Sider

mandag 25. april 2016

Nr. 1466: Himmelen - en virkelighet!!

Nr. 1466:
Himmelen - en virkelighet!!

Skrevet 12. januar 2007  av Jan Kåre Christensen
Gå inn her: https://archive.org/web/

Så søk på dette og fra rundt 2006 og ut over da var jeg mest aktiv.


Dette er fra kristenblogg.no som jeg skrev på for 10 år siden og som er så mye omdiskutert der nå. Kommer til å legge ut et par artikkler fra dette forumet.


 Jeg skriver som Evangelist. 

Bilde av meg og min hustru Berit.


 
Himmelen - en virkelighet!


Himmelen, det nye Jerusalem, det er vårt endelige mål og rette hjem som troende. For mange, så er det viktigste å komme til himmelen. Men det er så mye mer enn det. Det er først da vi lever fullt ut og uten de begrensningene og stengslene vi har her. Himmelen er full av innhold og en mettelse for oss som mennesker. En ro og fullt ut tilfredsstillelse.

Hvem er det som skal bo i det nye Jerusalem? Det er de som såg frem i mot han som skulle komme i fra Adam og til røveren på korset. Det er alle de som har tatt imot Jesus i fra de første kristne til den siste som blir frelst til Jesus kommer å henter oss hjem til seg (bortrykkelsen). De som blir frelst under den store trengsel. Og de som blir frelst under tusenårsriket. Der kommer jødene i en særstilling. Dernest så er det de menneskene som dør før de kommer opp til den modningen der en kan skille rett i fra galt. Hvem er det som går fortapt? De er alle de som unnlater å omvende seg og ta imot Jesus.

Ser du frem til å komme til himmelen? Eller tror du at det meste er det du kan oppleve her? Jeg tror himmelen er en fortsettelse av livet her, bare mye bedre. Det evige liv begynner egentlig i fra den dagen vi tar imot Jesus som vår herre og frelser. Og det varer for alltid. Det er noen som tror at tiden vil opphøre og alt annet. Men det er Gud, den tidløse som har innført tiden. Vår forestilling om ting, kan gjerne være feil, selv om mange tror det samme.

At vi ikke skal feire påske i himmelen på en eller annen måte, virker for meg som urealistisk. Under tusenårsriket vil en som en påminnelse av hva Jesus gjorde for oss på Golgata, ha et daglig offer, et påminnelseoffer. Slik kunne en ha nevnt mange andre ting. Himmelen er et sted fullt av innhold og mening. Det som vi gjør av gode ting, vil vi også gjøre der. Bare da er alt fullkomment og fullendt. Da vil Gud være alt i alle. Selv i det skapte. Når det står at vi skal gå på gater av gull. Så er det bokstavelig. Men det vil også ha en åndelig mening, alt vil være fullkomment, rent og guddommelig. Gud vil fullt ut være alt i alle. Det åndelige er fullt ut i det skapte. Selv gatene er egentlig en del av Gud, på en fullkomment og fullendt måte.
Det er de som ønsker å komme til himmelen, fordi alt der er godt. Da har du misforstått. Det er først når du tar imot Jesus som din herre og frelser og innretter ditt liv mot ham, at du passer inn i himmelen. Dette livet på jorden er egentlig en forberedelse mot evigheten. I det nye Jerusalem, vil Lammet være i sentrum. Skal du dit, så må Lammet være i sentrum i livet ditt også her.

Vil det foregå jordiske sysler i himmelen? Det som du trives med her, skulle ikke du kunne holde på med det der alt er fullkomment. Jeg er ikke noe flink til å holde på med planter, men jeg liker det utrolig godt. Skulle en ikke kunne holde på med noe slikt i himmelen? Det tror jeg. Det som er forskjellen på himmelen og her, er at på jorda må vi gjerne gjøre det om vi ikke vil eller ei. Men i himmelen er det et tilbud og anledning å gjøre det. Vi synger i en sang:

Himlen, hvilket herlig sted. Himlen snart så brister det, å det gjør meg lyst å komma dit, himlen er helig, himlen er evig, tenk en dag så er jag der, ja jeg vet at snart en dag er jeg der. I himlen er det många ting jag ønsker att få se av skjønhet som alt annat øvergår, jag lengtar møta venner som er gått dit ut førut, men først jag lengtar møta Jesus kjær.

Slik at muligheten for å komme der, er å akseptere det som Jesus gjorde for oss på korset. Og innrette våre liv deretter. Jesus er veien til himmelen, han er selve livet i himmelen og sannheten om alt som har med dette livet og det kommende å gjøre.

Del på Facebook      Send på epost       Skriv ut

Innholdet i dette innlegget er bloggforfatterens eget åndsverk, og er ikke nødvendigvis Kristenblogg.no sin offisielle holdning til tematikken.

Kommentarer

81 kommentarer til innlegget “Himmelen - en virkelighet”

  1. Evangelist sa: Der kommer jødene i en særstilling.

Hva menes med dette? Jøder som forkaster Jesus er like fortapt som alle andre…

Kommentar #5096, skrevet av Leif | 12. januar 2007 kl. 12:30

  1. Evangelist:Flott skrevet.Ja selvsagt for meg er målet å komme til himmelen,først og fremst for å møte Jesus,men og for å se igjen de få som har gått før meg(håper jeg)
    Synes det er vansklig å fårestille seg hvordan det blir,men tror nok ikke som gutt ungen at det er tv og playstation der oppe :-)
    Ser jo og frem til å komme dit,fordi livet her noen ganger er et pes.Der er alt fullkommet,vi skal slippe å streve og slite med det som verden har
    Ja og da håper jeg det er masse planter der oppe,for jeg elsker å holde på med det
    Og mitt barn skal der være fullkomment

Kommentar #5100, skrevet av Jone | 12. januar 2007 kl. 12:55

  1. Leif,
    Nå skal min venn Jan Kåre få lov til å svare selv,
    men det er flere teologiske teorier rundt disse 130 000 i åpenbaringen.

Noen mener at dette er jøder (og noen mener det er kristne jøder, andre ikke)

Johovas vitner “vet” hvem disse er og har navnene deres også :-D
hehe

så om disse 130 000 har mange tenkt mangt i alle fall

Kommentar #5101, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:07

  1. og leif gjorde samme html feilen som jeg gjorde forleden tenker jeg!!

Kommentar #5103, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:08

  1. sukk nå da?

Kommentar #5104, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:09

  1. Leif: det er vel messianske jøder det er snakk om, vel?

Kommentar #5106, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 13:13

  1. hehe… bra du rydder opp, olec. :)

Kommentar #5107, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 13:13

  1. hehe, ble litt lurt av den store I første gangen.

Kommentar #5109, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:18

  1. Andreas sa: Leif: det er vel messianske jøder det er snakk om, vel?

Det gjenstår å se. Vi har dessverre fått inn direkte ubibelsk vranglære i en del kretser, som hevder at jødene er frelst uansett - fordi de er jøder og FORVENTER en Messias…

Kommentar #5110, skrevet av Leif | 12. januar 2007 kl. 13:22

  1. Leif: hmm… ok. Uansett: samtlige bøker jeg har lest om jødene og om endetiden forteller at de 130.000 jødene åpenbaringen snakker om er messianske jøder.

Kommentar #5112, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 13:27

  1. Har aldri hørt om tallet 130.000 i Bibelen, men kanskje du mener de 144.000? I såfall er det ikke mange jøder - og vi har nok langt flere messianske jøder enn 144.000. Så tallet er nok bare et symbolsk tall sett med Johannes’ øyne.

Og mine også for den saks skyld…

Kommentar #5113, skrevet av Leif | 12. januar 2007 kl. 13:50

  1. hehehe,
    jepp, du har rett leif

Kommentar #5114, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:56

  1. Jeg rundet kraftig nedover der gitt.

Kommentar #5115, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 13:57

  1. du nevner bortrykkelsen, og frelse under tusenårsrike…

kan du vise til bibelvers som støtter dette?

så vidt jeg veit, så skal ALLE se han når han kommer, og da er dommen falt….

Kommentar #5123, skrevet av Eldar Andvik | 12. januar 2007 kl. 14:43

  1. les forøvrig denne artikkelen: http://www.adventist.no/adventist/vaar_tro/verd_aa_tenke_over/endetiden/hemmelig_opprykkelse

Kommentar #5130, skrevet av Eldar Andvik | 12. januar 2007 kl. 14:55

  1. Leif: rappa tallet 130.000 fra olec jeg, men husker nå at det er 144.000 :)

Kommentar #5139, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 16:18

  1. Sukk, Alt er liksom olec sin skyld :-(

Kommentar #5140, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 16:26

  1. olec:stakkars deg ;-)Lo godt da jeg så at Andreas bare glatt førte inn samme feil som deg

Kommentar #5143, skrevet av Jone | 12. januar 2007 kl. 16:38

  1. olec: vil du ha en klem?

Kommentar #5145, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 16:49

  1. olec:Sender over en kjempe KKLLEEMM jeg oxo :-)

Kommentar #5147, skrevet av Jone | 12. januar 2007 kl. 16:56

  1. Jeg tar klemmer!

Kommentar #5148, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 17:01

  1. olec:Bedre nå da :-)

Kommentar #5149, skrevet av Jone | 12. januar 2007 kl. 17:02

  1. Til Leif

Det står til og med hvilken stamme dei tilhøyrer, då må me alle veita at dei er jødar? Ikkje sannt?

Ein lesar

Kommentar #5153, skrevet av Anonym | 12. januar 2007 kl. 19:06

  1. Anonym Sa: Til Leif: Det står til og med hvilken stamme dei tilhøyrer, då må me alle veita at dei er jødar? Ikkje sannt?

Sikkert, men Johannes sier i det kommende vers at han deretter så en skare som ingen kunne telle… Av en eller annen grunn nevner han Israels tolv stammer spesielt, men det virker ikke som om disse har noen særstilling ellers i beretningen sammenlignet med denne store skaren - hvor du og jeg tilhører…

Kommentar #5162, skrevet av Leif | 12. januar 2007 kl. 20:42

  1. Anderas og Jone.

Takk for klem ;-)

Kommentar #5171, skrevet av olec | 12. januar 2007 kl. 22:12

  1. Bare hyggelig, olec! hehe

Kommentar #5173, skrevet av Andreas | 12. januar 2007 kl. 23:23

  1. Til Leif

Kan det varta slik eg tenkjar, at menigheten e då i himmelen. Derfor kav vi litta på det at det gjeld jødane?

Ein lesar

Kommentar #5179, skrevet av Anonym | 12. januar 2007 kl. 23:35

  1. Til Leif: Kan det varta slik eg tenkjar, at menigheten e då i himmelen. Derfor kav vi litta på det at det gjeld jødane?

Neppe - les disse versene i Åpenbaringsboken 7, og du ser at de 144000 er listet sammen med den store skare som ingen kunne telle… M.a.o. - det gjøres ingen forskjell på jøder og hedninger lenger.

Kommentar #5184, skrevet av Leif | 12. januar 2007 kl. 23:43

  1. Til Leif

Eg trur du tek feil, då me møttar dem igjen i åpenbaringen 14 som dei uten lyte. Vi kan varta sikre på at dei er jødar og ikkje hedningar.

Ha ein fin kveld i stuga.

Ein lesar

Kommentar #5188, skrevet av Anonym | 12. januar 2007 kl. 23:50

  1. Målet for den kristne er ikkje himmelen! Himmelen er Guds “bustad” og me kristne skal få komme til den nye jord. Det er så mange som tar feil på dette! Kor me blir oppbevart før Herrens dag, den store og fryktelige, er ikkje godt å seie, men husk å vere presis på dette!

Kommentar #5299, skrevet av Marius | 13. januar 2007 kl. 10:09

  1. Marius:Er du sikker på dette.Hvilket Bibelsted mener du dekker dette

Kommentar #5310, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 11:55

  1. Til Leif

At jødene kommer i en særstilling, er under 1000-årsriket. Alle som skal ha kontakt og et personlig forhold med Gud, må komme til Gud i Jesu navn.

Når det gjelder de 144 000, så er det vitner, jøder som under den store trengsel drar rundt å forkynner.

Når du taler om de andre, så er det slik jeg ser det, de som blir frelst under den store trengsel, men som må gi sitt liv for det, fordi Antikrist styrer verden med jernhånd.

Jan Kåre

Kommentar #5312, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 12:17

  1. Til Marius

Gud har nok hele universe for oss, pluss mye mer.

Jan Kåre

Kommentar #5313, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 12:17

  1. Når du taler om de andre, så er det slik jeg ser det, de som blir frelst under den store trengsel, men som må gi sitt liv for det, fordi Antikrist styrer verden med jernhånd.

Antikrist har forlengst kommet og gått, og det kommer ingen ny superhersker. Les historien om de første kristne under Romerrikets terrorvelde, og du vil se at det var disse som opplevde den store trengsel, dyrets merke 666, etc. etc.

Kommentar #5314, skrevet av Leif | 13. januar 2007 kl. 12:22

  1. Til Leif

Jeg tror etter menigheten er blitt bortrykket til himmelen, der vi skal stå for Kristi domstol og feire Lammets bryllup, så vil det være et rerroregime med Antikrist i 7 år ca.

Jan Kåre

Kommentar #5316, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 12:26

  1. Leif:om vi blir bortrykket,men ikke til himmelen.Hvor skal vi da??

Kommentar #5328, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 12:44

  1. Jone sa: Leif:om vi blir bortrykket,men ikke til himmelen.Hvor skal vi da??

Paulus sier ikke noe om at vi skal rykkes til himmelen, men “i skyer”. Min gjetning er at vi drar til Oljebjerget i Jerusalem. Det er jo DER Jesus skal komme tilbake “på samme måte” (som Han ble tatt opp), som Bibelen sier.

Kommentar #5330, skrevet av Leif | 13. januar 2007 kl. 12:52

  1. leif, du må avslutte kursiv med (/I) bare bytt ut () med da blir det borte

Kommentar #5331, skrevet av olec | 13. januar 2007 kl. 13:10

  1. Til Olec

Nå er du tibake igjen. Nå må vi to ikke være så påstålige med hverandre, avtale?

Les 2.Sam.14

Jan Kåre

Kommentar #5332, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 13:29

  1. Leif:nei han gjør vel ikke det.Men om du leser Johannes 14 vers 2-5 så synes jeg det er det det menes.Men mulig jeg tar feil

Kommentar #5333, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 13:31

  1. Til Leif

Vi som menigheten er en hemmelighet (Efes.4), Vi er bruden til Jesus. Vi skal ha stevnemøte i skyen og skal feire bryllup i det Nye Jerusalem, jeg gleder meg fordi at jeg tror at det er meget snart dette skal skje.

Jan Kåre

Kommentar #5334, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 13:32

  1. Jan kåre og olec:God morgen til dere begge.Må dere få en velsignet dag

Kommentar #5335, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 13:35

  1. Til Jone

I like måte. Spesielt jeg, og kansje noen andre mannfolk bør skjerpe seg. Men nå skal jeg ut å trene (skal svømme). Dernest skal jeg ut i kveld med noen kristne venner og i morgen skal jeg preke. Da går hele helga, men jeg håper dere får en fin helg her på kristenbloggen og at vi lærer noe av det som har vært.

Jan Kåre

Kommentar #5337, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 13:41

  1. Jeg har bare min Fars kjærlighet for deg jeg Jan Kåre

Kommentar #5339, skrevet av olec | 13. januar 2007 kl. 13:51

  1. leif, du må avslutte kursiv med (/I) bare bytt ut () med da blir det borte

Vet det så inderlig vel, men noen ganger får man fingertrøbbel…

Kommentar #5342, skrevet av Leif | 13. januar 2007 kl. 14:16

  1. det kjenner jeg alt til, men heller fingertrøbbel, en magetrøbbel.

Kommentar #5343, skrevet av olec | 13. januar 2007 kl. 14:21

  1. Velsignet dag ønskes dere alle! Her skinner solen! :)

Kommentar #5346, skrevet av Andreas | 13. januar 2007 kl. 14:26

  1. Solen skinner her oxo,og nesten 10 varmegrader
    Så fantastisk flott vær :-)
    Ha en flott dag du og Andreas

Kommentar #5347, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 15:41

  1. Hvis dere er glad for 10 varmegrader i januar, er jeg rimelig sikker på at dere ikke har satt sparepengene i vintersportsanlegg…

Kommentar #5348, skrevet av Leif | 13. januar 2007 kl. 15:48

  1. Til olec

Det er godt at du har omsorg for meg. Jeg ønsker deg alt godt. Har ikke fått helt fred for at jeg kansje var litt kras imot deg spesielt, og noen andre.

Synes at det er riktig å be deg om tilgivelse for at jeg har gitt deg noen negatvie personkarastikker, som er ufint og ikke åndelig.

Men jeg mener fremdeles at vi trenger å presentere et bredere bilde av Gud, der det innbefatter mye mer av Guds karakter.

Ønsker å nevne noen av Guds karaktertrekk, egentlig så er det åndelig berikende å bare høre dette.

Hør bare:
Gud er Kjærlighet,
Gud er Hellig,
Gud er barmhjertig,
Gud er Gud over alle Guder,
Gud er full av barmjertig,
Gud er overbærende, han gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger,
Gud er fra begynnelsen til enden,
Gud har en Sønn, som han sente til soning for våre synder,
Gud skal en dag fylle alt i alle,
Gud er en fortærende ild,
Gud er vår forsørger, han er vår Far,
Gud er vår beskytter, en mor kan gleme sitt diende barn, men ikke Herren oss og
mange andre egenskaper som Gud er i besitelse av\eller en kan si at Gud er!

Jan Kåre

Kommentar #5349, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 16:01

  1. Leif: kanskje lurt å satse pengene på Pan Fish istedet… ;)

Kommentar #5350, skrevet av Andreas | 13. januar 2007 kl. 16:16

  1. Leif:Hvilke spare penger.Gliser så munner går trill rundt jeg.Tenk på alle pengene jeg sparer på vinter tøy :-)

Kommentar #5351, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 16:27

  1. Til Andreas og jone

Det sikreste er å satse i den himmelske banken. Dernest her på jorda, så er det i fast eiendom, det har jeg gjort med stort hell, det angrer jeg ikke på.

Men pengene går ut uansett, spesielt med unger og familie. Jeg kunne ha dobblett min inntekt, allikevel så kunne jeg brukt det.

Men lykken i livet er å være takknemelig, bare en klarer det!

Jan Kåre

Kommentar #5355, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 16:54

  1. Evangelist:Ja vet du hva,pengene her har i allefall ben å gå på.Med barn som til og med er voksne og en haug med barnebarn forsvinner disse tantene fortere enn de kommer inn.Prøver å hjelpe til så godt jeg kan overalt,men ser jo at det ikke monner
    Noe går jo selvsagt til den himmelske bank.Jeg selv er fornøyd så lenge jeg får betalt regninger og har litt mat på bordet,men kan jo ikke nekte for at jeg gjerne skulle hatt en litt bedre bil en den 87 vraket som står i gården her.Men Gud har velsignet den,så den humper og går med alle sine feil og mangler

Kommentar #5356, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 17:02

  1. Til Jone

Jeg skal be for deg nu. At Herren skal velsigne deg i fra i dag av på en spesiel måte. Men det er også viktig å sette seg selv i bevegelse, for det er når vi er i bevegelse, at underet skjer.

Du får ha en fin dag fortsatt, er akuratt på vei ut. Be for meg også, jeg trenger forbønn, om en har det bra eller ikke fylt så bra!

Jan Kåre

Kommentar #5357, skrevet av Evangelist | 13. januar 2007 kl. 17:15

  1. Besøk i Himmelen
    Fra boken: “Beyond Death`s Door”
    av Dr. Maurice Rawlings

De var snare til å flytte meg fra kriseavdelingen til avdelingen for intensiv behandling p.g.a. mine brystsmerter.
De fortalte meg at det var hjerteinfarkt.
I elevatoren, følte jeg at mitt hjerte stoppet og jeg mistet pusten og tenkte: “Det er det.”
Det neste som jeg husker var at jeg så ned på min kropp i avdelingen for intensiv behandling.
Jeg viste ikke hvordan jeg kom dit, men de arbeidet med meg.
Det var denne unge legen i hvit frakk og to sykepleiersker og en mørk kar i en hvit uniform,
og han gjorde mesteparten av arbeidet med meg.
Han presset ned brystet mitt, og noen andre drev med kunstig åndedrett, og de ropte:” få tak i det!”
Jeg fikk vite senere at denne mørke karen var en sykepleier på vakt.
Jeg hadde aldri sett han før. Jeg husker til og med den svarte sløyfen som han bar.
Det neste som jeg husker var at jeg gikk gjennom en svart passasje.
Jeg rørte ikke ved noen av veggene.

Jeg kom ut på en åpen eng og gikk mot en stor hvit mur som var veldig lang.
Der var tre trappetrinn som ledet til en portåpning i muren.
På toppen av trinnene satt en mann kledd i en lang kappe med en blendende hvit glans.
Hans ansikt hadde også en glødende utstråling.
Han så ned i en stor hvit bok som han studerte.
Da jeg nærmet meg ham, følte jeg en stor ærefrykt, og jeg spurte ham: “Er du Jesus?”
Han svarte: “Nei, du vil finne Jesus og dine elskede bak den døren.”
Etter at han hadde sett i boken, sa han: “Du kan passere!”
Og så gikk jeg gjennom døren og så på den andre siden denne vakre,
briljante opplyste byen som reflekterte likesom solstråler.

Det var alt laget av gull eller noe skinnende metall, med kupler og spisstårn vakkert smykket,
og gatene skinte akkurat som marmorplater, men de var laget av noe som jeg aldri hadde sett før.
Der var mange mennesker som var kledd i hvite, skinnende klær og strålende ansikter.
De så vakre ut. Luften virket så frisk. Jeg har aldri kjent noe lignende.

Det var en vakker bakgrunnsmusikk, himmelsk musikk, og jeg så to skikkelser som kom mot meg, og jeg gjenkjente dem øyeblikkelig.
Det var min mor og min far, begge døde for mange år siden.
Min mor hadde hatt et amputert bein, men dette var gjenopprettet nå.
Hun gikk normalt på to bein.
Jeg sa til min mor: “Du og far er så vakre!”
De svarte meg: “Du har den samme utstrålingen og du er også vakker.”
Mens vi vandret sammen med Jesus, merket jeg at der var en bygning som var større enn alle de andre.
Den så ut som en fotball-stadion med en åpen ende i bygningene, hvor et blendende lys strålte ut.
Jeg prøvde å se opp på lyset, men kunne ikke. Det var for sterkt.

Mange mennesker så ut til å bøye seg framfor denne bygningen i tilbedelse og bønn.
Jeg sa til mine foreldre: “Hva er det!”
De sa: “Der inne er Gud.”
Jeg vil aldri glemme det. Jeg har aldri sett noe så herlig.

Vi gikk videre da de tok meg med for å få et møte med Jesus, og vi passerte mange mennesker.
Alle sammen var glade. Jeg har aldri kjent en slik følelse av velbehag.

Mens vi nærmet oss plassen hvor Jesus var lokalisert, følte jeg plutselig denne enorme bølgen av elektrisitet gå gjennom min kropp som om noen slo meg i brystet. Kroppen min bøyde seg mens de opererte hjertet. Jeg var kommet tilbake til mitt tidligere liv. Men jeg var ikke lykkelig over å komme tilbake. Men jeg visste at jeg at jeg var blitt sendt tilbake for å fortelle andre om opplevelsen. Jeg har bestemt meg for innvie resten av mitt liv til å fortelle om dette til alle som vil vite det.

Kommentar #5358, skrevet av Levy | 13. januar 2007 kl. 17:16

  1. Evangelist:Tusen takk for forbønn og ja jeg tror at Herren er tett inntil meg
    Men jeg kan nok komme mye nærmere han ja
    Vil selvsagt be for deg Jan Kåre,vi trenger alle å be for og med hverandre,mye mere enn det vi gjør.Ha en flott kveld

Kommentar #5359, skrevet av Jone | 13. januar 2007 kl. 17:41

  1. Evangelist: jeg skal også be for deg, her og nå. Gud velsigne deg.

Kommentar #5360, skrevet av Andreas | 13. januar 2007 kl. 17:55

  1. Tusen takk Jan Kåre.
    Jeg er enig med deg, vi skal være både lys og salt (eller var det salt og lys?)

Tilgivelse har du fått lenge før du ba om det, så du kan ha fred min venn, jeg har som sagt bare kjærlighet til deg, og føler intet stikk. Takk for at du ber allikevel.

Din bror
olec

Kommentar #5363, skrevet av olec | 13. januar 2007 kl. 19:23

  1. Til olec

Takk skal du ha, jeg er borte ikveld. Har ikke min egen Data, så du vet det!

Jan Kåre

Kommentar #5370, skrevet av Anonym | 13. januar 2007 kl. 20:57

  1. Att tillföra ett värde
    Tjänare mfl = bära frukt
    Helig ande investerar väl där buden följs tex mäta rätt (då kvantdatorn lönar gott val). Det är logiskt och empiriskt. Förloraren får då mindre men samtidigt finns ju “kämpa”.

Förvaltarna tex= åtminstone sätta in på bank för ränta

Ränta tillför ju ett värde.
Låta systemet ta hand om förvaltarskapet (utifrån valet).

Att tillföra ett värde är alltså ett absolut krav (interaktion med världen). Sen kvalitéen utifrån kunskap och mognad (trädets växt).
Tex “som ett barn” som trots allt lever ut sin autenticitet.

Här är ju vårt hopp och våra möjligheter.

Helvetet har ju minst 2 nivåer
- evig eld står det för satan och hans demonänglar. De som lirar sig med ondska. Hitlers korrumperade version tex. Det är ju löjligt att överväga att Hitler komma till himmelen. Däremot finns ju diskussion om Judas kommer in (min vän…). Eftersom det finns en determinerad världsordning (tydligt och klart med Jesus själv som huvudperson). Judas förråde ju Jesus och hade dåliga sidor (falskhet). “Gör vad du måste” är ju signifikant. Det fria valet och dess interaktion och utveckling är ju en annan femma.
Man får hoppas Gud har lite humor (men dom ser oss ju som träd, rena eller orena etc= mäter av). Att lära känna Jesus (försöka förstå psykologin) är ju ett bra tips som prästen Karin sa.

Gud är kärlek, endast Gud är god.
Men Jesus dömer.
Den fortsatta resan sköter väl Gud om.
Ondska betalar sig inte. Men givetvis finns ju okunnighet och osäkerhet mm även här. Tex R Hess resa till England för att stifta fred (god handling trots tjänst hos ondskan).

Hoppet om framtiden och aktiva val som ärkebiskopen framhöll

Svenska kyrkan har ju “de heligas samfund” i sin trosbekännelse.
Tolkningar är ju en femma men helighet en annan. Att möta sin ängel och processen dit. Tex kan man ju i vart fall spekulera kring bröllopskläderna och Joh uppenbarelse heligas lidandes rena vita kläder. Brudtärnorna tillför ju en aspekt utifrån judisk kontext. Mer förvaltarskap kan man säga och judarna har blev ju tidigt förvaltare (all frälsning från judarna).

David Deutsch och kvantdatorn ger ju en metafor.
Ljuset är ju överallt och vill ha interaktion = bära frukt.
Vad står det?
Älska varandra och tvätta fötterna (huvudbud) och ära Gud förstås (tex genom beskriva och förstå och då hjälpa andra till värde).
Att vara lite galen kan ju alltid hjälpa till (väcka upp andra). Vi ska ju inte formas under ett klonträd. Och inspirera andra är ett värde. Att vara god och rättfärdig är förstås det samma. Och anden har verkligen behov av denna människa. Och vi kan ju alla tillföra moralen denna kvalité.

Kommentar #5413, skrevet av bb | 14. januar 2007 kl. 11:30

  1. Hei, legger ut noen fortellinger om Himmelen.
    Husk, alt skal prøves. Jeg tror Himmelen er et fantastisk sted.
    Ta gjerne kopi og spre det videre.
    Levy

Jeg var i himmelen

Paul Crouse og hans mor, Janna, hadde syklet sammen, da plutselig seksåringens sykkel kom ut av kontroll. Han falt i en grøft hvor en mann på traktor holdt på å slå gress. Janna og en annen person, så med gru på det store bakhjulet på traktoren kjørte over barnet fra hode til tærne. Janna skrek: “Jesus hjelp meg,” og løp til hennes sønn. Når sykebilen fikk han til sykehuset, ringte hun Christian Television 40, Indiapolis, for forbønn. Doktoren tok rønkenbilder av Paul og var forbauset over at det ikke var noen brukne ben eller andre skader i hans legeme

Ingen merker, ingen sår
For å være sikker tok doktoren nye røngenbilder. I det Paul var klar til å reise hjem, sa doktoren at han ville bli øm i kroppen de første dagene. Det eneste tegn på at Paul hadde vært i en ulykke, var et merke etter hjulet, på den ene siden av ansiktet. Doktoren fortalte Janna at han sansynligvis ville bli sort og blå i hele ansiktet. Men den neste dagen var merket fullstendig borte, og Paul var aldri øm etter ulykken.

Paul besøkte Himmelen
Fire år senere hadde Paul en annen opplevelse. Det skjedde etter at han hadde gått til sengs fredag 13. juli 1979. Senere deltok han sammen med Dr. Sumrall på TV for å meddele visjonen han hadde den natten. Slik fortalte han historien: “Det var mørkt og jeg hørte en stemme si: “La det bli lys! Jeg så da lys og følte at jeg stod opp. Så gikk jeg nedover en lang korridor. Jeg kunne ikke engang se enden på den. I det jeg kom til to store dører og stod foran dem, var det plutselig noen som løftet meg opp. Jeg så meg rundt og så at det var Jesus. Han var kledd i en strålende hvit drakt og hadde en annen kappe som prydet Hans skuldre. Den var ennå mer hvit og mer strålende. Han lignet ikke noe bilde jeg har sett, og det er ikke mulig å beskrive Hans utseende.

I Guds nærvær
Jesus bar meg gjennom en stor dør og jeg viste at vi var i Tronrommet til Gud. Jeg så en stor stol og plutselig var det som en flamme eller klart farvet lys i stolen. Jeg viste det var Gud. Det finnes ingen måte å beskrive hva Han lignet på. Jeg så ikke Hans ansikt, det var altfor klart eller blankt. Jeg kan huske at Han hadde på seg en strålende hvit drakt med gulltråder til pynt. Jesus løftet meg og satte meg i Guds fang. Jeg hørte stemmen til Gud - Kongen si. “Paul har du tatt en avgjørelse om å preke og be for mennesker?” Jeg svarte ikke med det samme.

Herskapsboliger og gater av gull
Jeg satt på Guds fang gjennom hele denne opplevelsen, men jeg kunne se overalt. Gud viste meg rundt i hele Himmelen. Jeg så en gate hvor hele min familie vil bo i Himmelen. Det er ingen vanlige hus. Alle hadde herskapsboliger og de er skjønne. Over døren til hver herskapsbolig var det skrevet navnet til den person som den tilhørte. Jeg så gangstier som var laget av gull som svingte seg fra hver herskapsbolig og sluttet seg til en hovedgangsti som ledet til en port. Porten var laget av en stor perle og den så ut til å være veldig tung. Men du behøvde ikke å åpne den, for når du kom bort til den, åpnet den seg av seg selv.

Taler med sjelene
I Himlen taler du ikke med munnen og lager ord som vi gjør her på jorden. Du kort og godt taler med din sjel. Du bare tenker hva du ønsker å si og det er på den måten du reiser også. Du bare tenker hvor du ønsker å reise, og du er der. Det var en nydelig musikk i Himlen, men jeg visste ikke hvor den kom fra. Når jeg ikke ønsket å høre musikken lengre, så forsvant den bare.

Gud viste meg jorden
Litt senere viste Gud meg jorden. Han viste meg ikke mye fra 1800 tallet, men jeg så 1900 tallet og hvordan kristne hadde arbeidet sammen bedre enn før. Jeg så kristne i en lang rekke og noen ganger var de som en sikk-sakk, men de var i en rekke. Det var en vegg på hver side av dem, en usynlig beskyttelse.

Jeg så mitt liv om igjen
Gud viste meg hvordan det var da jeg begynte å bli sykelig og mor begynte å be. Den bønn gikk direkte til Gud. Han ville få djevelen til å adlyde og forlate meg, og da ville jeg være helbredet. Jeg så traktorulykken da jeg var 6 år. Jeg så traktoren kjøre over meg, men jeg så hvordan Guds hånd løftet traktoren opp. Jeg visste da hvordan jeg ble spart og hvorfor ulykken etterlot seg kun et lite merke i mitt ansikt. Gud viste meg at Han kunne se når djevelen ville angripe ett av Guds barn. Han la bare en usynlig vegg rundt dem for å blokkere for satan og beskytte dem Etter at Gud viste meg jorden, lot han meg se inn helvete. Jeg var glad at jeg var på Guds fang og ikke gikk der. Etter alt jeg hadde sett, hørte jeg Guds stemme tale igjen. Han sa: “Paul, det er ditt valg.” Jeg viste at jeg måtte fortelle det jeg hadde sett. Jeg sa: “Ja, jeg vil preke og be for mennesker.” Da våknet jeg opp i legemet.

______________________________________________

En dame ble hentet opp til himmelen

Hva øyenvitner så :
En dame som ble hentet opp til himmelen beskrev en vaker innsjø badet i det himmelske lys som er i Paradis.
Hun sier : “Jeg holdt pusten, jeg holdt hendene for ansiktet for og skjerme øynene fra den ubeskrivelige herlighet jeg så. Da jeg forsiktig tok hendene vekk fra øynene ble jeg stående som forstenet. Foran oss lå en innsjø som liknet glass, den var fylt med en gylden herlighet og gjenspeilet himmelen, det liknet en sjø av smeltet gull.

Blomster og frukttrær vokste nede i vannkanten mange steder, og langt, langt borte på den andre siden a vannet så vi tårn og spir fra en kjempestor by. Mange mennesker slappet av ved den blomstrende bredden, og på vannet var det båter av vidunderlig struktur, fylt med glade mennesker, jeg vet ikke hva som drev båtene fremover. Barn og voksne var om bord eller svømte i vannet, det var også et engleorkester og et barnekor som svevde høyt oppe i himmelen, de svevde over sjøen, deres barnerøster nådde oss og vi hørte lykkelig lovprisningssang. Ære og takk sang barnekoret.

Vi sto ved bredden av innsjøen, jeg følte meg svak som et barn og mine øyne ble fylt av tårer over all den herlighet jeg så. Flokker med barn lekte rundt meg i en lykkelig frihet. Noen klattret i trærne som hang over vannet og hoppet ut i vannet med lykkelige rop, de fløt rundt i vannet blandt de vakkre vannliljene og lotusblomstene. Det var ingen frykt for fare eller vrede; ingen frykt for sykdom, eller plutslige ulykker; bare trygghet, glede og fred! “‘Dette er virkelig et velsignet liv, sa jeg da vi sto og kikket på barnas glade lek”

____________________________________

Et barn møter besteforeldrene i Himmelen
Dette hendte i 1972, da var jeg 7 år gammel.
Da jeg fortalte min mor og bestemor hva jeg hadde opplevet sa de bare, “glem det, det var bare en drøm” men jeg vet det var virkelig, men den følelsen av og bli avvist ble sittet i meg i mange år, men for noen år siden gikk det opp for meg at det som hendte meg ble gjort av en ubetinget kjerlighet.

Her er historien.
Jeg hadde gått i 2 år på en privat kristen skole.
Jeg var overbevist om at mitt lodd i livet var å bli en “nonne”
Jeg visste ikke at man måtte være katolikk for og bli nonne.

En kveld, mens jeg ba aftenbønnen,
bestemte jeg meg for at jeg ville besøke Jesus.
Jeg la meg til og sove, og med ett for jeg ut av min kropp og
fløt mot en grå tunell.

Tunellen var vakker.
Den var laget av skyer. Jeg visste at jeg skulle møte Jesus.
Jo nermere jeg kom, jo vakrere ble lyset,
desto nermere enden jeg kom, desto større kjerlighet følte jeg.
Alt var så fantastisk, det var så følelsesladet at jeg trodde
jeg skulle briste, alikevel ønsket jeg mer.

Da tunellen åpnet seg, så jeg tre mennesker som ventet på meg.
Jeg kjente dem ikke med det samme, men så gjenkjente jeg dem.

Det var min bestemor, oldemor og oldefar.
De smilte og strakte hendene ut for og klemme meg.
Jeg var så lykkelig. Jeg var kommet hjem.
Jeg ville ikke dra, endelig følte jeg at jeg hørte hjemme noen sted.

Så kom en vakker lysende skapning bort til oss.
Jeg var så glad, jeg tenkte at nå får jeg endelig treffe Jesus,
men det var ikke Jesus. Han var lik Jesus,
men jeg visste det ikke var Ham.

Han utstrålte så mye kjerlighet,
jeg brydde meg ikke om at det ikke var Ham.
Jeg sprang over for og klemme han, da stoppet han meg.
Han stoppet meg ikke fysisk, men en kraft stoppet meg.
Jeg spurte hva som var galt.
Ha så på meg og sa “din tid er ikke kommet enda. Du må dra tilbake”

jeg begynte og gråte fordi jeg ikke ville dra.
Jeg hører til her, sa jeg. “Jeg vil ikke dra tilbake.
Jeg vil bli her”.
Han så på meg igjen og sa “din tid er ikke kommet.”
Så ble jeg trukket tilbake til tunellen av en kraft,
jeg opplevde det som om jeg falt på en fantastisk måte, inn i min kropp igjen.
Jeg satte meg gråtende opp. Jeg greide ikke å stoppe.
Jeg ville ikke være i verden mere.
Det var en vondt følelse og bli avvist.

I dag vet jeg hvorfor jeg må være her.
Men jeg gleder meg til dagen da min “tid” kommer.

________________________________

Et blikk inn i det himmelske hjem

Jonathans besøk hos sin avdøde tvillingsøster i Paradiset
Senhøstens siste dager var forbi.
En bitende nordavind blåste og lekte med de sarte snekrystaller som lydløst og fredfullt dalte til jorden.
På kort tid var by og land innhyllet i hvitt.

For første gang falt snøen på Lydias stille grav.
Hennes tidlige bortgang var noe hennes tvillingbror stadig hadde i smertelig erindring.
Med dyp vemod mintes han sin fromme søster, hun som så ofte var blitt ham til velsignelse gjennom sitt skjulte liv med Kristus. Han gjennomlevde igjen og igjen bildene fra fortiden og mintes sin egen utmattede ånd. Akk hvor ofte gjenopplevde han hennes rene og hellige kjærlighet til Kristus som hadde gjennomtrengt henne til siste åndedrett. Han fant ennå så meget ugudelighet i sitt eget hjerte. Under byrden av sin last fra sin daglige utroskap, lengtet han etter Guds barns herlige frihet. Før han gikk til ro om kvelden, sto han gjerne ved vinduet, og mens han skuet de utallige stjerner, kom tankene til et høyere hjem, der hvor hans søster, Lydia, allerede hadde vært i seks måneder og nytt hvilen der.

I de siste ukene før hennes hjemgang, hadde hun lovet ham, at hvis hun fikk tillatelse av Herren, ville hun vise seg for ham i drømme.
Men ennå hadde han ikke fått noe livstegn fra henne. Hadde hun glemt sitt løfte?
Eller var hennes ønske i mot Guds vilje og orden?
Dette og lignende spørsmål opptok ham ofte.
Men også en kvelende tvil jóg som et lyn gjennom hans følsomme gemytt.
Men - desto lenger han måtte vente på løftets oppfyllelse, desto mer lærte han å skue hen til troen.
Til slutt lot han seg nøye med de skjønne forestillinger om gjensynet.
Ja, disse steg opp i hans sinn som stille anelser ettersom tiden gikk.

Etter noen dager gikk han tidlig til sengs med en trett kropp og sjel.
Før han sovnet, tenkte han på sine opplevelser i timene som var gått.
Hans innvendige menneske var for svakt til å svinge seg opp over det jordiske.
Sukkende ba han om kraft, oppkvikkelse og trøst for de kommende dagers oppgaver.
Den evige Kjærlighet, som ser alt og vet alt og som overgår bønner og forstand, fant i sin visdom at nå var tidspunktet velegnet til å oppfylle Jonathans rensede ønske. Han tillot nå Lydia å føre sin bror inn i det himmelske hjem.

Gledesstrålende fløy hun ned til sin brors leie på den syndige jord.
Ved hennes sakte berøring, så han hennes ånd. Hun vinket ømt til ham.
Han fulgte med glad forundring hans søsters lysende skikkelse som omfavnet ham i inderlig kjærlighet.
Hun innhyllet ham omsorgsfullt i en sky som hurtig beveget dem oppover.
Snart lå jordkloden dypt under deres føtter.

Han ble overveldet av Guds allmakt og brøt ut i en lovsang.
Endelig så de i det fjerne en strålende port av en ubeskrivelig skjønnhet.
Ved portalen sto to majestetiske engler på vakt.
De hilste de to søsken på lykksalig vis: ‘Fred være med dere.’

Lydia skinte enda sterkere ved sin inngang i det himmelske hjem.
Hun bar et foldegevandt av hvit silke etter Morgenlandets skikk og bruk.
Om livet bar hun et gyllent belte.
Dette var rikt prydet med edelstener, likeså kransen på hennes hode.
Hennes askeblonde, lett bølgende hår omga hennes ansikts skjønne oval som uttrykte renhet og kjærlighet.
Jonathan kunne knapt tåle denne herlighet. Hans øyne var blendet.
Lydia tok ham ved hånden og førte ham til en krystallklar liten bekk, full av Livets Vann, som han styrket seg med. Så gikk de sammen til en høyde. Fra denne høyden kunne man se ut over en større del av det paradisiske området hvor Lydia hadde oppholdt seg etter at hun hadde forlatt sin jordiske hytte. Hvor hen de skuet var det fred, ro, glede, lys og liv. Praktfulle perlemorskinnende palasser av forskjellige størrelser hevet seg over de smaragdgrønne gressplener, som var gjennombrutt av glitrende små bekker som var fulle av sølvtråder. Parklignende anlegg omga disse mesterverk av overjordisk bygningskunst. Deres opphøyede stil og arkitektur oversteg enhver menneskelig forestilling.

En svak zefyrvind strøk frem fra øst og frembrakte en vidunderlig vellukt.
Disse dufter strømmet ut over de himmelske marker.
En usigelig lykke var utgytt over Guds hager.
De lot enhver jordisk lidelse og dypeste tidligere smerter bli glemt på noen øyeblikk.

“Hvor herlige er dine boliger, Herre Sebaot;
Én dag i dine forgårder er bedre enn tusen ellers!”
ropte Jonathan i hellig begeistring, knelte ned og tilba Herren.
Allikevel oppdaget han at i dypet av sin sjel var han ennå ikke ren nok for denne herlighet.
Men jo lenger hans blikk dvelte ved disse uforlignelige landskaper, desto større ble lengselen etter å kunne få være her for evig.

Bevisstheten om at han måtte vende tilbake lå derfor som en tung stein på hans hjerte.
Det bar fremdeles i seg det gamle menneskets frykt for døden og livets forgjengelighet.

Lydia skjønte de tanker og følelser som rørte seg i hennes bror.
Hun la sin arm fortrolig på hans skuldre, og sa: “Vær bare frimodig, Jonathan.
Om bare en kort tid er vi for alltid bundet sammen igjen.
Da kan vår glede aldri bli bedrøvet av noe mer.
Benytt du de kostbare nådestunder som fremdeles blir tilmålt deg til renselse og helliggjørelse, så skal du også bli ikledd helse og hellighet, således at du av Herren blir verdig til å stå for Den Høyestes åsyn. Hvor jeg takker min trofaste frelser for alt hva han har tillatt for min lutring og herliggjørelse.

Ikke en eneste av de mange lidelser ville jeg nå ha ønsket å slippe, når jeg nå i evighetens lys har erkjent deres verd. Alle, også de utålelige smerter på min lange sykeseng, var som underpant på hans kjærlighet og er blitt til uendelige kilder av himmelske gleder.

Se på disse frydefulle jomfruer som går der i den vakre engdalen arm i arm.
De er noen av mine lekesøstre og venninner.
Den unge piken som du ser der vandrende i det siste paret, døde i en alder av bare to år.
Hun ble oppdratt i barneparadiset. Også hennes hode er omgitt av en krans av uforgjengelige blomster, og hennes kledning lyser i skinnende lilla farge, som om de var besatt av duggdråper. Men lysende steiner mangler. For de er tegnet på kjærlighet og lidelse som er båret i tålmodighet.

Allikevel bor det ingen misunnelse i deres sjeler,
da de vet at de ved et lengre liv på den fristelsesrike jord,
ikke vil ha nådd den herlighet som de nå har.

Husker du ikke at jeg betrodde deg at jeg ofte følte meg så alene og forlatt?
Å, hvor kortsiktig mennesket er i sine åndelige omgivelser.
Den gang var jeg nesten alltid omringet av de salige og engler.

Disse sang lovsanger over at Herren verdiget meg til å ha samfunn med hans indre lidelser.
Han selv var meg ofte nær og styrket min tro på en skjult måte, selv om jeg ikke merket hans hellige nærvær.

Selv om jeg i mitt hjertes dyp hadde forsikringen om mine synders tilgivelse og håpet om av nåde å bli frelst - så fryktet jeg allikevel i hemmelighet for å dø. Men også i disse alvorlige øyeblikk hjalp Herren meg nådig igjennom. Uforberedt ble jeg overfalt av en tung svakhetstilstand, og mens mine lemmer stivnet av kulde, kom det redsel og tilslutt natt for mine øyne. Da hørte jeg atter en tid min kjære mors gråt, men mistet deretter bevisstheten. Men plutselig følte jeg meg så lett og vel som jeg aldri før hadde vært. Det forekom meg som om jeg i drømme så meg selv ligge der som sovende. Ved mitt leie så jeg også mennesker med tårefylte øyne og bedrøvede ansikter. Da besluttet jeg meg for at jeg skulle skrive opp dette merkelige bilde når jeg våknet, men da trådte to høye skikkelser mot meg med overjordisk glans og med seierspalmegrener i hendene. De sa med et himmelsk salig smil: “Kom sjel, du har kommet seirende gjennom og har trengt igjennom til lyset. Kom hjem til ditt sanne fedreland.”

Jeg så meg om. Der så jeg flere av mine for lengst avdøde og oppstandne slektninger som hilste og omfavnet meg.

Min salige bestemor førte min tidlig avdøde lillesøster til meg.
Hun var nå vokst opp til en skjønn jomfru.
Hun ga meg navnene på de dyrebare slektninger som sto rede til å hente meg.
Da ble jeg klar over at jeg hadde kjempet meg gjennom og var ferdig, og mitt hjerte jublet av fryd og lykke.
Jeg tok imot de kjærlige formaninger fra begge mine ledere, at jeg ikke skulle la noe hindre meg på min hjemferd, at ikke avskjeden fra mine slektninger på jorden skulle hindre meg. Men de hadde ikke verken øyne eller ører for sin forklarede Lydia som vandret midt i blant dem.

Vi hevet oss da opp og svevde, beskyttet og ledet av Guds hellige engler.
De omhyllet oss med tykke skyer der vi fór gjennom mørke forferdelige steder fulle av skrik og forbannelser.
Ofte forsøkte mørke skapninger å trenge seg inn på meg og oppholde meg med allslags sperringer.
Men en av de himmelske ledere viste dem tilbake med et flammende sverd, hvis spiss var dyppet i Jesu blod.

Under denne flukten gjennom dødens dal, kunne jeg ikke holde opp med å be Herren om nåde.
For hvor forferdelig ville det ikke være om en sjel kom under herredømmet av en av disse mørke makter og bli prisgitt motviljen og redselen disse ånder ga. Da lærte jeg først å riktig takke Gud for de daglige prøvelser og videverdigheter i jordelivet. For disse ga meg midler i hånden fra den store Gjenløser til å befri meg fra alle urenheter, for bare de sjeler blir uantastet i disse fryktelige rom som i nådetiden på jorden er blitt fri og løst fra all ugudelighet.

Med inderlig kjærlighet måtte jeg da tenke på så mange mennesker som Herren i sin plan lot meg møte i mine omgivelser. Gjennom deres ufullkommenheter, ble jeg oppmerksom på de mørke dybder i mitt eget hjerte. Varme bønner sendte jeg opp for disse til Den Aller Høyestes Trone, og jeg ble mange ganger overbevist om at disse bønner ble hørt. Snart nådde vi den berømte port hvor jeg ble festlig mottatt. Et stort antall herlige smykkede jomfruer sang der en lovsang til harpespill, mens små barn fra Paradiset strødde ut blomster til meg. Det ble for meget for meg. Jeg sank ned på mitt ansikt og tilba Herren og ba ham om kraft til å tåle himmelens skjønnheter.

De ga meg å drikke av Livets vann, og det oppkvikket meg.
Med ny styrke sto jeg opp mens hele toget under mange tusenstemmig HALLELUJA satte seg i bevegelse.
Vi nærmet oss et opphøyet tempel, hvor vi under sang og i bønn ble velsignet og fra Herrens hånd mottok ærens krans.

Så ilte vi til min bolig som ikke var så langt borte fra denne høyden.
Men dette kan du bare få skue når du har bevart troskapen til ditt siste åndedrag og er blitt gjort dyktig til å få bo i denne herlighet.

Ja, hva intet øye har sett var beredt for meg.
Og min salighet blir forhøyet når jeg engang får vise deg hvorledes Menneskevennens store kjærlighet har oppfylt alle mitt hjertes ønsker.

Til min bolig hører også en stor hage med en vakker skoglund hvor det oppholder seg mange fugler.
Når jeg synger eller roper på dem, kommer de fryktløse og setter seg fortrolig på min skulder og fryder meg gjerne med sine kjærlige og vakre sanger.

Også blomstene gir meg stor glede.
Ingen dødelig munn kan beskrive deres mangfold og skjønnhet.
Når man plukker dem, visner de ikke, for de er uforgjengelige.
Planter du dem på nytt, vokser de videre.
Under mine spaserturer, fornemmer jeg deres svake hvisken.
Jeg hører dem si: ‘Herre Gud, du skaper av alle ting, bøy ditt åsyn ned til oss, for vi er også dine skapninger.
Vi gleder oss ved din nåde over deres hjerter som du har gjenløst!’

Også bønnene fra de jordiske pilgrimmer opplever man av og til på denne måten.
Også etter mine bønner for meg og mine kjære etterlatte, blir jeg gjort del i bønnesvar, og de kommer for meg i gylne bokstaver. Å, hvor jeg alltid opphøyer og gleder meg over de hellige ord som strålte i mot meg ved min inngang til min evige arv: ‘Når du har blitt helt ren, skal du skue mitt ansikt!’ Og hvor kraftig har ikke dette løftet trøstet meg!

Det svaret som jeg fikk for mine inderlige forbønner og bønnfallelser for mine egne slektninger og venner var: ‘Vær fortrøstningsfull. Jeg vil la dere bli forenet!’

Når jeg vandrer gjennom disse blomsterbed, så nikker og bøyer de seg for meg som om de ville hilse meg. Ja, ofte er det som de hvisker til meg: ‘Kjære, vi var også engang i jordens dal!’ Om man kjente disse hemmeligheter i det dødelige legemet, ville man vokte seg for formålsløst å bryte disse i stykker, disse åndsbegavede Guds skapninger. Men man har jo lov til å plukke blomster av kjærlighet til andre og til glede for seg selv.
Men å ødelegge hensynsløst mishager Herren meget.

Når jeg tenker på de kostelige frukter som modnes i min hage, da tenker jeg også ofte på dere. Hvor ofte, nå når det er vinter på jorden, skulle jeg ikke gjerne gitt dere en liten kurv av disse store gjennomsiktige og mørkerøde jordbær, eller noen av disse store gjennomsiktige druer som pryder inngangen til mitt hus her i himmelen.

Ofte sitter jeg ved mitt yndlingsvindu og skuer med lengsel østover til Guds stad, der hvor Kongenes Konge bor. Der vil jeg finne min lykke og min salighet på sterkeste måte. Ingen lidelse, ingen smerte, ingen sorger trykker meg mer. Ingen bedrøvet tanke kan nærme seg meg.

Da jeg atter for en stund hvilte meg på den lille plassen og tenkte på mine kjære i jordens dal, så jeg likesom i en kikkert min kjære mor strikke, søstrene mine hadde heklearbeid, du selv hadde inntatt ditt tilvante hjørne, og vår gode far syntes å lese høyt fra en bok. Våre engler sto ved siden av hverandre med glade ansikter. Da skjønte jeg at det som ble opplest ikke var uten velsignelse for våre sjeler. På nytt la jeg mine forbønner for dem frem for Herren. Og jeg har den forvissning at de blir hørt, slik som jeg allerede ble lovet ved disse blomstene.

Selv om mitt vesen og gemytt gjerne trekker seg inn i ensomhet, så er jeg slett ikke alltid alene. For mine venninner besøker meg ofte og fryder seg med meg over den herlighet som den trofaste Frelser har beredt for oss uverdige. Det er også merkverdig at mine himmelske søstre har kjennskap til mine ønsker og mitt hjertes hemmeligheter. Når jeg lengter etter dem, så er de der. Trenger jeg å være i stillhet, så fjerner de seg.

Mesteparten av tiden bruker jeg til forbønn og på forberedelser til mitt fremtidige virke.
Jeg vil nemlig senere få lov til å tjene Herren med mine gaver som lærerinne i Barneparadiset.
Men jeg har også gått på mange besøk.
Jeg føler meg særlig tiltrukket til to kjære sjeler som eier en landeiendom ganske nær meg med navnet Betania.
De delte, mens de enda var på jorden, både glede og lidelse på søsterlig måte.
Og ved Guds uendelige kjærlighet er de nå igjen blitt forent her i Lysets rike.

Noen få skritt fra deres slott er det en jasminlund hvor vi tilbringer mange stunder med sang og seiersrike samtaler. Hele tre ganger har vi opplevd den usigelige glede at Jesus, kilden til all velsignelse, komme inn til oss, som den gang han besøkte Marta og Maria, og var sammen med oss en stund. Selv om han måtte skjule sin herlighet for oss fordi vi enda ikke kunne tåle å se den, så våget vi knapt på grunn av ærefrykt å se på ham. Hvert eneste ord som han talte til oss var fulle av den inderligste kjærlighet som grep våre hjerter dypt. Og dette lot oss ane den lykke de opplevde som tilhørte hans stadige omgivelser. Også vi er kalt til dette og skal vokse opp til det.

Å, måtte bare mine venninner i tåredalen rette sitt blikk mot Herren,
som er forbildet på all skjønnhet i sin forklarede elskelighet.
Da ville de gløde i hellig kjærlighet til ham,
og ville aldri mer søke sin tilfredsstillelse hos andre skapninger.

Hvor lykkelige ville vel mange utilfredse mennesker bli
om de ville overgi sine hjerter til Frelseren og betro sine liv og sin fremtid i hans hender.
Han bortstøter jo ingen som kommer til ham, selv om de er aldri så fattige og ringe.
Hans øyne ser ikke etter skjønnhet og rikdom eller på ytre fortrinn.
Å, nei, med inderlig kjærlighet ser han til dem som er nedbøyd ved erkjennelsen av sine synder og all deres elendighet
- men som lengter etter ham og begjærer hhans hjelp, og vil elske ham over alt annet.
Til disse sjeler nærmer han seg og åpenbarer seg gjerne for dem i stillhet og i det skjulte.
Og når de blir klar over hans allesteds nærvær,
ja, får nyte hans guddommelige nærhet, så blir deres salighet ubeskrivelig stor.

Lys omgir Guds sanne barn allerede i deres dødelige hylster.
Selv helvetes makter erkjenner deres englebeskyttelse og deres himmelske adel.

Mange sjeler som på jorden kanskje bor i et lite takværelse, men som levde helt for Herren,
opplever her i Fredens Land et velinnredet hus som er verdig en konge!
Der finner de sine hemmelige ønsker ivaretatt, slik som den evige Kjærlighet kan tilrettelegge og oppfylle dem.
Hvis de ikke selv var udødelige, så ville de ikke kunne tåle den beredte herlighet.
Ja, kongelig belønner Frelseren disse som vandrer i hans fotspor.
De som fra morgen til aften streber etter å tjene ham og å arbeide for ham, alene for å tekkes ham.

For Jesu skyld, forlat også du alt som fremdeles hindrer deg i å bli helt hans eiendom!
Vandre alltid i hans hellige nærvær.
Bring allerede når du våkner dine tanker som et morgenoffer til ham.
Be daglig om selverkjennelse og la gjennom hans ånd de mest skjulte folder i ditt hjerte bli avdekket.
Vend dine øyne bort fra verden, og gi akt på alle dine tanker!
Tillat dem ikke å fare nytteløse omkring.
Men før dem alltid tilbake igjen til din Gud.
Hos ham alene finner du fred!
Selv under ditt arbeid kan du tenke på ham.

Utrett alt som du må gjøre i kjærlighet til ham og etter ditt beste skjønn og kunnskap,
som om det var ham som hadde gitt deg oppdraget.
Å, se opp til ham som helliger ditt yrke!
Selv det ringeste verk vil ikke bli uten lønn fra ham.

Unngå ethvert unyttig og uoverlagt ord og uttrykksmåte som er uverdig for en kristen!
Alt slikt er et frø som stiger opp, og her i evigheten blir det enten til sorg eller glede når det blir gjenfunnet.
Vær ikke utro mot Herren for å bli likt av mennesker,
så du deltar i den lettferdige underholdning i dine verdslige omgivelser,
hvor man så snart mister freden i sitt hjerte.
La deg heller ikke lede til å dømme andre.
Særlig av likesinnede som så gjerne fordømmer sin neste på grunn av egen mangel på ydmykhet og selverkjennelse.
Tilbakevis slike uttalelser med bestemthet, og vokt deg for slike kjærlighetsløse antydninger.
Slike ord kan ofte medføre stor skade blant kristne nybegynnere og svake sjeler.

Den som elsker Herren av hele sitt hjerte, og søker,
ja, anstrenger seg for å gjøre hans vilje i alle ting,
han vil også finne trofaste barn etter hans løfte.
Overmåte lykkelige er de sjeler som han har åpnet øynene
på så de kan erkjenne ham.
Hver liten blomst ved veien vil da minne om ham.
Mat og drikke, ja, alt hva de trenger til livets opphold,
mottar de i stille tilbedelse fra hans hånd.
Og de fryder seg i den kamp som er tilrettelagt for dem i
deres Guds strid og Frelserens, som de selv tilhører i evighet.’

Med spent oppmerksomhet lyttet Jonathan til sin søsters ord.
De etterlot et dypt inntrykk i hans vesen.
Men ved slutten av hennes tale, følte han at tiden var nær da han måtte vende tilbake til lidelsens og smertenes dal. Han fryktet også tvilstanker som ville komme opp, som kunne røve fra ham velsignelsen ved det han nå så.

“Å, Lydia, vil du ikke gi meg et tegn når jeg våkner opp som ikke kan omstyrtes av min fornuft?” “Jeg vil spørre Herren om det,” svarte hans gudhengivne søster og knelte ydmykt med foldete hender. Da hun reiste seg, så han et glad smil på hennes lepper. Og det takknemlige uttrykket fra hennes blikk sa ham at hennes bønn var hørt. Med beveget hjerte omfavnet hun sin bror som atter skuet ut over de evige marker. Så ilte hun sammen med ham tilbake til porten. Med hilsener og oppdrag til sine foreldre, søsken og venninner omhyllet hun ham igjen med det beskyttende skyhylsteret ved hans utgang.

Snart lå det himmelske hjem som et fjernt lyspunkt bak dem.
Jo dypere de svevde nedover, desto mattere ble glansen.
Mørket tok til og han kunne til slutt bare skimte gjennom Lydias strålende kledning.
Med en stormvinds hurtighet kom de nærmere jorden.
Så kunne de se land og hav på jorden og til slutt en større by.
I ett nu nådde de Jonathans værelse.

Da han våknet, så han seg om halvveis tvilende.
Men så oppdaget han sin søster ved det åpne vinduet.
Hun vinket sin avskjed til ham.
Jonathan takket Gud.
________________________________

Jeg har mange flere fortellinger om noen er interisert.

Kommentar #5457, skrevet av Levy | 14. januar 2007 kl. 17:10

  1. Bare kom med dem

Kommentar #5458, skrevet av Evangelist | 14. januar 2007 kl. 17:13

  1. Les boka 90 minutter i himmelen, alle sammen! Den har en fantastisk beskrivelse av himmelen.

Kommentar #5460, skrevet av Andreas | 14. januar 2007 kl. 17:20

  1. Levy:Tusen tusen takk for alt du kommer med.Kjenner at det blir en hælig varm og god stund når jeg leser.Det er så vidunderlig det vi har i vente,at det er vansklig å finne de rette ordene.Men for en velsignelse det er å lese om det
    Så talen til Don om 90 min i himmelen og har lest boken til Baxter om en åndilig åpenbaring av himmelen.Synes en kommer så nært til Jesus med slik undervisning og vitnesbyrd.Jeg merker at DHÅ er mektig tilstede
    Takk igjen Levy,og kom gjerne med mere.Gud velsigne deg rikelig

Kommentar #5467, skrevet av Jone | 14. januar 2007 kl. 19:16

  1. Oi, det var oppmuntrende, her er noen fortellinger til.
    (Jeg så også talen til Don Piper, men har ikke lest boken enda.)
    Levy
    ___________________

Adullam barna ser Bibelens hellige i Himmelen
På den åpne plassen mellom trærne, blomstene og paradisets fugler så Adullam barna skarer av forløste,
som danset og spilte trompet sammen med englene, og noen ganger sluttet de seg til denne festlige forsamlingen. Det var små barn, store barn og voksne, men ingen gamle. Hvilke himmelske sener,
hvilke himmelske sangere, hvilken glede blant profetene, de hellige og de gamle martyrene.
De så Peter, Jakob, Paulus og andre, som verden ikke var verd.

Vår gutt fra den fattige Miao stammen så sin tante i himmelen og sin egen lille søster,
som var gått til landet hinsides.
Vår lille kinesiske Mary, som døde i Kotchin, tok nå våre gutter ved hånden og sluttet seg til dem i himmelen.
En gutt så en kristen dø i nærvær av engler.
Slektninger og venner samlet seg omkring ham.
En engel sto ved sengen og ventet på frigjørelsen av den kristnes sjel.
Da sjelen var frigjort fra det besværlige legemet,
tok engelen ham ved hånden og steg med ham opp til himmelen.

Maktene og myndighetene i himmelrommet forsøkte å hindre engelen i å passere med sin byrde,
men ble overmannet av engelens seierspris og tro, og deres flukt fortsatte til den himmelske by.
Engler ventet ved porten for å ønske den frigjorte sjel velkommen til byen.
Da han gikk inn, ble han mottatt av en englehær.
Noen spilte på harpe, andre blåste trompet.
Noen sang og andre danset av glede.
Alle frydet seg sammen ved å gi denne pilgrim fra jorden en kongelig velkomst i de forløstes evige by.

____________________________________________

Tronen
Fra boken: Paradiset, Den Hellige Stad og Tronens Herlighet.
Boken kan bestilles fra: Esca Forlag, boks 1092, 1510 Moss. Telf: 69 27 33 85
Like ved det 20. Århundrets skifte, ga Gud Seneca Sodi, en gresk kristen jøde, den vidundelige opplevelsen av å tilbringe over 40 dager i himmelen.

Tronen
Vi var så henrevet av synet foran oss at Bohemond falt på sitt ansikt og lot det strømme ut lovprisninger til Gud på en måte som jeg aldri før hadde hørt ham.
Vi kjente oss alle virkelig fullstendig overveldet av undring og beundring. Den uhyre størrelsen på de forskjellige felt av Tronen er utenfor all jordisk sammenligning. Den var spredd ut i alle retninger foran oss.
Bohemond kom tett opp til meg og sa med dempet stemme: “Hvem kunne tenkt seg en slik herlighet.” Lys, bare fylt med herlighet, høyt hevet over alle menneskelige forestillinger om jordiske ting, åpenbarte Tronens herlighet og glans som overgår all menneskelig evne til å beskrive, så jeg måtte tenke på det ordet som jeg så lenge hadde hørt at “Gud er lys, og i ham er det intet mørke.” 1 Johannes 1:5.

Vi stod lenge i undring og beundring. Vår guide kom til oss nå, og sa: “Vi vil nå dra framover og se mer av vår Faders Trone. Dere behøver ikke å frykte for noe, for vi er alle Guds barn, og han har behag i at vi storlig fryder og gleder oss, og likeså at vi får kjennskap til hans kjærlighets skatter.
Kom nå med meg, og jeg vil vise dere med et øyekast litt av hva Gud hadde i sinne da han la grunnvolden på jorden og skapte mennesket i sitt bilde.
“Jeg har vært her i tusener av jordiske år. Det var bare få av jordens innbyggere på den tiden da jeg ble til, sammenlignet med de talløse millionene nå. Men et enormt antall engler var omkring Tronen første gang jeg så opp på denne herligheten.” “Ja, jeg husker at det står i Guds ord, ” sa jeg, “Titusen ganger titusen engler er omkring Tronen.” “Sannelig, det er hundre millioner, ” sa Bohemond, “og jeg tror det er plass til hundre millioner til!”

Vi fant ut at vår ledsager var ingen annen enn Enok. Vi hadde møtt ham i vognen og også ved vår første ankomst til Paradiset, og igjen ved et av de store lovprisnings samlingene her i Staden. Men vi hadde møtt så mange hundreder og til og med tusener på kort tid, og i tillegg ble vi så overveldet ved dette store synet, så vi skjelnet ham sent ifra så mange av de andre eldste.
Hans legeme skinte som lyset selv, og han var et bilde på helse og ungdom og mennesket som aldri smakte døden. “Å, Enok, du Guds velsignede!” “Kom med meg,” sa han. Og vi fulgte ham til en forhøyning som var bygget flere fot over Tronens gulv. Fra denne kunne vi se den talløse skare som Johannes så i sitt syn, eller den del av den som våre øyne kunne oppfange, som intet menneske kunne telle.Talløse skarer fra alle jordens nasjoner kledd i de reneste, hvite klær. De så ut til å bevege seg i alle retninger i en frydefull tjeneste for sin Herre. Jeg sa med dempet stemme til Bohemond: “Jeg undres på om Johannes er et eller annet sted iblant denne mektige hærskaren, for jeg husker hans ord hvor han forutsa dette vidunderlige syn:
“Deretter så jeg, og se, en stor skare som ingen kunne telle, av alle ætter, stammer, folk og tunger, som stod for Tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler og med palmegrener i sine hender.” Åpenbaringen 7:9

Så sa Enok: “Skal vi nå dra videre? Det er enda vidunderlige ting å se foran dere.” “Å ja, så absolutt, vi vil gjerne se det alt sammen.” “Men dere vil være her en lang tid før dere har sett alt, sa Enok.
Da vi dro avsted, møtte vi igjen mange som vi hadde sett i andre deler av Staden. Alle virket så tilfredse og lykkelige. De ønsket ikke noe som de ikke hadde. De opplevde forskjellige ting, men den hellige harmonien var som musikk spilt på harpens strenger, uten noen disharmoni, hverken i Staden eller i Paradiset.
Enok ledet oss nå til selve Tronen. Den var omgitt av vidunderlige majestetiske bånd av lys med alle regnbuens farger, som tilkjennega egenskaper til Den Allmektige Gud og vår alles Fader. Vi syntes nå å forstå Gud på en måte som vi aldri hadde gjort før. Jeg tenkte på båndet av lys som omgir planeten Saturn, de gullfargede skyene i en jordisk solnedgang, men ingen sammenligning kunne beskrive Guds herlighet. Under denne regnbuens sirkel var setet til Den Allmektige Fader. Det er uråd å kunne beskrive all denne skjønnhet, høyhet, herlighet og majestet som fantes der.
Det var simpelthen som et dekke av herlighet hvor alt ble farget av alle regnbuens farger. Nå vil det ikke la seg gjøre å tenke på Den Allmektige i hans storhet og makt på den måten at han skulle være enorm av størrelse rent ytre sett. Enhver av Faderens egenskaper var i hans sønn, Jesus kristus. All makt var hans, både i himmelen og på jorden, og mens han er allestedsnærværende, så antyder hans allesteds­nærværelse at han er en person, og den personen har sete på sin trone, og fra denne tronen utgår all styrende makt til hele universet.

Hans ånd og makt er virksom i alle verdener, og hans Trone er like ens i alle himmelske riker. “Hvis du ikke hadde vært forberedt for det,” sa Enok, “ville du ikke ha holdt ut denne veldige herligheten.
Moses, som vi hadde møtt ved en av fontenene nær Juda porten, og som vi hadde hatt det så hyggelig i sammen med, kom akkurat nå opp ved vår side, og med et hyggelig gjenkjennende bukk, sa han: “kjære brødre, ikke bli skremt av denne herligheten eller bli grepet av frykt for å se deres Faders ansikt, for dere er lik ham nå.
En gang på jorden ønsket jeg og ba jeg om å få se hans ansikt, men jeg visste ikke hva jeg ba om. Gud gjorde det da klart for meg at intet menneske kunne se hans ansikt og leve, men han tilslørte sitt ansikt da hans herlighet passerte foran meg, men jeg så ham bakfra. Men nå kan dere se opp på hans ansikt, og ikke bare leve, men fryde dere over synet med økende henrykkelser gjennom evigheten.”
“Å, velsignet være hans navn,” sa jeg. “Min sjel er så fylt med en stigende fryd ved synet av denne ubeskrivelige herlighet at jeg ikke kan kontrollere mine følelser.”

Sammen med mange andre som stod ganske nær oss og som nylig var kommet til Tronen, falt vi ned foran Gud med tilbedende lovprisning og fortsatte lenge i denne stilling. Plutselig hørte vi et mektig kor fra titusen ganger titusen sammen med en talløs forening av hellige, som sa: “Velsignelsen og æren og herligheten og makten tilhører ham som sitter på Tronen og Lammet for all tid og for evighet.
” Da vi reiste oss, så jeg Guds herlighet slik som jeg aldri hadde sett den før. Hans ansikt var som lyset, og alle hans guddommelige egenskaper virket åpenbart og stod ut i en slik vakker harmoni, at jeg bare kunne tenke på kjærlighet, godhet, barmhjertighet, kraft, visdom og kunnskap, og at alle våre behov ville bli dekket av ham.
Jeg så igjen, å, hvilke rene og hellige tanker fylte min sjel. Jeg tenkte på noen strofer som jeg lærte for lenge siden: “Evig lys, evig lys. Hvor ren den sjel må være når den er brakt hjem til ditt søkende blikk. Den visner ikke, men med rolig fryd, lever den og ser på deg.” Hans altseende øyne var kjærlighetsøyne. Jeg visste at alle ting i himmelen og på jorden og i alle verdener, både små og store, var nakne og åpne for disse øyne.
Hans hender, visste jeg, hadde skapt dem alle. Enok og Moses stod begge helt nær oss, og sa: “Vi har været her i tusener av jordiske år, og likevel har vi bare begynt å kjenne Gud. Du tror gjerne at du har sett de øynene, men likevel har du bare sett en lysstråle av hva du vil komme til å se. Du tror kanskje at du har sett hans føtter, men jorden, som du så nylig har kommet fra, er kun en liten fotskammel.” “Å, ja, sannelig,” svarte jeg. “Jeg husker nå hans ord: “Himmelen er min Trone, og jorden er en skammel for mine føtter.” “Hans storhet kan du aldri forstå,” sa Moses. “Du ser ham sittende på sin Trone, men på samme tid er hans allmektige ånd allesteds nærværende.
Hans skapende ferdighet mangler ingen kunnskaper, og hans evige energi kjenner ingen besværlighet. Han blir aldri trett mens han opprettholder sitt skaperverk. Hans øre som hører alt, hører på alle rette bønner som blir bedt. Hans allvitende øyene ser alle ting. Hans allmektige hender er raske til å velsigne eller til å forbanne. Hans vilje blir simpelthen en allmektig lov.”

_________________________________________

Det himmelske Jerusalem
Fra boken: Syner bak forhenget, av H.A.Baker.
Utgitt på Shalom Forlag, 6440 Elnesvågen
Disse åpebaringene ble gitt til barn på et barnehjem i Yunnan fu, i sør Kina, da Guds Ånd kom over dem.

Etterhvert som de nådde frem, så de den himmelske bys lys i det fjerne.
Da de kom nærmere, så de den prektige muren sende ut sitt underfulle jaspislys.
Grunnvollen var av ubeskrivelig skjønnhet, skinnende i hvitt, rødt, gult, oransje, purpur, blått, grønt, fiolett og alle de tolv praktfulle juvelers andre farger.

Denne byen i himmelen så barna som tre byer i ett.
En by over den andre.
Den største nederst og den minste øverst, således at helhetsinntrykket var en pyramide.
Siden Johannes så denne byen omgitt av en mur og da byens mål er oppgitt å være 12000 stadier, har bibelforskerne antatt at den himmelske byen ikke er en firkant, men en pyramide.

Våre barn visste ikke noe om dette.
Heller ikke hadde jeg noen gang tenkt på det nye Jerusalem som tre byer, den ene over den andre.
Gud, som plasserte verden i himmelrommet, kan også plassere disse byene himmelrommet.

Bibelen forteller intet om byens indre oppdeling.
En av våre små gutter talte i profeti mens han i et syn sto ved Herrens føtter, og Herren talte med ham.
I denne profetien sa Herren at han hadde gjort himmelen stor nok for alle og enhver, og at han hadde delt den i tre byer, og at hans trone var i den øverste.

Tid og rom betød intet i det himmelske rike.
Det er intet umulig i en sånn ordning av Guds Stad.
Det er tre Himler, det er tre etasjer i arken, hvori Gud frelste den daværende skapningen.
Gud er tre i en. Hvorfor skulle så Gud ikke herske fra toppen av hele universets pyramide, siden “stenen som bygningsmennene forkastet er blitt til hovedhjørnesten, ” ja, kronen på all skapningens pyramide.

Adullam barna gikk gjennom perleporten inn i de gyldne gaters by.
Hvitkledde engler voktet portene og hilste dem velkommen.
I sannhet ingen tiggeraktig mottakelse.
Her ble disse jordens forkastede og utstøtte mottatt som konger av englenes hærskare.
Har ikke Frelseren lovt den svakeste og ringeste av sine barn å regjere som konge og prest sammen med Kongenes Konge i evigheters evighet.

Gjennom Portene inn i staden, ut fra jorden inn i himmelen, ut fra dødeligheten inn i udødeligheten.
Ut av døden, inn i livet. Hele det gamle bak oss og under oss, og hele det nye liv foran og over oss.
Innenfor portene engler alle steder.
Talende engler, syngende engler, jublende engler.
Engler som spiller på harpe og blåser i basun.
Dansende engler som priser kongen.

Bare de som ble fylt med den Hellige Ånd kjente denne overfloden av indre glede, som gjennomstrømmet hele deres vesen.
Det evige liv, det himmelske liv fra Gud, forsmaken, sikkerhetspantet fra himmelen.
Barna klappet i hendene av henrykkelse. De ropte av glede.
Somme tider falt de ned på gulvet i henrykkelse og ubehersket latter idet de hoppet og danset i stor fryd.
Deres ansikter var så forvandlet ved denne himmelske gleden at denne overjordiske bys herlighet nesten syntes å skinne på oss.

Det var ingen sorg i denne by.
Ingen sørgmodig hengehodereligion her. Ingen begravelsestoner i salmene.
Dette var en gledenes by, gleden i den Hellige Ånd, en uutsigelig og forherliget glede.
Lek med løven og andre dyr i Paradisets Hage Barna holdt de små kjæledyrene i sine armer og lot dem gå fra den ene til den annen.
Eller de fant en løve som hvilte fredfullt under et tre.
I et sånt tilfelle kunne de springe bort til den, og klatre opp på dens rygg, og stryke sine fingre gjennom den bølgende manke, klappe løvens rynkede ansikt og putte hendene inn i dens munn. Hvis de hadde lyst til det, bøyde de seg ned ved siden av den for å kjæle for den som for en god kamerat. Hvorfor ikke? Ulven skal gå sammen med lammet, og leoparden ligge hos geitekillingen, og et lite barn skal lede dem. Deres unger skal ligge hos hverandre, Esaias 11:6-8.

Små barn red på små dyr, og store barn red på store dyr eller den vennlige elefanten.
Alle var fullkomment elskelige. Alt var stor harmoni.
De ropte av glede, en lykkelig, barnlig latter.

Hvem uten vår Far i himmelen kunne noensinne tenke ut eller planlegge et slikt paradis.

______________________________

Kommentar #5494, skrevet av Levy | 14. januar 2007 kl. 23:22

  1. Innenfor Paradisets Porter
    Rebecca Springer
    Forlaget www.himmelen.info
    ISBN 978-82-996843-7-8

”Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere.”
Jesus Kristus

Innledning
Rebecca Ruter Springer levde fra 1832-1903. Under en reise, langt borte fra sin mann og sønn, ble hun alvorlig syk. Den pleien hun fikk var svært mangelfull. I nesten tre uker fikk hun ingen næring, knapt nok vann. Til slutt falt hun i koma. Under denne tilstanden opplevde hun at hennes ånd ble ført til Paradiset.
Helt siden boka for første gang ble gitt ut i 1898, har den vært til trøst og oppmuntring for mange mennesker og gitt næring til deres håp om å få treffe sine nærmeste igjen på et bedre sted.

1: Innenfor Paradisets porter

I flere uker hadde jeg ligget syk og var langt borte fra hjem og venner. Jeg befant meg blant bare fremmede, og min eneste sykepasser - som på alle måter var vennlig mot meg – visste ingen ting om hva man bør gjøre i et sykerom. Følgelig fikk jeg ikke den omsorg som et sykt menneske trengte. Jeg fikk ingen næring i nesten tre uker, knapt nok vann. Derfor ble jeg sterkt medtatt. Jeg hadde en uutsigelig lengsel etter mine nærmeste som befant seg så langt borte. Men de kunne ikke komme.

Jeg lå i et stort og bekvemt rom i andre etasje i et hus i Kentville. Et stort vindu var til å åpne ut til balkongen som vendte ut mot gaten. Det meste av min sykdomstid lå jeg vendt mot dette vinduet. Når min lengsel etter mine kjæres ansikter og stemmer ble sterkere enn jeg kunne holde ut, ba jeg at Jesus skulle hjelpe meg til å forstå og kjenne hans underbare nærvær, når mine nærmeste ikke kunne hjelpe meg. Jeg ba også spesielt om støtte dersom jeg skulle kalles til å gå gjennom de mørke vann alene.

Det var ingen tom bønn og svaret kom snart. All uro og engstelse forsvant i fra meg som et avlagt klesplagg, og fred, Kristi fred svøpte seg om meg. En mørk kald og stormfull morgen etter et døgn med intens lidelse, sto jeg plutselig på gulvet ved sengen foran vinduet. Noen sto ved siden av meg, og da jeg så opp, så jeg at det var min manns elskede bror som var ”gått over floden” for mange år siden.

-Min kjære bror, Frank, ropte jeg. Så godt at du kom!
-Det var virkelig hyggelig at jeg kunne gjøre det, kjære lillesøster, sa han vennlig. Skal vi gå nå?
Han dro meg mot vinduet. Jeg snudde hodet og tittet bak meg inn i
rommet, som jeg på en måte kjente at jeg holdt på å forlate for alltid. Min sykepasser satt bekvemt i en stol ved ovnen lengst borte og leste en avis. I sengen med ansiktet vendt mot vinduet, lå en hvit stille skikkelse med skyggen av et smil i det medtatte ansiktet. Min svoger førte meg villig framover, og jeg lot meg villig lede. Sammen gikk vi ut gjennom vinduet til balkongen og derfra på en uforklarlig måte ned på gaten. Der stanset jeg og sa alvorlig:

-Jeg kan ikke forlate Will og vår elskede gutt.
-De er ikke her, min venn, men hundrevis av kilometer borte, svarte Frank.

-Jeg vet det, men jeg vil være her. Å, Frank, de trenger meg. La meg stanse, ba jeg.

-Er det ikke bedre at jeg fører deg tilbake litt senere, etter at de har kommet hit? Spurte han meg med et vennlig smil.

-Vil du virkelig gjøre det?

Og med hans forsikring begynte vi å gå sakte oppover gaten. Men mitt hjerte hang fast ved de kjære som jeg tenkte at jeg aldri ville få se igjen her på jorden. Mange ganger stanset jeg og så lengselsfullt tilbake på den vei som vi hadde gått. Frank var meget tålmodig og mild mot meg og ventet alltid til jeg var klar til å fortsette igjen. Til slutt sa han:

-Du er så svak at jeg tror det er best at jeg bærer deg.
Uten å vente på svar, stanset han og løftet meg opp i sine armer som om jeg var et lite barn. Og som et barn føyde jeg meg og hvilte mitt hode mot hans skulder og la min arm om hans hals. Det var så skjønt etter den lange og ensomme kampen å ha noen som tok på seg ansvaret med slik ømhet.

Rebecca kommer inn i Paradiset
Frank gikk med faste, raske skritt, og jeg tror at jeg hadde sovnet, for det neste jeg ble klar over var at jeg satt i et beskyttet hjørne, omgitt av blomstrende busker på det mykeste og vakreste gressteppe som var helt overstrødd med duftende blomster, lik dem jeg kjente til og elsket på jorden. Ved første øyekast la jeg merke til hvor fullkommen hver plante og blomst var.

Hvilken scene det var som bredte seg ut for mine øyne mens jeg hvilte på denne myke pute, avsides men ikke gjemt! Så langt jeg kunne se, strakte denne underbare blanding av blomster og gress seg. Midt i dette vokste underbare trær som ble tynget av herlige blomster og frukt av

mange slag. Da kom det tanker til meg om apostelen Johannes’ syn på Patmos og på livets tre som vokste i Paradisets midte og som bar tolv ulike frukter og hvis løv tjente til legedom for folkene.

Under disse trærne var det barn i små grupper som lo og lekte og sprang hit og dit i sin glede. Overalt så jeg spaserende eldre mennesker, iblant i grupper, noen to og to, og noen ensomme. Men alle med et fredfullt og blidt ansikt. Selv jeg kjente denne fred og glede enda jeg var en fremmed. Alle var kledd i flekkfritt hvitt. Flere av dem holdt på å plukke blomster eller bar på vakre blomsterbuketter. Da jeg så deres lykkelige ansikter og flekkfrie klær, tenkte jeg: -Disse er de som har tvettet sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod.

Hjemme i Paradis
Da jeg så meg omkring, så jeg elegante og vakre hus i en uvanlig tiltalende byggestil. De lå halvt gjemt blant trærne. Jeg forsto at disse bygninger måtte tilhøre de lykkelige innbyggerne av denne henførende plass. Jeg skimtet glitrende fontener og nær min beskyttede plass fløt en fredfull flod med krystallklart vann. Stiene som gikk til mange forskjellige steder virket som om de var flekkfrie ekte perler. Hver sti ble kantet av smale bekker på hver side med klart vann, som rant over stein av gull. Den eneste tanken som kom for meg da jeg åndeløs og målløs så på denne vakre scenen, var:

-Renhet, renhet! Ingen antydning til støv. Ingen skjemt eller råtten frukt eller vissen blomst. Alt var fullkomment, alt var rent. Gresset og blomstene så ut til å være nyvasket av en sommerskur. Ikke et eneste blad hadde en annen farge enn den mest glinsende grønne. Luften var mild, vederkvegende og styrkende. I stedet for sollys var det en gyllen og rosenrød glans overalt, noe som lignet aftenrøden når solen går ned i vest.

Plutselig så jeg opp og hørte Frank som sto ved siden av meg si:
-Nå!
Jeg oppdaget at han iakttok meg med et lykkelig smil. I min store forundring og henrykkelse hadde jeg fullstendig glemt bort hans nærvær. Jeg skulle akkurat til å svare da en overveldende følelse av Guds godhet og min egen uverdighet kom over meg så jeg gjemte ansiktet i hendene og brast i heftig og høyst menneskelig gråt.

Frank hjalp meg vennlig opp, og da jeg hadde reist meg, sa han:
-Kom, jeg vil vise deg floden!

Livets flod
Da jeg befant meg på noen skritts avstand fra floden, så jeg at det vakre gressteppet vokste helt ned til vannkanten, og her og der så jeg blomster som blomstret nede i dypet blant alle fargede stein som hele flodbunnen var dekket av. Frank gikk ned i vannet og oppfordret meg til å gjøre det samme. Jeg dro meg unnvikende tilbake.

-Jeg er redd at det er kaldt.
-Ikke i det hele tatt, forsikret Frank smilende. Kom!
-Akkurat som jeg er? spurte jeg og kastet et blikk på klærne mine som jeg til min store glede fant å være lik deres som bodde på dette fantastiske sted.
-Akkurat som du er, forsikret Frank atter med et smil.

Oppmuntret gikk jeg selv ned i den stille floden. Til min store overraskelse fant jeg vannets temperatur og tetthet å være nesten identisk med luftens. Dypere og dypere ble strømmen jo lenger ut vi gikk.

-Det kommer til å gå over hodet på meg, protesterte jeg. Jeg kan ikke puste under vannet. Jeg kommer til å bli kvalt.
Et muntert glimt kom i Franks øyne, selv om han sa med alvor:
-Slikt skjer ikke her.

Da jeg forsto det urimelige i påstanden min, kastet jeg meg hodestups ned i det klare vannet som snart perlet frem flere meter over hodet mitt. Til min forundring og glede, fant jeg ut at jeg ikke bare kunne puste, men også le og snakke og høre like naturlig under vannet som over det.

Da vi skulle gå opp av vannet, lurte jeg på hva vi skulle bruke som håndklær. Fremdeles var tankene fra jordelivet der. Jeg undret på om mine vakre klær som jeg hadde fått ikke ville bli ødelagt. Men da vi nærmet oss stranden og hodet mitt kom over vannet, forsto jeg i samme øyeblikk som luften kjentes mot ansiktet og håret mitt, at jeg ikke trengte verken håndkle eller børste. Huden, håret mitt og de vakre klærne mine var like myke og tørre som de var før de kom i vannet.

Stoffet i klærne mine var ulikt alt annet som jeg tidligere hadde sett. Det var mykt og lett og hadde en svak glans som minnet meg mer om den fineste silke enn noe annet jeg kunne minnes – bare så mye, mye vakrere. Det omsluttet meg i myke folder. Det virket som vannet hadde gjort dem enda mer glinsende enn før.

Vi gikk noen få skritt, og jeg snudde meg og så bakover på den glitrende floden som fløt fram så stille.
-Frank, hva gjorde vannet med meg? spurte jeg. Det føles som om jeg kunne fly.
Frank så på meg med alvorlige og kjærlighetsfulle øyne da han vennlig svarte:
-Det har skyllet bort de siste restene av jordelivet og gjort deg passende for det nye liv som du nettopp har begynt.

-Det er guddommelig, svarte jeg.
-Ja, det er guddommelig, svarte Frank.

2: Endelig hjemme
Vi gikk fremover under stillhet. Hjertet mitt skalv ved tanken på dette forunderlige nye liv. Da jeg kom nærmere bygningene, så jeg at de var vidunderlig vakre. De var bygget av fineste marmor og omringet av brede terrasser. Taket ble støttet av smekre og vakre søyler. Svingede trappetrinn ledet ned til stier av perler og gull. Glade ansikter tittet ut fra disse ”søylevegger” og lykkelige røster hørtes i den klare luften fra mangt et himmelsk hus.

-Frank, hvor skal vi hen, spurte jeg til slutt.
-Hjem, lillesøster, svarte han mykt.
-Hjem? Har vi et hjem, Frank. Er det noe lignende disse her? spurte jeg med et sterkt ønske i mitt hjerte om å rope høyt av glede.

-Kom og se, svarte han bare idet han svingte inn på en sidevei som ledet til et vidunderlig vakkert hus, hvis lysegrå marmorsøyler skimtes gjennom bladverket av hengende tregrener med den mest innbydende skjønnhet. Innen jeg nådde ham igjen, hørte jeg stemmen til en velkjent si:
-Jeg må få lov til å være den første som ønsker deg velkommen hit!

Da jeg så meg omkring, oppdaget jeg en av mine gamle venners kjære ansikt, fru Wickham.
Å, å, ropte jeg mens vi omfavnet hverandre.

-Unnskyld meg, Frank, sa hun et øyeblikk senere og hilste varmt på ham. Det virket nesten utilgivelig å forstyrre dere nesten den første timen, men da jeg hørte at Rebecca skulle komme, kunne jeg ikke vente. Men nå da jeg har sett hennes ansikt og hørt hennes velkjente stemme, skal jeg tålmodig vente til jeg kan få treffe henne og ha en lang, lang samtale. Vi har hele evigheten på oss. Men du kommer vel til å føre henne til meg snart, Frank? spurte hun.

-Så fort jeg kan, svarte han, og så henne fast inn i øynene. Etter et varmt håndtrykk og avskjedsordene ”Kom snart”, forsvant hun hurtig.

Rebecca kommer inn i sitt eget hjem
-Din venninnes hjem er ikke langt herfra. Dere kan treffes ofte. Det er en fin kvinne. Kom nå, lillesøster. Jeg lengter etter å ønske deg velkommen til vårt hjem.

Med disse ord tok Frank hånden min og ledet meg opp til den brede terrassen med dets vakre gulv av sjelden dyrebar marmorinnlegging. Mellom disse smekre, grå søyler hang vinranker, dekket av rikt glinsende grønt løvverk blandet med blomster i utsøkte farger. De spredte en mild duft i de hengende blomstergirlandere. Vi stanset her et øyeblikk for at jeg skulle få se den fantastiske utsikten til hver side.

-Dette er himmelsk, sa jeg.

Frank svarte at det ikke kunne være annerledes og ledet meg gjennom en åpning mellom marmorsøylene inn i en stor hall hvis gulvbelegg og brede, lave trapper lengst borte straks falt i min smak. Innen jeg kunne tale, tok han begge hendene mine og sa:

-Velkommen, hjertelig velkommen til ditt himmelske hjem, min kjære søster!
-Dette er vel ditt hjem, og jeg skal få bo hos deg, spurte jeg forundret.
-Nei, det er ditt hjem, og jeg skal få bo her til min bror kommer.
-For alltid, kjære du, for alltid! ropte jeg og tok ham i armen.

Frank smålo og sa:
-Vi skal nyte av nuet. Vi kommer aldri mer til å være langt borte fra hverandre. Men kom nå, jeg vil gjerne vise deg alt.

Frank ledet meg til venstre mellom de vakre, smekre søylene – som overalt virket å være en erstatning for dører – til et stort avlangt rom. Henrykt og forundret stanset jeg på terskelen. Også her besto veggene av denne vakre høyglanspolerte marmor i lys grå farge. Overalt på vegger og gulv, var de vakreste, langstilkede roser utstrødd av hver tenkbar sort farge, fra den mørkeste røde til den mest lekre og skjære skifting i gult.

De unge kunsthåndverkerne
Jeg stanset for å røre ved rosene da jeg så at de var innstøpt i marmoren. Frank forklarte:

-Mens huset holdt på å bli bygget, kom en dag noen ungdommer til døren og spurte om de fikk lov til å komme inn. Jeg ga dem gladelig tillatelse. Siden spurte de hvem huset ble bygget til. Da jeg fortalte dem det, spurte de om de fikk lov til å dekorere dette rommet. Jeg tillot dem det og undret meg på hva de ville gjøre. Pikene som hadde herlige og store rosebuketter i hendene, begynte å kaste ut blomster på gulvet og på veggene. Overalt hvor de kom, festet de seg - til min forundring - som om de alltid hadde sittet der. Da rosene var blitt strødd ut, så rommet ut som nå, selv om de da var helt friske og nyplukkede. Etterpå tok guttene fram hver sin lille kasse med fint verktøy, og på et øyeblikk var de i fullt arbeid med gulvet. Hvordan de gjorde det, vet jeg ikke. Det er et av de himmelske kunsthåndverk som de mest kunstneriske får lære. Men de bygde inn hver blomst på den plass som den hadde falt på marmoren, og konserverte dem, slik som du ser framfor deg.

De kom flere ganger før arbeidet var klart. Blomstene verken visner eller faller av her, men er alltid friske og fullkomne. Slikt et lykkelig og trivelig ungdommelig selskap har jeg aldri sett før! De lo og pratet og sang mens de arbeidet. Jeg ønsket mer enn én gang at deres venner som de hadde forlatt på jorden og som sørget over dem, skulle kunne se denne lykkelige gruppen, og se at de ikke hadde noen årsak til å sørge.

Da de var ferdig med arbeidet, ba de meg komme og se, og jeg var ikke gjerrig med lovord verken for arbeidets skjønnhet eller for deres dyktighet til å utføre det. Siden sa de at de ville komme tilbake når noen av dere var kommet hit. Deretter gikk de for å gjøre det samme et annet sted.

Gledestårer dryppet ned på hendene mine, og jeg spurte dypt rørt hvem disse fine ungdommene var. Frank svarte at han kjente dem nå, men at de hadde vært fremmede for ham da de kom første gangen. Han navnga dem. Det var barn som jeg hadde kjent mens jeg var på jorden.

-Kjære barn, sa jeg. Jeg syntes min kjærlighet til dem under jordelivet hadde vært så liten, og så skulle de gi meg så stor glede her! Så lite vi vet om båndene som lenker sammen og forener disse to verdener.

Livet i Paradis – fortsettelse av jordelivet

-Nettopp det, sa Frank, slik er det. Vi vet så lite. Om vi bare kunne forstå at mens vi lever på jorden, bygger vi dag for dag for evigheten. Hvilken forskjell skulle det da ikke bli i våre liv på alle vis! Hvert vennlig ord, hver edel tanke, hver uselvisk gjerning kommer til å bli en søyle av evig skjønnhet i det kommende livet. Vi kan ikke være selviske og ikke elske i et liv og så bli kjærlighetsfulle i det neste. Det ene er bare en fortsettelse på det andre – Men nå skal vi gå til biblioteket.

Vi reiste oss og gikk tvers over rommet – som heretter skal gi meg så lyse minner – inn i biblioteket. Det var et fantastisk rom. Veggene var fylt fra gulv til tak med sjeldne og dyrebare bøker. Et stort, malt vindu sto åpent til terrassen på framsiden. En halvsirkelformet rad med hyller, støttet av smekre små marmorsøyler som var omtrent to meter høye og plassert på fem meters mellomrom i det romslige, store rommet og delte rommet i to deler, hver av dem med bueformede vinduer i bakgrunnen.

Ved det ene bueformede vinduet sto et vakkert skrivebord med alt klart til bruk. På det var det satt en enkel gyllen skål, som ga fra seg en krydderaktig duft som jeg hadde vært svakt bevisst på et øyeblikk.

Dette er min brors skrivebord og hans elsklingsblomster, sa Frank. Her glemmer vi aldri våre kjæres smak og det setter de pris på.

Likheten mellom himmel og jord

Jeg la ikke merke til alle detaljene med det samme, men smått om senn ettersom vi ble der og snakket sammen. Da vi steg inn i rommet, var min første følelse forundring da jeg så bøkene, og mine første ord ble:

-Finnes det virkelig bøker i Himmelen?

-Hvorfor ikke? spurte Frank. Hvilke merkelige idéer vi dødelige har om glede og forpliktelsene i dette fantastiske livet! Det virker som vi tror at kroppens død betyr en fullstendig forvandling av sjelen. Men slik er det jo ikke i det hele tatt. Vi får med oss til dette livet den smak og ønsker og kunnskap som vi hadde da vi døde. Om ikke disse var tilstrekkelig rene og gode for å finnes her, får vi ikke selv komme hit. Hva skulle det være for en mening med våre ofte så lange liv – som vi lever og strever for å få en viss verdifull og kompetent kunnskap – skulle regnes for ingenting når vi dør. Skulle vi altså begynne på dette livet på et helt annet vis i tenkemåte og studere? Nei, nei, om alle bare kunne forstå – som jeg tidligere har sagt – at vi bygger for evigheten under vårt jordeliv. Jo renere tanker, jo edlere ambisjoner, jo høyere ønsker, desto høyere rang får vi blant de himmelske hærskarene. Jo mer alvorlig vi tar forpliktelsene under vårt jordeliv, desto bedre tilpasset kommer vi til å bli, til å føre dem videre mot fullbyrdelsen og fullendelsen her.

-Men hvem skriver bøkene? Finnes det noen av de bøker som vi kjente til og elsket mens vi var på jorden?

-Uten tvil mange av dem. Alle bøker som på noen måte hjalp til å opphøye det menneskelige sinnet eller den udødelige sjelen. Mange av de mest intelligente sjeldne personlighetene på jorden har – når de har kommet inn i dette høyere liv – oppnådd et sådant opphøyet og utvidet syn på de emnene de studerte i sin livstid at de strever etter ytterligere forfining og skriver til formål for de som er mindre begavet. Med den høyere og sterkere innsikt de erverver seg, forblir de ledere og lærere i denne fantastiske verden akkurat som de var i den andre.

Man ville kanskje tro at de store sjelene som nettopp var kommet hit og som bidro til å foredle så mange liv mens de var på jorden, skulle legge bort sine penner. Ikke i det hele tatt! Når de har lært sin oppgave, kommer de til å skrive den ned i lærdom for andre, mindre begavede som så må etterfølge. Det må alltid finnes ledere og lærere på mange ulike vis i dette guddommelig liv, akkurat som det er under jordelivet. Men all denne kunnskapen kommer til deg, enkelt og naturlig, når du vokser i dette nye livet.

3: Livet i Paradis

Etter en kort hvile i det vakre biblioteket, viste Frank meg resten av rommene i huset. Hver og ett var de fullkomne og vakre på sin måte, og de ble tydelig og uutslettelig ”fotografert” i min hukommelse. Jeg vil bare fortelle om et rom til. Frank dro til side de klare grå draperiene – som skiftet i de mest underfulle ravfarger, og som hang foran den søyleutrustede døren til et vakkert rom i annen etasje og sa:

-Ditt eget rom for hvile og studier.

Hele annen etasje var innvendig helt og holdent belagt med tre av fin satenglignende beskaffenhet og sjelden fint bonet. Det rom vi kom inn i nå var utsøkt vakkert på alle måter. Det var avlangt med et stort ovalt vindu i den ene enden. Det lignet de som var i biblioteket som lå delvis under dette rom. Ved dette vinduet sto et skrivebord på den ene siden. Det var helt og holdent av elfenben med sølvbeslag. Midt imot var en montering med velfylte bokhyller av samme materiale. Blant bøkene fant jeg noen av mine favorittforfattere. Kostbare sølvgrå tepper lå på gulvet, og alle draperiene i rommet var i samme fine nyanse som de ved inngangen. Grunnstrukturen i møblementet var av elfenben. Stoffet på sengeteppet på den elegante sengen var av samme sort. Mange uvanlige og smakfulle vaser var fylt med roser.

Paradisets renhet og skjønnhet

Etter å ha vært en stund i dette fantastiske rommet, gikk vi gjennom den åpne glassdøren til balkongen. En trapp av kunstnerisk fullkommen marmor svinget seg behagelig ned til gressplenen under trærne. Disse grener fulle av frukt hang innenfor rekkevidde fra balkongen, og jeg så syv ulike sorter den morgenen jeg sto der. En sort lignet en av våre pæresorter, bare at den var mye større og uendelig mye bedre i smak. En annen variasjon vokste i klaser. Den var også pæreformet, men mye mindre. I konsistens og smak minnet den om frossen fløte. Det virket – noe som også viste seg å være riktig – som om man uten arbeid og omsorg fikk de mest smakfulle, varierende og utmerkede måltid og føde.

Frank tok noen forskjellige sorter og ba meg smake på dem. Jeg gjorde det og fant at de var veldig gode og forfriskende.

En gang rant den rikelige saften fra den pærelignende frukten og strømmet over hendene mine og ned på klærne.

-Å, sa jeg, jeg er redd for at jeg har ødelagt klærne mine.

Frank lo lykkelig da han sa:

-Vis meg flekkene!

Til min forbauselse syntes ingen ting.

-Se på hendene dine, sa Frank.

De var rene og fine som om de nettopp var blitt vasket.

-Hva betyr dette? Hendene mine var jo nettopp innsauset av den fyldige fruktsaften.

Enkelt, svarte Frank. Intet urent kan overhode forbli i denne luften. Intet råtner eller ødelegges eller blir fordervet på denne vidunderlige og vakre plass. Så snart en frukt modner og faller ned og ikke straks blir tatt vare på, forsvinner den helt. Ikke engang kjernen blir igjen.

Jeg hadde lagt merke til at det ikke fantes noen frukt under trærne, og nå fikk jeg forklaringen til det.

-Det skal aldri komme inn noe urent, siterte jeg, tankefullt.

-Nettopp det, svarte Frank. Akkurat slik er det.

Rebecca møter foreldrene sine

Vi gikk ned trappen og kom enda en gang inn i blomsterrommet. Mens jeg sto der og beundret de innlagte rosene, spurte Frank:

-Hvem av alle dine venner som du har i Himmelen vil du helst møte?

-Foreldrene mine, svarte jeg straks.

Frank lo så uttrykksfullt at jeg raskt snudde meg, og der fikk jeg se mine elskede foreldre og min yngste søster. De var kommet til dette rommet for å treffe meg. Med et gledesrop fløy jeg i min fars utstrakte armer og hørte med glede hans velkjente ”min kjæreste lille pike.”

-Endelig, endelig, ropte jeg, og klynget meg fast til ham. Endelig får jeg være hos dere igjen!

-Endelig, sa også pappa med et dypt befriende åndedrag. Så overlot han meg til min kjære mor, og vi omfavnet hverandre ømt.

-Min kjære mor! Mitt kjære barn! ropte vi samtidig. Søsteren min omfavnet oss begge med et lykkelig utrop:

-Jeg kan ikke vente. Jeg vil ikke bli holdt utenfor. Jeg løsgjorde den ene armen og la den om hennes hals og dro henne inn til oss.

Å, hvor fantastisk det var! Jeg kunne aldri drømme om at det en gang i Himmelen kunne være slik lykke. Etter en stund sa Frank, som til fulle delte gleden:

-Nå kan jeg trygt forlate deg noen timer i dette overlykkelige selskap. Jeg har annet arbeid å utføre.

-Ja, sa min far. Du må gå. Vi skal med glede ta hånd om piken vår.

-Adjø for en kort stund, sa Frank vennlig. Glem ikke å hvile. For en som nettopp har kommet inn i det nye livet, er det ikke bare en glede, men en av de himmelske pliktene.

-Ja, vi skal se til at hun ikke glemmer det, sa min far med et vennlig smil og et glimt i øyet.

4: Rebecca treffer sine nærmeste

Etter at Frank hadde gått, tok mor hånden min og sa:

-Kom, jeg vil så gjerne få deg hjem til oss.

Vi gikk alle sammen ut gjennom bakre utgang og gikk noen hundre meter over den myke gressbakken. Vi kom inn i et vakkert hus som på en måte lignet vårt, men allikevel var ulikt. Også dette var bygget av marmor, men mørkere enn vårt. Hvert rom vitnet om en diskret, forfinet eleganse og smak, og man fornemmet straks hjemmets vidunderlige atmosfære. Min fars studierom lå i andre etasje, og det første jeg la merke til da jeg gikk inn, var de rikt blomstrende grenene på et rosentre som dekket vinduet ved skrivebordet hans.

-Å! ropte jeg. Jeg kan nesten forestille meg at jeg er i ditt gamle studierom på jorden når jeg ser ut gjennom dette vinduet.

-Ja visst, er det likt, lo pappa glad. Iblant tror jeg nesten at det er det samme gamle treet som er blitt omplantet her.

-Jeg synes at dette burde være ditt hjem også. Det er jo våre foreldres hjem, sa søsteren min tankefullt.

-Nei, innskjøt min far hurtig. Frank er hennes rettmessige beskytter og lærer. Men jeg har også forpliktelser som kaller meg bort et øyeblikk. Hvor herlig det er å vite at det aldri mer kommer til å bli noen lange skilsmisser! Nå kommer du til å ha to hjem, mitt kjære barn, ditt eget og vårt.

Undervisning for dem som har kort

forberedelse for Himmelen

I det samme nærmet en budbærer seg hurtig til min far og sa noen ord med lav røst.

-Ja, jeg skal straks gå, svarte han og vinket adjø mens han gikk i vei sammen med engelen.

-Han blir ofte kalt til slike som kommer hit og ikke er forberedt for dette livet. De opplevde det som vi på jorden kalte ”dødsseng-anger”. Du husker hvor egnet han var til å vinne sjeler for Jesus. Disse sjelene må læres fra grunnen. De kommer inn i det åndelige livets laveste fase, og det er din fars oppgave å lede dem oppover skritt for skritt. Han går helhjertet inn for oppgaven og er høyt elsket av dem han hjelper. Ofte får jeg følge med og arbeide sammen med ham, og det er en slik fornøyelse for meg. –Og vet du, sa mor med et ubeskrivelig lykkelig utseende, jeg glemmer ingenting nå.

Det hadde vært mors største bekymring i de siste årene før hun døde at hennes hukommelse så ubehjelpelig svek henne. Jeg kunne forstå og føle med henne i hennes nåværende glede.

Varm omtanke for de som enda er tilbake på jorden

Litt senere dro søsteren min meg diskret til side og hvisket:

-Fortell meg om gutten min. Min elskede sønn! Jeg tenker ofte på ham. Vi får ikke alltid vite så mye om jordelivet som vi engang trodde at vi skulle. Faderens visdom gir oss kunnskap alt etter som han ser det er best, og vi er fornøyde med å vente på hans tid for å få vite mer. Kommer sønnen min snart hit til meg? Kommer jeg til å få omfavne min elskede gutt?

-Jeg er helt sikker på det. Ditt minne er meget dyrebart for ham.

-Siden fortalte jeg henne alt jeg kunne huske om sønnen hennes som hun forlot mens han ennå var barn. Nå var han fullvoksen, elsket og aktet med hjem og hustru og en sønn som trøst og velsignelse for ham.

-Da kan jeg vente, sa hun, da han sikkert kommer til meg når hans jordeliv er slutt og har med seg sin hustru og sønn. Nå skal jeg elske dem også.

Rebecca møter sin eneste bror

I samme øyeblikk kjente jeg et par ømme armer omkring meg, og en hånd ble varsomt lagt over øynene mine.

-Hvem er det? hvisket noen mykt.

-Å, jeg kjenner igjen røsten og din måte å ta om meg på, kjære Neil! ropte jeg og snudde meg rundt og slo armene om halsen på min eneste bror. Han trykket meg varmt til brystet sitt. På sin velkjente lekne måte løftet han meg deretter opp i armene sine.

Etter at vi hadde vekslet noen ord, sa han:

-Men kom nå! De har hatt deg lenge nok her, resten av oss vil også være sammen med deg en stund. Kanskje du også vil være med? spurte han og vendte seg mot vår mor med et varmt smil.

-Jeg kan ikke gå, min kjære gutt. Jeg vil være her når din far kommer tilbake. Ta med søstrene dine. Det er så morsomt å se dere sammen igjen.

-Kom da, sa Neil, og så vandret vi i vei hånd i hånd.

Etter en kort spasertur, stanset vi plutselig foran et smakfullt bygget hus av det fineste polerte tre. Det var vidunderlig vakkert. Jeg stanset et øyeblikk på den romslige verandaen for å se nærmere på en vinranke som slynget seg rundt de fineste polerte tresøylene. Broren min sa med en latter til søsteren min:

-Hun er den samme gamle søster! Vi kommer ikke til å få henne noe sted før hun har fått vite navnet på hver eneste blomst, vinranke og plante i Himmelen.

Da vi var kommet inn i den vakre hallen med luftige, store rom i hver retning, ropte Neil mykt:

-Alma! Straks kom en vakker kvinne ut fra et av rommene og nærmet seg oss.

-Mitt kjære barn, sa jeg. Det virker helt utrolig!

Du var jo bare et barn da jeg så deg sist.

-Hun er fremdeles pappas pike, sa Neil med et fortryllende smil. Hun og Carrie, som du aldri traff, gir meg et vidunderlig hjem. Hvor er din søster, min pike?

-Hun er i musikkaulaen. Hun har en meget vakker og fyldig stemme som hun utvikler, sa Alma og vendte seg mot meg. Vi kommer til å besøke deg når hun kommer hjem, la hun til.

Så viste Alma meg deres vakre hjem som var fullkomment og sjarmerende til minste detalj. Da vi kom ut på en sideveranda, så jeg at vi var like innpå et annet hus, og at vi lett kunne komme fra den ene verandaen til den andre. Broren min løftet meg lett over til den andre siden.

-Det er noe jeg vil at du skal se.

Rebecca møter andre venner

Huset vi kom inn i var nesten identisk med min brors. Da vi gikk inn, kom tre personer hastig fram for å hilse på meg. Det var min fars søster – alltid favoritt-tanten – med sin sønn og hans hustru. Å, hvordan vi pratet og omfavnet hverandre og stilte og besvarte spørsmål.

-Det er så trivelig å være nabo med Neil. Du forstår, vi har nesten samme hushold. Vi kjente alle at vi måtte få være i sammen.

-Det er virkelig fint, svarte jeg, skjønt nå trenger dere ikke Neil som lege og yrkesmann.

-Nei, takk og lov, men vi trenger ham på så mange andre måter.

-Jeg tror at det er jeg som burde være takknemlig, sa min bror. Rebecca, jeg lovte Frank å følge deg hjem. Han tror det er klokt å la deg være alene en stund. Skal vi gå nå?

Så fulgte Neil meg hjem, og med en klem full av kjærlighet forlot han meg i døråpningen.

Vel inne la jeg meg på sengen for å tenke gjennom alt som hadde hendt meg denne vidunderlige dagen. Jeg glemte alt annet da Jesu fred omsluttet meg som en kappe. Jeg opplevde det som en ”hvis mor vederkveger henne”.

5: Overraskelser i Himmelen

En dag jeg var ute sammen med Frank, så jeg en høy ung mann som tankefullt betraktet oss. En nærmere granskning avslørte hans identitet og jeg ropte høyt av glede mens jeg rakte ut hendene mot ham:

-Min kjære Carol!

Carol lo lyst og rakte fram begge hendene:

-Vil du komme og se huset som jeg holder på å bygge til min mor?

Jeg så på Frank for å få hans tillatelse. Han nikket fornøyd og sa til Carol:

-Det går bra. Jeg forlater dere sammen og etterpå følger du henne hjem, eller hva?

-Ja, naturligvis, sa nevøen min, og så gikk vi glade i vei.

Vi kom snart fram til huset, og jeg ble henrykt over det på alle måter. Det lignet en hel masse på min brors hjem. Det var på samme måte bygget av polert tre. Det er bare delvis ferdig, men alt var meget kunstferdig utført. Selv om det ikke var ferdig, slo det meg at alt som var klart, var helt perfekt. Det fantes ingen byggerester, ingen trefliser, intet høvelspon eller støv. Treet virket som det var fullkomment tilvirket et annet sted, men hvor visste jeg ikke. Stykkene var nøyaktig tilpasset som brikkene i et stort puslespill. Det trengs dyktighet og kunstnerisk smak å få hver bit inn på sin rette plass.

-Du forstår, sa nevøen min, det høres ingen lyd fra arbeiderne her, ingen hammerslag eller uvelkomne lyder.

Jeg tenkte straks på Jerusalems tempel. Da det ble oppført, hørtes ingen hammerslag eller lyd fra øks eller noe annet redskap i huset.

-Det er meget vakkert, min kjære gutt, sa jeg entusiastisk. Men hva er dette her – en åpen peis? Blir det noen gang så kaldt at man trenger å fyre?

-Det er aldri kaldt, svarte Carol, men ilden her sender aldri ut noen unødvendig varme. Vi har denne trivsel og skjønnhet og glød uten noen av disse ulempene.

-Det er fantastisk! Men er det du som har malt vinduene også?

-Nei, jeg har en venn som har blitt opplært i den kunsten. Vi gjorde et arbeidsbytte. Han hjelper meg med vinduene og jeg hjelper ham med hans finere trearbeider og innlegninger. Jeg kommer til å lage et ”blomsterrom” til mamma lik dette, men med bare liljer og fioler som alltid kommer til å ha hver sin duft.

Så vakkert! Jeg vil takke deg, kjære Carol, for din del av vårt blomsterrom. Det er det mest utsøkte arbeid jeg noen sinne har sett, og det er dobbelt så verdifullt når jeg tenker på hvilke hender som har utført det.

-Det var et kjærlighetsverk fra vår side, sa han enkelt.

-Det er det som forhøyer skjønnheten for meg, svarte jeg. Men sitt ned her hos meg og fortell om deg selv. Tilbringer du all din tid med dette vidunderlige arbeidet?

-Å nei da, virkelig ikke! Kanskje en to – tre timer daglig. Mye av min tid tilbringer jeg fortsatt med min farfar. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort da jeg kom hit, om ikke han hadde vært her. Jeg var så uvitende om dette livet, og jeg flyttet så hastig. Han møtte meg ved inngangen og tok meg straks hjem til seg og farmor og gjorde alt for å lære meg og hjelpe meg.

Selv de rettferdige ønsker at de

hadde gjort mer på jorden

-Om jeg bare kunne gå tilbake til jordelivet i ett år! Om jeg bare kunne gå til mine gamle venner, eller enda bedre, til hver søndagsskole på jorden og bønnfalle barna til å forsøke å forstå og dra nytte av den undervisning som de får. Jeg pleide å gå på søndagsskolen, sang med i sangene, lærte meg det jeg skulle, og lyttet til alt som ble sagt og nøt virkelig hvert minutt. Iblant kjente jeg en sterk lengsel etter et bedre liv, men det virket ikke som om det fantes noen som kunne lede eller hjelpe meg, og inntrykkene gikk snart over. Hvorfor kan lærerne ikke vise mer interesse for elevenes daglige liv? Jeg ønsker virkelig at jeg kunne gå tilbake og fortelle for dem om alt dette her.

Ansiktet hans strålte av begeistring mens han talte, og selv jeg ønsket at det hadde vært mulig for ham å gjøre det. Men dessverre…”De kommer ikke til å tro selv om noen kommer tilbake fra de døde,” tenkte jeg.

-Nå er det tid for meg å gå til farfar, sa Carol og reiste seg opp, men vi tar følge hjem til deg, og så kommer vi til å treffes ofte, ikke sant?

-Gjerne, svarte jeg da vi gikk.

Vi samtalte fremdeles om mange ting mens vi gikk, inntil vi skiltes ved døren min med ordene om at vi snart skulle sees igjen.

Nye overraskelser for hvert skritt

Ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til livet i Himmelen, fant jeg ut at den skjønnhet åpnet seg for meg, som når en sjelden vakker blomst åpner seg. Vidunderlige overraskelser møtte meg ved hvert skritt. En kjær venn, som jeg ble skilt fra for flere år siden nede på jorden, kom helt uventet og omfavnet meg. En annen, som jeg visselig likte, men – som jeg holdt på avstand av forskjellige grunner, kunne nærme seg meg og vise seg å være så full av vennlighet og omtanke at jeg kjente et stikk av anger over hva jeg gikk glipp av under jordelivet. Siden kom den fulle åpenbaringen, noen sannheter, som jeg bare delvis hadde forstått på jorden, enda jeg ivrig hadde søkt etter den. Nå sto den tydelig og klar framfor meg og overveldet meg med sin glans, og kanskje viste meg enda tydeligere den nære forbindelsen mellom jordelivet og det himmelske. Men det mest vidunderlige var når jeg uventet traff på noen som jeg håpet å få treffe der, og som med et varmt håndtrykk og tårefylte øyne uttrykte sin oppriktige takknemlighet for noen oppmuntrende ord, en alvorlig formaning, eller til og med en skarp tilrettevisning som hadde gjort at han – meg uvitende – vendte om fra syndens vei, til det evige livet. Å, hvor jeg gledet meg over slike sammentreff. Men hvordan jeg angret at mitt liv på jorden ikke hadde vært fylt med mer av slikt arbeid for evigheten!

Rebecca møter niesen sin

En stund hver dag lyttet jeg til Franks strålende åpenbaringer og lærdommer. En dag, da jeg var på vei til floden og sang med i de vidunderlige lovsangene som lød overalt, så jeg en vakker ung pike som skyndte seg mot meg med utstrakte armer.

-Kjære tante Bertha! Ropte hun og omfavnet meg. Kjenner du meg ikke igjen?

-Min lille Mae, svarte jeg og slo armene om den spede skikkelsen. Hvorfra kom du så hastig? La meg få se på deg igjen, sa jeg og holdt henne en armlengde ifra meg før jeg igjen omfavnet henne. –Du har blitt meget vakker, mitt barn. Det kan jeg vel si her, uten at du blir stolt, eller hva? Du har alltid vært vakker, men nå er du helt enkelt strålende. Er det dette guddommelige livet som gjør det?

-Ja, svarte hun beskjedent og elskverdig, men mest av alt fordi man er så mye nær Frelseren.

-Ja, naturligvis, sa jeg. Det å være nær ham gjør hvem som helst strålende og vakker.

-Han er så god mot meg, så edel og kjærlighetsfull! Det virker som om han har glemt hvor lite jeg har gjort for å fortjene en slik omsorg.

-Han vet at du elsker ham, kjære deg, og det betyr alt for ham.

-Elsker ham? Om kjærligheten fortjener belønning, er jeg sikker på at jeg burde ha fått hvert ønske oppfylt allerede. Jeg elsker ham tusenfold høyere enn noe annet i Himmelen eller på jorden. Jeg skulle kunne dø for ham.

Det vakre ansiktet ble uvanlig strålende og tiltrekkende mens hun talte, og jeg begynte å svakt å forstå Jesu underbare kraft blant de gjenløste i Himmelen. Den elskelige piken var så vakker i sin dødelige skjønnhet, så oppfylt av jordens gleder under sitt korte liv, så ren og god – på den måten som vi opplever godheten på jorden. Enda virket det som hun var for opptatt av livets glede til å kunne tenke dypere på ting som hun verdsatte og æret i sitt hjerte. Men i dette underbare livet regnet hun lykken i å få elske Jesus og være nær ham som den største glede. Den kjærligheten forfinet og forskjønnet henne.

I vår samtale snudde hun seg mot meg og sa:

-Når kommer onkel Will?

Min hånd sluttet seg hardt om hennes, og et lite sukk hørtes svakt før jeg stille svarte:

-Det hviler i Guds hender. Vi får ikke spørre.

-Ja, jeg vet det. Hans vilje er alltid best, men jeg lengter etter å få treffe onkelen min igjen. Å lengte er ikke å knurre.

Besøket ved sjøen

Mae hadde blitt så kvinnelig og vis. Dette barn, som i så unge år, skiltes fra oss, var det nå en virkelig glede å tale med. Mens vi snakke sammen, spurte hun meg om jeg hadde sett sjøen, og jeg svarte:

-Finnes det en sjø her?

-Javisst, svarte hun, med en liten berettiget ”stolthet” over at hun visste mer om de himmelske omgivelser enn meg. Vi vendte oss i retning mot sjøen og gikk gjennom et stadig vekslende landskap og kom til slutt fram.

Jeg dro etter pusten, stanset så hastig og satte hendene for øynene for å beskytte dem for den strålende scenen. Jeg tittet på den som en som ikke er riktig våken. Foran oss bredte en speilblank sjø seg ut. Stråleglansen fra himmelens gyllenhet, gjorde at den fortonet seg som en sjø av smeltet gull. De blomstrende, fruktrike trærne vokste like ned til strandkanten. På mange plasser – også langt borte på den andre siden av det skinnende vannet, hevet statlige kupler og tårn seg fra noe som så ut til å være en mektig stad. Mange mennesker hvilte seg på disse blomstrende strender, og på vannet gled underbart byggede båter, fylt av glade skikkelser og drevet av usynlige propeller.

Over oss så vi en gruppe syngende kjeruber, som gled fram høyt oppe.

-Lovet og æret, sang de.

-Herligheten og makten tilhører ham som sitter på tronen og Lammet i evighetenes evigheter, svarte røstene fra skarene nedenfor.

Vi sto på stranden. Mine kinn var våte av tårer, og øynene mine ble tåkete av bevegelse. Jeg kjente meg svak som et barn. Men hvilken henførelse og uutsigelig glede som fylte og overveldet meg! Drømte jeg? Eller var det i virkeligheten bare en annen fase av det evige livet?

Mens vi så på, lekte grupper av barn rundt omkring oss i glede og frihet, og man hørte glad latter som gjenlød over sjøen. Ingen frykt for skade eller sykdom, angst eller for noen ulykke, bare trygghet, glede og fred!

-Dette her er det himmelske livet, sa jeg mens vi sto og betraktet de glade barnas lek.

-Jeg tenker ofte på det vi fikk lære, at i Himmelen skulle vi bære gullkroner og stå med harper i hendene! Våre gullkroner er den glorie som Herrens velsignede nærhet gir oss. Vi trenger ingen harper som spiller til våre lovsanger. Vi kan faktisk se kronene og høre engleharpene her om Gud vil det, men vår beste tilbedelse er å gjøre hans vilje, sa Mae når vi vendte om for å gå.

-Hva er avstand i Himmelen? Vi kommer og går som vi vil. Vi kjenner ingen tretthet og intet jag. Vi erfarer ingen forsinkelser. Det er virkelig vidunderlig. Så skiltes vi for å gå hver til våre oppgaver.

6: Rebecca møter Mesteren

Følgende morgen etter en interessant leksjon, sa Frank:

-Skal vi gå og besøke fru Wickham som vi lovte?

-Ja, det gjør vi, svarte jeg ivrig. Straks gikk vi av gårde.

Så snart vi kom fram til hennes trivelige hjem, fant vi henne stående ved inngangen som om hun ventet på oss. Etter en hjertelig hilsen, sa Frank:

-Jeg kommer til å forlate dere en stund slik at dere kan ha den lange pratestunden som dere begge lengter etter. Jeg går nå til mine andre plikter. Vi sees hjemme senere.

Da Frank var gått, tok min venninne meg inn i sitt vakre hjem og viste meg fornøyd rommene som var satt i stand for hvert elsket familiemedlem som enda ikke var kommet fra jorden. Vi gikk tilbake ned en bred trapp og kom inn i et stort musikkrom med brede balkonger som ble holdt oppe av marmorsøyler. Disse balkonger lå på tre sider av rommet i høyde med annen etasje. I dette galleri var flere musikkinstrumenter slik som harper, fioliner og noen ukjente instrumenter som jeg aldri hadde sett tidligere.

-Min datter som forlot oss i sine tidlige barneår, har fått en fin musikkundervisning her, forklarte venninnen min. Hun liker å samle unge venner og gi musikalsk underholdning.

Vi gikk tilbake til det smakfulle mottakelsesrommet. Det lå ved den ytre trappen ved verandaen på framsiden. Her satte venninnen min seg ned og sa:

-Fortell meg nå alt om mitt hjem der nede og alle venninnene!

Mens vi holdt hverandres hender og samtalte, spurte hun og jeg svarte på ting som er for hellige til å gjengi her. Vi samtalte i flere timer. Til sist sa venninnen min i det hun reiste seg opp:

-Jeg forlater deg en liten stund – nei, du får ikke gå, sa hun da jeg tenkte på å reise meg opp. Vi har fremdeles mye å samtale om. Vent til jeg kommer tilbake.

En fremmeds besøk

Jeg hadde allerede lært meg til å ikke stille spørsmål til visere venners omdømme og føyde meg. Da venninnen min gikk gjennom døren til det indre av huset, så jeg en fremmed ved inngangen på fremsiden. Jeg reiste meg opp for å møte ham. Det var en høy og staselig mann med et ubeskrivelig vakkert ansikt. Hvor hadde jeg sett ham før? Visst hadde jeg sett ham – siden jeg kom?

-Nå vet jeg det, tenkte jeg. Det er Johannes, den elskede disippelen. Mae hadde vist meg ham en morgen ved floden.

-Fred være med dette hus, hilste mannen mens han gikk inn. Hvordan hans røst rørte og henførte meg! Ikke å undres over at Mesteren elsket ham – med den røsten og det ansiktet!

-Stig inn, du er en velkommen gjest! Stig inn, og jeg skal straks hente fruen i huset, sa jeg idet jeg nærmet meg for å hilse ham velkommen.

-Nei, ikke gjør det. Hun vet at jeg er her. Hun kommer tilbake, sa han. Sett deg ved siden av meg, sa han, da han så at jeg fremdeles sto etter at han hadde satt seg. Han reiste seg og ledet meg til en stol ved hans side. Som et barn gjorde jeg det jeg ble bedt om, mens jeg hele tiden betraktet det vakre ansiktet foran meg.

-Har du nylig kommet? Spurte han.

-Ja, jeg har bare vært her en kort tid. Så kort at jeg ikke vet hvordan man skal regne tiden her, svarte jeg.

-Det spiller ingen rolle, forsikret han meg vennlig og smilende. Mange holder fast ved den gamle regnemåten og det jordiske språket. Det er en lenke mellom det jordiske og det himmelske livet. Vi skulle ikke ville ha det annerledes. Hvordan har forandringen påvirket deg? Hva synes du om livet her?

-Å, om de bare visste, sa jeg. Jeg har ikke før nå forstått meningen med ordene ”Hva intet øye har sett og intet øye har hørt, har Gud beredt for dem som elsker ham.” Det overgår virkelig den jordiske forstand, sa jeg i dyp bevegelse.

-”For dem som elsker ham”, tror du at alle kristne virkelig elsker ham? spurte han. Tror du at de elsker Faderen for at han ga sin sønn, og Sønnen på grunn av Faderens kjærlighet og barmhjertighet? Eller er deres tilbedelse bare en plikt i stedet for kjærlighet? spurte han tankefullt og mildt.

-Du som kjente vår elskede mester på jorden og selv var en elsket venn av ham, hvordan kan du tvile på at hans kjærlighet ikke skulle inspirere alles hjerter som søker å lære ham å kjenne?

Rebecca kjenner igjen Mesteren

En stråleglans bredte seg over det vakre ansiktet hans da han løftet blikket og så rett på meg. Sløret for mine øyne ble skjøvet til side, og jeg kjente ham igjen. Med et lavt rop i tilbedelse kastet jeg meg ned for hans føtter og vætet dem med lykketårer.

Jesus strøk meg vennlig over håret et øyeblikk. Deretter løftet han meg opp ved siden av seg.

-Min Frelser og min Konge! hvisket jeg og satte meg nærmere ham.

-Javisst, og eldre bror og venn, tilla han og tørket ømt bort tårene som smøg seg fram.

-Du er den beste blant titusen og den som er helt igjennom elskverdig, hvisket jeg igjen.

-Nå begynner du å møte virkeligheten i dette nye liv! Likesom for mange andre skaper forandringen fra tro til beskuelse en liten skygge, litt frykt. Det er helt feil. Har du glemt løftet: ”Jeg går bort for å berede dere et sted….for at dere skal være der jeg er?” Når du elsket meg da du ikke kunne se meg uten gjennom troen, elsker du meg mer nå når vi er blitt Faderens sanne medarvinger. Kom til meg med alt som forvirrer eller gleder. Kom til din eldre bror som alltid venter på å ta imot deg med glede!

Deretter dro Jesus frem en stol og samtalte lenge og alvorlig med meg og åpenbarte mange av det guddommelige livets gåter. Jeg klynget meg fast ved hans ord. Jeg drakk inn hvert tonefall og skiftning i hans røst. Jeg betraktet nøye hver linje i hans vakre ansikt og ble henført, oppløftet og oppbygget langt utover min evne til å uttrykke det i ord. Til slutt reiste han seg med et guddommelig smil.

-Vi kommer til å treffes ofte, sa han, og jeg bøyde meg fram og kysset forsiktig hånden hans som stadig klappet min egen. Etter at Jesus hadde lagt sine hender på mitt bøyde hode og velsignet meg, gikk han lydløst og hurtig bort fra huset.

Mens jeg sto og betraktet Frelserens skikkelse som raskt fjernet seg mellom de blomstrende trær, så jeg to vakre unge piker som nærmet seg veien der han gikk. Med armene om hverandre kom den inntagende Mary Bates og Mae Canden i lykkelig samtale. Da de så Mesteren, skyndte de seg mot ham med et lykkelig utrop. Han rakte smilende ut sine hender mot dem, og de vendte om og gikk på hver sin side av ham. Hånd i hånd fulgte de ham på veien. De så fortrøstningsfullt opp i hans ansikt når han talte med dem. De samtalte med ham glad og utvunget. Av og til så jeg Jesu ansikt i profil da han snudde seg og så kjærlighetsfullt på den ene eller den andre av pikene som fylt av kjærlighet så tilbake på ham. Jeg tenkte:

-Det er på denne måten han vil ha oss med seg – akkurat som barn sammen med en elsket eldre bror.

Jeg så etter dem til trærne gjemte dem for blikket. Så gikk jeg stille gjennom huset til den vakre utgangen på baksiden. Like før jeg nådde døren, møtte jeg venninnen min, fru Wickham. Før jeg rakk å si noe, sa hun:

-Jeg vet alt sammen. Forsøk ikke å tale. Jeg vet at ditt hjerte er overfullt. Jeg kommer snart til å treffe deg igjen. Der, gå – og så puffet hun meg vennlig ut gjennom døren.

Hvor mitt hjerte velsignet henne. Det kjentes virkelig ut som en helligbrøde å forsøke å tale med noen, så rett etter denne vidunderlige opplevelsen. Jeg fulgte ikke stien, men gikk tvers over gressteppet under trærne til jeg kom hjem.

Jeg fant Frank sittende på verandaen, og når jeg gikk opp trappen, reiste han seg for å møte meg. Da han så inn i ansiktet mitt, tok han mine hender et øyeblikk og sa meget vennlig:

-Jeg forstår. Du har vært sammen med Mesteren! Han steg nesten ærbødig til side for meg da jeg gikk inn i huset.

Jeg skyndte meg inn til rommet mitt, trakk for draperiene bak meg og kastet meg ned på sengen. Men lukkede øyne gjenopplevde jeg hvert øyeblikk som jeg tilbrakte i Mesterens hellige nærvær. Jeg gjenkalte hvert ord og tonefall i Frelserens stemme og la hans uutslettelige lærdommer i minne. Det kjentes som jeg var blitt løftet opp på et høyere plan og hadde fått drikke dype drag av den friske kilden etter at jeg hadde møtt ”ham som min sjel elsker”. Det var en lang og herlig stund jeg opplevde denne vidunderlige dagen.

Da jeg til slutt reiste meg opp, var jeg omsluttet av den myke gylne skumringen omkring meg. Jeg falt på kne ved sengen for å be min første bønn i Himmelen. Inntil nå hadde livet her vært en uavbrutt takksigelse. Det virket som det ikke var rom for noe begjær eller behov. Nå når jeg bøyde kne, var alt jeg kunne si:

-Jeg takker deg, underbare Fader, jeg takker deg, jeg takker deg!

Da jeg til slutt gikk ned trappene, fant jeg Frank stående i det store blomsterrommet.

-Å, hvilket herlig liv – hvilket guddommelig liv! Hvisket jeg til ham.

-Du er bare i begynnelsen av det, svarte Frank. Denne herlighet kan bare gradvis åpenbares for oss, ellers kunne vi ikke – selv ikke her – holde ut dens glans.

7: Besøk av en venn

Neste dag, mens Frank var borte i et viktig oppdrag, gikk jeg alene ut for å se om jeg kunne treffe de fine ungdommene som jeg hadde fått et flyktig glimt av dagen før. Jeg visste at alt var fullkomment ordnet i denne vidunderlige verden, og at jeg før eller senere skulle gjenfinne dem, men fremdeles håpet jeg at det skulle skje meget snart.

Jeg tenkte igjen på deres lyse, lykkelige ansikter da de møtte sin elskede Frelser. Jeg ble så opptatt av disse tanker at jeg glemte alt det vakre omkring meg. Plutselig hørte jeg noen si:

-Visst er det Rebecca?

Da jeg tittet opp, så jeg den søte Mary Bates på noen skritts avstand. Hun betraktet meg ivrig. Jeg ropte glad:

-Min kjæreste Mamie!

Hun fløy meg om halsen, og da hun klemte meg, dro hun hodet mitt mot skulderen sin på sin gamle, kjærlige måte og nesten sukket i sin store glede.

-Hvordan visste du at jeg var her, Mamie?

-Mesteren fortalte det til meg, svarte hun mykt. Mae hadde allerede fortalt det til meg, og vi var akkurat på vei for å se etter deg da vi møtte ham. Mesteren fortalte at han nettopp hadde forlatt deg, og da visste vi at vi måtte vente litt, sa hun omsorgsfullt.

Hvor mitt hjerte ble rørt! Mesteren hadde tenkt på meg og talt om meg etter at vi skiltes. Jeg ville gjerne spurt Mamie hva han hadde sagt, men jeg våget ikke. Som om hun forsto mine tanker, fortsatte hun:

-Han talte så ømt om deg, og sa at vi måtte være mye sammen med deg. Mae hadde arbeid som hun måtte gjøre i dag, og ettersom hun allerede hadde truffet deg, kom jeg alene. Hun kommer kanskje hit senere. Kan jeg være hos deg en stund? Det er så mye jeg har lyst til å fortelle deg, så mye å spørre om!

-Det kan du være sikker på at du får lov til. Jeg gikk nettopp og lette etter deg da vi traff hverandre. Kom, kjære barn, la oss straks gå tilbake.

Med armene om hverandre gikk vi hjem til meg.

-Hva skal jeg fortelle deg først? Spurte jeg.

-Alt om mine kjære og nære, om hver og en særskilt. Begynn med min kjære, fortvilte mor. Hun har ikke kommet over sorgen sin ennå. Om hun bare kunne vært en eneste time sammen med meg her og kunne få kjenne Guds visdom og kjærlighet, da skulle skyen forlate hennes liv.

-Ja, kjæreste, svarte jeg. Jeg ba henne alltid inntrengende å ha tillit til Faderens fullkomne omsorgsfulle forvaring og aldri skiftende kjærlighet. Men det er vanskelig for oss å se hinsides den ensomme peisen og den tomme stolen. Likevel tror jeg at hun begynner å få et svakt grep om den vederkvegelse du opplever.

De ser Mesteren

Mens vi gikk sakte fremover og samtalte om jordelivet som på mange måter var så kjært for oss, stilte Mamie ivrig spørsmål, og jeg svarte så godt jeg kunne. Litt ifra veien så vi en gruppe på fire personer, tre kvinner og en mann, som sto under noen trær. Mannens rygg var vendt mot oss, men vi kjente straks igjen Mesteren. Alle kvinnene var fremmede for oss, og en av dem virket som om hun nettopp var kommet hit. De andre lyttet spent til hans ord. Vi betraktet gruppen i taushet da vi stille gikk forbi. Vi hadde ikke noe håp om at han skulle legge merke til oss i en slik anledning. Men nettopp da vi befant oss midt imot dem, snudde han seg og så på oss. Han talte ikke – men, å, for et blikk! Så fullt av ømhet og oppmuntring og velsignelse! Det løftet oss og bar oss, inspirerte og styrket oss. Da vi fortsatte fremover, grep vi hardere om hverandres hender, og en usigelig henførelse strømmet over våre hjerter.

Etter en stund hvisket jeg for meg selv:

-Jeg har aldri noen sinne sett et slikt blikk!

Øyeblikkelig løftet Mamie hodet og spurte ivrig:

-Opplever du det også slik? Jeg var sikker på at du ville det. Det er alltid slik. Om han er for meget opptatt til å tale med en, da ser han bare på deg, og det er som om han hadde talt med deg en lang stund. Er han ikke vidunderlig? Hvorfor kunne vi ikke oppleve og kjenne ham på jorden slik som vi gjør nå?

-Hvor lenge var du her før du traff ham? Spurte jeg.

-Det første jeg så da jeg forlot kroppen, var hans vakre ansikt. Det var så vidunderlig å se ham. Jeg følte meg først så fortumlet da jeg forsto at jeg hadde forlatt kroppen. Jeg sto et øyeblikk og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da fikk jeg se Jesus stå tett ved meg med det samme blikk i øynene som han hadde nå. Først kjente jeg meg blyg og litt redd. Da rakte han hånden ut mot meg og sa vennlig:

-Jeg har kommet for å ta hånd om deg. Stol på meg og vær ikke redd.

Da kjente jeg ham igjen og all frykt forlot meg. Jeg omfavnet ham som det skulle vært min bror. Han sa ikke stort til meg, men jeg kjente på meg at han forsto alle mine tanker.

Ingen natt der

Vi samtalte til skumringen falt. Jeg er ofte blitt spurt om det var noen natt der. Slett ikke. Det vi kaller dag besto av en rosenfarget gyllen stråleglans som lyste klart. Det finnes intet jordisk språk som kan beskrive denne vidunderlige glansen. Den fullkomment overstrømmet skyene. Etter en periode som var mye lengre enn en dag her på jorden, fordypedes og modnedes glansen til den gikk over i en fredfull, glødende skumring. Barna sluttet å leke under trærne. De små fuglene krøp inn blant vinrankene, og alle som hadde vært sysselsatt i løpet av dagen på ulike måter, søkte hvile og ro. Men det var intet mørke der, ingen skygger – bare en hvilefull, myk glans.

8: Et besøk i det store auditoriet

Ikke så lang tid deretter sa Frank:

-I dag skal vi gå til det store auditoriet. Det kommer til å bli en uvanlig dag i dag – selv for oss som har vært her lenge. Martin Luther kommer til å tale, og deretter gjør John Wesley et innlegg. Det blir kanskje andre talere også.

Det var ikke første gangen vi besøkte det store auditoriet, selv om jeg ikke har nevnt det eller beskrevet det tidligere. Det var oppført på en liten høyde. Den mektige kuppelen ble holdt av veldige søyler – annenhver av ametyst og annenhver av jaspis. Det var ingen vegger i denne store bygningen, bare den store kuppelen og støttesøylene. En bred plattform av skjønn marmor med porfyrinnfatninger hevet seg i midten, og derfra klatret sitteplassene oppover og formet seg som et stort ”amfiteater”. Stolene var av skinnende sedertre, og bak plattformen hang tunge, purpurfargede draperier. Et alter av ekte perler sto nær plattformens midte. Den store kuppelen var dyp og mørk i all sin staselighet. Bare de gylne skulpturene nederst langs kanten var synlige. Alt dette hadde jeg lagt merke til ved tidligere besøk.

Da vi kom fram, fant vi stedet fylt av mennesker som ivrig ventet på hva som skulle skje. Vi hadde snart tatt plass, og også vi ble fylt med forventning. Myke, vellydende toner hørtes overalt fra et usynlig kor. Snart kom Martin Luther – som virket å være en dynamisk og kraftig person – opp trappen og stilte seg foran oss. Det er ikke min mening å beskrive hans utseende som er så kjent for oss. Men jeg vil si at hans store intellekt og åndelige styrke, sammen med hans staselige skikkelse, så ut til å gjøre ham til en dugelig leder selv her.

Luthers preken ville i seg selv fylle et helt bind, og kan ikke gjengis i dette lille heftet, selv om jeg forkortet den. Han holdt oss fengslet med sin viljekraft og sin veltalenhet. Da han sluttet og trakk seg tilbake, begynte John Wesley, og hans ansikts hellige skjønnhet – som ble forsterket av det himmelske lyset – var vidunderlig. Hans tema var ”Guds kjærlighet”. Om han talte med kraft over dette emnet i løpet av sitt liv på jorden, dro han nå med seg våre sjeler gjennom sin henførelses glød, til vi var som voks i hans hender. Han viste hva Guds kjærlighet hadde gjort for oss, og at vi overhodet aldri kunne betale tilbake med takksigelser og lovprisning hele evigheten lang.

Bortsett fra den svake, vakre melodien fra det usynlige koret, hvilte stillheten over det store auditoriet en stund etter at han hadde gått. Alle virket som de var sunket i dype tanker og grunnet på det han hadde sagt så kjærlighetsfullt.

Deretter dro de tunge portierene seg til side, og en staselig skikkelse trådte fram og stilte seg midt på plattformen. Det virket som hele himmelens herlighet var konsentrert på ham. Øyeblikkelig reiste den store forsamlingen seg og med én munn sang den herlige hymnen som vi så ofte sang på jorden:

”Hyll Jesus fra Betlehem

tilbe hans dyrebare navn

Bær fram et kongelig diadem

og kron kongenes konge!”

En slik sang med en slik samstemthet i harmoni og lydstyrke, har aldri blitt hørt på jorden. Sangen steg og svulmet ut og fylte, ikke bare det store auditoriet, men også Himmelen.

Over alt dette hørtes fremdeles englekoret, som ikke lenger hvisket fram den myke, vakre sangen, men lot den bryte fram i en jublende lovprisning. En strøm av herlighet fylte stedet, og da vi så opp, så det ut som om kuppelen sto i brann i det gylne skinnet. I midten så vi nå englekoret synlig med sine harper og fioliner. Englenes ansikter strålte, selv om de ikke strålte så sterkt som hans, hvis lov og pris de sang. Og Jesus Kristus, som hele Himmelen bøyde seg for i tilbedelse, sto med oppløftet ansikt og kongelig holdning; Himmelens og jordens sanne Gud. Han var lysets sentrum, og en guddommelig stråleglans som var ubeskrivelig, omga ham.

Da lovsangen og tilbedelsen stilnet, sank alle ned på sine knær. Hvert hode var bøyd og øynene lukket da englekoret igjen sang de velkjente ordene:

”Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,

slik som det var fra begynnelsen, er nå, og skal være

fra evighet og til evighet. Amen. Amen.”

Når jeg så på den strålende skikkelsen framfor oss, kledd i sin guddommelige majestet, spurte mitt hjerte med beven:

Kan dette virkelig være den mannen, den Kristus, som menneskene dømte til å dø en heslig død på korset?

Jeg kunne ikke tro det. Det virket umulig at noe menneske, selv om han var ond, kunne være blind for den guddommelighet som så tydelig ble åpenbart i ham.

Så begynte Frelseren å tale, og hans milde røst lød myk og mer vidunderlig enn det himmelske korets sang. Hvilke nådefulle ord! Om jeg bare kunne og våget å skrive dem ned akkurat slik som de kom fra hans lepper! Det finnes imidlertid intet jordisk språk som kunne gjengi deres høye innhold. Han berørte først flyktig jordelivet og viste tydelig og klart det fine sambåndet mellom det jordiske og himmelske livet, det forgagne og det nåværende.

Så åpenbarte Jesus for oss noen av jordelivets gåter når det gjelder det himmelske livet, og åpenbarte for oss oppgavene som lå foran oss.

Da Jesus sluttet, satt vi med bøyde hoder i det han trakk seg tilbake. Våre hjerter var så overfylte, våre sjeler så oppløftet, vår ånd så betatt, ja, hele vårt vesen var så gjennomtrengt av hans guddommelighet at vi

reiste oss og forlot plassen i ærbødig taushet. Hver og en var fylt med høye og guddommelige ønsker og et klarere syn på det himmelske livet som vi var kommet inn i.

Jeg kan bare flyktig berøre disse himmelske gledesemnene. Det finnes en dybde og en gåtefullhet i alt det som tilhører det himmelske livet som jeg ikke våger å beskrive. Jeg kunne ikke klare det selv om jeg ville. Jeg skulle ikke ville om jeg kunne. Et hellig slør svøper inn alt det som nysgjerrige øyne ikke burde få se på. Må det være nok sagt at ingen jordisk glede vi noensinne har opplevd her nede, hvor selvsynt god og hellig den enn var, kan bli mer enn et svakt skyggebilde av den glede som finnes der. Ingen lykkelige drømmer, som virker helt urimelige her, kan være like eller nærme seg den lykksalighet som finnes i den himmelske verden. Ingen sorg, ingen plage, ingen sykdom, ingen død, ingen skilsmisse, ingen misforståelser, ingen tårer – foruten av glede, ingen brustne forhåpninger, ingen planer som går i stykker, ingen natt, ingen storm, ikke en gang skygger, bare lyd, glede, fred og hvile i all evighet.

-Amen! Og atter sier mitt hjerte med ærbødighet: Amen!

9: Gamle blir unge

En dag da jeg nettopp var på vei over gressbakken mellom mine foreldre og vårt hus, hørte jeg mitt navn bli nevnt av en kjærlighetsfull røst. Jeg snudde meg og så en røslig og trivelig mann som nærmet seg. Hans bare hode var sølvhvitt, og hans dype blå øyne så lykkelig og kjærlighetsfullt inn i mine da han kom nærmere.

-Oliver, ropte jeg og rakk fram hendene for å ønske ham velkommen. Kjære, kjære Oliver!

Det var min eldste søsters mann som vi alltid elsket så høyt.

I de neste månedene besøkte jeg hjemmet hans mange ganger. En dag da jeg kom, var han borte, og selv om jeg ventet lenge, kom han ikke.

Jeg hadde ikke sett ham på flere dager og dro derfor den slutningen at han var sendt på et oppdrag av Mesteren. Da jeg gikk hjem igjen, møtte jeg en gruppe unge, glade piker og gutter i forskjellige alderstrinn, som skynd

Kommentar #5517, skrevet av Levy | 15. januar 2007 kl. 9:16

  1. Levy:Tusen takk,nå har jeg kost meg lenge med dette fantastiske bok utdrag.Det er jo bare så fantstisk å lese.Trodde jeg hadde lest det meste inne på der du hentet denne fra,men de bytter og fornyer kanskje.Hadde jeg hatt den boken måtte jeg ha gått i hi litt,klarer jo ikke stoppe lese.Guds rike velsignelse for alt du her har gitt

Kommentar #5621, skrevet av Jone | 15. januar 2007 kl. 22:44

  1. Hei Jone, fint du likte boken.
    Har du lest Engler i oppdrag? (handler om en pastor som får englebesøk)
    Jeg har enda noen historier fra Himmelen.
    Det er mektige vitnesbyrd og oppmuntrende lesing, synes jeg.

Her er noen englehistorier.
_________________________________________

Astronauter så syv engler i rommet
Tro og fakta
De sovjetiske astronautene ombord på Saljut 7, i juli, i 1985,
opplevde noe som stadfester Bibelens budskap.

Da reporteren nådde oss i Tro og Fakta, prøvde vi straks i ren begeistring en telefon til den sovjetiske ambassaden i Oslo, for å få en eventuell kontakt med en av disse astronautene. Vi ble imidlertid anbefalt å skrive til vedkommende på engelsk, og sende brevet til romfartssenteret i Moskva. Det er vel forøvrig ikke så underlig at vi til dags dato ikke har fått noe svar derfra.

Men her gjengir vi hva som hendte :
Kosmonautene Wladimir Solewejew, Olga Atkow og Leonid Kisim var opptatt av forskjellige medisinske eksperimenter ute i rommet den 151 dagen av sin fantastiske ferd.

Da med ett ble romskipet innhyllet av et sterkt lys som blendet astronautene.
Etter hvert som de vennet seg til lyset, så de syv engler som strålte mot solen!
Deres skikkelse var menneskelignende, men de var kjempestore,
og de hadde vinger, med en tilsløret krone.
De fulgte etter romskipet i 10 minutter, for så plutselig å forsvinne.

12 dager senere viste de seg igjen.
Da hadde tre nye sovjetiske kosmonauter sluttet seg til mannskapet på Saljut 7,
slik at de nå var seks vitner til det guddommelige syn.

Den kvinnelige astronaut, Svetlana Sowitskaja, uttalte: “Vi var fullstendig stumme av forbauselse,
først dette sterke lyset - og så var de der - syv engler.
De smilte, som om de holdt på en vidunderlig hemmelighet.
Men etter noen minutter forsvant de, og vi så dem ikke mer.

NB! denne hendelsen er gjort kjent gjennom en sovjetisk romforsker.
Rapporten om det himmelske møtet i rommet var stemplet “Strengt fortrolig”.
Både tidsskriftet “Weekly World News” og søndagsmagasinet “Parade” i Amerika, har skrevet om hendelsen.

_______________________________

Engelen gikk rett gjennom kjøkkenveggen
Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag
Lydja Filtvedt (72) fra Tomter var bare åtte år da hun så en engel på tunet hjemme.
Stemoren hennes var innlagt på Rikshospitalet, der ingen trodde hun ville overleve.
Den kvelden Lydia så engelen, ble stemoren hennes helbredet.

- Jeg var minst av fire søsken.
Da jeg var 11 måneder, døde moren vår av hjernehinnebetennelse.
Seks år senere giftet far seg på nytt.
Jeg begynte snart å kalle stemoren min for mor.
Da de hadde vært gift i vel et år, skulle mor føde deres første barn.
Men det var harde bud, for mor hadde ikke gått til kontroll. To måneder før tiden fikk hun krampe, og ble sendt til Rikshospitalet i hui og hast. Der fikk hun årebetennelse og fire blodpropper og ble liggende på sykehuset i tre måneder. Mors liv hang i en tynn tråd. Reidar, den eldste broren min, syntes det var fælt at far skulle miste henne også. - Nei da, Reidar. Jesus er ikke så stygg.
Han tar ikke to, sa jeg med en åtte årings overbevisning.

På sykehuset opplevde mor en stemme i sitt indre.
- Endog fra døden kan jeg reise deg opp, sa stemmen.
Da begynte mor å prise Gud.
Sykesøstrene som hørte henne, ble forskrekket.
- Ta det med ro, nå kommer snart Jesus og henter deg, sa de.
Til faren min ringte de og sa at han måtte komme hvis han ville se mor i live.
Mor spurte sykesøstrene om de kunne få tak i en som kunne salve og be for henne.
Det gikk ikke lenge før Oskar Halvorsen kom og ba for henne.
Vi ungene ble alene igjen på gården mens far dro inn på sykehuset for å være sammen med mor.

Jeg pleide å leke mest med Eva, søsteren min, som var halvannet år eldre enn jeg.
Vi hang sammen. støtt. Ofte lekte vi at vi holdt møter sammen, og byttet på å være predikant og menighet.
Den som var predikant, sto alltid på en stol og talte.
Leken avsluttet vi med bønnemøte på kne.
Denne spesielle dagen bestemte Eva at vi skulle leke skole.
Eva ville være Frøken, så jeg måtte være klassen.
Når det var friminutt måtte jeg gå ut.
Det skulle være slik som på skolen.
Jeg sa jeg ikke ville, for det var både mørkt og kaldt ute.
Men Eva ville ikke høre på det øret. Det skulle være ordentlig.
Da jeg kom ut fikk jeg se noe som jeg aldri siden har glemt. En engel kom gående mot meg på tunet. Den var på størrelse med en voksen person, hadde hvite klær og vinger på ryggen. Jeg kan ikke huske annet enn at den hadde gult hår. Engelen sa ingenting, men gikk inn i huset vårt rett gjennom kjøkkenveggen. Jeg skyndte meg inn igjen og opp i annen etasje til Eva.
Eva syntes jeg var litt stille da jeg kom opp, men etter hvert fortalte jeg hva jeg hadde sett.

Selv om det er mange år siden, kan jeg fortsatt se engelen for meg.
Et sånt syn glemmer man aldri!
Samme kveld jeg så engelen ble mor helbredet.
Da legevisitten kom innom henne dagen etter, sa de:
- Vi må innrømme at her har det skjedd et under.

_______________________________________
Englene slåss på predikantmøte
Vårt Land
5 februar 1999
Martin Omdal har opplevd englebesøk.
Han er ikke i tvil at han under en samling med andre predikanter
på Tron Ungdomssenter på Tynset i 1976 var sammen med engler.
Vi hadde en stor møteaksjon i Nord-Østerdalen.
Vi var sju predikanter som talte i kirker og på bedehus.
Mandagen hadde vi fri, og da samlet vi oss til en dag med stillhet, bønn og faste.

Etter en felles bønnestund i peisestua skjedde det noe helt spesielt.
En av oss som var tilstede - Toralf Aune, som nå er død - sa plutselig :
“Der kom han. Han står der ved peisen.
Og se : utenfor går det en med sverd”.

Jeg visste at Toralf hadde sett engler tidligere.
Han sa også at det var kommet en djevel-engel, som ville ødelegge dagen for oss.
- Vi måtte på kne igjen.
Det ble en bønnnestund helt utenom det vanlige.

Plutselig kom det en voldsom kraft over meg.
Jeg ble nesten løftet opp, og ført til en av de andre brødrene.
Jeg la hendene på hodet hans, og med et ble tungetalens nåde gave utløst for ham.
På samme måte ble jeg ført til flere av de andre som lå på kne.
Og flere av dem begynte å tale i tunger.
En av predikantene opplevde at han ble helbredet for magesmerter.
Jeg så det ikke med mine egne øyne, men jeg er ikke i tvil om at det var engelen som førte meg rundt.

Etter at jeg var kommet tilbake til min plass, sa Toralf at han skulle forklare hva som hadde skjedd :
“Det var engelen som førte deg rundt i dag, Martin.
Og engelen som gikk med sverd rundt på utsiden kom i en voldsom kamp med djevel-engelen.
Det var et voldsomt slag mellom englene.
Men djevel-engelen slapp ikke inn hit.

Plutselig stod det en hel flokk av engler rundt oss.
Det må ha vært 40-50 stykker.
Og så kom Jesus, og stod midt i blant oss”.

Jeg så ikke englene med egne øyne, men kraften jeg følte gjorde meg sikker på at den beskrivelsen Toralf kom med var korrekt. Martin Omdal har vært forkynner i Indremisjonsselskapet i en mannsalder.
____________________________________________
En overnaturlig hilsen
Tor Oljemark og hans kone, Signe er forkynnere. De reiser ofte fra sted til sted.
Nå ønsket de å bygge seg et hus som de kunne kalle sitt eget.
Men inntekten de hadde er kun forkynnerlønn.
De lurte på om de vil klare de økonomiske forpliktelsene, hvis de bygget huset. De ber over saken.

Neste dag gikk jeg som vanlig til mitt arbeid ved Regionssykehuset i Trondheim.
Klokken var 8 : 30 da jeg passerte hovedinngangen.
Fra den store vestibylen går det lange korridorer til høyre og venstre - og mange folk var allerede på farten.
Jeg gikk imidlertid rett mot dørene til heisen. Der stod det noen fra før og venter.

Spesielt legger jeg merke til en
- en mann å se til…med et vennlig ansikt..
Straks heisen kommer, går vi alle inn. Jeg trykker på 3. etasje. Andre trykket på etasjer høyere oppe.
Og den spesielle personen la jeg merke til, trykket på 11.etasje
- den høyeste i bygget.

Men jeg gikk altså av i 3.
Her skulle jeg bare fjerne en plakat på korridorveggen - noe som var gjort på et øyeblikk.
Umiddelbart løp jeg trappen ned, gikk raskt gjennom en korridor og ut på gårdsplassen og går videre rett mot kontorfløyen, der jeg hadde mitt kontor.

Da jeg nærmet meg kontorfløyen, oppdager jeg at det står en der fra før og venter på heisen.
Det var jo ikke så uvanlig. Men etter som jeg nærmer meg, ser jeg til min aller største undring - at det er den samme mannen som for et øyeblikk siden trykket på 11. etasje i hovedbygningen. Menneskelig sett hadde det ikke vært mulig for ham å nå denne bygningen før meg! Allikevel altså, der står den samme personen - og likesom bare venter uten å være andpusten engang!

Bare noen øyeblikk fikk jeg anledning til å betrakte ham
- uten å få sagt et ord før heisen kom. Vi gikk da begge inn, og jeg trykker på 3. og han på 4. etasje (den høyeste også i denne bygningen).
Straks døren lukker seg og heisen begynner å gå, sier han :
” Ja, her har jeg ikke vært før”
…Så ser han på meg med et vennlig smil og sier følgende :
“Det som du og din hustru fryktet for,
det skal dere ikke frykte for, for det kommer til å gå så bra!

Helt overrumplet - og ute av stand til å reagere, merker jeg at heisen stopper i min etasje, og jeg måtte jo bare gå ut. Straks gikk døra igjen bak meg, og mannen i heisen fortsatte oppover til 4. etasje.

Et par sekunder ble jeg stående mildt sagt både forskrekket og grepet.
Men i neste nu tenkte jeg : - Den personen må jeg få snakke mer med!
Dermed løp jeg opp trappen - og rekker akkurat opp til 4. i det heisen stanser og døra åpner seg.
Men da er heisen tom. Mannen var borte.
I ca.12 år har vi nå bodd i vårt nye hus og hjem.
Og det ble slik som den himmelske utsendingen hadde sagt.
Alt har gått bra.

Fra boken : Krigen, Korset, Kallet
av Tor Oljemark,
utgitt på ES Grafiske 1995

____________________________________
Astronautene så hundrevis av engler i verdensrommet

Troens gode strid
Mai 1998
NASA fikk igjen store overskrifter på forsiden av tabloidavisen “The Sun”
(må ikke forveksles med den britiske avisen med samme navn)
med ordene: “NASA-mannskap ser engler i verdensrommet”.

I flere år har NASA-astronauter sagt at de har støtt på hundrevis av disse himmelske vesenene mens de var i bane rundt jorden. En astronaut hevder at et av vesenene svevde over ham mens han var på spasertur ute i rommet.

Russiske kosmonauter og en hærskare av astronomer verden rundt - har også støtt på dem.
Påstander om at engler tilsynelatende lever i det kalde, tomme verdensrommet - i vårt solsystem - er så godt kjent, at selv internasjonale religiøse ledere er oppmerksomme på det.

Ifølge kilder fra romfartssentrene i Houston, Texas og Cape Canaveral, Florida,
har astronauter fått øye på disse himmelske vesenene på de fleste turene i verdensrommet.

En astronut hevder at engler fulgte han tilbake til jorden.
Russiske kosmonauter sier at de også har sett de enorme englene sveve i verdensrommet.
Og astronomer må motvillig innrømme at de har sett bevingede skapninger “gløde som enorme ildfluer” i asterioidebeltet mellom Mars og Jupiter. “Det er noe merkelig der ute, men alle er redde for å innrømme det offentlig”, sier Dr. Brian Forsythe, som inntil nylig var ansatt ved NASA som forsker på utenomjordiske livsformer.

“Hvis de hadde sett UFO`er, eller annen “normal” fremmed aktivitet, da ville det ikke vært halvparten så mye motstand som det er nå mot offentlig vedkjennelse. Men engler? Ingen respektabel vitenskapsmann eller militær person er villige til å risikere sitt gode rykte, ved å innrømme at de har sett engler”.

I følge Forsythe, er astronautene og astronomene som har sett engler, ikke villige til å bruke det navnet på dem.
“De bruker heller uttrykket: vesener eller romvesener”, sier Forsythe.
“Flere av dem er agnostikere og noen er ateister”. En liknende motvillighet finnes også hos russerne.
Boris Sevenoff hadde følge av et halvt dusin engler - i tre dager - mens han sirklet rundt jorden med romfarttøyet sitt.
Han sier bare at de er intelligente vesener, at de er ca. 15 meter høye (50 feet)
og at de har store vinger som kan tillate dem å fly i store hastigheter.

Han tok tiden på et par som hadde en hastighet på 8050 km. (5000 miles) i timen.
“Jeg rapporterte ikke dette med en gang”, innrømmer Sevenoff.
“Hvis jeg hadde det, ville sovjet-ateistene ha låst meg inne i et fangehull og kastet nøkkelen”.

Ikke alle vitnene er enige.
En NASA-fysiker tror at englene faktisk kan være UFO`er.
Høyt ansatte ledere i de kristne, jødiske og muslimske religionene, tror at svaret er enklere.
“De er nettopp hva de viser seg å være - engler fra Gud”, sier Monsignor Vito Brunelli.
Dr. Sheldon Baker, som er en ledende baptistprest, sier at ikke-troende heller vil godta de merkeligste forklaringer om englene, “enn å innrømme det innlysende - at Gud har sendt dem for å våke over oss”".
Rabbi Emmanuel Morris fra New Jersey, tror at engler som lever i tomrommet mellom stjernene og plantene, er en logisk mulighet.

“Gud skaper ikke noe uten hensikt”, påpeker han.
“Ville han skape så mye tomrom til ingen nytte..?

Kommentar #5639, skrevet av Levy | 16. januar 2007 kl. 0:40

  1. Levy:tusen takk.Ja dette er fantastiske vitnesbyrd.Tenkte med en gang,at hvorfor har ikke dette blitt allment kjent,slik at de som ikke tror oxo kunne lese.Men så husket jeg noe fra Bibelen:de ville ikke trodd om så noen kom tilbake fra dødsriket(noe slikt mener jeg det står)Så det hadde vel ikke vært til noe hjelp:De som ikke vil tro får en ikke overbevist på menskelig måte uansett,der må Jesus inn
    Finner aldri bøker med Himmelen jeg da.Har kun lest en med Baxter,men står ikke så mye der

Kommentar #5657, skrevet av Jone | 16. januar 2007 kl. 9:36

  1. Til Levy

Jeg synes du skriver mye meget godt. Men den boka “engler i oppdrag” tror jeg er en del mennesketanker og andre ting.

Nå er det lenge siden jeg leste den boka, men det var en del rare ting der, om både det ene og andre.

Jan Kåre

Kommentar #5660, skrevet av Evangelist | 16. januar 2007 kl. 11:08

  1. Til Levy
    Jeg synes du skriver mye meget godt. Men den boka “engler i oppdrag” tror jeg er en del mennesketanker og andre ting.

Nå er det lenge siden jeg leste den boka, men det var en del rare ting der, om både det ene og andre.
Jan Kåre
———————–
Hei Jan Kåre
Jeg likte boka godt, har lest den flere ganger.
Husker du det avsnittet om Jerico, hvor englene presset murene ned i bakken?
Geologer har visst funnet ut at det stemmer. Bibelen beskriver jo ikke dette, men jeg fant noe, husker ikke hvor.
Legger ut den artikkelen jeg fant, husk alt skal prøves.
Levy
_______________________________

Murene i Jeriko

Pastor Roland Buck beretter om et englebesøk for om lag 20 år siden.
Det var engelen Gabriel og engelen Chrioni som var på besøk med ulike budskap til menneskene i den siste tid.
I denne forbindelse fortalte Chrioni om hva som skjedde sett fra en litt annen synsvinkel, englenes :
- Chrioni sa at Gud forut hadde tegnet inn alt som skulle skje i sin store plan.
Jeriko var den første byen de kom til. En stor seier for Gud her ville få de andre kongene og hærene til å frykte isrealittene. Når de fikk se et stort mirakel, ville de forstå at Gud var på israelittenes side. Derfor sendte Gud ut Chrioni og en avdeling engler med ordre om det som skulle skje ved Jeriko. Gud visste nøyaktig hvordan byen skulle bli beseiret Dersom vi var i stand til å gå tilbake i tiden og se på Guds slagplan for sin englehær, ville den antakelig se omkring slik ut : “Israels barn er våre allierte. De kommer til å marsjere rundt bymuren i syv dager, og den siste dagen skal de gå rundt byen syv ganger. Det har jeg allerede gitt ordre om, så vi må koordinere våre planer med deres. På et signal skal prestene blåse i trompetene sine, og folket skal rope. Når dere hører ropet, SKAL DERE TRYKKE MURENE NED!
Chrioni sa at englene hadde plassert seg oppe på murene mens de ventet på ropet.
Israel visste ikke en gang hva som foregikk, men Gud visste det, og englene likeså.
De ventet til de hørte ropet : Da dyttet englene av all makt - og de store tykke murene raste sammen.
Disse murene var så tykke at en kunne bygge et hus på toppen av dem. Hadde de blitt veltet eller vippet over ende, ville det fortsatt vært en mur, for de var omtrent like tykke som de var høye. Gud sa til englene : “Trykk dem ned!” og Bibelen forteller at murene ble jevnet med jorden. De behøvde ikke en gang bane seg vei gjennom sprekker og over murblokker, for murene var slettet med jorden. Dette var englenes verk, nøye planlagt av Gud.

Arkeologiske utgravinger av Jerikos mur viser at den ble trykket ned som i en elevatorsjakt! Tenk deg det trykket som englene måtte legge på den!

Kommentar #5686, skrevet av Levy | 16. januar 2007 kl. 16:58

  1. Hei Jone
    Hyggelig at du liker disse historiene. Husker du hva Johannes sa om Jesus, at ikke all verdens bøker kan romme de under han gjorde.
    her er noen til
    Levy
    _________________________

Jan Erik sitt vitnesbyrd om englen
10 oktober 2006
Om jeg tror på engler? Ja. Vær du sikker.
Jeg skal gi deg mitt vitnesbyrd som bekrefter det.

Mitt første møte med en engel var da jeg var ca. 12-13 år gammel.
Jeg var på vei hjem en kveld og måtte gå gjennom en skog.
Mørkredd som jeg var, ba jeg til Gud om hjelp.
Da ble det lyst som dagen og en engel gikk ved min side.
Han fulgte meg hele veien hjem.

Mitt andre møte var i 1998 da jeg ble rammet av hjerneslag.
Jeg falt om hjemme og var med ett i himmelen.
Der var jeg omsluttet av engler i en vakker blomstereng.
Den ene var den samme som første gang.
Mens jeg sto der kom Jesus bort til meg og sa: “Jan-Erik, du har kommet for tidlig.”
Jeg fikk komme tilbake til livet.

Jeg ønsker å si til deg at du har en engel som passer på deg.
Vær ikke engstelig. Gud elsker deg.

Vær velsignet.
_____________________________________

De så engelen
Bladet: Shalom, nr. 3 - 1977
To kristne kvinner var sammen opptatt av evangelisk arbeid et sted i Nord-Norge.
En gang etter et møte måtte de gå over en lengre øde veistrekning for å komme hjem.
Det var temmelig mørkt ute, og svært kjølig.
Omsider fikk de øye på lysene fra noen få spredte hus.
Ettersom de kom nærmere, ble de med ett vitne til et merkelig syn.

De ble stående som naglet fast.
Det hele skjedde i 2 etasje i et av husene, ca hundre meter borte.
Begge så det klart: Et slags skinnende vesen svingte seg suverent ut av vinduet
- med noe tilsynelatende verdifullt innhylllet i sine armer.
På noen øyeblikk forsvant det hele opp mot natthimmelen.
De to ble stående å se forundret på hverandre.

Men da den første reaksjon hadde lagt seg, ble de enige om å gå bort til huset for å prøve å finne en forklaring på fenomenet. Fra det spesielle vinduet i 2 etasje kunne de se at rommet var svakt opplyst. Men ellers virket alt stille og rolig. Da de forøvrig nådde fram til husets ytterdør, kunne de høre svak gråt innefra. Og det virket som om lyden kom fra rommet ovenpå. De gikk inn og opp trappen, og banket forsiktig på. Etter et svakt “kom inn”, åpnet de døren. På et enkelt lite kammers lå en mor og en far oppløst i tårer rundt en seng, hvor et lite barn lå urørlig - med lukkede øyne. “Hun døde for et øyebliikk siden”, sa moren.

De to Herrens tjenerinner ble nå klar over sammenhengen :
Det de hadde sett var barnets sjel, som var blitt båret bort av en engel!
_________________________________

Beskyttet av engler
Engelen ved din side
Øystein Bjørdal, Olav Skjevesland,
utgitt på Verbum Forlag i 1994
Kina-misjonæren Marie Monsen forteller i boken “En hjelp i trengsel” om et tilfelle av englevakt.
En general i den kinesiske regionen hvor Marie Monsen virket hadde sluppet opp for penger.
Det ble derfor umulig for ham å lønne sine soldater på vanlig måte.
Han løste problemet snedig, men brutalt:
Han ga isteden soldatene lov til å bruke en natt til å plyndre den byen hvor Marie Monsens misjonstasjon lå.
Det resulterte i en redselsnatt med skyting og skrik i byen.
Men misjonsstajonen var uberørt av soldatenes fremferd.

Neste dag kom naboene i byen, som var skremt av nattens hendelser,
for å søke tilflukt innenfor misjonsstasjonens gjerder.
“For dere har beskyttelse”, sa de.
Denne setningen festet Marie Monsen seg ved, for hun hørte den flere ganger.
Hun ble interessert i å høre hva som lå bak disse ordene om “beskyttelse”.
Og så kunne vaktene ved misjonsstasjonen fortelle at de om natten hadde sett silhuetter av skikkelser med lysende ansikter omkranse området.

Denne merkelige ekstra “vaktstyrken” rundt stasjonen var også sett av naboene.
Derfor kom de og søkte trygghet.
“Det må ha vært englevakt”, konstaterer Marie Monsen nøkternt.
Selv var hun ikke blitt var englene,
men de ikke-kristne naboene fikk se dem
- til et vitnesbyrd om Guds makt.
____________________________________

Luftskip uten styring i storm
Richard Schmitz
Englenes tjeneste
utgitt på Nomi Forlag 1963
En av mine venner og trosbrødre, von Jena, som den gang var kaptein,
kommanderte luftskips­bataljonen i Berlin.
Før første verdenskrig fikk han i oppdrag å prøve luftskipet “Graf Zeppelin”
om det var egnet for militære formål.
Derfor drog han med 30 mann til Bodensjøen,
hvor luftskipet var stasjonert i en hall ved Friedrichsliafen.

En zeppliner-ingeniør var med på turen med luftskipet.
Alt gikk bra. Men plutselig brøt en kraftig storm løs.
Hovedroret gikk i stykker, luft-skipet ble som en spilleball for stormen, og drev uten styring mot Alpene.

Kapteinen kalte sine folk sammen,
og meddelte dem at skipet antagelig snart ville smelle i stykker mot fjellene,
og at de måtte regne med at de bare hadde en ganske kort stund igjen å leve.

Men han tilføyde :
- Der er en levende Gud, som har sagt i sittt ord :
“Kall på meg på nødens dag,
så vil jeg utfri deg,
og du skal prise meg.”

Så handlet kapteinen etter dette Guds ord for alles øyne.
Deretter gikk hver stille til sin plass igjen.

Da skjedde et under.
Like foran Alpene sprang vinden om i motsatt retning, og drev skipet tilbake til Bodensjøen.
Men hvordan skulle de nå lande?
Man kunne jo ikke bare trekke i en snor slik som man gjorde med en ballong.
Likevel ble skipet trykket ned av vinden, og senket seg l ike i nærheten av hallen, hvor bakkepersonalet ventet.
De grep landingstauene, og luftskipet ble uten vanskelighet trukket inn i hallen,
så lettvint som dette hadde det visst aldri skjedd tidligere.

Bakke­mannskapet trodde naturligvis at skipet var styrt av et dyktig mannskap.
Hvor forbauset ble de ikke da de 32 som hadde vært ombord fortalte at landingen var utført av en usynlig hånd som svar på en troendes bønn!
De kunne jo også selv se at roret var brukket i stykker,
og at luftskipet derfor ikke kunne styres av menneskehånd.
Guds usynlige budbærere hadde berget skipet,
og på en troendes bønn reddet 32 menneskeliv.

______________________________
Du må sove mer

Jesse Duplantis
Et plutselig møte med Himmelen,
utgitt på agape forlag i 1997
Jeg la tilfeldigvis merke til at klokken var noen minutter på tolv.
Enten du tror det som nå skjedde eller ikke, spiller ingen rolle.
Det skjedde uansett.

Jeg så opp. Ved fotenden av sengen stod den største skapningen jeg hadde sett i hele mitt liv.
Jeg hadde ikke hørt noen komme inn i rommet.
Han bare stod der og så på meg.

Det var en Herrens engel!
Han var kjempesvær.
Han så ut til å være omkring to meter og ti,
og hadde lyst hår som var lengre enn mitt.
Han glødet.
Det var et slikt sjokk å se ham stå der at jeg kunne ha blåst hull i veggen for å komme meg ut derfra, hadde jeg bare klart å bevege meg.

Han sa: “Jeg er blitt sendt av Herren.
Du er under mye stress,
og Herren sendte meg for å si at du måtte sove.”

Jeg hadde ikke tenkt å diskutere med en lyshåret engel på over to meter og ti!
Jeg bare tok imot de ordene som om de kom fra Herren.
I neste øyeblikk var han borte.
Jeg hadde holdt Bibelen i hånden, så jeg la den bare ned på brystet og sovnet.

Jeg sover gjennomsnittlig fire-fem eller kanskje seks timer hver natt.
Men den natten sov jeg i tolv stive timer!
Da jeg våknet, var klokken rundt tolv på formidagen.
Jeg hadde ikke beveget meg hele natten.
Jeg lå der i samme stillingen som før.
Bibelen lå fremdeles på brystet mitt.
Jeg følte meg fantastisk opplagt.

________________________

Engel beskytter taleren

Vårt Land
5 februar 1999
En søndag 1992 var Wiggo og Hilde Nordheim med foreldrene på møtet i Tveit Frikirke i Kristiansand.
Tony Estaidi var kveldens taler. Han er opprinnelig fra Iran, men bodde noen år i Tveit.
Tony arbeider med kristne radioprogrammer, som blir sendt til Iran.
Det Hilde og Wiggo ikke visste, var at Tony følte at han ble skygget og forfulgt.
Tony talte, samtidig som han fortalte om radiomisjonsarbeidet.
For Hilde og Wiggo ble imidlertid møtet spesielt.

De satt på hver sin plass i salen - Hilde, som da var 11 år,
sammen med noen venninner og 8 åringen Wiggo ved siden av foreldrene.
Mens Tony stod på talerstolen var det liksom det kom et lys bak ham.
Dette lyset formet seg etterhvert som en skikkelse - en engel.
Engelen stod med hendene ut, slik at han på en måte beskyttet Tony.
Hilde var ikke den eneste som så engelen.
Også Wiggo husker at en beskyttende skikkelse stod bak taleren fra Iran.
Engelen var mye større enn Tony. Han så rolig ut i ansiktet.
Det så ut som om hans jobb var å passe på taleren.

___________________________

Engler besøker indianerlandsby i Red Sucker Lake

Troens gode strid
Mai 1998
En Guds engel, besøkte den lille indianerlandsbyen i utkantskogene av det nordre Manitoba, sommeren 1977.
Fred Harper - tidligere høvding i Red Sucker Lake
- minnes godt besøket fra Guds engel,
og den effekten det hadde på hans mor og hele familien.

Kathryn Harper holdt på med å henge ut klesvasken en sommerdag i 1977.
En kraftig lyd, som kom ovenfra, gjorde slik at hun begynte å se etter et jetfly på himmelen.
Det hun så opprørte henne.
Rett over henne så hun en virvelvind som hadde kurs rett ned.
Mens Kathryn begynte å løpe mot huset, sto det en Guds engel foran henne.
Den var skinnende og gjennomsiktig, og det så ut som den var omgitt av skyer.

Den himmelske budbringeren proklamerte til Kathryn Harper:

“Jesus kommer snart.
Forkynn at alle må omvende seg fra sin synd.
De som blir latt tilbake vil lide sterkt,
og gå gjennom harde tider”.

Like fort som engelen hadde steget ned, steg den opp igjen i en virvelvind av lys.
Kathryn Harper falt til jorden, overveldet av Guds mektige kraft.
Ryktet om denne hendelsen spredte seg, og folk kom fra alle kanter for å høre hennes vitnesbyrd.
Dette resulterte i at det ble en vekkelse i området.

_____________________________________

Fra 2 verdenskrig

Vekteren, nr. 6, 1995
Menighetsprest Alex B. Cowie, som nå er gått hjem til Herren,
fortalte meg denne historien :

Under 2. verdenskrig var han stasjonert i området rundt Stillehavet
og var ombord i et amerikansk transportfly,
da det ble angrepet av et japansk jagerfly.
De ble beskutt så kraftig at piloten sa:
“Vi kan ikke klare det. Vi går ned.”

Mens Cowie ba, så han ut av vinduet.
Herren åpnet hans øyne,
og han så en mektig engel holde flyets vinge oppe.
Han så ut på den andre siden og så en annen engel holde denne vingen oppe.
Etterat de var landet, var alle som så flyet i stor forundring over at de var kommet trygt tilbake,
ettersom flyet var veldig kraftig skadd.

__________________________-

Haikeren

Profetrøsten nr. 4 - 1953
For noen måneder siden hadde vi her i Danmark besøk av en dansk-canadisk evangelist G.K.Jensen.
Han fortalte følgende : I Amerika var en mor og datter ute og kjørte bil.
På veien står det en pen kledt ung mann og haiker.
De stoppet og tok ham på. De hadde ikke kjørt langt før mannen begynte og snakke til dem om hvor viktig det var at de omvendte seg til Gud.

Han talte til de to kvinnene i en veldig inntrengende tone.
Og flere ganger gjentok han ordene :
“Men det haster veldig med og omvende seg til Gud,
for Jesus kommer meget snart!”

Damene ble så irritert over at mannen var så pågående mot dem at de bestemte seg for å stanse ved første anledning og sette mannen av. Men da de stanset bilen, oppdaget de at mannen var vekk.
Og både vinduene og døra var lukket igjen.

Da de litt senere fortalte denne historien til en som jobbet på en bensinstasjon, svarte mannen :
“Det har i dag vært åtte personer innom her som har fortalt akkurat den samme historien”.

“Er de ikke alle tjenende ånder,
som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?”
(Heb.1:14)

___________________________

Noen stoppet naboens fest

I nabolaget flyttet det inn en nyskilt mann,
Nesten hver helg og ofte midt i uka var det fest hos han.
Musikken var så høy at det hørtes ut som om de var i min egen stue.
Noen ganger brukte de fyrverkeri, en natt hadde også band i hagen,
og fulle folk sprang inn og ut med skrål og skrik.
Det ble aldri stille før 4 - 5 tiden på morgenkvisten.
Dette varte i omtrent i 2 år.

En natt jeg satt i bønn, ved tre tiden, mitt i påsken,
fikk jeg se i mitt indre 5 store karer komme gående langs husveggen,
forbi vinduet hvor jeg satt med ryggen til.
Ingen av dem kikket på meg men gikk rett forbi og gjennom en
levegg jeg hadde satt opp og inn i naboens hage.
Jeg tipper at de var ca. 3 meter høy, for skuldrene deres rakk godt over overkanten på stuevinduet.
De stilte seg i en halvsirkel med ansiktene vendt mot naboens stue,
hvor festen var i full gang, og bråket var øredøvende.

Jeg kunne ikke se om de foretok seg noe, de sto helt stille i en halvsirkel Omtrent midt i hagen til naboen.
Etter en kort stund forsvant mennene i løse luften, og festen dabbet av og døde ut.

Utover våren og sommeren ble det mindre og mindre med festingen.
Bråket fra musikkanlegget ble til og holde ut,
og skrålet fra festdeltagerne hørtes nesten ikke.
Til slutt gikk huset under hammeren og mannen flyttet ut.
Huset ble kjøpt av en småbarnsfamilie og jeg har aldri hørt noe Bråk fra den kanten igjen.

Jeg har ofte tenkt på denne hendelsen og lurt på hvem disse store mennene var.

Kommentar #5689, skrevet av Levy | 16. januar 2007 kl. 17:16

  1. Levy: ja jeg husker hva Johannes sa til Jesus.Kanskje derfor jeg leste her et sted at det var bøker i Himmelen.Der kan vi kanskje lese om alt Jesus har gjort for oss
    Nå er det jo ikke engler eller Himmelen vi skal tilbe.Men blir veldig glad og oppløftet av slik lesning.Leste og noe som var veldig oppløftende i dag,der Jesus i samtale forteller om synd.Jeg har jo vært en frafallen i mange år,og leste et sted at om en hadde kjent sannheten og syndet til døden,så var det ikke noe nåde å få om en kom tilbake.Jeg ble mildt sagt livredd og var helt overbevist om at det gjalt meg
    Men takk og lov at Herren bevarer selv når vi er frafalne.For det var benektelse av Jesus som var døds synd

Kommentar #5701, skrevet av Jone | 16. januar 2007 kl. 18:04

  1. Hei Jone
    Det er herlig når frafallen kommer tilbake. Selv om vi er utro, så er Gud like trofast. Tenk hvilken nåde. For meg blir det nok et bevis på Guds store kjerlighet.
    Fra 82-89 levde jeg et verdslig liv, spillte og drakk. Jeg fornektet ikke Gud, men levde ikke slik jeg burde. Høsten 89 talte Gud, han sa jeg måtte velge, Han eller verden. jeg valgte jesus.

Kommentar #5710, skrevet av Levy | 16. januar 2007 kl. 21:19

  1. Levy:Nei har vi vært hos Jesus så fornekter vi nok ikke selv om vi ikke følger Han
    Men vi synder vel så det svir.Takk og lov til Gud at du måtte velge, og valgte rett.
    Guds rike velsignelse over deg og dine Levy :-)

Kommentar #5712, skrevet av Jone | 16. januar 2007 kl. 21:54

  1. Noen korte englehistorier:

Barn overkjørt av bil
M.Basilea Schlink
engler og demoner,
utgitt på Nomi Forlag 1973
En barnehagetante forteller dette:
Et barn som ble overkjørt av en bil, kom fra det med skrekken.
Han sa til tanten: “Så du ikke hvordan han (engelen) løftet hjulet?”

——————————————————————————–

Varmeteppet
Paula
Paula Ratcliff, som nå bor i staten Washington sammen med sin mann, forteller denne historien:
“For cirka fire år siden fikk vi et varmeteppe av bestemoren til mannen min.
Hun brukte det ikke lenger selv.
Vi var ivrige etter å se hvordan det virket,
og plugget det inn da det var på tide å legge seg.
Den natten hørte jeg navnet mitt gang på gang,
men det var ikke noe skremmende ved det.
Da jeg endelig våknet, så jeg at det stod en hvit skikkelse ved fotenden av sengen.
Det var kortslutning, og teppet holdt på å ta fyr.
Jeg vekket mannen min. Da han satte seg opp i sengen,
så vi begge at engelen steg opp over oss og rett gjennom veggen.
Englebesøket står like klart for oss i dag som den natten det skjedde.”

——————————————————————————–

Posten må frem
Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag
Kari Emang fra Oslo var på jobb da postbilen hennes plutselig skled av veien langt fra folk.
Ikke lenge etter kom en kranbil og trakk henne opp. Kari er sikker på at de som hjalp henne, var engler.
For da hun skulle snu seg og se etter bilen, var den plutselig borte.

I 1983 jobbet jeg som postbud ved Kolbotn Postkontor.
En lørdag jeg skulle dele ut post, var det skikkelig råtten snø.
På vei til et hus som lå ganske for seg selv, skled jeg plutselig av veien.
Bilen blir stående og vippe på kanten av en skråning, akkurat som en dumphuske.
Hadde jeg sittet i det andre setet ville bilen veltet.
- Kjære Gud, ba jeg, - nå må du hjelpe megg. Ikke lenge etter kom det en kranbil kjørende.
-Merkelig, tenkte jeg, - en kranbil på dennne øde veien.
Akkurat da jeg trengte det!
- Posten må jo frem, smilte karene i kranbbilen.
- Ja, sa jeg. Og så heiste de meg opp på vveien igjen.
Da jeg snudde meg for å rygge, var kranbilen plutselig forsvunnet.

——————————————————————————–

Mormors død
Marilynn Carlson
Spor av engler
utgitt på Lunde Forlag i 1994
Billy Graham forteller om sin mormors død.
Rommet syntes å være fylt av et himmelsk lys.
Hun satte seg opp i sengen, og nesten leende sa hun: Jeg ser Jesus.
Han strekker armene ut mot meg.
Jeg ser Ben (mannen som hadde dødd noen år tidligere),
og jeg ser englene.”
Så forlot hun dette livet, var borte fra legemet,
men hjemme hos Herren.

Dette er ikke uvanlig.
Mange mennesker har fortalt om møter med engler når
deres kjære lå for døden.
Iblant er det bare den døende som ser Guds engler.
Men i enkelte tilfeller har også de andre som er der, sett dem.
Ofte fyller et klart lys rommet.
Andre ganger skinner det på et sted, og når lyset beveger seg,
synes det å være en engel.

——————————————————————————–

Mannen i ullgenser
Streif av englevinger,
utgitt på Verbum Forlag 2001
Det var en kald vårdag i 1992 på et ødelig presteseminar i utkanten av Dublin. Jeg satt i en teologisk kommisjon som strevde med å forberede en verdenskonferanse om veien videre mot synlig enhet mellom kristne. Gleden hadde gått seg kald, og vi så mer bakover enn framover. Var vi for selvhøytidelige og programmatiske drevet mer av plikt enn av tro og håp? Hvor gikk veien videre?

Plutselig satt det ved bordet en litt rufsete mann i en slitt ullgenser. Ingen hadde lagt merke til at han kom. Da han overraskende ba om ordet, ble møteleder rådvill men fant det klokest å la ham tale. Han kom sa han, fra et område av Dublin der fattigdom og arbeidsløshet skapte forfall, fornedrelse og konflikt. Men han refset oss ikke for å holde på med uvesentlig teologi i en verden som ropte etter sosial rettferdighet. I stedet ble vårt eget for slitte arbeid for enhet om formulert med enkle, konkrete ord til noe som kunne gi håp for menneskers liv. Mannen satt en stund til, og så var han plutselig borte, like umerkelig og navnløs som han var kommet. Ingen fant noen gang ut hvem han var eller hvordan han visste at vi var der. Denne opplevelsen overbeviste meg om at Gud sender budbærere, og at det kan skje i all allminnelighet når mennesker som stoler for mye på egne ferdigheter, trenger trøst og tydelig tiltale. Det plagsomme spørsmålet har siden alltid vært om vi virkelig lyttet.

——————————————————————————–

Lyset
Richard Schmitz
Englenes tjeneste,
utgitt på Nomi Forlag 1963
På en reise gikk min vei sent en vinterkveld gjennom en skog. På den andre siden av skogen var det en landsby hvor jeg skulle holde bibeltime klokken åtte. Jeg kom lykkelig forbi de mange kryss- og tverrveier og ut av skogen igjen. Nå gikk veien et stykke over et høydedrag, og bakom dette lå landsbyen, hvor jeg skulle holde møtet i en bondestue. Jeg løp og løp, men kom ikke til det sted hvor jeg skulle stige ned til landsbyen. Da forstod jeg at jeg hadde gått meg vill. Men hvor var jeg? Jeg løp videre på må få. Plutselig hørte jeg at det ropte: - Holdt! Men jeg kunne ikke se noen noe sted. Jeg ble da stående og tok fram lommelykten. Batteriet i den var nesten utbrent. Men hva så jeg? Jeg stod like oppfor et dypt steinbrudd. Et skritt til, og jeg hadde styrtet ned. Guds bevarende nåde! Jeg tok noen skritt bakover, og så måtte jeg på kne. Jeg takket Herren fordi jeg var reddet. Så bad jeg om at det måtte bli litt lyst i den retning jeg skulle gå, så jeg kunne komme tidsnok til møtet. Idet jeg reiste meg igjen, så jeg en liten lysning i den stikk motsatte retning av den jeg hadde gått. Lysningen forsvant snart igjen, men jeg gikk i den anviste retning. Til slutt kom jeg til landsbyen, men fra motsatt side av den jeg sknlle ha kommet. Jeg kom akkurat tidsnok. Det var Herren som hadde hjulpet meg ved sin engletjeneste. Ham være æren!

——————————————————————————–

Ledet ut av snøstorm
Engelen min
av Christine Kristoffersen,
utgitt på Lunde Forlag
I 1942 var Signe Vavik (84) fra Sandnes ung løytnant i Frelsesarmeen. Jeg var ung løytnant i Frelsesarmeen i Løkken i Trøndelag. Vinteren 1942 var jeg ute på innsamling i Oppdal, et stort distrikt. Jeg hadde vært der i flere dager, og gikk fra gård til gård i ulendt terreng. En dag ble jeg overrasket av en snøstorm. Den kom så plutselig. Jeg gikk og gikk, det tok ikke lang tid før jeg var våt helt til skinnet. Vinden pisket snøen rett i ansiktet på meg, det var umulig å se noe. Til slutt orket jeg ikke gå lenger, men satte meg på en stein. Mens jeg satt der, ba jeg til Gud om hjelp. Plutselig kjente jeg noen som tok meg i armen. - Gå! sa en stemme. Mens jeg gikk kjente jeg hele tiden noen som holdt meg i armen og førte meg av sted. Etter å ha gått ganske langt, så jeg endelig et lys langt borte. Da jeg kom frem, så jeg at det var et hus. Jeg banket på døra. De som åpnet, ble helt forskrekket. - Hvor kommer du fra? spurte de. Da jeg koom inn, var jeg så sliten at jeg bare segnet om.

——————————————————————————–

Herren ropte
Tro og fakta
nr.6,2000
Da jeg var ca.25 år, fikk jeg jobb som avdelingshjelp ved et nytt sykehus. Vi var tre jenter som bodde sammen. Min seng sto ved radiatoren. En kveld la vi merke til at det var en brist i sementpussen i taket over hodeputen min. Da andre sa at jeg burde flytte sengen min. Men trett som jeg var tok jeg ikke notis av det, og bare la meg. Vi skulle jo opp halv seks. Utpå morgenkvisten hørte jeg noen rope fornavnet mitt. Jeg spurte da mine venniner om de hadde ropt på meg. Men nei, de hadde ikke ropt, og ikke hadde de hørt noe heller. Så jeg måtte bare legge meg igjen, sa de. Men snart etter hørte jeg stemmen igjen rope på meg, og enda tydligere! Men de andre hadde ikke hørt noe, og jeg lurte på om det var et hørselsbedrag. Men den 3. gang navnet mitt ble ropt, da stod jeg straks opp. Det må være en sykepleier som trenger hjelp tenkte jeg. Jeg kledde på meg og gikk ut. Kort etter kommer mine romvenniner opprørt etter meg og sier: “Kom å se sengen din!” Det viste seg at et stykke av taket hadde rast ned. En stor sementblokk, stor som omtrent en bøtte, lå på hodeputen min! Da takket jeg Gud, at jeg levde.

——————————————————————————–

Engel beskytter taleren
Vårt Land
5 februar 1999
En søndag 1992 var Wiggo og Hilde Nordheim med foreldrene på møtet i Tveit Frikirke i Kristiansand.
Tony Estaidi var kveldens taler. Han er opprinnelig fra Iran, men bodde noen år i Tveit.
Tony arbeider med kristne radioprogrammer, som blir sendt til Iran.
Det Hilde og Wiggo ikke visste, var at Tony følte at han ble skygget og forfulgt.
Tony talte, samtidig som han fortalte om radiomisjonsarbeidet.
For Hilde og Wiggo ble imidlertid møtet spesielt.
De satt på hver sin plass i salen - Hilde, som da var 11 år, sammen med noen venninner og 8 åringen Wiggo ved siden av foreldrene.

Mens Tony stod på talerstolen var det liksom det kom et lys bak ham.
Dette lyset formet seg etterhvert som en skikkelse - en engel.
Engelen stod med hendene ut, slik at han på en måte beskyttet Tony.
Hilde var ikke den eneste som så engelen.
Også Wiggo husker at en beskyttende skikkelse stod bak taleren fra Iran.
Engelen var mye større enn Tony. Han så rolig ut i ansiktet.
Det så ut som om hans jobb var å passe på taleren.

——————————————————————————–

En stor bror
M.Basilea Schlink
engler og demoner,
utgitt på Nomi Forlag 1973
Fra misjonsfeltet får vi høre:
“En kristen opplevde en episode der det var tydelig at Gud grep inn.
Hans lille datter falt i mølledammen og skovelen grep fatt i henne.
Da faren ilte til i redsel, så han at den lille stod dryppende våt ved elvebredden.
Hun sa: “En stor bror med hvite klær drog meg ut.
Gud sendte sin engel”.

——————————————————————————–

En Herrens engel kom til Roger Larsson
Vekteren nr.3,1995
En natt i 1993 ble profeten Roger Larsson fra Sverige vekket av Herren.
Jeg gikk ned i kjøkkenet og tente min gamle fotogenlampe.
Da kom en Herrens engel på besøk.
Denne engelen hadde en stor basun.
Han holdt den i hånden og sa :
“Jeg skal sende basun lyd over landet og nasjonen.
Den første basun skal lyde med kraft.
Det er en domsbasun som kommer til å skake Sverige og Skandinavia”.

Engelen sa at det ville bli et basunstøt for hvert år, i syv år fremover.
Så fikk jeg høre basunen, og det var som når en båt går inn i en havn.
Engelen sa : “Advar folket og si, at nå er det jeg som kommer til å skake nasjon etter nasjon.
Jeg vil åpne deres øre og øyne, så de ser at jeg kommer”

——————————————————————————–

En engel satt blant busspassasjerene
Bladet: Profetrøsten
nr.4, 1953
40 personer påstår i følge opplysninger fra Helsingfors til Stockholm,
å ha sett en engel ta plass i en buss fra Kuopio til Nyslott.

Bussen stanset ved en bakke for å ta opp en gammel kvinne.
Da hun steg inn, oppdaget passasjerene at hun ble fulgt av en engel,
som stilte seg bak kvinnen, etter at hun hadde satt seg.
Da kvinnen forlot bussen, fulgte engelen med henne.
Kvinnen ble en stund stående ved bussdøren, hun vendte seg til passasjerene og sa:
“Skynd dere! Jesus kommer snart!”

Busspassasjerene ble sterkt oppskaket.
Denne hendelsen har nå spredt seg over hele stedet Savolaks.

Kommentar #5818, skrevet av Levy | 17. januar 2007 kl. 11:30

  1. jeg ligger dødene, men jeg er ikke redd, for jeg vet at han vil ta godt imot meg!
    “JEG ELSKER DEG GUD!!“
    håper det er så fint i himmelen som de sier det er!

Kommentar #11874, skrevet av kristin carlsen | 12. mars 2007 kl. 18:26

  1. sansynligvis mye mye mye pentere… tror ikke fantasien vår takler det engang… :)

Kommentar #11875, skrevet av emlodnaor | 12. mars 2007 kl. 18:42

  1. Kristin:Har du Jesus i hjerte kan du være helt trygg på at Jesus møter deg i porten
    Han elsker deg høyere enn alt annet Kristine.Tror ikke vi en gang kan fårestille oss hvor vakkert det er i Himmelen,og tenk å få møte vår frelser og redningsmann

Kommentar #11877, skrevet av Jone | 12. mars 2007 kl. 18:51

  1. Kristin: Åp. 21:1-5 :-D

Kommentar #12009, skrevet av betthen | 14. mars 2007 kl. 12:32

 

1 kommentar:

Anonym sa...

You have noted very interesting points! ps decent web site.