Nr. 1493:

Pastor og tidligere leder for Asker Sentermenigheten Ole Bjørn Urne, har gjort seg «fortjent» til å komme på verstinglisten over de verste Pastorene i Norge!

Bilde av Ole Bjørn Urne og sønn Raymond som har overtatt menigheten etter sin far som dessverre har påført så mange så mye smerte. Som han først fornektet, men nå endelig har innrømmet det.

Hva er det som har skjedd til nå det siste halve året. Eller til nå i 2016?

Det er et overveldende antall mennesker som nå har stått frem og fortalt sine historier om maktovergrep, hetsing, lyving, utnyttelse og det meste som aldri skulle vært i en Guds menighet.

Men det som gjør dette ekstra ille, er at de aller fleste har fått flere muligheter i fortid å gjøre opp, men da har de svart blant nei! Og andre impliserte som kunne ha hjulpet, de har hatt sin lojalitet imot disse «Pastorene» og «hyrdene».

Selv Egil Svartdahl har stått frem og unnskyldt seg selv og andre!

Det er så mye nå, at en vet ikke hvor en skal begynne. Men for det første, her er en artikkel om Ole Bjørn Urne som allerede i 2005 kunne ha bedt de menneskene som han har voldt så mye vondt og smerte om tilgivelse for og gjort opp med dem.

Se her:

http://www.budstikka.no/nyheter/nyheter/avviser-all-kritikk/s/2-2.310-1.3544776

Avviser all kritikk

Urne reagerer med sorg og sinne over kritikken som rettes mot ham og forholdene i menigheten.
- Dette faller på sin egen urimelighet. Folk som kjenner oss vet at dette er totalt motsatt av alt vi står for. Vi er en åpen menighet som ønsker å være en positiv faktor i lokalsamfunnet, sier Urne.
- Hvorfor er da så mange tidligere medlemmer så kritiske til det som skjer her?
- Jeg stiller meg selv det spørsmålet. Det kan nok være mange årsaker. For meg er det uforståelig at menigheten får skylden for problemene disse har hatt. Vi jobber tvert imot for å hjelpe mennesker.
- Uavhengig av hverandre gir kildene en veldig lik beskrivelse av det som skjer. Hvorfor gjør de det hvis det ikke er hold i kritikken?
- Jeg tviler på at kildene er uavhengig av hverandre. Det bærer heller preg av systematisk samordning og at noen står bak, sier Urne.
Budstikka har jobbet med saken i lang tid og ikke funnet noe som tyder på en samordnet aksjon. Det blir også blankt avvist av Kjersti Madsen. Urne vil ikke utdype hva han mener med samordnet aksjon. Han vil heller ikke utdype hva han mener med "problemene disse har hatt".
Grunnlegger
Ole-Bjørn Urne er grunnlegger av menigheten, og øverste leder både åndelig og administrativt.
- Hva er din rolle i forhold til menigheten?
- Jeg er pastor og sjelesørger, sier Urne.
- Har du bedt medlemmer ikke å ha kontakt med familiene sine?
- Nei. Vi er for familien, det er samfunnets viktigste grunnstein.
- Har du bedt ektefeller om å ikke diskutere enkelte temaer sammen?
- Ærlig talt. Dette bli for dumt. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette, og synes det er veldig rart hvis jeg blitt oppfattet slik.
- Har du gitt råd når det gjelder hvem medlemmer skal gifte seg med?
- Selvfølgelig ikke. Noen kan iblant ha behov for å søke råd i viktige valg, men da presiserer jeg at valget er den enkeltes ansvar. Jeg har ingen mening om hvem folk skal gifte seg med.
Urne vil ikke svare på spørsmål om han har kalt medlemmer for schizofren, psykopat eller demonbesatte.
Urne avviser også de andre påstander om at han tar avgjørelser i helt personlige spørsmål for medlemmene, for eksempel om folk skal oppsøke lege.
- Det er tvert imot vår policy å henvise til rette fagpersoner når det er utenfor vår kompetanse.
Urne benekter at noen er presset til å jobbe på menighetes storslåtte bygg.
- Det er klart at jeg jobbet veldig mye i denne perioden. Det så medlemmene og kan ha tatt etter det. Men at noen er blitt presset, er helt galt.
- Sprøyt
Ole-Bjørn Urnes sønn, Raymond Urne, er pastor i menigheten, og sitter i styret sammen med faren. Raymond Urne reagerer også meget sterkt på kritikken.
- Dette er totalt sprøyt. Vi blir fremstilt som en sekt, men sannheten er at vi er en veldig åpen menighet. Vi ønsker at våre barn skal gå på vanlige skoler, være med i idrettslag og delta i lokalmiljøet, sier Raymond Urne.
- Gir kritikken grunn til selvkritikk?
- Vi evaluerer oss selv hele tiden.
Tor Arne Larsen, leder for Sentermenighetens bibelskole, og den tredje personen i menighetens uavsettelige styre, sier at Sentermenighetene har en uttalt verdi at alle som melder seg ut, uansett årsak, skal kunne gå med velsignelse.

Ole Bjørn Urne innrømmer alt 11 år etterpå at de anklagene jan først fornektet, var sanne!

http://korsetsseier.no/2016/04/17/lederskap-legger-seg-flat/

Intensjonene var gode, men det er ikke nok. Nå sier lederskapet i Sentermenigheten i Asker unnskyld.

Det er nå 50 år siden Ole Bjørn Urne ble radikalt frelst.
Jesus fylte hele hjertet til den energiske 20-åringen, og drevet av brannen for å se mennesker komme til tro, gikk han ut på gatene for å evangelisere. Mange ble frelst, og for å hjelpe de narkomane som kom til tro, ble Ten Center startet, etter modell fra David Wilkersons Teen Challenge. Hundrevis av mennesker ble hjulpet i et arbeid som krevde både tydelig ledelse og personlig involvering fra Ole Bjørn Urne.
Men det er ikke dette Ole Bjørn vil snakke om i dag.
LES MER: – Normalt at radikal, kristen ungdom mister seg selv

Mellomposisjon

Etter bibelskole i Sarons Dal ble Aril Edvardsen det store forbildet, og Urne ble en ildfull evangelist i det pinsekarismatiske miljøet. Urne får tette bånd til trosbevegelsen, men finner seg ikke helt til rette i den dynamiske bevegelsen som tar deler av kirkelandskapet med storm på 80-tallet.
Som tidligere elev ved Sarons Dal bibelskole får han også problemer med å forelske seg i den klassiske pinsebevegelsen, og han finner en posisjon «midt i mellom».

Unnskyld

Det er mange som følger Ole Bjørn, og dette litt udefinerte fellesskapet ble høsten 1994 organisert ved dannelsen av Sentermenigheten i Asker. Menigheten startet bibelskole, det ble reist et flott nybygg og et blomstrende misjonsarbeid tok form. Men det er ikke dette 69 år gamle Urne vil snakke om i dag.
I dag vil han si unnskyld.

Egil Svartdahl som unnviker det hele.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11640156/

Uriktig at vi i pastorgruppen ikke gjorde noe

Det bør kunne kreves at det åndelige lederskap i frittstående menigheter står under tilsyn og holdes ansvarlig av ekstern kirkeledelse. Å plassere ansvaret hos vilkårlige pastorer i andre menigheter, oppleves urimelig.

Vårt Land velger å gjøre et vinklet oppslag 28. april om hva Pastorgruppen i Oslo gjorde med det vi visste om Sentermenigheten i Asker i 2006.
Historiene er så mange og vonde at jeg er redd det kan bli en avsporing å sette søkelyset på avisens oppslag. Men siden jeg var Pastorgruppens leder på den tiden, kan det være greit for Vårt Lands lesere å få noen utfyllende kommentarer. Alle er tjent med redelighet i oppryddingen etter det som har skapt så mye vondt.
I Pastorgruppens Grunnlagsskriv, står det bl a:
«Vi kommer sammen i kraft av oss selv, og ikke som representanter for noe eller noen. Vi kommer ikke til gruppa med noen annen eller egen agenda.”
• Pastorgruppa gir ingen offentlige uttalelser som gruppe.
• Pastorgruppa står som gruppe ikke ansvarlig for noe fellesarrangement eller utgjør noen form for arbeidsfellesskap.
• Deltakelse i Pastorgruppa innebærer ikke en kollektiv støtte til pastorers ledelse i enkeltmenigheter.
• Pastorgruppa påtar seg ikke noen rolle i forhold til å bidra i menigheters indre liv, i konflikter eller ved andre problemstillinger. Imidlertid vil vi være åpne for at enkeltpastorer/team fra gruppen kan inviteres inn i menigheter for å bistå i aktuelle situasjoner.»

Dette utdraget ble sendt Vårt Lands journalist i forkant av oppslaget, for at han skulle forstå hvilke begrensninger Pastorgruppen som kollektiv, legger på seg selv.

Når Vårt Land på forsiden sier «Ble varslet om psykiske overgrep - gjorde ingenting» - så er dette i beste fall en upresis bruk av ordene «varslet» og «ingenting». Kritikken mot lederskapet i Sentermenigheten hadde vært offentlig kjent i lang tid.

Høsten 2005 var det bl a en serie store oppslag i Asker og Bærum Budstikke, der mange delte sine historier om vonde opplevelser i menigheten. Liv og Lasse Steen varslet oss ikke om noe ukjent, men oppfordret Pastorgruppen i Oslo til å gjøre noe med det mange visste.
Sendte epost. Som leder i Pastorgruppen sendte jeg følgende brev i mail til Liv og Lasse Steen, med kopi til alle i Pastorgruppen og pastor Ole Bjørn Urne i Sentermenigheten.

«Til Liv og Lasse Steen

Jeg henviser til det brevet dere sendte ”Til Pastorgruppen i Oslo” den 6. april. Gjennom Gjermund Igland i Oslo Misjonskirke har jeg blitt orientert om at brevet ble sendt til ca ti personer i gruppa, inklusive Ole Bjørn Urne i Sentermenigheten.
Som Tom Aune i Pinsekirken skrev til dere, er det for tiden jeg som leder pastorgruppa i Oslo. Derfor svarer jeg på brevet.
Pastorgruppa i Oslo er en uformell bønn- og samtalegruppe mellom prester og pastorer fra forskjellige menigheter i Oslo-området. Vi har åpne samtaler og ber om det som berører oss i vårt liv og tjeneste, men vi kan ikke – og skal ikke – ha et kollektivt tilsynsansvar for prester og pastorer i Oslo-området. Pastorgruppa står aldri som arrangør av noe og vi kommer aldri med uttalelser på vegne av gruppa. I forbindelse med felleskristne arrangement eller uttalelser, har de som ønsker å delta, undertegnet med sine egne navn eller med menighetens navn. Hensikten har vært at fellesskapet skal være åpent innad og uforpliktende utad.
Ut i fra deres opplevelse av lederskapet i Sentermenigheten, har jeg forståelse for deres ønske om at noen skal foreta seg noe. Jeg tror imidlertid ikke at den veien dere har valgt, er den riktige. Hvis dere har funnet dere et nytt åndelig hjem, vil jeg anbefale dere å ta dette opp med presten eller pastoren i den nye menigheten. Dere har mange sår som skal leges, og det er viktig at dere velger å bearbeide disse i et miljø dere føler dere trygge
Dersom dere ikke har funnet et slikt åndelig hjem, bør dere ta personlig kontakt med en prest eller pastor som dere har tillit til, og som kan vurdere om noe kan og bør gjøres på vegne av dere overfor lederskapet i Sentermenigheten. Hva de velger å gjøre som har fått brevet fra dere, må være opp til hver enkelt. Lederskapet i Sentermenigheten har sagt at de stiller seg åpne for å samtale med prester og pastorer som har spørsmål om det som har kommet frem gjennom enkeltpersoner eller i mediene de siste månedene.
Jeg ønsker dere alt som er godt, men mest av det beste; Guds velsignelse.
Hilsen
Egil Svartdahl»

Påvirket ikke vinkling. Dette brevet ble sendt Vårt Lands journalist i forkant av oppslaget, men det påvirket tydeligvis ikke avisens vinkling. Jeg gjorde også journalisten oppmerksom på at flere enkeltpersoner i Pastorgruppen involverte og engasjerte seg i den kritikken som ble reist mot lederskapet i Sentermenigheten.
Jeg er sitert på dette inne i avisen i et intervju der jeg også ellers er sitert riktig. Men Vårt Land valgte allikevel å skrive med store bokstaver på forsiden at vi ikke gjorde noen ting. Det er uriktig.

Etter alle de vonde historiene fra lukkede rom i frittstående menigheter, bør det kunne kreves av et åndelig lederskap at de står under tilsyn og holdes ansvarlig overfor eksterne kirkeledere. Det gir i alle fall medlemmene en trygghet for at det er noen ansvarlige de kan henvende seg til, dersom det skjer overgrep i en eller annen form. Å plassere dette ansvaret hos vilkårlige prester og pastorer i andre menigheter, oppleves som urimelig.

Eksempler på mennesker som er blitt utsatt for overgrep:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11640690/#post_11641086

Tanker fra en av Sentermenighetens tidligere misjonærer!

Jeg sitter på brygga i byen Sunshine Coast på Australias østkyst og ser utover havet. Jeg tenker på at jeg føler meg fullstendig fri og at det ikke bestandig har vært slik.

Jeg tenker også på at livet mitt er en gave som jeg kan leve slik jeg selv ønsker det og at det tok mange år for meg å forstå nettopp det.
Da jeg var 15 år tok moren min meg med til Sentermenigheten for første gang. Ungdomsmiljøet i denne menigheten var på mange måter veldig bra på denne tiden. Jeg var en liten og usikker gutt som plutselig opplevde å bli sett, noe som sakte men sikkert bygde opp selvtilliten min. Dette føltes så godt og betydde så mye for meg at jeg ikke la merke til at jeg også betalte en dyr pris for for det. Jeg "solgte sjela" mi til en menighet der det ikke var tillatt å tenke selv, der det ble sett på som synd å være kreativ utenfor menighetens fire vegger og der din egen vilje og dine egne ønsker og drømmer ble brutt ned sakte men sikkert.

Les saken om åndelige overgrep i Sentermenigheten

Av natur er jeg en kreativ person som har behov for å gå min egen vei i livet, ha ideer og sette disse ut i livet. Jeg tenker konstant, noe som gjør at jeg ofte kan være surrete og fjern. De fleste av disse egenskapene ble det sett ned på og snakket negativt om. Jeg fikk beskjed om at det ikke var bra å tenke så mye og at jeg måtte ta meg sammen. Det fantes én riktig måte å være på og det var ikke mye rom for forskjellige personlighetstyper. Å bruke kreativiteten min på egen hånd uten at dette var godkjent av menighetsledelsen kunne aldri falle meg inn. Selvrealisering og stolthet ble slike „onde lyster“ kalt og det skulle ikke ta lang tid før jeg sluttet å tenke slike tanker.
Både de gode og de negative sidene ved den kreative delen av personligheten min ble visket mer og mer bort. Jeg ble til et lydig medlem som svelget all propagandaen jeg fikk servert og som støttet menighetsledelsen når menigheten ble kritisert.

Jeg ble fullstendig blind. Når foreldrene mine fortalte meg om manipulasjon og kontroll og at jeg måtte komme meg ut av Sentermenigheten så fort som mulig, forstod jeg ingenting. Når Budstikka skrev negativt om Sentermenigheten og ledelsen benektet alt, så var jeg helt enig med dem. Når de skrev at de ikke i det hele tatt kunne kjenne seg igjen i det som ble sagt, var jeg også helt og fult på deres side. I dag blir jeg skremt av å tenke på hvor blind og hjernevasket jeg var.
Når dette er sagt så var ikke jeg en av de som opplevde å bli utsatt for psykiske overgrep over lengre tid. Flere av vennene mine ble det og historiene deres er hjerteskjærende. Allikevel føler jeg at min historie også er verdt å fortelle, siden den viser hvor usunn kulturen i menigheten var og i hvor stor grad den var skadelig, også for de som ikke ble utsatt for psykiske overgrep. Den første gangen jeg ble innkalt til den daværende hovedpastorens kontor og fikk oppleve at han prøvde å bryte meg ned ved hjelp av hans kjente teknikk – fnysing, hånlig latter og ydmykende kommentarer – var jeg 19 år gammel. Ironisk nok ville jeg ta med meg jenta som jeg akkurat hadde blitt sammen med til Jesus Revolution og dette gjorde at jeg plutselig ble utkåret til statsfiende nr. 1. Etter samtalen med denne pastoren ble jeg fortalt av et annet medlem at det var viktig at jeg lyttet og handlet på hans ord, for det var han som visste Guds vilje for livet mitt!

De prøvde å skille oss, akkurat som de hadde skilt Hanne Marie fra en hun var sammen med ett år tidligere. Det var i løpet av denne tiden at det gikk opp for meg at noe var alvorlig galt med Sentermenighetens lederstil. Jeg forstod plutselig at foreldrene mine hadde hatt rett når de snakket om maktmisbruk, men jeg så dette først kun i hovedpastoren. Jeg så ikke at denne kulturen hadde gjennomsyret hele miljøet. Vi var alle både ofre og gjerningsmenn. Og vi var blinde. Vi trodde på all propagandaen fra ledelsen. At vår menighet var bedre enn andre siden vi levde i sannheten og turte blande oss inn hvis noen levde i „synd“. Vi trodde også på de historiene som ble fortalt når folk sluttet i menigheten. Om at de hadde blitt gale, var i opprør mot Gud og at det ville gå dårlig med dem.

Når lillebroren til kona mi sluttet i menigheten, ba hun alle ungdommene i ungdomsgjengen om å bryte kontakten med ham. Han var 18 år og helt alene. Dette viser i hvor stor grad vi selv var en del av dette systemet.
Som sagt så prøvde ledelsen i Sentermenigheten å ødelegge forholdet mitt til hun som i dag er kona mi. Men plutselig endret de taktikk. En dag fortalte de oss om et nytt misjonsteam som skulle startes til høsten samme år. Plutselig hadde vi muligheten til å gjøre noe som lignet på det som Jesus Revolution tilbød, uten at vi måtte vende menigheten ryggen. Dette tilbudet var for godt til å kunne avslå. Følelsen av at det var feil å forlate menigheten, satt fortsatt for dypt.
Samme høsten giftet vi oss og reiste som misjonærer til Tyskland, hvor vi har bodd siden. Dette var det beste som kunne skjedd oss. Det å bli kjent med en ny kultur med andre verdier og en litt annen måte å se på verden på, gjorde at vi automatisk begynte å stille spørsmål ved ting som vi alltid hadde tatt for gitt. I Tyskland møtte vi på både kristne og mennesker generelt som tenkte veldig annerledes enn oss. Dette kunne i starten føre til konflikter (siden vi hadde svært sterke meninger om hva som var rett og galt), men det gjorde også at vi litt etter litt begynte å se ting klarere. Etterhvert som vi fikk Sentermenigheten mer på avstand, begynte vi å forstå at vi faktisk hadde vokst opp i en sekt. Jeg vet at dette er et veldig sterkt ord, men jeg velger allikevel å bruke det om menigheten slik den var da vi forlot Norge for 12 år siden.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11640118/#post_11640118

Ond med god samvittighet

De siste dagers artikler om psykiske og åndelige overgrep i Sentermenigheten har rystet mange. Det virker smått utrolig at dette har fått pågå i så mange år uten konsekvenser for hovedpastor Urne eller hans sønn, som nå har arvet tronen.

Jeg er en av "avhopperne" fra Sentermenigheten og har fulgt de siste ukers debatt med den største interesse. I dagens artikkel i Vårt Land har min mann og jeg fått stå fram med vår historie. Vi samlet mot i ett år for å forfatte et brev som vi mente vi sendte til ansvarlige karismatiske ledere. Disse "hyrdene" hadde vi tillit til. Vi så for oss at de var modige nok til å ta parti for "den svake part" - i tråd med Jesu eksempel - som mange ganger viste at han turde å refse daværende religiøse ledere som valset over vanlig mennesker.
Da vi fikk svar fra Egil Svartdahl, sa han at vi måtte finne oss en ny menighet eller kirke for å bearbeide våre sår, og så kunne pastoren/presten der evntuelt ta kontakt med Ole Bjørn Urne. Det blir som å be brent barn finne seg nytt bål.
De andre pastorene i gruppen ble oppfordret til å støtte Urne, "hegne om" ham. Det var altså han som trengte beskyttelse, ikke sårede eksmedlemmer. Det blir vanskelig å se dette som noe annet enn pastoralt kameraderi. Det er ihvertfall tydelig hvem man identifiserer seg med og hvem man regner som en bror: Er det pastoren i gruppen din, som du har hørt urovekkende rapporter om i årevis, eller er det de som ligger utslått i grøftekanten? Mon tro hva Jesus ville gjort?

Les også Ruth Iren Grimstad: Maktens ofre

Svartdahl svarte at gruppen heller ikke hadde "mandat" til å gripe inn i de ulike pastorenes menigheter. Hvem bryr seg om "mandat"? Brydde Jesus seg om "mandat" når han så urett bli begått? Når noe er riv ruskende galt, har man et ansvar, uansett "mandat"!

Les Stian Kilde Aarebrot: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

Det skal bli spennende å se hva dagens lederråd vil gjøre med de historiene som nylig er blitt fortalt. Håper de spør seg hva Jesus ville gjort.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread11637846/#post_11637846

Om maktens ofre

Nå er vi så mange med liknende historier at ledelsen i Sentermenigheten ikke kan blåse av det og kalle det løgn, slik de alltid har gjort. Skal sår leges, må det åpenhet til.

I dagens Vårt Land står en artikkel om nye overgrepsavsløringer i pinsebevegelsen der jeg også er sitert, og jeg vil gjerne utdype hva som ligger bak når jeg her sier at en unnskyldning fra ledelsen i Sentermenigheten ikke er nok.

En unnskyldning som bringer forståelse og en eventuell forsoning må inneholde noen elementer som mangler i dette tilfellet. I over 30 år har en del opplevd det fint å være i Sentermenigheten. Like mange har opplevd det ekstremt traumatisk, og for en god del av disse har det ført til langvarig tap av selvfølelse, suicidale tanker, traumatisert gudsbilde og stor angst. Familier har blitt splittet og de som har gått ut av menigheten har opplevd å bli fryst ut og at all skyld ble lagt på dem.

Jeg synes det står respekt av pinsebevegelsen som nå tar tak i dette og har bestemt seg for å høre på ofrenes historie også. For nå er vi så mange med liknende historier at ledelsen i Sentermenigheten ikke kan blåse av det og kalle det løgn, slik de alltid har gjort. De har alltid avvist å høre de personlige og vonde historiene. Felles for disse historiene er et møte med en maktstruktur som helt tar fra deg verdighet og mulighet til å stille spørsmål. Og de fleste av oss var veldig unge og sårbare da det skjedde.

Når bønn om tilgivelse kommer ut fra en personlig prosess, erkjennelse og forståelse av hva man har påført andre, vil det føre til at ofrene kjenner at det er ektefølt. Det er ikke sikkert at tilliten nødvendigvis blir gjenopprettet, men det kan bli heling av sår og en mulighet til å legge ting bak seg. Den siste uken har to tidligere ledere i Sentermenigheten skrevet personlige og private brev til oss, og fortalt hvordan de gjennom en egen erkjennelse, med sorg har oppdaget hvor mye skade de har påført mennesker ved maktovergrep, utfrysning, kroppsspråk og definisjoner av menneskers personlighet som var langt over grensen for hva som er akseptabelt. De har kommet med en bønn om tilgivelse og et ønske om at det kan gå bra med oss i livet. Det varmet oss alle, og bønnen om tilgivelse er mottatt og vi tilgir med glede.
(moderator har fjernet et sitat fra en tredjeperson)
Men min opplevelse er at Ole Bjørn Urne er blitt presset til dette, og i så fall betyr tårene ingenting.
Jeg etterlyste på verdidebatt at ofrenes historier skulle få komme fram. Dette ble kontant avvist av Raymond Urne, han henviste til artikkelen i Korsets Seier, sa at de ”nå hadde en oppryddingsjobb sammen med pinsebevegelsen og at de verken kunne eller ville kommentere enkeltsaker offentlig”. Problemet er at de gjennom 30 år offentlig har kalt alle ofrenes historier løgn. Deres oppryddingsjobb er først og fremst ikke med pinsebevegelsen, men med de som har blitt knekt av deres behandling. Hadde de reelt ” lagt seg flate” og bedt om tilgivelse, hadde de benyttet anledningen i tilsvaret til å igjen si at det har blitt begått en stor urett mot barn, unge og voksne i sårbare situasjoner. Det ville ha hatt en god og stor effekt. Dessverre føyer uttalelsene til Vårt Land seg inn i en mangeårig historie med fornektelse når de blir konfrontert med de konkrete historiene.

Når det gjelder min egen erfaring, vil jeg bare presisere bakgrunnen til at det flere ganger i løpet av min tid i Sentermenigheten (da hetende Senteret) ble påstått at jeg hadde demoner. Bakrunnen for det var at jeg stilte teologiske spørsmål til lederen. Jeg var en brennende Jesusjente, lovsangsleder og assistent til bibelskolelæreren. Jeg var godhjerta og helhjerta i troen , men hadde styrke i meg til å si fra. Dette ble vendt mot meg og teknikken for at jeg skulle ”bøye meg” var å si at jeg var inntatt av åndskrefter. Dette skapte en forferdelig angst i meg som ungdom – voksne menn som er mine åndelige ledere og som ser meg gjennom slike øyne. Jeg knakk.
I dag er dette avklart for meg. Jeg har brukt 25 år på å lese meg opp på temaet, jeg har pratet med sjelesørgere, grått, hatt timer hos psykolog og fått andre erfaringer i kirken.
Men selv som bønneleder i Oase og lovsangsleder gjennom mange år etterpå, har mitt gudsbilde og selvbilde i mange år vært preget av de traumene jeg opplevde i Sentermenigheten. Jeg har mange ganger sagt til Gud: ”Jeg er glad for å holde meg litt på respektfull avstand til deg, siden jeg ikke er helt trygg på hvem du er.
Slår du eller er du min gode far?” I dag vet jeg at Gud kan leve med meg og tåle meg. Det jeg ikke tåler er selvutnevnte kristne ledere som spiser unge jenter til lunsj.

Sluttkommentar:

Dette omfanget er egentlig enormt. At det ikke ble tatt på alvor før på en måte «bobla» sprakk forteller meg at det er så mye kameraderi og annet som hindre dette å komme frem. Og det vi har sett det siste halve året er bare toppen av et isfjell!

Relaterte linker:

http://blog.janchristensen.net/2015/01/nr-1002-ingen-som-er-gjengiftet-som.html

http://janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibel-kommentar-brevet-til-titus

http://blog.janchristensen.net/2015/01/nr-1001-mte-med-advokat-brynjar-meling.html

http://blog.janchristensen.net/2015/01/nr-1000-mte-med-jan-aage-torp-i.html

http://blog.janchristensen.net/2015/01/nr-998-torp-far-en-bot-for-falske.html

http://blog.janchristensen.net/2015/01/nr997-nettstedet-skelys-er-bedriten-og.html

http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=det-stinker-av-sokelys
http://blog.janchristensen.net/2014/12/nr-994-den-falske-apostel-jan-aage-torp.html

http://blog.janchristensen.net/2014/12/nr-993-br-jan-aage-torp-slutte-som.html

http://blog.janchristensen.net/2014/12/nr-987-jeg-har-apnet-kommentarfeltet.html

http://blog.janchristensen.net/2014/12/nr-986-jurister-advokater-og-andre-kan.html

http://blog.janchristensen.net/2014/12/nr-983-ansgar-braut-matte-jeg.html