Nr. 1008: Guds hellige ånd er mer omfattende og deler seg, som vitner om at det er ingen egen person vi har med å gjøre, men en del av Gud selv!

Nr. 1008:

Guds hellige ånd er mer omfattende og deler seg, som vitner om at det er ingen egen person vi har med å gjøre, men en del av Gud selv!

 «All sannhet går gjennom tre stadier. Først blir den latterliggjort, deretter blir den angrepet på det kraftigste, og til slutt blir den godtatt som selvinnlysende»

For meg så fremstår treenighetslæren på et nivå der en rekker opp fingeren, tar ut et tall. Og det tallet er det, her ble tallet tre. Men Guds ord fremstiller overhode ikke Gud som en treenighet, men som en som står over alle, selv Sønnen Kristus Jesus. Det er kun og alene Gud Fader som er den eneste sanne Gud fra evighet til evighet.

Derfor er det om å gjøre å lære rett og formidle et sannferdig budskap. Der vi legger kun til grunn hva Guds ord sier, ikke tradisjoner og mange hundrige år dogmer som ikke holder «vann» til grunn for vår lære og tro!

Skriften sier at vi ser stykkevis og delt, men en dag skal alt bli åpenbart. Og er det ikke herlig? Tenk om jeg tok feil, men allikvel får se virkeligheten? Men hadde «rett» men får ikke se virkeligheten? For meg er det to ting som er viktigst etter frelsen, det er å leve moralsk rent og ha et nytt og renset hjerte. Evner en å ha det, så vil alt det andre også ordne seg. Jeg har selv trodd på treenighetslæren, før Gud møysommelig viste meg at dette var ikke i tråd med skriften.

Bevar ditt hjerte fremfor alt sier Guds ord, for i fra hjerte utgår livet. Bilde av et hjerte, et hjerte som slår for Gud og sine medmennesker.

 

Om den hellige Ånd

Det hebraiske ordet ruách og det greske ordet pneúma, som ofte oversettes med, har mange betydninger. Det sikter alle til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. Det hebraiske og de greske ordet brukes om
 

1) vind

2) den virksomme livskraft i jordiske skapninger

3) den tilskyndende kraft som utspringer fra et menneskes symbolske hjerte, og som driver det til å si og gjøre ting på en bestemt måte

4) inspirerte uttalelser som skriver seg fra en usynlig kilde

5) Åndepersoner

6) Guds virksomme kraft eller hellig ånd

Hva er Den Hellige Ånd?

En sammenligning av skriftsteder som handler om den hellige ånd, viser at mennesker kan bli av den, at de kan bli 'døpt' med den, og at det kan bli med den. Lukas 1: 41; Matteus 3: 11; Apostlenes gjerninger 10: 38

Ingen av disse uttrykkene ville passe hvis den hellige ånd var en person.

Jesus omtalte også den hellige ånd som en eller en skulle, og 'høre'. Johannes 14: 16,17,26; 15: 26; 16: 13

Det er ikke uvanlig at noe blir personifisert i Bibelen. Det sies for eksempel at visdommen har. Lukas 7: 35, EN = (eldre norsk oversettelse av 1930)

Synden og døden omtales som konger. Romerne 5: 14,21, LB = (Lyder Brun),NW

Noen skriftsteder sier at ånden, men andre gjør det klart at dette skjedde gjennom angler eller mennesker. (Apostlenes gjerninger 4: 25; 28: 25; Matteus 10: 19,20; sammenlign Apostlenes gjerninger 20: 23 med 21: 10,11)

I Johannes 5: 6-8 sies det at ikke bare ånden, men også. Vi kan derfor si at ingen av uttalelsene i disse skriftstedene i seg selv beviser at den hellige Ånd er en person.

Den riktige identifiseringen av den hellige Ånd må passe med alle skriftsteder som nevner denne Ånden. Med dette synspunktet er det logisk å trekke den slutning at den hellige Ånd er Guds virksomme kraft. Den er ikke en person, men en mektig kraft som Gud lar strømme ut fra seg selv for at Hans hellige vilje skal bli fullført. Salme 104:30; 2. Peter 1:21; Apostlenes gjerninger 4:31

 

Og dermed skal en heller ikke be til Ånden (eller til Jesus), men til Faderen, i Jesu navn.

Ordet "han" er et personlige pronomen. Ordene "han, hun, den, det" er subjektivformen av 3. person entall. Men dette betyr ikke at ordet "han" er en person. For eksempel blir Ånden kalt en talsmann og i den formen er det grammatisk korrekt å bruke "han".

Det å bruke ordet "person" for Den Hellige Ånd finnes der altså ingen konkret beskrivelse for i Bibelen. Dette er en form for tolkning/ordbruk som jeg mener lett kan misforstås og misoppfatt av ikke-kristne.

Dette kan jeg skrive om i timevis. Men jeg tror at Gud kan mangfoldiggjøre «seg». Vi leser om f.eks. de syv Guds ånder etc.

Men å gjøre dette til en ekstra Gudeperson blir som å rekke fingeren opp i været og det tallet som kommer først for en, det bruker en. Selvfølgelig blir dette feil, men slik er egentlig hele treenighetslæren. Den er tatt ut av sin sammenheng.

Sluttkommentar:

På mange måter er den hellige Ånd som englene. Han er i en åndelige dimensjon som er annerledes enn vår. Vi leser om at Ånden kom i en dues skikkelse, som ildtunger etc. Men så står han også omtalt som syv Guds Ånder etc. Men aldri finner vi at Ånden er omtalt med eget navn, som indikerer at vi har ikke med en person å gjøre i ordets rette forstand. Men med en del av Gud selv da Gud er Ånd. Omskaper Gud seg? Nei, Guds Ånd er bare som hans «forlengede» arm slik av vi skal lære han å kjenne. Og få den rette forståelse av hvem Gud og Jesus er. Dette formidles kun og alene ved Guds egen Ånd.

120 tunger, 7 Guds ånder og 1 due

Har hørt at enkelte for å poengtere at den hellige Ånd er en person, at de bruker dette med den dua som kom ned over Jesus, men ikke de ildtungene som kommer ned over de 120 på Pinsefestens dag. Hvorfor? For meg er det å ikke prøve å la ord settes opp imot hverandre å fordreie sannhetten. Og å fordreie sannheten, det blir fort en løgn!

Og syv Guds ånder står det. Hva menes med det? Ganske enkelt at Gud er Ånd og kan åpenbare seg i de former, antall og skikkelser han vil til enhver tid!

Joh. e. 4. 24 Gud er ånd, og de som tilbeder ham, bør tilbede i ånd og sannhet.

Hvorfor viser den hellige Ånd en skikkelse av og til? Dette er en himmelsk dimensjon, som langt overgår vår. Men å da ta dette til inntekt at det er snakk om en person, det er temmelig søkt. Vi kan så langt jeg ser det, på ingen som helst måte hevde at Ånden er en egenperson, som Faderen og Sønnen er. Men at Ånden er en del av Gud, som Guds og Jesus «forlengede» arm til denne verden og oss som troende. Men blir det ikke «deilig» å komme til himmelen, og få se hvem som hadde «rett»?

Jeg vet at selvfølgelig er muligheten tilstede at jeg tar fullstendig feil, om ikke i alt men i vesentlige ting.

Det tror jeg ikke, men åpningen til det er sunn og rett for alle å være klar over, vi er mennesker som ikke er fullkomne som Gud.

Det er uansett herlig å vite at jeg ser stykkevis og delt, som alle andre. Men det er når vi kommer hjem, vi til fulle vil vite alt. Og da med full vishet.

Har skrevet en god del artikkler om dette emne, legger ut noen her nedover slik at du kan studere dette i ro og mak.

Sønnen - Jesus Kristus!

1.Kor.8. 5 For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer -  6 så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.
Jesus er Guds Sønn, den eneste. Den enbårne, med Faderens liv, kvalitet og egenskaper fullt ut. Jesaja 9. 6 For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.
Jesus har ikke bare Faderens egenskaper, han er evig Fader. Evigheten tales først og fremst ikke om tid, men kvalitet. Jesus har kvaliteter som er 100 % som Faderen. 

For mere her:  http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=soonnen-jesus-kristus

Rett forståelse av Guddommen!

Jan Kåre Christensen

Markus 12. 29 Jesus svarte ham: Det første er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én, 30 og du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt; dette er det første bud. 31 Det annet, som er like så stort, er dette: Du skal elske din næste som dig selv. Større enn disse er intet annet bud.
Etter jeg har gått ut både i skrift og tale og hevdet at både Jesus alene og den tradisjonelle treenighetslæren er like ubibelske i sin lære, har ikke reaksjonene uteblitt!
Jeg har alltid likt bokstaver og tall, det som er kjedelikt og meningsløst for mange. Men dette såkalte teoretiske legger grunnlaget for alt annet.
Jeg har spurt mange treenighets tihengere tilbake imot trenigheten læren (angrep er det beste forsvar), og samtlige har ikke et fullgodt svar i på disse spørsmål som jeg her tar opp. Har du svar så ta kontakt, helst på mail da blir det den beste dialog eller oppsøk med personlig. Likker ikke å snakke vanskelige ting i telefon som mange gjør. Men for all del, det går an det også. Men en trenger noe ro for å samtale om disse til dels dype ting.

For mere her: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Rett-forstaaelse-av-Guddommen

Treenigheten

Treenighetslæren, læren om de tre adskilte personene i guddommen; Gud Fader, Gud Sønnen og Gud den hellige Ånd, som alle tre er like evige, like uskapte og like mektige, regnes i dag av mange for å være selve hovedhjørnestenen i den kristne tro og bekjennelse. Men spørsmålet er: Hvor har de denne læren fra? De historiske fakta er uimotsigelige: Den første kristne menighet og de første tre århundre av kristenheten hadde ingen slik lære.
Treenighetslæren kommer ikke fra Bibelens Gudsåpenbarelse og er intet produkt av den Hellige Ånds undervisning, men en vranglære som har sitt utspring i Babylon og siden er tilpasset de aller fleste av verdens religioner og sist av alt introduser i kristendommen og gradvis dogmefestet gjennom fire kirkekonsiler; . Det første av disse ledet av den ugudelige keiser Konstantin i Nikea i år 325 e.Kr. Siden ble læren videreutviklet gjennom kirkemøtene i Konstantinopel i år 381, Efesus i år 431 og Kalkedon i år 451. Enhver som vil bry seg med å studere historien vil kunne bekrefte dette.

For mere her:  http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenigheten

Den gale treenighet!

Jan Kåre Christensen Smyrna Oslo

The New Encyclopædia Britannica sier: «Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente, og Jesus og hans etterfølgere tenkte heller ikke på å si imot det Shema-verset i Det gamle testamente som lyder: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’ (5. Mosebok 6: 4) . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser. . . . Mot slutten av det fjerde århundre . . . fikk treenighetslæren i alt vesentlig den form den har hatt siden.» — (1976) Micropædia, bd. X, s. 126.
I New Catholic Encyclopedia står det: «Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.» — (1967) bd. XIV, s. 299.
I The Encyclopedia Americana leser vi: «Kristendommen utsprang fra jødedommen, og jødedommen var strengt unitarisk [jødene trodde at Gud er én person]. Veien fra Jerusalem til Nikaia var neppe en strak vei. Det fjerde århundres treenighetslære var ingen nøyaktig gjenspeiling av den første kristne lære om Guds natur; den var tvert imot et avvik fra denne læren.» — (1956) bd. XXVII, s. 294L

For mere her:  http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-gale-treenighet

Treenighetsdogmets utvikling

Av Pastor Oswald E. Helsing, Amerika

Det fri Kirkesamfund

Hentet fra: «Protestantisk Tidende. Udgivet af Det fri Kirkesamfund. Nr. 4, 15. Februar 1927. 23. Aargang. Treenighedsdogmets Udvikling. Af Pastor Oswald E. Helsing, Amerika.»


I.   Pauli Messias-ide

I Kristendommen som i enhver anden aandelig Bevægelse opkom der Tid efter anden hist og her nye Strømninger; nogle vedblev at være lokale, andre bredte sig over større Omraader, medens somme blev Hovedstrømme, oversvømmende de andre og ældre; men alle efterlod de nogen Indflydels, og mange kan endnu tydelig skelnes i det nye Testamentes Skrifter saa vel som i andre Oldskrifter, der ikke havde den gunstige Skæbne at optages i Bibelen. (Somme af dem var dog en Tid i Bibelen, men mistede senere deres Plads heri). Det ældste og kraftigeste Indskud fra græsk-jødisk Side i Udviklingen af Læren om Jesu Person kom fra Paulus. Det er utvivlsomt, at Paulus havde aldrig set eller hørt Jesus, og ifølge hans eget Vidnesbyrd modtog han heller ikke sin Lære fra Jesu Apostle. Han var, hvad vi nu vilde kalde, en fri lanse. Han havde liden Interesse for Jesu Levned og Lære, saaledes som Evangelierne nu fortæller os. Straks efter sin Omvendelse til Troen paa, at Jesus af Nazaret var Messias, gennem et Syn i Middagsheden uden for Damaskus, trak han sig tilbage i tre Aar for at tænke over det nye; derefter kom han til Jerusalem og mødte der Peter og Jesu Broder Jakob, men blev der kun i to Uger, og hans pludselige Afrejse til Tarsus og hans senere Forhold til Jakob og de andre vidner klart om hans Uafhængighed og Utålmodighed over for dem og deres Anskuelser. Først fjorten Aar efter mødte han Apostlene i Jerusalem, og da var det dem, der maatte anerkende ham og hans Gerning, skønt Urmenigheden, og da navnlig den konservative Jakobs Tilhængere altid saa koldt til ham og ofte søgte at drage hans nyomvendte blandt Hedningerne over til deres eget jødisk-kristne Stade.

For mere her:  http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetsdogmet

Relaterte linker: http://janchristensen.net/index.php
http://blog.janchristensen.net/
http://undervisning.janchristensen.net/