jødiske gudstro, og at disiplene heller aldri bekjente noe annet enn en jødisk gudstro! For disiplene var Jesus alltid den lovede Messias, aldri en guddomsperson i en mystisk treenighet!

Men hva da med Joh 20:28, vil sikkert noen spørre. Bryter ikke Thomas bekjennelse radikalt med det gjennomgående bekjennelsesmønsteret vi ser ellers i evangeliene? Personlig tror jeg ikke det. Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, mener jeg det er gode grunner til å anta at heller ikke Thomas beveget seg utenfor sfæren av evangelienes messiasbekjennelser. Sterke indikasjoner peker i retning av at heller ikke han hadde fått del i noen ny gudstro! I det følgende skal jeg legge fram to forståelsesmodeller som hver på sin måte tar bort alle vanskeligheter knyttet til dette verset. Jeg synes begge forståelsesmodellene er gode, og jeg vet ikke riktig hvem av dem jeg skal foretrekke. Det jeg imidlertid er overbevist om, er at uansett hvilken av disse to modellene man går for, så er begge bedre enn den vanlige trinitariske måten å forstå dette verset på! Den første modellen går ganske enkelt ut på at når Thomas utbryter "min Herre og min Gud", så er ikke disse ordene rettet mot Jesus, men mot Faderen. Noen vil kanskje rent umiddelbart rynke på pannen til en slik forklaring, men det finnes faktisk flere momenter som peker i retning av at dette kan være en god og riktig forståelse. For det første bærer hele episoden preg av at Thomas ble kraftig overrasket. Han var i utgangspunktet svært skeptisk og nektet å tro at Jesus var oppstått fra de døde før han fikk se naglemerkene i hendene hans og stikke sin finger i sårsiden hans. Slik var hans sinnsstemning. Så plutselig en dag står Jesus der lys levende rett foran ham! De fleste av oss kan vel levende se for oss hvordan han da følte seg totalt overrasket og på en måte "truffet av lynet"! I en slik overraskelsessituasjon er det veldig vanlig at mennesker kommer med en eller annen form for utbrudd, en eksklamasjon. Og i en religiøs kultur vil en slik eksklamasjon gjerne inneholde ord som har med Gud å gjøre. Dette er noe vi bl.a. kjenner til fra vår egen norske kultur. Mange nordmenn vil f.eks. kunne si "Min Gud!" eller "Å Gud!" når de blir kraftig overrasket. Jeg husker selv godt hvordan min bestemor brukte disse uttrykkene. I den orientalske kulturen var og er liknende religiøst pregede utbrudd like vanlige. Helt nylig (oktober 2011) hørte jeg f.eks. på nyhetene hvordan folk i Tyrkia sa ordet "Allah" når de fulle av glede og overraskelse fant igjen overlevende slektninger etter jordskjelvet. For en iakttaker uten kjennskap til tyrkisk og islamsk kultur, kunne det sikkert se ut som om de kalte sine slektninger for Allah! Men det var selvfølgelig ikke det de gjorde. Deres ettords eksklamasjon var helt klart ikke noe annet enn en kondensert takksigelse og lovprisning til Gud.

At det var noe liknende som skjedde med Thomas, er etter min mening ikke bare mulig, men faktisk meget sannsynlig! Her er noen interessante uttalelser og forhold som støtter opp under en slik antakelse. Først noen ord av en gammel kjenner av østerlandsk kultur: Det er helt klart ut fra Joh 20:5 at Thomas tvilte på Jesu oppstandelse, helt uten noen tanke på hans guddom, og at han, da han så Jesus og naglemerkene, kom til tro på oppstandelsen. I den overraskende situasjonen han kom opp i, utbrøt han: "Min Herre og Gud", helt i tråd med den faste vanen både jøder, arabere og nesten alle andre asiatiske nasjoner har med å komme med utbrudd i deres Guds navn når de blir kraftig overrasket av noe. (Roy, Rammohun, Raja, Final Appeal to the Christian Public, in Defence of the “Precepts of Jesus,” Calcutta, India, 1823, p.594)

Den lærde jødiske filosofen og forfatteren H.A. Wolfson ser i tråd med denne orientalske skikken med "utbrudd i deres Guds navn" for seg muligheten av at det var nettopp det som skjedde i tilfellet med Thomas: Dette utbruddet av Thomas kan ha vært rettet mot Gud og ikke Jesus. (The Philosophy of the Early Church Fathers, p.181) At den kjente ortodokse biskopen og kirkefaderen Theodor kunne innrømme og åpent bekjenne at Thomas' ord var en "forundringseksklamasjon rettet mot Gud" - uten å bli anklaget for feiltolkning eller heresi av noen - taler sitt tydelige og sterke språk! Alle i hans samtid skjønte at dette var en god og naturlig tolkning. De visste nemlig meget godt, ut fra den kjennskapen de hadde til sin egen orientalske kultur, at dette var noe som svært sannsynlig kunne ha skjedd da Thomas overraskende fikk møte den oppstandne. Theodor trodde på treenighetslæren, men ble allikevel ikke fristet til å ta Thomas' ord til inntekt for denne læren. For ham var det tydeligvis helt åpenbart at disse ordene hadde en annen og mer naturlig forklaring:

Selv om enkelte moderne trinitarer vil ha oss til å tro at slike overraskelsesutbrudd kun er et moderne fenomen og ikke var noe som ble brukt i oldtiden, så er ikke dette riktig. Theodor, biskop av Mopsuestia (350-428 e.Kr.) var f.eks. "en tidlig kristen teolog og den mest eminente representanten for den såkalte antiokenske skolen .... han var høyt respektert og tok del i flere synoder, og hadde et renomé som ortodoks som det aldri ble satt spørsmålstegn ved. Denne respekterte biskopen av Mopsuestia var en veldig tidlig trinitar og en venn av Johannes Chrysostomos og av Kyrill fra Alexandria." (Encyclopedia Britannica, 14th ed., Vol. 22, p.58). Denne høytrespekterte tidlige trinitaren skrev for 1600 år siden at Thomas' utsagn i Joh 20:28 var: "et overraskelsesutbrudd rettet mot Gud". (Meyer's Commentary on the New Testament, (John), 1983, Hendrickson Publ., Vol.3, p.535). Et annet interessant forhold som støtter opp under denne forståelsen, er noe vi finner i den greske grammatikken. På norsk sier vi "herre" enten vi snakker om noen eller til noen, men slik er det ikke på gresk. Her vil ordene ha forskjellige endelser alt etter hvilken funksjon de har i setningen (kasusformer). I nominativ vil f.eks. ordet herre hete "kyrios", men i vokativ (tiltale) vil det ha en annen form, nemlig "kyrie". Det er f.eks. denne tiltaleformen man bruker i Den norske kirkes liturgi når man sier "kyrie eleison" (herre forbarme deg). Dette grammatikalske mønsteret blir fulgt helt konsekvent over alt i hele Det nye testamente. I alle de 119 tilfellene der noen blir tiltalt som herre, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Åp 4:11 bryter ikke dette mønsteret. Alt tyder på at vi i Den kritiske tekst her har å gjøre med noe annet, en apposisjon. Ellers har The Received Text kyrie også her, slik at det totale antallet forekomster blir 120). Spesielt interessant er det å se at mønsteret følges helt konsekvent i Johannes evangelium, for det forteller oss noe om denne spesielle forfatterens skrivevaner. I alle de 33 tilfellene der ordet herre blir brukt i direkte tiltale til noen i dette evangeliet, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Se Joh 4:11, 15, 19, 49; 5:7; 6:34, 68; 8:11; 9:36, 38; 11:3, 12, 21, 27, 32, 34, 39; 12:21, 38; 13:6, 9, 25, 36, 37; 14:5, 8, 22; 20:15; 21:15, 16, 17, 20, 21). I Joh 14:5 har vi et spesielt interessant tilfelle. Her står nemlig Thomas like overfor Jesus og tiltaler ham med ordet herre. Hvilken kasusform blir så brukt? Jo, som vanlig og som ventet, vokativformen kyrie! Den greske grammatikken blir fulgt - også i møte med Jesus! Om det da er slik at Thomas snakker direkte til Jesus i 20:28, burde vi naturlig forvente å finne formen kyrie også her. Men det gjør vi ikke! Thomas' ord står ikke i vokativ, men i nominativ! Dette er meget interessant! Kan det være at apostelen her bevisst har valgt en annen kasusform nettopp for å markere at det Thomas sier ikke er noen direkte tiltale til Jesus! Er ikke dette den mest plausible forklaringen? Hva annet kan forklare denne spesielle bruken av kasus? Hvorfor i alle dager skulle ikke Johannes følge den greske grammatikken også her - slik som han gjør over alt ellers - dersom det virkelig dreier seg om en direkte tiltale? Noen prøver å si at utsagnet allikevel er en direkte tiltale selv om ordene står i nominativ, og kaller det en "tiltalens nominativ". Selv om det må innrømmes at slike grammatikalske uregelmessigheter faktisk forekommer i NT, og da særlig i forbindelse med ordet Gud, så ser vi aldri at ordet herre blir brukt i "tiltalens nominativ" noe sted! Selv Stefanus, når han tiltaler den herliggjorte og himmelske Jesus som herre (Ap.gj. 7:59), snakker kun til ham i vokativformen - ikke i nominativ! På denne bakgrunn fremstår det som svært usannsynlig at kyrios blir brukt som tiltaleform i dette ene tilfellet i Joh 20:28! Her er en interessant uttalelse fra Edwin Abbott som gir god støtte til våre vurderinger om at kyrie var den normale og enerådende kasusform som ble brukt i direkte tiltale: De egyptiske papyriene bruker kyrie over alt, men aldri, så langt vitneprovene går, ho kyrios i vokativ betydning. En stor mengde vitneprov fra alle eksisterende greske manuskripter viser således at dersom hensikten hadde vært en vokativ tiltale, ville kyrie ha blitt benyttet. Dette bekreftes også ved at de latinske tidligversjonene har "dominus". 1) (Edwin Abbott, Johannine Grammar, 94 sec., 2049) 1) "Dominus" er nominativformen. Vokativformen (tiltaleformen) på latin er "domine". De viktige latinske tidligversjonene (Vetus Latina) bruker altså ikke tiltaleformen i Joh.20:28. PS - Vi skal ikke se bort fra muligheten av at den ovenfornevnte biskop Theodor kom fram til sitt syn på betydningen av Thomas' ord nettopp fordi han kunne sin greske grammatikk! I tråd med det faktum at Thomas' ord ikke ser ut som noen tiltale til Jesus i følge vanlig gresk grammatikk, så ser heller ikke hans utsagn som helhet ut som noe tiltaleutsagn! Det jeg tenker på her, er det faktum at når noen begynner en tiltale med å si enten "herre" eller "Gud" i Bibelen, så har disse personene alltid noe mer på hjertet som de ønsker å si! Det kan dreie seg om mange forskjellige ting, som f.eks. spørsmål, anmodninger, bekjennelser eller annet. Poenget er at de alltid sier noe mer enn bare disse adresseordene eller åpningsordene! Slik er det i alle tilfellene i Johannes evangelium der Jesus blir tiltalt som herre. Her er noen få eksempler: Joh 4:15 - Herre, gi meg dette vannet Joh 4:19 - Herre, jeg ser at du er en profet Joh 6:34 - Herre, gi oss alltid dette brødet Joh 6:68 - Herre, hvem skal vi gå til? Joh 11:27 - Herre, .... jeg tror at du er Messias, Guds Sønn Når det gjelder Thomas' ord, kunne han i tråd med dette gjennomførte mønsteret f.eks. ha fortsatt omtrent slik etter åpningsordene: Min Herre og min Gud, du har stått opp og har kommet til oss! Eller: Min Herre og min Gud, jeg tror at du ..... Men noe slikt naturlig påfølgende budskap finner vi altså ikke. Thomas sier bare begynnelsesordene og ikke noe mer! Hans utsagn likner derfor ikke på et tiltaleutsagn. Derimot har det alle kjennetegn på et kort eksklamasjonsuttrykk.

En annen ting som peker i retning av at det er riktig å forstå Thomas' ord som en kort eksklamasjon rettet mot Gud Fader, er Jesu reaksjon på hans uttalelse. Da Peter bekjente Jesus som Messias, fikk han ros av Jesus og en forsikring om at det var Gud selv som hadde gitt ham dette lyset i hans sinn. Burde ikke da Thomas, mer enn noen andre, fått ros og en tilsvarende forsikring om at det var Gud selv som hadde åpenbart dette for ham, dersom han her virkelig kom med en bekjennelse som fremholdt den dypeste sannhet om Jesus - at han var Gud! Burde ikke Thomas fått lovord uten like for å ha skjønt det ingen andre av disiplene hadde skjønt? Burde ikke Jesus ha tatt utgangspunkt i Thomas fantastiske bekjennelse og bekreftet og utdypet sannheten om sin egen guddom for resten av disiplene? Burde ikke Jesus ha sagt til Thomas noe liknende av: "Velsignet er du, Thomas. Endelig har du skjønt hvem jeg er! Dette er den bekjennelsen jeg hele tiden har ventet på. Jeg er virkelig din Gud." Men alt slikt er fraværende i Jesu reaksjon på det Thomas sier! Vi finner ingen ros, ingen tale om mektig gudsåpenbarelse og ingen utdypning av egen guddom! Alt Thomas får høre, er tvert imot en mild irettesettelse! Jesus refser faktisk Thomas for å ha hatt et så vantro hjerte at han ikke har kunnet tro på oppstandelsen før han selv fikk se Jesus (se v.29). Jesus synes å være helt uvitende om at Thomas nettopp har sagt noe svært viktig om hvem han selv er! Responsen han gir, viser at han ikke tillegger Thomas' ord noen spesiell vekt eller betydning utover det at de viser at Thomas nå tror på oppstandelsen. Dette reaksjonsmønsteret passer som hånd i hanske med at Thomas' ord var et takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader, dvs en kort lovprisning til Gud for at Jesus nå stod levende foran ham. Jesu avmålte respons helt uten hentydninger til egen guddom passer derimot overhodet ikke til at Thomas her plutselig skal ha bekjente Jesus som Gud! En slik grensesprengende bekjennelse er det umulig å forestille seg at Jesus skal ha forholdt seg helt taus og passiv til! Så langt jeg kan bedømme saken, må derfor Jesu respons på Thomas' ord utgjøre en meget sterk indikasjon på at Jesus ikke ble bekjent som Gud denne dagen.

En annen ting man kan reflektere over, er disiplenes trosvitnesbyrd etter denne hendelsen. Endret det seg? Åpnet Thomas døren inn til en fantastisk sannhet om Jesus, som alle de andre disiplene umiddelbart tok imot og begynte å bekjenne? Fulgte Peter umiddelbart etter i Thomas fotspor? Stod han fram på pinsedagen og forkynte at Jesus var Gud? Les Ap.gj. 2:14-41 og døm selv! Her er noe av det Peter sa denne spesielle dagen: Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. (v.22-24) En utvalgt mann velsignet og utrustet av Gud! Slik er Peters Kristusvitnesbyrd. Ikke ett ord om at Jesus er Gud! Peter synes ikke å ha fått noen som helst impulser fra hendelsen med Thomas til å begynne å bekjenne Jesus som Gud. Og slik er det generelt i hele den første kristne kirkehistorien. Jesus blir aldri forkynt eller bekjent som Gud i Apostlenes gjerninger. Det er derfor ingen ting som tyder på at apostlene lærte noe radikalt nytt denne dagen! Det finnes ingen ting som tyder på at det Thomas sa utgjorde noe vannskille i deres trosliv! Igjen får vi altså en indikasjon på at det er en god og rimelig forståelse å lese Thomas ord som et kort takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader - og ikke noe annet!

La meg også ta med hvordan to velrenomerte bibeloversettelser gjengir Joh 20:28. Legg merke til at Thomas her ikke blir sagt å svare på noe spørsmål. Dette stemmer godt over ens med at Jesus ikke stiller noe spørsmål til ham! Det at verset kan oversettes slik, er også med på å peke i retning av at Thomas' ord ikke er noen tiltale til Jesus. New English Bible: Thomas said, "My Lord and my God!" Phillips Modern English Bible: "My Lord and my God!" cried Thomas. Som et siste punkt vil jeg henlede lesernes oppmerksomhet mot to interessante vers i Joh 20 som rammer inn det 28. verset. I vers 17 har Jesus nylig sagt til Maria Magdalena at hun skulle gå til disiplene og si til dem at han snart skulle fare opp til ham som var både hans egen og disiplenes Gud. Dette var et krystallklart budskap til disiplene - Thomas inkludert - om hvem som var deres Gud og den ene sanne Gud. Hvor troverdig er det da å si at Thomas - i direkte strid med denne undervisningen fra Jesus - noen få dager senere skulle få en ide om at en annen enn Faderen var hans Gud? I vers 31 oppsummerer Johannes - etter hendelsen med Thomas - hensikten med hele det evangeliet han har skrevet. Om det var slik at Thomas bekjente Jesus som Gud og at dette utgjorde noe av selve kjernen i kristentroen, skulle man ikke da forvente at Johannes ville oppsummere sitt evangelium med å si noe om at han hadde skrevet sitt evangelium for at menneskene skulle komme til tro på at Jesus var Gud? Men det gjør ikke Johannes! Det han derimot sier, er at han har skrevet evangeliet "for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn". Igjen står vi altså overfor klare indikasjoner på at Thomas aldri har tiltalt Jesus som Gud.

Jeg avrunder gjennomgangen av denne forståelsesmodellen med et sitat fra den norske kristenlederen Ola Tulluan. Både ordet herre og ordet Gud står i nominativ i Joh 20:28. Tulluan fokuserer her på nominativformen av ordet Gud (theos - i motsetning til tiltaleformen thee): Er theos å forstå vokativt, eller er hele uttrykket rett og slett et mer eller mindre fast utrop som uttrykker forbauselse og lovprisning på en og samme tid? Er dette siste riktig, sier ikke utropet noe om hvilket syn Thomas hadde på Jesus som Gud. Da uttrykker det bare hans forbauselse over det mirakel som oppstandelsen er og samtidig hans lovprisning av den allmektige Gud som har gjort dette mirakel mulig. Denne tolkning sies å stamme fra Teodor fra Mopsuestia og Faustus Socinus, men har ikke funnet mange tilhengere. (Ola Tulluan, Én sann Gud - Monoteismen og det første bud i missiologisk perspektiv, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug, 1998, s.57) Det siste Tulluan her sier om at dette synet ikke har funnet mange tilhengere, bekymrer meg ikke nevneverdig. Sannhet og flertall har på ingen måte vært synonyme størrelser opp gjennom kirkehistorien! Det jeg imidlertid synes er spesielt interessant i hans uttalelse, er hans klare beskrivelse av hvordan alle vanskeligheter fordufter som dugg for solen når Thomas' ord blir forstått som en eksklamasjon rettet mot Gud Fader! I denne forståelsesmodellen har vi altså en enkel og - slik jeg ser det - godt underbygd og troverdig "løsning" på de ordene vi finner i Joh 20:28. Om vi forstår ordene slik, synes alle brikker å falle på plass. Jeg snakket innledningsvis om to interessante forståelsesmodeller til Joh.20:28. Den andre forståelsesmodellen åpner opp for at Thomas muligens kan ha kalt Jesus for Herre og Gud, men at ordene da har hatt en underordnet og relativ betydning. Det at noen blir betegnet som Gud / gud i en relativ betydning - uten noen som helst tanke på sidestilling med den Allmektige Gud - er faktisk et vel dokumentert bibelsk fenomen. I følge Jesus selv var det f.eks. helt OK at dommerne i det gamle Israel ble kalt guder i en relativ betydning (se Joh 10:34-35 / Salme 82). Ikke bare dommerne, men også kongene kunne kalles guder (se Salme 45). Og Moses ble kalt gud i forhold til Farao (2 Mos 7:1). Abraham (1.Mos.23:6) og kong Nebudkanesar (Ez 31:11) ble også kalt guder. Ingen ting før eller etter dette opptrinnet med Thomas tyder på at han bekjente Jesus som Gud i absolutt forstand! Disiplene går ikke denne dagen over til å tro at Jesus var Gud. I Apostlenes gjerninger - altså i tiden umiddelbart etter Thomas bekjennelse - forkynnes Jesus konsekvent som den oppstandne Messias, aldri som Gud. Jeg er derfor overbevist om at ingen venn eller disippel noen gang bekjente Jesus som sann Gud. Apostelen Thomas kan altså muligens ha brukt ordet gud om Jesus i en relativ betydning - en praksis Det gamle testamente gir flere eksempler på og en praksis Jesus selv går god for. Men en slik bruk innebærer aldri sann guddom - bare stor makt og velde. Dette er forøvrig helt i tråd med grunnbetydningen av det hebraiske ordet El. Ordet betyr nettopp kraft, makt og velde. Til og med mektige ting i naturen kan beskrives med dette ordet (Salme 36:7 - mektige (El) fjell, Salme 80:11 - mektige (El) sedrer ). Noen teologer antyder faktisk at vi kanskje ville kommet riktigere ut om vi hadde oversatt ordet med Mektig, eller noe liknende, i stedet for Gud. Da ville den ene sanne Gud vært den Mektige, og andre utvalgte redskaper ville vært mektige i en underordnet og sekundær betydning. Uttalelsene nedenfor peker litt i denne retningen: Det hebraiske "ælohim" betegner ikke bare navnet på den levende, sanne Gud, 1.Mos.1:1 etc. Ordet brukes i en rekke andre sammenhenger som betegnelse for personligheter med makt og autoritet i overensstemmelse med ordets grunnbetydning: Makt, styrke, kraft. På denne siste måten anvendes likeledes det greske theoi, guder. (Illustrert Bibelleksikon, 1987, b.3, s. 236) Det hebraiske ordet for "guder" (elohim) kunne referere til mange forskjellige opphøyde vesener ved siden av Jahve, uten at dette innebar noen utfordring i forhold til monoteismen. (Craig L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary, Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, c2002, “The feast of Dedication” (John 10:22-42), p.163)

Dersom vi husker på at roten som det hebraiske ordet "El" er utledet fra betyr "styrke eller makt", vil vi ikke stå så måpende perplekse når vi ser ordet brukt om mennesker i Det gamle testamente. Det er jo tross alt et element av styrke og makt forbundet med menneskelig autoritet. Det er konteksten ordene El eller Elohim står i som avgjør hvilken verdi disse ordene skal ha. Vi gjør en feil dersom vi gir disse ordene en fast verdi når vårt undersøkelsesmateriale vitterlig ikke gjør det. (Frye, The Father Son Relationship, pp.25.26, sitert i: Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.227-228) De første kristne brukte ordet gud om vesener med ulik grad av suverenitet og makt, og ikke slik som nå, bare i en absolutt betydning. .... Det er altså, slik jeg ser det, et relativt uttrykk, et uttrykk som beskriver noen som har herredømme. (Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter nr.2)

Man finner en vid bruk av ordene for "Gud" i jødisk englelære. Både elim og elohim blir f.eks. brukt i stor utstrekning som en betegnelse på mektige engler i 4Q400-407 (dødehavsrullene). Heller ikke her forligger det noen intensjon om å bryte med Guds enhet eller unikhet. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216-217) Andre himmelske vesener enn Herren blir ofte kalt elohim i Dødehavsrullene. (Adela Yarbro Collins and John J. Collins, King and Messiah as Son of God – Divine, Human, and Angelic Messianic Figures in Biblical and Related Literature, William B. Eerdmans Publ. Co., Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K., 2008, p.61) Vi må derfor trekke den slutning at ut fra Filons perspektiv og ut fra perspektivet til det jødiske fellesskap han tilhørte, så var hans beskrivelse av Moses som theos (gud) ikke noe som berørte eller truet monoteismen. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216) I lys av resten av Johannesevangeliet kan ikke Thomas bekjennelse bety at den oppstandne Jesus er den ene Gud. Den betegnelsen har allerede blitt brukt av Jesus selv i kontekst der han klart skiller mellom Faderen og Sønnen. (17:3). I tillegg hadde Jesus i en åpenbarelse for Maria Magdalena etter oppstandelsen befalt henne å gå til disiplene og si til dem at han steg opp "til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud" (20:17). Det er høyst usannsynlig at Johannes har til hensikt å få leserne til å tro at Faderen og Sønnen på ett eller annet tidspunkt har smeltet sammen til ett, eller at den som Jesus kalte for "min Gud" på en eller annen måte har blitt til den oppstandne Herren selv. (Marianne Thompson, The God of the Gospel of John, p.235) I Skriften betegner ikke ordet "Gud" nødvendigvis Den Høyeste, men blir ofte brukt om mennesker og engler. Moses blir kalt Gud: 2 Mos 7:1. Dommerne i Israel blir kalt guder: Salme 82:6. De som Guds ord kom til, blir kalt guder: Joh 10:35. Paulus sier at det er mange både i himmelen og på jorden som blir kalt guder: 1 Kor 8:5. Vi ser altså at ordet "Gud" noen ganger blir brukt i en underordnet betydning. Når ordet blir brukt for å betegne Den Høyeste, blir ofte andre ord forbundet med det for å beskrive hans guddommelige fullkommenheter eller karaktertrekk. Han blir kalt den usynlige Gud, den Allmektige Gud, den eneste vise Gud, den eneste sanne Gud, den Høyeste Gud, Jahve Gud - titler som ikke en eneste gang blir gitt til Kristus noe sted i Bibelen. Om ordet "Gud" alene alltid betegnet Den Høyeste, ville slike tilleggsbeskrivelser vært overflødige. Om Jesus hadde blitt kalt Gud aldri så mange ganger i Skriften, ville dette ikke vært noe bevis for at han var Den Høyeste, like lite som det at Moses blir kalt Gud er noe bevis for at han er Den Høyeste! (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.115) Thomas brukte ordet "Gud" i den betydningen det blir brukt om konger og dommere (som blir sett på som Guds representanter) og, fremfor alt, om Messias. (C.G. Kuehnoel (Trinitarian theologian), cited by W.G. Eliot in: Discourses on the Doctrines of Christianity, Boston, 1886, p.79) Thomas så i den oppstandne Jesus den som var utvalgt til å være "Gud" i den kommende tidsalder, han som skulle ta over for Satan, denne tidsalders "Gud". Men Thomas' ord "Herre" og "Gud" er ikke noe annet enn messianske titler på linje med de guddommelige titler gitt til Herrens engel og til Guds representanter i Det gamle testamente. Den tidligere så tvilende apostelen begynte ikke plutselig å tro på den Nikenske eller den Athanasianske trosbekjennelsen og se på sin Herre som "sann Gud av sann Gud". Johannesevangeliet må ikke manipuleres til å samsvare med mye senere spekulasjoner fra greske teologer. (Sidney A. Hatch, Th.M. from Dallas Theological Seminary) Vi må her avrunde denne korte og fragmentariske oversikten over språklig bakgrunnsmateriale. Men forhåpentligvis har nok blitt sagt til å vise at de nytestamentlige forfatterne talte om Jesus i en kulturell setting der terminologi som vi ville ha ansett som passende kun i forhold til et vesen som i sannhet var guddommelig, ble brukt om engler og faktisk også om mennesker. I det første århundres verden kunne man hevde at enkelte mennesker stod i en spesielt nær relasjon til den himmelske sfære, man kunne tillegge dem en viss grad av ontologisk likhet med Guds natur, man kunne ære dem med slike titler som "Guds Sønn", "Herre" - ja, til og med "gud". Og alt dette kunne man gjøre uten å ha noen som helst intensjon om å tillegge de som ble beæret på denne måten samme guddommelige status som den høyeste Gud. (G. H. Boobyer, Jesus as "theos" in the New Testament, The John Rydlands Bulletin, vol.50, 1967/8) Som vi skjønner, har også forståelsesmodell nummer to noe for seg. Thomas kan faktisk ha kalt Jesus for gud i en underordnet og relativ betydning uten å ha hatt til hensikt å bekjenne en sann Gud nummer to ved siden av Gud Fader. En slik bruk av ordet gud er nokså fremmed for oss i vår moderne kultur, men på bibelens tid var en slik bruk av ordet en reell mulighet. Ordet hadde åpenbart en annen valør på den tiden. Alle brikker faller derfor på plass om vi følger også denne forståelsesmodellen. Som nevnt før, synes jeg det er vanskelig å velge mellom de to forståelsesmodellene. Det jeg imidlertid vet sikkert med meg selv, er at begge disse to modellene gir bedre og mer sannsynlige svar på hva slags betydningsinnhold Thomas la i sine ord enn det en treenighetstolkning gjør. Vi har - slik jeg ser det - ikke et merkelig tilfelle av at én person én gang bekjente Jesus som sann Gud i evangeliene. Alle apostlene - Thomas inkludert - trodde kun på Israels Gud! Jesus var deres Messias - ikke deres Gud!

Sluttkommentar: Kommer tilbake til flere emner om treenigheten. Har du spørsmål om dette emne eller andre ting? Send inn dine spørsmål og du vil få svar, her sender du inn:

Mail: jk.chris@online.no

Ellers SMS: 99598070

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://no.wikipedia.org/wiki/Romerriket http://janchristensen.net/index2.php?side=linker

Ingen kommentarer: