Sider

mandag 8. august 2011

Nr. 122: Hva er den karismatiske bevegelse?

Spørsmål 122:
Hva er den karismatiske bevegelse?

Bilde av Torkild Terkelsen som talte rett og sant om den karismatiske bevegelse for tredve år siden.




http://blog.janchristensen.net/2015/03/nr-1061-sa-hadde-evangelist-torkild.html

Svar:

Det er en gedigen forførelse og bevegelse som er en avledningsmanøver fra onde ånder for å lede Guds menighet – spesielt de som er hungrige – bort i fra Gud og hans ord, og fra hans Sønn Jesus Kristus!

Hvordan oppsto den karismatiske bevegelse? Her i fra store Norske leksikon:

Den Karismatiske bevegelse
Uttale: karismˈatiske bevegelseden karismatiske bevegelse. (til karisma), kristen bevegelse som oppstod i California, USA i 1960 da den anglikanske presten Dennis Benett stod frem og fortalte at han hadde blitt «åndsdøpt» og talte i tunger. Bevegelsen spredte seg raskt til en rekke kirkesamfunn, bl.a. det lutherske og (i 1967) til den romersk-katolske kirke. Den er kjennetegnet ved en erfaring av Den hellige ånd (åndsdåp) som resulterer i praktisering av nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn, samt nære kristne fellesskap med sterk vekt på lovprisning og evangelisering. Opprinnelig var bevegelsen preget av en teologi som lå pinsebevegelsen nær, derfor ble den ofte kalt «ny-pinsebevegelsen» (eng. neo-pentecostalism), men etter hvert har teologien blitt mer tilpasset de ulike kirkesamfunn. Den karismatiske bevegelse har spredt seg til de fleste kirkesamfunn i verden, og har fått en særlig sterk posisjon innenfor den katolske kirke. De fleste kirker i Afrika og Asia (særlig i Kina) er sterkt preget av bevegelsen.

Den karismatiske bevegelse har ikke en felles organisasjon, men er organisert innen de ulike kirkesamfunn. Det holdes imidlertid store internasjonale, tverrkirkelige konferanser, og det finnes en karismatisk verdenskonferanse for misjon. Bevegelsen har et sterkt økumenisk preg med enhet mellom katolske, ortodokse og protestantiske kristne. Til Norge kom den karismatiske bevegelse mot slutten av 1960-årene. En av initiativtagerne var A. Edvardsen. Bevegelsen spredte seg også til Den norske kirke og resulterte senere i opprettelsen av Oase som arbeider for karismatisk fornyelse innen den lutherske kirke i Norge.

For å forstå dette så bør en også ha en viss kjennskap til pinsevekkelsen. Her fra Wikipedia om pinsevekkelsen:
Pinsebevegelsen har sitt forbilde i den første kristne menighet slik en kan lese om den i det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt født på nytt. De mente at opp gjennom kirkehistorien hadde kristendommen kommet litt ut av kurs i forhold til slik den opprinnelig var. Kirkehistorien er full av en konflikt mellom det guddommelige og det menneskelige.

Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av den Hellige Ånd. Den 1. januar 1901 falt Den Hellige Ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den Hellige Ånd virkelig fikk en verdensvid gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afro-amerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen.

Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og den Hellige Ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt utrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.

Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild [3]. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet.

Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var en egentlig på pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der (sitat slutt).

Hva er så forskjellen på pinsevekkelsen og den karismatiske bevegelse?

Pinsebevegelsen er en bevegelse sendt fra Gud etter manges hungrige hjerter som ønsket å oppleve Apostelgjerningene på nytt, men betalte omkostningene. Det er her pinsebevegelsen og den karismatiske bevegelse skiller seg. Når Ordet og ånden virker i sammen blir det herlig, som Pastor T. B. Barratt yndet å si det. Men når Ordet blir oversett, neglisjert og feiltolket blir det karismatisk, som er en forfalskning, etterligning og forførelse!

Nå vet jeg at Gud også har møtt noen gjennom den karismatiske bevegelse, men storparten er blitt forført, villedet og er kommet inn i et frafall til Herren og hans Ord.

Jeg vet at dette kan høres ut som en forenkling, noe det sikkert også er. Men i dag er den karismatiske\trosbevegelsen og den tradisjonelle pinsebevegelsen i ferd med å gå i sammen, noe som viser at det som begynte ved inngangen til dette århundret er i ferd med å gå ut i sanden. Den karismatiske bevegelse og pinsebevegelsen hverken kan, skal eller må forenes da selv trosgrunnlaget, bibelforståelsen og utgangspunktet er som natt og dag. Dette kan det sies og skrives mye om. Men pinsebevegelsen har alltid vært tro imot Guds ord i motsetning til den karismatiske bevegelse som aldri har virkelig vært tro imot Ordet. Nå kan en si at Barratt og de første pinsevenner startet på noe som de ikke fulførte, men utgangspunktet for hele pinsevekkelsen var opplevelser med Gud og samtidig å være tro imot Ordet noe som aldri har fulgt i kjølvannet av den karismatiske bevegelse der tegn, under og mirakler har forenet de, ikke Ordet og forkynnelsen om Korset og hva Gud sier i sitt ord.

Storheten med pinsevekkelsen

Etter hva som skjedde med de første troende der vekkelsen startet på pinsefestens dag, men etter hver så kom frafallet inn. Så holder jeg på at pinsevekkelsen er den herligste, største og viktigste bevegelse siden Apostelens dager, større en både den Katolske Kirka og den Lutherske Kirka. Vet at dette er veldig store ord, men det er sannheten. Men samtidig etter de første pinsevenner døde som hadde opplevd vekkelsen så har det foregått en avskaling som har resultert i dette triste faktum at i den vestlige verden er denne vekkelsen ikke til å kjenne igjen mange steder!

Svakheten med pinsebevegelsen!

Den største svakheten med enhver bevegelse er at en ikke går videre med Gud, at en enten slår seg til ro eller blir liggende etter på veien. De nye og herlige områdene som pinsevekkelsens inntok av åndelig sannheter og erfaringer var og er bare en begynnelse på hva Gud ville og gjorde. Barratt sa på sitt dødsleie at det er mer land å innta. Det tror jeg var en form for erkjennelse eller selverkjennelse at han ikke selv engang hadde tatt ut det potensialet som han selv og pinsevekkelsen i Norge hadde hatt i Kristus. Når Barratt sa det, hvor mye mer gjelder det ikke i dag? Tror at det er derfor vi ser den sammensmeltning som vi ser i dag.

Vil også ta med at det er frie åndelig retninger som ikke tilhører den klassiske pinsevekkelsen men som allikevel bære de samme frukter og ligger opp til pinsevekkelsen. Slike som frie venner, Baptister, Maranta og andre.

Den Karismatiske bevegelsen!

Nå er det ikke så lett å definere den karismatiske bevegelse da de hele tiden forandrer både på hva de selv tror og lærer mange av de forkynnerne som virker innforbi denne bevegelsen. Samtidig så vet vi at bibeltroskapen er på vikende front over hele kristenheten slik at denne forføriske åndelige retningen vinner mer og mer innpass. Vær derfor på vakt og la deg ikke bli villedet i denne tiden på det som ligner på det ekte og sanne!

Hvem representerer dette frafallet og denne forførelsen her i Norge i dag? Det er mange å nevne, slike som Oslo Kristne Senter og Trosbevegelsen. Visjon Norge, Sarons dal, Jesus Church, Toronto og Cath the Fire. Oase og flere utenlandske kirker og menigheter som har etablert seg her I Norge + mange flere! Men det er noe veldig rart som er i ferd med å skje, det er at flere og flere menigheter, kirkesamfunn og bevegelser som smelter i sammen uten at en har gått inn i materien og sett hva en står for. Men at dette skjer er ikke så underlig med Egil Svartdahl, Emanuel Minos og andre frafalne pinsevenner på “toppen” av Pinsebevegelsen. Var å hadde møte han som er leder i Pinsebevegelsen i Norge i dag i menigheten som han betjener som Pastor. Pastor Sigmund Kristoffersen i Betel Hommersåk ved Sandnes var bokhyllene så oppfylt med Åge Åleskjærs litteratur at det bare beviser og vitner om at en ikke er klar over eller ønsker å være klar over hva denne falske profeten lærer og forkynner!

Tar med en artikkel skrevet av Evangelist og bibellærer Torkild Terkelsen som jeg gir min til slutning til:

Den karismatiske ”vekkelsen”
Den klassiske pinsevekkelse og siden den karismatiske ”vekkelse”, som begge oppsto i det 20. århundre, har hatt en enorm påvirkning på kristenheten over hele verden. Alle kirkesamfunn og menigheter er berørt på en eller annen måte. Den klassiske pinsevekkelsen begynte i 1901 og den karismatiske ”vekkelsen” ca. 60 år senere. Disse to, som i utgangspunktet var så helt forskjellige, har nå smeltet sammen og er i dag verdens største kristne bevegelse.
Den vekkelse som begynte i 1901 i Topeka, Kansas, USA med at Den Hellige Ånd falt over lengtende og bedende elever i en bibelskole og hvor Agnes Osman og så Charles Parham ble de første som talte i tunger, spredte seg og kom snart til Los Angeles og en liten menighet i Asuza Street med den fargede pastor Seymour. Derfra spredtes den til hele verden og kom tidlig (1906) til Norge og videre i Skandinavia og Europa ved metodistpastor T.B. Barratt. Vekkelsen var preget av Den Hellige Ånd med hellighet både i det indre og det ytre, overgivelse til Guds ledelse, radikal og kompromissløs forkynnelse på Ordets grunn og avstandstaken fra noen form for allianser som brøt med Guds Ord.

Den karismatiske ”vekkelsen” begynte på 1960 tallet. Den har i hovedsak intet med den Hellige Ånd å gjøre, men er en gigantisk forførelse og oppfyllelse av Bibelens profetier om endetiden og Jesu egne forutsigelser om det første og viktigste tegn på endetiden: ”Se til at ikke noen fører dere vill! – For falske messiass’er og falske profeter skal oppstå og gjøre store tegn og under, så at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt dere det forut.” (Mt.24.4,24) Men la meg samtidig understreke at den første pinsevekkelse fremdeles hadde og har livskraft og lengtende troende over hele verden opplever en bibelsk og ekte fylde av den Hellige Ånd. Det falske har alltid gått parallelt med det ekte.

Forførelsen kalt den karismatiske ”vekkelse” hadde før 1960 - tallet sine forløpere. En av dem var den mangeårige lederen for PWC, (pinsevennenes verdenskonferanse) David du Plessis (1905-1987). Så sentral var hans posisjon at han fikk tilnavnet ”Mr.Pentecost” (Herr Pinse). Hans enorme innflytelse i pinsebevegelsen gjorde ham attraktiv for den katolske kirkes forførende agenter og han ble nær venn av ikke mindre enn tre paver og ble av kardinal Bea invitert til den tredje sesjonen av det andre Vatikankonsil i 1963-65 og siden til seks av møtene i WCC (kirkenes verdensråd). Jeg husker selv hvordan pinsevenner skrøt av dette og trodde at pinsevekkelsen skulle vinne innflytelse i Vatikanet. Det ble det motsatte. Mt.Pentecost hyldet jomfru Marias åpenbarelse i Medjugorje i Jugoslavia og besøkte selv stedet.

De karismatiske vekkelsestalsmenn hevder selv at denne ”vekkelsen” ble født i og med at den episkopale presten Dennis Bennett fra California den 3.april 1960 hevdet å være blitt døpt i den Hellige Ånd og talte i tunger. Senere på 60-tallet var han hovedtaler under sommerstevnet i Sarons Dal. Sarons Dal og evangelist Arild Edvardsen ble den karismatiske vekkelses innfallsport til Norge og Skandinavia.

Fra 1940 tallet hadde helbredelsespredikanter som William Branham, Oral Roberts, Gordon Lindsey, A.A.Allan, Tommy Hicks, T.L.Osborne og andre virket delvis og med stor suksess på siden av den organiserte pinsebevegelsen. En ny bevegelse; ”Full Gospel Business Men’s Fellowship International” under ledelse av Demos Shakarian åpnet opp for disse helbredelsespredikantene. Snart tonet denne bevegelsen ned betydningen av det å ha en bibelsk lære og hevdet i sitt blad ”Voice” at Gud aldri hadde ment at Full Gospel Business Men eller pinsevennene skulle ha monopol på dåpen i den Hellige Ånd. Styrke for dette fant de i den kjente engelske pinsepredikanten og trosforkynneren Smith Wigglesworth’ profeti fra 1936. Her forutsa han en kommende pinsevekkelse hvor David du Plessis skulle spille en stor rolle. Ingen profetier kan imidlertid sette Guds klare ord tilside. Den karismatiske ”vekkelsen” holder ikke mål innfor Guds Ord.

Den karismatiske ”vekkelses” historie er historien om endetidens verste villfarelse og Satans forsøk på å kopiere de ekte nådegaver og de ekte tjenestegaver. Kjente forkynnere som Poul Yonggi Cho, Harold Bredesen, Juan Carlos Ortis, Morris Cerullo, Kennth Hagin, Kenneth Copeland og mange andre har forsterket villfarelsen og vært bidragsytere til den stadig mer læreløse og ekumeniske vei ”vekkelsen” har tatt.

Arild Edvardsen stoppet tidlig utgivelsen av det heftet den tidligere katolske presten Lionel Coeckelberghs fra Bryssel hadde skrevet og utgitt på Troens Bevis forlag. Heftet het: ”Er det store frafall TILBAKE TIL ROM foran våre dører?”. Og nettopp dette frafallet, som boken advarer imot, har kommet for fullt og i dette har den karismatiske villfarelsen spilt en viktig rolle. Det viktige katolske konsilet i 1956, det 2. Vatikankonsil, hadde gitt en åpning for forbrødring med andre kirkesamfunn og ble betegnet som en profetisk oppfyllelse. Dette ble forsterket ved de påfølgende sesjoner i konsilet. Denne verdensomspennende ekumeniske kirke som tar sin tydelige form i dag advarte alle gamle pinsepredikanter mot. Det var et klassisk tema under alle stevner og konferanser. Og Coeckelbergs konkluderer sitt hefte slik: ”Nærværet av sanne kristne vil ikke bli tålt innen menneskenes universelle kirke. Troende fra alle kristne kirkesamfunn hvis menigheter har gått sammen med den store universelle kirke, vil måtte forlate sine menigheter om de ikke ønsker å få sitt navn strøket ut av livets bok. Det eneste reserverte sted for alle sanne kristne vil være utenfor leiren hvor de kommer til å fullbyrde Jesu legemlige lidelser. På dette sted, utenfor leiren, vil alle oppriktige og sannhetskjærlige mennesker møte hverandre og nyte fullstendig samfunn i Ånden og fred i sine hjerter…”. Hittil har det vært lite samling utenfor leiren, men desto mer innenfor den religiøse frafalne leir med pavekirken i sentrum. Og allianselinjen synes i dag å strekke seg ut over den katolske kirke og omfavne også andre religioner. Hvem skulle tro at pinsepredikanter ville tale varmt til forsvar for Koranen og Allah?

Den nye pinsevekkelsen, den karismatiske, som også fikk navnet ”Den tredje bølge” (1.pinsedag.2.Den klassiske pinsebevegelse.3.Den karismatiske) fikk snart innpass i de tradisjonelle kirker og ikke minst i den katolske kirke. Kardinal Suenens fikk sin ”Åndsdåpsopplevelse” og talte i tunger og mange andre fulgte, hundretusener av katolikker talte i tunger. Pave Johannes Paul den 2. har utgitt en handbok, ”Ut Unum Sint” (At de må være ett). Her instruerer han i hvordan de Romers katolske skal sette Vatikanets nye ekumenisme i funksjon. I juni 2000 koordinerte det fransiskanske universitetet i Staubenville, Ohio en konferanse kalt ”Celebrate Jesus 2000”. (Jesusfeireing 2000) Kjente katolske og karismatiske ledere og talere deltok og innbydelsen gikk ut til: Den karismatiske vekkelse, katolikker, protestanter, pinsevenner og uorganiserte menigheter.

Som forkynnere var bl.a. John Arnott (leder i Vinyard og Torontovekkelsen), Tom Forrest (internasjonal leder for Evangelisering 2000, og selv under ledelse av Vatikanet), Pat Robertson (leder av Christian Network og velkjent pinsevenn) Jack Hayford, (leder for pinseretningen: the Foursquare Gospel og internasjonalt kjent karismatisk konferansetaler og bibellærer), Katolsk Biskop Sam Jacobs, John Kilpatrick (Pastor i Brownsville Assemblies of God, Pencecola), Fransiskaneren Michael Scanlan, Tomas Trask (generalsekretær i pinsebevegelsen The Assemblies of God) Stephen Hill (kjent fra Pensacola- vekkelsen og møter i norske pinsemenigheter) og flere andre promoterte prester og predikanter.

Hvilken sammenblanding. Denne uhyggelige utviklingen av den såkalte karismatiske ”vekkelsen” har norske pinsledere og andre vært klar over i lengre tid, men få eller ingen har våget å advare. Ingen våger vel lenger å se nærmere på Toronto ”vekkelsen” eller Pensacola ”vekkelsen” hvor tusener av norske pinsevenner og karismatikere valfartet til.

En ny type pastorer og forkynnere har litt etter litt overtatt menighetene. Ambisiøse og hungrende etter suksess og ivrige etter å få sine drømmer oppfylt og de mange profetord som er uttalt over dem. Mange er utdannet ved de karismatiske bibelskolene i USA eller andre land, eller i norske og svenske bibelskoler hvor undervisningen er dominert av den karismatiske forkynnelse.

Mange ting kunne vært skrevet for å dokumentere dette og den utvikling som har ført til den tilstand som nå råder også i våre skandinaviske land. Jeg har i mange artikler og undervisningskassetter underbygd hvorfor jeg mener at de tilstander Paulus beskriver i 2.Kor.11. 3-4 om en slange og forførelse som listig og fordervende har dåret de troende til å følge en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium, oppfylles i dag i den karismatisk - ekumeniske bevegelsen.

Den ilden som tente apostlene og de første kristne på pinsedag og som så kom igjen med styrke i 1901 og utover er så vesensforskjellig fra den ild som kom med den karismatiske ”vekkelsen”. Denne nye ilden skaper et opplevelsesfellesskap og ikke et samfunn av troende bygd på apostlenes lære og kompromissløst knyttet til Ordets sannheter. Den nye ilden brenner ikke opp synd, vranglære, kompromissets ånd, Babylon og religiøs-politisk sammenblanding. Men den retter sin ild og kraft mot de som vil følge Ordet, den apostoliske lære, hellighet, radikal omvendelse og bibelsk tjeneste og menighetsliv. Det er en ild som antenner og anvender verdsliggjort sangstil, rock, drama, teater, sport, dans og annen slags verdslig underholdning. Ilden i deres lovsang skremmer de som er født i Åndens atmosfære og som kjenner den ekte liflige og opphøyde form for tilbedelse. Den nye ”vekkelsen” frøs ut de gode gamle troende, åndsfylte og de bibeltro forkynnerne. Og vi ser i dag at pinsebevegelsens organer er dominert av dette uhyggelige frafallet som de kaller ”vekkelse”.

I disse karismatiske møtene er jeg overbevist om at ingen av pinsepionerene ville trives. De var døpt i ”den Hellige Ånd” og ikke i ”en annen ånd”.

Denne vekkelsen har ødelagt menigheter, forkynnere, eldstebrødre, bibelskoler, sang- og musikkliv, møteformer, tilbedelse, nådegaver, synet på hellighet og atskillelse, misjon, kirkevekst, konferanser, stevner, kristne blad og tidsskrifter osv. Det er tragisk når nådegaver stadfester løgn og falsk lære. Det er et alvorlig signal når ”åndsdåpen” gjorde hundretusener av katolikker til enda mer pavetro, Mariatilbedende og helgendyrkende katolikker, når episkopale prester ble enda mer sakramentale, når lutheranere ble enda mer overbevist om sin tro. Redsel for å ta et oppgjør med alt dette har lammet nesten alle 2.bølge pinsevennledere og vitner.

Der er ikke spalteplass i bladet til å utdype det jeg har berørt videre i detaljer. Men har du vært frelst og fylt med den Hellige Ånd i mer enn 20 år så ta deg tid til å tenke etter på den enorme utviklingen som har funnet sted. Tør du innfor Gud og hans Ord si at du er tilfreds med det som har skjedd?

Og du som har blitt frelst de senere år. Du har vel knapt hørt god, gammeldags apostolisk forkynnelse. Du tror at det du opplever i de karismatiske møtene er ekte pinsevekkelse og lar deg rive med. Jeg vil gjerne ha kontakt med deg og gi deg noen møteopptak som vil åpne dine øyne og åpne dører for deg inn til et rikt liv i Gud i Ordet. La deg ikke bedra lenger. Over hele verden pågår det nå en sann pinsevekkelse av den gamle og ekte sorten hvor en bibelsk forkynnelse trekker opp de gamle retningslinjene og grensene mot verden og de falne religiøse kirker markeres og hvor Bibelens profetiske advarsler om endetidens åndsvillfarelser og falske vekkelser tas på alvor.

Noen vil nå hevde at jeg er ukjærlig når jeg skriver dette. Mitt hjerte brenner av kjærlighet til deg som leser dette. Den karismatiske bevegelsen har ødelagt det bibelske begrep for kjærlighet og innført en ubibelsk toleranse. Så jeg venter liten forståelse fra den siden. Deres vidtrekkende toleranse, som strekker seg helt fra muhammedanere, katolikker og til Maran Ata, har aldri favnet oss. Men du som ennå har åndelig gangsyn vet vel at der er noe i Bibelen som kalles ”den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige”, og den er det verd å kjempe for. (Jud.1-2)

Jeg er også klar over, og fremhever det til stadighet i min forkynnelse, at der finns ærlige sjeler over alt og i alle menigheter, også blant de karismatiske. Jeg møter dem og kjenner Åndens samfunn, selv om vi ikke deler syn i alle ting. Det er ikke disse jeg skriver om med advarende ord, men den hovedtrend som går i feil retning og de lederne som er villedere og førere som er forførere og ulver i fåreklær.

Relatert link: http://ifphc.org/DigitalPublications/Norway/Refleks-Publishing/Refleks/Unregistered/2008/FPHC/2008_7-1.pdf
http://ifphc.org/DigitalPublications/Norway/Refleks-Publishing/Refleks/Unregistered/2008/FPHC/2008_7-1.pdf







Ingen kommentarer: