Sider

tirsdag 21. februar 2017

Nr. 1858: Norsk kristenhet har egentlig kjørt seg selv rett i «grøfta»!

Nr. 1858:
Norsk kristenhet har egentlig kjørt seg selv rett i «grøfta»!

Her er min Elskede kone Berit avbildet der antagelsesvis Paulus og hans reisefølge på 276 sjeler kom berget i land etter skipsforliset utenforbi St. Paul på Malta (Ap.gj. 27. 37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet ).





På mange måter er den Norske kristenhet som en båt son er lek.

Hulene er så store, brenningene så intense, vannet så frådene at det er bare et tidspørsmål før båten enten tar inn for mye vann eller den går på et skjær og forliser.

Eneste som kan redde dette er total kapitulasjon, vi har tatt feil og latt synden, verden og kjødet få styre oss og ta overhånd!

Det er egentlig for mye for langt, det er et lederskap eller en kaptein som ikke har fanaring og vet hva som må til. Denne kapteinen er lederskapet i de forskjellige menigheter, der gjengifte blant forkynnere, vranglære og en forsvarer endog synd bare det ikke er homofili. Som vi har sett i de siste dager ved flere som gjør hva som helst for å holde kristenfolket i sammen.

Der endog synd blir forsvart, eller stilltiende godtatt, bare ikke skuta går ned!

Skulle ønsket at situasjonen bar bud om en løsning, men tror faktisk ikke det er noen løsning i sikte for den Norske kristenhet enn at alt går dukken!

Her vet jeg ikke hvor jeg egentlig skal begynne. Men det er ikke til å komme fra at en mann som Hans Nielsen Hauge som i mine øyne er den største og viktigste reformatoren her i Norge. Hadde ikke kjent kristenfolket igjen er jeg overbevist om!

Hans Nielsen Hauge var en kampens mann, samtidig lynede inntegnet, åndelig og levde et rent liv og forkynte Guds ord!

Skal ikke stoppe alt for mye med Hauge her, men det er den samme Ånd av inderlighet, Passion. og overgivelse som er totalt mangelvare i dagens kristenNorge.

Lederskapet som skal gå foran som et forbilde, er faktisk de mest uskikkede og ikke evner å se forskjell på hellig og vanhellig, på rett og galt og lys og mørke!

Hva kan vi forvente skal skje i fremtiden? På mange måter finner vi mange åndelige sannheter i Guds ord, skjult tilsted. Vil ta for meg beretningene i Apostelgjerningene 27-28 der Apostelen Paulus var med på et skipsforlis.
Og de strandet på øya Malta.

Ap.gj. 27. 1. Da det nu var avgjort at vi skulde seile avsted til Italia, overgav de både Paulus og nogen andre fanger til en høvedsmann ved navn Julius ved den keiserlige hærdeling.  2 Vi gikk da ombord på et skib fra Adramyttium som skulde seile til stedene langs Asia-landet, og så fór vi ut; Aristarkus, en makedonier fra Tessalonika, var med oss.  3 Den annen dag løp vi inn til Sidon, og Julius, som var menneskekjærlig mot Paulus, gav ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.  4 Derfra fór vi videre og seilte inn under Kypern, fordi vinden var imot, 5 og efterat vi hadde seilt over havet ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra i Lykia.  6 Der fant høvedsmannen et skib fra Aleksandria som skulde til Italia, og han førte oss ombord på det.  7 I mange dager gikk det nu smått med seilingen, og vi vant med nød og neppe frem imot Knidus; da vinden var imot, holdt vi ned under Kreta ved Salmone, 8 og det var så vidt vi kom der forbi og nådde frem til et sted som kalles Godhavn, nær ved en by Lasea.  9 Da nu en lang tid var gått, og det allerede var farlig å ferdes på sjøen, fordi det alt var over fasten, advarte Paulus dem og sa: 10 I menn! jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv. 11 Men høvedsmannen satte mere lit til styrmannen og skipperen enn til det som Paulus sa. 12 Og da havnen var uhøvelig til vinterleie, blev de fleste enige om at de skulde fare ut også derfra, om de måskje kunde vinne frem og ta vinterhavn i Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sydvest og nordvest. 13 Da det nu blåste en svak sønnenvind, tenkte de at de kunde fullføre sitt forsett; de lettet da, og seilte nær land langsmed Kreta. 14 Men ikke lenge efter kom en hvirvelvind som kalles eurakylon, og kastet sig mot øen; 15 da skibet blev grepet av den og ikke kunde holde sig op mot vinden, gav vi det op og lot oss drive. 16 Vi løp da under en liten ø som kalles Klauda, og det var med nød at vi fikk berget båten; 17 da de hadde fått den ombord, grep de til nødhjelp og slo taug om skibet. Og da de fryktet for å drive ned på Syrten, firte de seilet ned, og drev således. 18 Da vi nu led meget ondt av været, kastet de næste dag ladningen overbord, 19 og den tredje dag kastet vi med egne hender skibets redskap i sjøen. 20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning. 21 Og da de ikke hadde fått mat på lenge, stod Paulus frem midt iblandt dem og sa: I menn! I burde ha lydt mitt råd og ikke faret ut fra Kreta, så I hadde spart eder for dette vågestykke og denne skade. 22 Og nu ber jeg eder være ved godt mot; for ingen sjel iblandt eder skal forgå, men bare skibet. 23 For i denne natt stod for mig en engel fra den Gud som jeg tilhører, som jeg også tjener, og sa: 24 Frykt ikke, Paulus! du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt dig alle dem som seiler med dig, til gave. 25 Derfor vær ved godt mot, I menn! for jeg setter min lit til Gud at det skal bli så som det er sagt mig. 26 Men vi skal strande på en eller annen ø. 27 Da nu den fjortende natt kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, skjønte sjøfolkene midt på natten at det bar nær mot land. 28 Og da de loddet, fant de tyve favner; men da de var kommet et lite stykke derfra og loddet igjen, fant de femten favner; 29 og da de fryktet for at de kanskje kunde støte på skjær, kastet de fire anker ut fra bakstavnen, og ønsket at det vilde bli dag. 30 Men sjøfolkene søkte å rømme bort fra skibet og firte båten ned i havet, idet de lot som om de vilde legge ankere ut fra forstavnen; 31 da sa Paulus til høvedsmannen og til krigsfolket: Dersom ikke disse blir ombord i skibet, kan I ikke bli berget. 32 Da kappet krigsfolket taugene på båten og lot den falle. 33 Da det nu led mot dag, bad Paulus alle ta føde til sig, og han sa: Dette er nu den fjortende dag at I venter og lar være å ete og ikke tar noget til eder. 34 Derfor ber jeg eder ta føde til eder; dette hører med til eders redning; for det skal ikke falle et hår av hodet på nogen iblandt eder. 35 Da han hadde sagt dette, tok han et brød, takket Gud for alles øine og brøt det og begynte å ete; 36 da blev de alle frimodige og tok føde til sig de også. 37 Vi var i alt to hundre og seks og sytti sjeler på skibet. 38 Og da de var blitt mette, lettet de skibet ved å kaste levnetsmidlene i havet. 39 Da det nu blev dag, kjente de ikke landet, men de blev var en vik som hadde en strand; der bestemte de sig til å sette skibet på land om det var mulig. 40 De kappet da ankerne og lot dem falle i havet, og løste tillike de taug som de hadde surret rorene med; så heiste de seilet for vinden og holdt ned på stranden. 41 Men de drev inn på en grunn som hadde dypt hav på begge sider; her støtte de på med skibet, og forskibet løp sig fast og stod urørlig, men akterskibet blev sønderslått av brenningene. 42 Krigsfolket vilde nu drepe fangene, forat ikke nogen av dem skulde svømme bort og rømme; 43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, 44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.
28. 1. Da vi nu hadde berget oss, fikk vi vite at øen hette Malta.

Her ser vi at Apostelen Paulus som fange skulle bli ført til Roma i dagens Italia. Reisen startet med godt vær og alt så lyst, godt og bra ut! Dette som startet som en god reise, endte senere i en katastrofe!

På mange måter så kan en si at både kristenheten og hele den reformasjonen i dag er endt i en katastrofe. De har lidd skibbrudd på troen da en ikke vil lengre innrette seg etter Guds ord, og har kastet samvittigheten fra seg, og følger kun sin egen buk og sine egne lyster.

1 Tim. 1. 18 Dette bud overgir jeg dig, min sønn Timoteus, efter de tidligere profetiske ord om dig, forat du ved dem skal stride den gode strid, 19 idet du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra sig og lidt skibbrudd på sin tro; 20 blandt disse er Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, forat de skal tuktes til å la være å spotte.

De la ut i fra på en lang reise til Italia, nærmere bestemt Rom eller som det heter i dag Roma. Men reisen bød på mange problemer, og det hele endte i et forlis. Men ut i fra det forlise, så berget de seg alle på vrakrester og det som var igjen av skipet.

Slik vil det også skje med Guds menighet, den vil lide et forlis! Frafallet er kommet for langt, det er ingen håp om redning!

Ap.gj. 27. 20 Da nu hverken sol eller stjerner lot sig se på flere dager, og et svært uvær var over oss, var det fra nu av forbi med alt håp om redning.

Slik er det også med Guds menighet i Norge, alt håp om redning er forbi. Siste spikeren i kista er satt. Ikke bare godtar enn gjengifte og mye annet, men selv homofile og lesbiske skal få gifte seg. Alt håp om redning er forbi!

Men allikvel, det er ut i fra vi som er troende innforbi den frafalne kristenheten. Vil Gud gjør noe nytt og stort.

Ap.gj. 27. 43 men høvedsmannen, som vilde frelse Paulus, hindret dem i deres råd, og bød at de som kunde svømme, skulde først kaste sig ut og komme i land, 44 og så de andre, dels på planker, dels på stykker av skibet. Og på denne vis gikk det så at alle berget sig i land.

De skulle klamre seg fast på «dels på planker, dels på stykker av skibet!»

Gud gjør noe nytt, ut i fra et skip som har lidd skibbrudd!

Jesaja 43. 18 Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! 19 Se, jeg gjør noget nytt, nu skal det spire frem; skal I ikke opleve det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. 20 Markens ville dyr, sjakaler og strutser, skal ære mig fordi jeg gir vann i ørkenen, strømmer i ødemarken, så mitt folk, mine utvalgte, kan drikke. 21 Det folk jeg har dannet mig, skal forkynne min pris.

Kom ikke i hu elendigheten i dagens menighet.
Stå opp og vær med på det nye som han gjør!

Herren selv sier: «Se, jeg gjør noget nytt, nu skal det spire frem; skal I ikke opleve det. Det folk jeg har dannet mig, skal forkynne min pris.»

Gud har tillatt dette, for å forme og danne oss. Vi skal forkynne han pris!

Ingen kommentarer: