Forklaring på evigheten!
Bilde av jorda sett utenfra, jorda er som en mikrobe i universet.
Misforståelsen av begrepet evighet SKA reiser spørsmål om fortapelseslæren i Dagen 18.06 og 21.06. Finnes der noe vanskeligere i Bibelen? De fleste fortrenger spørsmålet . Person lig har jeg valgt å gå inn i det , med en motiverende fornemmelse av at noe ikke stemmer . Bibelen er utfordrende å forstå her, fordi vi er formet av misforståelser som vedlikeholdes av bibeloversettelse r og teologi . Se bare: Aion er det greske ordet i NT som oversettes me d evighet. Det spesielle er at det også oversettes m ed tidsalder, tid(er), gammel tid og verden. Bibelen bruker faktisk ikke et eget ord for ” evighet ” (unntatt aidios , to ganger ) . Hvordan skille s da mellom tid og evighet, når Bibelen oversettes? I Jud 25 står (N B88): ”Ham tilhører herlighet, storhet, styrk e og makt før all TID og nå og i all EVIGHET ”. Enhve r som har en gresk interlineær, kan se at de to tilfelle ne av aion oversettes med to ulike ord, TID og EVIGHET , i ett og samme vers! Om oversetterne hadde holdt seg konsekvent til at aion = evighet, ville ordet lyde : ” Ham tilhører ... makt før all EVIGHET og nå og i all EVIGHET ” . Men før all evighet låter som en umulighet, så det ene byttes ut med tid, men ikke det andre. Hm. Og d er er mer. 1Kor 2:7 taler om ”Guds visdom den skjulte, som Gu d FRA evighet av har forut bestemt til vår herlighet”. På gresk står det PRO ton aionon , som direkte oversatt blir FØR EVIGHETENE! Igjen, dette går ikke an med vår forståelse av evighet, så da blir FØR til FRA, og EVIGHETENE til EVIGHET. Vi vi l finne ligne nde ting i Tit 1:2 og Rom 16:25 m.fl. Går vi til GT finner vi det samme. I Pred 8:23 står ” FRA evighet er jeg (visdommen) blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til”. Septuaginta (L X X) er en førkristen oversettelse av hebraisk GT til gresk, og uttr ykker dette med PRO ton aionos , FØR evigheten, om vi skal fastholde at aion = evighet. Hva er feilen her? Feilen er at aion ikke betyr evighet, men tidsalder (eng. age). Vi ser i disse eksemplene at byttes evighet ut med tidsalder, blir alt forståelig. Fø r evighetene går ikke, men før tidsaldrene er forståelig . Ser vi så fremover i tid , finner vi nye ting å undres over. Matt 28:20 sier at ”...jeg (Jesus) er med dere alle dager inntil verdens ende ”. Ordet for verden er her aion. Skulle vi f astholde at aion = evighet, ville her stå at Jesus er med oss inntil evighetens ende. Igjen en umulighet. I 1Kor 10:11 står om det som er skrevet til formaning for oss, til hvem de siste tider er kommet. Her kommer tider fra aion i flertall. Om vi beholde r aion = evighet, står her på gresk bokstavlig: til hvem endene på evighetene er kommet (ta tele ton aion on). Igjen, brukes aion = tidsalder, blir dette mer forståelig. Tid s aldrenes ender er kommet nær. Tidsaldrene, ”evig hetene”, har ende , som de har begynnelse. Jesus er m ed oss inntil denne tidsalders ende. Når Ef 2:7 snakker om at Gud skal vise sin nådes rikdom mot oss i de kommende tider , så er det de kommende tidsaldre (aion) som omtales. Vår ”evighet” og himmel begynner i neste tidsalder når Guds rike fremstår . Gud h adde en hensikt med tidsaldrene som han fullførte i Kristus, Ef 3:11. Dette er dessverre også skjult i oversettelsen. De n overraskende konklusjonen er at Bibelen ikke snakker om en evighet før skapelsen av vår verden, eller en framtidig evighet etter skape lsen av den nye himmel og jord, - ” evighetene ” ligger imellom. Dvs. den taler om tidsaldrene innenfor denne verdens perspektiv , og d eretter det nyskapte univers. KR 04.07. 13 2 Hva så med uttrykket i Åp 20.10, hvor det står om Djevelen som skal pines dag og natt I ALL EVIGHET (dag og natt, se 1Mos 8:22)? Det overraskende er at GT bruker samme greske uttrykk i LXX om denne verdens varighet. Sal 104:5 sier at jorden skal ikke rokkes i all evighet . Men vi vet at jord og himmel skal forgå, før det nye univers skapes. Dvs. a t uttrykket i all evighet må forstås som inntil siste tidsalder . Skal Bibelen henge sammen her, må da oppgjøret med det onde opphøre ved denne verdens ende. Mer utfyllende begrunnelse kan leses på www.oppsiden.net . --- - Så langt den forkortede avisartikkelen; kronikken skulle også ha med dette (med litt repetisjon): H va så med uttrykket i Åp 20: 10, hvor det står om Djevelen som skal pines dag og natt I ALL EVIGHET (dag og natt, se 1Mos 8:22)? I all evighet kommer her fr a det greske uttrykket eis tous aionas ton aionas . Om vi ennå fastholder at aion = evighet, blir dette ordrett til norsk: til evighetene av evighetene, eller evighete n es evigheter (dvs. tidsaldrene s tidsaldre). Hva betyr dette? Av overraskelser man finner i GT, er at samme uttrykk brukes om denne verdens varighet. Sal 104:5 sier at jorden skal ikke rokkes i all evighet. Sal 148:6 taler om stjernene, solen og månen, og den lov han gav for deres sted for alltid, for evig. I begge tilfeller bruker LXX samme ut trykk som Åp 20:10, som også svarer til det sterkeste uttrykk for framtid på hebraisk: ”eon - and - futurity ”, ifølge eng. heb. interlineær (eon = heb. olam , = gr. aion) . Sal 89:37f sier at som månen skal Davids (dvs. Messias’) trone stå for evig . Hvor lenge er dette? 1Kor 15:25 forteller om at Kristus skal herske til hans fiender er lagt under hans føtter. Dette er også uttrykt i Heb 1:8 om Sønnen: ”Din trone Gud står I ALL EVIGHET”. Kristi herredømme i all evighet og for evig er så lenge månen står, dvs. inntil ENDEN når H an overgir riket til Gud og Faderen, og Gud blir alt i alle. Her kommer overgangen til det nye univers. Tross ordene over om at verden skal bestå for evig, ja i all evighet, er det overveldende klart at denne himmel og jord skal forgå. H vordan henger da dette sammen? Vår verden kan ikke både forbli og forgå? Eneste mulighet jeg ser er at utt rykket i all evighet (tidsaldrenes tidsaldre) betyr til den fjerneste tidsalder, dvs. til verdens ende. I så fall opphører straffen over Djevelen ved verdens ende, før døden som den siste fiende tilintetgjøres, 1Kor 15:26, og eksisterer ikke på den nye jord, - for, for, for, de første ting er veket bort, Åp 21:1 - 5. Om dette er slik, er den rådende forståelse, dualismen (at det gode og onde alltid forbl ir side om side), ikke engang en mulighet. Oppgjøret med det onde skjer innenfor rammen av denne verden. Der blir ingen endeløs straff i den nye verden. Der er bare to muligheter, enten utslettelse av de fortapte, eller gjenopprettelse, før det nye univ ers fremstår. Hva så da med Matt 25:46: ”Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv”. Dette er kanskje hovedordet for dualismen. Igjen forekommer en misforståelse av et begrep, her ordet evig, gr. aionios. Det vil jeg gjerne t a opp i et neste innlegg. R K (Dagen 24.06) antyder at lignelsen om den rike mann og Lasarus umuliggjør en flukt via ordmagi (mine ord). Da overser han at denne lignelsen handler om mellomtilstanden i dødsriket før oppstandelse til dom, ikke Gehenna. Jeg har ikke direkte besvart SKA’s spørsmål, bare pekt på en forståelsesramme som nok vil utfordre etablerte sannheter. Hva alternativet enn er, - han har rett i at der er retninger innen universalismen som angripes på totalt feil grunnlag. Kanskje dualistene bør gå stillere i dørene?
KR 04.07. 13 1 Misforståelsen av begrepet evig Begrepet evig er like misforstått som det før omtalte begrepet e vighet (Dagen. . .). I NT kommer dette fra substantivet aion (”evighet”, dvs. tidsalder), s om blir til adjektivet aionios som oversettes med evig (bokstavlig : ”evighetisk” ). I GT kommer ordet evig i vår Bibel fra det hebraiske ordet olam . I det greske GT, Septuaginta , kommer ordene aion og aionios i all hovedsak fra olam . Olam kommer fra et ord s om betyr tilhylle, skjule. Dr. theol. Thorleif Boman (1959) sier: ” O l a m er verken hinsidig eller krono lo gisk uendelighet, men TID UTEN GRENSER”, - dvs. ubestemt tid. Olam beskriver tid som går utover den nære tid, og som svin n er hen utenfor vår erkjennelse og rekkevidde i fortid og framtid. Vi vet ikke når den begynner eller ender. Dette er det spesielle m ed olam, som gjør at det kan betegne tid både innenfor rammen e av en levealder og tid som strek k er seg utenfor dette . To eksempler: 2Mos 21:6 handler om trælen som fikk en syl gjennom øret som tegn på at han skulle tj ene sin herre FOR ALLTID (NB88). Her brukes L OLAM , på hebraisk. I Septuaginta gjengis dette som eis ton aiona = into the e on (eon = tidsalder ) . På norsk blir det tilnærmet ordrett: for evigheten (tidsalderen) , som noe upresist blir til det mer vanlige TIL EVIG TID , som her er levetiden. Og det er jo tid av ubestemt varighet. Ingen vet hvor lenge noen lever. På den andre siden har vi tidligere sett i Sal 89:38 : ”som månen skal den (Davids trone) stå FOR EVIG ..”. Samme uttrykket brukes her som i 2Mos 21:6, eis ton aiona , TIL EVIG TID . Men tidsperspektivet er et helt annet og igjen ubestemmelig, men ikke uendelig, siden måne som jord skal forgå. Slik er det ifm. tid. Hva da med annet ? Vi forstår at å leve til evig tid ikke kan være det samme som evig liv . Adam og Eva stod i fare for å leve til evig tid i fallen tilstand, men det var ikke evig liv. Evig liv er en bestemt karakter av liv, som består i å kjenne Gud, Joh 17:3: ”Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du u tsendte, Jesus Kristus”. E vig bruk es her karakterbeskrivende. Der finnes eksempler i noen oversettelser av GT hvor olam gjengis helt tidsuavhengig, med ordet skjult (Sal 90:8, Pred 3:11). Jes 40:28 sier: ”Herren er den evige Gud som skapte jordens ender. Han blir ikke trett , han blir ikke utmattet , hans forstand er uransakelig ” . E vig forbindes her med egenskaper som går ut over menneskelige begrensninger, ikke bare tidsrelaterte. Når vi går over i NT, overtar det gres k e aionio s samme meningsinnhold som olam i GT. 2Kor 4:18 tillegges betydelig definisjonsmakt: ”For det synlige varer en kort stund , men det usynlige er evig” . Det er vanlig å tenke at her settes uendelighet opp mot timelighet, men verken olam eller aion/aionios beskriver uendelighet, men at noe går utover det begrensede og nære , uten stillingtaken til om , eller når , dette ender i det uoverskuelige. Det er Gud som styrer. Altså : Adjektivet evig brukes som beskrivels e av alt som går utover (transcenderer) det nære og begrensede i tid og karakter. Den evige pakt i GT ble satt ut av kraft av Gud selv. Men den var evig , dvs. en kontinuerlig, u foranderlig pakt, som strekte seg inn i fremtiden uten opphørsdato, likevel i kke uopphørlig. KR 04.07. 13 2 S elve hove dordet for dualismen er Matt 25:46: ” Og disse ska l gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv ” . Siden Augustin , ha r føl gende mantra lydt : Fordi evig liv er uten ende må også evig straff være uten ende, spesielt når det står i samme setning . Dette kan ikke stemme. Evig betyr ikke uendelig. Evig liv e r en karakter av liv , som på alle måter overskrider det vi nå kjenner, og : det besegles i oppstandelsen med udødelighet. E vig straff er tilsvarende en karakter av s traff som utøves av Gud , inntil E nde n. Oppgjøret med det onde må ende med denne verden, og en ny himmel og jord fremstår, hvor rettferdighet bor. Slik må det være om ikke Bibelen skal motsi seg selv, som forklart ifm. begrepet evighet. Mer forklarende omta le finnes på www.oppsiden.net . ---- Så langt den forkortede avisartikkelen; kronikken skulle også ha med dette (med litt repetisjon): Et stort eple og et stort univers er ikke like store, selv om det står i samme setning. Universet kan godt være uendelig stort, - det gjør ikke eplet større. Evig er et adjektiv som lik alle andre styres av ordet det står til, slik som for eplet. Liv og st raff er to vidt forskjellige ting. Evig liv er det liv som er Gud velbehagelig, i kraft av sin kvalitet. Det gis til den som tror, og besegles med uopphørlighet i oppstandelsen. Evig straff er bestående, ufravikelig, uomgjørlig straff inntil Enden , men be segles ikke med uopphørlighet. Den evige Gud inngikk en evig pakt med Israel. Det er faktisk og språklig korrekt. Prøv å sette Augustin i revers her: Den evige pakt med Israel opphørte, derfor må også Gud opphøre! Disse i Matt 25:46 som går bort til evig straff, er jøder og hedninger som ikke får gå inn til Messiasrikets velsignelser, når det oppstår på jorden, men blir utenfor, Åp 21:8, Matt 8:12, 13:42. Jeg har gitt to gode argument mot evig straff læren. Forri ge artikkel påviser at oppgjøret med det onde må foregå innenfor rammene av denne verden. Der blir ingen evig straff i det nyskapte univers. Nå påpekes til overmål at evig straff ikke kan bety straff uten ende. Mye forvirring er skapt av sammensausingen av helvete (gr. Gehenna), dødsriket (gr. Hades) og ildsjøen. Dødsriket er en midlertidig fase mellom død og oppstandelse, og er relativt uviktig ifm. spørsmålet om uopphørlig straff. Likevel brukes lignelsen om den rike mann og Lasarus i dødsriket som eks empel på helvete. Det er utillatelig. Orm som ikke dør og ild som ikke slukkes, tas som bilder på samvittigheten som skal stikke uten opphør, og Guds flammende vrede. For det førte er dette makk som spiser råtnende kjøtt. For det andre er uslukkelig ild (gr. asbestos) brukt i klassisk gresk om ild som er så voldsom at den ikke kan stoppes, ikke at den aldri slokner. Evig ild brukes synonymt i evangeliene, og i Jud 7 ( om Sodomas og Gomorras ild). Disse skildringene beskriver straffen over dem som synder m ot Herren i det kommende Messiasriket (se likhet med Jes 66:24), hvor Herrens kunnskap skal fylle jorden (Jes 11:9). Konsekvensen av synd blir da tilsvarende. Dette er helvete, Gehenna (Hinnoms Sønns dal) utenfor Jerusalem, som omtales flere ganger i GT. Ildsjøen er stedet hvor de ugudelige ender, etter at de er oppstått til dom. Dette kommer etter dødsriket og helvete. Jeg skal ikke synse om utgangen på dette her, jeg bare repeterer det jeg har KR 04.07. 13 3 vist, at iIdsjøen er en overgang før det nye univers skapes. Der skal Gud ta bolig hos menneskene, som skal glemme sorgene for glede over liv og skapelse. Det jeg har skissert er i prinsippet en forståelse som inneholder alle element av frelse, fortapelse og dom, som er i dualismen, UNNTATT: straffen opphører. Hv a hensikten med straff er, får bli et betimelig spørsmål til en annen gang.
KR 31 .07.13 1 Villedende om evigheten ? Takk til A . S . for respons p å mine artikler om begrepene evig og evighet. Et 4 5 siders studium av begrepene er på www.oppsiden.net . A . S . sier at ”både livet og straffen som Jesus gir er uten ende, slik en likefrem lesning av Matt 25:46 tilsier”. Denne ” likefremme ” l esningen har jeg praktisert, inntil problemene tårnet seg opp når helheten ble undersøkt . Jeg tillegges inkonsekven s når jeg angivel ig sier at ”aion bare skal oversettes med tidsalder”, og ender opp med at ”evigheters evighet” må forstås som ”til siste tidsalder ” . G jennomført konkordante oversettelser finnes , men har sine svakheter . I betydning ligger ” tidsalder ” nær ”aion”. Oversettelsen av idiomet ”evigheters evighet” er en annen sak. ”I alle tidsaldre” er riktigere enn ”i all evighet”. ”T il siste tidsalder ” dekker idiomets betydning . Det følge r av at Bibelen sier at h i m m e l o g j o r d skal bestå i all evighet, men likevel forgå. Og a t Kristus skal regjere i all evighet (Heb 1:8), men også overgi riket til Gud i Enden, når Gud blir alt i alle (1Kor 15:24f). Inkonsekvensen t i l h ø r e r d e m s o m mene r at ”i all evighet” betyr uten ende, m e n s o m l i k e v e l tro r på en ny himmel og jord. S itatet fra Studiebibelen om det gr eske uttrykket for ” evigheters evighet”, er velkjent . At dette framstilles som det sterke ste uttrykk for evighet , det er ikke problemet , men - hva betyr evighet? Dersom aion alene innebærer ” uendelig tidsmessig utstrekning” , hvorfor da snakke om uendeligheters uendelighet? Og hvordan kan man da bruke aion om tid og tidsalder (”age”, æra), eller verden? Oversettelser og teologi som vedlikeholder misforståelse r , er synlig f.eks. i Tit 1:2 , hvor gresk har ”FØR ( pro ) evige tidER” , mens NB88 har ”FRA evig het av ”. FØR evighet går ikke an, så dermed FRA . V i er opplært til at Bibelen bruker olam/ ai on både om forgangen og fremtidig evighet . Men i NT og GT har jeg ikke funnet unntak f ra regelen: grunntekstene (interlineærene) bruker olam/ aion utelukken de om tidsaldrene mellom skapelse og nyskapelse av verden. Jeg bes om å forklare uttrykk som ”Ham (Kristus) være æren i all evighet!”, dersom ”i all evighet” forstås som ”til siste tidsalder” ( eller ”i alle tidsaldre” ) . Vi finner tilsvarende problemstilling i misjonsbefalingen: ”Jeg er med dere alle dager inntil verdens (aion - tidsalderens) ende”. Ikke lenger? Selvsagt, men det er nå vi trenger evig trøst (2Tess 2:16), - vedvarende, usvikelig trøst, og et godt håp, INNTIL vi er hjemme. Da kan vi vinke alt dette farvel, for et håp som sees er ikke lenger noe håp (Rom 8:24). Kristus skal æres gjennom alle tidsaldre , som i den nye skapelse. Men det siste er ikke et problem , for da er Gud alt i alle. Skriftens budskap er at Gud skal seire I DENN E VERDEN, i og gjennom tidsaldrene, ved Kristus. Derfor ber vi ”skje din vilje, som i himmelen, SÅ OG på jorden”. Den evighet vi venter på er den kommende tidsalder, når Gud reiser sitt rike på jorden, og alle frelste oppstår til udødelighet. Dette er l enge før Enden, før den nye himmel og jord. Det var denne tidsalder Jesus talte om , når han talte om evig liv i den kommende verden (aion ! ), Mark 10:30. Åp 1:18, at Kristus var død, men er levende i all evighet , er ikk e til opplysning om at Kristus d e r e t t e r har uendelig eksistens. Det hadde han før sin død. Men han skal ikke dø mer, men herske inntil KR 31 .07.13 2 Enden, hvor døden tilintetgjøres, den siste fiende. Gud er fra evighet til evighet, men vitterlig står også at Israel skulle bo i l andet fra evighet til evig het (Jer 7:7) . Hvordan det, dersom evighet er før og etter de to skapelser? Jeg innfører ikke ulik forståelse av evig i ”evig liv” og ”evig straff” . I begge tilfeller beskrives en karakter som går utover det nærværende . Men vi kan ikke slutte at evig ang ir uendelighe t f ordi d e t o g s å s t å r t i l n o e s o m e t t e r s i n n a t u r e r u o p p h ø r l i g , s o m i u t t r y k k e t ”den e vige Gud” . Hvordan skal vi da kunne forklare uttrykk som ”De evige fjell sprenges i stykker”, Hab 3:6? Gud er pr. def. den som alltid var, er og blir. Evig beskriver hans vesen, som i Jes 40:28. Evig liv besegl es med uforgjengelighet, evig straff ender med denne verden.
1 Fortsatt villedende om evigheten? Ta kk til A . S . for innlegg , 16.08 . Jeg kjenner godt argumentasjonen med relativ og absolutt betydning av evig, fra Studiebibelen. Jeg har forsøkt å anvende den, men funnet at den i virkeligheten innfører to betydninger av evig : absolutt evig = uendelig, og relativt evig = endelig. Endelig og uendelig kan ikke dekkes av ett ord , evig. A. S. sammenligner bruken av evig med god. Når Jesus sier i Mark 10:17 at det b are er Gud som er god, så er det fordi menneskene er onde , slik han sier i Matt 7:11 m.m. Det er i kke absolutt godt , mot relativt godt, men godt mot ondt. Når Barnabas trekkes inn, må vi ikke glemme at han var gjenfødt og v ar ”en god mann og full av den Hellige Ånd og tro” , Apg 11:24. Var han dermed relativt god ? Det som var i Barnabas ved den Hellige Ånd var like absolutt godt som Gud selv, selv om Barnabas var et menneske også med et kjød. Sammenligningen sporer av. S tudiebibelen sie r at for materielle ting må evig oppfattes relativt, dvs. som endeli g, men for det som har med Gud å gjøre , må evig oppfattes absolutt, dvs. som uendelig. Da har den bare sagt at endelig er endelig og uendelig er uendelig . Hva så da med evig liv? Hvordan vet vi om evig liv må oppfattes absolutt , uten ende? Kan vi lese det ut av evig liv? Nei , vi må finne svar i sammenheng en eller andre steder. Vi leser bla. at vi blir udødelige i oppstandelsen. Evig liv oppfattes da absolutt , som liv uten ende. Hva så med evig straff , m å det også oppfattes absolutt? Vi leser at Satan skal pines dag o g natt i all evighet, Åp 20:10. Et hovedpoeng i det jeg har sagt i ti dligere innlegg er , at dette ikke beskriver straff uten ende. Der er mange grunner til det , bl . a: Grunnteksten i Tit 1:2 m.fl. viser at ” evighet ”, aion, ikke betegner tiden før skapelsen , men tidsaldrene etter. Likedan kan heller ikke aion betegne tid etter den nye himmel og jord, fordi: de siste tidsaldre (aion) er kommet til oss, 1Kor 10:11, og Kristus er åpenbart ved tidsaldrenes ende, Heb 9:26. Og, Israel er gitt landet fra evighet til evighet, Jer 7:7, dvs. at ”evighet” befinner seg innenfor rammen av denne verden. Og, Sønnens trone står i all evighet, Heb 1:8, men opphør er likevel i Enden, 1Kor 15:24f, slik o gså Dan 6:27 sier at ”hans herredømme varer inntil Enden” . Og, Jorden skal ikke rokkes i all evighet, Sal 104:5, men skal likevel forgå, og byttes med en ny . Her er altså mange utsagn som alle må implisere at uttrykket ”i all evighet” må forstås inne n for rammen av denne verden , som alle tidsaldre inntil Enden. Tar j eg feil her, sitter jeg igjen med argumenter som ikke e r verdt trykksverte i Dagen. Om ikke, må evig straff opph øre i Enden, dvs. oppfattes relativ t , og motsatt av hva vi fant for evig liv, og vi er endt opp i en situasjon som ”er så urimelig at det knap t trenger å imøtegås” , sier Studiebibelen. Enten må vi likevel akseptere absolutt og relativ betydning side om side i samme vers, eller påvise feil i forståelsen ove r . Eller gjøre som meg: forkaste relativ - absolutt - argumentasjonen . I pakt med grunnbetydnin gen av olam (evig i GT), innse r jeg at evig ikke beskriver uendelighet, men en overskridende karakter i innhold og beståenhet utenfor timelige begrensninger . Evig liv er en karakter av liv etter Guds behag , som besegles med udødelighet og dette Livet (det sanne, 1Tim 6:19) vedblir uten ende. Evig straff er en karakter av straff som opphører i Enden , når Gud vil. An g. Åp 1:18 (jeg var død, ..men er leve nde i all evighet) gjengis jeg upresist . Jeg sier at ”han skal ikke dø mer, men herske inntil Enden. .”. Det er her et kur r ant uttrykk for både å leve og herske, i all 2 evighet . Jeg ser ikke krumspringet , at ”å leve” i realiteten er byttet ut . Og f ortsatt er misjons - befalingen sammenlignba r med situasjonen i Åp 1:18. Jesus var død, men lever i all evighet, ikke bare for å eksistere, men utøve en høyst nødvendig rolle som regent, sammen med sine tjenere (Åp 22:5) inntil E nden. På tilsvarende måte er han med oss nå, inntil tidsalderens ende, og i begge tilfeller skal han fortsatt være med oss når de nn e verdens kamp er over.
KR - 20 .08.13 9 Det er innledningsvis påvist at bib el oversette lser behandler disse begrepene med tilsynelatende lavt presisjonsnivå i forhold til grunnteksten. Hovedsaklig er sitatene fra Norsk Bibel 88 (NB88) , men mye tyder på at dette mer er regelen enn unntaket, for oversettelser generelt. Evighet Ordet aion oversettes i NT med evighet, verden, tidsalder, tid(er), gammel tid, eldgamle dager m.m. Variasjon er er tilsvarende for GT. Altså, ett og samme ord, aion , oversettes med det ” hinsidige ” - evighet , så vel som det nærværende - tidsalder og verden . Hvorledes kan dette gå an? Og hvordan vet man når det ene eller det andre skal brukes? Der finnes noen bibeloversettelser som har tatt problemstillingen på alvor, bla. Youngs Literal Translation (YLT), og Concordant Version (se www.concordant.org ). YLT oversetter evighet med age , og evig med ageduring . CV bruker konsekvent den transkriberte formen eon for aion , og eonian for aionois ( eon og eonisk på norsk ). Fordelen med dette er at leseren har tilstrekkelig nærhet til grunnteksten, og kan unngå evt . vran g forestill i nge r pga. misvisende oversettelser . U lempen er at det oppleves fremmed å skulle snakke om eonisk liv , i stedet for evig liv. Mennesker har tross alt en felles forne mmelse av at der finnes et liv som stre k ker seg utover dette , og vårt navn på det er evig liv . En riktigere strategi kan være å fylle begrepet evig liv med riktig forståelse (som vi skal se , - å leve evig (å leve til evig tid) er ikke det samme som evig liv ) . På samme måte som be grepet Gud også må fylles med riktig forståelse. Fortidig e vighet ? Vrangforest i llingene (?) som følger begrepene evig og evighet kommer klart til syne ved bruk av en gresk - norsk/ engelsk interlineær. Der er flere bibelvers som bruker uttrykket fra evighet av , og lignende, som henviser angivelig til den ”forgangne evighet”, dvs. før skapelsen. Tit 1:2 er ett eksempel, hvor det står om det løfte Gud har gitt fra evighet av , om evig liv. Grunnteksten bruker her pro ch ronon aionio n , som på fornorsket form blir: før eonisk e tid er . Velger man her å oversette aionios med evig , står der altså før evig e tid er . Men dette stemmer ikke med vår oppfatning, - der var vel ikke noe før evig tid , før den ”forgangne evighet”? Og hvordan kan der være mange evige tid er ? I NB88 er da før eoniske tider blitt til ut t rykket fra evighet av . Både preposisjonen og flertallet er ikke tatt alvorlig, men teologien blir slik man er vant til : a t der var en evighet engang i begynnelsen, så kom skapelsen og tiden og verden , hvor menneskene lever sine korte liv, og så kommer evigheten igjen der fremme. Om vi nå heller valgte å oversette aion med tidsalder ville dette se annerledes ut: før eonisk tid blir da til før tidsalderlig e tid er . Dette er i kke god norsk, men vi begynner å ane betydningen. Tit 1:2 snakker om løftet om evig liv som Gud gav før tid s aldrene ! Oversettelsen fø r evige tider , ville være riktig nok bare man forstår at før evig tid da sikter til begynnelsen, før tidsaldrene . I Rom 16:25 forekom m er et lignende u t trykk, hvor det er tale om en hemmelighet som har vært fortidd i evige tid er , på gresk chronois aioni o i s . Dette sikter ikke til en fortielse i de ”forgangne evigheter” før skapelsen, men det sikter til de forgangne tidsaldre . Hemmeligheten er rett og slett ikke åpenbart i GT, men d et er nå kommet for lyset ved de profetiske skriftene som Paulus har formidlet. KR - 20 .08.13 10 Ef 3:9 omtaler den samme hemmelighet, ”som har vært skjult fra evige tider i Gud”. Kol 1:26 ut t rykker at ”denne hemmelighet har vært skjult fra evighet av ...”. I begge tilfeller heter det på gresk apo ton aionion , som på norsk blir fra eonene , dvs. f ra evighetene , eller fra tidsaldrene (engelsk ligger nærmere gresk, siden de bruker den bestemte artikkel på samme måte; på engelsk blir det from the eons , eller from the ages ). Betyd ningen er som i Rom 16:25, at hemmeligheten var skjult fra tidsaldrene, ikke fra ”forgang n e evighet er ”, før skapelsen. At Gud besluttet noe før skapelse n er utvilsomt sant, men det utt rykkes annerledes. I 1 Kor 2:7 tales det om ”Guds visdom den skjulte, s om Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet”. Uttrykket på gresk er pro ton aion on (eng. before the eons/ages ), dvs. før eonene = før tidsaldrene . Alle oppfatter at før evighetene ikke passer. Gud er allmektig, men å operere før evighetene krever mer enn allmakt , vil jeg tro . D et ser ut som om oversetterne velger å ta vare på anerkjen t teologi på bekostning av hensyn til preposisjon er og flertall. I Jud 25 leser vi : ”Ham tilhører herlighet, storhet, styrke og makt før all tid og nå og i all evighet ”. Her er aion oversatt med både tid og evighet i samme verset! Studiebibelen velger å være konsekvent og bruker ordet evighet for aion : ”Herren vår være ære og storhet, makt og velde, før all evigheten og nå og til alle evighetene ”. V i får altså merkeligheten før all evigheten . Dette problemet forsvinner når tidsalder brukes : ”...før all tidsalderen og nå og i alle tidsaldre”. NB: Før all ” evigheten ” forekommer ikke i alle manuskripter . Flere eksemple r på dette i NT er gjennomgått i dette st udiet. V i finner det samme i GT. I Pred 8: 2 3 står at ” Fra evighet er jeg (visdommen) blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til”. LXX - interlineæren gjengir dette på engelsk som : ” Before the eon ( age ) he founded me in the beginning, before making of the earth”. Det greske uttryk ket i LXX er pro ton aionos = før eonen . Igjen , dersom aion betyr evighet, f år vi meningsløsheten før evigheten , mens hva det sier er altså at V isdommen (Sønnen) var innsatt før jorden var til, altså før tiden (tidsalderen / ” evigheten ” ). Sal 25:6 taler om Herrens miskunnhets gjerninger , som er fra evighet , = from the eon , LXX. Disse må nødvendigvis høre tiden til, ikke en forgangen ”evighet”, selv om hans nådes forsett hadde sitt utspring før tiden. I Sal 119:52 er der en so m kommer i hu Herrens dommer fra evighet av = m oulm ( from eon ), hebraisk. Dette var Herrens dommer ned igjennom historien som var berettet om i de hellige skrifter , ikke fra en ukjent forgangen ”evighet”. Jer 7:7 (se også 25:5 ) taler om landet som Herren gav Israel, fra evighet til evighet = from the eon and unto the eon , LXX. Ingen vil tro at dette taler om en eiendom før skapelsen, og evt. etter tidens ende. Det samme uttrykket står i Jer 25:5, om landet som ”Herren gav dere og deres fedre, fra evighet t il evighet ”. Og i Jes 45:17 leser vi sågar: ”Israel blir frelst ved Herren med en evig frelse. Dere skal i all evighet ikke bli til spott og skam”. Det må være særdeles vanskelig å være erstatningsteolog i lys av disse ordene, men der er også andre forestillinger som får prøvd seg. H va da med ut t ryk ket i Sal 93:2: Fast står din t r o ne fra gammel tid , fra evighet er du , = from eon you , heb. int., = fr o m the eon you are , LXX. For ikke å snakke om uttrykk som i Sal 90:2, fra evighet til evighet er du Gud , = from eon u nt o eon you El , hebraisk int erlineær . Hele verset lyder slik i norsk oversettelse: ”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – ja (?), fra evighet til evighet er du, Gud” . Ifølge den hebraiske interlineæren skulle dette heller lyd e: ”Før fjellene ble født, og du skapte jorden og jorderike – OG fra evighet til evighet, er du, Gud”: KR - 20 .08.13 11 Altså, Gud er fra før skapelse n , og han er fra den fjerneste fortid til den fjerneste framtid. Har vi da noen grunn til å mene at Sal 90:2 dekker et helt annet perspe k tiv enn Jer 7 :7 ovenfor ? Jeg tror ikke det, selv om Gud pr. def. alltid har vært og alltid vil bli. Vi skal se at olam taler om det skjulte og utilgjengelige . Fra evighet til evighet (fra olam til olam) = fra den fjerneste fortid til den fjerneste fremtid .
Dersom han e r fra tidens morgen til tidens ende, er han også begynnelsen og enden, Gud over alle ting. Derfor er også hans miskunnhet ikke bare fra evighet , men fra evighet til evighet , Sal 103:17, nøyaktig samme uttrykk som i Jer 7:7 , om Israels land . Det taler om hans miskunnhet har vært og alltid vil være igjennom tiden, - det er nå miskunn behøves. Det svarer helt ti l uttrykket evig trøst , 2 Tess 2:16, den er ikke designet for ”evigheten” men tiden. Jeg står ved dette i fare for å ”redusere” Gud. Det er ikke det jeg gjør, eller ønsker å gjøre , jeg vil bare øke bevisstheten om at når vi for s tår fra evighet til evighet brukt om Gud, og assosierer med dette ” fra uendelighet til uendelighet ” , så kan det ikke skyldes uttrykk et i seg selv, men Guds vesen, dvs . at han pr. definisjon VAR, ER , og BLIR . Og det er et hovedpoeng ifm. bruken av aion , og ikke minst aionios , hvor re g elen for alle adjektiv er at de tar form av substantivene de står til. Som jeg kommer til å si flere ganger, et stort eple er ikke like stort som et stort univers, selv om samme adjektivet stort brukes i samme setning. 99.999 % av det Bibelen omtaler, dreier seg om hensikten med eonen e / tidsaldrene som Gud fullfører i Kristus , se Ef 3 :11 ( som er misvisende oversatt i NB88). Vi som har en uklar forståelse av aion , trenger å erkjenne dette . Når det står i misjonsbefalingen, Matt 28:20, at Jesus er med oss alle dager inntil verdens/eonens ende, betyr det ikke at han deretter forlater oss, like lite som at uttrykket fra evighet til evighet begrenser Gud. Og utsagnet i Dan 6:27 hvor Daniels Guds riek omtales: det ødelegges ikke og hans herredømme varer inntil enden . Ikke lengre, jo, men vi vi må ta innover oss at Bibelen erkj enner en ende for denne verden, hvor så å si en ny tidregning begynner, og en ny verden skapes hvor Gud er alt i alle. Verdt å nevne er ogs å 5Mos 33:27: ”En bolig er den eldgamle Gud , og her nede er evige armer...”. Den eldgamle Gud er Elohim - of aforetime (alei qdm), som LXX oversetter med Theou arche , begynnelsens Gud , Gud fra begynnelsen. Hebraisk bruker ikke olam , og LXX bruker ikke aion , likevel bruker for eksempel KJV The eternal God .
Grunnteksten bruker altså begrepene med en bevissthet som ikke gjenspeiles i oversettelsene, og skiller mellom Gud fra begynnelsen /den eldgamle Gud , og Gud fra evighet (ene) /tidsalderen(e) . Det kan synes ubetydelig, men denne mangelen på generell presisjon i fm. de uttrykkene som er nevnt, kan vise seg å ha endt i en helt utillatelig teologisk misforståelse . Jeg har gjennomgått alt jeg har funnet av bibelord om dette, og det er så nær som mulig alle bibel vers, og ikke funnet ett avvik fra regelen - at aion og olam brukt om fortid sikter utelukkende til tidsaldrene som følger etter skapelsen. Der finnes ingen ”fortidig evighet ” før skapelsen. Det som var før skapelsen omtales bl.a. som begynnelsen (gr. arc h e), - ”I begynnelsen skapte Gu d himmelen og jorden”, 1Mos 1:1. Ef 1:4 m.fl. bruker begrepet før verdens grunnvoll ble lagt . Begrepet evigheters evighet , eller i all evighet , er ennå ikke omtalt. Dette brukes mange ganger i NT i uttrykk som i Gal 1:5: ”Ham (Gud/Jesus) være æren i all evighet!”. Det kan synes nærmest som majestetsfornærmelse, når jeg nå vil hevde at evighet bør byttes med tidsalder. ”Ham være æren i KR - 20 .08.13 14 I Sal 89:37f tales det om Davids avkom som skal bli til evig tid , og hans trone som solen for Guds åsyn, og ” s om månen skal den (Davids trone) stå for evig ..” . Dette kan se ut som en profeti om Messias ’ trone . Uansett, her sies at sol og måne skal bli for evig/til evig tid . Samme uttrykket brukes i begge tilfeller , eis ton aiona , = into the eon , = til (i) evigheten . Sal 78:69 sier at jorden er grunnfeste t for evig tid, eis ton aiona , igjen. I Sal 148:6 tales om stjernene, solen og månen, og den lov han gav ”for deres sted for alltid, for evig”. Uttrykket på hebraisk er l od l oulm = for future for eon , som i LXX er uttrykt som into the eon an d into the eon of the eon . Dette er o m mulig ennå sterkere enn into the eon of the eon , som altså oversettes i Heb 1:8 som i all evighet . Det er interessant å legge merke til at der er ulike måter å uttrykke at jorden skal bestå ”for evig”. B åde at den skal bestå til evig tid , og ” i all evigh et ” (”i evigheters evighet”), MÅ til syvende og sist ende opp i det samme, me n det er uttrykt med ulik vekt . For jord og himmel skal forgå, og de kan ikke bestå i det uendelige. D ette begynner å falle på plass. Tross disse utsagnene om at universet skal forb l i til evig tid, ja i all evighet, er det likevel Bibelens mangfoldige vitnesbyrd at denne verden s kal forgå, se eget avsnitt nedenfor. Eneste mulige måte å få dette til å henge sammen på er da at utsagnene i all evighet rett og slett må bet egne ”så l enge verden står”. 1Mos 8:22 sier at så lenge jorden står, ... skal dag og natt aldri ta slutt. Med det som er sagt over, og n år Åp 20:10 uttrykker seg slik : ”de skal pines dag og natt i all evighet”, ligger konklusjon en i luften, at i all evighet må oppfat tes innenfor rammen av denne verden. Dag og natt er dennesidig. Gud er lys, og i hans verden opphører mørket . Sorg og skrik og pine skal være borte fra den nye himmel og jord, for for for!: de første ting er veket bort , Åp 21:4. Det hørte den gamle verden til . I Matt 6:13 avslut ter Fader Vår slik : ”For ditt er riket og makten og æren i evighet ”. Her bruker grunnteksten into the eon s , = til/i evighetene. Ja, riket tilhører Ham, men i denne provins en av universet er ikke Hans rike etab lert, - de r for ber vi ”Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden”. Sønnen skal etablere det , og skal overgi det til Gud og Faderen i skjønneste orden. Vi har sett at Sønnens trone blir i all evighet (Heb 1:8) og at hans tjenere skal regjere i all evighet (Åp 22:5). Et tilsvarende utsagn finnes i Dan 7:18, hvor det står om Den Høyestes hellige som skal ha riket i eie til evig tid, ja i evigheters evighet = unto the eon, and unto the eon of the eon s , i LXX ( unto og into brukes med vari a sjon i slike uttrykk uten at betydningen endres). Jeg oppfatter ikke denne var i ant en å uttrykke noe annet enn i all evighet , selv om dette er eneste stedet i NB88 hvor oversettelsen evigheters evigheter forekommer. Dan 6:27 taler om Gud (Eloah) og hans rike som ikke ødelegges og at det varer inntil enden . Ordet for ende er her ”into terminus” fra heb raisk - eng elsk interlineær, og i LXX er ordet for ende = telos . Kanskje taler da dette om den samme ende som i 1Kor 1 5 :23f : 1Kor 15:23 - 28 23 Men h ver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. 24 Deretter kommer enden (telos), når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. 25 For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter . 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er d øden. 27 For alt har han lagt under hans føtter. Men når han sier at alt er underlagt ham, da er det klart at han som la alt under ham, er unntatt. KR - 20 .08.13 15 28 Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle . I Sal 45:6, som Heb 1:8 siterer, er ordet for Gud Elohim, og i Dan 6:27 Eloah (Guds navn kan behøve en studie i seg selv, se for eksempel www.hebrew4ch ristians.com/Names_of_G - d/names_of_g - d.html ) . Det er vanskelig (?) å forstå dette annerledes enn at de refererer i begge tilfeller til Sønnen, som skal herske som konge til alle hans fiender er ham underlagt. Da skal han overgi riket, og selv underlegge se g Gud Fader , som da skal bli alt i alle. Dette vil bli universets mest ærefulle abdisering. Slik blir det store telos , fullførelsen av hele hensikten som har utspunnet seg igjennom eonene/tidsaldrene. Når skjer dette? Vi har sett at j orden skal bestå i all evighet, og Sønnens herredømme skal bestå i all evighet. Dvs. at enden kommer når denne verden forgår, og den nye himmel og den nye jord fremstår. V i ser da at ” evighetene ” /tidsaldrene/eonene ender med dannelsen av det nye univers. På same måte som der er en begynnelse, er der en ende, og imellom disse ligger ” evighetene ” /tidsaldrene /eonene. Skriften taler verken om en forgangen evighet, eller om en fremtidig evighet utenfor henholdsvis begynnelsen og enden , - de ligger imellom. Da får dette utsagnet kanskje en klarerer mening : Åp 22:13 Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden. J eg vil påpeke at der eksisterer diverse synspunkt på uttrykk som the eon (s) of the eon (s) , bla. fordi der er noe variasjon i uttrykk (med og uten flertall etc.). Noen vil hevde at varianten the eon of the eon s (Ef 3:21) , svarer til uttrykket man finner for det aller helligste, som i LXX (gresk NT) uttrykkes som the holy of the holies , og sikter til de n siste og da antatt ypperste av alle tidsaldre . Likeså hevdes at the eon s of the eon s , sikter til de to siste tidsaldre, hvor nest siste tidsaldre er Mil l enniet . Dette er igjen etter sammenligning med det helligste og det aller helligste i tabernakelet, men jeg finner dette å være grunnløst. Der kan også gjøres sammenligninger med uttrykk som the sons of sons , som er den hebraiske uttrykksmåten for sønnesønner, altså sønner av sønner, som utrykker rek k efølge og at det ene kommer utav det andr e . Himlenes himler er også et, og beskriver ikke et utall h imler, siden den tredje himmel allerede er Guds Paradis (2Kor 12:2). Men jeg tror heller ikke dette er relevant. M an skal være forsiktig med å legge spesiell betydning i det som skyldes naturlige variasjoner i språket. Tid kan omtales både i entall og fl ertall uten at det nødvendigvis betyr noe spesielt, likedan himmel og himler, eon og eoner etc. , uten dermed å utelukke at noe av de t t e også k an ha spesiell betydning i visse sammenhenger (på norsk bruker vi også ordet buks er , likeså vel som bukse, sikkert fordi der er to bein i noe som danner en enhet) . Det som avgjør betydningen av uttrykket i all evighet er verken tabernakel - sammenligninger eller annet, men at LXX oversetter direkte det hebraiske eon and futurity med det greske the eon of the eon . Det e r videre rimelig klart at the eon of the eon er synonym t med the eons of the eons (se sa mmenligningen over, ang. Heb 1:8 og Åp 22:5). Både det hebraiske eon and futurity , og the eon ( s ) of the eon ( s ) uttrykker noe i retning av det fjerneste av det fjerne , ( innenfor perspektivet av denne verden). Til sist, vil jeg kommentere Åp 14:9 - 11: KR - 20 .08.13 16 9 En annen engel, den tredje, fulgte etter dem og sa med høy røst: Dersom noen tilb er dyret og dets bilde, og tar merket på sin panne eller sin hånd, 10 da skal han også drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger. Og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne. 11 Røken av deres pine stiger opp i all evighet . De har ikke hvile dag eller natt, de som tilb er dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn. Dette blir også tatt som en beskrivelse på helvetets piner ”i all evighet”. Men sammenhengen viser at dette hører hjemme i trengselperioden , den 70 åruke i Daniels profeti (Dan 9:23f), før Millenniet oppstår. D ette omhandler den pine de pådrar seg i denn e tidsperioden somt TILBER dyret og dets bilde. Jes 30:27 og 34:10 bruker tilsvarende bilder som i Åpenbaringen. Jes 34:10: ”Verken natt eller dag skal det slokne, til evig t id skal røken av det stige opp. Fra slekt til slekt skal det ligge øde, aldri i evighet drar noen gjennom det”. Dette omhandler dommen over Edom.. Edoms bekker skal bli til svovel, landet til brennende bek (34:9). Likev e l skal pelikan og pinnsvin og flere andre dyr bo der. I begge disse tilfellene er det nærliggende å forstå røken som et vitnesbyrd om dommen. Lignen d e beskrivelse gis om dommen over Babylon: Åp 18:16 f 16 Ve, ve den store by! Du som var kledd i fint lin og purpur og skarlagen, og som lyst e av gull og edelstener og perler – at så stor en rikdom er ødelagt i én time ! 17 Hver styrmann og hver skipsfører og alle sjøfolk, og hver den som ferdes på havet, stod langt borte, 18 og de ropte da de så røken av hennes brann , og sa: Hvem er lik den s tore by? Åp 19:2f 2 For sanne og rettferdige er hans dommer. For han har dømt den store skjøge, hun som ødela jorden med sitt horeliv, og han har krevd sine tjeneres blod av hennes hånd. 3 Og de sa annen gang: Halleluja! Røken av henne stiger opp i all evighet . Røken som stiger opp i all evighet kan ikke være dommen i seg selv, men heller vitnesbyrdet om den (slik Abraham så røken av Sodoma og Gomorra, 1Mos 19:28) . Det evige evangelium som omtales i Åp 14:6, ser også ut til å omhandle et budskap om Baby lons fall (hva enn Babylon representerer) , og vitnesbyrdet om dens fall skal stå seg gjennom fremtiden , til enden . Jord og himmel skal forgå Der er mange utsagn i Bibelen om at jord og himmel skal forgå. Om den nye himmel og jord er en total nyskapelse, eller heller en omskapelse av dette som er, det vet jeg ikke om jeg kan svare på. Men uansett taler Bibelen tydelig om et skille mellom d enne skapelse, og den nye. Allerede 1Mos 8:22 bærer bud om at dag og natt aldri skal ta slutt, – dvs. så lenge jorden står: 1Mos 8:22 22 Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt. KR - 20 .08.13 17 Det gis som en forsikring etter syndfloden, og kan synes å svare til den pakt med dagen og natten som omtales i Jer 33:20 , som er like sikker som pakten med David om en kongesønn (Messias). Allerede her øyner vi sammenhengen om et Messiasrike, som skal vare så lenge denne verdens orden består. Så kan vi jo nevne: 2Pet 3:6f 6 Ved dette gikk den daværende verden under, d a den ble oversvømmet av vann. 7 Men de himler og den jord som nå er, er ved det samme Guds ord spart til ilden. De blir holdt oppe til den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt. 2Pet 3:10 Men Herrens dag skal komme som en tyv, og da s kal himlene forgå med veldig brak, og himmellegemene skal komme i brann og gå i oppløsning , og jorden og alt som er bygd på den, skal brenne opp. 2Pet 3:12 12 mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. 2Pet 3:13 13 Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor. Det greske ordet for forgå , er parerchomai . Det betyr bokstavlig å ”pass, pass by”, og metaforisk ”pass away, to p erish” ( Vine). Det bukes 27 steder i NT . I siste betydning brukes det for eksempel i Jak 1:10 on den rike som skal forgå som blomst på gress, og i 2Kor 5:17m.m., som nevnes nedenfor. Vi f inner det samme ordet igjen også i Åp 21:1: Åp 21:1 1 Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort ( parerchomai ) , og havet er ikke mer. Her ser altså Johannes at den første himmel og jord er forgått , og en ny himmel og jord er oppstått. Rett nok betyr det g rekse ordet for ny her ikke nødvendigvis ny i tid, det kan også bety ny i karakter (gresk har to ord for ny ) . Hva det innebærer, om det nye univers er blitt skapt parallelt, eller er om det er en total forvandling, hva vet jeg. Det låter mye likt som 2Kor 5:17:” Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi ( forgått) , se, alt er blitt nytt ”, dvs. nytt i karakter, og det skal også bli nytt i og med et herlighetslegeme, men person ligheten er den samme. Uansett så Johannes at den første himmel og jord forgikk. Og Sal 102:26 - 28 sier: Sal 102:26 - 28 26 I gammel tid grunnfestet du jorden, og himlene er et verk av dine hender. 27 De skal forgå , men du blir stående. De skal alle eldes som en kledning, som klær skifter du dem ut , og de blir skiftet ut. 28 Men du er den samme, og dine år får ingen ende . KR - 20 .08.13 18 Her sies altså at jord og himmel skal forgå , i motsetning til Gud som skal bli stående. Og vi har det samme flere steder i evangeliene: Matt 24:35 Himmel og jord skal forgå ( parerch omai ) , men mine ord skal slett ikke forgå ( parerchomai ) . Se også Matt 5:18, Mark 13:31, Luk 16:17, Luk 21:33. Bibelen sier også at himmelen krefter skal rokkes: Matt 24:29 Men straks etter de dagers trengsel skal solen bli formørket og månen skal ikke gi sitt skinn. Stjernene skal falle ned fra himmelen , og himmelens krefter skal rokkes (se også Luk 21:26, Mark 13:25). Heb 12:26 - 27 26 Hans røst rystet den gang jorden. Me n nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen . 27 Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort . For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli ståen de. Og til sist: Åp 20:11 11 Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem . Hva dette betyr, kan jeg ikke svare på, men både dette og Heb 12:27 synes å tale om noe so m blir tatt bort. Det er på tide å se på de to før nevnte vers i GT, som inneholder uttrykkene i all evighet , i lys av det som er fremkommmet i bibelversene ovenfor: Sal 104:5 5 Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evi ghet . Sal 148:4 - 6 4 Lov ham, dere himlenes himler, og dere vann som er over himlene! 5 De skal love Herrens navn, for han bød, og de ble skapt. 6 Han satte dem på deres sted for all tid, for evig ( i all evighet ). Han gav en lov som ingen av dem bryter. Tross Sal 104:5 sier at j orden ikke skal rokkes i all evighet, sier likevel Bibelen at både himmel og jord skal rystes engang i fremtiden , og at de ting som rystes skal bli tatt bort. Det blir vanskelig å hevde at jorden aldri noensinne skal rokkes. Derfor, i all evighet må forståes innenfor rammen av denne verden. Sal 104:6, siste del, gjengis i LXX som: He made an order and it shall not pass away ( parerchomai ) . Når vi leser at himmelens krefter skal rokkes , de skal forgå med veldig brak , og at himler og jord KR - 20 .08.13 19 skal forgå og rulles sammen som en kåpe og skiftes ut, da må det igjen bli vanskelig å mene annet enn at den orden som ikke skal forgå i all evighet , bare må gjelde inne n for rammene av denne verden. Verden skal både bestå i all evighet, og forgå. D vs. at i all evighet må bety til verdens ende . De tte er en argumentasjonslinje. Men der er også flere andre linjer som tydelig viser at i all evighet må forståes innenfor rammen av denne verden. Som Messias sitt h errdømme som ender i Enden, til tross for at det sies å bestå i all evighet (Heb 1:8). Både 1Kor 15:24f og Dan 6:27 sier dette uavhengig av hverandre. Og til overmål sies at de siste tidsaldre er kommet, 1Kor 10:11, samt at Kristus er åpenbaret ved tidsald renes ende, Heb 9:26, som betyr at evigheters evighet ikke kan bety et uendelig antall evigheter der fremme. Og for riktig å skjemme meg selv bort med argumenter , selv lenge før alt er sagt : fra evighet til evighet , gjelder innenfor rammen av denne verden, siden det brukes om Israels borett i landet. Til slutt skal det bemerkes at det er ikke lett å skjønne alt dette som omtaler ifm. at verden skal forgå. Det kan virke som om det sikter til to begiveheter, en ved inngangen til Millenniet, og en ved overgangen etter den endelige dom , til den endelige nye himmel og jord. Og jeg har en f o rnemmelse av at det første er en slags modell for det siste, likesom Millenniet er til dels en slags m odell for den endelige tilstan d. Og det synes for meg som begrepet den nye himmel og nye jord til dels brukes om begge. Åp 6:12 - 14 12 Og jeg så da Lammet åpnet det sjette seglet – og se: Det ble et stort jordskjelv, og solen ble svart som en sekk av hår, og hele månen ble som blod. 13 Og himmelens stjerner falt ned på jorden , som et fikentre kaster ned sine umodne fiken når det ristes av sterk vind. 14 Og himmelen vek bort, likesom en bokrull som rulles sammen. Og hvert fjell og hver øy ble flyttet fra sitt sted. D isse versene syne s for meg å referere til trengselstiden, og de dommer som går forut for opprettelsen av Millenniet. Og noe av samme språkbruken ser vi her som i 2Pet 3:6f, men som pga. sammenhengen må forståes å referere til ulike hendelser. Og det er sannsynlig at også M att 24:29 og lignende nevnt ovenfor , refererer til samme begivenhet som Åp 6:12 - 14 . Lignende ting leser vi i Apg 2:19f, som igjen kommer fra Joels profeti, om begivenheter knyttet til at Messias kommer og skal bo blant sitt folk ” etter kjødet ” , og gjøre en de på Jerusalems fangenskap , se Joel 2:27 - 3:1f. Alt dette angår innledningen til det som kalles Herrens dag (Joel 3:4, 2Pet 3:10 m.m.), og betegner den siste fase i historien, hvor Herren selv bestemmer hvor skapet skal stå (gjennom Millenniet hvor Satan e r bundet, og domsperioden etter). Begrepet den nye himmel og nye jord forekommer et par plasser i GT : Jes 65:17f 17 For se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Og de første ting skal ikke minnes, ingen skal mer komme dem i hu. 18 Ja, gled og fryd de re til evig tid over det jeg skaper! For se, jeg skaper Jerusalem til jubel og hennes folk til fryd. KR - 20 .08.13 28 oppstandelse, som bla. Åp 20:6 taler om: ”Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt. De skal v ære Guds og Jesu prester og regjere med ham i tusen år”. Evig ild er Guds karakter mot synd. Den er uforandelig. Evig straff er inappelabel, uomgjørlig straff , hvis varighet og innhold bare Gud kjenner. Karakteren av dette er, som alt annet evig , i hovedsak skjult for oss her og nå. Men det er utelukket at dette har å gjøre med straff uten ende , som allerede påvist. Sodoma og Gomorra ” ligger som eksempel for våre ø yne og og lider straffen i en evig ild ” , Jud 7. De er satt som eksempel på de ugude lige i fremtiden, sier 2Pet 2:6, kanskje siktende til Åp 20:9, som ikke omtaler dommen ved den store hvite trone, men den dom som rammer menneskenes siste opprør mot Gud. Den evige ilds virkning var kortvarig. Sodomas menn skal stå opp på dommens dag, og d eres straff skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Men dette er heller ikke noe som er uten ende. Flere bibelvers taler om å bli frelst fra Guds vrede, for eksempel Rom 5:9, dvs. en vrede som skal ramme før Guds rike kommer (og som har varige k onsekvenser gjennom den kommende tidsalder). Hans vredes ild har vist seg på ulike måter gjennom tiden, og den vil gjøre det i fremtiden over dem som har sitt behag i urettferdighet, 2 Tess 2:12. I 2Tess 1:8 sies at ”Han kommer med flammende ild, og tar he vn (”out - justing”) over dem som ikke kjenner Gud, og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium”. Dersom straff for synd var ment å være uten opphør, hvordan kunne Jesus, som vår stedfortreder, vende tilbake fra døden etter tre dager? Om vår stra ff skulle være evig straff i evig ild, måtte og så hans straff være det. Eller, har jeg/vi misforstått noe her? Straff for synd er døden ( adskillelse fra Gud, ikke uopphørlig pine) , og Jesus led jo døden. I Rom 5:21 og 6:23 er det døden og evig liv som er motsetningene. Derfor, evig straf f kan ha med noe annet å gjøre. Rettferdighet og dom er en side av det. Men kan det også tenkes at det skal b evirke gjennopprettelse? Vi er i den "første død", og fra døden kommer liv gjennom Jesus Kristus. Kan der også komme liv av den annen død ? Et betimelig spørsmål er altså om straff har til hensikt å bringe menneskene til sannhets erkjennelse (eng. remedial ), eller om det dreier seg om gjengjeldelse (eng. retributive ). Jeg mener at hensikten med straff fra Gud s side i prin s i ppet er å bringe menneskene til sannhets erkjennelse, slik at de kan vende om til sin skaper , og opprøret mot Guds autoritet opphører . Gud lot straffen ramme Sønnen, for at vi skulle gjenreises til felleskap med Gud. De som avviser offeret, må ta straffen selv. Men om nå dette skulle bevirke at alle bøyer kne for Kristus, så kan Gud tilgi og være rettferdig, pga. Jesu forsoningsdød. Kristus opplevde all sider ved døden , både fysisk og åndelig. H an ble tvunget inn i døden av Satan s etterstreb elser , og menn eskers grusomhet, men selv under tapet av fellesskapet med Faderen, viste han for alle makter og myndigheter at han var rettferdig. Han bar alles synd, uten ett bebreidende ord. Der var ingen rettfe rdighet i at døden skulle ha noe krav på ham. Derfor , døden kunne ikke holde ham. Han var et fremmed element i døden, og var der for å oppfylle S kriften, at etter tre dager skulle han oppstå . Jeg har lest teorier om hvordan én m anns synd kan betale ”evigv arende” straff for alle , til tross for at Jesus bare var tre dager i døden. Det e r en type ”matematikk” j eg ikke anbefaler for noen, men den inngår i teologien omkring dette. Jeg har mitt eget syn på det : KR - 20 .08.13 29 Gud er ikke mindre villig til å tilgi enn oss, denn e viljen er en av forusetningene for vår frelse, - det er bare det at han ikke kan bryte prinsippene om rettferdighet. Der blir ikke ro i universet, om Gud ikke selv opptrer rettferdig. Han er ikke en despot som styrer i urettferdighet over skapninger som kreves mer av, enn av ham selv . Ei heller kan han se igjennom fingrene med en synd. For d a er grunnlaget for rettferdighet sp o lert. Han kan ikke annet enn fremstå som moralsk uklanderlig, om der noensinne skal bli harmoni i himmel og på jord . Og det var dette som var Satans sterke kort, at Gud i generasjon etter generasjon ikke straffet synd. Gud var urettferdig, - han hadde avsatt Satan for hans synd, men så igjennom fingrene med an dres . Jesu død ble løs e pengen for Gud, så vel som for oss (pe rsonlig er dette eneste (?) perspektiv jeg ser som kan forklare hvordan é n manns død kan gjelde for alle; man kan ikke bare straffe é n for alle, - det blir juks, om ikke dette har spesielle forutsetninger som partene var enige om) . L øsepenge taler om en ” a vtalt pris ” , under visse betingelser og krav. Satan krevde Guds Sønn i sitt sold (som han krevde Adam , - i rettferdighetens navn; Gud kunne ikke bare avsette Satan uten bevis for at de som overtok forvaltningen av denne verden, var bedre ; fristelsen i Eden var ikke en latterlighet ), ja e ndog prøve ham helt inn i døden. Det var et rettferdig krav. Kunne han på viste urett i den salvede , ville Satan kunne påberope seg sin posisjon tilbake. D a var der likevel ingen andre som var mer verdig og skikket til herred ømmet. Var Jesu s rettferdig, skulle den straffen som rammet ham , gjelde for slekten, - som Gud dermed kunne løskjøpe og tilgi etter sitt hjerte, og være rettferdig mot Satan og mot alle. Slik kunne ” avtalen ” i hovedak ha vært . Jeg tror ikke Gud bestemte disse tingene suverent selv, det strider mot realitetene i en slik situasjon, hvor faktisk Satan satt med herredømme t over slekten. Og maktene i universet skulle se rettferdigheten i det. Den e neste som ble vist urett var Jesus. Og d et er bare en med guddommelige sinn som kunne bære noe slikt , utav kjærlighet til Faderen og til verden . Jeg siterer etter hukommelsen: ”What would the u n iverse be without a Lamb?”. Dermed, straf f en rammet ha m for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom, Jes 53:5 . De n største synder kan nå få tilgivels e, uansett synd. Hitler som Breivik som meg selv. Det siste problemet som gjenstår for Gud, er at menneskene fortsetter i sitt fiendskap mot ham . At Gud har forlikt ve rden med seg selv, ved Jesus Kr i s tus , er ikke alene nok til at alle bøyer seg for hans autoritet, hvorved hans herredømme i himmel og på jord kan gjenopprettes . B øyer vi oss ikke for hans godhet, så må vi erfare hans strenghet, Rom 11:20. Det er i dette perspektivet Guds vre des straff har mening , selv om det er mange side r ved Guds dom . De som ringeakter Guds rettferdighet åpen bar t ved Kr is tus, skal kanskje se den i dommen? I Åp 15:4 står: ”Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? Du alene er hel l ig, og alle folk ene skal komme og tilbede for ditt åsyn , fordi dine rett ferdige dommer er blitt åpenbar t”. Jeg har tidligere nevnt at 1Kor 15:2 4f sier at enden kommer når Kristus overgir riket til Gud og Faderen, etter at all makt og myndighet er tilintetgjort. Han ska l herske som konge inntil han får lagt alle sine fiender under sine føtter . Dette bevirkes i gjennom den siste tidsalder, dommen s dag. Det vitner ikke om utslettelse. Rom 14:11 sier: ”Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge prise Gud”. Og Fil 2:10 ”I Je s u navn skal hvert kne bøye seg , deres som er i himmelen og på jorden og under jorden”. Dette er situasjonen når eonene / tidsaldrene / ”evighetene”, går mot enden, og den nye himmel og den nye jord blir til. Vi skal al le bøye kne for Kristus. Vi kan gjøre det nå og arve alle ting med ham, eller måtte gjøre det når Herren kommer i sin makt og herlighet , til dom , og tape denne muligheten. Men Gud som er rik nok for alle, og som skal bli alt i alle, skal han ikke også kunn e tørke tårene til de som ikke fikk høre evangeliet? Er ikke Kristi verk større enn Adams fall, som dro oss alle ned i døden, enten KR - 20 .08.13 32 denne verden og en ny himmel og jord skapes, hvor rettferdighet bor, 2Pet 3:1 3. Dernest er d er ikke to kategorier av tid (innenfor eonene/ evighetene /tidsaldrene ) : Evighet er bare tid utenfor vår begrensede eksistens i nåtid , i Bibelens språkbruk. Men der er to kategorier av eksistens, dødelig eller udødelig. Det siste beteg ner det evige liv i sin fylde , fra vårt perspektiv her og nå . Evig angir en karakterbeskrivelse som er fremmed for det timelige. Den evige pakt var for enhver Israelitt en pakt som strek te seg inn i den fjerne fremtid som uforanderlig og bestående , men den opphør te likevel. E vig betegner ikke uend e lighet ifm. tidsdimensjonen , men udefinert varighet . Den evige Gud er evig ved hans karakter, dvs. at hans forstand er uransakelig, han blir ikke trett, han var, er og blir, - og fordi han er Gud forstår vi at han aldri opphører å være Gud. Men det er ikke ordet evig alene som gjør a t vi kan tro det. Om vi sier: ”Den evige Gud inngikk en evig pakt med Israel”, så er det både fak t isk og grammatisk riktig. Vi vet at pakten opphørte. Om vi da kjører Augustins resonnement i rever s, betyr det at Gud også opphør e r , men det vet vi jo at det H an ikk e kan gjøre. Feilen ligger i å tillegge adjektivet , kvaliteten, samme kvantitet i begge tilfeller. Det store eplet og det store univers er ikke like store fordi adjektivet er det samm e og står i samme setning. De står til to helt ulike ting, og begrenses ulikt kvantitetsmessig av substantivet det står til, selv om de beskriver en felles kvalitet , - evig . Dette er helt normalt ved bruk av adjektiver. Derfor kan heller ikke Matt 25:46 um uliggjøre at evig liv vedvarer (og besegles med udødelighet) , selv om straffen opphører, - sel v om vi bare ser rent grammatisk på dette. Evig het, aion , betegner udefinert varighet , og aionios er en karakterbeskrivelse hvis varighet er forskjellig fordi det står til to vidt forskjellige substantiv. Dertil kommer også at det evige livet vi mottar i tro her, besegles med udødelighet i oppstandelsen. Det sies eksplisitt at vi skal forvandles til uforgjengelighet, og kan ikke mer dø. Evig i seg selv bringer ik ke denne informasjonen i seg selv. For evig straff sies ikke noe tilsvarende. Der er ingenting som tilsier at straffen skal gjøres perma nent og uten opphør noensinne. Dernest er det vist tidligere at sammenhengen her s ikter til den helt spesielle sit u a sjo nen ved inngangen til Messiasriket, hvor folkeslagene dømmes for Menneskesønnens herlighets trone. Evig liv betegner her livet i Messiasriket, og evig straff er å bli vist bort fra denne velsignelsen. Evig liv består her gjennom den kommende tidsalder ved s in kvalitet i det å kjenne Herren , men Skriften antyder at døden også rammer her, se Jes 65:20 og 66:24. Evig straff er en straff som Gud adminis t rerer, og er uomgjørlig og bestående. Men den er ikke uten ende. Evig ilds straff over Sodoma og Gomorra var kortvarig. Begrepet evig ild og uslokkelig ild brukes om hverandre i evangeliene. I Hjortlands kompendium 1996: ”Helvete – Ja, Evig pine – Nei”, siteres fra Evangelii Fullhet, Dr. Ekman, s. 63: ”Til sist vil vi minne om at det greske ordet asbestos som er oversatt med uslukkelig , aldeles ikke har den betydning man legger i det. Tvert imot forekommer det i profan gresk, særlig hos Homer, som bestemmelse til slike ord som viser at det ikke er tale om noe som aldri tar ende. Det brukes for eksempel om ære, lat ter, rop, samt den voldsomme, men kortvarige ild som fortærte den greske flåte. Og Eusebius sier to ganger i sin Kirkehistorie (Church History, b. 6, s. 41) at martyrene ble fortært av uslukkelig ild . Selvfølgelig sluknet den ilden, men ordet brukes for å understreke ildens kraft og voldsomhet”. Studiebibelen opererer (se ovenfor) med en forståelse som innebærer en absolutt og en relativ betydning av aionios : Når aionios brukes ifm. mater i elle ting og det jordiske livet, oppfattes det i KR - 20 .08.13 33 relativ betyd ning, og står for en lang periode, levetid, så lenge fjelle ne står etc. Når det brukes om Gud og det hinsidige liv, livet etter døden, sikter det til ubegrenset tid, dvs. evig i absolutt forstand. Jeg opplever at dette bare forkludrer saken, og gir evig n ærmest to betydninger. E vig har ikke to betydninger . D et er substantivet eller eventuelle andre omstendigheter som avgjør varigheten i det som omtale s. Evig om tid angir i seg selv ubestemmelig for tid / fremtid , utover nåtid , og dét er d é t. Og, det overse r at evig brukes idi omatisk (i overført betydning), og er en karakterbeskrivelse , hvor tidsutstrek ning mer er en følge av kvalite ten enn motsatt. Det evige liv er å kjenne Gud , dvs. å v ære i Hans nærhet og fellesska p. Det livet som var utilgjengelig og skju lt er ved å bli tilgjengelig , og består i å kjenne Gud. Gehenna, dødsriket & ildsjøen Der har åpenbart (?) vært en vedvarende og dominerende misforståelse angående ordene evig og evighet i den offisielle k ristenheten . Det har gitt oss d en rystende lære n om evigvarende pine . Ikke bare er ordene evig og evighet misforstått, og betydningen av preposisjoner oversett, men ord som helvete, dødsrike t og ildsjøen har blitt sauset sammen til å bety stort sett det samme. Lignelsen om D en r ike mann og La sarus i d ødsriket er blitt tatt som eksempel på tilstanden i helvete, og tillagt uopphørlighet. Uansett hvordan man forstår selve lignelsen, - dødsriket er bare mellomtilstanden før dommens oppstandelse. Beretningene i evangeliene om orm som ikke dør og ild som i kke slukkes, er også tatt som eksempel på tilstanden i helvete, og skal angivelig pågå uten opphør , noen sinne. Og ildsjøen er blitt tatt for det samme som helvete. Noe av årsaken til disse vrangfores t illingene ligger i en feil forståelse av de kommende e oner, de kommende tidsaldre. Dominerende læreretninger har operert med et skjema hvor nes t e begivenhet er ”evigheten” med den nye himmel og den nye jord. Man har da ingen mulighet til å plassere helvete og/eller ildsjøen andre steder, enn i den kommende ”e vighet”, som en realitet på den nye jord. Så mye forvirring pga. noe som mange mener betyr lite: Hvorfor skal vi bry oss o m å forstå Bibelens disposisjon eller eskatologi , - det som kommer , det kommer. Denne gjennomg åelsen kan vise at det er essensielt å f orstå den disposisjonen som Bibelen arbeider under, for å ha mulighet til å forstå også grunnleggende spørsmål. Jeg skulle bli 56 år selv før jeg nå opplever at tingene begynner å falle på plass (?) , - spørsmål som tidligere h ar truet med å fra ta meg troen. Det har plaget meg siden jeg var 15. Ikke at Gud skal dømme verden, det er grunn god nok til å tro på ham, - ellers er der ingen rettferdighet. Men denne uendelighet i lidelse virker så formålsløst. Og det blir svært vanskelig å tenke på at Gud fakt isk angivelig tillot lidelse uten ende. Som allvitende og allmektig skaper visste han hva som kom når han satte det hele i gang, og vi må slutte å frata Gud ansvar og legge mer på mennesket enn det fortjener . Vi er ikke utilregnelige, langt ifra, men det e r tross alt Gud som er allvitende, og som er skaper og opprettholder , og som har kraft og visdom til å fullføre sitt råd. NT skiller mellom Gehenna (”helvete”), Hades (dødsriket), og Ildsjøen. Gehenna kommer fra det hebraiske ordet ”ge Hinnom” , som betyr Hinnoms dal. Flere hevder at dette var en dal utenfor Jerusalem hvor byens avfall ble brent/spist av makk. Kroppe n e til dødsdømte for brytere hav net KR - 20 .08.13 38 Begynnelsen og enden Det er allerede sagt en del om be gynnelsen (arche) og enden (tel os). I b egynnelsen ble altså denne verden skapt, og den opphører i enden, når den nye himmel og jord skapes, hvor rettferdighet bor. Jeg har vist at Bibelens bruk av ordet olam og aion , som betegner det vi kaller evighetene, eller tidsaldrene, begrenses av begynnelsen og enden. Der fi nnes rett og slett ikke det vi etter den norske B ibelen k aller evighet før skapelsen , eller etter enden. Jeg tar en siste realitetssjekk på dette, og siterer Jesai a s ’ utsagn om den nye himmel og jord: Jes 66:22 22 For likesom den nye himmel og den nye jord, som jeg skaper, blir stående til evig tid for mitt åsyn, sier Herren, slik skal også deres ætt og det navn dere har, bli stående til evig tid . Dersom det jeg har sagt er riktig, skal ikke uttrykk som evig tid kunne brukes om tiden etter enden. Det burde rett og slett ikke stå som det står ovenfo r om den nye himmel og jord. Men det gjør det heller ikke. ISA hebraisk - engelsk interlineær viser at uttrykket til evig tid bare er en inklusjon i NB88. ”Fortidig evighet” omtales som begynnelsen, før verdens grunnvoll ble lagt, før tidsaldrene eller lig nende. Den evigheten vi venter på , er den kommende tidsalder hvor vi oppstår i udødelighet, og skal se Guds rike i dets herlighet, og arve alle ting med den salvede. Deretter kommer dommen, og så enden, med den (endelige) nye himmel og den nye jord, hvor r ettferdighet bor. Jeg har dvelt litt ved den nye himmel og jord under avsnittet Himmel og jord skal forgå , og sagt at det også kan sikte til en omskapt jord under Millenniet. Men ikke bare det, og i den grad uttrykket også beskriver den endelige tilstand, hvor evig tid ikke lenger er et aktuelt begrep (men tilhører tidsaldrene), bør man forvente andre uttrykk for vedvarenhet. Og det ser vi altså er tilfellet, som vist ovenfor. Hensikten med eonene Ef 3 :5 taler om de forrige generasjoner , hvor hemmelighete n om Kristus og ecclesia (menigheten) ikke var åpenbaret. I Ef 3:9 omtales den samme hemmelighet som var skjult fra evige tider i Gud ( from the eons ). Dette sikter ikke til en fortidig evighet, men til forrige tidsaldre, tilsvarende hva Ef 3:5 uttrykker so m forrige generasjoner (se også Kol 1:26, her står begge uttrykkene sammen). Så kommer Ef 3:11, hvor bibeloversettelser (både NB88 og KJV) skjuler saken. Her leser vi : “Dette var hans forsett fra evige tider , som han fullførte i Kristus ..” (” according to the eternal purpose which he purposed in Christ ..”,KJV) . Grunnteksten sier (Studiebibelen): “ifølge evighete rs forsett som han gjorde i Kristus (dette er upresist; aion er i be s temt form: evighetene s/tidsaldrenes hen sikt) . ISA interlineær:“in accord with the purpose of the eons which He makes in Christ” : Bagsters interlineær: “according to (the) purpose of the eons which he made in Christ”. ISA’s aorist (?) - gjengivelse er mest korrekt. Altså, der er en hensikt med tidsaldrene, som fullføres i Kristus. U ttryk k et og vektleggingen av eonene/tidsaldrene/evighetene som skapt for en hensikt mellom begynnelsen og enden, har jeg ikke sett før nå. Det har vært skjult i oversetternes ”gode teologi”, kan det se ut som. KR - 20 .08.13 39 Norsk Bibel 88 Innledningsvis ble det vist til NB88’s fokus på å tilstrebe en konkordant oversettelse, og unngå meningsoversettelse (idiomatisk oversettelse). Angående ordene evig og evighet må jeg slå fast at de ikke har lykkes, men synes heller å oversette etter god te ologi, enn hva som står. På denne måten er de med på å skjule fundamentale realiteter, og viderefører dermed en tragisk misforståelse .
Eller er det bare jeg som tar feil? NB88 og mange andre oversettelser har mye å rette opp når det gjelder oversettelsen av ordene evig og evighet, for å holde meg til dette. Men jeg tror ikke at veien å gå er å følge eksempelet til Youngs Literal Tr anslation og Concordant Version, selv om disse oversettelsene har sin verdi. Det må etableres gode norske ord som gjengir den greske betydningen i de ulike sammenhenger. Jeg tror ikke det er mulig å konsekvent oversette noe til en godt lesbar tekst ved en konkordant oversettelse. Og jeg syns at oversette lse uten å gjengi meningen, kan virke like feil som å gjengi passende ord . Nå r man i tillegg mener å ha oversatt idi omatisk og like vel disponerer for en bestemt forståelse , da er det dobbelt galt. Da er det bedre å v ære åpen om at man står for en bestemt for ståelse på viktige punkt, og gi tilgang til grunnteksten ved fotnoter, og u tfyllende vedlegg. Største skaden er kanskje ikke s k jedd ifm. aion , men ved at preposisjonene foran evig tid og lignende, er blitt feil oversatt. Aion har sine vanskeligheter, men preposisjoner bør være enkelt nok (?) . Adjektivet evig bør kanskje beholdes, for det brukes som et idiom, og bør fortsatt brukes for evig liv, og evig tid, bare at betydningen presiseres. Ordet evighet er kanskje vanskeligst å beholde. Etymologisk kommer evighet , eller æve på nynorsk, fra aion . Det oldnorske ævi , eller æf i , svarte til latin ernes æ vum og grekernes aion, og hadde opprinnelig samme betydning som disse, dvs. liv, lev e tid, tidsalder. Latin har i tillegg ordene æternum (evig) og æternitas (evighet), som kommer opprinnelig fra samme rot som æ vum . De norske ordene evig og evighet har dermed etter alt å dømme tatt opp i seg en annen betydning enn hva aion og aionios representerer, tilsvarende æternitas og æternum . I tabellen nedenfor gis noen ” foreløpige ” forslag til mulige oversettelser av aion og aionios i NT, som evt. kan utvides til GT. Evt. kan de fungere som fotnoter sammen med det gre sk e uttrykket, dersom ”tradisjonell” oversettelse beholdes. KR - 20 .08.13 41 Oppsummering 1. Evig liv – det sanne liv, en karakte r av liv som består i å kjenne Gud og ha felleskap med Ha m L IVET var fra begynnelsen i Faderen og Sønnen ved Den Hellige Ånd L IVET - det evige , ligger utenfor våre begrensninger i karakter og fylde LIVET - det evige, kan mottas gjennom tidsaldrene ved tro LIVET - det evige, vil bestå ved sin karakter i å kjenne Gud LIVET - det evige, besegles med udødelighet og uforgjengelighet i livets oppstandelse LIVET vedvarer, slik Gud vedv arer og er blitt alt i alle 2. Evig straff – uomgjørlig straff som Gud administrerer og som varer så lenge Han vil Evig straff har begynnelse og ende (som den evige pakt i GT ) Evig ild er Guds karakter mot synd 3. Evig liv og evig straff i Matt 25:46 Liv og straff for mennesker i den kommende tidsalder når Millenniet oppstår ( Åp 20:2 - 5) 4. Evighet - olam (GT) - aion (NT) = ubestemt tid utover nærværende , i fortid og fremti d B rukes om tid med u bestemt begynnelse eller ukjent varighet, utenfor nåtid , tid som taper seg i det fjerne i fortid og fremtid , utenfor kjent, t ilgjengelig og overskuelig tid Brukes både om u bestemt tid som leveti d, den kommen de tidsalder , så lenge verde n står, men betegner i seg selv ikke uendelighet; gresk bruker her ordet aid i o s Evighetene = tidsald re/æra/eoner, og er tiden ( e ) mellom begyn nelsen (ARCHE) og enden (TELOS) De siste tidsaldre er kommet, 1Kor 10:11, og Kristus ble åpenbart ved tidsaldrenes ende, Heb 9:20; altså uttrykket evigheters evighet betyr ikke en uendelighet av tidsaldre Hensik t en med evi ghetene/tidsaldrene/eonene fullfør es gjennom tiden i Kristus innti l enden (TELOS), når han overgir herredømmet til Faderen, og det nye univers skapes, hvor rettferdighet bor Den evighet og himmel vi venter på er den kommende tidsalder hvor vi oppstår til LIVET i udødelighet og Guds rike oppstår på jorden ; deretter kommer det nye univers, som blir 5. Evig - olam - aionios - ” evighetisk ” = av ikke - timelig , bestående karakter , det som overskrider/transcenderer våre begre n sninger Olam – kommer fra et ord som betyr skjult, ukjent E vig representer det skjulte og utilgjengelige, det som ligger utenfor vår rekkevidde i tid, erkjennelse og erfaring Evig betegner alt som går ut over våre begrensninger i karakter og varighet; varigheten fremgår av ordet det står til, eller annen info rmasjon Det store eple og det store univers er ikke like store, slik og så med adjektivet evig ; de evige fjell som sprenges i stykker (Hab 3:6) og GT’s evig e pakt har ulik varighet Den evige Gud bærer alle karakterer som kan beskrives ved evig: uransakelig, uforgjengelig, usvikelig, etc., men at han alltid var, er og blir, vet vi fordi han er Gud Å leve til evig tid (å leve evig), 1Mos 3:22 ≠ Ikke lik Evig liv KR - 20 .08.13 42 Evig tid Eonen/tidsaldrene/evighetene - 99.999 % av Bibelens fokus - ”The purpose of the ages ” 6. Fra evighet til evighet = 99.999 % av Bibelens fokus: Guds rike skal seire i den ne verden 7. I all evighet = så lenge verden står, til siste tidsalder/eon (i alle tidsaldre) F ølgende (bl.a.) sies å vare, - eller må forstås å vare, i all evighet (= i tidsaldres tidsaldre = into the eon(s) of the eon(s) ) , dvs. til siste tidsalder før nyskapelsen av universet , i Enden : Universet (jord , sol, måne) , Sal 104:5, 148:6 - varerer ” i all evighet ” - men skal forgå i E nden Sønnens herredømme , Heb 1: 8 (Sal 45:7f) , Dan 2:44 - varer ” i all evighet ” - men opphører i Enden Hans rike ødelegges ikke – men varer (”bare”) til Enden, Dan 6:27 Deretter kommer E nden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde . For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Lammets tjenere, Åp 22:5 – konger ”i all evighet” => inntil Enden S traffen over Satan i ildsjøen , Åp 20:10 – i all evighet => inntil Enden Døden , den s iste fiende tilintetgjøres i E nden, 1Kor 15:26 Evig liv LIVET GUD Fra evighet til evighet = Fra tidsalder til tidsalder = Fra olam/eon til olam/eon GUD ENDEN NY HIMMEL OG JORD GUD ER ALT I ALLE De første ting er veket bort
GUD BEGYNNELSEN ENDEN KR - 20 .08.13 43 Konklusjon Det er sagt relativt mye (?) på liten (?) plass, og alt er ikke like godt begrunnet, eller skal tillegges samme vekt. Det som er hovedsaken i denne studien, er illustrert i skissen nedenfor. Den gamle forståelsen at den fortidige evighet var før skapelsen av denne verden, og at den fremtidige evighet kommer etter skapelsen av den nye himmel og jord, må revurderes . Den bibelske virkeligheten, slik jeg ser den , er at e vighetene, dvs. tid s aldrene, eonene, ligger mellom disse skapelsesaktene. IKKE RIKTIG (?) : MER RIKTIG : E N D E N B E G Y N N E L S E N Gehenna Det som var fra begynnelsen, før tidsaldrene 1Joh 1:1, før verdens grunnvoll Ef 1:4 Tidsaldrene / ”evighetene”/ eonene Det som blir for Guds åsyn Jes 66:22 Det evige - Kosmos – verden Kommende tidsalder Livet Dom Ildsjøen 70’de år - uke Daniel Ny himmel og jord Livet - det evige Evig straff Evig liv Evig liv E N D E N B E G Y N N E L S E N Helvete/Ildsjøen F ortidig evighet Tidsaldrene Fremtidig e vighet Evig liv Kosmos - verden Ny himmel og jord KR - 20 .08.13 44 S ubstantivet ” evighet ” , aion på gresk, olam på hebraisk, betegner begge ubestemt tid utover det timelige og inn i uoverskuelig fortid/framtid , og svarer nært til vårt ord tidsalder , eng. age , eller æra . Olam kommer fra et ord som betyr skjult, hemmelig . Som adjektiv betegner det karakteren a v noe som i alle egenskaper ligger utenfor vår begrensning , rekkevidde og erfaring, hvor varigheten bestemm es av substantivet det står til, eller øvrig informasjon. Evig liv er en karakter av liv som fantes i begynnelsen og kom inn i tiden ved Jesus Kristus. Det kan mottas og erfares ved Ånden, men oppleves i sin fylde i opp s tandelsen , og karakteriseres ved å kjenne Herren . Der blir også et nivå av evig liv i den kommende tidsalder når Messiasriket oppstår på jorden. På tross av at evighetene /tidsaldrene ender, ender ikke evig liv som en k arakter av liv , for det er fra før ” e vighetene ”/tidsaldrene . Og evig liv er det navnet vi gir det fra dette vårt begrensede perspektiv, siden det nå er av skjult og utilgjengelig karakter. Men når vi selv inntar det evige livet er ingenting skjult, og vi s kal kanskje ikke gratulere hverandre med evig liv i oppstandelsen, da er vi i Livet , og det skal bestå for Guds åsyn i det nye univers. Den forsmak på det evige livet vi allerede mottar her besegles med udødelighet i oppstandelsen. En konsekvens av at ”evighetene”/ tidsaldrene ender i det store telos , hvor Gud blir alt i alle, og d et nye univers skapes, er at all smerte , sorg og død, ender. Oppgjøret med det onde hører til denne verden, og må opphøre når den nye himmel og jord fremstår, hvor rettferd ighet bor. Døden tilintetgjøres som den siste fiende, dvs. at dødens atskillelse mellom Gud og menne sker ikke lenger er mulig. Der kan rett og slett ikke være noen skapning i det nye univers som skal vises bort fra Guds åsyn til en ny død. Hvordan kan der være noe igjen som ikke passe r inn, eller kan være kilde til ondskap, når døden er borte og Gud er alt i alle? Dvs. at D ualismen, den rådende forståelse n at det onde og det gode alltid skal finnes side ved side, er ikke engang er en mulighet. En av krist enhetens mest fundamental e dogmer fremstår dermed som vrang lære. ”Evig straff ” i konservativ forståelse som straff uten opphør, er ikke en Bibelsk tanke. Gjenstående alternativer er utslett else av de ugudelige, eller gje nopprettels e. Selv mener jeg at s iste alternativ har en ikke ubetydelig støtte i lys av dette som er fremkommet (og annet) , uten at jeg har en konklusjon her , og kan ikke avvises som den vranglær e det er blitt framstilt som , fra konservativ side. Posisjonene er nå snudd på hodet. Ja, det er helt nødve ndig for evig liv i den kommende tidsalder å bekjenne Jesus som Herre nå, og det er dette tro dypest sett handler om. Men det trenger ikke å bety at de som pådrar seg Guds vrede, ikke har noe håp. Hver tunge skal engang bekjenne at Jesus Kr is t us er Herre, til Gud Faders ære. Kunne Guds hensikt med forsoningen være noe mindre? Jeg er tilbøyelig til å gripe dette håpet for en verden hvor sorgen og smerten til tider endog fra ta r mennesker troen på Gud. K anskje kan jeg nå forstå hva som ligger i 1T ess 5:18: ”Takk for alt! For dette er Guds vilje for dere i Kristus Jesus”. Utsagnet , ”Salige syndefall som g av oss så stor en frelse” , kan umulig være sagt av en dualist (men det var vel Luther?) Denne, for meg, nye forståelse n av ”evighetene”, har se lvs agt sin pris, om enn liten mot de t håpet den gir . Det er ikke alle sanger jeg heretter kan synge med samme overbevisning, selv om vi ikke trenger å gjøre det verre enn det er. ”Når evighetens morgen gryr”, er f ortsatt gangbar terminologi, men betydningen e r ikke helt den samme som før. Og , det blir ikke lettere å være KR - 20 .08.13 45 taust vitne til at vi fortsetter å vider e føre det som for meg nå ser ut til å være en alvorlig vrang - forestilling . Et stort problem kan vise seg å ha en tilfre d sstill ende løsning , men et nytt er skapt : H vor dan kan en samlet kristenhet , etter alt å dømme, ha tatt så feil , så lenge? Det kan simpelthen ikke være tilfelle, det må være noe jeg har misfor s tått her. Problemet må være meg . Intet problem er løst, likevel. I et nøtteskall endrer ikke det som er fremkommet hovedsaken i den vanlige fortåelsen av frelse, fortapelse og dom. Der er en frelse å søke og en Guds vrede å unnfly, forskjellen er i hovedsak at Guds straff over synden ikke skal vare uten opphør. Men Guds dom blir ikke t il å spøke med. Og den lønn, å arve alle ting med Kristus, tilkommer dem som følger ham nå. Alle skal bøye kne for ham . Det er bare spørsmål om når. Vi har denne ufattelige mulighet og nåde å gjøre det nå. Jeg har fulgt fornuften dit Ånden har ledet ved G uds ord. D et er sikkert for mye å påberope seg. Fornuften gjør oss til an svarlige mennesker , enn mer om Ånden opplyser . Jeg kan ikke tro blindt, og jeg kan ikke holde fast ved ufornuft , der har jeg min skaper s moralske støtte. Nå gjenstår det for andre å peke på hvor jeg forlot den rette vei . La meg avslutte med følgende ord, og dermed antyde temaet for et neste studium: Jes 45:7 7 Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper , som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette. Hva ligger i at Gud er mørkets skaper? Essensen i d et ondes problem er for meg fortapelseslæren. Det onde kan ha en funksjon, om det som kommer på andre siden gir tusenfold igjen. Men om denne verdens lidelse bare er en forsmak på noe mye verre , som Guds skapning skal erfare uten ende, da er det ondes problem virkelig ondt. Kan det da være at vi har gjort det ondere enn det er ? Jeg tror dessverre at det er slik.
Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar