Nr. 3465: En Unibuss kolliderer med en annen Unibuss buss – kjører videre som ingenting har skjedd!

 Nr. 3465:

En Unibuss kolliderer med en annen Unibuss buss – kjører videre som ingenting har skjedd!

 

https://blog.janchristensen.net/2024/02/nr-3347-unibuss-sjafr-skulle-ha-pause-i.html

 

Bilde av 25 bussen som ikke har noe med dette å gjøre.

Dette er kun et illustrasjonsbilde som viser hvilken buss som ble påkjørt og at skaden nok kostet atskillig med kroner.

Men er det noe Unibuss har nok av, så er det penger.

https://blog.janchristensen.net/2025/05/nr-3459-unibuss-oslo-kommune-sitt-eget.html

 

 

 

Sånn går nu dagan.

 

Av Taxi-Per III.

 

Følgende hendelse skjedde en sen vinterkveld nå i januar. Vi angir ikke tidspunkt noe nærmere da vi ikke ønsker å bidra i de prosessene som ledelsen i Unibuss jevnlig kjører mot folk de enten ikke liker, eller med rette, ønsker å kvitte seg med grunnet inkompetanse – det være seg bussførere, småsjefer i gul jakke eller den etter hvert fyldige – i dobbel forstand - mellomledelsen i Unibuss. En mellomledelse bestående av gruppeledere som snart bør forberede seg på at uniformen bør legges ut i midjen.

I veikrysset Kjelsåsveien x Frysjaveien møter vi en av disse så etter hvert berømte elektriske leddvognene fra Solaris og Unibuss i friskt driv nedover fra Kjelsås. Med «Ikke i trafikk» i skiltkassen så er det mye som tyder på tomkjøring direkte fra endt tur i linje 54 til Alnabru garasje, eller Alg som det heter internt. Dette skjer gjerne via Frysja og Maridalsveien grunnet alle gravearbeidene på Kjelsås og Grefsen – et av disse evigvarende tulleprosjektene til Oslo kommune som aldri blir ferdige da de ulike kommunale etatene, Grave- og lekkasjeetaten inkludert, aldri klarer å samordne noe som helst. Ei heller klarer de ulike etatene å bli enige om fordelingen av de plastposene med kontanter som følger under bordet når kommunen graver i de mer velkondisjonerte delene av Oslo.

Om det er hjemlengsel, ubetalt forsinkelse eller lavt batterinivå vites ikke, men hastigheten er langt over det tillate i Frysjaveien oppover mot Skibakken. Spennende er det alltid hvor mange postkassestativer, gjerder og garasjevegger som går med i dragsuget når Unibuss er på ferde i bydel Nordre Aker. Med påfølgende omtale i Nordre Aker Budstikke, der svensken fra Unibuss med amfetaminblikket villig tegner og forklarer.

I motbakken etter holdeplassen Svensenga tar vi den tomme leddbussen igjen. Vedkommende har nemlig møtt en kollega, fra det samme busselskapet, som kjører i linje 25. Det er svært trangt på dette stedet – sommer som vinter. Møtende buss, i linje 25, ligger klint inntil tre-gjerdet på sin høyre side. Klok av skade står vedkommende helt stille mens den tomme Solaris, på vei hjem med hjemlengsel velger å vrenge seg opp på det meterbrede isbelagte fortauet for å passere.

Det går som det måtte gå. Elektrisk Solaris, det var 183 av dem, er muligens er den største feilkonstruksjonen av et kjøretøy siden Reliant Robin. Som ombygd dieselbuss på 18.75 meter er kun 1/3 av batteripakkene plassert på selve hengeren der den sentrale drivakselen sitter. Det gir ekstremt dårlig traksjon selv på flatmark. I motbakke på vinterveier er bussen totalt uberegnelig i gitte situasjoner – uansett hvor erfaren sjåføren måtte være.

Det går som det går når man setter en gymlærer som ansvarlig for flåte og infrastruktur.

Det gikk som det måtte gå. Henger og drivaksel blir ikke med opp på fortau. Noen få sekunder ser det ut som de to bussene går klar av hverandre. Henger på Solaris henger seg etter hvert på kameraspeilhuset på MAN-bussen i linje 25. Det er her kamera som erstatter tradisjonelle speilarmer sitter. Vi har ikke sett tegningene på ny MAN, men det er sannsynlig at det sitter flere kamera inne i huset som bidrar til at sjåføren får 360-graders oversikt over bussen. Det gjør slike skader svært dyre. Et speil på en personbil, med elektrisk justering, varme, sensor for sidesensor og kamera koster gjerne opp mot 50 000 kroner alene.

Hele installasjonen med kamera og hus på MAN-bussen røskes av og treffer nesten panseret mitt. Basert på erfaring holdt vi god avstand. Fører av 25-bussen, som er i rute med passasjerer, er fortsatt stillestående. Han tuter som besatt for å gjøre sin kollega oppmerksom på at det har vært kontakt mellom «partene» som det heter i bussbransjen våren når det er lønnsforhandlinger, der NHO Transport fortsetter sin bløff med bussbransjeavtale og industriarbeiderlønn ovenfor naive fagforeningsledere i både LO og Yrkeskonkursforbundet som gir etter i forhandlingene om det serveres et ekstra rekesmørbrød til 250 kroner.

Fører av den tomme bussen velger imidlertid å fortsette på tross av tutingen. Noen sekunder ser det ut til at det skal være mulig å passere før vi hører den lett gjenkjennelige lyden av knust glass. Da er begge hengerne på leddbussene omtrent på siden av hverandre. Vi klarer ikke å se hvilken av bussene som har fått knust vinduene. Mye tyder på at det er bussen med passasjerer som mister vinduer for tutingen blir om mulig enda mer intens. Solaris, som er på vei hjem tom, velger å fortsette med full gass oppover mot Maridalsveien og Skibakken. I speilene våre ser vi at buss 25, som fortsatt står stille, setter på katastrofelysene. Vi klarer å unngå skyen av knust glass. Slik trenger vi ikke forholde oss til «skademeldingsspesialistene» på Analbru.

Solaris, på vei hjem med hjemlengsel fortsetter for fult ned Maridalsveien. Ved påkjørsel Ring 3 Nydalen er den aktuelle Solaris for lengst ute av syne.

Det er helt usannsynlig at fører av buss oppover mot Alg, eller Analbru som det ble kalt av tungvekterne på BG, ikke merket kontakt med møtende buss minst to ganger. Han velger imidlertid å fortsette noe som faktisk er straffbart.

Og sånn går no dagan. Det er som hentet ut av «Larsons gale verden».

Kvaliteten på bussjåfører i Oslo er nå så dårlig at det truer liv og helse. Dette er først og fremst et bransjeproblem som NHO Transport ikke helt synes å skjønne alvoret av – i sin iver etter å snylte på NAV og det offentlige. Dette bransjeproblemet forsterkes i Unibuss – som tilbyr et arbeidsmiljø basert på angiveri og frykt – et arbeidsmiljø som er så giftig at det truer helsen til ansatte før de har kjørt en eneste meter med Solaris. Der sporveisfolk med 40 år+ under vesten, de få som er igjen, gjerne opplever at de blir instruert og irettesatt av en bajas i gul jakke som knapt prater norsk.

Vi skjønner ham godt. Sjåføren på linje 31 som måtte ha med en halvflaske på lomma før ettermiddags- og kveldsskiftet lørdagen på strekningen Fornebu – Grorud T nå denne ettervinteren. Bare for å holde ut helgen altså….