Sider

fredag 24. februar 2017

Nr. 1860: Dagens PinseKarismatiske kristne har åndelige smaksløker som en gribb!

Nr. 1860:
Dagens PinseKarismatiske kristne har åndelige smaksløker som en gribb!
http://blog.janchristensen.net/2016/12/nr-1780-pinsevekkkelsen-det-vrste-og.html

http://blog.janchristensen.net/2016/12/nr-1781-pinsevekkkelsen-det-vrste-og.html

3. Mosebok 11. 13 Disse fuglene skal være motbydelige for dere. De må ikke spises, for de er motbydelige: ørnen, lammegribben og svartgribben,
 
Bilde av en gribb som spiser hva som helst. Selv døde dyr.
 


 
Dette er om de urene og de rene dyr i fra Moseloven. Slik er det også for meg, at de smaksløkene som dagens PinseKarismatiske kristne har, det er motbydelig for meg!

Jeg har nå både være med fulgt med i den PinseKarismatiske bevegelse over så mange årtier. At jeg må si at den PinseKarismatiske bevegelse er en bevegelse der ytterpunktene finnes mer enn i noen annen bevegelse!

Ser enn på det positive, så finnes det så utrolig mye godt. Ikke minst det som har skjedd fra dens begynnelse og oppover. I dag, ikke minst den vestlige verden er det dessverre alt for mye av det negative som er dominerende og får prege de PinseKarismatiske kristne!

Hva er det som er mest negativt?

Å kunne forklare og samle det i noen få settninger eller med et ord, så er det uten tvil det jeg vil kalle for opplevelseskristendom!

Opplevelser trenger vi for all del, men en «salig» opplevelse trenger ikke ha noe som helst med Gud å gjøre. Det er noe som kun berører vårt sjelsliv!

La meg ta et eksempel. Dette er selvopplevd fra Sarons Dal på åttitallet da jeg var der på flere sommerstevner.

Det er flere tusen mennesker tilstede, og alle er med. Så kommer Edvardsen frem og sier at det er et nytt tiår over Europa, vi skal fremskynde Jesu gjenkomst og selv den store trengsel skal vi ikke oppleve med at så mange skal bli frelst. De fleste applauderer dette selv om det er tvert imot hva bibelen og Guds ord sier. Etterpå er alle så «åndelige» oppløftet, nå kan det gå kun en vei fremover!
Dette er det jeg vil si og kalle for den PinseKarismatiske kristendommens store svakhet! Der en blir revet med, og ut i det som jeg vil kalle for opplevelseskristendom!

Slik er dessverre hele den PinseKarismatiske kristendommens historie blitt, der en blir revet med i det som ikke stemmer med Guds ord.

La meg ta et eksempel til, jeg har tusener på eksempler!

Det er et par som jeg kjenner til som ble viet av Pastor Åge Åleskjær i Oslo Kristne Senter. Da de giftet seg sa ÅÅ følgende: «Dere to har Gud ført i sammen». Pluss mye annet som Gud hadde gjort. Så ble det vanskeligheter, og da fikk de det rådet av PASTOR ÅGE ÅLESKJÆR Å SKILLE SEG!
 
Da spurte hun om hva med det som Gud hadde sagt. DA FIKK HUN TIL SVAR AT DET SA GUD DA!
 
Med andre ord, Gud hadde både ombestemt seg og skiftet mening!

Dette er det som er den store, store svakhet innforbi den PinseKarismatiske kristendommen. Her mener en noe en dag, og noe annet neste dag. Istedenfor at Guds ord alltid er avgjørende for liv og lære!

Jeg har drøssevis med eksempler. Tusenvis om jeg vil, tenk bare på alle «profetier» som faktisk millioner har stolt på. Trodd på, og så har det visst seg at det ikke stemte! Tilbedelse av den hellige Ånd som har ledet rett inn i svermer og det okkulte. Lista blir milevis hvis jeg skal ta meg tid og utlegge alt som jeg har vært med på siden jeg ble frelst 25. januar 1981. ser tilbake med skrekk og gru på det negative. Samtidig med stor glede og begeistring på det positive!

Ingen håp om redning eller forbedring!

Etter vi har sett utviklingen med at trosbevegelsen og pinsebevegelsen er blitt nå nærmest et! Så tror jeg det ikke er noe håp om forbedring, tvert imot!
Mye taller for at den negative trenden bare vil fortsette og akselerere og frafallet vil spre seg dessverre mer og mer innforbi dagens PinseKarismatiske kristendommen.

Dagens PinseKarismatiske kristne har åndelige smaksløker som en gribb!

Det er noe som er meg forunderlig, så jeg skriver om i flere artikkler. Det er at dagens PinseKarismatiske kristne kan klare alt. De godtar «rått og reve» uten betenkeligheter. De har en gribbe natur fått, og åndelige smaksløker deretter!

Tar med til slutt utdrag av en artikkel jeg leste på verdidebatt i Vårt Land og skrevet av Magnar Maurset.

Dersom man ser på pinsebevegelsen slik den så ut for 35-40 år siden, var det en bevegelse preget av sterk kontroll. Man stod sterkt på prinsippet om frie menigheter, man samtidig var det lite rom for å bevege seg utenfor det som var akseptert av de ledende "brødrene". Dette førte til en avskalling, menigheter som etterhvert ble etablert tilhørende benevnelsen trosbevegelsen. Med en nye generasjon av pinseledere, så man et klart behov for å ta et oppgjør med denne linjen. man ville ha en åpnere bevegelse, og resultatet var at mange av de personene og fellesskapene som en gang hadde tilhørt bevegelsen, begynte å komme tilbake.

Dette gjaldt for eksempel Sentermenigheten i Asker, som ble ønsket velkommen i bevegelsen igjen for noen år siden. Jesus Church og pastor Stephan Christiansen ble også en del av bevegelsen noen år tidligere. Det samme gjaldt Jan Aage Torps Oslokirken. Man kan vel hevde at man i sin iver etter å åpne seg opp og ta avstand fra sin tidligere praksis, nærmest ukritisk innlemmet fellesskapssøkende menigheter.

Det er vel også liten tvil om at denne utviklingen ble forsterket da man satte som mål at man skulle få femti nye menigheter i bevegelsen før 2020. Og det at man nå er i ferd med å nå målet, er først og fremst fordi mange av de gamle kommer tilbake, mer enn at det blir startet så mange nye.

En slik målsetning er en naturlig konsekvens av den vekst-tankegangen som har preget bevegelsen i lengre tid. Mens den rette lære var vel så viktig som vekst på 70- og 80-tallet, er vekst i dag det eneste saliggjørende. I masteroppgaven min har jeg pekt på at dette er en del av en generell sekularisering av samfunnet, der samfunnets økonomiske veksttankegang blir gjeldende også i menigheten. Konsekvensen av å være i kontinuerlig vekst, uten at man opplever kontinuerlig "vekkelse", blir at man må vokse på andre måter. For eksempel med å innlemme menigheter utenfor bevegelsen.

Jeg tror mye av problemene til bevegelsen ligger her. Man er i mindre grad en ensartet bevegelse, i mye større grad et uforpliktende nettverk. Dermed risikerer man at man kan bli assosiert med og tatt til inntekt for en praksis som i store deler av bevegelsen er fremmed for. Man går stadig lengre ut i spagat i et forsøk på å favne alle. Man prøver å inkludere karismatiske uttrykk og teologi som egentlig er ganske fremmed i bevegelsen.

Samtidig vil man inkludere de som går en helt annen vei, mot det kontemplative, inspirert av katolsk og ortodoks kristendom og klosterbevegelsen til Peter Halldorf. Man får også et større innslag av pinsevenner som forfekter en mer liberal teologi, blant annet i møte med samlivsspørsmål. Dette ønsket om å inkludere alt og alt, som i seg selv kan sies å være forbilledlig, er slett ikke uproblematisk. Man står i stor fare for å bli utydelig, og det er vel her man i stor grad står i dag.

I tillegg har man i liten grad vært villig til å ta oppgjør med karismatiske bevegelser i pinsebevegelsens ytterkant og utenfor bevegelsen. Man tar ikke noe offentlig oppgjør med Jan Hanvolds TV-kanal Visjon Norge og hans ytterliggående stil og teologi, selv om de fleste av bevegelsens ledere står for noen helt annet. Kanskje er man redd for konsekvensene, all den tid Hanvold har så stor støtte i deler av bevegelsen.
(Så kan man jo legge til at bevegelsen ikke akkurat har en god tradisjon for konflikthåndtering.)
Hanvold ble til og med invitert til å tale på Evangeliesenterets sommerstevne i år.

Man kan til dels se spagaten også i bevegelsens avis Korsets Seier. Avisens forsøk på å dekke og skildre de ulike synspunktene i bevegelsen, har møtt stor motstand. Mens flere av de ulike journalistene skriver om teologisk nytenking og annerledes praksis, framstår redaktør Anne Gustavsen som en museumsvakt som skal hegne om de tradisjonelle verdiene.

Akkurat nå ser det for meg ut som avisen er i ferd med å vende tilbake til det konservative og tradisjonelle, der Kåre Skuland skriver om at pinsevenner bør tro at jorden ble skapt på seks dager, og der Øyvind Gaarder Andersen er den øverste autoritet i samlivsetiske spørsmål.

Men tilbake til Jesus Revolution. Det er denne saken som har stått fremst av alle sakene jeg har omtalt.

Hvordan har så bevegelsen taklet dette og hvordan ser veien videre ut? Noe av det man har gjort har vært forbilledlig. Man har gått ut og vist forståelse for opplevelsen folk har hatt i møte med JR og pinsebevegelsen generelt. Man tok seg tid på sommerstevnet til en god debatt om emnet. Man har stilt opp på debatter og vært ydmyke over sine egne feil og tilkortkommenheter. Samtidig er det mye man kunne ha gjort, som jeg tenker at det er naturlig å gjøre. Derfor har Vigdel og andre etterlyst en tydeligere bevegelse. Og man kan skjønne hvorfor.

På bevegelsens lederkonferanse i februar i år, stod Stephan Christiansen og den øverste lederen i pinsebevegelsen, Sigmund Kristoffersen, på scenen sammen. Her sa Kristoffersen blant annet:

.....våre menigheter i dag, hvor et menighetsmøte, hvor demokratiet fikk det avgjørende ord for veien videre i viktige valg, framfor å lytte til Guds røst og hvor realismen og redselen hindret en til å ta nye ukjente steg......Vi trenger denne tro, denne ånd, dette pågangsmot og denne pionerånd i pinsebevegelsen i dag. Vi må tørre å gå videre. Tørre å ta risiko. Det er alt for mange realister blant oss. Det er alt for mange som vil ha det trygge og kjente. Det er for mange som bare ser på det negative som skjer og ikke på mulighetene som ligger foran. Flertallet røst kan være ødeleggende. Et vedtak i et menighetsmøte behøver ikke være Guds tanke og vei. Vi trenger menn og kvinner som står for Guds ord, hører Hans røst og går på Hans tiltale. Selv om vi ønsket at alle menighetene er levende, voksende og dynamiske, så er ikke det virkeligheten. Hvis vi skal være ærlige, så er vel realiteten i dag at det finnes to kulturer i våre menigheter:

Det er mye jeg kunne ta tak i her, både Kristoffersens forakt for demokratiske prosesser, og hans neglisjering av folks behov for trygghet (et slikt signal er vel kanskje det mest oppsiktsvekkende i denne prosessen). Man kan jo også tolke det dit hen at menigheter som ikke vokser, ikke har Guds velsignelse. Men først og fremst leser jeg dette som en hyllest til Stephan Christiansen og hans lederskap. Ingen er vel i tvil om at pågangsmot, pionerånd og tro er det som har preget lederskapet hans. Det er liten tvil om at Christiansen har hatt en høy stjerne hos Kristoffersen og andre ledere i bevegelsen

I prosessen rundt Frelst-dokumentaren har Kristoffersen vart merkelig fraværende. De gangene han har uttalt seg, har det vært av typen "jeg er lei meg for at noen er lei seg", og "vi jobber med prosesser for å unngå at det skal skje igjen." Det er nesten så man kan få inntrykk av at han har dyttet Andreas Hegertun og Egil Svartdahl foran seg i denne saken. Jeg kunne godt tenke meg å få vite litt om hva bevegelsens leder tenker om det han sa i februar, og det som Gjævert, Vigdal og alle de andre sier. Og om veien videre ikke bare handler om å vise forståelse og få bedre strukturer, men faktisk ta et oppgjør. Og Christiansen har jo gitt uttrykk for at bevegelsen har vært stille overfor han. Gjelder ikke Kristoffersens hyllest lenger?

Både Christiansen og de som har gått ut mot ham trenger en tydelighet om hvordan lederne stiller seg til det som har skjedd. For et skikkelig oppgjør har ikke bevegelsen tatt. Og dersom Jesus Revolution fortsatt skal være en del av folden, kommer det kanskje heller ikke til å komme. Da blir tausheten ganske ropende og tydeligheten fraværende. Handler det om feighet eller et varmt ønske om at det skal være plass til alle?

Spagaten blir i alle fall stadig bredere. Og kanskje er det ikke lederne selv som skal ordne opp i dette, kanskje kan det være en ide å hente hjelp utenfra? I bunn og grunn handler pinsebevegelsens spagat om det eldgamle problemet man alltid har bært med seg som kristne mennesker, midt mellom Bibelens idealer og en verden i stadig endring.

Sluttkommentar:

Hvor vil denne galskapen ende? Hvor vil dette ende? Eller er det noen form for sunn balanse her?
Personlig tror jeg etter at trosbevegelsen og pinsevekkkelsen smelter mer og mer i sammen, så vil liberale holdninger overta mer og mer. Det vil skje at de som innforbi den PinseKarismatiske vil på en eller annen måte finne i sammen igjen.
Der en vektlegger Guds ord, alltid foran alt annet! Ikke noe kan erstatte Guds ord. Skulle vi få åndelige opplevelser, profetier, kunnskaps ord eller hva det måtte være. Så skal det både prøves på Guds ord, og av andre mennesker. Dette er den bibelske vei som dessverre et blitt forlatt og forkastet for en stor del av de PinseKarismatiske kristne og har gitt de åndelige snaksløkker som en gribb med at de er altetende. De godtar egentlig alt, mer liberale enn den mest liberale lutheraner og katolikk. Slik kan det gå når en først åpner opp for det som Guds ord kaller for demoners lære og forførende ånder! Som dette egentlig er. Som rir dagens PinseKarismatiske «kristne»!

Apostelen Paulus taler om at et stort frafall skal komme over jorden i de siste dager. Hva er frafall? Det er en ”avvisning av sannheten som engang ble forkynt og trodd.” Kort sagt så er det et frafall fra Guds sannheter. Paulus skriver om det frafallet som skal komme:

”Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme … La dere ikke så snart drive fra vett og sans! La dere ikke skremme, verken ved noen ånd eller ved noe ord … at Herrens dag alt er her. La ingen bedra dere på noe vis! For først må frafallet komme …” (2. Tess. 2:1-3).

Jeg tror ikke bare er den lutherske og den katolske kirka en del av dette frafallet.
Men også dagens PinseKarismatiske.
Ikke rart at de bytter forkynnere og predikanter seg imellom!
 

Ingen kommentarer: