Nr. 746:
Hadde helveteslæren vært sann, hadde Gud vært en større diktator og monster en selv Hitler!
Det å beskylde Gud for at han skal pine og plage alle ikke troende i et evig inferno kalt helvete er ingen bibelsk pg riktig lære. Guds ord taler klart om en utslettelse og tilintetgjørelse av alle som ikke blir funnet verdige for den kommende verden. Gud er ikke et monster eller diktator. Hadde helveteslæren vært sann, hadde Gud vært en større diktator og monster en selv Hitler.
Det er ingen mening med den såkalte helvets-læren!
Evige ild
Mange oppfatter dette med den evige ild til å være en henvisning til helvete og den falske tro om at de som er forbannet tortureres i ild for evighet. "Helvetes ild", som nevnes i Matt.5;22 og andre steder, er oversatt fra 'Ge-henna' og er en henvisning til søppelplassen i Himmons sønns dal utenfor Jerusalems mur, hvor i Jesu tid byens søppel var brent. Ilden var 'evig' i den betydning at den ble ikke slukket før alt ble oppbrent. I Judas' brev nevnes det i v.7 om Sodoma og Gomorra ødeleggelse. Judas sier at de "lider straffen i en evig ild", men vi vet at Sodoma og Gomorra ikke brenner idag! Betydningen er at disse byer ble fullstendig tilintetgjort, slik at det fantes ikke spor igjen.
Slik går det med de som er forbannet på dommensdag. De blir fullstendig tilintetgjort.
Uansett – læren om livets to utganger smerter noe kolossalt uansett, men for den ikke troende venter dom, dernest hvis ikke hans navn er skrevet i Livets bok. Ikke en evig tortur, men tilintetgjørelse. Her er en artikkel om dette emne fra Evangeliekirken Arendal:
1. Mosesbok 3:22: Og Gud Herren sa: Se mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig. Sitat slutt. Her står det faktisk at det IKKE var meningen at mennesket skulle leve evig etter syndefallet! Ingen kan vel være uenig i det?
Det neste jeg vil vise står i 1. Samuel bok 28:15: Og Samuel sa til Saul, hvorfor har du uroet meg og hentet meg opp? Sitat slutt. Her viser Samuel oss at han "sover! i graven. Og skal først vekkes på den ytterste dagen, hvor alle i gravene skal stå opp. Da til den endelig dom. Men en spåkone manet Samuel opp før tiden.
Det samme skjedde med Moses og Elias. De ble uroet og ble hentet opp av Jesus. Det samme skjedde også med Martha og Marias bror, Lasarus i graven. Etter 4 dager i graven ble Lasarus uroet og hentet tilbake til livet, men det vanlige hadde vært at han hadde blitt i graven til oppstandelsesdagen. Vi ser her at disse personene var døde og "sover."
Et skriftsted til som understreker hvor foreksempel profeten Samuel og Kong Saul og sønnene hans var etter døden. Det kan vi lese i 1. Samuelbok 28:19: Samuel sier her til Saul, sitat: "I morgen skal du og dine sønner være hos meg." Sitat slutt. Her står det klart og tydelig at Samuel som var en Herrens mann skulle være sammen med Saul og hans sønner i dødsriket. Saul var da en frafallen fra Herren.
Til slutt vil jeg nevne Lasarus og den rike mannen. Den historien som ble fortalt av Jesus er ingen frelsehistorie, for da måtte jo alle fattige komme til Paradis og alle rike til Pinens sted. Så hva mente egentlig Jesus med den historien. Da gjør det godt å lese det som bibellærer Jan Lillby skriver:
EN VIDERE BELYSNING
Av Jan Lilleby
Jeg kunne ikke bare la Bullingers artikkel stå igjen uten å komme inn på det som nå må være leserens neste spørsmål: Hvis ikke historien om Lasarus og rikmannen gjaldt reelle ting "etter døden" - hva var så grunnen til at Jesus omtaler personene som slike som faktisk tenkte, talte og handlet etter deres "død"?
Jesus beskriver sågar at det var satt en stort avgrunnsvelg mellom Lasarus i Abrahams skjød og rikmannen som pintes i dødsriket (vers 26). Dette høres jo mektig virkelig ut, ikke sant? Og rikmannen trygler om at Lasarus måtte komme og svale rikmannens tunge med en finger dyppet i vann (vers 24), noe som kanskje måtte ha fått nakkehårene til jødene som hørte historien - til å reise seg i skrekk!
Vel, uten sammenligning for øvrig, - la meg nevne Æsobs Fabler, kjente greske eventyrlignelser for å fortelle en generell sannhet men med en OPPDIKTET historie. Dere vet, - reven, kråka og ostebiten. Eller om han som ropte ulv så mange ganger, at når ulven en dag virkelig dukket opp, gadd ingen høre - og ulven fikk dermed fritt leide. Enkle lignelser eller eventyrbiter brukt for å fremme en generell sannhet. Eller historien (slike historier er jo uten ende…ikke sant?) om den "k loke" men late bonden som ville lette sitt arbeide, og derfor fant ut at han heller ville sitte på den grenen han skulle sage av - for iførste omgang å lette sitt slit, - men som endte opp i en tragedie, som var prisen for å være lat! Han falt ned med grenen og slo seg i hjel. I stedet skulle bonden heller kostet på seg en litt mer omstendig metode: Kjøpe en stige og stå på den, lent opp til trestammen, og trygt og sikkert sage av den nevnte berømmelige grenen. Latskapen kostet ham livet - men historien som sådan var oppdiktet. Det blir dermed ikke å regne som en løgn, for det fremgår av selve historiens karikatur av den uheldige at den er oppdiktet med overlegg.Slik blir den rike mann karikert av Jesus, og overført på det vantro Israel og deres fariseere.
En annen av de mange endeløse ordbildene som er brukt ofte, den dag i dag, er at "den som graver en grav for andre, vil selv falle ned i den".
Og kjære leser: Dette var det Jesus brukte "historien om Lasarus" til: Å dikte opp en gitt historie og en problematikk, - som ikke i seg selv var en sann historie,- men som skulle PEKE PÅ EN SANNHET UTENFOR SELVE HISTORIEN.
Hva var det Jesus pekte på med sin "Æsop fabel"? Jo, vi finner dette tydelig i hans svar, Luk.16, 31 der Jesus bruker Lasarus` svar til den fortvilte rikmannen (her blir rikmannen karikert/latterliggjort) om hans ønske om at noen måtte komme tilbake fra de døde, for å advare Israel mot å havne i fortapelse: "Men han (Lasarus) sa til ham (rikmannen): Hører de ikke Moses og profetene, da vil de (Israel) ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde."
Jesus brukte fabelen eller historien til å refse Israels ulydighet i forhold til å tro Moses og profetenes vitnesbyrd om Messias! Derfor kan den ikke brukes ord for ord, som om den skulle være et leksikon om liv - død - dom - frelse - fortapelse. Der må hele Bibelen få tale, og den må få tale uten at det skulle bli hentet inn motsigelser fra historier som Jesus diktet opp for å fremme en generell sannhet.
Du vil se av min siste artikkel i denne artikkel-samlingen, at selve falsklæren som fariseerne drev bl.a. om evig pine for de som ikke trodde deres falsklære, kommer fra hedenske kulturer og aldri fra jødiske - og derfor ikke fra Moses og profetene. Fariseerne brukte trusselen om evig pine i et helvete som en maktfaktor til å få folket til å underkaste seg deres onde lære, og slik kunne suge pengene av folket helt urettmessig! Fariseerne forstod at Jesus talte om dem - og tilslutt korsfestet de Jesus. Jesus punkterte all deres onde falsklære både om liv og død, så det gjøv etter! Med Den rike mann og Lasarus, slår Jesus fariseerne midt i ansiktet…med deres egne løgner og dumheter!
Vi tror på en fortapelse, dvs. at syndens lønn er døden. Bibelen forklarer mange steder døden som en drømmeløs søvn. Vi tar avstand fra tanken om at Gud skal pine sine skapninger i tider uten ende, noe som gjør Gud til en torturist i særklasse. Det er Guds fiende, djevelen, som er ansvarIig for lidelsen. Gud vil ikke gjennom evigheten beholde noe av djevelens bidrag i tilværelsen. Vi tror at synd og mennesker som ikke vil la seg frelse, blir utslettet på dommens dag. Knapt noen annen læresetning enn den om skjærsilden og de ugudeliges evige straffedommer, har skapt flere gudsfornektere, og mer fortvilelse. Vi står for et positivt og lyst syn på Gud. Han ønsker et frivillig og lykkelig folk, og ikke mennesker som skal skremmes eller trues inn i himmelen. Guds handlinger er ikke vilkårlige og hensynsløse. Han frelser med kjærlighet og ikke med makt eller tvang.
Hva vil da skje med Satan, Antikrist, den Falske Profet, de Falne Englene, demonene, alle ugudelige og vantro? De vil bli tilintetgjort og utslettet.
Utslette: verb trans. utslette ['ʉːtʃletə] ødelegge, fjerne helt.
Ildsjø
Dette vil alle fortapte møte til slutt; Gud Fader som en fortærende ild!
Helvete, de uomvente brenner opp i ildsjøen og blir fort utslettet.
... kan ødelegge både sjel og legeme i helvete! (Matt 10.28) Her sier Jesus at både sjel og legeme blir ødelagt i helvete. Jesus sier ikke at de skal lide i all evighet, men skal ødelegges. Hvor mye er det tilbake av et menneske når både sjel og legeme er ødelagt? Det greske ordet for "ødelegge" er her apolesai" som betyr "ødelegg" "tilintetgjøre", "gå til grunne." Sjelen er altså ikke udødelig, men går til grunne og ødelegges.
Når det gjelder fortapelsen så får jeg en del ting ikke til å stemme med den Gud som jeg har lært og kjenne. Dersom vi også tar med Det gamle Testamentet, så er summen av helvede kanskje litt annerledes enn vi tror?
For det første så heller jeg mere og mere til det som adventistene mener, at de ufrelste til slutt skal dø en gang etter døden! Da mener jeg, at gjennom dødsriket og dommen, vil de ufrelste bli tilintetgjort.
Foreksempel: Dersom helvete hadde vært evig for de som døde ufrelste, så hadde det vært helt umulig og sette barn til verden! Det hadde vært et sjansespill uten sidestykke i historien! Dersom flesteparten av menneskeheten er på vei til fortapelsen hvor der er evig pine, da er det jo meget bedre og ikke være født! Da skylder vi vel blant mange andre, også abortlegene, en unnskyldning! De har i mange år nå fjernet fostre som er på vei til helvete. Da fostrene blir tatt av dage så tidlig, klassifiserer de ikke til et evig liv med ild og svovel! Husk at det er bare et fåtall som omvender seg til Kristus!
Som du vet, Staven, så er det ikke alle mennesker, selv fra kristne foreldre, som blir frelst. Sjansen for at et menneske kommer til troen er vel ca. 10 prosent i Norge. I de fleste andre land er prosentdelen enda mindre. Skulle menneskene da ta sjansen på å gi liv til sine barn, dersom sjansen var 90 prosent eller mer, at de en gang skulle havne i helvete, sammen med djevelen og hans demoner? Nei, jeg tror ikke det!
Det står heller ikke en eneste plass i bibelen, at det er risikofyllt og sette barn til verden. Tvert i mot, det står at Gud ønsket at menneskenes barn skulle bli så mange som himmelens stjerner...Ingen i Det Gamle Testamentet og i Det Nye Testamentet advarer mot å sette barn til verden. Jesus gjorde det ikke og heller ikke apostlene.
En annen sak er om Noa! Gud utslettet ca. 2 millioner mennesker i syndefloden, men Han sparte 8 stykker. Det resulterte i at synden fortsatte på jorden, og dersom vi skal regne ut hvor mange som vil komme til helvete på grunn av dette, i fortid, nåtid og framtid, så vil nok tallet bli på ca. 15 MILLIARDER mennesker eller flere. Kan du se for deg en slik mengde i helvete? Jeg tror absolutt ikke, at Gud ville tillate, at dette store antallet skulle pines i alle evighet. Her må det være feil med oversettelsen fra de hebraiske og de greske skrifter, og det er det! Det kan du lese foran dette stykket.
Uansett, så er det Jesus vi må omvende oss til og tro på, selv om helvete finnes eller ikke, og dersom du vil inn i himmelen, så kommer vi inn der, selv om vi ikke tror på et evig helvete!
MEN HELDIGVIS SÅ FORTELLER GUDS ORD I GRUNNTEKSTEN AT DE UFRELSTE SKAL BLI TILINTETGJORT, OG DET ER JO AKKURAT DET DE ØNSKER, SLIK AT HER FÅR BEGGE PARTER SINE VALG OPPFYLT!
Evig pine, evig død
Forestillingen om et evig brennende helvete der fortapte menneskesjeler vrir seg i smerte og tortur gjennom all evighet har skapt både kvaler og problemer for mange kristne. Det skal ikke legges skjul på at enkelte skriftsteder - eller rettere sagt oversettelser - tilsynelatende støtter dette synet. Det er likevel vanskelig å forene en slik tolkning med Bibelens framstilling av en rettferdig og barmhjertig Gud som dømmer menneskene etter deres gjerninger. La oss se nærmere på de problematiske bibelversene.Helvete. Maleri av Hieronymus BoschHelvete. Maleri av Hieronymus Bosch
«Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt. 25,41.46). Den greske grunntekst (Textus Receptus) sier: «Da vil han si også til dem på venstre: Gå fra meg, de forbannete, til ilden den evige, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og de skal gå bort disse til straff evig, men de rettferdige til liv evig». «Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn» (Åp. 14,11). Grunntekst: «Og røken fra deres pine stiger opp til evigheter evigheters, og de har ingen hvile dag eller natt som tilber dyret og dets bilde». «Men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tess 1,7-9). Grunntekst: «Og til dere som blivende betrengt, hvil med oss ved åpenbaringen av Herren Jesus fra himmelen med englene av hans makt, i flammes ild, givende straff til dem som ikke kjennende Gud, og til dem som ikke adlydende evangeliet Herrens vår Jesus Kristus, de som straff skal lide, en ødeleggelse (undergang) evig, bort fra ansikt Herrens, og fra herligheten av kraften hans». La oss gå disse versene etter i sømmene.
«Evig»
Det første vi skal merke oss, er at både Matt 25, Åp. 14 og 2 Tess 1 bruker det greske ordet «aion» (i forskjellige grammatiske bøyninger) om «evig». Dette betyr «langvarig», «evig», «noe som aldri tar slutt», men også «tidsspenn», «levetid», «generasjon». Uttrykket «aion» brukes derfor både for et begrensettidsrom og for et ubegrenset tidsrom, «evighet». Ordet brukes med andre ord ikke ubetinget om «evig» i betydningen noe som aldri tar slutt. I Åp. 14,11 brukes uttrykket aionas aionon (evigheter evigheters), og i Åp. 20,10 brukes aionas ton aionon (evighetene evighetenes) for riktig å understreke at straffen er evig. Den kan ikke omgjøres i evighetenes evigheter.
«Pine»
Det er egentlig ikke ordet «evig» som skaper problemer. Det er ordet «pine» som volder kvaler. La oss se nærmere på dette uttrykket. Matt. 25, 41.46 - «Evige ild. . .evig pine». I den greske grunntekst står det slik: «ilden den evige» (v. 41) og «de skal gå bort disse til straff evig» (v. 46). I den norske bibel står det «evig pine» i v. 46, men i den greske grunntekst står det «kolasis», som betyr «straff», «tortur». Ordet kan altså bety «tortur», men kan også bety «straff». Hvilket valg samsvarer best med bildet av en rettferdig og barmhjertig Gud? Torturerer Gud mennesker? Åp. 14,11: «Røken av deres pine stiger opp i all evighet». Grunntekst: «røken fra pinen deres». Her brukes det greske ordet «basanismu» for «pine». Det betyr «tortur», «pine», «plage», og i henhold til greske ordbøker står det i Åp. 14,11 i betydningen «evig fortapelse». 2 Tess. 1,7-9: «evig fortapelse». Gresk: «De som straff skal lide, en undergang evig». Ordet «straff» er «diken», som betyr «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning». Ordet «undergang» er«olethron», som betyr «ødeleggelse», «tilintetgjørelse», «undergang». 2 Tess. 1,7-9 er nøkkelen til disse problematiske versene i Bibelen: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse.» Paulus sier her at de ugudelige skal lide en evig undergang, ødeleggelse, tilintetgjørelse - at straffen de lider er en evig fortapelse, evig død og ødeleggelse, og ikke evig tortur. Det høres rimelig ut, og øver ikke vold på Guds karakter. Det er i lys av dette vi må forstå de andre versene. Det er det enkle som skal tolke det vanskelige. I Matt 25,46, står det «evig pine», som også betyr «evig straff». Denne betydningen er også i samsvar med Paulus. I Åp. 14,11 står det. «Røken av deres pine». Her brukes ordet i betydningen «evig fortapelse», som også er i samsvar med Paulus.
«Fortære»
La oss se på Åpenbaringen 20,9 om de ugudelige: «Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem.» Ordet «fortærte» er på gresk «katephagen», som betyr «sluke», «fortære». De ugudelige blir rett og slett fortært, tilintetgjort i en ild som ødelegger både sjel og legeme, som Jesus sier.
De fortapte i den evige pine. Utsnitt fra Michelangelos utsmykning i Det sixtinske kapell i VatikanetDe fortapte i den evige pine. Utsnitt fra Michelangelos utsmykning i Det sixtinske kapell i VatikanetOg Åpenbaringen 20,10: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.» Grunntekst: «Og djevelen den forførende dem ble kastet i sjøen ildens og svovel hvor også dyret og løgnprofeten. Og de skal pines dag og natt i evighetene evighetenes». Her står det at djevelen skal pines dag og natt i all evighet. La oss også se på Esekiel 28,14.18.19 om djevelen/Satan/Lucifer, og hvordan det går med ham til slutt: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende stener. . . .Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. . .Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte - for evig tid.»
Her sier jo Esekiel rett ut at Satan skal fortæres og bli til aske. Han blir tilintetgjort og forsvinner, «blir borte» for evig tid. Det hebraiske ord som brukes her for «fortære», er «akal», som betyr «brenne opp», «fortære». Som vi så i Matt 25,41, skal de fortapte mennesker gå bort til «. . .den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» Siden djevelen blir fortært og gjort til aske, er det rimelig at de fortapte som går til den samme ild, lider samme skjebne. De blir også fortært og blir til aske. Det er en total ødeleggelse, og som vi skal se, blir også sjelen ødelagt i denne ilden. Det blir verken rot eller gren tilbake, sier profeten Malakias: «For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. . . . Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud» (Mal 4,1.3). De ugudelige skal brenne opp, sier Malakias, og det blir ikke rot eller gren tilbake, dvs. ingen ting. De blir til aske, sier han. De blir tilintetgjort.
Sodoma/Gomorra
«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken. . . .Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn, og han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, og se, røken steg opp fra landet som røken fra en smelteovn. Slik skjedde det, at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen, da han ødela de byene som Lot hadde bodd i» (1 Mos 19,24.25,27-29). «. . .likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild» (Judas 7). Grunntekst: «. . .er satt fram fram som eksempel, ilds evig straff lidende». Også her brukes ordet«diken» for «straff», og betyr som før nevnt: «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning.» Oldtidsbyene Sodoma og Gomorra ble fullstendig ødelagt av ild, en «evig ild», sier Judas. Igjen blir det greske ord «aionu» (av rotordet «aion») benyttet. Hva mener så apostelen med dette uttrykket? Sodomas flammer er forlengst sloknet, og områdene der disse byene lå, ligger nå ved bredden av Dødehavet, eller under vann. Det kan derfor ikke dreie seg om «evig ild» i den forstand at den brenner i all evighet. Men som vi har sett, kan også ordet «aion» bety et «begrenset tidsrom». Fordi flammene forlengst er sloknet, er det vel logisk nok å tolke ordet i denne betydningen? Den «evige ild» brenner så lenge det er noe å brenne. Når alt er blitt til aske, slokker ilden.
Sjelen
Jesus om «den annen død»: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28). Her sier Jesus at både sjel og legeme blir ødelagt i helvete. Jesus sier ikke at de skal lide i all evighet, men skal ødelegges. Hvor mye er det tilbake av et menneske når både sjel og legeme er ødelagt? Det greske ordet for «ødelegge» er her «apolesai», som betyr «ødelegge» «tilintetgjøre», «gå til grunne.» Sjelen er altså ikke udødelig, men kan gå til grunne og ødelegges.
Er Gud en mega-torturist?
Ingen av oss ønsker vel å tjene en Gud som lar fortapte mennesker pines i smerte i all evighet for de synder de har begått i et kort liv her på jorden. Et menneske som har levd i 70 år her på jorden skal med andre ord pines i vånde og smerte i milliarder på milliarder og atter milliarder av år- i all evighet i et evig brennende helvete? Hvor har Guds nåde, barmhjertighet, medynk, rettferdighet og kjærlighet tatt veien? Er dette til noen glede for de pårørende som er blitt frelst? Vil de som tror på evig pine svare på hva slags Gud vi har å gjøre med? Tenk om du var på den nye jord, mens ditt elskede barn, eller venner, familie etc. var gått fortapt. Ville det være noen glede for deg å vite at Gud pinte, plaget og torturerte dine kjære i et helvete i all evighet? Selvsagt ikke! Kanskje du etter å ha hørt på de fortvilte skrikene deres noen tusen år, bønnfalt Gud om å la dem få slippe. Og skulle Gud da svare at han selvsagt ikke ville la dem slippe, men at de skulle ligge der i smerte gjennom all evighet? Hva slags bilde er dette av Bibelens Gud som elsket verden så høyt at han lot sin egen Sønn nagle til et kors som en forbryter for at du og jeg skulle bli frelst? Det er mange mennesker som har tatt avstand fra Gud og ikke ville ha noe med ham å gjøre på grunn av denne skrekkelige vranglæren. Deres logikk og sunne fornuft fortalte dem at det bildet av Gud de populære evig pine-forkynnere serverte, ikke passet riktig inn, så de tok farvel med en slik Gud. Men vår Gud er ikke slik. Han er ikke en mega-torturist som plager og piner folk gjennom evighetenes evigheter. Synes du dette høres rimelig ut? Heldigvis er ikke dette den Gud som Bibelen framstiller. Han er full av medynk for sine skapninger. Hvordan kunne han gi sin Enbårne Sønn for å frelse mennesker fra synden og fortapelsen, men plage og torturere fortapte mennesker gjennom all evighet? Gud er rettferdig. Det står da uttrykkelig i Bibelen at alle skal bli dømt og straffet etter sine gjerninger. Er det en rettferdig Gud som plager og piner mennesker i all evighet for det de har gjort i en kort levetid? Synes du dette er et riktig bilde av den medfølende Jesus som ga sitt liv for deg og meg? Selvfølgelig ikke.
Guds kjærlighet
Er Guds kjærlighet større enn menneskets kjærlighet? Eller er menneskets kjærlighet større enn Guds kjærlighet? Svaret er vel enkelt nok: Guds kjærlighet er størst av alt, den overgår enhver forstand og enhver beskrivelse. Les bare Johannes 3,16. La meg nå stille et spørsmål. Hvis et menneske hadde et barn som døde uten å ha tatt imot Jesus, ville foreldrene ha plaget og pint dette kjære barnet i all evighet? De fortvilede skrikene, smerten, lidelsen gjennom all evighet, uten opphold -ville du gitt ditt barn en slik skjebne? Og her vil du svare Å nei, nei, hvordan kan du tro noe slikt? Men da er jo foreldrenes kjærlighet til sitt barn større enn Guds kjærlighet til menneskene! Foreldrene ville ikke gjøre slikt mot sine kjære, men Gud, hvis kjærlighet til sine skapninger overgår all forstand, ville altså gjøre det? Er det ikke noe som skurrer her? Bibelen skildrer ikke vår himmelske Far som en supertorturist, men derimot som en barmhjertig og rettferdig Gud, full av nåde og medynk for sine skapninger. Vil en rettferdig dommer dømme et barn som har stjålet 50 øre til døden eller til livsvarig fengsel? En annen ting: Hvis de ugudelige ligger i helvetes ild og pines i all evighet, så har de jo en bevisst tilværelse! De føler smerte og fortvilelse. Da har de jo evig liv! Et miserabelt liv er det nok, men likevel evig! Er dette hva Bibelen lærer?
Syndens lønn
Den forferdelige læren om evig pine kan tilbakevises med et eneste bibelvers: «Men syndens lønn er døden" (Rom 6,23). Grunntekst: «For lønnen syndens (er) død». Kan du se hva syndens lønn er for de ugudelige? Døden - evig død, og ikke evig «pine» og «evig liv» i fortvilelse.
Men så vil noen innvende: Det er riktig at syndens lønn er døden, men det er jo en oppstandelse fra de døde på dommens dag, og da skal alle få sin lønn - enten evig liv eller evig pine. Men dette er blitt besvart i ovenstående analyse, som gjør det klart at den ugudeliges lønn er evig ødeleggelse av både legeme og sjel, dvs. evig død. Dette er syndens ytterste konsekvens.
Oppsummering
La meg oppsummere det slik:
1. Det står noen få steder i Bibelen at de ugudelige skal «pines» i all evighet.
2. Men Paulus i 2 Tess. 1,7-9 gir det riktige bilde de andre versene skal tolkes i henhold til. De ugudelige lider en evig fortapelse, sier han. Ordet «pine» kan også bety «straff» iflg gresk grunntekst. Straffen er evig fortapelse, sier han. Dette er meget viktig å forstå.
3. Straffen er evig, sier Paulus. Men både legeme og sjel blir tilintetgjort, ødelagt, går til grunne, sier Jesus. Åp. 20 sier at Satan blir kastet i ildsjøen og skal «pines dag og natt i all evighet». Men Esekiel sier at Satan skal bli tilintetgjort og bli til aske.
4. Dermed ser det jo ut til at det er motsetninger i Bibelen. men det er det ikke. Vi skal derimot tolke de vanskelige skriftstedene ut fra de enkle, og Paulus gjør det hele klart. Det er straffen, dvs. fortapelsen som er evig, ikke den legemlige lidelse. Fortapelsen er evig i den forstand at både legeme og sjel til den ugudelige som går fortapt, er tilintetgjort, og det er ikke mer i all evighet. Læren om evig pine er helt ute av harmoni med det bilde Bibelen gir av Gud, og er da heller ikke hva Skriften sier, når man går versene etter i sømmene, og det må man gjøre i slike vanskelige ting. Det er merkelig at deler av kristenheten holder på en slik skrekkelig vranglære og misrepresenterer Gud på denne måten!
5. Syndens lønn for de ugudelige er døden og ikke evig liv i pine og smerte i helvetes ild. «For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig» (Jak 5,11). «Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet» (Sal 103,8). «For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!» (Esek 18,32.) Den kristnes Gud er ikke en evig torturist, men en rettferdig og barmhjertig Gud.
Ikke få av de som sliter med psykiske problemer, har havnet i en slik beklagelig tilstand, på grunn av læren om et evig brennende pinested. Tanken på en Gud som demonstrerer så sterke psykopatiske trekk, at han rett og slett finner glede i å påføre de han hevder å elske, maksimal smerte og lidelse er en vanvittig idè. Men så er da også denne læren et hedensk fremmedelement i kristentroen, og må sannsynligvis gis mye av æren for ateismens fremgang og for den enestående vekst Human Etisk Forbund kan glede seg over. Å kunne dokumentere denne lærens ubibelske natur, ville være et godt tilbud til norsk psykiatri.
Det hender at vi blir anklaget for å ikke tro på fortapelsen. Påstanden kommer gjerne fra medkristne som har kommet til å tro at de ugudelige til slutt skal fortsette å være bevisste i all evighet, mens de pines. Vi tror absolutt på fortapelse, men kan ikke finne at bibelens lære er samstemt med det katolske skjærsild-dogmet, som er kilden til protestantiske menigheters lære om en Gud som i all evighet skal pine mennesker.
Vi tør ikke bygge tro og lære på tilfeldige bibeloversettelser, som har valgt tolkninger som er i samsvar med hedenske, katolske tradisjoner, men foretrekker å konsultere grunnteksten. Ordet "pine" i flere norske oversettelser, kommer fra det greske "kôlasin." Sant nok kan dette ordet benyttes for å beskrive smerte, men uttrykkets primære betydning er "straff" eller "korigerende konsekvens påført av andre." Med to mulige tolkninger ser det ut til at vi må innhente opplysning fra andre bibeltekster, om vi skal være sikre på å finne rett forståelse. Bibelen lærer at de ugudelige vil bli tilintetgjort. Det innebærer at de ikke lenger eksisterer. "Dagen som kommer, skal brenne dem opp .. så verken rot eller gren blir igjen," Mal. 4:1. De ugudelige vil bli "fortært," Sal. 21:10. Heb. 10:27. Åp. 20:9, "utryddet," Sal. 145:20, og de vil "gå til grunne og bli borte," Jes. 41:11.12.
Andre skriftsteder forteller at de fortapte skal bli til aske, og at de døde verken vet noe, tenker, føler eller kan utføre gjerninger. Her gis et bilde av en fullstendig utslettelse av de som ikke lot seg frelse. Resultatet av denne utslettelsen eller fortapelsen, er uten tvil evig og ingen vil få en ny anledning. Ja, vi tror absolutt på en evigvarende fortapelse, men hevder altså at det betyr en evigvarende konsekvens-straff, ved å bli utslettet/tilintetgjort, og ikke en evig pine i bevisst tilstand.
Evig ild
Selve ordet "helvete" kommer jo fra søppelplassen "gehenna" utenfor Jerusalem, hvor ilden brant evig (hele tiden), i hvert fall så lenge det var noe å brenne. Men når alt som kunne brenne var borte, sluknet ilden. Da var det bare aske igjen. Merk deg følgende bibeltekst. Judas brev, vers 7, forteller at Sodoma og Gomorra, "er gitt som et eksempel, og lider under straffen i evig ild." Ilden varte så lenge det var noe å brenne, men konsekvensen av utslettelsen var evig. Der hvor disse byene engang lå, finner du nå bare aske. Samtidig blir vi fortalt at det som skjedde med disse byene, skal være et eksempel på den skjebnen de ugudelige går i møte. Og da kan vi trekke slutningen at de ugudelige, på samme måte som innbyggerne i de to byene, vil brenne opp og bli til aske, og at den fullstendige ødeleggelsen er evigvarende. Da er det konsekvensene som er evige, ikke ilden.
Uttrykket "uslukkelig" som er benyttet i Matt. 3:12 og Luk. 3:17 (bl.a. i 1930 oversettelsen), sier derfor at ingen kunne slukke ilden, den var uslukkelig), før den hadde gjort det den var tiltenkt, nemlig å brenne opp alt til aske. Jeremia forteller at Gud ville tenne en ild i Jerusalems porter som ikke kunne slukkes. Profetien ble oppfylt da byen ble ødelagt av Nebukadnesar. Ilden brant så lenge det var noe å brenne. Når vi ser hvordan det greske ordet "aionios" (evighet), er brukt i forbindelse med ilden ved verdens ende, ser vi at det er ildens evigvarende ødeleggende effekt, og ikke dens varighet som er vektlagt.
En lignelse
Det er av noen hevdet at historien om Lasarus gir næring til ideen at fortapelse representerer pine. Denne beretningen er en lignelse, som innebærer at det er en fiktiv og usann historie, som har til hensikt å kommunisere et prinsipp. Om lignelsens mange detaljer skulle tolkes som reelle, ville vi sitte igjen med en absurd teologi, som ikke var samstemt med resten av Bibelen. Lignelsen om Lasarus bygger på elementer fra datidens folketro, og har til hensikt å vise at våre valg for evigheten må tas mens vi lever. Etterpå er det for sent. Jesus benyttet seg ofte av både ordtak og muntlige historier når han i lignelser skulle hjelpe sine tilhørere til å fatte et åndelig prinsipp. Ideen at et menneske har en udødelig sjel, kom inn i hebraisk tenkning, fra hedenske filosofier, i den mellomtestamentlige perioden, men har ingen røtter i Det gamle testamentets skrifter. Hvis andre lignelser og illustrasjoner i bibelen skulle antas å formidle doktriner eller frittstående objektive sannhetspunkter, burde vi få problemer med at Jesus da både er et brød og et lam, at himmelen er en mynt, at Guds barn er salt, at Guds Ord er korn. Det er ikke nødvendig å gjøre bibelske lignelser og symboler til virkelige hendelser for å tilfredsstille det katolsk dogmet om skjærsilden.
Tanken på at en Gud som elsket verden så høyt at Han ga alt,
skulle finne glede i å pine de Han elsker - i all evighet -
er djevelsk, absurd og fullstendig ulogisk.
Hvis jeg skulle tro at Gud finner glede i å pine, i all evighet, de menneskene han elsket så høyt at han ga sitt liv for å frelse dem, ville jeg være tvunget til å revurdere alle Bibelens erklæringer om Guds kjærlighet. Hvis en mann, når han bli omtalt på en bedre måte enn det. Hvis jeg likevel skulle tror at Gud er slik, ville himmelen og kristendommen straks miste mye av sin attraksjon for meg. Da ville jeg nok fylle mitt sitt sinn med alle tenkelige grunner for at det sannsynligvis ikke var noen Gud likevel.
Men om denne fluktmetoden ikke hjelper, er det ikke utenkelig at jeg ville søke å bli en kristen av ren og skjær panisk redsel for å bli pint i all evighet. Alle har vi opplevd å brenne oss og vet hvor vondt det er. Tanken på at hele kroppen skal brenne i all evighet, mens alle smerteopplevelsene er intakte, kunne gjøre hvem som helst gal. Med en slik tro, ville jeg nok oppsøkt kristne miljøer og lyttet til forkynnere som fortalte meg at frelsen, som da vil gjøre at jeg unngår omtalte grusomme skjebne, er enkel og lett å oppnå. Det er trolig årsaken til at menigheter med en lettvint, overfladisk og ubibelsk frelsesforkynnelse, ofte tiltrekker seg mennesker som tror på og er redde for evig pine. Den totalt ubibelske "èn gang frelst alltid frelst" læren, blir som regel forkynt i slike kristne miljøer, siden manges hovedmotivasjon for å være kristne, nettopp er frykt for helvete.
Men hvis denne bibelforståelsen gjenkjennes som hedenskap, er jeg med ett satt fri til å elske og sette pris på Gud, ikke av redsel for å pines, men av beundring for hans karakter. Da framstår han ikke som en ondsinnet psykopat, som finner glede i å pine andre og selv mangler evne til empati, men som en kjærlig far som ikke vil tvinge eller manipulere noen. Ja, han respekterer til og med de som sier nei til hans tilbud. All synd skal og må utslettes. Ingen som ikke har latt seg skille fra sin synd og derfor liker den, kan overleve i Guds nærhet eller finne glede i å leve på den nye jord når all synd er borte. Derfor lar han de som velger ikke å bli frelst, være som om de aldri hadde levd.
Kan du komme opp med en bedre plan, når du inkluderer og respekterer Bibelens premisser? Da må du nemlig forholde deg til følgende fire faktorer:
1. At Gud er kjærlighet.
2. At mennesket har en fri vilje.
3. At synd er et fremmedelement som må fjernes fra universet før rettferdighet, balanse, lykke og fred kan gjenopprettes.
4. Og at synd og rettferdighet ikke kan sameksistere.
I Malaki 4 står det:
"Sjå, dagen kjem,han brenn som ein omn.Alle frekke og alle som gjer urett,skal då vera som halm,dagen som kjem, skal brenna dei opp,seier Herren over hærskarane. Korkje rot eller grein blir att."
Judas, Jesu bror, sier det slik: «Likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måte drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.» (Jud.1,6-7) Hvis du reiser ned til området Sodoma og Gomorra i dag, -står disse byene og brenner den dag i dag? I så fall ville vi visst det. Da ville dette stedet vært en turistattraksjon av de store. Peter bekrefter i 2.Pet.2,6: «Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden.» Dette stemmer overens med Paulus' ord: «Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom.6,23)
Gud er kjærlighet. Er ikke det en trøstende tanke?
Aionios - Evig eller ikke?
Når evig fortapelse ikke er i overensstemmelse med gudsbilde, hvordan skal vi da forstå hva Jesus mente med «evig straff»? Kan det være at det lå andre ting i ordene enn det vi i dag umiddelbart legger i dem? Har 2000 år med historie fylt ordene med et annet innhold enn det som opprinnelig var tenkt? I så fall hva betyr Aion eller Aionios?
«Evighet» utgått på dato?
Vi har alle lest i Bibelen om «evig straff», evig frelse», evig liv», «evig ild», «evig evangelium», «evig forløsning» osv. Men hvor mange av oss kjenner egentlig til betydningen av de greske ordene aion og aionios som stadig dukker opp i vårt NT og som i mange sammenhenger oversettes med ordet evig.
Det greske substantivet «aion» betyr bokstavelig «tidsalder», «generasjon», «epoke», «periode», «lang tid», og kan også bety «evig». I de fleste tilfeller peker det i retning av en ubestemt tidsepoke. Hebr 1:2 forteller oss at Gud ved Kristus skapte «aionas» (pl. verdenene, tidsaldrene), og Paulus forteller at det var en tilværelse »før aionion (pl. tidenes)begynnelse» og at til oss «er de siste aionon (pl. tidsaldre, tider) kommet» (1 Kor 2:7; 10:11). Dersom aion både er skapt og har en begynnelse og en slutt, så er det selvklart ikke snakk om noe evig. Eller hva?
Aion forstås som en periode av lengre eller kortere varighet. Den har som oftest en begynnelse og en slutt, dermed også et begrenset tidsrom. Et menneskes livslengde ble av Aristoteles bla. forstått som en aion (aeon - tidsalder). Men aionkan også uttrykke en hvilken som helst periode eller epoke. Ordet har ingen mekanisk eller bestemt betydning.
Aion betyr derfor ikke en fast bestemt periode med en gitt tidslengde i alle tilfeller. Det finnes like mange aions som hendelser, - èn for et menneskes liv, - én for nasjonens liv, - én for treets liv, - én for tempelets tid, osv.
Subjektet som aion er knyttet til vil i så måte være avgjørende for hvordan man skal forstå varigheten.
Dersom Gud står som subjekt, eller det som tilfaller han (f.eks. zoe - Guds liv), så kan begrepet forstås som evig, slik vi forstår det uten begynnelse og slutt.
Adjektivet Aionios bærer på samme måte i seg en avgrenset tidsforståelse, og kan heller ikke forstås som uendelighet eller evighet. Aionios betyr «å vare igjennom» eller «det som vedrører en tidsperiode». Både substantivet og adjektivet er i hovedsak anvendt for å beskrive en begrenset epoke. Biskop St. Gregor av Nyssa sa: «Aeon angir timelighet, noe som forekommer inne i tiden.» Både Aristoteles og Platon brukte også dette adjektivet i temporær forståelse.
Tidsbegrenset straff?
Dersom det greske ordet aion feilaktig har blitt oversatt «evig» istedet for «lang tid» «periode» eller «tidsalder», hva har ikke det å si for vår forståelse av en «evig straff»? Etter mitt skjønn vil det ha enorme konsekvenser for vår tradisjonelle og augustianske oppfatning om et evig helvete. Om Jesus virkelig ønsket å fremheve tanken om en evigvarende straff, så ville han kunne bruke andre greske ord med mer kraft enn «aionios».
Aion og Aionos i NT
Jeg har oversatt det greske ordet aion med det norske ordet evig i følgende skriftsteder. Gir dette mening? «Hva er tegnet på ditt komme og evighetens (verdens)ende?» Matt 24:3; «Og se, jeg er med dere alle dager inntil evighetens(verdens) ende» Matt 28:20. «Denne evighet sine (verdens) barn» Luk 20:34. «Så lenge evigheten (verden) har bestått» Joh 9:32. «Har ikke Gud vist at evighetens (verdens) visdom er uforstand?» 1 Kor 1:20 «Det er en visdom som ikke hører denne evighet (verden) og denne evighets (verdens) herskere til, de som går til grunne.... den var skjult, men før evighetens (tidenes) begynnelse hadde Gud bestemt den til å føre oss fram til herligheten» 2 Kor 2:6-8. Se også 1 Kor 3:18; 10:11; 2 Kor 4:4; Gal 1:4; Ef 1:21; 2:2,7; 3:9; Kol 1:26; 2 Tim 4:10; Fil 1:15; Hebr 6:5; 9:26 og 11:3.
Hvordan kan vi si, «»før evigheten» eller «evigheten begynner»? Evighet slik vi forstår det har ingen begynnelse eller slutt (Joh 9:32; Apg 3:21; 1 Kor 2:7 og Ef 3:9). Og hva med «denne evighet» og «den evighet som kommer», og «slutt på evigheten?» Evigheten strekker seg ut over tiden. Bare Gud er evig. Se Matt 24:3; 28:20; 1 Kor 10:11; 2 tim 4:10 og Hebr 6:5; 9:26. Skulle Onesimus være Filemons slave i all evighet? Er han fremdeles Filemons slave? (Fil 1:15). Kan vi snakke om «denne evighet», «den der evigheten», eller om «evigheter» i flertall? Er det ikke bare én evighet? (Luk 16:8; 20:34-35; Rom 12:2; 1 Kor 1:20; 2:6-8; 3:18; 10:11; 2 Kor 4:4; Gal 1:4; Ef 1:21; 2:2,7; Kol 1:26; Hebr 11:3.)
Aion og Aionios i LXX
Septuaginta (LXX) er den greske oversettelsen av Det gamle testamentet. Substantivet Aion forekommer her omkring 400 ganger, i alle mulige kombinasjoner. Adjektivet Aionios er avledet fra Aion, og brukes over 100 ganger i LXX. Det er det hebraiske ordet Olam som oversettes til Aion og Aionios i LXX. Når vi ser hvordan Olam brukes i GT så forstår vi at det ikke dreier seg om uendelighet. «Jordens bommer lukket seg etter meg for alltid (olam)» Jon 2:6. Men Jonas var ikke i fiskens buk mer enn i tre dager. Om slaven står det i 2 Mos 21:6, «så skal han være hans trell for alltid (olam)», men vi vet man bare var slave ut livet. «Jeg har utvalgt og vigslet dette hus for at mitt navn skal bo der til evig tid(olam)» 2 Krøn 7:16; 1 Kong 8:13; 9:3. Men det var bare til det ble ødelagt 400 år senere. For nærmere studier se: 5 Mos 23:3; Hab 3:6; 3 Mos 24:8 - Hebr 8:7-13; 2 Kong 5:27. Dette er bare et lite utdrag. En hel rekke med skriftsteder viser at olam ikke kan oversettes «evig» eller «alltid» i betydningen uendelig.
Han være ære i all evighet
"Gud la alle under ulydigheten for å kunne miskunne seg over alle. Å, dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor ufattelige hans veier! Hvem kjente Herrens tanke, eller hvem var hans rådgiver? Hvem gav ham noe først, så han skulle få vederlag? Fra ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham være ære i evighet! Amen."
Rom 11:32-36
Når vi blir mere kjent med bibelen og kirkesamfunnene rundt oss, så er det lett å skjønne, at bibelen blir tolket på forskjellige måter. Det eneste som ALLE kristne er enige om, er om Jesus død og oppstandelse for menneskehetens synder. Og det er jo det viktigste.
Men når det gjelder alle andre bibelske svar er det forskjellige meninger, men det må vi nok leve med. Men det tvinger seg fram, at alle bør ha muligheten til å lese bibelen på grunnspråket, det vil si, hebraisk og gresk. Nå er det jo de færreste som kan disse to språkene, men noen kan dem. På nettet får vi en god oversikt over hva diverse oversettere forteller oss om de store forskjellene i våre bibler. Den mest avgjørende forskjellen fra den katolske troen, er om fortapelsen. Det var ganske grensesprengende for meg, når jeg leser de korrekte oversettelsene og tolkningene av dette emnet. På Evangeliekirkens nettsider kan du finne bibelvers og tolkinger av de forskjellige emner.
Er du tilfreds angående den evige skjebnen til dine barn, foreldre,
brødre, søstre, bestefar, bestemor, tanter, onkler, søskenbarn og venner?
Opplever du overstrømmende glede i din "personlige" frelse mens du
samtidig er usikker på om noen av dine nære kanskje kommer til å lide i
all evighet? Hvordan er det mulig? Du skjønner, vi kristne har et
problem, et veldig alvorlig problem. Problemet ligger i vår tro på at
helvete er "evig" og at flesteparten av menneskeheten ender opp der.
Langt der inne vet vi at det er noe som ikke er riktig, men vi
undertrykker våre spørsmål og tvil fordi vi "tror" Bibelen lærer det.
Tenke seg til hva slags indre strid, hva slags konflikter som raser på
innsiden! Det er nytteløst å finne tilfredsstillende svar på problemene det
skaper. For eksempel:
Hvordan kan en allmektig, allvitende og all-elskende Gud skape
milliarder av mennesker vel vitende om at mesteparten kommer
til å bli pint i helvete for evig?
Hvorfor må vår frie vilje til å fordømme oss selv være "absolutt,"
dvs. større en Guds "frie vilje" til å redde oss - Hans eiendom?
Hvordan kan Adams evne til å fordømme oss være større enn
Kristi evne til å frelse oss?
Vær så snill, ikke godta på forhånd innlærte svar på disse kritiske
spørsmålene. Jesus befaler oss å dømme av oss selv hva som er rett (Luk
12:57). Hva er rett med en straff som aldri ender?
Hvordan har denne læren påvirket utbredelsen av de " Gode
Nyheter"- Evangeliet? Tenk deg om, et "evigvarende" helvete…& amp; amp; lt; /div>
Vær snill å les 1 Kor 15:22-28]
For slik som alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende
i Kristus. (1 Kor 15:23-24).
Men hver i sin avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter
levendegjøres de som tilhører Kristus ved Hans komme. Så
kommer enden, når…(1 Kor 15:23-24).
Når hva? "Når alle [ting] er blitt underordnet Ham…for at Gud kan
være alt i alle" (1 Kor 15:28). Legg merke til de fire kritiske
tidsreferansene som er brukt her: "førstegrøde," "deretter," "så…når."
Disse tidsbegrepene ser ut til å relatere til tre separate tidsperioder
(avdelinger) og tre kategorier av mennesker.
Kristus er "førstegrøden" ..Kristus..………….1. avdeling
"Deretter" de som tilhører
Kristus ved Hans komme…………. Utvalgte………….2. avdeling
"Så" kommer enden
"når"…alle ting er blitt
underordnet Ham………………. ...Menneskeheten….3. avdeling
For dette er det vi sliter og blir hånet, for vi stoler på den LEVENDE GUD,
som er Frelseren av ALLE MENNESKER, særlig av de som tror -1. Tim 4:10
OBS, OBS!
Sitatet kan illustrere problemet som bibeloversettere møter hele tiden - hva har skribenten egentlig tenkt for 2-3000 år siden, og hvordan kan meningen best oversettes til dagens språkdrakt?
Den engelske International Standard Version av 2012 sier omtrentlig dette:
"Mot dette målet arbeider og sliter vi, forvi vi har satt vårt håp til den levende Gud, som er alle menneskers Frelser, det vil si, de som tror"
Hva er evig ifølge bibelen?
I Septuaginta er det greske ordet aion brukt til å oversette det hebraiske
ordet olam. Hvis vi således ønsker å få en forståelse av den
nytestamentlige meningen av aion, trenger vi å forstå meningen av olam i
det Gamle Testamentet. Tallrike avsnitt som refererer til olam viser
tydelig at det ikke kan bety "uendelig." Merk deg disse få:
Jona var i fisken for evig [olam] inntil han forlot den tre dager
senere (Jona 2:1; 2:6)
Sodomas straff er en evig [olam] ild inntil Gud bringer dem
tilbake til sin tidligere tilstand. (Esek. 16:53-55, Jud 7).
Ingen moabitt skal før 10 ledd 'noen gang' [olam] være med i
Herrens menighet. (5 Mos 23:3 - suppler med NKJV).
Fjell og høyder er evige [olam] inntil de senkes…jorden brennes
opp (1 Mos 49:26; 5 Mos 33:15; Jes 40:4; 2 Pet 3:10).
Fjell er evige [olam] inntil de sprenges i stykker (Hab 3:6).
En slave skal tjene sin
herre 'for alltid' [olam]
inntil døden gjør ende på
hans trelldom (2 Mos
21:6).
Den Mosaiske pakten er
evig inntil den blir borte (3 Mos 24:8, Hebr 8:7-13).
Arons prestedømme er evig [olam] inntil én står frem som prest
etter Melkisedeks vis (2 Mos 40:15; 4 Mos 25:13; Hebr 7:14-22).
Disse "steinene" skal være til et minne til evig tid inntil (Jos 4:7)?
Hvor er de nå?
Na'amans spedalskhet skal henge ved til 'evig tid' [olam] inntil
hans død selvfølgelig (2 Kong 5:27).
Gud bor i Salomos tempel til 'evig tid' [olam] inntil det ødelegges
(1 Kong 8:13; 1 Kong 9:3; 2 Krøn 7:16)
Dyreofringer skulle gjennomføres (var pålagt) for 'alle tider'
[olam] inntil avskaffet ved Kristi gjerning (2 Krøn 2:4; Hebr 7:11-
10:18).
Omskjærelse var en evig [olam] pakt inntil den nye pakten (1 Mos
17:9-13; 1 Kor 7:19; Gal 5:6).
Dom over Israel varer for 'evige tider' [olam] inntil Ånden blir
utøst og Gud gjenoppretter det (Jes 32:13-15).
Jeg vil gjøre deg til en evig [olam] herlighet inntil mange
generasjoner (Jes 60:15 - suppler med NKJV)
Nye Testamentet
Når vi nå beveger oss bort ifra det greske Gamle Testamentet, tenk over
den nytestamentlige bruken av aion. Gir "evig" noen som helst mening i
de følgende avsnittene?
Hva skal tegnet på…og på [evighets] ende (Matt 24:3)?
Jeg er med dere...inntil denne [evighets] ende (Matt 28:20).
For denne [evighets] barn er klokere (Luk 16:8).
Denne [evighets] barn gifter seg (Luk 20:34).
Helt siden [evighets] begynnelse (Joh 9:32, Apg 3:21).
Bli ikke lik dannet denne [evighet] (Rom 12:2).
Hemmeligheten som har vært holdt skjult fra [evighets] tider, men som nå
har blitt åpenbart (Rom 16:25-26).
Hvor er en forsker i denne [evighet] (1 Kor 1:20)?
Ikke en visdom som tilhører denne [evighet] eller denne [evighets]
herskere…som Gud før [evigheters] begynnelse bestemte…som ingen av
herskerne i denne [evighet]… (1 Kor 2:6-8).
Vis i denne [evighet] (1 Kor 3:18).
Som de siste [evigheter] er kommet til (1 Kor 10:11).
Har fått sine sinn forblindet av denne [evighets] gud (2 Kor 4:4).
Utfri oss fra den nåværende onde [evighet] (Gal 1:4).
Ikke bare i denne [evighet], men også i den kommende (Ef 1:21).
De som dere en gang vandret i, etter [evigheten] i denne verden (Ef 2:2).
I de kommende [evigheter] (Ef 2:7).
Den første teksten er letter å forklare enn Paulus' tunge teologi. Som vi leser, sier Jesus: «I dag sakl du være med meg i Paradis.» Rett ut står det at der og da skulle røveren på Hans høyre side være med Ham til Paradis. Dro Jesus selv rett til Paradis, til Gud Fader i himmelen, da Han døde? I Joh.20,17 sier Han til Maria: «Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen.» Det var to dager etter Hans korsfestelse.
Da Luk.23,43 ble skrevet, var det ikke noe som het «komma» og «punktum» o.l. Det kom først 1400 år etter at Lukas skrev dette! Røveren kunne jo ikke ha vært med Jesus til Paradis samme dag når Han ikke hadde reist dit selv engang. Setter du kolon etter «i dag», vil du få et helt annet og mer riktig resultat; «Jesus sa til ham:» Sannelig sier Jeg deg i dag: Du skal være med Meg i Paradis.»
Artikkelsamling om livet etter døden - frelse eller fortapelse.
Skribenter:
E.W.Bullinger, Paul Griffitts og Jan Lilleby.
--------------------------------------------------------------------------------------------
Her er en samling med artikler tidligere gitt ut på websiden, men nå samlet under ett. Dermed har lesere som ønsker å ha flest mulige vinklinger i ett og samme tema, nå fått dette, og slipper å lete på websiden. Lykke til med studiene. Tips gjerne andre om denne samlingen! Den utgjør cirka 30 sider i A4-format printet.
Den feilaktige læren om automatisk liv etter døden.
DEL I
Av Jan Lilleby
Å skulle forklare, i form av en omskolering i emnet, feil indoktrinerte kristne at det ikke finnes noe umiddelbart automatisk fortsettende liv etter døden - er som å prøve å ro over Atlanteren i en pram! Men jeg kan ikke annet enn prøve. For her trenger vi sannelig å ruskes kraftig opp!!
Jeg sendte nylig en email vedlagt min oversettelse av E.W.Bullingers artikkel om "Den rike mann og Lasarus"< /strong> - til flere av mine forbindelser. Èn av disse responderte, slik jeg forstod det, - negativt, og kommenterte bl.a. om at det ikke var en lignelse, men en faktisk historie. Han trodde ikke særlig på min beviste påstand at Jesus brukte en fabel form da han dro historien om Lasarus i Abrahams skjød, og den rike mannen som pintes i dødsriket. Jeg svarte da min venn bl.a. følgende: Jesus talte dette med paradis til røveren på korset bare til denne ene personen (Jeg nevner dette i mitt etterskrift i oversettingen av artikkelen). Og det mener jeg fremdeles ville holde - men allikevel vil jeg videreføre argumentet i en ekstrem, men riktig grad: Jesus sa ikke setningen til røveren slik den er blitt formet av oversetterne av en rekke bibelversjoner!
Vi skal se på en rekke forskjellige konstellasjoner i denne "e tter døden"-problematikken, og jeg valgte å begynne med Jesu ord til røveren på korset, Luk.23, 43:
"Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!"
(Norsk Bibel A/S 1988 overs.)
Den er nokså lik KJV-bibelen, med bare den forskjell at det siste kolon er byttet ut med et komma. Vi får allikevel samme feilaktige setningsmening: At Jesus påstår at røveren skulle bli med Jesus den dag da de begge døde. En slik forståelse motsier hele GT i samme forbindelse og emne.
I gresk overs. finnes ikke komma i det hele tatt. Oversetterne har plassert kolon/komma etter skjønn og teologisk syn. For de fleste så fremstår dette skriftstedet nesten som en liten øy i det bibelske landskapet, løsrevet fra det store fastland - som er Bibelens helhetlige lære hva gjelder liv og død. Beholder vi kolonet, eventuelt kommaet slik det fremgår i siterte oversettelse "..sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis…", så beviser dette at Jesus kunne motsi sin egen lære! Flytter vi kolonet, eventuelt kommaet, til etter "I dag", så får vi riktig betydning: Jesus tilsa ham på dødsdagen, at han SIDEN skulle være hos Jesus i Paradis. Husk røverens bønn: Kom meg i hu når du kommer I DITT RIKE. Og Jesus svarte ham likefrem og ukomplisert: Sannelig sier jeg deg i dag: Du skal være med meg i Paradis, når jeg kommer i mitt rike.
Jeg er klar over at også Jehovas Vitner pukker på en slik oversettelsesdetalj. Men disse bruker den til å prøve å underbygge sin sektlære med at Jesus ikke er fysisk oppstått fra de døde. Jeg bruker det samme skriftstedet til å underbygge at 1. Jesus er oppstått fra de døde 2. Ergo kunne han i forskudd love røveren at han en dag skulle møte den oppstandne Mester i hans rike.
HVIS KOMMAET, EVENTUELT KOLONET STÅR URØRT
Jeg sa at dersom kommaet eventuelt kolonet får stå urørt, ukorrigert - da har vi en merkelig motsigelse i NT, der Jesus "t aler med to tunger". Det er som følger:
Matt.12, 40: "For likesom Jonas var tre dager og tre netter i storfiskens buk, slik skal menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens hjerte."
Dette ble tydelig oppfylt da han døde og ble lagt i den rike Josefs grav, og til han oppstod den tredje dag. Etter oppstandelsen forbød Jesus Maria å berøre ham (ta på Jesus) "..for jeg er ennå ikke steget opp til min Far." Joh.20, 17. Underforstått: Han var ikke i Paradis overhodet i de tre dagene. I 2.Kor.12, 2-4 blir Paradis nevnt som noe som fantes i "Den tredje himmel". Paradis kan ikke flyttes rundt omkring i sfærene, alt etter det enkelte lærebehov som melder seg hos oss! Derfor, hvis Jesus var i "jordens hjerte i tre dager og tre netter" etter sin død, så var han IKKE I PARADIS DEN DAG HAN DØDE!
Hadde oversetterne først hentet frem den linjen man finner i hebraisk fra GT, og derfra søkt å oversette til gresk, og så til norsk eller et annet språk - er det sjanser for at de kunne ha oversatt riktig. Men direkte fra gresk kan være en katastrofe, dersom man ikke forstår at normene i Bibelens språk i alt vesentlig er grunnet på hebraisk! Dette vil vi se på.
FRA 5. MOSEBOK FÅR VI DEN RETTE MAL I SPRÅK OG TEKNIKK
I hebraisk språk (NB: Lukas var på gresk) slik vi finner i Det gamle Testamente, er uttrykkene "denne dag" og "i dag" brukt ved alle anledninger når det gjaldt en sak av ytterste viktighet for Israel. Her er noen typiske eksempler fra 5.Mosebok:
5.Mos.4, 39: "Så skal du da i dag vite og ta deg det til hjerte.."
5.Mos.4, 40: "…hans bud som jeg gir deg i dag."
5.Mos.6, 6: "Disse ord som jeg byder deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte."
Likeså finner man samme form bl.a. i 5.Mos.7, 11; 8, 11; 8, 19, etc.
Hva skjer med meningsoppbyggingen i 5. Mos. 6, 6 dersom vi manipulerer med kommaet? Hvis vi setter det før "i dag" - så får vi den betydning at budene som Gud ba Israel å holde, bare skulle holdes DEN DAG DA DE BLE GITT. Slik: "Disse ord som jeg byder deg, i dag skal du gjemme dem i ditt hjerte." De påfølgende dagene var det ikke nødvendigvis slik at de behøvde å overholde noen bud som var gitt.
Dette var en fasttømret hebraisk språkteknikk, og som ikke var blitt flyttet eller forandret på Jesu tid. Hebraisk hadde de samme tradisjoner og anvendelse hos Israel både hjemme og i diasporaen. Selv der de hadde et gitt lands språk (j.fr. Apg.2ff og pinsedag) - så hadde de tatt vare på sitt hebraiske opphav godt. Jakob og Peter, samt Paulus visste dette godt: De alle sendte brever adressert til HEBREERNE, av Jakob kalt de tolv stammene i utlandet. Hebreere uten sitt hebraiske språk, ville vært intetsigende. Jesus talte ut fra denne tradisjon og forståelse både til disiplene, og ikke minst denne røveren på korset. Derfor blir det altså ikke noen motsigelse mellom Jonas-historien og de tre dagene i døden, og Jesu ord til røveren om et fremtidig paradis!
HVA ER EN SJEL?
De fleste har en oppfatning om hva uttrykket "sjel" står for. Det kan brukes til å antyde en holdning, eller til å beskrive den "å ndelige" identitet som påstås å være i hvert menneske. Med dagens språk kan vi tale om "å selge vår sjel", eller å "ransake sjelen", å "ha en sjel" eller å være "livssjelen" i et selskap. Fra engelsk finner vi "Soul Music", dersom en liker denne type musikk. Vi skal se litt på hva sjelen er i hht. Bibelens ord. Hva består sjelen av?
1.Mos.2, 7 er uten mulighet for misforståelse, og likefrem:
"Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket BLE til en levende sjel."
Det er helt feil det som enkelte sekter og karismatiske miljøer lærer: "Mennesket er en ånd, har en sjel og bor i et legeme". Den veldige barrieren med 1. Mos. 2, 7 er uoverstigelig i så måte: Mennesket BLE til en levende sjel, i det Gud satte pust i kroppen hans. Ofte kalt livsånde (J.fr. Åp.11, 11 og de to vitner som vekkes fra de døde). Det vi får er følgende: Mennesket ER en sjel. Det komplette menneske kalles i Bibelen for "en levende sjel". Det er ved at den kropp som var skapt fra støv, og her har vi det første menneske, Adam, den ble komplett i det Gud satte pust i hans lunger…livsånde, og Adam kunne stå opp og begynne å gå rundt og beundre den flotte hagen. Rent teknisk sett blir dette: Støv + pust= Sjel. Først en kropp laget fra jordens støv, så innblåsing av luft i hans lunger (livsånde)= En levende sjel. Ingen mystisisme og gnostisk åndelighet og svada i 1. Mosebok 2!
JORDENS STØV
La oss stoppe litt ved støvet som Gud formet Adam av. "Gud Herren formet mennesket av jordens støv."
Menneskets kropp var laget av støv, opprinnelig. Adam er utledet av det hebraiske ord adamah, og betyr "jord" eller "rød mark" (bakke/mark/land). Synes du det er vanskelig å kunne akseptere at mennesket er sammensatt av forskjellige jordiske stoffer, og at vi slik er blitt til av støv (partikler, osv.) - så vil du kanskje bli nokså overrasket ved å finne ut at de samme elementene finnes i menneskekroppen som vi finner i jordens stoffer. De kan være tilstede i forskjellige proporsjoner, ha forskjellig form og sammensetninger, men det er de samme grunnelementene i menneskekroppen som finnes i jordens stoff. Ta bare en titt på oppstillingen nedenfor. Du finner 16 sammenfallende elementer - nokså mye, når vi snakker om kroppen!
1. Oksygen 65% av kroppens vekt
2. Karbon 18% av kroppens vekt
3. Hydrogen 10% av kroppens vekt
4. Nitrogen 3,3 % av kroppens vekt
5. Kalsium 1,5 % av kroppens vekt
6. Fosfor spor av dette i kroppen
7. Potassium spor av dette i kroppen
8. Sulfur spor av dette i kroppen
9. Sodium spor av dette i kroppen
10. Klorin spor av dette i kroppen
11. Magnesium spor av dette i kroppen
12. Jern (jod) spor av dette i kroppen
13. Mangan spor av dette i kroppen
14. Silisium spor av dette i kroppen
15. Kobber spor av dette i kroppen
16. Zink spor av dette i kroppen
NB: Slike stoffer i kroppen, finnes ikke nødvendigvis i hele jordens overflate, hvor som helst - men heller som en sum av hva jorden er laget av. Gud så i allfall til at han brukte de stoffer "fra støvet" som ville bli den beste basis for kroppen, og at den skulle kunne vare et anselig antall år. Tenk på de første menneskene i Skriften: De levde over 900 år.
I oppstillingen ovenfor, ser vi at ved en nærmere gjennomgang, så står Skriften opp imot selv den mest grundige vitenskapelige skepsis. 1. Mos. 2 er sann og vitenskapelig i en og samme: Mennesket og jordens støv, hva gjelder vårt fysiske legeme - er samme slaget.
At mennesket er av støv, finner vi flere steder i Bibelen. 1. Mos. 3, 19 slår fast: "..for av den (jorden) er du tatt,. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake." I 1. Mos. 18, 27 anerkjenner Abraham det faktum for Gud, at han bare er støv. Peters ord om at mennesket er som et gresstrå som viser seg en kort stund, og lignende, husker vi fra Bibelen. Salme 103, 13-14 forteller tydelig at Gud ser på mennesket, ynkes over oss, og kommer i hu ". .at vi bare er støv..".
Gud formet ikke en kropp, inn i hvilken han straks ville putte "d et virkelige jeg-et", den virkelige personen. Adam var en mann, et menneske, FØR han kunne puste og bevege seg, mens han ennå "lå på dreibenken" hos Gud. Han hadde hjernen, men kunne ikke tenke, han hadde en tunge, men kunne ennå ikke snakke, osv. Han lå "død" og livløs - bare et fersk oppbygd legeme var ferdig. Noe manglet: Adam pustet ikke. Livsånden var ikke gitt ham av Herren.
LIVSÅNDEN, PUSTEN
"Og Gud Herren…blåste livets ånde i hans nese..".
Gud bokstavelig pustet inn LUFT, oksygen, i Adams nese…og så drev Herren i gang lungesystemet som ventet. Hvordan hjertemekanismen kom i gang, vet vi ikke - men det er jo tydelig at Gud fikk dette til også! Gud visste også meget godt å holde det øvrige legemet intakt i forhold til hjernen og andre organer, inntil det øyeblikk da kroppen kom i funksjon. Her må vi ikke falle for fristelsen til å sammenligne dette med å bli oppvakt fra de døde. For Adam kunne ikke kalles død, før han var skapt. På dette stadiet i skapelsen var Adam i en helt egen status, uten sammenligning mot mennesker som siden kom. Tenk også det faktum, at om du hadde sett Adam, så ville du antakelig (Bibelen sier ikke dette rett ut) sett en mann UTEN NAVLE. Og slik ville vi visst helt sikkert at dette var det første mennesket. For alle andre, unntatt Eva, ble født gjennom en mor og måtte ha navlestreng. Bare en sidetanke. Michelangelo bommet litt da han malte sitt berømte freskemaleri av Adam med navle! Kanskje han skjulte seg bak det berømte begrep: Kunstnerisk frihet?
I GT er det to forskjellige hebraiske ord for pust eller ånde. Det ene er neshama, som brukes i 1. Mos. 2, 7 og taler om pust; og ruah, som bærer ideen om "luft i bevegelse", og peker mot en usynlig kraft, som for eksempel pust, vind osv. og blir dessuten også noen ganger brukt for å indikere engler og andre usynlige ånder - både onde og gode.
Her er noen eksempler der de to ordene er brukt om det samme - og i vekslende, - der det er samme tanke og idè som uttrykkes, men med to vekslende uttrykk.
Job 27, 3: "..så lenge som mitt livspust (neshama) er i meg, og Den Allmektiges ånde (ruach) i min nese.."
Job 32, 8: "Men det er menneskets ånd (ruach) og Den Allmektiges åndepust (neshama) som gjør forstandig."
Job 33, 4: "Guds Ånd (ruach) har skapt meg, og Den Allmektiges ånde (nashama) holder meg i live."
Det finnes intet her som taler om noe annet enn at det er vår pust, åndedrett, livsånde som gjør at vi lever.
I Det nye Testamente er det kun ett uttrykk som er brukt om dette, det greske ord pneuma (for eksempel i bilgummi industrien kaller man luftfylte dekk for å være av typen pneumatiske bildekk. De er BLÅST opp med luft, eventuelt andre gasser - slik som helium i ballonger. Det har ikke å gjøre med ånd a la ånder, demoner, engler, Gud osv. Det er helt fysisk betinget.
Bemerk følgende, i tilfellet med Jesus og synagogeforstanderens datter (Luk.8, 55). Da Jesus vakte henne opp fra de døde, blir vi fortalt at "…og HENNES ÅND (pneuma) vendte tilbake. Hun reiste seg straks opp, og Jesus bød dem gi henne noe å spise." Jeg har alt henvist ovenfor til Åp.11, 11 og de to døde profetene som blir reist opp fra en av gatene i Jerusalem. Der står det at livsånde (pneuma) fra Gud kom i dem, og de stod opp…L ikeledes kan vi lese Jak.2, 26 at legemet uten ånd (pneuma), det er dødt.
Så kroppen som er laget av støv, trenger ånde eller pust for å leve. Det kan rent teknisk se ut som, slik vi leste tidligere, at det var en form for "kunstig åndedrett" Gud utøvde på Adam da han gjorde ham levende. Det fantes oksygen rundt omkring i Eden allerede, men det krevde en annen persons initiativ for å få liv i kroppen til Adam. Oksygenet ville ikke sive inn i hans lunger av seg selv. Fra Pred.12, 7 finner vi det motsatte når mennesket dør: Denne ånde går tilbake til Gud som gav den. Ikke det minste rart i at alle forsøk på å skape kunstig liv i laboratorier har mislykkes. Dette privilegium er forbeholdt Gud, og ham alene.
JORDENS STØV + ÅNDEPUST= SJELEN
"..OG MENNESKET BLE TIL EN LEVENDE SJEL."
Adams livløse kropp ble kombinert med livets åndepust i hans nese. Som resultat, så ble han noe han ikke før hadde vært: En levende SJEL. For å belyse det litt, la oss se på noen hverdagslige ting.
Ta for eksempel en kunstmaler som blander blått med gult. Resultatet er ikke blått og gult, men en helt ny farge: Grønn. De to opprinnelige fargene har blitt kombinert, for til sammen å danne en helt ny ting. Dette er tilsvarende å ta to deler hydrogen og blande med en del oksygen: Man får vann! En ny substans dannes.
Slik er det også med sjelen. To forskjellige "komponenter" (støv og pust) former sammen en ny ting, sjelen, det levende menneske.
Vi har alle hørt uttrykket "kropp og sjel". Det brukes i hverdagsspråket for å poengtere de forskjellige deler av ens vesen. Etter å ha oppdaget hva Bibelen sier om disse ting, så blir uttrykket heller ganske misvisende, eller hva? Det blir som å si at "Akershus og Norge" er to forskjellige steder eller "ting". Mens i virkeligheten er det ene en del av det andre. Akershus er et stykke landområde, kalt fylke, i landet Norge. Kanskje vi heller skulle begynne å si "kropp og pust" i stedet for å uttrykke den feilaktige tanken i vår tale?
DET KARAKTERISTISKE VED SJELEN
Som vi har sett, uttrykket "sjel" i Bibelen betegner hele personen, en uatskillelig enhet. Derfor er det og naturlig å forstå at sjelen kan utføre alle slags fysiske ting. Sjelen kan spise (5. Mos.12, 20), og sjelen kan ta på ting (3.Mos.5, 2); Midianitt sjeler ble tatt til fange sammen med husdyr og fordelt mellom israelittene (4.Mos.31, 27-28); og så videre. Alle sjelene/menneskene i disse eksemplene, er vanlige mennesker.
En siste tanke. I skriften er uttrykket "min sjel", det samme som å si "meg selv". Dette er synlig når vi leser Salme 103, 1 - der man fra hebraisk finner to linjer som uttrykker samme tanke i det man bruker forskjellige ord:
"Min sjel lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn." "Min sjel" rimer med "alt som i meg er". Det er ett og det samme: Mennesket som her lover Gud i salmen. Sjelen er her hele personen. Og ikke bare en del av en person. Ser vi dette nå?
Om du nå bare kan gripe den enkle og sanne tanken at sjel ikke er noe vi har, men noe vi er, - så er du kommet langt i å forstå et emne og et begrep som oftest blir behandlet med overtro og uforsiktighet.
DEL II
I første del så vi på hva sjelen er i følge Bibelens ord. Mennesket er som sådan en levende sjel. Ikke en kropp med èn sjel og èn ånd. Hva skjer så med sjelen ved døden?
Vi har også nå utgangspunkt i 1. Mos. 2, 7 der vi leste hvordan Gud skapte mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i hans nese, og Adam ble til "en levende sjel". Fra disse ordene ser vi at mennesket ikke har en sjel, men er en sjel. Hvilken forskjell! I fantasiens og fablenes verden HAR man en sjel, men i virkelighetens - og dermed Guds - verden, ER man en sjel. To forskjellige komponenter (støv og livsånde, pust) kombineres for slik å danne en helt ny ting (sjelen); den fysiske kroppen blir til en levende sjel når denne livsånden, kraften, blåses inn slik Gud gjorde ved skapelsen. Derfor er hvert levende menneske en sjel.
Den tradisjonelle, og dertil feilaktige oppfatningen av sjelsbegrepet, er at det er en usynlig ikke-fysisk kraft som innholder vår personlighet og evne til å tenke fornuftig - vårt "v irkelige jeg". Dette såkalte "virkelige jeg" blir så antatt å være udødelig, og bor i vår kropp inntil den frigjøres i dødsøyeblikket. De fleste religioner antar at den går inn i enten en himmel eller et helvete (eller til skjærsilden, som hos katolikkene) for å avvente tingenes gang. Det er underlig å legge merke til at fellesnevneren ved nesten alle religioner, er menneskets nedarvede evne til å overleve døden. Denne tanke er basert på den feilaktige ideen om at vi har en "udødelig sjel" og at vårt "virkelige jeg" ikke kan ødelegges eller forsvinne ved døden. Med andre ord så er det mange som tror at en viss del av en selv som overlever døden, etter at kroppen må gi etter for dødens krav.
Denne tanke og idè blir forsterket i samfunnet gjennom oppdiktede karakterer i diverse filmer med åndelige guruer; fra den lokale snille psykiater til Casper - det snille spøkelset. Bare tenk på alle de historiene som er gitt ut i film og/eller bokform der fjerne avdøde slektninger "taler til oss fra de døde". Litterære klassikere er fulle av slike scener, for eksempel Shakespear`s "MacBeth", "Wuthering Heights" og "A Christmas Carol" ("En Julefortelling"), for å nevne noen få. Denne tankegang finnes over alt, men hvor den enn kommer fra, så kommer den i allfall ikke fra Bibelen! "Budskapet" som kommer til oss gjennom slikt, er at uansett ditt religiøse standpunkt, så har hvert eneste menneske et " liv etter døden". Og at uansett hvilke beslutninger vi har tatt i våre jordiske liv, så fortsetter vår sjel å leve i nye og antatt "himmelske" omgivelser. Men som sagt: Bibelen lærer oss noe helt forskjellig fra dette.
HVA ER DØDEN?
Tenk over de følgende versene som handler om døden:
"..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den." Pred.12, 7.
"Dersom han bare ville tenke på seg selv og dra sin Ånd og sin ånde til seg igjen, da skulle alt kjød oppgi ånden på èn gang, og mennesket bli til støv igjen." Job 34, 14-15.
"Du skjuler ditt ansikt, de forferdes. Du drar tilbake deres livsånde, de dør og vender tilbake til støv." Salme 104, 29.
Spørsmålet om hva døden er har blitt debattert av doktorer og vitenskapsfolk (og et utall av andre) i århundrer. Bibelen har ikke noe detaljert svar på hvert enkelt biologiske spørsmål eller problemstilling, men fra de versene jeg har sitert ovenfor kan vi slå fast følgende: Døden er en tilbakevending. (Eng.: Death is a return).
Bibelen forteller oss at mennesket ved døden vender tilbake til støv og ånden vender tilbake til Gud som først gav den. Når vi begraver eller kremerer våre døde, så brytes kroppen ned og blir bokstavelig til støv og blir slik ett med den jorden som det engang kom fra. Dette er den ene fase ved døden, at menneskets døde kropp blir til støv og går tilbake til det som engang var dens utgangspunkt.
Likeså, livsånden som ble gitt Adam (1.Mos.2, 7) og deretter til oss, vender tilbake til Gud som gav den. Her blir livsånden separert fra kroppen, og døden inntreffer.
Tenk på hva som skjer når et menneske dør, og du vil se at Bibelen taler rett om dette. Når man øver førstehjelp til en bevisstløs person, så er det første man gjør å klarere luftveien hos vedkommende. Uansett hvor svak eller sterk deres puls er, - hvis de ikke får puste så dør de. Så, for å si det enkelt: Når en dør, så vender kroppen tilbake til jorden, deres livsånde vender tilbake til Gud, og slik opphører (midlertidig) sjelen å eksistere. Rent fysisk så er man tilbake til der man var før man var til.
Husk, sjelen er ikke noe vi har, men noe vi blir etter at kroppen har fått livsånde.
Livet og alt som ligger i det, opphører med ett ved døden:
"For i døden kommer ingen deg i hu. Hvem priser vel deg i dødsriket?" Salme 6, 6.
"..for det finnes verken gjerning eller planer eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går." Pred. 9, 10.
"For ikke priser dødsriket deg, ikke lover døden deg. Ikke venter de som farer ned i graven på din trofasthet." Jes.38, 18.
For et videre studie i dette aspektet, så har du også disse anbefalte versene å lese:
1.Mos.6, 3; Job 7, 21; 10, 9; 17, 16; 20, 11; 21, 25-26; Salme 7, 5; 30, 9; Pred. 3, 19-21; Jes. 26, 19; Dan. 12, 2.
OPPSTANDELSE
Dersom det er ett bestemt poeng som må fremheves fremfor alle andre, så er det dette: Vår fremtidige eksistens beror ene og alene og helt og holdent (!) på Herren, og ikke overhodet på oss. Vi kommer ikke til å leve etter døden, med mindre han oppvekker oss fra de døde.
En vanlig feiloppfatning er at når en kristen dør, så kommer han direkte over i Herrens selskap og skal være der i evighet. Men Bibelen sier at kristne (eller hvilke som helst andre) ikke kommer direkte til himmelen i dødsøyeblikket. I stedet så dør de og forblir døde INNTIL de blir oppvakt fra de døde ved Guds kraft.
I skriftmessig forstand blir de nevnt som de som er falt i søvn, og slik venter på å bli vekket opp fra denne søvn i døden.
"David sovnet inn med fedrene, og ble gravlagt i Davids stad. For David er ikke ennå steget opp til himmelen." (1.Kong. 2, 10; Apg.2, 34).
"Da han hadde sagt dette (Stefanus) , sovnet han inn. Og Saul samtykte i hans død" (Apg.7, 60; 8, 1).
TILFELLET MED LASARUS, JESU VENN
Tenk over hva Joh. 11 forteller oss om Herrens venn, Lasarus. "Deretter sier han til dem: Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg går for å vekke ham. …Jesus hadde talt om hans død, men de tenkte at han talte om vanlig søvn. Da sa Jesus rett ut til dem: Lasarus er død!"
Like etter dette, kommanderte han Lasarus å komme ut av graven, og han kom ut. Lasarus varsovnet inn. Han var helt død. Men ved Guds kraft ble han vekket tillive igjen, av Jesus. (Joh.11, 1-44). Ovenfor: Maleri av Bondone - ca. 1320 e.Kr. Lasarus` oppstandelse.
Det kommer noen ganske klare konklusjoner ut av denne historien:
A. Det nevnes intet om Lasarus og en eventuell personlighet eller udødelig åndeaktig sjel som svever omkring et sted.
B. Det sies ikke at Lasarus først kom til himmelen.
C. Dersom Lasarus først hadde kommet til himmelen i dødsøyeblikket, og der fått nyte Guds nærvær, ville det ikke vært noe annet enn grusomt og meningsløst å hente ham tilbake fra en slik tilstand.
D. Marta trodde heller ikke at Lasarus hadde kommet til himmelen. "Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå! Marta sier til ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag". Bemerk behovet for en oppstandelse. Dette faktum kan ikke pukkes nok på!
Oppstandelse er den troendes eneste håp om et evig liv. Vi er absolutt hjelpeløse på egenhånd, og vi avhenger helt og holdent av Guds kraft til å reise oss opp fra de døde. Oppstandelse gjennom Herrens kraft alene, er helt fundamentalt i forhold til Guds handlemåter med menneskeheten. Ikke noe rart i at David ba: "Se hit og svar meg, Herre min Gud! Oppklar mine øyne så jeg ikke skal sovne inn i døden." Salme 13, 4.
Det er ikke populært. Det kan hende det ikke engang virker trøstende på en del mennesker, men Bibelen viser oss helt klart at LIVET ETTER DØDEN ER BETINGET, og ikke automatisk. Vi blir ikke fortalt disse ting for at vi skal bli skuffet eller føle oss sviktet; heller er det for å hjelpe oss å gripe underet og herligheten ved det Gud har i vente for oss.
"For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli GJORT LEVENDE i Kristus." 1. Kor. 15, 22.
DET ER 1.TIM. 6, 16 SOM "RULER"!
Alle som har trodd den feilaktige lære og tanke om at vi har en udødelig sjel, og er blitt snytt for den riktige læren om at mennesket ER en sjel, bør få med seg etter min mening, det største og "Rulende" skriftstedet i emnet, 1.Tim. 16, 6 - som helt klart korrigerer oss og sier:
"..han som er kongenes Konge og herrenes
Herre, HAN SOM ALENE HAR UDØDELIGHET
og bor i et lys dit ingen kan komme, han som
intet menneske har sett og heller ikke kan se.
Ham tilhører ære og evig makt! Amen."< /strong>
Bare Herren har udødelighet! Dermed forteller Bibelen at han alene er udødelig. Dermed er vi gjennom dette fortalt at ALLE ANDRE (utenfor guddommen) er dødelige, og helt i hendene på han som alene har udødelighet. Bare disse som døde i troen på Herren blir tildelt udødelighet av ham som alene har udødelighet.
DEL III
I denne Del III, vil vi se på dette med "sjelene under alteret" fra Åpenbaringsboken 6 - selv om disse ennå er helt fremtidige, og som situasjon ennå ikke er aktuelle eller kan gi noe utslag i forhold til Bibelens lære om at de som dør, er "ekte døde": De må vekkes opp fra de døde, før et liv igjen kan finnes til.
I 1.Tess. 4, 14-18 handler det om dette i sin helhet. Jeg personlig, er av de som mener at når Paulus refererer til "dem som er sovnet inn" i 1.Tess.4, 14 så er det bl.a. martyrer som døde i Paulus` egen levetid. Hele tiden med Apostelgjerningene er jo en tid der forutsetningen med de troende var Jesu immanente komme! Dette er vi nødt til å forstå. Tessalonikerne var troende under Den nye Pakt til Israel, mens Israel ennå var Guds prioriterte nasjon på jorden, og troende hedninger var proselytter som levde i Israels velsignelser (Rom. 15, 27). Denne situasjonen er uaktuell i menighetens tid, for nå er Israel tilsidesatt, og hele verden satt på lik linje. Men i tiden som kommer etter at menigheten er sluttet (og som vi leser om i Åp.) vil både de to vitnene (Moses og Elias, se egen artikkel) og deres disipler: De 144000 i Åp.7 og 14, være endetidens messianske "Nye Pakt" troende, og vil oppleve å bli rykket opp til himmelen i hht. 1.Tess.4, 14-18. Tessalonikerbrevene tilhører de ni første lærebrev fra Paulus som var skrevet til "Guds Israel" (Gal.6, 16) - og deres hedningproselytter. De er ikke bindende for menigheten, som først ble dannet da Gud i år 61-62 i Rom ved Paulus (Apg.28, 25-28) avlyser sitt paktsforhold til Israel. Israels avlysning og fall måtte komme FØR menigheten av nådetroende kunne bli til. (Bare fengselsbrevene/ pastoralbrevene er bindende for menigheten).
Å kalle mennesker for sjeler, er intet nytt. Dette blir ofte gjort i skriften, og sjel og menneske er èn og samme ting. Som allerede nevnt, når salmisten i Salme 103 sier "min sjel lov Herren… " så sier han bare: "Meg selv" - lov Herren. Mennesket ER en sjel. Det er ikke slik at vi har en sjel, eller har en ånd.
Hva sier så Åp.6, 9-11?
"Og da Lammet åpnet det femte seglet, så jeg
under alteret deres sjeler som var blitt slått i hjel
for Guds ords skyld og på grunn av det vitnesbyrd
som de hadde. De ropte med høy røst og sa: Herre,
du hellige og sannferdige! Hvor lenge skal det vare
før du holder dom og hevner vårt blod på dem som
bor på jorden? Og det ble gitt hver av dem en lang
hvit kjortel. Og det ble sagt til dem at de skulle slå seg
til tåls ennå en liten stund, inntil tallet på deres
medtjenere og brødre var fullt, de som skulle
bli slått i hjel likesom de selv."
Èn ting kan man slå fast, uansett hva man synes om "liv etter døden": Disse scenene finner sted i den fremtidige store trengsel i Israel, og som Jesus advarte om i Matt.24, 21-22.
Det finner ikke sted i menighetens tid, men det gjelder den tiden som kommer da Gud igjen vender seg til Israel og gjør nasjonen til en prioritert nasjon, de blir igjen satt som hode for nasjonene. Dette er de to vitnenes oppgave i Åp.11, gjennom straffetegn og trengsler mot Israel. Dermed inntrer også dette som var under profetenes tid: Gud straffer de som dreper hans profeter. Det er dette som ligger bakenfor hele scenarioet: Gud tillater at "tallet på martyrer skal bli fullt" - for så å komme med sine veldige dommer. Disse dommene leser vi om både i de syv segl, de syv vredeskålene og de syv basuner. Da uttømmes Guds vrede over alle ugudelige i Israel, og Gud vil krige mot "vantroens barn" - som Paulus kalte dem, fariseerklassen i sin tid, og som gjennom talmudismen er det samme kristushat, nå satt i system ved Talmuds sytten bøker.
Sjelene under alteret var ikke "ånder uten legeme" - de hadde et legeme, for de ble gitt å kle seg i en lang hvit kjortel. Bare et legeme kan kles i klær. Ergo: De hadde blitt oppvekket fra de døde av Herren, og var virkelig i live. Men de ble holdt skjult under Herrens alter i templet. Herren svarte på deres utålmodighet og deres rop om hevn, at de måtte slå seg til ro ennå litt, til tallet på deres medtjenere ble fullt…de som skulle bli drept likesom de selv hadde blitt. Dette er i Den store Trengsel, en straffetid mot Israel og en tid der Gud tar ut et nytt Jesus-troende Israel, og straffer de som ikke vil tro - de som dessverre velger å følge Dyret, Antikrist. Menighetens tid er over, og de nådeforhold vi har hatt med Gud gjelder ikke lenger på jord. Nå er det Gud som hamler opp med sitt ulydige Israel. Likesom det behaget Gud ved Kristus å vekke opp bl.a. Lasarus fra de døde, samt de mange hellige som ble vekket opp Langfredag da Herren døde på korset…som et tegn for Israel, slik behager det Gud å vekke opp igjen straks de martyrer som blir drept av Antikrist under Den store Trengsel i endetidens Israel. Så enkelt, og så bibelsk er det.
Den rike mann og Lasarus
OVERSATT ARTIKKEL VED JAN LILLEBY;
FRA WWW.HEAVENDWELLERS.COM
(Skrevet opprinnelig av E.W. Bullinger)
"Lukas 16, 19-31 blir som regel kalt "L ignelsen om den rike mann og Lasarus". Det er helt umulig at den tradisjonelle tolkingen av denne kan være riktig, for hvis så er tilfelle, så er den i direkte motsetning til alt som ellers læres i Skriften om dette. Og Herrens ord kan ikke, og må ikke tolkes slik. Dersom det er en bibelsk sannhet (noe det jo er) at "de døde vet ingen ting", hvordan kunne Herren ha lært frem, og hvordan kunne vi tro at de vet en hel del? Dersom det er et faktum at når menneskets "pust slutter, på den dag ender hans tanker", hvordan kan vi tro at han fortsetter å tenke? Og - ikke bare tenker, uten noen hjerne, men han setter ord på disse "tanker", og taler dem - uten noen tunge?
Når det store tema med oppstandelsen er oppe, er ett av de mest vanlige argumentene som brukes, at dersom det ikke finnes noen oppstandelse, da er ikke bare alle de døde men også "..de som har sovnet inn i Kristus fortapt" (1.Kor.15, 18). Dette er også argumentet som følger like etter i vers 29 - etter parentesen i versene 20-28 -, og som er basert på vers 18.
Vers 29: "De som lar seg døpe for de døde - hvorfor gjør de det? Dersom de døde i det hele tatt ikke oppstår, hvorfor lar de seg da døpe for dem?"
Og dette, selvfølgelig, er saken dersom de ikke skal oppstå igjen.
Herren selv uttrykker seg unisont med oss i dette: "Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans (Jesu) røst" (Joh.5, 28). Dette er Herrens egne ord, og de forteller oss hvor hans ord vil bli hørt; og - det er ikke i himmelen, ei heller i Paradis, eller i noe annen såkalt "mellomstadium" - men "..i gravene..".
Daniel 12, 2 samstemmer i dette, og forteller oss at de som våkner opp i oppstandelsen er disse som "..sover i jordens muld..". Det står intet om "Abrahams skjød", eller noen annen plass eller tilstand, men i "..jordens muld.."; fra hvilke menneskene ble skapt (1.Mos.2, 7; 3, 23), og til hvilket de skal komme tilbake når de dør (1.Mos.3, 19, og Pred. 12, 7).
Det er, selvfølgelig, velsignet sant at det er stor forskjell på den frelste og den ufrelste i det disse "sovner inn" - dør. Førstnevnte har mottatt det evige livs gave (Rom.6, 23): Ikke ennå slått ut i full blomst; men "I Kristus", som er ansvarlig med å reise de opp fra de døde (Joh.6, 39), slik at de kan komme inn i gleden i dette. De ufrelste besitter ikke "Evig liv", for dette blir sagt å være "Guds gave" (Rom.6, 23). Ingen er ansvarlig for dem, at de reises opp igjen. Vel, det er riktig at de en gang skal stå opp (Åp.20, 12-13), men dette blir til dommens oppstandelse (Joh.5, 29) - for deretter å kastes ned i ildsjøen (den annen død, overs. anmrk.). Disse to hendelsene er derfor veldig ulike. Kristi forsoning og oppstandelse, og hans himmelfart utgjør en veldig forskjell - i favør av hans folk.
De dør som alle andre; men for disse er det bare å sovne inn. Hvorfor? Fordi de skal våkne opp igjen. Og selv om man da er død, så kalles man å være blant "..de døde i Kristus..", men det forblir allikevel en sannhet at "..vi som er i live når Herren kommer, ikke skal komme foran disse". Og, nødvendigvis, derav følger det at de ikke kan komme foran oss.
Men det blir noen ganger pukket på at Herren ledet ut en skare fra dødsriket (Hades) da han fratok Satan makten over døden og dødsriket (Ef.4, 8). Men Ef.4, 8 sier intet om dødsriket eller Paradis! Intet om skarer av fangne som befries, og intet om tilstanden mellom hans død og oppstandelse. Det var da han "..fòr opp i det høye…" at Kristi store seier ble manifestert. Vi blir ikke fortalt hva som var den umiddelbare virkning av Kristi død, oppstandelse og himmelfart blant Satan og hans onde engler. Kol.2, 15 forteller om den store seier at han "..avvæpnet maktene og myndighetene..". Og slik hadde han da nøklene til døden og dødsriket (Åp. 1, 18). Det var en stor kamp og en herlig seier da Kristus oppstod fra de døde og beseiret ham som hadde dødens velde. Som bevitnelse for dette, så ble mange (ikke få) reist opp fra de døde (Matt.27, 52-53); men disse er igjen sovnet inn i Kristus og venter hans gjenkomst og den endelige oppstandelsen fra de døde.
Vi kommer nå til selve lignelsen. Det er åpenbart at Luk.16, 19-31 må tolkes i den forståelse at den ikke motsier alle de ovennevnte bibelstedene; men tvert imot slik at det blir i en perfekt harmoni, - og på den måten at den blir nødvendig for en bedre forståelse av hele den sammenheng den står i. Det vil si, vi må ikke forklare lignelsen på en apologetisk måte, som om vi skulle ønske at den aldri stod i Bibelen; men som om vi ikke kunne klare oss uten den. Vi må behandle den som helt uunnværlig, når den settes inn i sammenheng. La oss se på noen uoverensstemmelser blant de tradisjonelle tolkerne først.
Noen av dem kaller den en lignelse; men Herren gjør det ikke. Den begynner ikke engang med å si "Han sa". Den kommer opp brått - " Det var"; uten noen videre forklaring om grunnen til eller meningen med det som ble sagt.
Dermed fulgte de sin egen vilkårlige, skjønnsmessige vilje, og plukker ut ett ord eller uttrykk, som de sier er bokstavelig; og et annet, som de sier er i overført betydning (på engelsk: "p arabolic"). For eksempel så er "Abrahams skjød" i overført betydning, og henspeiler Paradis. De er nødt til å tolke dette slik, for hvis ikke, så (i bokstavelig tolking) vil det jo bare være plass til èn person i Abrahams skjød (skjød= fang)! Det viser til det at man lente seg over mot hverandre under måltider, slik at dersom man lente seg litt tilbake - var i fanget hos personen bakenfor ham. Johannes var i en slik stilling overfor Herren Jesus (Joh.13, 23 og 21, 20), og var betraktet som et tegn på favør og kjærlighet (Joh. 19, 26; 20, 2; 21, 7).
Deretter bruker de uttrykkene "ild" og "vann", "tunge" og "lue" etc. for å være bokstavelig; men da Herren andre steder talte om "o rmen som ikke dør", så tar de opp dette i en parabolsk (overført) betydning, og sier at det menes ikke "orm" men samvittighet. I denne tolkingen henter de opp bare fra sin fantasi og innbilning, og tolker i henhold til deres egen skjønnsmessige tankegang.
Hvis vi følger konsekvent dette ulogiske prinsippet, så får vi i deres fremstilling at Lasarus aldri ble gravlagt; mens den rike mannen ble. For "..den rike mann døde også, og ble gravlagt" (vers 22); mens Lasarus, i stedet for å gravlegges ble "..båret av engler inn i Abrahams skjød".
Det finnes også en videre vanskelighet her, med hvordan det kunne ha seg at en mann som faktisk var blitt gravlagt, kunne tenke uten noen hjerne, eller tale uten en tunge. Hvordan kan ånden tale, eller handle uten gjennom de fysiske lemmene i kroppen? Dette er et problem som våre venner ikke makter å overkomme: Og dermed må de finne opp en teori (som overgår (!) spiritistenes oppfinnelse av et "Astralt legeme") som ikke har noen basis i fakta: Og er helt og holdent uten noe holdepunkt som er verdig til å kalles "beviser" - overhodet.
Og, atter - Hades blir aldri noe sted nevnt som et sted der det er ild. Heller det motsatte, for Hades skal selv bli kastet ned i ildsjøen (Åp.20, 14)". Så langt Bullinger.
EN VIDERE BELYSNING
Av Jan Lilleby
Jeg kunne ikke bare la Bullingers artikkel stå igjen uten å komme inn på det som nå må være leserens neste spørsmål: Hvis ikke historien om Lasarus og rikmannen gjaldt reelle ting "etter døden" - hva var så grunnen til at Jesus omtaler personene som slike som faktisk tenkte, talte og handlet etter deres "død"?
Jesus beskriver sågar at det var satt en stort avgrunnsvelg mellom Lasarus i Abrahams skjød og rikmannen som pintes i dødsriket (vers 26). Dette høres jo mektig virkelig ut, ikke sant? Og rikmannen trygler om at Lasarus måtte komme og svale rikmannens tunge med en finger dyppet i vann (vers 24), noe som kanskje måtte ha fått nakkehårene til jødene som hørte historien - til å reise seg i skrekk!
Vel, uten sammenligning for øvrig, - la meg nevne Æsobs Fabler, kjente greske eventyrlignelser for å fortelle en generell sannhet men med en OPPDIKTET historie. Dere vet, - reven, kråka og ostebiten. Eller om han som ropte ulv så mange ganger, at når ulven en dag virkelig dukket opp, gadd ingen høre - og ulven fikk dermed fritt leide. Enkle lignelser eller eventyrbiter brukt for å fremme en generell sannhet. Eller historien (slike historier er jo uten ende…ikke sant?) om den "k loke" men late bonden som ville lette sitt arbeide, og derfor fant ut at han heller ville sitte på den grenen han skulle sage av - for i første omgang å lette sitt slit, - men som endte opp i en tragedie, som var prisen for å være lat! Han falt ned med grenen og slo seg i hjel. I stedet skulle bonden heller kostet på seg en litt mer omstendig metode: Kjøpe en stige og stå på den, lent opp til trestammen, og trygt og sikkert sage av den nevnte berømmelige grenen. Latskapen kostet ham livet - men historien som sådan var oppdiktet. Det blir dermed ikke å regne som en løgn, for det fremgår av selve historiens karikatur av den uheldige at den er oppdiktet med overlegg. Slik blir den rike mann karikert av Jesus, og overført på det vantro Israel og deres fariseere.
En annen av de mange endeløse ordbildene som er brukt ofte, den dag i dag, er at "den som graver en grav for andre, vil selv falle ned i den".
Og kjære leser: Dette var det Jesus brukte "historien om Lasarus" til: Å dikte opp en gitt historie og en problematikk, - som ikke i seg selv var en sann historie,- men som skulle PEKE PÅ EN SANNHET UTENFOR SELVE HISTORIEN.
Hva var det Jesus pekte på med sin "Æsop fabel"? Jo, vi finner dette tydelig i hans svar, Luk.16, 31 der Jesus bruker Lasarus` svar til den fortvilte rikmannen (her blir rikmannen karikert/latterliggjort) om hans ønske om at noen måtte komme tilbake fra de døde, for å advare Israel mot å havne i fortapelse: "Men han (Lasarus) sa til ham (rikmannen): Hører de ikke Moses og profetene, da vil de (Israel) ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde."
Jesus brukte fabelen eller historien til å refse Israels ulydighet i forhold til å tro Moses og profetenes vitnesbyrd om Messias! Derfor kan den ikke brukes ord for ord, som om den skulle være et leksikon om liv - død - dom - frelse - fortapelse. Der må hele Bibelen få tale, og den må få tale uten at det skulle bli hentet inn motsigelser fra historier som Jesus diktet opp for å fremme en generell sannhet.
Du vil se av min siste artikkel i denne artikkel-samlingen, at selve falsklæren som fariseerne drev bl.a. om evig pine for de som ikke trodde deres falsklære, kommer fra hedenske kulturer og aldri fra jødiske - og derfor ikke fra Moses og profetene. Fariseerne brukte trusselen om evig pine i et helvete som en maktfaktor til å få folket til å underkaste seg deres onde lære, og slik kunne suge pengene av folket helt urettmessig! Fariseerne forstod at Jesus talte om dem - og tilslutt korsfestet de Jesus. Jesus punkterte all deres onde falsklære både om liv og død, så det gjøv etter! Med Den rike mann og Lasarus, slår Jesus fariseerne midt i ansiktet…med deres egne løgner og dumheter!
Mer om Den rike mann og Lasarus!
Av Paul Griffitts
OVERSATT ARTIKKEL VED JAN LILLEBY;
FRA www.believer.com
Temaet fortsetter fra E.W. Bullingers artikkel - der vi skal se at Paul Griffitts tilfører enda en vinkling - nemlig at Jesus fortalte en fiktiv historie der han lånte fariseernes egen falsklære, og snudde den i mot dem! Dette kan også bestyrke mitt etterord mot slutten av Bullingers artikkel, der jeg viser til at Jesus brukte en fabel for å poengtere en sannhet utenfor selve fabelen.
"Fortellingen vi finner i Luk.16, 19-31 slik den fortelles av vår Herre, er en del av Den Hellige Skrift, men er gjenstand for kontroverser fordi den blir tolket av mange som en historisk bildefortelling. Med andre ord, de tror den gir oss innsikt i dette med menneskets "sjel" etter døden. Men denne teorien er belastet med mange problemer. I stedet for å være en virkelig historie, så er det her heller snakk om en "fortelling", en satire som Herren brukte til å refse fariseerne og avsløre deres hykleri.
Eksempelvis så lærte fariseerne at forskjellen mellom fattig og rik var en del av Guds plan! De gjorde fattigdom til en dyd som ville bli belønnet i det kommende livet i evigheten. Dette ble brukt av de rike fariseerne som en lovlig unnskyldning for å overse de fattige i Israel. Men de tillot aldri denne ideen å tas så langt at den rike mann i dette liv, ville bli fattig i det neste! Eller om en mann kunne nyte de gode ting i dette liv, så ville han få det onde i det kommende liv.
Fariseerne hadde tilranet seg kongers og presters rettigheter i Israel, men de ville ikke ta over seg ansvaret for andre mennesker. De skapte et kastesystem og en stor kløft mellom dem selv som Israels aristokrati og folket i landet. Herren brukte ikke fortellingen om Lasarus og rikmannen i henhold til faktiske sannheter om liv og død. Men i henhold til fariseernes tradisjon! Deres lære var grusom og Herren brukte den i mot dem i denne satiriske fortellingen om Lasarus og rikmannen. Samtidig innga Herren håp og oppmuntring til dem som var kastemerket som "syndere" av fariseerne i Israel. De som var blitt merket som "syndere" hadde intet håp om tilgivelse, og ingen våget å hjelpe dem, eller handle med dem. For å kunne overleve, ble noen av dem skatteoppkrevere/tollere for romerne". Så langt Paul Griffitts.
Kommentar av Jan Lilleby:
Dette lyder kjent for våre ører, ikke sant? Den fariseeriske ånd finner vi den dag i dag. Den virker i den samme sfære av løgn og halvsannheter, som brukes for å kaste glans over ens eget vellykkete liv, og skygge over de som er mindre vellykket. Nå forstår du kanskje bedre Jesu handling med tolleren Sakkeus? Jesus, i påsyn av de onde og rasende fariseerne, foretrakk å bo hos en slik "utstøtt" - en toller, som takket være fariseismens jerngrep på folket måtte livnære seg i samfunnets gråsoner. Jeg blir mer og mer glad i Jesus, jo mer jeg leser om hvordan hans rettferdighetssans kom til uttrykk i de forskjellige situasjonene.
Selv i miljøer der kristne tar seg av samfunnets "bunnfall": alkoholikere, narkomane og pillemisbrukere, skinner deler av den fariseeriske ånd igjennom: "Se, disse stakkars synderne" - så klart må vi hjelpe dem slik at de kan "slutte å synde" og komme til himmelen.
Uforstand i forhold til nådeevangeliets sannhet (J.fr. Ef. 2, 4-10), gjør at velmenende kristne - og jeg ønsker ikke nå å skape noen syndebukker - tror for alvor at dersom man får en narkoman til "å slutte å synde" ja, da kommer han vel til himmelen. Man har noe av denne klasseinndelingen i det åndelige i sinnet, da man tror at en fyllik eller narkoman kommer til helvete, mens vi som ikke er noen av delene vi kommer til himmelen.
Dersom en narkoman dør i sin narkomani, og ikke oppnår selve "i dealet": Å bli fri rusavhengigheten, så kommer HAN TIL HIMMELEN dersom han tross dette tror slik vi veiledes av Bibelen i Ef.2, 4-10! Det ligger ikke implisitt i Guds frelse i nåden, at man må bli fysisk helbredet (fra for eksempel narkoavhengighet osv.) for å kunne entre himmelen i evig frelse. Slurvete bibellesing gjør at mange kristne lar seg dope ned av helt feilaktige tanker, og setter likhetstegn mellom rusmisbruk og ufrelst-status. Nei, venner, nå må vi yte Guds ord rettferdighet: Frelse skjer ved tro, og vi kan på INGEN MÅTE !! "..synde oss bort fra frelsen..". Har noen der ute oppdaget at frelsen er BARE FOR SYNDERE?
Undertegnede har ikke noen narkoavhengighet eller pillerus avhengighet. Han er allikevel ikke satt høyere i status enn den som er rusavhengig, og ergo ikke klarer verken å helbrede seg selv eller frelse seg selv. Vi begge blir frelst ved TRO ALENE, uten gjerninger…og MED SYNDER. Ingen mennesker klarer å leve syndfritt!
Vi må lære å skille på dette liv og måten vi bør leve på, og det evige liv. I dette liv kan vi prøve å skikke oss, kanskje unngå rusavhengighet og annet. Men i det evige perspektivet er vi alle helt like. Vi er alle like dårlige! Bare Gud frelser, ved at vi tror hans ord om Jesus Kristus. Gud, gjennom sin nåde, frelser det onde mennesket som tror ham. Dette er nådeevangeliet i et nøtteskall, og allikevel: Les tross dette også Ef.5 - og døm om hvorvidt DU trenger å ruske opp litt i livet. Men det evige livet, det kan ingen av oss "regulere" ved noen god adferd osv. Det er et ferdig liv i himmelen, vi er satt med Kristus i himmelen, sammen med ham.
Et lite sidesprang…i og med mine tanker om Sakkeus, som led under fariseismens jerngrep og falsklære om himmel og helvete. Det kan hende at nettopp du vil kjenne deg igjen, som en som har trellet under den falske læren om evigheten og evig pine osv. ? Vel, les videre - for nå skal vi se at hele helveteslæren i kristen tradisjon, er totalt falsk. Den kommer faktisk fra hedenske okkulte religioner/kulturer!
Helvete - er det uttrykk for pine eller utslettelse?
DEL I
Av Jan Lilleby
Det er få temaer i Bibelen som har plaget både troende og ikke-troende mer enn det evinnelige og omdiskuterte tradisjonelle "h elvetessynet" - og som i norsk kristenhet ble fremmet av bl.a. Dr. Ole Hallesby, j.fr. hans berømte/beryktede radiopreken på tidlig femtitall, 25. januar 1953.
Mye godt kan sies om Hallesby, og det blir også gjort av mange. Det er ingen tvil om at han var en sann troende kristen, en forkynner, lærer, ja - en Guds mann, en som var oppriktig glad i Jesus og å ha den nåde og tjene ham ved evangeliet. Men dette til tross, så var hans syn farget av den tradisjonelle helveteslæren…noe som fikk ham til å si, inne i sin velmente omvendelsespreken over radio:
"……du vet at om du (den ikke-troende) stupte død om på gulvet i dette øyeblikk, så stupte du like i helvete…..".
Jeg vil ikke sverte minnet etter en slik trofast Guds mann som Ole Hallesby. Slik dessverre en horde av både leg og lærd, samt alle daværende profane media gjorde - med regelrett hån. Da stiller jeg meg heller på denne gudsmannens side, og forsvarer ham til siste slutt! Min nevnelse av Hallesby er ene og alene fordi han ble den som i nyere tid gav, mer eller mindre ufrivillig (?) "h elveteslæren" et ferskt ansikt. Men han åpnet faktisk sin berømte preken med utgangspunktet i Luk. 9, 58 mv. og Jesu tale om å følge ham ved å forsake seg selv. Vi tar alle feil - og ingen skal henges bare fordi vi ikke som mennesker er fullkomne i tale og lære. Men de hengte Hallesby, og det har han aldri fortjent! Men en saklig forklaring på hvordan det har seg med "helveteslæren", det er ikke å verken håne eller henge noen. Alle som er forkynnere i en eller annen form offentlig, må tåle motbør, og at spørsmålstegn settes ved ens lære. Jeg møter dette ofte selv. Bildet er fra lokalet der "helvetestalen" ble tatt opp av NRK. Han hadde feil hva gjelder helvete, men han talte rett om at vi mennesker må søke Gud - tro på Jesus, og omvende oss hvis vi har vært ikke-troende. Tenk på Hallesby mer som en Guds mann, heller enn en som tok feil i emnet om fortapelsen.
Det tradisjonelle synet.
Det tradisjonelle synet går ut på omtrent følgende: Når den vantro, eventuelt ugudelige person dør, og ikke har trodd verken Gud eller Jesus, da sendes han ned i en evig pine, etter at hans sjel er blitt atskilt fra den døde kroppen, og vil til evig tid lide dette. Den troende derimot, går rett til himmelen, til det mange likner med et himmelsk Paradis hos Gud.
Jeg tilhører den gruppe av troende som har endret syn på disse ting. Jeg trodde på mye av det tradisjonelle, men akk så feilaktige synet. Og vil med denne artikkelen anbefale alle andre kristne å gjøre det samme, å endre bibelsyn! Det finnes ikke en sjanse i helvete, for at helvete finnes! Alt sammen er et menneskelig sammensurium av feiltolkinger av grunntekster, ditto tolking av oversettelser og blanding med gamle middelalderske overtro dogmer, som snek seg inn i både katolsk og luthersk tro og lære.
Jeg kommer selv fra pinseorienterte miljøer innen kristenheten. Også der (og i mange andre frikirkemiljøer) tror man på en evig pine og straff, dersom man dør som en utilgitt synder. Mange tar inn Jesu lignelse om Lasarus og den rike mann, for å forsvare troen på at den troende får frelse mens den vantro får pine, uten å forstå at Lasarus ikke beskrives som en "troende kristen", men en syk, nylig avdød "fattigper" som ikke fikk hjelp av den rike mannen! (Som Bullinger, Griffitts og undertegnede alt har omtalt). Jesus brukte som nevnt lignelsen til å vise fariseerne og saddukeerne hvor helt ute på jordet deres eget evighetssyn var - det hadde intet med vår kristne virkelighet å gjøre, ikke overhodet. Deres syn var styrt av deres velkjente grådighet etter penger. Så Jesus "sendte den rike mann" rett ned i pine og gru…og med dette slo han fariseerne åndelig talt i ansiktet.
Svært mange oppriktige kristne er engstelige for å gjøre den minste feil, av redsel for å havne i "helvete", der en skal pines "d ag og natt i all evighet". På den motsatte side, finner vi spottende og flirende ateister og humanister som nærmest "viser baken" til ikke bare den tradisjonelle kristne belæringen omkring helvete, men om all kristen lære om Gud og Kristus. Det er vel hevet over tvil at helveteslæren nok må ha vært som å spyle bensin på bålet, overfor slike som fra før av hadde problemer med læren om en Skaper, en allmektig Gud og hans Sønn.
Bertrand Russell, den britiske filosof og sosialreformator (1872-1970), lastet Kristi angivelige helveteslære (Jesu lignelse om gehennailden, søppeldynga i Jerusalem på Jesu tid) for at kristenheten holder "helveteslæren" for riktig. Da Jerusalem og store deler av Judea ble ødelagt i årene 66-70 e.Kr., ble Jesu lignelse om at det vantro Israel ville bli kastet på Gehenna dyngen, oppfylt. Romerhæren kastet et utall av lik på dyngen, sier Josefus. Men de brant ikke "til evig tid", slik den tradisjonelle kristenheten ville ha det til. De jødiske opprørerne og selotene, som ikke trodde at Jesus var Messias, men at noen blant dem selv var Messias, fikk seg selv å takke for at de havnet der. Romerne drepte og slavebandt de som gjorde opprør mot deres regime. Det jødiske opprør hadde aldri funnet sted, dersom jødene bare hadde omvendt seg da Herren var hos dem, eller omvendt seg i ettertid, da apostlene fortsatte budskapet om et jødisk kongerike på jord, med Jesus som kongen.
Russell - lik så mange fritenkere i ettertid - mente at helveteslæren heller ble et hinder for at folk ville tro på Gud. Hvem vil vel tro på, og eventuelt fatte kjærlighet til en Gud, eller til hans Sønn Jesus, når de lærte at alle som ikke ville tro og lyde deres ord i Bibelen, ble sendt til evig pine i helvetes ildsjø og flammer?
Russell skrev bl.a. : "Det er etter mitt skjønn, en alvorlig feil i Kristi moralske karakter, dette at han trodde på helvete. Jeg føler ikke selv at noen virkelig human og følsom, kan tro på en evigvarende straff…..jeg må si at jeg synes all denne læren om helvetes straff for synd er en grusom lære…" (Russell forutsetter helvete, slik kristenheten har fremstilt dette, ut fra Jesu lignelse om Gehenna, at man kastes på en ild). Se fotoet her, et bilde av Hinnoms dal, som via gresk ble til Gehenna - dynga i Jerusalem.
Jeg kan forsikre leseren, at den tradisjonelle læren om helvetesild for den syndige og vantro, er falsk - og basert på århundrers totale misforståelser, samt falske kirketradisjoner.
Ikke bare finnes verbale tradisjoner om dette, men også grafiske helvetesfremstillinger finnes, og som har satt skikkelig skrekk i mange mennesker, både troende og ellers.
Middelalderens fremstillinger gikk ofte på at "…jo mer synd, jo verre straff".
Relaterte linker:
http://the-heavenly-blog.janchristensen.net/
http://blog.janchristensen.net/
http://janchristensen.net/
