Nr. 1682:
SADISME I GUDS NAVN.
Av Svein Marøy
Bilde av Jan Hanvold som sitter i sin
TV rute og mener at alle som ikke støtter han og Visjon Norge ligger dårlig an.
Men Hanvold er uten tvil selv med begge beina på vei imot fortapelsen med å
være en ekteskapsbryter. Skriften sier klart at slike skal ikke arve Guds rike,
men hva innbefatter fortapelse? Dette skriver Marøy om, her er en innføring i
hva Guds ord sier og lærer om fortapelse!
Paulus skriver til Timoteus. ”Men
Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen,
idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer, ved hykleri av
falske lærere som er brennemerket i sin egen samvittighet, som forbyder å gifte
seg og byder å avholde seg fra mat, den Gud har skapt til å nytes med takk av
dem som tror og har lært sannheten å kjenne.”
Paulus fikk så uendelig rett i det
han her skriver. Det gikk ikke lang tid før man flettet inn i det evangeliske
budskapet hedenske filosofier og oppfatninger. Vi vet jo at Den katolske kirke
ganske tidlig kom med forbud mot prester og biskoper til å gifte seg, et forbud
som gjelder den dag i dag. Man begynte å praktisere en annen dåp enn den dåp
som apostlene praktiserte og forkynte. De hedenske religioner hadde sin
treenighet, og etter hvert begynte man å snakke om Bibelens Gud som en treenig
gud. (Illustrert Norsk Bibelleksikon innrømmer at det er en viss likhet mellom
kirkens treenighetslære og visse triader i fremmede religioner.) Men den verste
og mest avskyelige av alle lærdomsverk, var likevel at de som ikke tror på Gud
skal pines i all evighet, eller ”pines uten ende,” slik det står i Den
lutherske bekjennelse. I middelalderen var denne forkynnelsen om de ugudeliges skjebne
så intens, at det enkelte steder brøt ut rene vannviddsepidemier. Og selv i dag
er det mange som har store psykiske problemer, fordi tanken på en pine uten
ende, ikke er på til å holde ut.
Det var den greske filosofen Platon
som fremholdt læren om sjelens udødelighet. Denne læren må på et eller annet
tidspunkt blitt tatt opp i den kristne tro. I følge tidligere misjonsprest på
Madagaskar, Lars Dale og (”Livet efter døden,” 1905 s. 467) og biskop Karl
Marthinussen (”Tid og evighet 1938 s.67.”) hevdet kirkefedrene Justin Martyr og
Ireneus tilintetgjørelseslæren. Dr. theol. J.P. Bang sier det slik:
Tilintetgjørelseslæren er ikke ny. En kan ettervise den hos Justin, Ireneus og
andre av oldkirkens menn.” (Troen og livet,” b. 3, s297, 1920.)
Justin Martyr tilhørte den platonske
skole. En dag kom han i kontakt med jøden Tryphon. Under samtalen kom de inn på
læren om sjelens udødelighet. Vismannen tilbakeviser læren om sjelens
udødelighet. Han sier: Men jeg påstår ikke at alle sjeler dør. De gode tar opphold
på et godt sted, de urettferdige og onde venter på et ondt sted tiden for
dommen. På denne måten vil de som er verdige til å møte Gud, aldri dø, men de
andre skal bli straffet så lenge Gud vil at de skal være til og bli straffet.”
”Det er bare Gud som ikke er skapt, og som er udødelig.” ”At sjelen lever, kan
ingen nekte. Men når den lever, er det ikke fordi den er liv, men fordi den er
blitt delaktig i livet. Det som er blitt delaktig i noe, er forskjellig fra det
som gjør den delaktig. Sjelen blir delaktig i livet fordi Gud vil at den skal
leve. Men når Gud ikke vil at den skal leve, så lever den ikke lenger. For de
har ikke, som Gud, livet av seg selv.”
Justin spør vismannen hvem han skal
ta som sin lærer, og hvor han skal få kunnskap fra, når han ikke finner
sannheten hos filosofene. Vismannen viser da til profeten. Disse talte ved Den
Helliger Ånd og sa forut hva som skulle skje. Deres skrifter er i de kristnes
eie, og de som leser dem, vil få all den kunnskap en filosof trenger. De vitner
om en sannhet som er hevet over alle fornuftslutninger. De forkynner Gud
skaperen, Faderen og Sønnen Kristus. Justin skriver videre: ”Da han hadde sagt
dette og meget mer, som jeg nå ikke kan fortelle, forlot han meg med befalingen
om å rette seg etter hva han hadde sagt, og jeg så han ikke mer. Men en ild
brente i meg, og jeg fattet kjærlighet til profetene og de menn som var Kristi
venner.” (Lars Berg: ”Ingen evig pine,” s. 238-239, 1962.)
Ut fra det vi leste her, burde det
ikke være tvil om at de kristne på denne tiden ikke trodde på sjelens
udødelighet.
Den onde sæd, læren om en pine i det
uendelige, hadde makt i seg til å fostre sadister innen både Den katolske og
Den lutherske kirke. Deres gud var en gud som hadde behag i å pine, og de
prøvde etter beste evne å etterligne denne guden. Historien kan derfor berette
om martyrer som ble stekt med langsom ild. Den nytelse som synet av disse
stakkars menneskers pinsler brakte, trodde de at de også skulle få beholde i
himmelen, og utgjøre en del av deres salighet der. En av Den katolske kirkes
mest fremtredende teolog, den såkalte ”hellige” Thomas av Akvino som levde på
1200-tallet, skrev derfor slik: ”De salige skal fra deres plass i himmelen
betrakte de fordømtes pinsler, og ved å se dem, skal de bli overveldet av fryd,
og takke Gud for deres egen lykke ved å overvære de ugudeliges usigelige
elendighet.”
Den kjente svenske presten Lars
Linderot skrev en huspostill omkring midten av 1800-tallet. Der skrev han i en
preken på 17. søndag etter trefoldighet: ”Hederlige folk her på jorden kunne jo
ofte etter endt prediken, for sin fornøyelsesskyld, gå ind i fengsler for å
bese seg. Således skulle også de salige i himmelen foreta seg himmelske
spaserturer og se på de forkastede tukthuslemmer, som pines i pinestedets
tukthus, de fordømte fanger som pines i helvedes fengsel, og ligger der som
evighetens fanger. --- ”De skulle gå hen og se hvorledes den udødelige orm
gnaver dem, og hvorledes den uslukkelige ild brenner dem, og hvorledes de
ligger i ildsjøen som en vederstyggelighet for alt kjød.” Det er en forferdelig
tanke at de fordømtes pinested skulle være ”et skuespill, en øyenlyst hvor de
salige skulle gå ut og se sine fordømte foreldre, sine fordømte børn, sine
fordømte søsken og venner, og alle disse helvedesbranner skulle være en hellig
øyenlyst ---.”
Dette var det mine oldeforeldre leste
for ca. 100år siden uten å tvile på et ord.
Pinsebevegelsens grunnlegger i
Norden, T. B. Barratt forsvarte læren om en endeløs pine i boka ”Bak død og
grav.” Når Barratt forsvarte denne lære, er det ikke så rart at pinsebevegelsen
har hatt forkynnere som har vært svært så flinke til å skape angst og
fryktstemning med sin utleggelse av fortapelsens ulidelige og evige kvaler. I
1970 kom boka ”De helliges evige hvile,” oversatt og utgitt på pinsebevegelsens
forlag, Filadelfiaforlaget. Der står det: ”Hvor forferdelig det er når ingen i
himmelen og ingen på jorden kan hjelpe dem, (de fortapte i helvete.) uten Gud,
og han ler av dem. De verste ved disse kvaler er at de skal vare evig. Når
tusen millioner år er gått, vil de fortsette med samme heftighet som første
dag. Om det hadde vært håp om en slutt på pinen, så ville denne tanken ha vært
en lindring for de fordømte, men for evig er en uutholdelig tanke.” På grunn av
deres synder ”blir Gud aldri trett av å straffe dem. – Deres uforgjengelige
sjeler bærer skylden for overtredelse, derfor må de også lide uforgjengelige
kvaler.” I boka kan vi også lese at Gud har en hjelper til å torturere og pine,
og det er selve satan. Han skal være med på å «iverksette Guds dommer.” Han som
her på jorden lykkes i å trekke dem bort fra Kristus, skal som belønning være
et ”redskap i Guds hånd til å straffe dem for at de ga etter for hans
fristelse.”
Når jeg kommer over slike skrifter,
blir jeg minnet om det som står i 2. Tess. 2, 10-11. ”Det skjer med all
urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot
kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig
villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt alle de som ikke har
trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten,” Læren om en endeløs
pine er en sinnsyk løgn, og er med på å forblinde de troendes øyne fullstendig,
og derfor er man ikke i stand til å se og avsløre vannviddet som kommer til
uttrykk i boka ”De helliges evige hvile.”
De kristenkonservative avisene Norge
I Dag og DagenMagasinet, tv-kanalen Visjon Norge med Jan Hanvold og
helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen er i dag med på å videreføre den
lutherske oppfatning om en pine uten ende.
For et par år siden gjestet Mary K. Baxter Visjon Norge. Hun hadde hatt
sine åpenbarelser og syner om det som foregikk i helvete, og nå ville hun at
seerne skulle få et innblikk i fortapelsens virkelighet. Det var ild og svovel,
demoner som tok mennesker inn i et torturkammer hvor de skulle tortureres,
smerteskrik så voldsomme at de kunne høres over hele helvete, o.s.v. Og
viktigst av alt. Disse lidelser kommer aldri til å opphøre. Programmet ble sendt i reprise midt på dagen,
hvor også barn hadde mulighet til å følge med på programmet. Jeg kjente at jeg
ble uvel av å høre på henne, og jeg visste at følsomme barn og voksne kunne ta
skade på sin sjel dersom de tok inn over seg det galskapens evangelium som
Baxter forkynte. Evangeliet er som klart og rent vann som bringer helse og helbredelse
for dem som drikker av det. Kristne mennesker har fått i oppdrag av Gud å dele
ut dette vann gratis til dem som måtte ønske det. Jan Hanvold og Visjon Norge
heller gift i dette vannet, og derfor kan de som ser for mye på Visjon Norge
bli syke. En synlig bivirkning er alvorlig svekket dømmekraft.
En dag skal Jan Hanvold møte sin
dommer, og jeg ville ikke vært i hans skor når han må svare på hvorfor han
forgiftet det evangelium som Gud satte ham til å forvalte.
I bekjennelsesskriftet Augustana
(Skrevet av Melanchton, godkjent av Luther) står det: ”de fromme og utvalgte
skal han gi evig liv og evige glede, men de ugudelige mennesker og djevlene
skal han fordømme til å pines uten ende. De fordømmer gjendøperne, som mener at
det skal være en ende på de fordømte menneskers og djevlers straffer.” Det er interessant å legge merke til at
gjendøperne på Luthers tid ikke trodde på en endeløs pine. Noen av dem, f. eks.
dr. theol. Balthasar Hubmaier, hadde høy teologisk utdannelse, og hadde derfor
anledning til å lese Bibelen på sitt grunnspråk. De kom altså fram til at
Bibelen ikke lærte en endeløs pine. På grunn av at de forkynte og praktiserte
den dåp vi kan lese om i D.N.T. måtte Hubmaier og mange av han trosfrender bøte
med livet.
Baptistsamfunnet regner Hubmaier og
andre martyrer på 1500-tallet som sine grunnleggere. Dessverre lærer
baptistsamfunnet i dag en endeløs pine, og dermed har de forlatt det standpunkt
som samfunnets grunnleggere stod for.
2 år før riksdagen i Augsburg skrev
Martin Luther sin egen bekjennelse. Her skriver han; ”Til sist tror jeg på alle
dødes oppstandelse på dommens dag, så vel de gode som de ondes, at enhver da
vil motta på sitt legeme det han har fortjent, og at de gode vil leve evig med
Kristus, og at de onde vil dø for evig.” (Ewiglich sterben) Å dø for evig, står
for meg som noe helt annet enn” pines uten ende.” Oppsiktsvekkende er det å
lese slutningsordene i denne bekjennelsen: ”Jeg ber alle med godt hjerte være
vitner for meg og be for meg at jeg må stå fast ved denne tro og dø i den. Og
om jeg ved anfektelser og dødens nød kommer til å si noe annet, så skal det
være intet, og jeg vil med dette offentlig ha bekjent at det er uriktig og
inngitt av djevelen. Dertil hjelpe meg min Herre og Frelser Jesus Kristus, Æret
i evighet. Amen” (Luthers Werke, Weimar 1909, b. 26, s. 509) Nå vet vi jo at
Luther 2 år senere sluttet seg til Melanchtons Augustana hvor ordene «pines
uten ende» ble brukt. Men dette er typisk for Luther, han hadde en lei tendens
til å motsi seg selv.
For mange år siden sendte jeg noen
artikler til ca. 130 teologer rundt om i landet. Disse artikler forsøkte i
korthet å vise at Bibelen ikke lærer noen endeløs pine, og hva denne læren
fører til av gru, angst og fortvilelse for den som tror på Augustana art: 17. I
forbindelse med disse artikler, skrev dr. theol. Leiv Aalen (1906-1983) tilbake
til meg, og han brukte ordene ”vulgære missforståelser” og ”vulgære
villfarelser.” Hva sier så Leiv Aalen om fortapelsen? I boka ”Bakenfor inferno”
skriver han: ”Det redselsfulle ved fortapelsen er at Gud ikke lenger åpenbarer
seg til frelse, men ene og alene til dom og død over sine fiender, slik at de
uten opphør må eksistere ansikt til ansikt med hans vrede. Det har mot dette
vært innvendt at tanken om at de skal brenne i Guds vredes flammer i alle
evigheters evighet, i virkeligheten er 10 ganger verre enn en middelaldersk
torturforestilling. Vel, det er sant som det er sagt, men det er virkelig ikke
noe å gjøre ved det, om vi skal være tro mot Jesu ord og hele det bibelske
vitnesbyrd om fortapelsens realitet.”
Jeg er glad for at Leiv Aalen ikke
har rett, og jeg får bruke hans egne ord. Det er Leiv Aalen som kommer med
”vulgære missforståelser” og ”vulgære villfarelser.” Bare tanken på to minutter
i en slik pine, vil fylle oss med dødsangst, og nå påstår Aalen at en slik pine
aldri skal ta slutt. Og dette skal skje uten at Gud, hans sønn Jesus, Guds
engler og frelste mennesker bryr seg det minste. Dette er ren sadisme, og det er mange som har
gått bort fra kristendommen på grunn av at L. Aalen og andre har forkynt et
annet evangelium enn det Kristus kom med. Jeg oppfattet aldri Leiv Aalen som en
evangeliets forsvarer. Han var mer en
bekjennelsens vaktbikkje, klar til å bjeffe og angripe dersom en prest eller
biskop skulle ta seg den frihet å lese sin Bibel uten først å ha tatt på seg
bekjennelsens ”briller.” Leiv Aalen skriver: ”Den bekjennelsesplikt som etter
evangeliets syn påhviler det kirkelige embete, innebærer at de læreavgjørelser
som bekjennelsen er uttrykk for, har et uavviselig krav på å bli respektert som
kirkens offisielle lærestandpunkt, uansett hva den enkelte måtte mene om dette
standpunkts bibelske berettigelse.” Deretter minner Aalen om ordinasjonsløfte
og løftet ved bispevigsel. Denne oppfatningen deles også av prof. Dr. theol.
Carl Fr. Wisløff, som var en av Kirkens fremste forsvarer av læren om en
endeløs pine.
Jeg har alltid hevdet at der det er
uoverensstemmelse mellom Bibelen og Kirkens bekjennelse, (og slike
uoverensstemmelser finnes, selv om konservative teologer benekter dette) der
følger Kirken bekjennelsen. Augustana lærer om en endeløs pine i art 17.
Augustana art. 9 lærer oss at man blir frelst i dåpen. Samme art. sier også at
små barn som ikke blir døpt, går fortapt.
Det står: ”De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår
at barn blir salige uten dåp.” Vi vet også at Kirken og andre frimenigheter
lærer at man har en udødelig sjel. Konklusjonen må jo da bli at små barn som
dør uten dåp går fortapt, og fortapelse er ifølge Augustana å pines uten ende.
Riktignok hører man fra tid til annen at kirkens menn hevder at Kirken ikke
lærer at små barn går fortapt uten dåp. Jeg opplever da en kirke som taler med
to tunger. Utad, for ikke å skape reaksjoner, sier de en ting, men samtidig er det
ingen av dem som er villig til å sette spørsmål ved Kirkens bekjennelse. Tvert
imot blir prestene stadig minnet om hvor viktig det er at forkynnelsen stemmer
overens med Kirkens bekjennelse.
Jeg har hørt mennesker si: ”Dersom
det ikke er en evig pine, da ville ikke jeg vært en kristen.” De som kommer med
slike uttalelser har ikke forstått noe som helst. Jesus måtte tross alt gå
gjennom en smertefull død for at vi skulle få del i det evige liv, og han
gjorde det frivillig, fordi han hadde kjærlighet til oss mennesker. Dette betyr
ingen ting for disse mennesker. De har ikke annet å tilføre den kristne
forsamling enn ubehageligheter, fordi de er kristne på feil grunnlag. Hører jeg
en gang til en slik uttalelse, vil jeg uten å nøle anbefale dem å leve livet ute
i verden, så kan de heller komme tilbake etter at de har opplevd denne verdens
tomhet og bedrag.
I en annen artikkel vil jeg gå inn på
en del bibelske skriftsteder som vil være med på å bekrefte det jeg lenge har
hevdet: Bibelen lærer ikke en endeløs pine for de ugudelige, og den lærer
heller ikke at mennesket har en udødelig sjel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar