Sider

fredag 27. april 2012

Nr. 407: Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?

Nr. 407:
Hvor ofte forkynte Jesus en treenig Gud?

Av Fred Vidar Hjortland

Det var Svenske Pelle Karlsson (på Hedemarkstoppen tror jeg i 1972) som var den første jeg vet om her i Norden som la vekt på og oppfordret å tilbe og be til Den hellige ånd. Det er med skrekk, forferdelse og sorg at jeg ser hva dette har medført blant de troende. Der en tror at ånden fritar en fra å følge Guds ord. Det er Guds ord som skal rettlede oss og korrigere oss, at Gud ved sin ånd leder oss er en kjensgjerning, men alltid i samsvar med Guds ord. Her har kristenheten gått feil, i særdeleshet de pinse\karismatiske kristne! Se for mer her: http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-294-tilbedelse-av-den-hellige-and.html





















La oss nå som et første punkt i vår realitetssjekk undersøke om det virkelig er slik at Jesus gjentatte ganger forkynner eller forklarer den treenige Gud for menneskene rundt seg. Finner vi en mengde treenighetstekster i de fire evangeliene? Svaret er nei. Vi finner ikke mange, og heller ikke noen få. Vi finner faktisk ingen! Ikke ett eneste vers! Ingen av evangeliene legger noen gang noe treenighetsutsagn i Jesu munn! Jesus sier aldri at Gud er treenig! La meg her presisere at jeg ikke henger meg opp i selve ordet "treenig". Det jeg mener når jeg sier at Jesus aldri noen gang sier at Gud er treenig, er at han aldri prøver - verken med dette ordet eller med andre ord - å beskrive Gud som en mystisk enhet sammensatt av tre entiteter. Det finnes ingen antydning til noen slik lære fra Jesu munn. Gud er for ham alltid én person, og det er Faderen (se f.eks. Joh 17:3). Aldri tre! Tallet tre har overhodet ingen plass i Jesu omtale av Gud.

Om noen skulle betvile riktigheten av disse påstandene, er det jo bare å sette i gang med å undersøke selv!

For at ikke noen skal tro at de har funnet en treenighetstekst når de leser misjonsbefalingen (Matt 28:18-20), skal jeg her ganske kort kommentere denne. I dette skriftavsnittet blir tre "aktører" nevnt. Men ingen ting blir sagt om deres spesielle innbyrdes forhold til hverandre! Det blir f.eks. ikke sagt at de er likeverdige! Det blir heller ikke sagt at de alle er Gud. Og det blir absolutt ikke sagt at de til sammen utgjør den ene sanne Gud. Så hvordan kan dette verset da leses som en treenighetstekst når det beviselig ikke gjør noe som helst forsøk på å beskrive Gud som treenig? Hvorfor ikke heller tenke at ordet "Faderen" har samme innhold og verdi som ellers i NT, nemlig den ene sanne Gud? Og hvorfor ikke heller tro at ordet "Sønnen" - slik dette ordet fungerer ellers - er en beskrivelse av Messias? Og hvorfor ikke la ordet "ånden" få bære sin vanlige jødiske betydning av Guds profetiske og virksomme nærvær? (PS - vi skal snakke mer om ånden senere). Lar vi nemlig ordene få lov til å bære disse sine vanlige betydninger, blir ikke Matt 28:19 en beskrivelse av dåp til en treenig Gud, men derimot av en dåp til Gud, til hans Messias og til hans profetiske og virksomme kraft. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være den mest plausible måten å lese dette verset på. Den vanlige betydningen av ord blir gjort gjeldende, og forfatteren Matteus - som selv var jøde - blir ikke tillagt en merkelig treenighetsforståelse av guddommen som han ikke gir den minste antydning om noen andre steder i sitt evangelium. Det er i denne forbindelse også interessant å legge merke til alle dåpshandlingene som blir beskrevet i Apostlenes gjerninger. Ingen av dem som ble døpt fikk på forhånd noen instruksjon om nødvendigheten av å tro på en treenig Gud. Vi hører ikke om en enste dåpskandidat som avlegger en treenighetsbekjennelse før, under eller etter sin dåp! Faktisk anvendte apostlene ikke en gang Matteus sin tredelte formel når folk ble døpt - alle ble kun døpt i Jesu navn! Dette henger overhodet ikke sammen med at Jesus skulle ha gitt sine apostler befaling om å døpe mennesker til en treenig Gud! Det må derfor være fullstendig misforstått og uholdbart å gi misjonsbefalingen et treenighetsinnhold. Mange teologer slutter seg til denne vurderingen. Her er et lite knippe interessante kommentarer: Triadiske formuleringer (formuleringer der Faderen, Sønnen og Ånden nevnes sammen) i Det nye testamente blir ofte forstått som beskrivelser av en utviklet treenighetslære, men det er å lese for mye inn i dem. (The Eerdmans Bible Dictionary, Grand Rapids: Eerdmans Publishing Co., 1987, p.1020) Det nye testamente snakker i virkeligheten ikke om noen tre-enhet. Vi søker forgjeves etter noe slikt i NT's triadiske formuleringer. (Theological Dictionary of the New Testament, ed. Gerhard Kittel, (10 vol.) , Vol. III, p.108) Matteus 28:19: I det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Her blir de tre nevnt sammen, men legg merke til uttrykksmåten. Blir det sagt at de er tre personer? Nei, det blir ikke sagt at de er personer i det hele tatt. Blir det slått fast at de utgjør én Gud? Nei. Sies det at hver av dem er Gud? Vi hører ikke om noe slikt. Blir det sagt at de alle er likeverdige? Vi hører heller ikke om noe slikt. Sies det at de alle skal tilbes? Nei. Da forkynner ikke dette verset noen treenighetslære. Dersom det verken proklamerer dem for tre personer, tre som er likeverdige med hverandre, tre som hver er Gud eller tre som skal tilbes, da forkynner ikke dette verset treenighetslæren. (I. R. Butts, Testimony of scripture against the trinity, Boston, 1827)

G.F. Moore (Judaism, New York, 1971, Vol.1, p.188) bemerker at det er anakronistisk å forstå uttrykket ”i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn” som et trinitarisk uttrykk, og at det er helt unødvendig å mistenke dette uttrykket for å være et resultat av innflytelse fra hedningekristent hold. Han anser det for å være et utsagn av (jødiske) kristne myntet på dem som ble omvendt blant hedningene. Når det gjelder dette uttrykket slik det forekommer i Didache 7:1-3, sier Moore at det er et utsagn om monoteisme, messianisme og profetisk fellesskap. Jødiske troende anså det for riktig og passende at konvertitter fra hedenskapet skulle bekjenne sin tro på den ene sanne Gud, Faderen, og hans Sønn - Messias, og på inspirasjonens Hellige Ånd i troens fellesskap, og da særlig slik den var virksom i deres profeter. Samtidig ble det ansett for tilstrekkelig når det gjaldt jøder og samaritanere (som ikke trengte å bekjenne monoteismen), at disse bare ble døpt i navnet til Herren Jesus eller Jesus Kristus. (Dissertation Series, ed. William Baird, nr.61,”The Father, the Son and the Holy Spirit”, Jane Schaberg, Scholars Press, 1982, p.10-11) For det å bli døpt i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn betyr å bli døpt inn i bekjennelsen av troen på én Gud, den Allmektige Fader, troen på en Herre Jesus Kristus, Guds enbårne sønn sendt av Faderen for å åpenbare hans vilje, og troen på Guds hellige Ånd, som hjalp til med å inspirere de hellige Skriftene. (Dr. Daniel Whitby, The last thoughts of Dr. Whitby, London, 1841, p.54) Selv om det finnes flere triadiske formularer i Det nye testamente, finnes det ikke ett ord noe sted i Det nye testamente som taler om en "enhet" av disse høyst forskjellige entitetene, en enhet på "samme" guddommelige nivå .... Vi hører om tro på Gud Fader, tro på Jesus Kristus, "Sønnen", og tro på Guds hellige ånd, men vi hører aldri om én Gud i tre personer (værensmåter), aldri om en treenig Gud, en treenighet. (Hans Küng, Christianity - essence, history and future, 1996, p.95) Det finnes triadiske formuleringer i Det nye testamente, slik som f.eks. befalingen om å døpe "i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn" (Matt 28:19), og velsignelsesbønnen "vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle" (2. Kor 13:13). Men alle disse har å gjøre med hvordan Gud forholder seg til kirken. Ingen av dem forklarer hvordan Fader, Sønn og Hellig Ånd vesensmessig forholder seg til hverandre. Oppgaven med å si noe om en slik sammenheng falt på en spesielt innflytelsesrik gruppe "heretikere" - de gnostiske kristne i det andre århundret. (Gregory J. Riley, The River of God, 2001, p.62) Det er umulig å slutte ut fra dette skriftavsnittet (Matt 28:18-20) at Den hellige ånd er en person. Jesu mening kan ha vært denne: De som ble døpt skulle i forbindelse med dåpshandlingen bekjenne at de trodde på Faderen og Sønnen og på alle læresetninger Den hellige ånd hadde inspirert og formidlet. (J. D. Michaelis, The Burial and Resurrection of Jesus Christ, London, 1827, p.325-327) Noen ganger blir det argumentert med at siden Sønnen og Ånden blir nevnt sammen med Faderen, og siden dåp blir befalt utført på lik linje i navnene til alle tre, kan vi på dette grunnlag trekke den slutning at Faderen, Sønnen og Den hellige ånd er innbyrdes helt jevnbyrdige, og at hver av dem derfor er like mye Gud og like tilbedelsesverdige. Svakheten ved en slik slutning er åpenbar ut fra mange parallelle avsnitt i Skriften. Se f.eks. 1.Tim 5:21: "Jeg pålegger deg for Guds og Kristi Jesu ansikt og for de utvalgte engler at du skal overholde dette." Det at englene her blir nevnt sammen med Gud og Kristus, viser at selv en svært høytidelig sammenstilning av Gud og andre vesener ikke innebærer at disse er vesenslike med Gud. Kort sagt kan vi ikke - ut fra det at Sønnen og Den hellige ånd her blir nevnt sammen med Faderen - slutte oss til noe annet eller noe mer enn det Skriften ellers lærer oss om dem. (Theophilus Lindsey, "The apology of Theophilus Lindsey, m.a., on resigning the vicarage of Catterick, Yorkshire, in 1773", 4.ed., London, 1888, p.85-87) Denne teksten (Matt. 28:18-20) gir i seg selv intet avgjørende bevis verken for personlighet til de tre som blir nevnt, eller deres likhet eller deres guddommelighet. (McClintock and Strong's Cyclopedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature, 1981 reprint, Vol. X, p.552 - commentary to Matt.28:18-20) Dette får holde angående Matt.28:19. Jeg antar det er tilstrekkelig godtgjort at dette verset ikke lærer noen treenighet. Vi kan derfor uten omsvøp gjenta det vi slo fast ovenfor, nemlig at Jesus aldri noen gang beskriver Gud som et treenig vesen! Og dette - for noen kanskje nokså overraskende - faktum er det aldeles ikke bare jeg som fremholder. Her kan du høre en del andre stemmer:

Jesus forkynte aldri noen treenighetslære. (John Hick, ed., H. G. Wood Professor of Theology at Birmingham University, The Myth of God Incarnate, SCM Press, 1977) Treenighetslæren var tilsynelatende ukjent for Jesus og Paulus … de sier ingen ting om den. (E. Washburn Hopkins, professor at Yale University, Origin and Evolution of Religion) Vi finner aldri noen treenighetslære i Jesu munn, og denne læren har heller ikke den autoritet den må ha hatt på apostlenes tid dersom den stammet direkte fra Jesus selv. (Adolph Harnack, History of Dogma, (7 Volumes), Vol.1, p.79, footnote 2) Jesus Kristus nevnte aldri et slikt fenomen, og ingen steder i Det nye testamente støter vi på ordet treenighet. Ideen ble først antatt av kirken tre hundre år etter vår Herres død. (A. Weigall, The Paganism in our Christianity, G.P. Putnam and Sons, 1928, p.198) Ingen ansvarlig nytestamentlig forsker vil hevde at treenighetslæren ble undervist av Jesus, ble forkynt av de første kristne eller ble bevisst fremholdt av noen av Det nye testamentes forfattere. Faktum er at denne læren sakte og gradvis ble utviklet i løpet av de første århundrene i et forsøk på å gi en forståelig lære om Gud. (A.T. Hanson, (professor of Theology at the University of Hull), The Image of the Invisible God, London, SCM Press Ltd., 1982, p.87) Den (dvs treenighetslæren) er et mysterium som Kirken legger fram for sine trofaste medlemmer i sin teologi .... men denne læren har ingen forbindelse med budskapet til Jesus og hans apostler. (Emil Brunner, (tidl. professor i systematisk og praktisk teologi ved universitetet i Zürich), Christian Doctrine of God, Dogmatics: Vol. 1, The Westminster Press, 1949, p.226) Jesus selv kjente bare til Israels Gud, som han kalte Far. .... Treenighetslæren ... har intet bibelsk fundament i det hele tatt. (Prof. Karl-Heinz Ohlig, One or Three? (Saarbrucker Theologische Forschungen), English Publisher: Peter Lang, 2003, p.129-130) Hvordan kan det ha seg at alltid når det bød seg en anledning til å diskutere identiteten til den ene sanne Gud, så talte forfatterne og aktørene i Skriften alltid om ham som "Faderen", og aldri som "den treenige Gud"? Gang på gang legger man merke til at når anledninger til å introdusere eller forsvare treenighetstanken oppstod, så benyttet ingen av Guds trofaste tjenere - Jesus selv inkludert - disse anledningene til å si et eneste ord til denne lærens forsvar. (Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition?, Milton Keynes, UK, Bloomington, Indiana: Authorhouse, 2007, p.152) Dersom treenigheten er en nytestamentlig lære, burde man forvente å finne i det minste ett vers som slår fast at den ene Gud er "Fader, Sønn og Hellig Ånd". Men noe slikt vers finner man ikke på noen av Bibelens sider. (Sir Anthony F. Buzzard and Charles F. Hunting, The Doctrine of the Trinity: Christianity’s Self-Inflicted Wound, Oxford: International Scholars Publications, 1998, p.332) Både Jesus og apostlene har et syn på hvem og hva Gud er som innebærer en fastholdelse av Det gamle testamentes monoteisme. (William Wachtel, Christian Monotheism: Reality or Illusion? Vol. 1, Issue 1, 1992) Det går klart fram av Jesu egen undervisning at han trodde at Gud så absolutt fremdeles befant seg i himmelen! (Alister E. McGrath, Understanding the Trinity, Zondervan, 1988, p.122)

Det som fremfor alt bringer kirken i forlegenhet er de vanskeligheter den har med å bevise noen av disse læremessige uttalelsene ut fra de nytestamentlige skriftene. Man kan ganske enkelt ikke finne treenighetslæren fremsatt noe sted i Bibelen. Paulus har det mest opphøyde synet på Jesu person og rolle, men ingen steder kaller han ham for Gud. Heller ikke Jesu selv sier noen gang rett ut at han er den andre personen i treenigheten, fullt ut likeverdig med sin himmelske far. Som en from jøde ville han ha blitt sjokkert og følt seg såret ved en slik tanke. (Tom Harpur (Anglican Priest), For Christ's Sake, Beacon Press, 1987, p.11) Det andre temaet i Jesu forkynnelse dreide seg om den fundamentale gyldigheten til den lære som lå nedfelt i Skriften og tradisjonen. Jesus gjentok Shema (5.Mos.6:4, sitert i Mark.12:29) og anerkjente loven i Det gamle testamente som kilden til kunnskap om Guds vilje angående menneskelig oppførsel. ... Det tredje temaet i Jesu forkynnelse var en spesiell understrekning av Gud som Far (en ren unitarisk understrekning). Hans forkynnelse bekreftet det tradisjonelle israelittiske synet på Gud .... Jahve var fremdeles den eneste guddom og den som hadde utvalgt Israel. (Joseph Fitzmyer, A Christological Catechism, Paulist Press, 1991, p.47)

Det gamle testamente er strikt monoteistisk. Gud er et enkelt, personlig vesen. Tanken om at man skulle kunne finne noen treenighet der, eller endog bilder eller skygger av noen treenighet, er en antakelse som lenge har vært rådende innenfor teologien, men en slik antakelse har vært fullstendig uberettiget og ubegrunnet. Jødene var et folk som - på grunn av den forkynnelsen de stadig ble utsatt for - utviklet seg til å bli sterke motstandere av alle polyteistiske tendenser, og de har forblitt ufravikelige monoteister til denne dag. På dette punktet finnes det intet brudd mellom Det gamle testamente og Det nye. Den monoteistiske tradisjonen videreføres. Jesus var blitt opplært av jødiske foreldre i Det gamle testamentes Skrifter. Hans lære var jødisk like inn til margen. Han kom med et nytt evangelium, men ikke med noen ny teologi. Han sa at han ikke hadde kommet "for å ødelegge loven og profetene, men for å fullbyrde dem". Han aksepterte som sin egen tro den viktige teksten innenfor jødisk monoteisme: "Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud!" Det han gjorde krav på angående seg selv, var alltid i tråd med de gammeltestamentlige profetier. Han var den Messias som skulle råde over det kommende Riket som var lovt, den Menneskesønn som jødene håpet på. .... Når han noen ganger spurte "Hvem sier folk at Menneskesønnen er?", så ga han selv aldri noe svar som antydet noe mer enn messianitet. (L. L. Paine, (one time Professor of ecclesiastical history at Bangor Theological Seminary), A Critical History of the Evolution of Trinitarianism, 1900, p.4-5) Det er almindelig enighed om, at der ikke i Nye Testamente findes noen lære om treenigheden, og det eksegetiske spørsmål bliver derfor, om der i Nye Testamente findes holdepunkter for denne formulering af det kristne gudsbegreb. (Gads Danske Bibelleksikon, 2. Opplag, København 1982, artikkel: Treenihed) Mange læresetninger blir akseptert av evangelikale kristne som klart bibelske, men som det ikke finnes bevistekster for. Treenighetslæren er det beste eksemplet på dette. Vi yter bare rettferdighet mot det bibelske vitnesbyrd dersom vi sier at Bibelen ikke har noen klar lære om en treenighet. I virkeligheten finnes det faktisk ikke en eneste bevistekst for denne læren, dersom man med bevistekst mener et vers eller et avsnitt som "klart og tydelig" sier at det finnes én Gud som eksisterer i tre personer. (Prof. Charles C. Ryrie (respected Trinitarian Evangelical Biblical scholar), Basic Theology, p.89) Treenighetslæren finnes ikke i Bibelen, den er et resultat av kirkens arbeide. (Karl Barth, Grundlinien des Glaubens, p.244fn) Noen sier .... at Jesus skal ha gitt oss et nytt gudsbilde. Dette syn er så galt som det kan bli. Jesu Kristi far er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud ... (Biskop Erling Utnem, Visst skal jorden bli ny, Luther forlag, 1987, s.170)

Verken ordet treenighet eller læren som sådan forekommer i Det nye testamente. Jesus og hans etterfølgere hadde ikke til hensikt å motsi Shema i Det gamle testamente: "Hør, Israel! Herren vår Gud er én Gud" (5.Mos.6:4). (The New Encyclopedia Britannica, 2003, vol. XI, p.928) Vår innledende observasjon i begynnelsen av dette kapitlet om at Jesus aldri forkynte en treenig Gud, får altså - som vi har sett ovenfor - solid teologisk støtte! At mange ortodokse teologer innrømmer dette, må mildt sagt sies å være interessant! Forøvrig er ikke saken vanskeligere enn at hvem som helst kan bla seg gjennom de fire evangeliene og ved selvsyn få konstatert at disse ikke inneholder et eneste treenighetsutsagn fra Jesu munn!

Men forholder det seg slik, da kan Jesus umulig ha vært en trinitar!

I sin yppersteprestelige bønn sa han at det var helt avgjørende for menneskene å få kjennskap til den sanne Gud for å få del i det evige liv (Joh.17:3). Men om Gud er en treenighet og Jesus visste dette, hvordan kan han da ha unnlatt å fortelle menneskene denne store sannheten? Valgte han å skjule livsviktig kunnskap og bare holde den for seg selv? Brydde han seg ikke om at menneskene rundt ham gikk fortapt fordi de ikke fikk kjennskap til den sanne Gud? Om han så gjorde, da var han jo verken god eller sann! Men slik var ikke Jesus! Mer sannsynlig og nærliggende er det å anta at Jesus ikke forkynte noen treenig Gud ganske enkelt fordi han ikke kjente til noen treenig Gud!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-280-jesus-er-ikke-den-eneste-sanne.html http://treenighet.no/index.php/B%C3%B8nn_Hvem_kan_vi_be_til_Hvem_kan_vi_tilbe http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-en http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-277-treenighetslren-er-en-gedigen.html http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-268-skaper-treenighetslren.html http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-264-20-punkter-treenighetslrene-ikke.html

Ingen kommentarer: