Alle Guds
menn gjennom tiden har aldri gått av veien for å nevne både vranglærere, vranglærere
og bedrageren innforbi de kristne menigheter!
Hvorfor er
det så enormt viktig å nevne ikke bare vranglæren, men også vranglærere? Hvorfor
er det så enormt viktig å nevne ikke bare synden, men også synderen innforbi de
kristne? Nå nevner jeg aldri offentlig noen «vanlige» kristne, aldri.
Men jeg må,
ikke minst sett i lyset av at nesten ingen andre gjør det, også nevne den som
synder på «nåden». Som bekjenner Jesu navn men som lever i synd.
Bilde av
Jimmy Swaggart som i ungdommen var mitt store forbilde, og er det til dels i
dag også.
Identifisering!
Dette kan
jeg ikke få sagt sterkt nok, hvorfor vi må også nevne navn både på forkynnere
og menighet. Dette har med Identifisering å gjøre. Å ta bort dette, det er å gi
fritt albuerom til den Onde. Vi må og har rett ut i fra Guds ord å navngi
forkynnere, og ta opp med dem både personlig, på talerstol, i skrift og ellers
for at de skal bli Identifisert!
At Paulus
talte Peter til rette var som at Sveriges utenriksminister hadde talt Norges
Utenriksminister til rette da Paulus var Apostel for de uomskårne og Petter for
de omskårne. At Paulus da gikk til det skrittet var av ekstraordinære årsaker
men tvingende nødvendig.
Slik kunne
jeg ha fortsatt, men å være forkynner av Guds ord er en langt viktigere «jobb»
enn å være Statsminister eller Direktør. Det å være forkynner av Guds ord
kreves en langt høyere moral og integritet enn å være landets Statsminister
eller Direktør. Der må våre liv ligge innforbi den standarden som Guds ord
taler om.
Gjengifte
blant de troende, spesielt forkynnere er dagens mest viktigste unnlatelse synd.
Jeg vet ikke hvorfor, men Guds ord er her klinkende klart at en forkynner skal
være èn kvinnes mann. Men andre ord er ikke gjengifte tillatt!
Jesus kalte
folk for orm yngel, kalkede graver, rev, hykler, falske profeter, Satans barn
og mye annet. Paulus var ikke snøyere men å kalle folk for horkvinner,
horkarler, ekteskapsbrytere, glupende ulver etc. Nevnte dem mange ganger med
navn, slike som Hymeneos, Aleksander, Filetos, Demas og andre.
Hvorfor må
vi nevne også forkynnere med navn? Identifisering og at ting skal sette inn i
den rette sammenheng. Vi kommer ikke utforbi at å nevne navn også, er av stor viktighet
og riktighet!
Sluttkommentar:
Gapestokks-justis
finner vi igjen og igjen blir rettet imot ledere, men kun ledere. Jeg vet om de
som nevner ikke ledere i tide og utide hvis det tjener til deres sak vel og
merke. Men slikt er undermåls, men å nevne forkynnere helt til de har omvendt
seg er både sunt, rett og riktig. Men feilen i dag er at de som skulle gjort
dette, er stort sett stile som en østers. Derfor må slike som meg og andre stå
på barrikadene, da de som skulle ha gjort dette har bakket ut!
Jesaja 56. 10
Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme
hunder, som ikke kan gjø; de ligger og drømmer og holder av å sove; 11 de er
grådige hunder, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke forstår å gi akt;
alle sammen har de vendt sig til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra
den første til den siste.
Dette ordet
passer perfekt inn i dag. Guds menighet, ikke minst forkynnerne og de som
skulle advart er blitt som Profeten sier: «Israels vektere er blinde alle
sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder, som ikke kan gjø; de
ligger og drømmer og holder av å sove».
De elsker å
sove, og ikke gjøre sin tjeneste og arbeidsoppgave for Herren. De er som
vakthunder som sover og er blitt stumme. Jeg skrev for noen år siden en
artikkel hvor viktig og riktig at vi navngir forkynnere og advarer imot dem hvis
de ikke forkynner ren lære og lever etter Guds ord.
Se her:
Skal vi
navngi vranglærene og de som forfører andre?
Svar:
Både ja og
nei. Jeg angrer av og til for å ha gått for høyt på banen og sagt i fra for
fort. En kan ikke alltid forvente at ting på det åndelige området forstås på
en, to, tre. Ting må modnes og det kan hende det tar mange år av å til å komme
fram til det standpunkt en har tatt i enkelte saker.
Det har nok
vært med på å avspore en debatt der jeg har klassifisert en vranglærer, ja, som
vitterlig er det, men som vedkommende har tillitt til. Da bør en heller
formulere seg på en annen måte ved å si rett ut hva en mener, uten å stemple
vedkommende som vranglærer.
Og det har
vært en vei for meg å komme dit jeg er i dag, en må ikke glemme ut av “kua også
har vært kalv!”
Men for all
del, en skal navngi både vranglærere som er forkynnere og hva deres vranglære
går ut på. Jeg prøver aldri å nevne andre enn forkynnere som villeder og
vranglærere. Men i diskusjoner er det veldig viktig først å forklare hva
vranglæren går ut på før en stempler noen som vranglærere!
Noe har jeg
lært, i diskusjoner med mennesker bør en holde seg til å diskutere sak og ikke
person. Men i en større artikkel eller innlegg kan en diskutere og ta opp begge
deler.
Jesus og
alle Guds menn og kvinner i både gamle og det nye testamente navngav
vranglærere. Men de tok fremfor alt opp deres lære og hva den sto for.
Jesus kalte
Herodes for en rev, og fariseerne hadde en lære som var som en surdeig som
spredte seg i selv det gode som de lærte. Peter, Johannes og Paulus navngav.
Her er et eksempel på det:
1. Tim. 1.
18 Dette bud overgir jeg dig, min sønn Timoteus, efter de tidligere profetiske
ord om dig, forat du ved dem skal stride den gode strid, 19 idet du har tro og
en god samvittighet; den har somme kastet fra sig og lidt skibbrudd på sin tro;
20 blandt disse er Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan,
forat de skal tuktes til å la være å spotte.
Hymeneus og
Aleksander lærte følgende: 2. Tim. 2. 16 Men hold dig fra det vanhellige tomme
snakk! for de går alltid videre i ugudelighet, 17 og deres ord vil ete om sig
som dødt kjøtt. Blandt disse er Hymeneus og Filetus, 18 som har faret vill fra
sannheten, idet de sier at opstandelsen allerede har vært, og de nedbryter
troen hos somme.
Paulus
navngav dem og hvem de var. Det ser også ut som det hadde sin virkning da han i
sitt andre brev utelot den ene av vranglærerne og puttet en ny inn. Det å bli
avslørt og ansvarliggjort for hva en lærer og hvordan en lever som en
forkynner, det virker både på de som eventuelt blir avslørt og de som stoler på
dem. Det er det som er hensikten med å navngi mennesker offentlig.
Jeg har
f.eks. navngitt en viss pastor konkret. For min del så har mange av de tinga
jeg har tatt frem ikke noe å si for meg da jeg allerede i 1985 viste at han var
en falsk profet, da var han gift med sin 1. kone. Men for at andre skal forstå
at han er en Satans tjener og ikke en Guds tjener, så må det vises til både
navn på person og lære, eller manglende lære.
Paulus og
alle andre av bibelens menn tok opp det som de så som mest hensiktsmessig og
som kunne avsløre og sette både forførerne og de som ble forført på plass!
Derfor kan vi i dag også gjøre og skal gjøre det samme.
Her er noen
eksempler både på de som forfører og innholdet i forførelsen. Legg merke til
hvor konkret og rett på sak Guds ord tar opp dette tema:
Ananias og
Safira
Beretningen
om dette ekteparet (Apg. 5, 1-11) kan kanskje ikke brukes som eksempler på
frafalne.
Det står
ikke tydelig at de var troende, men var gjerne med i flokken i det ytre. Synden
var likevel stor og alvorlig. Jfr. Simon i kap. 8, 9-25.
Derimot er
der andre personer i Paulus’ brev til Timoteus. De er spesielt interessante
siden vi der ikke møter kristenheten i den aller første vekkelsestid.
Forholdene nå har stabilisert seg noe.
Menighetene
har andre og tredje generasjons kristne hos seg. Noen er blitt gamle.
Menighetslivet er kanskje blitt mer ”normalt”. Var alle levende kristne sanne
troende på den tiden? Hvordan har voksteren vært? Paulus nevner flere personer
for Timoteus som det har gått galt for. Han nevner flere av dem ved
navn!
Hymeneus og
Aleksander
Vi møter dem
i 1. Tim. 1, 19-20. Her sier apostelen at den unge Timoteus skal stride troens
gode strid i det han har tro og en god samvittighet. Da vil det gå godt.
Deretter kommer en trist bemerkning. Noen i menigheten har kastet fra seg den
gode samvittighet. Ved det har de så lidd skipbrudd på sin tro. Dette kan ikke
bety noe annet enn at de har mistet sin tro og fått sitt gudsliv ødelagt, slik
det går med et skip som grunnstøter i storm og uvær. Alvoret i disse vers er:
Hvis vi ikke tar hensyn til samvittigheten og er lydig mot den, får det følger
for troen: den dør. Se derfor hvor nøye Paulus selv var med sitt eget liv her
(Apg. 23, 1; 24, 16; 2. Tim. 1, 3).
”Verbet ’å
kaste fra seg’ (gresk: apotheo) innbefatter en voldsom og overlagt forkasting”,
sier D.
Guthrie i
Tyndale NTC. Både dette uttrykket og ”å lide skipbrudd” innebærer at de en gang
hadde vært frelst og ”begynt på troens reise,” som Bengel uttrykker det.
I kap. 1, 6f
i samme brev nevner han noen andre som har faret vill fra ”kjærligheten av et
rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro” (v. 5). Ordet ”å fare
vill” brukes om ikke å nå sitt mål (kap. 6, 21; 2. Tim. 2, 18). Derfor kan
oversettelsen av 1975 si her: ”Noen har forvillet seg bort fra dette mål”. En
som har faret vill fra troen og samvittigheten, kan ikke være frelst. Men
uttrykket viser også at de en gang har vært det. Den konklusjonen må vi dra
selv om det ikke uttrykkelig sies
her. Kanskje
tenker Paulus på de samme som i v. 19f.
Dernest har
Paulus et alvorlig ord om tilsynsmennene som vi må bruke her. De må ikke velges
blant de nyfrelste. Hvorfor var det så farlig? Jo – for at de ikke skal bli
oppblåst ”og falle i djevelens dom”. De må også være aktet av ufrelste for at
de ikke skal ”bli hånet og falle i djevelens snare”. 1. Tim. 3, 6-7. Her skal
vi merke oss at flere andre oversettelser oversetter slik i v. 6: ”og falle
under samme dom som djevelen” (f. eks. Ungd.overs., NT 75 og Gunnes).
Da står det
her at en nyomvendt (som her må bety frelst) kan få samme dom som djevelen,
dvs. fortapelsen. Bak Paulus’ ord ligger kanskje den tanke at djevelen er en
fallen engel som ble styrtet ned på grunn av sitt hovmod (Jud. 6; Jes 14,
12ff).
Den nyomvendte
kan også komme til å falle i djevelens snare, v. 7. Hvis noen blir fanget i
hans snare, innebærer det at han har vært fri, det vil her si: en borger av
Guds rike. Og den djevelen fanger, slipper han ikke frivillig. Jfr. 2. Tim. 2,
26.
Å falle i djevelens
dom kan ikke bety at djevelen skal (aktivt) dømme dem. Det er heller som Bengel
bemerker her: ”Djevelen dømmer ikke, han blir dømt.” Derfor må det bety at de
får samme dom som ham. Å bli oppblåst i tjenesten som kristen, er hovmod. Og
det er erkesynden i forholdet til Gud. Det var satans synd. Den som følger hans
synd, må også følge ham i hans dom.
Å falle i
djevelens snare betyr å komme i hans makt. Den fuglen som henger fast i vår
snare, er helt i vår makt. Djevelen viser aldri nåde mot dem han fanger ved
sine listige angrep.
Alvoret ved
dette avsnittet er først og fremst: Også en forkynner, prest, misjonær eller
kristen leder kan falle fra og gå fortapt. Det har vi eksempler på i
kirkehistorien.
Hymeneus og
Filetus
Er nevnt i
2. Tim. 2, 17f som eksempler på de som er faret vill fra troen. Vi har ikke
sikre bevis for at Hymeneus her er samme person som i 1. Tim. 1, 20.) De har
falsk lære om oppstandelsen og nedbryter troen hos somme. Også dette taler
klart for muligheten for direkte frafall. Disse to er faret vill fra sannheten,
det er direkte uttrykk for frafall. Og de nedbryter troen hos de kristne. Det
fører også bort fra Guds vei.
Demas
Vi vet lite
om denne mannen. Han er nevnt i 2. Tim. 4, 10; Kol. 4, 14; Fil. 24. Han forlot
Paulus fordi han fikk kjærlighet til denne verden. Tradisjonen sier at han falt
fra troen. Ordet for kjærlighet er her det sterke ordet agape. I 1. Joh. 2, 15
ser vi at kjærlighet til verden ikke kan forenes med livet i Gud. Det andre
brevet til Timoteus er trolig det siste vi har fra hans hånd, og det taler om
en trist slutt for en Herrens medarbeider. – Det er også lutherske fortolkere
som mener dette ikke viser til åndelig frafall, men at Demas reiste fra Paulus
av ”frygt for at dele Paulus’ Lidelser og tage Del i hans Forsagelse” (Fr.
Torm). Men det sier teksten ingen ting om.
Her fra mine
bibelkommentarer Galaterbrevet 1. 6 Det undrer meg at dere så snart har vendt
dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og er gått over til et
annet evangelium.
Paulus går til
et kraftig angrep mot denne forkynnelsen. Den kan ikke forenes med sann kristen
tro.
Det er et
”annet evangelium” som skiller de fra Jesus Kristus. Det står med andre ord om
livet for galaterne. Gud er nidkjær når det gjelder hans sønns frelsesverk på Golgata
og tåler ikke at noen taler falskt om Jesu frelse. Det judaistene forkynte var
en djevelsk løgn. Gjennom hele kirkehistorien har
det vært
ulike varianter av ”et annet evangelium”. Felles for all slik forkynnelse er at
den ikke bygger på Bibelens ord alene, men blander menneskets logikk og tanke
inn.
Et annet
evangelium undergraver tilliten til Guds ord og dermed til Gud selv. Det fører
til avgudsdyrkelse. For mennesket selv tar Guds plass. Det er derfor djevelens
evangelium.
7 Men det
finnes ikke noe annet evangelium; det er bare noen som forvirrer dere og vil
forvrenge Kristi evangelium.
Judaistene
talte også om Guds nåde, men de talte ikke bare om Guds nåde. Det var noe som
ble lagt til Guds nåde. Det var Guds nåde pluss noe mer. Og det var dette "noe
mer" som ødela forkynnelsen av nåden. Guds ord sier nemlig at "Min
nåde er deg nok". Legges det da noe til så er det ikke lenger nok, og
trekkes det noe fra er det heller ikke nok. At nåden er nok betyr at den er
tilstrekkelig. Judaistene forkynte nåde pluss gjerninger. Men slik er det ikke.
For hvis Gud frelser oss for noe vi selv har gjort, da står jo Gud i gjeld til
oss. Ja, Rom. 4,4 sier at "Den som har gjerninger, ham tilregnes ikke
lønnen av nåde, men som skyldighet".
Men hvor ble
det så av læren om Jesu soning for menneskenes synd hos judaistene? Jo, den
hørte faktisk også med. De sa det omtrent slik at Kristi stedfortreders liv og
død ville erstatte det som manglet i lovoppfyllelsen. Et slikt evangelium kunne
jo høre logisk ut. Det stemmer med vår vanlige tenkemåte. Vil ikke dette drive
til gode gjerninger, mon tro? Vi gjør så godt vi kan, og så vil Jesus ta på seg
det som mangler hos oss - og så er alt såre vel. Nei, det er ikke slik. Det er
nemlig dette som Paulus kaller "et annet evangelium". En har sagt
dette slik at det er "denne verdens evangelium", eller om du vil
"den religiøse hops evangelium".
8 Men om vi
selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn
det vi har forkynt, så skal han være forbannet!
Galaterbrevet
er ikke bare et voldsomt oppgjør med vranglæren. Det er i enda sterkere grad et
oppgjør med vranglæreren. Personer som forkynner ”et annet evangelium” skal
ikke den kristne menighet ha noe med. Paulus er hard mot de som krever
omskjærelse av de kristne. (Gal 5,12).
Bibelen sier
følgende om disse menneskene:
• de er
forbannet av Gud selv (Gal 1, 8-9)
• de har
mistet sitt evige liv (Åp 22, 18-19)
• det hadde
vært bedre at de var senket i havets dyp med en stein om halsen
(Matt 18,6
Mark 9,42 og Luk 17,1)
Det er
viktig at en kristen lever slik at livet ikke skygger for evangeliet. Vi skal
ikke skaffe oss uvenner eller leve slik at vi blir dårlig likt av folk flest.
Men i forholdet til falsk kristendom skal det ikke tas noe hensyn til hva folk
måtte mene om oss. Falsk kristendom skal bekjempes uansett hvor upopulære det
gjør oss.
2 Joh 10 Om
noen kommer til dere og ikke fører denne lære, da ta ikke imot ham i deres hus
og hils ham ikke velkommen!
9 Vi har
sagt det før, og jeg gjentar det nå: Hvis noen forkynner dere et annet
evangelium enn det dere har mottatt, skal han være forbannet!
Hør hva
Paulus sier om et slikt budskap: For det å være forbannet er å være fortapt.
Ser du nå: Loven kan ikke frelse et menneske, den kan bare forbanne synderen.
Plasserer du deg derfor under loven, plasserer du deg under forbannelsen.
2.
2.
11 Men da Kefas kom til Antiokia, sa jeg
ham imot like opp i ansiktet, for hans opptreden hadde dømt ham.
Vennskapet
var dypt men det var et vennskap som var dypere og mer intimt, det var vennskap
med Gud.
Vi leser at
Paulus sa Peter imot like mitt opp i ansiktet selv når de kunne ha kostet
vennskapet. Troskap mot Kristus og Guds ord var viktige enn alt.
Men her
ordnet det seg og Peter anerkjente Paulus og motsatt, men de turte også å være
uenig.
Det var for
en tid tilbake en fin kristen som kom til meg og sa følgende fritt oversatt.
Jan Kåre jeg er helt enig med deg om troendes dåp osv. Men jeg kan ikke døpe
meg pga familie og at jeg har gått på Bedehuset i alle år og alle vennene våre
er der.
Slik kunne
jeg ha fortsatt. Det står meget alvorlig i Guds ord om å ikke ta menneskelige
hensyn og stole på seg selv. Her kunne vi tatt mange skriftsteder frem.
12 Før det kom noen fra Jakob, holdt han
måltid sammen med de hedningkristne. Men da de kom, trakk han seg tilbake og
holdt seg unna, fordi han var redd for de omskårne.
Her var
Peter først helt på linje med Guds ord. Så kom flere jøder inn som ikke var så
åpne og hadde den samme åpenbaring som Apostelen. Da gikk han på akkord med sin
samvittighet og på Guds ord.
13 Også de andre jødekristne hyklet sammen
med ham, så til og med Barnabas ble revet med av hykleriet deres.
Her ble
Peter stilt til ansvar for alle de andres hykleri. Var det noen som burde og
skulle vist bedre, så var det Peter. Å ha høye åpenbaringer fordrer også
ansvar.
Ap.gj. 10. 9
Dagen etter, mens de var underveis og nærmet seg Jaffa, gikk Peter opp på taket
for å be; det var ved den sjette time. 10 Han ble sulten og ville spise. Da de
holdt på å lage maten, kom han i henrykkelse og fikk et syn. 11 Han så at
himmelen hadde åpnet seg, og at noe dalte ned; det så ut som en stor duk som
ble senket ned mot jorden etter de fire hjørnene. 12 I den var alle slags dyr
som lever på jorden, firbente, krypdyr og himmelens fugler. 13 Og en røst talte
til ham: «Peter, ta for deg, slakt og spis.» 14 Men Peter svarte: «Det kan jeg
ikke, Herre. For jeg har aldri spist noe vanhellig og urent.» 15 For annen gang
talte røsten til ham: «Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent.»
16 Dette hendte tre ganger, og så ble duken tatt opp til himmelen igjen.
14 Men da jeg så at de ikke gikk rett fram
etter evangeliets sannhet, sa jeg til Kefas i alles nærvær: «Når du som er
jøde, ikke lever etter jødisk, men etter hedensk skikk, hvordan kan du da
tvinge hedningene til å leve som jøder?»
Jesus som
kjente Peters hjerte, sa ikke at Peter, den ustabile og ustødige steinen,
skulle bli den urokkelige klippen hvorpå kirken skulle bygges. Tvert i mot
kirken\menigheten skulle bygges på Jesus og det var denne sannheten Peter
bekreftet da han sa til Jesus: ” Da svarte Simon Peter: "Du er Messias,
den levende Guds Sønn." (Mat 16:16). Det er i overensstemmelse med andre
steder i skriften hvor uttrykket klippe noen ganger er brukt om Gud, men aldri
om menneske.
Her blir
Peter revet med i å hykle. Og Paulus konfronterte ham.
15 Vi er av fødsel jøder og ikke syndere av
hedensk ætt.
At det har
foregått diskusjoner og uenigheter oppigjennom tidene, er vel denne siden et
"godt" eksempel på.
Peter var
jøde, og var oppvokst i den gamle pakt. Da han så ble en kristen og skulle
forkynne evangeliet for
andre jøder,
oppsto det uenighet om loven og dens forordninger.
Og det rare
er, at denne diskusjonen pågår fortsatt!
Relatert
artikkel: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=mange-falske-profeter-er-allerede-staatt-frem
http://blog.janchristensen.net/2012/12/nr-516-ha-meg-som-forbilde-som-jeg-har.html
http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-122-hva-er-den-karismatiske.html
http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-122-hva-er-den-karismatiske.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar