Sider

torsdag 31. januar 2013

Nr. 543: Sjarlatan og forføreren «lovsanger» Jan Honningdal

Nr. 543:

Sjarlatan og forføreren «lovsanger» Jan Honningdal

Fra Wikipedia: Sjarlatan er en kjekk mann som lurer og svindler kvinner. En sjarlatan søker å bedra andre gjennom å gi seg selv, sitt arbeid, sin eiendom og så videre høyere verdi enn de egentlig har. Ordet kommer gjennom fransk fra det italienske ordet ciarlatano som betyr «pratmaker». Her bilde av sjarlatanen, «sjørøveren» og bløffmakeren Jan Honningdal



Hvorfor jeg må advare imot Jan Honningdal er at dette er en egentlig en «kristen» New Ager

Wikipedia om Vannmannens tidsalder som er et sentralt begrep innen New Age.

Begrepet kommer fra astrologien og betegner der hvilket stjernetegn vårjevndøgn inntreffer i. Vårjevndøgn veksler stjernetegn med 2100 års intervaller. Siden antikken har jorden vært i Fiskenes tegn, og dette skal vedvare i noen hundre år til før solen kommer i Vannmannens tegn. Flere årstall vært angitt av ulike astronomer for å datere skiftet: 2150, 2654 eller 234. Andre mener at skiftet allerede har skjedd og knyttet det til begivenheter i historien, i 1433 eller 1844. Noen astrologer mener at overgangen fra én astrologisk tidsalder til en annen vil medfører paradigmeskifter innen religion og vitenskap.

Innenfor New age og populærkultur er det en vanlig oppfatning at Vannmannens tidsalder vil medføre en omfattende ny åndelighet, hvor man søker innover i seg selv, og handler rett av intuisjon, heller enn etter ytre regler. Begrepet er også kjent fra filmen/musikalen Hair (1967).



Felles trekket med den karismatiske bevegelse er slående da begge to opperer med en ny tidsalder bare at karismatikerne ser det som en kristen vekkelse. Det er vanskelig å forklare forskjellen på hva som er hva da så my i dag overlapper hverandre og selv innforbi slike forførende retninger som den karismatiske bevegelse er, så finnes det tilsynelatende mye bra! Den såkalte vekkelse som alltid skal komme men som aldri kommer for pinsekarismatikernerne kommer at de ikke lever et sant hellig og innviet liv i samsvar med Guds ord og Guds vilje!

Honningdal blir en artist og som setter seg selv i sentrum

Det er selvfølgelig at Gud bruker redskaper, men her er det en mann som setter ikke Kristus og hans fullbragt verk på Golgata og hva Guds ord sier i sentrum. Men seg selv og seg selv og opplevelser og opplevelser atter og atter igjen! Dette er gammelt nytt, med karismatikerne, men allikevel må det advares igjen og igjen imot da denne okkulte og forførende åndelig retningen som er en forgrening av New Age brer mer og mer om seg.

Tilbedelse av Den hellige ånd leder inn i det okkulte, noe som Honningdal er en promoter for, jeg advarer imot dette på det sterkeste. Såkalt tilbedelse av Den hellige ånd er å promotere for New Age og Satan, det fører og farer vill!

Her fra Wikipedia om gammel norrønt gudetro som er avgudsdyrkeri som tilbedelse av Den hellige ånd også er (Satan og åndsmaktene opperer i dag somhangjorde det for 1000-2000 og flere tusen år siden, han er den samme):

Den norrøne åsatrua var en typisk indoeuropeisk polyteistisk religion hvor gudene hadde makt og kunnskap, men var ikke allmektige og allvitende. Gudene levde omtrent som menneskene selv gjorde, de kjempet, elsket, ble lurt og søkte visdom.

Odin, som sammen med brødrene Ve og Vilje, skapte verden og de første menneskene, blir ofte framhevet som den viktigste norrøne guden. Det fantes også andre guder som Idunn og Balder, men norrøne myter og navntradisjoner antyder at Tor og søskenparet Frøy og Frøya var viktigere for folk flest. Odin synes å ha vært en okkult krigsgud, Tor en værgud, og Frøy og Frøya var fruktbarhetsguddommer som ble dyrket for god grøde. Det synes som om de førkristne trosforestillingene var preget av ritualer, både dagligdagse som ofringer (bloting). (sitat slutt).

Folk skjønner ikke hva de holder på med, dessverre! De er som skriften sier i bl.a. Judas brev. Her fra mine bibelkommentarer:

Judas brev 8 Likevel gjør disse menneskene det samme. Drevet av sine syner tilsøler de sitt legeme, forakter den myndighet som er over dem, og spotter englemakter. Meg har Gud vist sa en kjent nå avdød Falsk Profet og fikk seg og andre til å gjøre alt som Guds ord advarer imot. Syner og åpenbaringer er Gudgitte ting, men å følge det blindt er en villfarelse. Når en stoler blindt på åpenbaring, kunnskapsord, men ikke sjekker det opp imot Guds ord er egentlig Spiritisme. Alle som viker av fra Guds ord i liv eller lære vil før eller senere bli dømt. Gud holder regnskap med alle. Her hadde de ikke latt seg advare heller mot bedre vitende vilje.

9 Overengelen Mikael våget ikke å håne djevelen den gang han lå i strid med ham om det døde legemet til Moses; han dømte ham bare og sa: «Måtte Herren straffe deg!» Det er rangordning i både den naturlige og åndelige verden. Satan som en gang hadde vært Lys Engelen sto over Mikael eller på hans linje. Men senere falt Lys Engelen og ble Satan. Mikael gikk ikke over sitt mandatsområde men sa; «Måtte Herren straffe deg!» Til syvende og siste så er det Herren som skal enten belønne eller straffe hver enkelt en.

10 Disse derimot spotter det de ikke kjenner, og det de begriper med sine sanser, likesom dyr uten fornuft, tjener bare til å ødelegge dem selv. En meget kjent forkynner sa at han behandlet Den hellige ånd som en hund (Benny Hinn). De vet ikke hva de holder på med. Går vi inn på det åndelige område så vit det, at det må være på Herrens premisser ikke våre egne. Det er ille med homoseksualitet med det blir 10 ganger verre når de menneskene vil ha Guds anerkjennelse for sin synd! Slik er det også med gjengifte og andre synder. Den verste plassen en kan stille opp en gjengift person er på en talerstol! Det er en vederstygglighet i Guds øyne, men setter vedkommende seg på siste benk stiller det seg ikke så strengt om Gud aldri godtar synd.

11 Ve dem! De har slått inn på samme vei som Kain; de har kastet seg ut i samme villfarelse som Bileam, han som var ute etter egen vinning, og de har gjort opprør som Korah og er gått til grunne. Her advares det om ikke å gå imot Herrens sendebud og langt mindre motarbeide dem og legge dem for hat. Kain hatet Abel da hans offer ble verdsatt hos Gud men ikke hans. Bileam var en hedning som Guds Ånd virket igjennom men det var når han gikk imot Herren for noen penger at dommen kom over han. Korah gikk imot Moses og det ble hans bane. Moses var en betrodd mann for Gud og å gå imot ham var som å gå imot Herren selv.

12 De er skamflekker ved kjærlighetsmåltidene hos dere; der deltar de uten å frykte. De er hyrder som bare sørger for seg selv, skyer som driver for vinden uten å gi regn. De er trær uten frukt om høsten, dobbelt døde, ja, revet opp med rot. Et av de mest alvorlige ting en kan gjøre er å gjøre feil med nadverden. Enten å ta for lett på dette. Den dagen en tar nadverden må det aldri være noen åpenbar synd i livet, da er det uendelig mye bedre å la vær. Eller så må en ikke tillegge nadverden ubibelsk betydning med å si at det er frelse i den eller at dette er bokstavelig Jesu blod og legeme. Det er et minne og prøve måltid. Det er mange som tror de støtter Guds sak og Guds menighet men så holder en liv i de Falske Profetene. Dette vil Herren en dag at du skal stå til regnskap for. I realitetene er mange åndelig døde om de kan sitere et bibelvers og sitte i sitt eget studio for å messe ut sitt eget budskap som er besnærende likt bibelen sanne budskap. To ganger døde da er alt håp ute og kun dommen og døden venter.

13 De er bølger på opprørt hav, som skummer opp sin egen skamløshet, forvillede stjerner, som det evige nattemørke venter på. Dommen over disse menneskene hadde ikke blitt så katastrofal hadde de summet seg og ikke blandet Gud inn på en feilaktig måte i sitt liv. Det underligste jeg ser er mennesker som forbanner en Gud de sier ikke eksisterer. De gjør vondt verre med å blande han inn i sitt liv. Gud krever full respekt og anerkjennelse av alt han står for eller så må du la vær å ha noe med han å gjøre. Jakob 4. 5 Eller mener dere det er tomme ord når Skriften sier: Med brennende iver gjør Gud krav på den ånd han har latt bo i oss? 6a Men nåden han gir, er større.

Yttergrensen av den karismatiske og pinsebevegelsen er okkult, demonisk og forførisk, det finnes også gode ting. Det er derfor det er så vanskelig å avsløre hva som er hva veldig ofte. Men ulver i fåreklær og falske profeter og falske Apostler florerer innforbi den PinseKaresmatiske delene av kristenheten akkurat som den Herre Jesu Kristus sa:

Matt. 7. 15 “Vær på vakt mot falske profeter. De kommer til dere i sauehâm, men innvendig er de som grådige ulver. 16 Dere skal kjenne dem på fruktene. For kan noen plukke druer fra en tornebusk eller fiken fra en tistel? 17 Slik et godt tre bærer gode frukter, slik bærer også et dårlig tre onde frukter. 18 For et godt tre bærer gode frukter og et dårlig tre bærer onde frukter. 19 Og hvert tre som ikke bærer gode frukter, skal kuttes ned og kastes på ilden. 20 Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.” 21 “Ikke alle som sier ‘Herre, Herre’ skal komme inn i himlenes rike, men de som gjør min himmelske Fars vilje. 22 For mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre, har vi ikke profetert i ditt navn, og har vi ikke drevet ut demoner i ditt navn og gjort mange kraftfulle gjerninger?’ 23 Men da skal jeg si dem rett ut: Dere har aldri kjent meg. 24 “Derfor skal alle som hører disse ord, og som gjør etter dem, sammenlignes med en klok mann som bygget sitt hus på en klippe. 25 Regnet kom, flomvannet steg og vinden blåste og slo, men huset falt ikke, for det var bygget på en klippe. 26 Men hver eneste som hører disse ordene og ikke gjør etter dem, kan sammenlignes med en uforstandig mann som bygger sitt hus på sand. 27 Regnet kom, flomvannet steg og vinden blåste og slo mot huset til det falt sammen — og fallet var kraftig.”

Dette er veldig viktig å forstå, det finnes selvfølgelig gode ting innforbi alle åndelige retninger, selv den PinseKaresmatiske bevegelse. Men hva f.eks. Jan Honningdal som den falskneren og den sjarlatanen har er med det lange håret (mannen skal ha kort hår står det i skriften). Fører frem så mye rart med såkalte kristne sanger der en setter seg selv i sentrum og såkalt tilber Den hellige ånd vil jeg advare imot på det sterkeste.

Sluttkommentar: Honningdal sier om lovsangen: Det er sanger tilbake til Den hellige ånd». For å si det slik, jeg har skrevet en artikkel at tilbedelse av Den hellige ånd leder inn i det okkulte, dette gjelder i hvert fall hva Honningdal står for. Jeg har lagt ut av relaterte linker til denne artikkelen, anbefaler deg å lese den kjære venn slik at du ikke blir dradd med i det dragsuget som dette er, et demonisk og villfarelsen dragsug! Jeg vet at jeg kan virke hard og dømmende, men dette er skrevet i kjærlighet. For at Guds menighet ikke skal komme enda mer på avveier. For om mulig, å få vekket opp noen for dette som er en kraftig villfarelse. Her tror enn at en er med på å tilbe og synge til den sanne Gud, men det er Satan en synger og dypest sett også oppnår kontakt med. Vil på det sterkes oppfordrer deg aldri synge Honningdal sanger eller lignede sanger som fører deg bort i fra Kristus, ikke til ham! Dette er ikke i sannhet kristne sanger, men sanger som leder deg bort og i fra Kristus. Jan Honningdal og veldig mye innforbi dagens PinseKaresmatiske kristendom er en forgreining av New Age vil jeg plassere dem! Den delen av den PinseKaresmatiske forgreiningen som Dr. C. Peter Wagner kaller for: “Den nye apostoliske reformasjon”. Den er med demonisk og styrt av Satan en noen forgreining jeg vet innforbi kristenheten, verre enn de som godtar homoseksuelle innforbi Statskirka. Eller Mormonerne eller Adventister, eller hva det måtte være. Den startet dypest sett med Aril Edvardsen her i Norge, og vil ende opp med tilbedelse av Antikrist og den Falske profet!

2 Tess. 2. 9 Og hans komme skjer, efter Satans kraftige virksomhet, med all løgnens makt og tegn og under, 10 og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunde bli frelst. 11 Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, 12 forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2013/01/nr-538-vi-kommer-aldri-til-mte-noen.html http://blog.janchristensen.net/2012/07/nr-447-et-profetisk-milj.html http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-388-skjuler-du-deg-bak-jesus-og.html http://blog.janchristensen.net/2012/05/nr-412-hvor-ofte-kritiserte.html http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-294-tilbedelse-av-den-hellige-and.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-202-treenighetslren-lren-er-demoners.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-122-hva-er-den-karismatiske.html http://blog.janchristensen.net/2010/09/nr-25.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://www.bibelfokus.se/avfallet

tirsdag 29. januar 2013

Nr. 542: Mitt klare råd til de kristne i Norge: Aldri tillatte gjengifte innforbi de troende rekker, det er umulig å dømme eller bedømme hvem som er «skyldig» eller «uskyldig»!

Nr. 542:

Mitt klare råd til de kristne i Norge: Aldri tillatte gjengifte innforbi de troende rekker, det er umulig å dømme eller bedømme hvem som er «skyldig» eller «uskyldig»!

File 1:9 Så ber jeg dog heller, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, men nu også Kristi Jesu fange.

Det er ikke alltid en opplever at kart og kompass stemmer. Derfor er min klare oppfatning aldri å tillatte gjengifte innforbi de troende rekker det er umulig å dømme eller bedømme hvem som er «skyldig» eller «uskyldig»! Jeg har jobbet med disse spørsmålene og med mennesker angående dette i flere tiår, derfor er min klare oppfatning til eldre jeg blir, aldri tillatt gjengift av troende mennesker! Det livslange ekteskapet er det som skaper de trygge og gode rammene. Her illustrasjonsfoto to hender som søker imot hverandre



Paulus brukte utrykket den gamle Paulus, det er noe med et levd liv som taler for seg!

En ting er teologi, det må vi ha. Men også hva vi går igjennom og erfarer. Min erfaring er følgende: Enten så tillatter en gjengifte, og da finner alle et «smutthull» for å kunne finne en ny partner. Eller så tillatter enn ikke gjengifte. I realiteten finnes det ingen gylden middelvei her! Gang etter gang har jeg kommet opp i situasjoner der begge to har grunner for skilsmisse, og da mener de seg berettiget å kunne gifte seg igjen, den går bare ikke!

I realiteten må en velge mellom to ting, enten godta gjengifte eller se på gjengifte som hor. Hva lærer skriften?

Til mer jeg ser på dette, så finner jeg mindre og mindre grunnlag for gjengifte for troende kristne mennesker etter et samlivsbrudd. Det er dypest sett hor, enten å gifte seg på nytt som troende hvis den første ektefellen lever. Eller å innlede et forhold og gifte seg med en som har vært gift før som troende.

Hva med de som har vært gift før de ble frelst? Min klare oppfatning etter hva jeg har godt igjennom er at den som har et eller flere bryte forhold før enn blir frelst er mindre skikket og egnet til å være forkynner og lærer for andre da en automatiske drar de holdningene med seg inn i det nye livet. Jeg har også erfart at det er de som har unger før de ble frelst også drar de holdningen med seg inn i det nye livet også som forkynnere. En forkynner og en som lærer andre må være «ren». Der barn, skilsmisse og alt annet gjør enn mindre egnet og istand til å lære andre. Skilsmisse og gjengifte er langt mer omfattende en det enn veldig ofte tror og tenker seg. Det omfatter alle områder i vårt liv! Derfor er gjengifte å drive hor lærer skriften.

La oss ta en samling av skriftsteder fra Det Nye Testamente som underbygger dette. At det er umulig å tillatte gjengifte blant oss troende uansett årsak da det dypest sett er umulig å kunne vite om det er noen som er såkalt uskyldig eller skyldig. Derfor er min klare oppfatning at enhver menighet, bevegelse, kirkesamfunn og fremfor alt, den enkelte at det er kun to valgmuligheter når en kommer til det praktiske liv. Det er: Aldri tillatte gjengifte innforbi de troende rekker, det er umulig å dømme eller bedømme hvem som er «skyldig» eller «uskyldig»!

Lukas 16. 18 Hver den som skiller sig fra sin hustru og gifter sig med en annen kvinne, han driver hor, og hver den som gifter sig med en kvinne som er skilt fra sin mann, han driver hor.

Her underviser den Herre Jesus Kristus at det er også hor å gifte seg med en fraskilt.

Rom. 7. 2 Den gifte kvinne er jo ved loven bundet til sin mann så lenge han lever; men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. 3 Derfor skal hun kalles en horkvinne om hun, mens mannen lever, ekter en annen mann; men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, så hun ikke blir en horkvinne om hun ekter en annen mann.

Her underviser Apostelen Paulus det er kun død som får et ekteskap til å tillatte gjengifte.

1 Kor. 7. 10 De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille sig fra sin mann; 11 men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike sig med sin mann - og at en mann ikke skal skille sig fra sin hustru.

Her underviser Apostelen Paulus for to troende et det etter et samlivsbrudd kun to alternativer, alt annet er brudd på Guds gode vilje. Det er enten å forlike seg eller leve enslig.

Efes. 5. 28 Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker sig selv; 29 ingen har jo nogensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, likesom Kristus gjør med menigheten; 30 for vi er hans legemes lemmer. 31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde sig til sin hustru, og de to skal være ett kjød. 32 Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.

Her underviser Apostelen Paulus at forholdet mellom mann og kvinne er et forbilde på Kristus og menigheten, derfor den store motstand imot det kristne ekteskapet.

Hvor vil jeg hen? At det er etter jeg har studert, preket, hatt sjelesorg, møtt mennesker. Alt hva jeg har lest og gått igjennom at det er kun to alternativer her som Guds menighet må ta stilling til. Det er følgende: I realiteten må en velge mellom to ting, enten godta gjengifte eller se på gjengifte som hor!

Sluttkommentar: Ekteskapet er Guds villet, det er en Guds intuisjon mitt i en frafallen og bedervet menneskeslekt. Hva kan ektepar gjøre for å garantere at ekteskapet vil holde? Det første og viktigste er å adlyde Gud og Hans Ord. Dette er et prinsipp som bør trede i kraft allerede før ekteskapet. Gud sier, “Går to sammen hvis de ikke har bestemt det på forhånd?” (Amos 3:3). For den gjenfødte troende så betyr dette å ikke starte et forhold med en fraskilt eller en hedning. For hva har rettferdighet og ondskap til felles? Eller hva kan lys ha til felles med mørker?” (2. Korinterne 6:14).

Et annet prinsipp som beskytter ekteskapet er at mannen adlyder Gud og elsker, ærer og beskytter sin kone som han ville gjort med sin egen kropp (Efeserne 5:25-31). Prinsippet er at konen skal adlyde Gud og overgi seg selv til mannen “som til Herren” (Efeserne 5:22). Ekteskapet mellom en mann og en kvinne er som bildet mellom Kristus og menigheten. Kristus ga seg selv for menigheten og Han elsker, ærer og beskytter menigheten som Sin “brud” (Johannes åpenbaring 19:7-9).

Da Gud brakte Eva til Adam i det første ekteskapet så skaptes hun av hans “kjøtt og ben” (1. Mosebok 2:21) og de ble til “ett kjød” (1. Mosebok 2:23-24). Dette innebærer mer enn bare en fysisk forening. Det innebærer å møte hverandre mentalt og i sjelen for å leve som ett. Dette forholdet strekker seg langt over sensuell eller emosjonell tiltrekkelse og inn i riket av åndelig “enhet” som kun kan oppnås ved å ære hverandre slik de ærer Gud. Forholdet skal ikke fokuseres på “meg og mitt” men “oss og vårt”. Dette er en av hemmeligheten bak et ekteskap som varer. Å få et ekteskap til å holde til døden er noe begge må kjempe for, og hvile i Gud at det han har sammenføyet vil han også holde i sammen. Sammenligne ekteskapet med forholdet til Gud er en god vei å gå, og dette er også med på å ære Gud. Ekteskapet er Guds villet, det er en Guds intuisjon mitt i en frafallen og bedervet menneskeslekt.

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/07/nr442-er-gjengiftetde-forkynnere-verre.html http://blog.janchristensen.net/2011/03/sprsmal-49-hvorfor-mener-du-at-jan.html http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-138-hvem-var-bileam-og-hva-star-hans.html http://blog.janchristensen.net/2012/09/nr-502-gjengifte-helt-uproblematisk-nei.html http://blog.janchristensen.net/2012/11/nr-509-gi-rom-for-gjengiftede.html http://blog.janchristensen.net/2013/01/nr-541-hva-skal-en-kristen-gjre-hvis.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://janchristensen.net/index2.php?side=linker

mandag 28. januar 2013

Nr. 541: Hva skal en kristen gjøre hvis ektefellen er utro eller svikter på andre måter?

Nr. 541:

Hva skal en kristen gjøre hvis ektefellen er utro eller svikter på andre måter?

Guds ord gir her klare, kraftfulle og svar som er fullt mulig å følge ved Guds nåde og hjelp. Enten leve alene eller forsone seg, her kommer tilgivelse inn som det sentrale fremfor noe annet. Jesus taler om å tilgi sytti ganger syv. Jesus selv tilgav den kvinnen som var grepet i hor som vi leser om i Joh. e. 8



Paulus underviste om dette emnet, selv om det er et vanskelig og ømtålig emne

1 Kor. 7. 10 De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille sig fra sin mann; 11 men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike sig med sin mann - og at en mann ikke skal skille sig fra sin hustru.

For et kristent ektepar har en kun to alternativer lærer skriften. Det er enten å forlike seg, som jeg anbefaler og som er den beste vei. Eller leve enslig. Men hvordan forlike seg? Her er to ting jeg vil anbefale. Det ene er bønn, samtale og veiledning i sammen med andre og alene. Og tilgivelse, fra begge parter om kun den ene har vært utro. Tilgivelse er det bærende elementet for gjenopprettelse.

1.) Bønn, samtale og veiledning i sammen med andre og alene.

Dette er råd nummer en i fra meg og Guds ord. Den mest forsømte samtale forum både i profan og kristen sammenheng er de med ekteskapsproblemer. Her er det også barn, barnebarn og en hel slekt inne i bilde. Det er ingenting som er av viktigere og større betydning enn at ektefolk forblir ektefolk livet ut. Dette er den farbare vei for alle impliserte. Vi kommer ikke utenom at i enkelte kritiske situasjoner i livet trenger enn også en tredje part. Derfor er min oppfordring nummer en, søk hjelp. Men blir du oppfordret til enten å skille deg og finne deg en ny partner, da må du kvitte deg med den «hjelpen». Har dessverre hørt mer enn en gang at selv troende får det rådet å skille seg og finne seg en ny partner, dette er Satan forkledd som en Lysets Engel.

2.) Tilgivelse er det bærende elementet for gjenopprettelse.

Etter et samlivsbrudd, så trengs det gjennopprettelse, her er tilgivelse det bærende elementet for gjenopprettelse. Jesus talte om å tilgi sytti ganger syv.

Matt. 18. 21 Da gikk Peter til ham og sa: Herre! hvor ofte skal min bror synde mot mig og jeg tilgi ham det? så meget som syv ganger? 22 Jesus sa til ham: Jeg sier dig: Ikke syv ganger, men sytti ganger syv ganger.

Er din ektefelle utro eller på andre måter det blir samlivsbrudd er skriften og Det Nye Testamente klar i sin undervisning. Du skal tilgi om det er snakke om gjentatte ganger, du skal tilgi og vise storsinn. Men det er ikke dermed sagt at en skal leve i sammen før den andre har omvendt seg.

Hvis den andre svikter og du forblir tro har vi Guds ord og løfter på at det vil bli forsoning, Hoseas bok og profeten Hosea er et glimrende og meget godt eksempel på det.

Fra min bibeloversikt under bibelkommentarer Hoseas bok: http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-hoseas-bok



Hosea skulle gå ut om å få ut og ekte en «prostitusjonshustru», dvs en hierodul, en hellig prostituert tilknyttet en fruktbarhetskult. Hoseas kone Gomer var trolig tilknyttet Baal-kulten som tempelprostituert, men av teksten fremgår at dette ikke skjedde før etter at deres tre barn var født at hun ble ham tro. Loven krevde at en mann skilte seg fra en utro kone, men Hosea må ha vært glad i Gomer, og tapet av henne må ha vært en knusende opplevelse som gav Hosea innsikt i Guds antatte smerte over å se sitt utvalgte folk være utro med guder som Baal. Han fulgte etter henne og løskjøpte henne fra hennes nye herre. Slik mente han at også Gud ville tilgi sitt folk og gi Israel en ny sjanse. Hosea mente at siden pakten hadde Jahve tatt over Baals plass og giftet seg med Israel, som han beilet til som sin. Hosea ble tro imot Gomer, selv om hun fødte ham først tre «uekte» barn før han fikk barn selv med henne. Dette viser igjen og igjen hvis og når den ene forblir tro selv da den andre svikter så virker Gud.

Sluttkommentar: File 1:9 så ber jeg dog heller, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, men nu også Kristi Jesu fange.

Det er ikke slik at en nødvendig hvis mener det samme livet ut, om enn ikke forandrer på sin grunninnstilling. Jeg har alltid og tror fremdeles at alt det som står skrevet er Guds ord og det er gitt for:

2Tim 3:16 Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet.

Til eldre jeg blir, tror jeg egentlig kun en vei som er farbar da vi umulig egentlig kan vite hvilken grunn hvorfor det ligger et samlivsbrudd til grunn. Det er at den/de som gifter seg på nytt som troende skal kastes ut av menigheten og på den måten gå i seg selv da de fører synd, urenhet og en ukristelig livsførsel frem. Ekteskap nummer to er et ugyldig ekteskap for en troende, det er kun det første, inntil døden skiller som gir et virkelig og bibelsk belegg for gjengifte. Alt før det, det er hor! Så får enhver prøve seg selv, om en holder mål! Tilgivel er å vente, og se. Og tro og håpe, at den utro part også skal komme tilbake til Gud, og til den som er forsmådd! Dette er og forblir mer og mer min enkle og klare oppfatning. At det er kun to veier for den troene, i et ekteskap: «For et kristent ektepar har en kun to alternativer lærer skriften. Det er enten å forlike seg, som jeg anbefaler og som er den beste vei. Eller leve enslig.»!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://www.tosko.no/ http://janchristensen.net/Lewi_Pethrus_-_Bibelsk_menighetstukt_1930.pdf http://blog.janchristensen.net/2012/02/nr-363-hvis-dere-ikke-far-tukt-som-alle.html http://blog.janchristensen.net/2011/06/nr-92-menighetstukt.html

søndag 27. januar 2013

Nr. 540: Bibelvers som er tilpasset for at Jesus skal bli lik den eneste sanne Gud som gjør at treenighetslæren bygger på bibelforfalskning og løgn!

Nr. 540:

Bibelvers som er tilpasset for at Jesus skal bli lik den eneste sanne Gud som gjør at treenighetslæren bygger på bibelforfalskning og løgn!

Jeg har hentet en del fra Arne Jordly sitt skriv om feil bibeloversettelse som viser at hele treenighetslæren bygger på usannheter, tilpasset sannhet og løgn. Illustrasjonsbilde viser Satan som dypest sett er treenighetslæren opphav og som er en løgner og som står i løgn. Ved å stå løgn så viser det at han er på samme linje som treenighetslærene som forblir tro imot ham ved å tro på en triadegud, Katolikere har nå utvidet dette til en ekstra person da «Jomfru» Maria også er nå en fjerde person i guddommen, så ille kan det gå ved å tro på fremmed lære!



MAT 28:17 — Og da de fikk se ham, falt de ned — DNB: ‘Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte.’ NKJ: ‘Da de så ham, tilbad de ham, men noen tvilte.’ NNV: ‘— og da de så ham,, bøyde de seg ærbødig, men noen tvilte.’ SHG: eido proskuneo ho distazo Trans.: se ærbødig noen tvile PAKTEN: Da de så ham, bøyde de seg ærbødig for ham. Men det var noen som tvilte. KOMMENTAR: Vi ser igjen at proskuneo blir oversatt med tilbe. Og det går igjen gjennom hele Bibelen, selv om de som oversetter, vet bedre. Hvorfor blir det da gjort? Den er enkel: Det var en del av Luthers lære at Jesus skulle tilbes, og for de aller fleste lutheranerne blir Luthers lære prioritert fremfor en korrekt forståelse av Guds ord. Katolikkene justerer Guds ord etter Paven, Jehovas vitner etter Vakttårnet, Adventistene etter Ellen G. White, osv., osv. nesten i det uendelige. NB! Grunnbetydningen av ordet proskuneo er ‘å slikke sin herres hånd som en hund.’ Det kan ikke i noe tilfelle bety å tilbe verken i forold til Gud eller Kristus selv om det blir oversatt slik i de fleste norske oversettelsene. Og her ser du et klart eksempel på hvor viktig det er å holde seg konsekvent til språket, og ikke til det en selv tror eller vil at andre skal tro.

MAT 28:18 — Meg er gitt all makt i himmel og — DNB: Da trådte Jesus frem og talte til dem: “Meg er gitt all makt i himmel og på jord.’ NKJ: ‘Og han stod fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord.’ NNV: ‘Og Jesus trådte fram og talte til dem og sa: all myndighet i himlene og på jorden er blitt gitt meg.’ SHG: iesous proserchomai laleo lego pas exousia didomi ouranos ge Trans.: Jesus nærme seg tale si all fullmakt få det høye jord PAKTEN: Da stod Jesus frem, talte og sa: “Jeg skal få alle fullmakter i himlene og på jorden. KOMMENTAR: Korrekt oversettelse er ‘jeg skal få.’ Og det stemmer både med teksten og virkeligheten. Først til teksten: Fremtidsperspektivet ligger i bøyningen av verbet didomi. Dessuten, Jesus har ennå ikke fått all makt på jorden. Det er bare å se deg omkring, så har du beviset. For hvis all den djevelskapen denne verden er full av, er av Kristus, da døde han forgjeves! Markus skriver i 12:36, etter et sitat fra Salme 110:1, PAKTEN: For David sa selv ved Den hellige ånd: ‘Jehovah sa til min Herre: Sitt til høyre for meg inntil jeg har lagt dine fiender for dine føtter?’ SAL 110:1 For en som har satt seg grundig inn i Bibelens profetier, og regnet dem ut, vil det være klart at Jesus i dag har overtatt alle fullmakter i himlene, jfr. ÅPB 12:7-12. Da kastet han Satan ut av himlene og ned mot jorden. Og der skal Satan fortsette å utøve sin aktivitet til ondskapen har nådd sitt fulle mål. Da skal Gud gripe inn, ved Kristus, og utrydde all djevelskap også fra jorden. Da er det blitt ‘nye himler og en ny jord, der rettferdighet skal bo.’ (2PE 3:13) Ordet exousia betyr fullmakt og viser klart at Jesus ikke utøver sin makt av seg selv, men gjennom Guds fullmakt. (PAKTEN, MAT 3:17. Sjekk grunnteksten! Oudokeo = approbere = innsette med fullmakt.)

LUK 22:70 — Dere sier selv at jeg er det. DNB: ‘Da spurte de alle: “Du er altså Guds Sønn?” Han svarte: “Dere sier selv at jeg er det.” NKJ: ‘Da sa de alle: “Er du da Guds Sønn?” Så sa han til dem: “Ja, dere sier at Jeg er.”* *gresk: ego eimi: Jeg er: Guds navn NNV: ‘Da sa de alle: “Er du altså Guds Sønn?” Han sa til dem: “Dere sier selv at jeg er det.” NB! Legg her merke til fotnoten i NKJ og påstanden om at Jesus her sier han er Gud den allmektige. Det er en grov vranglære i forhold til Jesu bekreftelse på at han var Guds Sønn. SHG: de phemi pas ei oun huios theos epo lego eimi Trans.: så bekreft alle om være sønn Gud svare si være PAKTEN: “Så bekreft for oss alle at du er Guds Sønn!” Da svarte han: “Jeg sier dere: Det er jeg.” KOMMENTAR: Først til selve oversettelsen: DNB skriver: ‘Dere sier selv at jeg er det.’ NNV har nøyaktig samme ordlyd. NKJ skriver: ‘Ja, dere sier at Jeg er.’ Sjekk grunnteksten så ser du at det ikke stemmer. Jesus bekreftet klart og tydelig at han var Guds Sønn. De kunne jo ikka ha dømt ham til døden for noe de selv påstod. Så til dette fableriet om at Jesus sier at han er Gud den allmektige i dette verset: Det er vrøvl, ja, nærmest gudsbespottelig. Det de ville vite, var om han kunne bekrefte at han var Guds Sønn, Den lovte Messias, han som de hadde ventet på i hundreder av år. Det var det Jesus klart og tydelig bekreftet! Og det var det som provoserte dem. Ja, det provoserte dem så sterkt at de dømte ham til døden for den uttalelsen! NB! Vær klar over at hvis Jesus en eneste gang hadde påstått at han var Gud den allmektige, ville jødene ifølge Moses’ lov vært i sin fulle rett når de henrettet ham, for det kom under begrepet gudspespottelse og var ifølge loven underlagt dødsstraff! Så til Jeg er-filosofien: Den har ingenting å gjøre med Bibelen. Den er en menneskeskapt filosofi uten noen som helst dekning i Guds ord. Dessuten, i den greske teksten kan du nå bekrefte at Jesus ikke engang sier ego eimi, men bare eimi. På gresk ligger det personlige pronomenet jeg skjult i bøyningen av selve verbet. Så når Jesus sier eimi betyr det i seg selv jeg er. Hva da med ego eimi? Blir ikke det brukt på gresk? Jo, men kun når jeg’et skal fremheves, altså ikke du, men jeg. Men Jesus fremhevet aldri seg selv og bruker ikke en eneste gang uttrykket ego eimi. Uttrykket ego eimi finnes heller ikke en eneste gang i hele Bibelen! Som sagt blir ordet ego kun brukt på gresk når jeg’et skal fremheves. Og derav uttrykket en egoist!

JOH 01:01 og JOH 01:02 — I begynnelsen var — DNB: ‘I begynnelsen var Ordet, Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.’ NKJ har tilsvarende oversettelse, men NNV skriver ‘og Ordet var en gud.’ Det er tydelig at troen på treenighetslæren, læren om at Jesus er Gud den allmektige, og forkastelsen av treenighetslæren, troen på at Jesus er Guds sønn, som skiller disse oversettelsene. Og da er det også tydelig at DNB og NKJ forsvarer Pavens og Luthers lære om at Jesus er Gud den allmektige. Norske prester, menn som kvinner, forteller i sine andakter i kirkene og på NRK at ‘Gud kom ned til jorden, la seg selv inn i jomfru Marias mage og lot seg bli født som Jesus Kristus.’ Stemmer det med Bibelen? JOH 01:01 SHG: arche logos logos theos logos theos Trans.: begynnelse ord ord Gud ord gud PAKTEN: I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Gud og Ordet ble gud. KOMMENTAR: Her havnet vi rett i et minefelt før vi fikk komme skikkelig i gang, for den måten dette verset blir oversatt på, skiller mellom en treenig gudsforståelse og en suveren gudsforståelse. Men som du ser av den greske teksten, sier heller ikke den oss så mye, for den ligger åpen for tolkninger — med mindre vi har en brukbar forståelse av gresk grammatikk. Først; på gammelgresk blit ikke brukt preposisjoner. Derfor står det på gresk bare begynnelse, men skal vi få brukbart norsk av det, må vi sette til preposisjonen i begynnelsen. Deretter; som du ser, blir det heller ikke brukt hjelpeverb på gresk, derfor må hjelpeverbet være settes inn i fortid, var. Og i neste ledd må ordene var og fra, et hjelpeverb og en preposisjon, settes inn for å gjøre oversettelsen til lesbart norsk, og også hjelpeverbet blir, eller i de fleste oversettelsene var. Når det gjelder ordet theos, Gud, settes de inn med store bokstaver der treenighetsforkjemperne mener at Gud og Kristus. Ordet er også Kristus. Men de som holder seg til Bibelens budskap om at Jesus er Guds Sønn, skriver Gud om Gud den allmektige, og gud om Jesus. PAKTENs bibelforståelse er ikke treenig. Husk at ordet gud betyr mektig, og da blir en hundre prosent korrekt oversettelse av dette verset: I begynnelsen var Ordet, Ordet var fra Den mektige og Ordet ble mektig. I neste vers står: Han var i begynnelsen hos Gud. Og det slår effektivt i hjel påstanden om at Jesus er Gud den allmektige, for da hadde det ikke stått at ‘han var i begynnelsen hos Gud.’ Det finnes ikke et fnugg av tvil om at DNBs og NKJs oversettelser av dette verset utgjør grove og helt bevisste bibelforfalskninger! SHG: houtos arche theos Trans.: denne begynnelse Gud. PAKTEN: Han var fra begynnelsen hos Gud.

Fred Vidar Hjortland skriver også om feil oversettelse og mening med Tomas som sier Min Herre og min Gud:

Dette enkle faktum er en kraftig indikasjon på at Jesus aldri har forkynt noen treenighetstro! Det vi ser over alt i evangeliene, er at Jesu venner og disipler bekjenner Jesus som Messias - og ikke noe mer! Slik er Peters bekjennelse (Matt 16:16), slik er Natanaels bekjennelse (Joh 1:49), slik er Martas bekjennelse (Joh 11:27), slik er den samaritanske kvinnens tro (Joh 4:1-42) og slik er den tro Emmausvandrerne blir styrket i (Luk 24:13-35). Bekjennelsen av Jesus som Messias synes å være et gjennomgående mønster i alle de fire evangeliene. Slike bekjennelsesvitnesbyrd om Jesus som Messias passer som hånd i hanske med det vi tidligere har sett om at Jesus aldri forkynte noen treenighetslære, aldri sa om seg selv at han var Gud, aldri omtalte Guds ånd som en egen guddomsperson, osv. Jesu venner og disipler har aldri hørt ham forkynne slike læresetninger, og derfor har de selvfølgelig heller aldri begynt å tro på noe slikt! Det de derimot har hørt ham si, er at Faderen er den ene og den eneste Gud (Joh 5:44 + 17:3), og at Faderen både er deres Gud og hans egen Gud (Joh 20:17). Dette har de hørt, og dette tror de på! Deres gudstro er og forblir derfor jødisk i karakter. De bekjenner sjema når de besøker templet og synagogene - slik som de alltid har gjort og slik som deres Mester og store forbilde også gjorde det. De har ikke kommet til tro på en ny Gud. Det nye er kun at de har skjønt og trodd at Jesus er den lovede Messias! Over alt ser vi at det er Jesus som Messias det dreier seg om i evangeliene. Det er Jesus som Messias englene proklamerer for hyrdene på marken, og det er Jesus som Messias apostelen Johannes avrunder hele sitt evangelium med! Jesus snakket aldri med noen om at han selv var Gud eller at det fantes en treenighet. Derimot prøvde han å lede folk til tro på at han var Messias (se f.eks. beretningen om den samaritanske kvinnen i Joh 4 og beretningen om Emmausvandrerne i Luk 24). Og når folk kom til en slik erkjennelse, da var Jesus fornøyd! Han roste dem og forventet ikke noe mer. Til Peter sa han til og med at det var Gud selv som hadde vist ham denne sannheten (Matt 16:16-17). Det bildet som tydelig avtegner seg for oss, er kort sagt at Jesus aldri prøvde å forandre disiplenes jødiske gudstro, og at disiplene heller aldri bekjente noe annet enn en jødisk gudstro! For disiplene var Jesus alltid den lovede Messias, aldri en guddomsperson i en mystisk treenighet!

Men hva da med Joh 20:28, vil sikkert noen spørre. Bryter ikke Thomas bekjennelse radikalt med det gjennomgående bekjennelsesmønsteret vi ser ellers i evangeliene? Personlig tror jeg ikke det. Selv om det kan se slik ut ved første øyekast, mener jeg det er gode grunner til å anta at heller ikke Thomas beveget seg utenfor sfæren av evangelienes messiasbekjennelser. Sterke indikasjoner peker i retning av at heller ikke han hadde fått del i noen ny gudstro! I det følgende skal jeg legge fram to forståelsesmodeller som hver på sin måte tar bort alle vanskeligheter knyttet til dette verset. Jeg synes begge forståelsesmodellene er gode, og jeg vet ikke riktig hvem av dem jeg skal foretrekke. Det jeg imidlertid er overbevist om, er at uansett hvilken av disse to modellene man går for, så er begge bedre enn den vanlige trinitariske måten å forstå dette verset på! Den første modellen går ganske enkelt ut på at når Thomas utbryter "min Herre og min Gud", så er ikke disse ordene rettet mot Jesus, men mot Faderen. Noen vil kanskje rent umiddelbart rynke på pannen til en slik forklaring, men det finnes faktisk flere momenter som peker i retning av at dette kan være en god og riktig forståelse. For det første bærer hele episoden preg av at Thomas ble kraftig overrasket. Han var i utgangspunktet svært skeptisk og nektet å tro at Jesus var oppstått fra de døde før han fikk se naglemerkene i hendene hans og stikke sin finger i sårsiden hans. Slik var hans sinnsstemning. Så plutselig en dag står Jesus der lys levende rett foran ham! De fleste av oss kan vel levende se for oss hvordan han da følte seg totalt overrasket og på en måte "truffet av lynet"! I en slik overraskelsessituasjon er det veldig vanlig at mennesker kommer med en eller annen form for utbrudd, en eksklamasjon. Og i en religiøs kultur vil en slik eksklamasjon gjerne inneholde ord som har med Gud å gjøre. Dette er noe vi bl.a. kjenner til fra vår egen norske kultur. Mange nordmenn vil f.eks. kunne si "Min Gud!" eller "Å Gud!" når de blir kraftig overrasket. Jeg husker selv godt hvordan min bestemor brukte disse uttrykkene. I den orientalske kulturen var og er liknende religiøst pregede utbrudd like vanlige. Helt nylig (oktober 2011) hørte jeg f.eks. på nyhetene hvordan folk i Tyrkia sa ordet "Allah" når de fulle av glede og overraskelse fant igjen overlevende slektninger etter jordskjelvet. For en iakttaker uten kjennskap til tyrkisk og islamsk kultur, kunne det sikkert se ut som om de kalte sine slektninger for Allah! Men det var selvfølgelig ikke det de gjorde. Deres ettords eksklamasjon var helt klart ikke noe annet enn en kondensert takksigelse og lovprisning til Gud.

At det var noe liknende som skjedde med Thomas, er etter min mening ikke bare mulig, men faktisk meget sannsynlig! Her er noen interessante uttalelser og forhold som støtter opp under en slik antakelse. Først noen ord av en gammel kjenner av østerlandsk kultur: Det er helt klart ut fra Joh 20:5 at Thomas tvilte på Jesu oppstandelse, helt uten noen tanke på hans guddom, og at han, da han så Jesus og naglemerkene, kom til tro på oppstandelsen. I den overraskende situasjonen han kom opp i, utbrøt han: "Min Herre og Gud", helt i tråd med den faste vanen både jøder, arabere og nesten alle andre asiatiske nasjoner har med å komme med utbrudd i deres Guds navn når de blir kraftig overrasket av noe. (Roy, Rammohun, Raja, Final Appeal to the Christian Public, in Defence of the “Precepts of Jesus,” Calcutta, India, 1823, p.594)

Den lærde jødiske filosofen og forfatteren H.A. Wolfson ser i tråd med denne orientalske skikken med "utbrudd i deres Guds navn" for seg muligheten av at det var nettopp det som skjedde i tilfellet med Thomas: Dette utbruddet av Thomas kan ha vært rettet mot Gud og ikke Jesus. (The Philosophy of the Early Church Fathers, p.181) At den kjente ortodokse biskopen og kirkefaderen Theodor kunne innrømme og åpent bekjenne at Thomas' ord var en "forundringseksklamasjon rettet mot Gud" - uten å bli anklaget for feiltolkning eller heresi av noen - taler sitt tydelige og sterke språk! Alle i hans samtid skjønte at dette var en god og naturlig tolkning. De visste nemlig meget godt, ut fra den kjennskapen de hadde til sin egen orientalske kultur, at dette var noe som svært sannsynlig kunne ha skjedd da Thomas overraskende fikk møte den oppstandne. Theodor trodde på treenighetslæren, men ble allikevel ikke fristet til å ta Thomas' ord til inntekt for denne læren. For ham var det tydeligvis helt åpenbart at disse ordene hadde en annen og mer naturlig forklaring:

Selv om enkelte moderne trinitarer vil ha oss til å tro at slike overraskelsesutbrudd kun er et moderne fenomen og ikke var noe som ble brukt i oldtiden, så er ikke dette riktig. Theodor, biskop av Mopsuestia (350-428 e.Kr.) var f.eks. "en tidlig kristen teolog og den mest eminente representanten for den såkalte antiokenske skolen .... han var høyt respektert og tok del i flere synoder, og hadde et renomé som ortodoks som det aldri ble satt spørsmålstegn ved. Denne respekterte biskopen av Mopsuestia var en veldig tidlig trinitar og en venn av Johannes Chrysostomos og av Kyrill fra Alexandria." (Encyclopedia Britannica, 14th ed., Vol. 22, p.58). Denne høytrespekterte tidlige trinitaren skrev for 1600 år siden at Thomas' utsagn i Joh 20:28 var: "et overraskelsesutbrudd rettet mot Gud". (Meyer's Commentary on the New Testament, (John), 1983, Hendrickson Publ., Vol.3, p.535). Et annet interessant forhold som støtter opp under denne forståelsen, er noe vi finner i den greske grammatikken. På norsk sier vi "herre" enten vi snakker om noen eller til noen, men slik er det ikke på gresk. Her vil ordene ha forskjellige endelser alt etter hvilken funksjon de har i setningen (kasusformer). I nominativ vil f.eks. ordet herre hete "kyrios", men i vokativ (tiltale) vil det ha en annen form, nemlig "kyrie". Det er f.eks. denne tiltaleformen man bruker i Den norske kirkes liturgi når man sier "kyrie eleison" (herre forbarme deg). Dette grammatikalske mønsteret blir fulgt helt konsekvent over alt i hele Det nye testamente. I alle de 119 tilfellene der noen blir tiltalt som herre, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Åp 4:11 bryter ikke dette mønsteret. Alt tyder på at vi i Den kritiske tekst her har å gjøre med noe annet, en apposisjon. Ellers har The Received Text kyrie også her, slik at det totale antallet forekomster blir 120). Spesielt interessant er det å se at mønsteret følges helt konsekvent i Johannes evangelium, for det forteller oss noe om denne spesielle forfatterens skrivevaner. I alle de 33 tilfellene der ordet herre blir brukt i direkte tiltale til noen i dette evangeliet, er det vokativformen kyrie som blir brukt! (Se Joh 4:11, 15, 19, 49; 5:7; 6:34, 68; 8:11; 9:36, 38; 11:3, 12, 21, 27, 32, 34, 39; 12:21, 38; 13:6, 9, 25, 36, 37; 14:5, 8, 22; 20:15; 21:15, 16, 17, 20, 21). I Joh 14:5 har vi et spesielt interessant tilfelle. Her står nemlig Thomas like overfor Jesus og tiltaler ham med ordet herre. Hvilken kasusform blir så brukt? Jo, som vanlig og som ventet, vokativformen kyrie! Den greske grammatikken blir fulgt - også i møte med Jesus! Om det da er slik at Thomas snakker direkte til Jesus i 20:28, burde vi naturlig forvente å finne formen kyrie også her. Men det gjør vi ikke! Thomas' ord står ikke i vokativ, men i nominativ! Dette er meget interessant! Kan det være at apostelen her bevisst har valgt en annen kasusform nettopp for å markere at det Thomas sier ikke er noen direkte tiltale til Jesus! Er ikke dette den mest plausible forklaringen? Hva annet kan forklare denne spesielle bruken av kasus? Hvorfor i alle dager skulle ikke Johannes følge den greske grammatikken også her - slik som han gjør over alt ellers - dersom det virkelig dreier seg om en direkte tiltale? Noen prøver å si at utsagnet allikevel er en direkte tiltale selv om ordene står i nominativ, og kaller det en "tiltalens nominativ". Selv om det må innrømmes at slike grammatikalske uregelmessigheter faktisk forekommer i NT, og da særlig i forbindelse med ordet Gud, så ser vi aldri at ordet herre blir brukt i "tiltalens nominativ" noe sted! Selv Stefanus, når han tiltaler den herliggjorte og himmelske Jesus som herre (Ap.gj. 7:59), snakker kun til ham i vokativformen - ikke i nominativ! På denne bakgrunn fremstår det som svært usannsynlig at kyrios blir brukt som tiltaleform i dette ene tilfellet i Joh 20:28! Her er en interessant uttalelse fra Edwin Abbott som gir god støtte til våre vurderinger om at kyrie var den normale og enerådende kasusform som ble brukt i direkte tiltale: De egyptiske papyriene bruker kyrie over alt, men aldri, så langt vitneprovene går, ho kyrios i vokativ betydning. En stor mengde vitneprov fra alle eksisterende greske manuskripter viser således at dersom hensikten hadde vært en vokativ tiltale, ville kyrie ha blitt benyttet. Dette bekreftes også ved at de latinske tidligversjonene har "dominus". 1) (Edwin Abbott, Johannine Grammar, 94 sec., 2049) 1) "Dominus" er nominativformen. Vokativformen (tiltaleformen) på latin er "domine". De viktige latinske tidligversjonene (Vetus Latina) bruker altså ikke tiltaleformen i Joh.20:28. PS - Vi skal ikke se bort fra muligheten av at den ovenfornevnte biskop Theodor kom fram til sitt syn på betydningen av Thomas' ord nettopp fordi han kunne sin greske grammatikk! I tråd med det faktum at Thomas' ord ikke ser ut som noen tiltale til Jesus i følge vanlig gresk grammatikk, så ser heller ikke hans utsagn som helhet ut som noe tiltaleutsagn! Det jeg tenker på her, er det faktum at når noen begynner en tiltale med å si enten "herre" eller "Gud" i Bibelen, så har disse personene alltid noe mer på hjertet som de ønsker å si! Det kan dreie seg om mange forskjellige ting, som f.eks. spørsmål, anmodninger, bekjennelser eller annet. Poenget er at de alltid sier noe mer enn bare disse adresseordene eller åpningsordene! Slik er det i alle tilfellene i Johannes evangelium der Jesus blir tiltalt som herre. Her er noen få eksempler: Joh 4:15 - Herre, gi meg dette vannet Joh 4:19 - Herre, jeg ser at du er en profet Joh 6:34 - Herre, gi oss alltid dette brødet Joh 6:68 - Herre, hvem skal vi gå til? Joh 11:27 - Herre, .... jeg tror at du er Messias, Guds Sønn Når det gjelder Thomas' ord, kunne han i tråd med dette gjennomførte mønsteret f.eks. ha fortsatt omtrent slik etter åpningsordene: Min Herre og min Gud, du har stått opp og har kommet til oss! Eller: Min Herre og min Gud, jeg tror at du ..... Men noe slikt naturlig påfølgende budskap finner vi altså ikke. Thomas sier bare begynnelsesordene og ikke noe mer! Hans utsagn likner derfor ikke på et tiltaleutsagn. Derimot har det alle kjennetegn på et kort eksklamasjonsuttrykk.

En annen ting som peker i retning av at det er riktig å forstå Thomas' ord som en kort eksklamasjon rettet mot Gud Fader, er Jesu reaksjon på hans uttalelse. Da Peter bekjente Jesus som Messias, fikk han ros av Jesus og en forsikring om at det var Gud selv som hadde gitt ham dette lyset i hans sinn. Burde ikke da Thomas, mer enn noen andre, fått ros og en tilsvarende forsikring om at det var Gud selv som hadde åpenbart dette for ham, dersom han her virkelig kom med en bekjennelse som fremholdt den dypeste sannhet om Jesus - at han var Gud! Burde ikke Thomas fått lovord uten like for å ha skjønt det ingen andre av disiplene hadde skjønt? Burde ikke Jesus ha tatt utgangspunkt i Thomas fantastiske bekjennelse og bekreftet og utdypet sannheten om sin egen guddom for resten av disiplene? Burde ikke Jesus ha sagt til Thomas noe liknende av: "Velsignet er du, Thomas. Endelig har du skjønt hvem jeg er! Dette er den bekjennelsen jeg hele tiden har ventet på. Jeg er virkelig din Gud." Men alt slikt er fraværende i Jesu reaksjon på det Thomas sier! Vi finner ingen ros, ingen tale om mektig gudsåpenbarelse og ingen utdypning av egen guddom! Alt Thomas får høre, er tvert imot en mild irettesettelse! Jesus refser faktisk Thomas for å ha hatt et så vantro hjerte at han ikke har kunnet tro på oppstandelsen før han selv fikk se Jesus (se v.29). Jesus synes å være helt uvitende om at Thomas nettopp har sagt noe svært viktig om hvem han selv er! Responsen han gir, viser at han ikke tillegger Thomas' ord noen spesiell vekt eller betydning utover det at de viser at Thomas nå tror på oppstandelsen. Dette reaksjonsmønsteret passer som hånd i hanske med at Thomas' ord var et takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader, dvs en kort lovprisning til Gud for at Jesus nå stod levende foran ham. Jesu avmålte respons helt uten hentydninger til egen guddom passer derimot overhodet ikke til at Thomas her plutselig skal ha bekjente Jesus som Gud! En slik grensesprengende bekjennelse er det umulig å forestille seg at Jesus skal ha forholdt seg helt taus og passiv til! Så langt jeg kan bedømme saken, må derfor Jesu respons på Thomas' ord utgjøre en meget sterk indikasjon på at Jesus ikke ble bekjent som Gud denne dagen.

En annen ting man kan reflektere over, er disiplenes trosvitnesbyrd etter denne hendelsen. Endret det seg? Åpnet Thomas døren inn til en fantastisk sannhet om Jesus, som alle de andre disiplene umiddelbart tok imot og begynte å bekjenne? Fulgte Peter umiddelbart etter i Thomas fotspor? Stod han fram på pinsedagen og forkynte at Jesus var Gud? Les Ap.gj. 2:14-41 og døm selv! Her er noe av det Peter sa denne spesielle dagen: Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn som Gud lot ham gjøre blant dere. Alt dette kjenner dere til. Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. (v.22-24) En utvalgt mann velsignet og utrustet av Gud! Slik er Peters Kristusvitnesbyrd. Ikke ett ord om at Jesus er Gud! Peter synes ikke å ha fått noen som helst impulser fra hendelsen med Thomas til å begynne å bekjenne Jesus som Gud. Og slik er det generelt i hele den første kristne kirkehistorien. Jesus blir aldri forkynt eller bekjent som Gud i Apostlenes gjerninger. Det er derfor ingen ting som tyder på at apostlene lærte noe radikalt nytt denne dagen! Det finnes ingen ting som tyder på at det Thomas sa utgjorde noe vannskille i deres trosliv! Igjen får vi altså en indikasjon på at det er en god og rimelig forståelse å lese Thomas ord som et kort takksigelsesutbrudd rettet mot Gud Fader - og ikke noe annet!

La meg også ta med hvordan to velrenomerte bibeloversettelser gjengir Joh 20:28. Legg merke til at Thomas her ikke blir sagt å svare på noe spørsmål. Dette stemmer godt over ens med at Jesus ikke stiller noe spørsmål til ham! Det at verset kan oversettes slik, er også med på å peke i retning av at Thomas' ord ikke er noen tiltale til Jesus. New English Bible: Thomas said, "My Lord and my God!" Phillips Modern English Bible: "My Lord and my God!" cried Thomas. Som et siste punkt vil jeg henlede lesernes oppmerksomhet mot to interessante vers i Joh 20 som rammer inn det 28. verset. I vers 17 har Jesus nylig sagt til Maria Magdalena at hun skulle gå til disiplene og si til dem at han snart skulle fare opp til ham som var både hans egen og disiplenes Gud. Dette var et krystallklart budskap til disiplene - Thomas inkludert - om hvem som var deres Gud og den ene sanne Gud. Hvor troverdig er det da å si at Thomas - i direkte strid med denne undervisningen fra Jesus - noen få dager senere skulle få en ide om at en annen enn Faderen var hans Gud? I vers 31 oppsummerer Johannes - etter hendelsen med Thomas - hensikten med hele det evangeliet han har skrevet. Om det var slik at Thomas bekjente Jesus som Gud og at dette utgjorde noe av selve kjernen i kristentroen, skulle man ikke da forvente at Johannes ville oppsummere sitt evangelium med å si noe om at han hadde skrevet sitt evangelium for at menneskene skulle komme til tro på at Jesus var Gud? Men det gjør ikke Johannes! Det han derimot sier, er at han har skrevet evangeliet "for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn". Igjen står vi altså overfor klare indikasjoner på at Thomas aldri har tiltalt Jesus som Gud.

Jeg avrunder gjennomgangen av denne forståelsesmodellen med et sitat fra den norske kristenlederen Ola Tulluan. Både ordet herre og ordet Gud står i nominativ i Joh 20:28. Tulluan fokuserer her på nominativformen av ordet Gud (theos - i motsetning til tiltaleformen thee): Er theos å forstå vokativt, eller er hele uttrykket rett og slett et mer eller mindre fast utrop som uttrykker forbauselse og lovprisning på en og samme tid? Er dette siste riktig, sier ikke utropet noe om hvilket syn Thomas hadde på Jesus som Gud. Da uttrykker det bare hans forbauselse over det mirakel som oppstandelsen er og samtidig hans lovprisning av den allmektige Gud som har gjort dette mirakel mulig. Denne tolkning sies å stamme fra Teodor fra Mopsuestia og Faustus Socinus, men har ikke funnet mange tilhengere. (Ola Tulluan, Én sann Gud - Monoteismen og det første bud i missiologisk perspektiv, Studiebibliotek for Bibel og Misjon, Fjellhaug, 1998, s.57) Det siste Tulluan her sier om at dette synet ikke har funnet mange tilhengere, bekymrer meg ikke nevneverdig. Sannhet og flertall har på ingen måte vært synonyme størrelser opp gjennom kirkehistorien! Det jeg imidlertid synes er spesielt interessant i hans uttalelse, er hans klare beskrivelse av hvordan alle vanskeligheter fordufter som dugg for solen når Thomas' ord blir forstått som en eksklamasjon rettet mot Gud Fader! I denne forståelsesmodellen har vi altså en enkel og - slik jeg ser det - godt underbygd og troverdig "løsning" på de ordene vi finner i Joh 20:28. Om vi forstår ordene slik, synes alle brikker å falle på plass. Jeg snakket innledningsvis om to interessante forståelsesmodeller til Joh.20:28. Den andre forståelsesmodellen åpner opp for at Thomas muligens kan ha kalt Jesus for Herre og Gud, men at ordene da har hatt en underordnet og relativ betydning. Det at noen blir betegnet som Gud / gud i en relativ betydning - uten noen som helst tanke på sidestilling med den Allmektige Gud - er faktisk et vel dokumentert bibelsk fenomen. I følge Jesus selv var det f.eks. helt OK at dommerne i det gamle Israel ble kalt guder i en relativ betydning (se Joh 10:34-35 / Salme 82). Ikke bare dommerne, men også kongene kunne kalles guder (se Salme 45). Og Moses ble kalt gud i forhold til Farao (2 Mos 7:1). Abraham (1.Mos.23:6) og kong Nebudkanesar (Ez 31:11) ble også kalt guder. Ingen ting før eller etter dette opptrinnet med Thomas tyder på at han bekjente Jesus som Gud i absolutt forstand! Disiplene går ikke denne dagen over til å tro at Jesus var Gud. I Apostlenes gjerninger - altså i tiden umiddelbart etter Thomas bekjennelse - forkynnes Jesus konsekvent som den oppstandne Messias, aldri som Gud. Jeg er derfor overbevist om at ingen venn eller disippel noen gang bekjente Jesus som sann Gud. Apostelen Thomas kan altså muligens ha brukt ordet gud om Jesus i en relativ betydning - en praksis Det gamle testamente gir flere eksempler på og en praksis Jesus selv går god for. Men en slik bruk innebærer aldri sann guddom - bare stor makt og velde. Dette er forøvrig helt i tråd med grunnbetydningen av det hebraiske ordet El. Ordet betyr nettopp kraft, makt og velde. Til og med mektige ting i naturen kan beskrives med dette ordet (Salme 36:7 - mektige (El) fjell, Salme 80:11 - mektige (El) sedrer ). Noen teologer antyder faktisk at vi kanskje ville kommet riktigere ut om vi hadde oversatt ordet med Mektig, eller noe liknende, i stedet for Gud. Da ville den ene sanne Gud vært den Mektige, og andre utvalgte redskaper ville vært mektige i en underordnet og sekundær betydning. Uttalelsene nedenfor peker litt i denne retningen: Det hebraiske "ælohim" betegner ikke bare navnet på den levende, sanne Gud, 1.Mos.1:1 etc. Ordet brukes i en rekke andre sammenhenger som betegnelse for personligheter med makt og autoritet i overensstemmelse med ordets grunnbetydning: Makt, styrke, kraft. På denne siste måten anvendes likeledes det greske theoi, guder. (Illustrert Bibelleksikon, 1987, b.3, s. 236) Det hebraiske ordet for "guder" (elohim) kunne referere til mange forskjellige opphøyde vesener ved siden av Jahve, uten at dette innebar noen utfordring i forhold til monoteismen. (Craig L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel: Issues & Commentary, Downers Grove, Illinois: InterVarsity Press, c2002, “The feast of Dedication” (John 10:22-42), p.163)

Dersom vi husker på at roten som det hebraiske ordet "El" er utledet fra betyr "styrke eller makt", vil vi ikke stå så måpende perplekse når vi ser ordet brukt om mennesker i Det gamle testamente. Det er jo tross alt et element av styrke og makt forbundet med menneskelig autoritet. Det er konteksten ordene El eller Elohim står i som avgjør hvilken verdi disse ordene skal ha. Vi gjør en feil dersom vi gir disse ordene en fast verdi når vårt undersøkelsesmateriale vitterlig ikke gjør det. (Frye, The Father Son Relationship, pp.25.26, sitert i: Patrick Navas, Divine Truth or Human Tradition, Author House, 2007, p.227-228) De første kristne brukte ordet gud om vesener med ulik grad av suverenitet og makt, og ikke slik som nå, bare i en absolutt betydning. .... Det er altså, slik jeg ser det, et relativt uttrykk, et uttrykk som beskriver noen som har herredømme. (Mary S. B. Dana, Letters addressed to relatives and friends, in reply to arguments in support of the doctrine of the trinity, Boston / London, 1846, letter nr.2)

Man finner en vid bruk av ordene for "Gud" i jødisk englelære. Både elim og elohim blir f.eks. brukt i stor utstrekning som en betegnelse på mektige engler i 4Q400-407 (dødehavsrullene). Heller ikke her forligger det noen intensjon om å bryte med Guds enhet eller unikhet. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216-217) Andre himmelske vesener enn Herren blir ofte kalt elohim i Dødehavsrullene. (Adela Yarbro Collins and John J. Collins, King and Messiah as Son of God – Divine, Human, and Angelic Messianic Figures in Biblical and Related Literature, William B. Eerdmans Publ. Co., Grand Rapids, Michigan / Cambridge, U.K., 2008, p.61) Vi må derfor trekke den slutning at ut fra Filons perspektiv og ut fra perspektivet til det jødiske fellesskap han tilhørte, så var hans beskrivelse av Moses som theos (gud) ikke noe som berørte eller truet monoteismen. (P. M. Casey, Monotheism, Worship and Christological development in the Pauline Churches, in: The Jewish Roots of Christological Monotheism. Papers from the St. Andrews Conference on the Historical Origins of the Worship of Jesus, ed. Newman, Davila, Lewis, Brill, Leiden-Boston-Köln, 1999, p.216) I lys av resten av Johannesevangeliet kan ikke Thomas bekjennelse bety at den oppstandne Jesus er den ene Gud. Den betegnelsen har allerede blitt brukt av Jesus selv i kontekst der han klart skiller mellom Faderen og Sønnen. (17:3). I tillegg hadde Jesus i en åpenbarelse for Maria Magdalena etter oppstandelsen befalt henne å gå til disiplene og si til dem at han steg opp "til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud" (20:17). Det er høyst usannsynlig at Johannes har til hensikt å få leserne til å tro at Faderen og Sønnen på ett eller annet tidspunkt har smeltet sammen til ett, eller at den som Jesus kalte for "min Gud" på en eller annen måte har blitt til den oppstandne Herren selv. (Marianne Thompson, The God of the Gospel of John, p.235) I Skriften betegner ikke ordet "Gud" nødvendigvis Den Høyeste, men blir ofte brukt om mennesker og engler. Moses blir kalt Gud: 2 Mos 7:1. Dommerne i Israel blir kalt guder: Salme 82:6. De som Guds ord kom til, blir kalt guder: Joh 10:35. Paulus sier at det er mange både i himmelen og på jorden som blir kalt guder: 1 Kor 8:5. Vi ser altså at ordet "Gud" noen ganger blir brukt i en underordnet betydning. Når ordet blir brukt for å betegne Den Høyeste, blir ofte andre ord forbundet med det for å beskrive hans guddommelige fullkommenheter eller karaktertrekk. Han blir kalt den usynlige Gud, den Allmektige Gud, den eneste vise Gud, den eneste sanne Gud, den Høyeste Gud, Jahve Gud - titler som ikke en eneste gang blir gitt til Kristus noe sted i Bibelen. Om ordet "Gud" alene alltid betegnet Den Høyeste, ville slike tilleggsbeskrivelser vært overflødige. Om Jesus hadde blitt kalt Gud aldri så mange ganger i Skriften, ville dette ikke vært noe bevis for at han var Den Høyeste, like lite som det at Moses blir kalt Gud er noe bevis for at han er Den Høyeste! (Charles Morgridge, The True Believers Defence, Boston, 1837, p.115) Thomas brukte ordet "Gud" i den betydningen det blir brukt om konger og dommere (som blir sett på som Guds representanter) og, fremfor alt, om Messias. (C.G. Kuehnoel (Trinitarian theologian), cited by W.G. Eliot in: Discourses on the Doctrines of Christianity, Boston, 1886, p.79) Thomas så i den oppstandne Jesus den som var utvalgt til å være "Gud" i den kommende tidsalder, han som skulle ta over for Satan, denne tidsalders "Gud". Men Thomas' ord "Herre" og "Gud" er ikke noe annet enn messianske titler på linje med de guddommelige titler gitt til Herrens engel og til Guds representanter i Det gamle testamente. Den tidligere så tvilende apostelen begynte ikke plutselig å tro på den Nikenske eller den Athanasianske trosbekjennelsen og se på sin Herre som "sann Gud av sann Gud". Johannesevangeliet må ikke manipuleres til å samsvare med mye senere spekulasjoner fra greske teologer. (Sidney A. Hatch, Th.M. from Dallas Theological Seminary) Vi må her avrunde denne korte og fragmentariske oversikten over språklig bakgrunnsmateriale. Men forhåpentligvis har nok blitt sagt til å vise at de nytestamentlige forfatterne talte om Jesus i en kulturell setting der terminologi som vi ville ha ansett som passende kun i forhold til et vesen som i sannhet var guddommelig, ble brukt om engler og faktisk også om mennesker. I det første århundres verden kunne man hevde at enkelte mennesker stod i en spesielt nær relasjon til den himmelske sfære, man kunne tillegge dem en viss grad av ontologisk likhet med Guds natur, man kunne ære dem med slike titler som "Guds Sønn", "Herre" - ja, til og med "gud". Og alt dette kunne man gjøre uten å ha noen som helst intensjon om å tillegge de som ble beæret på denne måten samme guddommelige status som den høyeste Gud. (G. H. Boobyer, Jesus as "theos" in the New Testament, The John Rydlands Bulletin, vol.50, 1967/8) Som vi skjønner, har også forståelsesmodell nummer to noe for seg. Thomas kan faktisk ha kalt Jesus for gud i en underordnet og relativ betydning uten å ha hatt til hensikt å bekjenne en sann Gud nummer to ved siden av Gud Fader. En slik bruk av ordet gud er nokså fremmed for oss i vår moderne kultur, men på bibelens tid var en slik bruk av ordet en reell mulighet. Ordet hadde åpenbart en annen valør på den tiden. Alle brikker faller derfor på plass om vi følger også denne forståelsesmodellen. Som nevnt før, synes jeg det er vanskelig å velge mellom de to forståelsesmodellene. Det jeg imidlertid vet sikkert med meg selv, er at begge disse to modellene gir bedre og mer sannsynlige svar på hva slags betydningsinnhold Thomas la i sine ord enn det en treenighetstolkning gjør. Vi har - slik jeg ser det - ikke et merkelig tilfelle av at én person én gang bekjente Jesus som sann Gud i evangeliene. Alle apostlene - Thomas inkludert - trodde kun på Israels Gud! Jesus var deres Messias - ikke deres Gud!

Sluttkommentar: Kommer tilbake til flere emner om treenigheten. Har du spørsmål om dette emne eller andre ting? Send inn dine spørsmål og du vil få svar, her sender du inn:

Mail: jk.chris@online.no

Ellers SMS: 99598070

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://no.wikipedia.org/wiki/Romerriket http://janchristensen.net/index2.php?side=linker

lørdag 26. januar 2013

Nr. 539: Summen av Guds ord er sannhet!

Nr. 539:

Summen av Guds ord er sannhet!

Det hjelper ikke å ha noen skriftsteder som taler om en triadegud da skriften ikke lærer det. Treenighetslæren kommer fra Satan dypest sett, ikke fra den eneste sanne Gud; Faderen eller Jahve! De virkelige kjetterne er de som tror på en triadegud eller treenighetslæren, ikke noen andre! De som trodde på treenighetslæren har alltid forfulgt de som hevdet at Gud er en, om de var Jøder eller hedningekristne, dette er den virkelig og usminkede sannhet! Illustrasjonsbilde viser Jesus som også måtte gå igjennom lidelse for å stå for sannheten og holde frem Guds ord og bibelens budskap



Sal 119:160 Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferdighets lov fast

«Sannheten er så tilsløret i vår tid, og løgnen står seg så godt at man ikke kan kjenne sannheten igjen, med mindre man elsker den.» - Blaise Pascal

Å legge seg ut imot treenighetslæren er å bli stemplet som kjetter for mange

Kjetter, opprinnelig brukt om medlemmer av en religiøs bevegelse på 1100-tallet som ble forfulgt av paven, se katarer. Ordet ble senere betegnelse på en person som bevisst hyller (og søker å utbre) en lære som avviker fra den offisielle kirkes, særlig på viktige punkter, og som standhaftig holder fast på sitt avvik; dvs. vranglærer. Kjetter brukes også om person med meninger som avviker fra vedtatte (særlig religiøse) oppfatninger og som i alminnelighet ansees som forargerlige. Katarerene lærte bl.a. Kristus ble betraktet som en engel som hadde forkynt den sanne lære. (fra store Norske leksikon).

Dette er skrevet av Katarerene motstandere 900 år etterpå, men det viser at gjennom hele menighetens historie er det de som har prøvd å hevde hva Guds ord sier at Guds ord ikke taler om en triadegud som nå har fulgt den kristne menighet i ca. 1700 egentlig som en vranglære. Hvordan har da den vranglære som treenighetslæren er overlevd så lenge? Hovedgrunnen er todelt mener jeg.

1.) Den offisielle kristne menighet som har i det store hele vært majoritetskirken har alltid forfulgt de sanne troende i større eller mindre omfang. Derfor har det alltid vært vanskelig å stått og stå for Gud, selv i denne tiden vi lever i dag.

2.) Alle vekkelsesbevegelser har lagt vekt på opplevelse og den sannhet som de har stått for. Lutheranere på rettferdiggjørelse. Metodistene på helliggjørelse, baptister på dåp i vann. Frelsarmeen på avhjelp all nød, pinsevenner på Åndens dåp. Frie venner på hva Kristus har gjort for oss. Slik har den enkelte vekkelsesbevegelser også stagnert og ikke gått videre med den levende Gud.

Nesten alle jøder eller Israelitter som blir Jesus troende antar ikke treenighetslæren!

Hvordan kan Ordets folk – de som tilhører Gud – som har hatt Guds ord i sin midte ikke godta en slik lære som er en selvfølgelighet for de aller fleste troende?

Slik jeg ser det, så er de ikke slik påvirket og tilsmusset i sitt ånds- og trosliv som dessverre de aller fleste hedningekristne er.

Hvis vi sammenligner skrift med skrift så kan Jesus umulig være den eneste sanne Gud, men vår frelser, Herre og mellommannen mellom oss og den eneste sanne Gud, Faderen.

Hvert eneste bibelvers er Guds ord, men måten det er blitt oversatt på kan være feil, mangelfull og enkelte ganger direkte misvisende!

«Legger» vi i sammen alle skriftsteder som omhandler dette emne så gir bibelen et selv-vitnesbyrd som er meget klart og sterkt. Det er kun en som er den eneste sanne Gud, det er kun og alene Gud Fader. Dernest er Ånden ingen egen person, da hver gang Ånd eller Ånden er omtalt i Guds ord. Enten som Djevelens Ånd, Antikrist Ånd, menneskets Ånd, Guds Ånd, Jesu Kristi Ånd, så er det aldri nevnt som en egen person, men som en del av den personen eller personene som er nevnt i forbindelse med de personene og i den sammenheng det er nevnt.

«Problemet» er Jesus, hva sier skriften om Jesus? Og hva sier Jesus om seg selv?

Guds ord lærer at Jesus ikke er den eneste sanne Gud (Jamfør Joh.e. 17.3 og lignende skriftsteder). Men han nevnes enten som en blant flere Guder eller som Gudesønnen, men aldri som den eneste sanne Gud. Ergo, treenighetslæren er en menneskelaget lære i beste fall, hvis det ikke er demoners lære og forførende ånder som står bak. Det må det være i mange tilfeller da denne læren sitter som spikret hos så mange uten de vet egentlig hva de tror på.

Jeg har svaret på «alt», treenighetslærere har ingen svar som en har dekning for hvis en leser Guds ord i sammenheng.

Treenighetslæren er en lære som bygger på noen enkelte skriftsteder som blir tolket i en sær og meningsløs retning. Mens troen på èn Gud, er en lære som er bibelsk og som holder mål. Et eksempel er der Jesus sier at han og Faderen er et i Joh.e. 10.30. Dette sier også flere plasser om ektefolk at de er et. Hvis jeg og kona mi er et, da opphører ikke jeg å være mann og hun kvinne. Eller hun blir ikke mann og jeg kvinne? Det er her treenighetslærene har funnet en snodig og løgnaktig måte å tolke Guds ord. Det er mange treenighetslære som erkjenner at Jesus aldri er nevnt i skriften som den eneste sanne Gud, men at det er kun og alene Faderen som er nevnt her. Da kan en ikke begynne å overføre slike meninger som at Faderen er den eneste sanne Gud, ergo er Sønnen det fordi han og Faderen er et. Dette høres høyst merkverdig ut og er nonsens, Jesus er ikke den eneste sanne Gud, kun og alene Faderen.

Gjør Jesus til den eneste sanne Gud fordi han sier at han og Faderen til et?

Hadde en konfrontasjon med en ihuga treenighetslærer som kom med argumentasjon på følgende: «Jesus er den eneste sanne Gud fordi han sier at han og Faderen til ett».

Men dette er veldig lett å parere. Det står også om ektefolk at de to er ett! Slutter er blir kone mi å bli kvinne og blir mann fordi hun har giftet seg med meg? Blir Jesus da den eneste sanne Gud da han og Faderen er ett? Selvfølgelig ikke! For noe sludder og nonsens som treenighetslærere holder på med, hele den læren er i beste fall menneskelighet. Eller så er den Satanisk da den ikke forteller og lærer sannhet! De virkelige kjetterne er de som tror, forsvarer og argumenterer for en triadegud eller treenighetslæren som vitterlig ikke er fundert på summen av Guds ord. Det hjelper ikke om det kan se ut som et eller noen skriftsteder taler for at Gud er en triadegud da summen av Guds ord sier at Gud er èn og den eneste sanne Gud er kun og alene Faderen.

Joh. e. 17. 3 og dette er det evige liv at de kjenner dig, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.

1 Tim. 1. 17 Men den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, være ære og pris i all evighet! Amen.

1 Kor. 8. 4b. det er ingen Gud uten én. 5 For om det også er såkalte guder, enten i himmelen eller på jorden - som det jo er mange guder og mange herrer - 6 så er det dog for oss bare én Gud, Faderen, av hvem alt er, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, ved hvem alt er, og vi ved ham.

Jesus selv hevdet, lærte og underviste aldri at han var den eneste sanne Gud, det var kun og alene bare Gud Fader som det er som er den eneste som er fra evighet til evighet. Jesus har en begynnelse og er gått ut fra Faderen! De er ett som et ektepar er det, men allikevel to separate personer med hver sin funksjon og tittel. Legg merke til at i skriften er Den hellige ånd aldri nevnt med navn, hvorfor? Han er ingen egen person, akkurat som vår Ånd ikke er det. Men med egenskaper og utrustning som vår Ånd er det. Derfor å gjøre Guds og Kristi Ånd til en tredje person i en Gud, det er så totalt meningsløst og ugrammatisk og ubibelsk at en må og bør holde det opp som en vranglære og en lære som kommer fra løgnens Far, Satan!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://no.wikipedia.org/wiki/Romerriket http://janchristensen.net/index2.php?side=linker

fredag 18. januar 2013

Nr. 538: Vi kommer aldri til å møte noen hellig ånd hverken på jorden, under jorden eller i himmelen. Tro på dette er demoners lære og forførende ånders lære, tenkesett og infiltrasjon!

Nr. 538:

Vi kommer aldri til å møte noen hellig ånd hverken på jorden, under jorden eller i himmelen. Tro på dette er demoners lære og forførende ånders lære, tenkesett og infiltrasjon!

Jeg vet at bl.a. Benny Hinn lærer at Den hellige ånd har et legeme, og mener at vi skal møte tre guder i himmelen. Slik jeg har forstått den aller fleste kristne så vet de svært lite om dette emne og har slik ikke tatt stilling til dette bortsett fra at enn tar avstand fra de som tar opp dette emne. Men hva lærer skriften? Skriften lærer at i det er èn på tronen, den eneste sanne Gud Faderen. Ved hans høyre side sitter hans Elskede Sønn Jesus Kristus. Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men vår Herre og Frelser og mellommannen mellom oss og ham.

Jeg tror det er bibelsk å se for seg at vi skal møte to personer som sitter på tronen. En midt på, Faderen. Og sønnen sitter ved hans høyre side. Men jeg gleder meg og det vil bli stort hvis jeg får oppleve dette, i sammen med alle som når frem dit. Illustrasjonsbilde viser den eneste sanne Gud Faderen som er den som skal bes og tilbedes fremfor noen andre, selv Sønnen Jesus Kristus oppfordret igjen og igjen til å kalle ham for sin Gud, noe han gjorde også selv. Og be til ham. Selv i Jesu mønsterbønn var det «Vår Far som er i Himlene» som gjaldt!



Trenger vi å vite hvem Gud er?

Dette er selvfølgelig et veldig tema, men vi trenger å vite noe om Guds karakter, hva han krever av oss og ikke minst å ha en feilaktig og ubibelsk forståelse av ham. Gud er både gode og streng lærer skriften.

Rom. 11. 22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.

Vi møter alle plasser i skriften at det er Gud Fader og hans Sønn Jesus Kristus vi har med å gjøre, aldri en ekstra gudeperson kalt Den hellige ånd.

Daniel 7. 9 Mens jeg så på dette, blev det satt stoler frem, og en gammel av dager satte sig; hans klædebon var hvitt som sne, og håret på hans hode var som ren ull; hans trone var ildsluer, og hjulene på den var brennende ild. 10 En strøm av ild fløt frem og gikk ut fra ham; tusen ganger tusen tjente ham, og ti tusen ganger ti tusen stod foran ham; retten blev satt, og bøker blev åpnet.

Dette må være Gud Fader, ingen andre passer til den beskrivelsen.

Daniel 7. 13 Fremdeles fikk jeg i mine nattlige syner se hvorledes en som lignet en menneskesønn, kom med himmelens skyer; han gikk bort til den gamle av dager og blev ført frem for ham. 14 Og det blev gitt ham herredømme og ære og rike, og alle folk, ætter og tungemål skulde tjene ham; hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og hans rike er et rike som ikke ødelegges.

Dette må være Jesus Kristus? Det er ingen andre som passer på den beskrivelsen. Hvor finner vi en tredje gudeperson her, eller andre steder? Aldri, bortsett fra i den bløffen med feil bibeloversettelse som jeg gjengir her:

Da det nye testamentet av de greske manuskriptene ble offentliggjort i 1516, en skriftlærd som het Erasmus inkluderte ikke disse versene til stor ståhei av sine teologiske motstandere som fastholdt at han hadde på en ondskapsfull måte fjernet treenigheten fra bibelen,. Erasmus svarte at han kunne ikke finne denne delen i noen av de greske manuskriptene han kjente til. Og her fortsetter historien. Han utfordret sine motstandere til å fremskaffe et gresk manuskript med treenigheten. Hvis de greide det ville han inkludere det i det neste opplaget av NT. Som svar produserte hans motstandere et manuskript eller i det minste de fikk et produsert. Noen kopierte Johannes første brev fra gresk og la til disse versene, og presenterte dem til Erasmus. Som den hederlige mannen han var inkluderte han disse versene i neste opplag. Det var denne versjonen som ble grunnlaget for King James versjon som ble viktig i den historiske bibelen på engelsk. Disse versene er fremdeles i King James versjon men ikke i nyere og mer pålitelige oversettelser. Dette er årsaken til at en eldre generasjon lesere av den engelske bibelen antok at bibelen lærte dogmet om treenigheten selv om dette ikke er funnet i noen greske manuskripter i mer enn tusen år. Så hva er mest pålitelig? De greske manuskriptene eller de mye senere latinske? La nå dette være klinkende klart, jeg holder meg til det opprinnelige greske manuskriptet. Da må en forkaste både treenighetslæren og Jesus alene læren og tro på kun èn Gud, Faderen og at han har kun en enbåren Sønn, Jesus Kristus!

Her fra mine bibelkommentarer Johannes Åpenbaring 5. 1. Og jeg så at han som satt på tronen, hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl. Her sitter Faderen på tronen. Her er en bokrull som er forseglet med sju segl. Den er skrevet på både innvendig og utvendig. Hva som er skrevet og innholdet vet vi ikke. Men Gud vet mye, mye mer om absolutt alt en de vi finner i bibelen. Gud er uendelig, ufattelig stor, innholdsrik og han er uransakelig. 2 Da så jeg en mektig engel som ropte ut med høy røst: «Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?» Men denne innholdsrike og viktige bokrullen er noen verdige å åpne den og bryte seglene? Her må vi se på hva Gud ser på når det gjelder oss mennesker. Rom. 3. 10 For det står skrevet: Det finnes ikke én som er rettferdig, ikke en eneste. 11 Det finnes ikke én som er forstandig, ikke én som søker Gud. 12 Alle er kommet på avveier, alle er fordervet, det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste. 13 Deres strupe er som en åpen grav, de har falske ord på tungen, under leppene har de ormegift, 14 i munnen forbannelser og harde ord. 15 De er raske på foten når de vil utøse blod, 16 ødeleggelse og elendighet følger i deres spor. 17 Fredens vei kjenner de ikke, 18 og frykt for Gud vet de ikke av. 3 Men verken i himmelen eller på jorden eller under jorden var det noen som kunne åpne boken eller se i den. For Apostelen virket alt nå håpløst. Ikke en kan få lov å åpne boken eller se i den. Verken i himmelen, på jorden eller under jorden. Jeremias 30. 21 Deres høvding skal være en av deres egne, deres hersker skal utgå fra dem selv. Jeg lar ham komme og tre fram for meg. For hvem vil ellers våge livet ved å nærme seg meg? sier Herren. 4 Da gråt jeg sårt, fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den. Hvis Gud ikke har en løsning så har ingen andre det heller. Her gråter Apostelen sårt fordi ingen er funnet verdig å åpne boken. Verden har mange flotte personer som Gandhi, Buddha, og mange andre. Religionsstiftere som Muhammed, Vardhamana Mahavira og mange andre. Men ingen av dem er verdige! 5 Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, han har seiret og er den som kan åpne boken og de sju segl.» Men en av de tjuefire eldste kom med et gledesbudskap. Det var en som er funnet verdig. Han er verdig til åpne boken og de sju segl. Løven av Juda stamme er Jesus. Jesus kom av Juda stamme og levde Gud Fader til behag i 100 % og er funnet verdig. Davids rotskudd er han også da Kong David gjennom Josef hans ste Far kom av Davids hus og ætt. 6 Og jeg så et lam: Det stod midt i kretsen, mellom tronen og de fire vesener og de eldste, og Lammet så ut som det var slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, og øynene er Guds sju ånder som er sendt ut over hele jorden. Her noe underlig, et lam som er blitt slaktet er i sentrum. At det har sju horn, sju øyne og sju Guds Ånder som går med vitner om Jesu fullkommenhet derfor hans verdighet. Jesus er fullkommen styrke, visdom og han har Ånden uten mål. Syv står også for syv sider og syv står for fullkommenhet eller fullendt, At de sju Guds ånder var sendt utover jorden må en se på at alt det som Gud tilveiebrakte i Kristus skulle og ville Gud skulle komme oss menneskebarn til del. Joh. e. 3. 16 For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. 7 Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok imot boken av hans høyre hånd. Ingen kan komme nær Gud og leve. Men Sønnen kan da Gud vedkjenner seg ham fullt ut. Det er ingenting urent og gjenstridig i ham. Kun verdighet, storhet, skjønnhet og godhet. 8 Da det tok boken, falt de fire vesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe og gullskåler fulle av røkelse, det er de helliges bønner. Når Lammet tar boken, falt de fire vesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Det er ikke bare Faderen som får tilbedelse og beundring, men også Sønnen. Men jeg tror at også når vi kommer til himmelen, som på jorden. Er det kun Faderen og Sønnen som skal bes til, tilbedes og æres og tilbedes. 9 De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den. For du ble slaktet og har med ditt blod frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Her skulle Sønnen tilbedes og æres som Faderen, da han er verdig. Og det er ut av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner. Men inngangsporten for dem alle er det samme; med ditt blod frikjøpt for Gud. 10 Til et kongerike har du gjort dem, til prester for vår Gud, og de skal herske på jorden. I Israel under den gamle pakt var kun noen få prester ut av en stamme, Levi stamme. Men i menighetens tid og under det kommende 1000-årsriket er alle gjenfødte prester for den levende Gud. 1. Pet. 2. 5 Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel! Bli et hellig presteskap, og bær fram åndelige offer som Gud gjerne tar imot, ved Jesus Kristus. 11 Og i mitt syn hørte jeg koret av de mange engler som stod omkring tronen og de fire vesener og de eldste – det var titusener på titusener, tusener på tusener av dem. Vi leser i Hebr. 12. 22 til ti tusener av engler. Eller som det også står; engelens myriader. Det finnes et utall med engler men nå er det ikke plass til dem alle foran tronen. Nå er ikke bare de firetyve Representantene for alle frelste for tronen. Men også alle frelste gjennom tiden derfor blir det få engler nå foran tronen. De frelste gjennom tidene blir så mange at englene må vike. 12 De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk. Igjen ropes det med høy røst. I himmelen blir det ropt høyt fordi Jesus er funnet verdig av Faderen. Hadde ikke Jesus blitt funnet verdig ville vi alle gått evig fortapt og blitt utslettet i sammen med alle ikke troende og alle falne engler. 13 Og hver skapning i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, ja, alt som der finnes, hørte jeg si: Han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet. Her er det to som skal prises og æres; han som sitter på tronen, han og Lammet skal ha all takk og ære, pris og makt i all evighet. Å be til den Hellige Ånd og tro at den Hellige Ånd er en egen gudeperson er nonsens og 100 % ubibelsk. 14 De fire vesener svarte: Amen. Og de eldste kastet seg ned og tilbad. Vi leser i Esekiel om disse livsvesne. Esekiel 1. 14 Skikkelsene fór fram og tilbake og var som lyn å se til. Så kaster de firetyve eldste ned og tilber Faderen og Sønnen. Fil. 2. 9 Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn, 10 for at hvert kne skal bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, 11 og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære! Å be til og tilbe Faderen og Sønnen er å ta ”himmelen” på forskudd!

Her er en artikkel jeg skrev for noen år siden, men litt rettet opp:

Ap.gj.17. 29 Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Dette skriftstedet er så langt jeg vet det eneste som nevner guddommen i bibelen (og dette nevner nesten det samme, her fra mine bibelkommentarer Kolossenserbrevet 2. 9 I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, Igjen blir vi påminnet om Kristus. I ham er hele, ikke bare noen deler, av fylden til stede. Joh.e.1. 16 Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. Dette vi er kommet inn er supernåde. Skriften må si, nåde over nåde. Vi begynner å ane at rekkevidden for dette er ufattelig stort. Det inkluderer alle mennesker og vil vare for alltid med ressurser og innhold som alltid vil være mettende og med innhold slik at ingen skal måtte føle på tilkort kommenhet og utilfredsstillhet). Hvem er så det? Og hvilket vitnesbyrd gir Gud selv om seg selv? Etter å ha vært personlig kristen i 30 år så forstår jeg at veldig mye med det vi bedriver med er kirkepolitikk og mye annet som ikke har med å bringe oss fremover på det åndelige område. Men slik er også mye annet i livet. Husker når jeg var liten gutt og sparket fotball med kamerater time etter time var mange ganger den fineste tiden som fotball sparker. Etter hvert når en skulle drive det organisert så ble alt så strømlinjeformet og kontrollert. Men slik er utviklingen og det må en bare akseptere. Slik er det også med utviklingen av “læren” om guddommen der treenighetslæren står sterkest, men Jesus alene læren tror også mange på. Når vi prøver å få et innblikk på dette også rent historisk så forstår en at dette “dogme” er kommet til over tid, vi finner ikke ordet treenighet i bibelen en eneste gang. For mange er dette er sjokk å høre, men det er fakta. Mye av dagens kristendom er resultat av flere kirkemøter (en forsamling av representanter fra kirken). Det første ble holdt i Nikea i 325. Etter skillet mellom den vestlige kirken og den ortodokse i 1054 har det ikke vært mulig å avholde møter der hele kristenheten har vært samlet. Forskjellige kristne "samfunn" (protestanter, katolikker, ortodokse osv.) godtar resultatene fra forskjellige møter, og dermed blir deres tro litt forskjellige fra hverandre. På slike møter har beslutninger om treenigheten, hvilke evangelier som skal tas med i bibelen osv., blitt tatt (usikker om konsensus eller flertallsbeslutninger var det gjengse). Mulig det var en god del lobbyvirksomhet og trusler også. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble en løsning om en "to enighet" med Gud og Jesus fremmet. Den kristne lære om treenigheten ble utarbeidet først på kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Treenigheten kan man hente helt tilbake til de gamle mytologier som fantes lenge før kristendommen. F.eks. egyptisk. Osiris, Isis og Horus. Mange av elementene i kristendommen er hentet fra tidligere religioner, blant annet i prosessen med å innføre en ny religion ble en del høytider, symboler og lignende "adoptert" for å lette overgangen for dem som ikke helt villig fikk en ny religion. Det var visstnok også et alternativ å bestemme at treenigheten bestod av Gud, Jesus og Jomfru Maria. Det slo de fort fra seg fordi det ville være for kontroversielt med et kvinnelig medlem av treenigheten. Men hva er det med treenighetslæren og Jesus alene læren er feil? Mye! For det første med å tro på en gud som er enten treenig eller viser seg på forskjellige måter, så var det Gud som døde på korset. Det lærer ikke bibelen, det var menneske Jesus som døde. Det er kun Faderen som er fra evighet og sønnen har gått ut i fra ham og fikk samme type herlighet i sin preeksistens. Den la han av seg for å bli deg og meg lik og døde ikke som Gud, men som menneske. Derfor ropte han på korset ut. Matt. 27. 45 Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time. 46 Ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Videre så er det helt imot bibelens fremstilling å gjøre den Hellige Ånd til en ekstra gud eller en ekstra person i guddommen. Den Hellige Ånd er en del av Gud likesom min og din ånd er en del av oss. Det er her så mange tar feil. Men samtidig så er Jesus etter oppstandelsen i en viss form blitt en del av Gud eller guddommen. Jesus er en egenperson ved siden av Faderen men det er ikke den Hellige Ånd. La meg nevne tre skriftavsnitt der vi ser Faderen og Sønnen i sammen men allikevel som to adskilte personer som de personene som såg dem også oppfattet det slik. Du kan selv lese Joh. åp. 5 og Ap.gj. 7 når Stefanus fikk se Faderen og Jesus. Vi leser i Daniel 7. 9 Videre så jeg: Tronstoler ble satt fram, og en som var gammel av dager, tok sete. Hans klær var hvite som snø og håret på hans hode som ren ull. Hans trone var flammende luer, og dens hjul var luende ild. 10 En strøm av ild fløt fram, og den gikk ut foran ham. Tusen på tusen tjente ham, ti tusen, ja, titusener stod foran ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet. 11 Mens jeg så på dette, ble dyret drept fordi hornet talte store ord. Kroppen ble ødelagt og kastet på ilden for å brennes. 12 Også de andre dyrene ble fratatt sitt herredømme; tid og stund var fastsatt for deres levetid. 13 Videre så jeg i mine nattsyner: Se, med himmelens skyer kom det en som var lik en menneskesønn. Han nærmet seg den gamle av dager og ble ført fram for ham. 14 Han fikk herredømme, ære og rike; folk og stammer med ulike språk, alle folkeslag skal tjene ham. Hans velde er et evig velde, det skal ikke forgå; hans rike går aldri til grunne. Den gamle av dager er Faderen og Menneskesønnen er Jesus. Det er for meg veldig klart og åpenbart både ut i fra Guds ord og min erfaring av vi har med å gjøre med to personer. Det er dette Apostelen Johannes også sier i sitt 1. brev. Og første kap. V. 3 Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere, for at dere skal ha samfunn med oss, vi som har samfunn med Faderen og hans Sønn Jesus Kristus. Men hva så med den Hellige Ånd? For det første så er dette en Ånd som er Hellig! Hvem er det da realitet til? Gud Fader selv og etter Jesu oppstandelse og himmelfart, også ham selv. Ap.gj. 2. 33 Han ble opphøyd til Guds høyre hånd og mottok av Faderen Den Hellige Ånd som var lovt oss, og utøste den. Dette er det dere ser og hører. Hva står det om Gud? At han er Ånd flere plasser. Joh.e. 4. 24 Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» Derfor må vi ikke løsrive den Hellige Ånd fra Gud selv, og langt mindre gjøre ham til en egen person. Vi som troende har mottatt noe fra Gud selv i våre liv og hjerter. Det er den Hellige Ånd og det er Gud selv som da tar bolig i vårt indre menneske, i vår ånd. 1. Joh.b. 4. 13 At vi blir i ham og han i oss, det vet vi fordi han har gitt oss av sin Ånd. Men dette sier også Jesus, at den Hellige Ånd skal bli sendt. Men det er han og Faderen som tar bolig i oss. Joh.e. 14. 21 Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» 22 Judas, ikke Iskariot, sier til ham: «Herre, hva kommer det av at du vil åpenbare deg for oss og ikke for verden?» 23 Jesus svarte: Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. 25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Vi leser flere plasser i Guds ord at det er Faderen ved sin egen Ånd som tar bolig i oss både nå og den samme Ånd skal være i oss til evig tid. Efes. 4. 6 én Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. 1. Kor. 15. 28 Og når så alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg under Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle. Gud skal være alt i alle både her i tiden og i evigheten lang. Men er dette så viktig? Jeg tror at både de som tror på Jesus alene læren og den ubibelske treenighetslæren kan være frelst. Men jeg liker å gå rett frem på veien med Jesus og alltid la hans ord og sannhet får være det avgjørende. Hebr. 13. 18 Bed for oss! for vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og vil gjerne fare rett frem i alle stykker. Hvorfor gå og tro og forsvare en lære som er feil og ubibelsk slike lærer som Jesus alene og treenighetslæren? Jesus var ikke Gud når han gikk omkring på jorden, og han var ikke Gud fra evighet som Faderen. Jesus har en begynnelse og er gått ut i fra Faderen, og han var 100 % avhengig av den Hellige Ånd når han var menneske på jorden i 33 1\2 år. Ap.gj. 10. 38 nemlig at Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, og at han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen, for Gud var med ham. Det er en to enigheter men en treenighet på den måten at Faderen og Sønnen har en felles Ånd og kraft. Her står det rett ut at den Hellige Ånd er kraft og ikke en person.

Sluttkommentar: Dette er mye å si om. Men jeg vil bare avslutte med at Den hellige ånd er ingen egen gudeperson eller noe i den duren eller retningen. Det er Gud Faders Ånd, liksom vi har en Ånd. Satan har en Ånd, så har Gud en Ånd. Og Den hellige ånd er en felles benevnelse på Guds og Jesu Kristi Ånd. Likesom Satan og Antikrist også får en feles benevnelse på det samme. Dette er egentlig ikke vanskelig, det er bare en 1700 år lange tradisjon som har forkludret dette, skriften gir et klart vitnesbyrd at Gud er ikke svevende og noe som er et mysterium. Men at han er den eneste sanne Gud og han har en sønn som er hans like og har vist oss hvem han er, det er hans elskede Sønn Jesus Kristus.

Joh. e. 14. 8 Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok! 9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen?

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2013/01/nr-533-etter-jeg-forkastet.html http://the-heavenly-blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentar-hoved-view http://janchristensen.net/index2.php?side=linker http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-er-ingen-egen-person http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Den-hellige-aand-er-guds-virksomme-kraft-pr-biblens-definisjon http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Historien-til-treenigheten http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=treenighetslaeren-er-demoners-laere-og-forfoerende-aand