Nr. 263: Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men den eneste sanne Guds sønn!

Nr. 263:

Jesus er ikke den eneste sanne Gud, men den eneste sanne Guds sønn!

Treenighetslærerne leser ikke korrekt Norsk når de leser at Guds sønn = Gud. Jesus er ikke den eneste sanne Gud men hans sønn, den førstefødte!

DE APOSTOLISKE fedre er blitt anerkjent av romerkirken som ledende religiøse lærere i de første århundrer etter Kristi fødsel. Hva de lærte, er av interesse.

Justinus martyr, som døde omkring år 165 e.Kr., omtalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som en skapt engel, som «en annen enn den Gud som skapte alle ting». Han sa at Jesus var underordnet Gud og «aldri [gjorde] noe uten det som universets Skaper ville at han skulle gjøre og si».

Irenaeus, som døde omkring år 200 e.Kr., sa at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var atskilt fra Gud og underordnet ham. Han viste at Jesus ikke er jevnbyrdig med den «sanne og eneste Gud», som er «over alle, og som det ikke finnes noen ved siden av».

Clemens Alexandrinus, som døde omkring år 215 e.Kr., kalte Jesus i hans førmenneskelige tilværelse «en skapning», mens han omtalte Gud som «den uskapte og uforgjengelige og eneste sanne Gud». Han sa at Sønnen «er nest etter den eneste allmektige Far», men ikke jevnbyrdig med ham.

Tertullianus, som døde omkring år 230 e.Kr., lærte om Guds overhøyhet. Han sa: «Faderen er en annen enn Sønnen, ettersom han er større, liksom den som avler, er en annen enn den som blir avlet, liksom den som utsender, er en annen enn den som blir utsendt.» Han sa også: «Det var en tid da Sønnen ikke var til. . . . Før alle ting var Gud alene.»

Hippolytus, som døde omkring år 235 e.Kr., sa at Gud er «den ene Gud, den første og den eneste, alles Skaper og Herre». «Ikke noe er like evig som han . . . Men han var én, alene, og fordi han ville det, frembrakte han noe som ikke hadde vært til før», slik som da han skapte sin enbårne Sønn — Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.

Origenes, som døde omkring år 250 e.Kr., sa at «Faderen og Sønnen er to substanser . . . to ting hva deres vesen angår», og at «sammenlignet med Faderen er [Sønnen] et meget lite lys».

Historikeren Alvan Lamson oppsummerer de historiske kjensgjerninger på denne måten:

«Læren om treenigheten, som er så utbredt i vår tid, . . . får ingen støtte i det språk Justinus [martyr] bruker, og denne iakttagelsen kan utvides til å omfatte alle de før-nikenske fedre, det vil si alle kristne skribenter i de tre århundrene etter Kristi fødsel. De taler riktignok om Faderen, Sønnen og . . . Den Hellige Ånd, men ikke som jevnbyrdige, ikke som ett vesen, ikke som Tre i Én, i noen av de betydninger treenighetslærens tilhengere gir adgang til. Det stikk motsatte er tilfellet.»

I bibelsk språkbruk står «navn» ofte for «ry» eller omdømme. (1Kr 14: 17; se EN; NB; NW, fotn.) Å sette ut et dårlig rykte (bokst.: navn) om noen betydde å rette falske anklager mot vedkommende og derved skade hans omdømme. (5Mo 22: 19) At ens navn ble ’forkastet som noe ondt’, betydde at man mistet sitt gode omdømme. (Lu 6: 22) Da menneskene etter vannflommen i opposisjon til Jehova begynte å bygge et tårn og en by, var det for å gjøre seg «et berømt navn». (1Mo 11: 3, 4)

På den annen side lovte Gud Herren å gjøre Abrams (Abrahams) navn stort hvis han ville forlate sitt land og sine slektninger og dra til et annet land. (1Mo 12: 1, 2) At dette løftet ble oppfylt, blir bekreftet av at det den dag i dag er få personer fra oldtiden som har fått et så stort navn som Abraham, især som et eksempel på en enestående tro. Millioner hevder fortsatt at de på grunn av sin kjødelige avstamning er arvinger til den velsignelsen som ble uttalt over Abraham. Jehova gjorde på lignende måte Davids navn stort ved å velsigne ham og gi ham seier over Israels fiender. – 1Sa 18: 30; 2Sa 7: 9.

Ved fødselen har et menneske ikke noe omdømme, og det navnet det da får, er derfor ikke stort mer enn en merkelapp. Av den grunn sies det i Forkynneren 7: 1: «Et navn er bedre enn god olje, og dødsdagen bedre enn den dagen en ble født.»

Det er ikke når et menneske blir født, men først i løpet av dets levetid at dets «navn» får virkelig betydning i den forstand at det identifiserer vedkommende enten som en som øver rettferdighet, eller som en som gjør det som er ondt. (Ord 22: 1)

Fordi Jesus var trofast inntil døden, ble hans navn det ene navn «som er blitt gitt blant mennesker, som vi skal bli frelst ved», og han «arvet et navn som er mer fortreffelig» enn englenes. (Apg 4: 12; He 1: 3, 4) Når det gjaldt Salomo, ble det uttrykt forhåpninger om at hans navn skulle bli «enda herligere» enn Davids, men han endte sine dager med et dårlig navn, ettersom han hadde falt fra den sanne tilbedelse. (1Kg 1: 47; 11: 6, 9–11) «De ondes navn kommer til å råtne bort», eller bli en ubehagelig stank. (Ord 10: 7) Derfor er et godt navn «å foretrekke framfor stor rikdom». – Ord 22: 1.

Man vet også at Massoretene inndelte De hebraiske skrifter i vers. Senere, på 1200-tallet, ble de inndelt i kapitler. Den første hele bibelen med den nåværende kapittel- og versinndelingen var Robert Estiennes franske bibel, som ble utgitt i 1553. Og det har aldri stått Den Hellige Ånd som pernonlig pronomen, hellig ånd som er upersonlig pronomen.

I Matteus 28: 19 er det tale om «Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn». Et «navn» kan bety noe annet enn et egennavn. Når man på norsk sier «i lovens navn» eller «i sannhetens navn», sikter man ikke til en person.

Man sikter i det første tilfellet til det loven står for, dens myndighet, og i det andre tilfellet til det som sannheten står for, det den krever.

Skriftstedene sier ikke at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er jevnbyrdige eller like evige, eller at alle er Gud.

En virksom kraft

Bibelens bruk av uttrykket «Den Hellige Ånd» viser at denne ånd er en kontrollert kraft som Jehova Gud bruker for å gjennomføre en rekke av sine hensikter. Den kan til en viss grad sammenlignes med elektrisiteten, en kraft som kan brukes til å utføre mange forskjellige former for arbeid.

I 1. Mosebok 1: 2 sier Bibelen at «Guds Ånd [hebraisk: ru′ach] svevet over vannet». Her var Guds ånd hans «virksomme kraft» (NW) som formet jorden. — Se også Today’s English Version (TEV).

Gud bruker sin ånd for å opplyse dem som tjener ham. David bad: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd [ru′ach] skal lede meg på de jevne stier.» (Salme 143: 10) Da 70 dugelige menn ble utnevnt til å hjelpe Moses, sa Gud til ham: «Jeg vil ta av den Ånd [ru′ach] som er over deg, og gi til dem.» — 4. Mosebok 11: 17.

Bibelske profetier ble nedskrevet da Guds menn ble «drevet av Den Hellige Ånd [gresk: fra pneu′ma]». (2. Peter 1: 20, 21) På denne måten ble Bibelen «inspirert av Gud» (gresk: The‧o′pneu‧stos, som betyr «Gud-åndet»). (2. Timoteus 3: 16, Det nye testamente på moderne norsk [NTM]) Og den hellige ånd ledet visse mennesker slik at de så syner eller fikk profetiske drømmer. — 2. Samuelsbok 23: 2; Joel 3: 1, 2; Lukas 1: 67; Apostlenes gjerninger 1: 16; 2: 32, 33.

Etter at Jesus var blitt døpt, drev den hellige ånd ham ut i ørkenen. (Markus 1: 12) Ånden var som en ild i Guds tjenere, slik at de ble aktivisert ved denne kraften. Og den hjalp dem til å tale på en frimodig og modig måte. — Mika 3: 8; Apostlenes gjerninger 7: 55—60; 18: 25; Romerne 12: 11; 1. Tessaloniker 5: 19.

Ved sin ånd fullbyrder Gud sine dommer over mennesker og nasjoner. (Jesaja 30: 27, 28, NW; 59: 18, 19, NW) Og Guds ånd kan nå overalt og virke til gagn for mennesker, men den kan også gå dem imot. — Salme 139: 7—12.

Kraft over det normale

Bibelen sier at da Jesus ble døpt, kom den hellige ånd ned over ham som en due, ikke i menneskeskikkelse. (Markus 1: 10) Denne Guds virksomme kraft satte Jesus i stand til å helbrede syke og å oppreise døde. Som Lukas 5: 17 sier: «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.»

Guds ånd satte også Jesu disipler i stand til å gjøre mirakuløse ting. Apostlenes gjerninger 2: 1—4 forteller at disiplene var samlet på pinsedagen da det ’med ett kom et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne’.Så den hellige ånd gav Jesus og andre tjenere for Gud makt til å gjøre ting som mennesker vanligvis ikke kunne gjøre.

Men finnes det ikke skriftsteder som taler om den hellige ånd i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person? Jo, men legg merke til hva den katolske teologen Edmund Fortman sier om dette: «Selv om denne ånd ofte blir beskrevet i slike vendinger at det ser ut som om det dreier seg om en person, synes det å være helt klart at [de hebraiske skrifters] hellige skribenter aldri oppfattet denne ånd som en særskilt person eller fremstilte den som det.» — The Triune God.

I Bibelen er det ikke uvanlig at noe blir personifisert. Det sies at visdommen har barn. (Lukas 7: 35, EN) Synden og døden blir omtalt som konger. (Romerne 5: 14, 21, NW; se også LB.) I 1. Mosebok 4: 7 sier The New English Bible (NE): «Synden er en demon som står sammenkrøket ved døren», og personifiserer på den måten synden som en ond ånd som står sammenkrøket ved Kains dør. Men synden er naturligvis ikke en åndeperson, og det at den hellige ånd blir personifisert, gjør heller ikke den til en åndeperson.

På lignende måte sies det i 1. Johannes 5: 6—8 (NE) at ikke bare ånden, men også «vannet og blodet» er «vitner». Men vann og blod er åpenbart ikke personer, og den hellige ånd er heller ikke en person. Dette er i harmoni med at Bibelen vanligvis omtaler den hellige ånd som noe upersonlig, for eksempel når den omtaler den parallelt med vann og med ild. (Matteus 3: 11; Markus 1: 8) Mennesker oppfordres til å bli fylt av hellig ånd i stedet for å fylle seg med vin. (Efeserne 5: 18) Det sies at de er fylt av hellig ånd på samme måte som de er fylt av visdom, tro og glede. (Apostlenes gjerninger 6: 3; 11: 24; 13: 52) Og i 2. Korinter 6: 6 blir den hellige ånd omtalt sammen med en rekke egenskaper.

Slike uttrykksmåter ville ikke være så vanlige hvis den hellige ånd i virkeligheten var en person.

Det er også verdt å merke seg at mens noen skriftsteder sier at ånden taler, er det andre skriftsteder som viser at den i virkeligheten gjorde dette gjennom mennesker eller gjennom engler. (Matteus 10: 19, 20; Apostlenes gjerninger 4: 24, 25; 28: 25; Hebreerne 2: 2) Åndens virksomhet kan i slike tilfelle sammenlignes med radiobølger som overfører budskaper fra én person til en annen, som befinner seg langt borte.

I Matteus 28: 19 tales det om «Den Hellige Ånds navn». Men ordet «navn» sikter ikke alltid til et egennavn, verken på gresk eller på norsk. Når vi sier «i lovens navn», sikter vi ikke til en person. Vi sikter til det loven står for, dens myndighet. Archibald Thomas Robertson sier: «Dette er en vanlig måte å bruke ’navn’ (onoma) på i Septuaginta og i papyrer som et uttrykk for makt eller myndighet.» (Word Pictures in the New Testament) Så en dåp ’i Den Hellige Ånds navn’ er en anerkjennelse av åndens myndighet, at den kommer fra Gud og virker i samsvar med Guds vilje.

Talsmannen
Jesus omtalte den hellige ånd som en «talsmann» eller en «Hjelper» (LB), og han sa at den skulle «lære», «veilede» og «tale». (Johannes 14: 16, 26; 16: 13) Det greske ordet han brukte for «talsmann» eller «Hjelper» (pa‧ra′kle‧tos), står i hankjønn. I sin omtale av «talsmannen» eller «Hjelperen» og det denne skulle gjøre, brukte han derfor personlige pronomener i hankjønn. (Johannes 16: 7, 8) Når det greske intetkjønnsordet for «ånd» (pneu′ma) blir brukt, blir på den annen side et pronomen i intetkjønn med rette brukt.

Ingen del av en treenighet
Forskjellige kilder innrømmer at Bibelen ikke støtter den tanke at den hellige ånd er den tredje person i en treenighet. Her er noen eksempler:
«I Det gamle testamente finner vi ingen steder noen klar tilkjennegivelse av at det er en tredje person.»
— The Catholic Encyclopedia.

«Jødene betraktet aldri ånden som en person, og det finnes heller ikke noe tungtveiende vitnesbyrd om at noen av Det gamle testamentes skribenter hadde en slik oppfatning. . . . Den Hellige Ånd blir i synoptikerne [de tre første evangeliene] og i Apostlenes gjerninger vanligvis fremstilt som en guddommelig kraft eller makt.»
— Den katolske teologen Fortman.

«Det er tydelig at GT [Det gamle testamente] ikke oppfatter Guds ånd som en person . . . Guds ånd er ganske enkelt Guds kraft. Hvis den noen ganger blir fremstilt som atskilt fra Gud, er det fordi Jahves pust virker utenfor ham.» «Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke som noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft.»
— New Catholic Encyclopedia.

«I det store og hele taler Det nye testamente i likhet med Det gamle testamente om ånden som en guddommelig kraft.»
— A Catholic Dictionary.

Ut fra dette ser vi at den hellige ånd er ikke noen person og ikke noen del av en treenighet. Den hellige ånd er Guds virksomme kraft som han bruker for å gjennomføre sin vilje. Den er ikke likestilt med Gud, men står alltid til hans disposisjon og er underordnet ham.

Hva vil det så si å synde mot "ånden"?
Hvilke synder blir ikke tilgitt? Lrs også mine bibelkommentarer fra Markus evangeliet om å synde mot ånden.

Jødiske religiøse ledere i det første århundre som gjorde ondsinnet motstand mot Jesus Kristus, syndet mot den hellige ånd. De så at Guds ånd virket i Jesus da han utførte mirakler som var til ære for Jehova. Likevel hevdet disse fiendene av Kristus at han hadde sin kraft fra Satan Djevelen. De som talte bespottelig mot Guds hellige ånd på denne måten, begikk ifølge Jesus en synd som ikke ville bli tilgitt, «verken i denne tingenes ordning eller i den som skal komme». — Matteus 12: 22—32.

Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham. Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Guds ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.» — Markus 3: 20—29.

Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.

Apostlenes myndighet til å tilgi eller fastholde synder kom blant annet inn i bildet i tilfellet med Ananias og Saffira, som prøvde å drive falskt spill overfor den hellige ånd. Peter, som hørte Jesus si det vi kan lese i Johannes 20: 22, 23, avslørte Ananias og Saffira. Peter snakket først med Ananias, som falt død om, og da Saffira senere kom inn og holdt fast ved løgnene deres, kunngjorde Peter også hennes dom. Han tilgav henne ikke hennes synder, men sa: «Se, deres føtter som har begravet din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» Da falt også hun død om. — Apostlenes gjerninger 5: 1—11.

Her brukte apostelen Peter sin spesielle myndighet til å slå fast at disse bestemte syndene var blitt fastholdt, og det kunne han gjøre fordi han hadde mirakuløs kunnskap om at Gud ikke ville tilgi Ananias’ og Saffiras synd. Det virker også som om apostlene hadde overmenneskelig innsikt i saker der de var sikre på at synder var blitt tilgitt på grunnlag av Kristi offer. De apostlene som hadde fått slik spesiell myndighet gjennom den hellige ånd, kunne altså erklære at synder var blitt tilgitt eller fastholdt.

Som vi ser som en fellesnevner er altså kunnskap. Kunnskap medfører større ansvar. Pilatus begikk ikke en så stor synd som jødenes religiøse ledere, som overgav Jesus til stattholderen, eller som Judas, som forrådte sin Herre. (Joh 19: 11; 17: 12) Jesus sa til datidens fariseere at hvis de var blinde, ville de ikke ha noen synd. Med det mente han tydeligvis at Gud kunne tilgi deres synder hvis de skyldtes uvitenhet; men ettersom de benektet at de var uvitende, ’forble deres synd’. (Joh 9: 39–41)

Jesus sa at de ikke hadde noen «unnskyldning for sin synd» ettersom de hørte de kraftfulle ord han talte, og var vitne til de mektige gjerninger han gjorde ved at Guds ånd virket på ham. (Joh 15: 22–24; Lu 4: 18) De som i ord eller handling med vitende og vilje spottet Guds hellige ånd når den ble åpenbart på denne måten, ville gjøre seg skyldige i «evig synd» og kunne ikke få tilgivelse.

New Catholic Encyclopedia sier om det at kirken antok den hedenske treenighetslæren:

«Formuleringen ’én Gud i tre personer’ ble ikke fullstendig utformet og absolutt ikke helt innlemmet i de kristnes liv og trosbekjennelse før ved slutten av det fjerde århundre. Men det er nettopp denne formuleringen som i første rekke kan gjøre krav på betegnelsen treenighetsdogmet. Blant de apostoliske fedre hadde det ikke vært noe som overhodet nærmet seg en slik tankegang eller et slikt perspektiv.»

Jødedommen
Jødedommen er, for å si det enkelt, et folks religion. En som går over til jødedommen, slutter seg derfor både til det jødiske folk og den jødiske religion. Jødedommen er en monoteistisk religion i ordets strengeste forstand og hevder at Gud griper inn i menneskenes historie, særlig i forbindelse med jødene. Jødenes gudsdyrkelse omfatter en rekke årlige høytider og forskjellige skikker.

Det finnes ingen trosbekjennelser eller dogmer som blir godtatt av alle jøder, men en sentral del av tilbedelsen i synagogen går ut på å bekjenne at Gud er én, slik det blir uttrykt i Sjema, en bønn som er basert på 5. Mosebok 6: 4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.»

Denne troen på én Gud ble gitt videre til kristendommen og islam. Rabbineren dr. J. H. Hertz sier: «Denne opphøyde erklæringen om absolutt monoteisme var en krigserklæring mot all polyteisme . . . Samtidig utelukker Sjema den kristne trosbekjennelses treenighet som en vanhelligelse av Guds enhet.»

Islam

Muslimer ikke ser på treenighetslæren som en sann Bibelsk lære. Dette er også intressant, da også muslimer ser på Bibelen som Guds Ord

Da Muhammed stod fram, hadde de to første religionene etter hans oppfatning avveket fra sannhetens vei. Ifølge noen islamske kommentatorer antyder Koranen at jøder og kristne vil bli forkastet, når den sier: «Ikke deres [vei], som har vakt Din vrede, eller deres, som har valgt den falske lei.» (Sure 1: 7)

På hvilken måte hadde de slått inn på en gal vei?
En kommentar til Koranen sier: «Bokens [Bibelens] folk handlet urett: jødene ved å bryte sin pakt og bakvaske Maria og Jesus . . . og de kristne ved å opphøye apostelen Jesus til Guds like» ved hjelp av treenighetslæren. — Sure 4: 153—176, AYA.

Islams viktigste lære er, i all enkelhet, det som kalles shahādah, trosbekjennelsen, og som enhver muslim kan utenat: «La ilāh illa Allāh; Muḥammad rasūl Allāh» (Det er ingen Gud uten Allah; Muhammed er Allahs sendebud). Dette stemmer med Koranens ord: «Deres Gud er én Gud, der er ingen Gud unntatt Ham, den Barmhjertige, den Nåderike.» (Sure 2: 158)

Koranen sier om Guds stilling: «Tro på Gud, og Hans sendebud, og si ikke, ’(Gud er) tre’. La det være, til deres eget beste! Gud er én Gud!» (Sure 4: 169)

Den katolske teologen Hans Küng sier i en bok han har skrevet om kristendommen og verdensreligionene, at treenighetslæren er en av grunnene til at kirkesamfunnene ikke har hatt noen større fremgang blant ikke-kristne folkeslag.

Han sier: «Selv velinformerte muslimer kan rett og slett ikke fatte tanken om en treenighet, noe jødene til nå heller ikke har kunnet gjøre. . . . Det at treenighetslæren skjelner mellom én Gud og tre hypostaser, tilfredsstiller ikke muslimene, som snarere blir forvirret enn opplyst av teologiske uttrykk som kommer fra syrisk, gresk og latin.

Muslimene ser det hele som en lek med ord. . . .

Hvorfor skulle noen ønske å legge noe til begrepet om Guds enhet og egenart som bare kan utvanne eller oppheve denne enhet og egenart?»
— Christianity and the World Religions

Spotter man ikke da Gud, når man spotter DHÅ hvis disse er en guddom?
Hvordan kan man da få tilgivelse for den ene og ikke andre?
Hvis DHÅ og Jesus er En, så kan man spørre seg hvorfor røveren som spottet Jesus, også fikk løfte om å få komme i paradiset?
Spottet han ikke da DHÅ, når han spottet Jesus?
Når og hvordan vet man hvem som er hva hvis de alle er en?

Men for å se litt nærmere på det med synde mot Guds ånd:

Bespottelse er ondskapsfull, ærekrenkende eller spottende tale. Siden det er Gud som er Kilden til den hellige ånd, er det å tale mot hans ånd det samme som å tale mot ham.

Å gjøre dette uten å angre er utilgivelig. Det Jesus sa om slik synd, viser at han siktet til dem som med overlegg motarbeider Guds hellige ånds virksomhet. Når Jehovas ånd virket i Jesus, men hans motstandere likevel hevdet at han hadde sin kraft fra Djevelen, begikk de den synd å tale bespottelig mot ånden. Jesus erklærte derfor: «Enhver som taler bespottelig mot den hellige ånd, får aldri i evighet tilgivelse, men er skyldig i evig synd.»
— Markus 3: 20—29.

Tenk også på tilfellet med Judas Iskariot. Han fulgte en uærlig kurs ved å stjele fra den pengekassen han var betrodd. (Johannes 12: 5, 6) Judas gikk senere til de jødiske herskerne og ble enig med dem om at han skulle forråde Jesus for 30 sølvstykker. Selv om han fikk samvittighetsnag etter forræderiet, angret han aldri sin overlagte synd. Judas er følgelig ikke verdig til å få en oppstandelse. Jesus kalte ham derfor «tilintetgjørelsens sønn». — Johannes 17: 12; Matteus 26: 14—16.

Er ideen om en treenighet kommet fra Bibelen, eller er det andre kilder som tyder på at dette er en lære som har kommet som påvirkning av andre kilder?

I OLDTIDENS verden, helt tilbake til Babylonia, var det vanlig å tilbe hedenske guder i grupper på tre, triader. Tilbedelse av triader var også utbredt i Egypt, Hellas og Roma da Kristus var på jorden, og i århundrene før og etter hans tid. Etter apostlenes død begynte slike hedenske trosoppfatninger å trenge inn i kristendommen.

Historikeren Will Durant sa: «Kristendommen ødela ikke hedendommen; den antok den. . . . Fra Egypt kom tankene om en guddommelig treenighet.» Og i sin bok om egyptisk religion framholder Siegfried Morenz: «Treenigheten var en hovedbeskjeftigelse for egyptiske teologer . . . Tre guder forenes og behandles som et enkelt vesen og blir tiltalt i entall. I denne henseende har den egyptiske teologis åndelige innhold direkte tilknytning til kristen teologi.» — Egyptian Religion.

Kirkens menn i Alexandria i Egypt i slutten av det tredje og begynnelsen av det fjerde århundre, blant andre Athanasius, bar tydelig preg av denne innflytelsen når de formulerte tanker som førte fram til treenighetslæren. Deres egen innflytelse vokste, så Morenz anser «aleksandrinsk teologi som bindeleddet mellom den egyptiske religiøse arv og kristendommen».

I forordet til Edward Gibbons verk om kristendommens historie leser vi: «Hvis hedendommen ble erobret av kristendommen, er det like sant at kristendommen ble fordervet av hedendommen. De første kristnes uforfalskede lære om guddommen . . . ble av romerkirken forandret til det uforståelige dogmet om treenigheten. Mange av de hedenske læresetningene, som ble oppfunnet av egypterne og idealisert av Platon, ble bevart som noe som var vel verd å tro på.»
— History of Christianity.

Et verk om religionskunnskap bemerker at mange sier at treenighetslæren «er en forvanskning som er lånt fra de hedenske religionene og innpodet i den kristne tro». (A Dictionary of Religious Knowledge) Og en bok om hedendom og kristendom sier at treenighetslærens «opprinnelse er helt og holdent hedensk».
— The Paganism in Our Christianity.

Det er grunnen til at James Hastings skrev følgende: «I indisk religion møter vi for eksempel den trinitariske gruppe som består av Brahma, Shiva og Vishnu, og i egyptisk religion den trinitariske gruppe som består av Osiris, Isis og Horus . . . Det er heller ikke bare i historiske religioner at vi finner at Gud blir betraktet som en treenighet. Vi husker særlig det nyplatonske syn på den høyeste eller siste og fundamentale virkelighet», som er «triadisk representert». (Encyclopædia of Religion and Ethics)

Hva har den greske filosofen Platon med treenighetslæren å gjøre?

PLATON levde, etter det man tror, fra 428 til 347 f.Kr. Han framholdt ikke treenighetslæren i den form den har i dag, men hans filosofi banet veien for denne læren. Senere oppstod det filosofiske bevegelser som hadde triadiske anskuelser, og disse var påvirket av Platons tanker om Gud og naturen.

Et fransk oppslagsverk sier dette om Platons innflytelse: «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.»
— Nouveau Dictionnaire Universel.

Et annet oppslagsverk viser hvilken innflytelse denne greske filosofien hadde: «Læren om Logos og treenigheten fikk sin form fra de greske kirkefedre, som . . . var sterkt påvirket, direkte eller indirekte, av den platonske filosofi . . . Det kan ikke benektes at feil og forvanskninger fikk innpass i kirken fra dette hold.»
— The New Schaff-Herzog Encyclopedia of Religious Knowledge.

En bok om kirken i de første tre århundrer sier: «Treenighetslæren ble utformet gradvis og på et forholdsvis sent tidspunkt. . . . den skriver seg fra en kilde som ikke har noe med de jødiske og de kristne skrifter å gjøre; . . . den utviklet seg og ble innpodet i kristendommen av kirkefedre som gjorde bruk av Platons prinsipper.»
— The Church of the First Three Centuries.

Innen utgangen av det tredje århundre var «kristendommen» og de nye platonske filosofiske oppfatningene blitt uatskillelige. Som Adolf Harnack framholder i sin bok om dogmehistorie, ble kirkens lære «solid rotfestet i hellenismens [den hedenske greske tenknings] jord. Dermed ble den et mysterium for det store flertall av kristne».
— Outlines of the History of Dogma.

Kirken hevdet at dens nye læresetninger var basert på Bibelen. Men Harnack sier: «I realiteten legitimerte den den hellenske spekulasjon i sin midte, de overtroiske synspunkter og skikker fra hedensk mysteriedyrkelse.»

Professor Andrews Norton sa dette om treenighetslæren: «Vi kan følge denne lærens historie bakover i tiden og oppdager at den har sitt utspring, ikke i den kristne åpenbaring, men i den platonske filosofi . . . Treenighetslæren er ikke en lære som skriver seg fra Kristus og hans apostler, men en fiksjon som skriver seg fra de senere platonikeres skole.»
— A Statement of Reasons.

LOGISK?

Kan det ventes at de kristne skal tro at Gud, flere hundre år etter Kristi tid og etter at han hadde inspirert nedskrivningen av Bibelen, ville støtte utformingen av en lære som hadde vært ukjent for hans tjenere i tusenvis av år, en lære som er et ’uutgrunnelig mysterium’ som ligger «utenfor den menneskelige fatteevne», en lære som hadde en hedensk bakgrunn, og som ’i stor utstrekning var et spørsmål om kirkepolitikk’?

"Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik"

Jesus var skapt i Guds bilde - som også resten av Guds sønner var. Hva vil det så si at at han ikke så på det som et "rov" å være Gud lik? Han ønsket seg ikke å gjøre seg selv lik Gud (i motsettning til Satan, som ønsker å bli tilbedt). Jesus inrettet seg etter Guds styre, uten å trakte etter (jage etter som et rovdyr jager etter et bytte) å være lik Gud. For å si det på en annen måte: "ikke tenkte på en bemektigelse, nemlig at han skulle være Gud lik"

"men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske"

Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, er det fremste eksemplet på en som har en selvoppofrende ånd. I sin førmenneskelige tilværelse må han ha levd et liv som i høyeste grad var stimulerende og tilfredsstillende. Han stod i et nært og fortrolig forhold til sin Far og til mange andre engler (engel betyr budbærer som Jesus også var). I tillegg fikk han bruke sine evner i utfordrende og spennende virksomhet som «mesterarbeider». (Ordspråkene 8: 30, 31) Han befant seg i en situasjon som langt overgår hva som helst som selv det rikeste menneske på jorden har kunnet glede seg over. Som den som var nest etter Jehova Gud, hadde han en opphøyd og privilegert stilling i himmelen.

Likevel «uttømte [Jesus] seg selv og tok en slaves skikkelse og kom til å være i menneskers likhet». (Filipperne 2: 7) Han gav villig avkall på alle sine personlige fordeler ved å bli menneske og ofre sitt liv som en løsepenge for å råde bot på den skade Satan har forvoldt. (1. Mosebok 3: 1—7; Markus 10: 45) Det betydde at han måtte leve blant syndige mennesker i en verden som ligger i Satan Djevelens makt. (1. Johannes 5: 19) Det betydde også at han måtte tåle personlig ubehag og besvær. Men Jesus Kristus var fast bestemt på å gjøre sin Fars vilje, uansett hva det ville koste ham. (Matteus 26: 39; Johannes 5: 30; 6: 38) Hans kjærlighet og lojalitet ble dermed satt på den aller største prøve.

Hvor langt var han villig til å gå? Ifølge apostelen Paulus «ydmyket han seg og ble lydig helt til døden, ja døden på en torturpæl». — Filipperne 2: 8.

Viser dette at Jesus er Gud? Nei, det viser oss hvor fantastisk selvoppofrende og ydmyk Jesus er. Han vil jo virkelig ikke gå i opposisjon mot Jehova. Hva var belønningen for at han lydig tok den store oppgaven som Gud hadde lagt på han?

Hvis vi tar med også vers 9, så får vi svaret:
"Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, 10 så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,"

Kan en som allerede er Allmektig, bli opphøyd? Eller tyder dette på at Jesus fikk mer myndighet etter at han kom tilbake til sin kjære Far?


Disse versene lærer oss veldig masse som er viktig å ta med seg. Men ikke at det er en treenighet. Hva med en tjenerskikkelse?

Som i det synlige skaperverk er det en rangordning i åndeverdenen, blant englene. Den fremste engelen, både hva makt og myndighet angår, er Mikael, erkeengelen. Og Gabriel som alltid åpenbarer seg på vegne av Gud (Da 10: 13, 21; 12: 1; Jud 9; Åp 12: 7, Lukas 1).

En gruppe av engler som har høy rang, både hva privilegier og ære angår, er serafene. (Jes 6: 2, 6) Kjerubene er nevnt oftere i Bibelen (omkring 90 ganger), og på grunnlag av beskrivelsen av deres oppgaver og ansvarsområder er det tydelig at også de innehar en spesiell posisjon blant englene. (1Mo 3: 24; Ese 10: 1–22) Dernest har man den store skaren av engler (sendebud) som Gud bruker for å kommunisere med menneskene. Det å overbringe budskaper er imidlertid ikke det eneste de gjør.

Som representanter for Den Høyeste Gud har de ansvaret for å gjennomføre hans hensikt, enten det gjelder beskyttelse og utfrielse av hans folk eller tilintetgjørelse av de onde. – 1Mo 19: 1–26.

Vi vet også at Gud skapte menneskene slik at de var «litt lavere enn engler» (He 2:7).

Kol. 1: 15, 16: «Han [Jesus Kristus] er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte [all skapnings førstefødte, dansk 1907, NV; all skapningens førstefødte, EG; førstefødt av all skapning, Studiebibelen (Oslo 1981)]. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden.»
I hvilken forstand er Jesus Kristus «den førstefødte av alt det skapte»?

1) Treenighetslærens tilhengere sier at ’førstefødt’ her betyr fremst, høyest, mest fremtredende, og at vi må forstå det slik at Kristus ikke er en del av det skapte, men den mest fremtredende i forhold til dem som ble skapt. (Slik er det også tolket i 1978-overs.) Hvis dette er riktig og treenighetslæren er sann, kan vi spørre: Hvorfor sies det ikke også at Faderen og den hellige ånd er den førstefødte av alt det skapte? Bibelen bruker dette uttrykket bare om Sønnen. Den vanlige betydningen av ’førstefødt’ tilsier at Jesus er den eldste i Jahves familie av sønner.

2) Før Kolosserne 1: 15 forekommer uttrykket ’førstefødt’ en rekke ganger i Bibelen, og når det brukes om levende skapninger, er meningen vanligvis den samme — den førstefødte tilhører en gruppe. «Israels førstefødte» er en av Israels sønner; «den førstefødte sønn av Farao» er et medlem av faraos familie; «de førstefødte av storfeet» tilhører selv storfeet. Hva er det så som får noen til å tillegge dette uttrykket en annen betydning i Kolosserne 1: 15? Er det den måten dette uttrykket brukes på i Bibelen, eller er det en trossetning som de allerede har, og som de prøver å finne bevis for?

3) Utelukker Kolosserne 1: 16, 17 at Jesus er blitt skapt? Det sies der: «I ham er alt blitt skapt . . . alt er skapt ved ham og til ham.» Det greske ordet som her er gjengitt med «alt», er pạnta, en bøyningsform av pas. I Lukas 13: 2 blir det gjengitt med «alle andre» i 1978-overs., EN og LB, mens NTM og EG sier «alle de andre». (Se også Lukas 21: 29, 1978-overs., LB, NTM, og Filipperne 2: 21, 1978-overs., LB.) I samsvar med alt det andre som Bibelen sier om Sønnen, tillegger NV pạnta den samme betydning i Kolosserne 1: 16, 17. Deler av dette skriftstedet lyder der slik: «Ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt . . . Alle andre ting er blitt skapt ved ham og for ham.» Derved blir det vist at han er en skapning, at også han er skapt av Gud.

For et problem for mennesker som ønsker å bli kjent med Gud, er jo at hans navn ikke benyttes. I løpet av 100-tallet eller 200-tallet e.v.t. erstattet avskriverne Guds navn, Jehova, med ordene Kỵrios (Herre) og Theọs (Gud) i avskrifter av Septuaginta, en oversettelse av De hebraiske skrifter til gresk.

I andre oversettelser, for eksempel den latinske Vulgata, Douay-oversettelsen (basert på Vulgata) og King James Version, samt mange nyere oversettelser (NO, EN, NB, GN, AT, RS, NIV, TEV) har man fulgt en lignende praksis. Man har byttet ut Guds navn med uttrykkene «Gud» og «Herren», noen ganger skrevet med store bokstaver for å markere at de blir benyttet i stedet for tetragrammet, Guds navn.

Så det du har bitt deg merke i er helt rett - oversettelser har fjærnet Guds navn. Var det dette Jesus sier at disiplene skal be om i Fadervår?

Nå er det ikke alle steder det står "Herre", at det viser til Jehova, på samme måte som heller ikke gud alle steder viser til Jehova. Men er det riktig å bytte ut Guds navn med en tittel?

Står Jehova eller Jahve i din oversettelse alle 6973 ganger i De hebraiske skrifter og 237 ganger i De kristne greske skrifter?
Hadde det vært letter å kjenne Gud, hvis man benyttet hans navn?

Se på Romerne 10:13,14

Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.
Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på?
Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om?
Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?

Her viser Paulus til Joel 2:32 når han skriver dette.

Vet dere hvilket navn som hører hjemme der?
Ser dere verdien av det å kjenne navnet?

Vi kan granske litt på Johannes 1:1. Det var jo tross alt det som var grunnen til at jødene i Berøa var av et edlere sinn - at de gransket skriftene nøye. (Apg 17:10,11)

JOHANNES 1: 1 har denne ordlyden i mange bibeloversettelser, blant annet den norske av 1978/85: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Treenighetslærens tilhengere hevder at dette betyr at «Ordet» (gresk: ho lo′gos), som kom til jorden som Jesus Kristus, var den allmektige Gud selv.

Men legg merke til at sammenhengen også her danner grunnlaget for en nøyaktig forståelse. Også oversettelsen av 1978/85 sier: «Ordet var hos Gud.» En som er «hos» en annen person, kan ikke være den samme som den andre personen. Et tidsskrift som behandler bibelsk litteratur (Journal of Biblical Literature), som er redigert av jesuitten Joseph A. Fitzmyer, sier i overensstemmelse med dette at hvis den siste delen av Johannes 1: 1 skulle forstås i betydningen «Guden», den høyeste Gud, ville dette «være i strid med den foregående setningen», som sier at Ordet var hos Gud.

I Johannes 1: 1 forekommer det greske substantivet the‧os′ (gud) to ganger. Den første gangen sikter det til den allmektige Gud, som Ordet var hos («og Ordet [lo′gos] var hos Gud [en form av the‧os′]»). Foran den første forekomsten av the‧os′ står ordet ton, en form av den greske bestemte artikkel, som viser til en bestemt identitet, en særskilt person, i dette tilfellet den allmektige Gud («og Ordet var hos Gud [Guden]»).

Derimot står det ingen artikkel foran the‧os′ andre gangen ordet forekommer i Johannes 1: 1. En ordrett oversettelse ville derfor lyde slik: «og gud var Ordet.» Men vi har sett at mange oversettelser gjengir dette andre the‧os′ (som her er predikativ, predikatsord) med «guddommelig», «av guddomsart» eller «en gud». På hvilket grunnlag gjør de dette?

Gresk har en bestemt artikkel (som på norsk er etterstilt, Guden, Ordet), men ikke en ubestemt artikkel (en, ei, et). Når den bestemte artikkelen ikke står foran et substantiv som er predikativ (predikatsord), kan substantivet altså være ubestemt, alt etter hva sammenhengen viser.

Tidsskriftet Journal of Biblical Literature sier at konstruksjoner «der et predikativ uten artikkel står foran verbet, har først og fremst en kvalitativ betydning». Som dette tidsskriftet sier, innebærer det at lo′gos kan sammenlignes med en gud. Det sier også følgende om Johannes 1: 1: «Predikativets kvalitative innhold er så fremtredende at substantivet [the‧os′] ikke kan betraktes som bestemt.»

Johannes 1: 1 fremhever altså Ordets kvalitet, en egenskap hos ham, nemlig at han var «guddommelig», «av guddomsart», «en gud», men ikke den allmektige Gud. Dette er i samsvar med resten av Bibelen, som viser at Jesus, som her blir kalt «Ordet» i sin rolle som Guds Talsmann, var en lydig underordnet som ble sendt til jorden av sin overordnede, den allmektige Gud.

Det finnes mange andre vers i Bibelen hvor omtrent alle oversettere konsekvent setter inn den ubestemte artikkel der den greske tekst har samme setningsbygning som her. Den norske oversettelsen av 1978/85 sier for eksempel i Markus 6: 49 at da disiplene så Jesus gå på vannet, «trodde de det var et gjenferd». På gresk er det ingen ubestemt artikkel («et») foran «gjenferd». Men nesten alle oversettelser setter den inn fordi en ordrett oversettelse, «det var gjenferd», ikke ville passe i sammenhengen. Det forholder seg på lignende måte i Johannes 1: 1. Siden dette skriftstedet viser at Ordet var hos Gud, kunne han ikke være «Gud», men var «en gud» eller «guddommelig».

Joseph Henry Thayer, en teolog og greskkyndig som var med på å utarbeide American Standard Version, sa rett og slett: «Logos var guddommelig, ikke det guddommelige Vesen selv.» Og jesuitten John L. McKenzie skrev: «Strengt tatt bør Jn 1: 1 oversettes . . .’ordet var et guddommelig vesen’.» — Dictionary of the Bible.

I strid med en regel?
Noen hevder imidlertid at slike gjengivelser er i strid med en regel for gresk grammatikk som ble framholdt av greskeksperten E. C. Colwell i 1933. Han hevdet at et substantiv som står som predikativ på gresk, «har [den bestemte] artikkelen når det følger etter verbet; det har ikke [den bestemte] artikkelen når det står foran verbet». Med dette mente han at et substantiv som står som predikativ foran verbet, skulle forstås som om det hadde den bestemte artikkel foran. I Johannes 1: 1 står det andre substantivet (the‧os′), predikativet, foran verbet — «og [the‧os′] var Ordet». Colwell hevdet altså at Johannes 1: 1 skulle lyde «og Gud[en] var Ordet».

Men tenk over bare to eksempler som vi finner i Johannes 8: 44. Der sier Jesus om Djevelen: «Han har vært en morder», og «han er en løgner». Akkurat som i Johannes 1: 1 står predikativene (substantivene «morder» og «løgner») foran verbene («har vært» og «er») på gresk. Det er ingen ubestemt artikkel foran noen av substantivene, for det finnes ingen ubestemt artikkel på gresk. Men de fleste oversettelser setter inn ordet «en», fordi den greske grammatikk og sammenhengen krever det. — Se også slike skriftsteder som Markus 11: 32 og Johannes 4: 19; 6: 70; 9: 17; 10: 1; 12: 6.

Krever sammenhengen en ubestemt artikkel i Johannes 1: 1? Ja, for hele Bibelen vitner om at Jesus ikke er den allmektige Gud. Det som bør være retningsgivende for oversetteren i slike tilfelle, er derfor ikke Colwells usikre grammatiske regel, men sammenhengen. Og det fremgår av de mange oversettelsene som setter inn den ubestemte artikkel, «en», i Johannes 1: 1 og andre steder, at mange greskkyndige ikke er enige i en slik kunstig regel, og at den ikke er i samsvar med Guds Ord.

Ingen motsetning
Er det å si at Jesus er «en gud», i strid med Bibelens lære om at det bare er én Gud? Nei, for av og til bruker Bibelen denne betegnelsen om mektige skapninger. Salme 8: 6 (NW) lyder slik: «Du gjorde ham [mennesket] også litt ringere enn gudlignende [hebraisk: ʼelo‧him′]», det vil si englene. Da Jesus forsvarte seg mot jødene, som anklaget ham for å hevde at han var Gud, sa han: «De som Guds ord kom til, blir . . . i loven kalt guder.» Her er det snakk om menneskelige dommere. (Johannes 10: 34, 35; Salme 82: 1—6) Og Satan blir omtalt som «denne verdens gud» i 2. Korinter 4: 4.

Hva sier Bibelen om Gud og Jesus?
Hvis noen leste Bibelen fra perm til perm uten å ha noen forutfattet mening om en treenighet, ville de da selv ha dannet seg en slik oppfatning? Nei, det ville de ikke.

For en objektiv leser er det helt tydelig at bare Gud er den Allmektige, Skaperen, at han er atskilt og forskjellig fra enhver annen, og at Jesus, også i sin førmenneskelige tilværelse, er atskilt og forskjellig fra Gud, en skapning, som er underordnet Gud.

En bibelske lære som går ut på at Gud er én, blir kalt monoteisme. Og L. L. Paine, som er professor i kirkehistorie, gir uttrykk for at monoteismen i sin reneste form ikke gir rom for læren om en treenighet: «Det gamle testamente er strengt monoteistisk. Gud er ett personlig vesen. Den oppfatning at læren om en treenighet skulle finnes der, . . . er fullstendig uten noe grunnlag.»

Ble den monoteistiske oppfatning forandret etter at Jesus kom til jorden? Paine svarer: «På dette punkt er det ikke noe brudd mellom Det gamle testamente og Det nye testamente. Den monoteistiske tradisjon fortsetter. Jesus var jøde, og han ble opplært i Det gamle testamentes skrifter av jødiske foreldre. Hans lære var tvers igjennom jødisk; den var ganske visst et nytt evangelium, men ikke en ny teologi. . . . Og han godtok og trodde selv på den jødiske monoteismes viktige skriftsted: ’Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.’»

Disse ordene står i 5. Mosebok 6: 4. Den katolske oversettelsen The New Jerusalem Bible (NJB) gjengir dette skriftstedet slik: «Hør, Israel: Jahve vår Gud er den ene, den eneste Jahve.» I dette versets grammatiske oppbygning er det ikke noe som antyder at ordet «ene» betyr noe annet enn én person.

Den kristne apostelen Paulus antydet heller ikke at det hadde funnet sted en forandring i Guds natur, selv ikke etter at Jesus hadde kommet til jorden. Han skrev: «Gud er én.» — Galaterne 3: 20; se også 1. Korinter 8: 4—6.

Gjennom hele Bibelen blir Gud tusener av ganger omtalt som én person. Når han taler, er det som et udelt enkeltvesen. Bibelen kunne ikke være klarere på dette punkt. Som Gud uttrykker det: «Jeg er Jehova. Det er mitt navn; og jeg gir ingen annen min ære.» (Jesaja 42: 8, NW) «Jeg er Herren [Jehova, NW] din Gud . . . Du skal ikke ha andre guder enn meg.» (Uthevet av oss) — 2. Mosebok 20: 2, 3.

Hvorfor skulle alle bibelskribentene under inspirasjon omtale Gud som én person hvis han i virkeligheten var tre personer? Hvilken hensikt ville det tjene, bortsett fra å villede folk? Hvis Gud bestod av tre personer, ville han naturligvis ha fått sine bibelskribenter til å gjøre det helt klart, slik at det ikke kunne herske noen tvil om det. I det minste ville de som skrev ned de kristne greske skrifter, og som personlig var i kontakt med Guds egen Sønn, ha gjort det. Men de gjorde det ikke.

Det bibelskribentene har gjort helt klart, er i stedet at Gud er én Person — et unikt, udelt Vesen, som ikke har noen som er hans like: «Jeg er Herren [Jehova, NW], det er ingen annen, foruten meg er det ingen Gud.» (Jesaja 45: 5) «Du alene, du som har navnet Herren [Jehova, NW], er Den Høyeste over hele jorden.» — Salme 83: 19.

Jesus kalte Gud «den eneste sanne Gud». (Johannes 17: 3) Han omtalte aldri Gud som en guddom som består av flere personer. Det er grunnen til at ingen annen enn Jehova blir kalt den Allmektige i Bibelen. Hvis andre var blitt omtalt som det, ville det ha vært i strid med betydningen av ordet «allmektig». Verken Jesus eller den hellige ånd blir noen gang kalt det, for det er bare Jehova som er den Høyeste. I 1. Mosebok 17: 1 erklærer han: «Jeg er Gud Den Allmektige.» Og 2. Mosebok 18: 11 sier: «Herren [Jehova, NW] er større enn alle guder.»

I de hebraiske skrifter har ordet ʼeloh′ah (gud) to flertallsformer, nemlig ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′. Disse flertallsformene viser vanligvis til Jehova, og de blir da oversatt med entallsordet «Gud». Viser disse flertallsformene at Gud er en treenighet? Nei, de gjør ikke det. William Smith sier: «Den fantasifulle oppfatning at [ʼelo‧him′] sikter til en treenighet av personer i guddommen, finner nå neppe støtte blant filologer. Enten er det det grammatikere kaller majestetsflertall, eller så betegner det den guddommelige styrkes fylde, summen av de krefter som Gud fremviser.» — A Dictionary of the Bible.

Et vitenskapelig tidsskrift som drøfter semittiske språk, sier om ʼelo‧him′: «Ordet [settes] nesten uten unntagelse . . . sammen med et verbal i entall og tar adjektivisk attributt i entall.» (The American Journal of Semitic Languages and Literatures) Tittelen ʼelo‧him′ forekommer for eksempel 35 ganger i skapelsesberetningen, og hver gang er det verbet som beskriver hva Gud sa og gjorde, i entall. (1. Mosebok 1: 1 til 2: 4) Dette tidsskriftet trekker derfor følgende slutning: «ʼElo‧him′ må snarere forklares som en forsterkende flertallsform, som betegner storhet og majestet.»

ʼElo‧him′ betyr ikke «personer», men «guder». De som hevder at dette ordet betegner en treenighet, gjør seg derfor til polyteister, tilbedere av mer enn én Gud. Hvordan kan vi si det? Fordi det ville bety at det var tre guder i treenigheten. Men nesten alle som støtter treenighetslæren, forkaster den oppfatning at treenigheten består av tre atskilte guder.
Bibelen bruker også ordene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ når den omtaler flere falske guder. (2. Mosebok 12: 12; 20: 23) Men andre ganger kan det siktes til en enkelt falsk gud, for eksempel da filisterne talte om «Dagon, guden [ʼelo‧heh′] sin». (Dommerne 16: 23, 24) Ba’al blir kalt «gud» (ʼelo‧him′). (1. Kongebok 18: 27) Ordet brukes dessuten om mennesker. (Salme 82: 1, 6) Moses fikk beskjed om at han skulle tjene som «Gud» (ʼelo‧him′) for Aron og for farao. — 2. Mosebok 4: 16; 7: 1.

Når titlene ʼelo‧him′ og ʼelo‧heh′ blir brukt om falske guder og til og med om mennesker, er det innlysende at det ikke betyr at de enkelte var flere guder. Det at ordet ʼelo‧him′ eller ʼelo‧heh′ blir brukt om Jehova, betyr heller ikke at han er mer enn én person, spesielt ikke når vi tar i betraktning det vitnesbyrd Bibelen for øvrig kommer med.

Jesus, en særskilt skapning

Da Jesus var på jorden, var han et menneske, skjønt han var fullkommen, ettersom Gud hadde overført Jesu livskraft til Marias morsliv. (Matteus 1: 18—25) Dette var imidlertid ikke hans begynnelse. Han sa selv at han hadde «steget ned fra himmelen». (Johannes 3: 13) Det var derfor bare naturlig at han senere sa til sine etterfølgere: «Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» — Johannes 6: 62.

Jesus hadde altså en tilværelse i himmelen før han kom til jorden. Men var det som en av personene i en allmektig, evig, treenig Gud? Nei, for Bibelen viser tydelig at Jesus i sin førmenneskelige tilværelse var et skapt åndevesen, akkurat som engler var åndevesener som var blitt skapt av Gud. Verken englene eller Jesus hadde eksistert før de ble skapt.

I sin førmenneskelige tilværelse var Jesus «all skapningens førstefødte». (Kolosserne 1: 15, Erik Gunnes’ oversettelse [EG]; se også NJB) Han var «Guds skapnings begynnelse». (Åpenbaringen 3: 14, Lyder Bruns oversettelse [LB]) Ordet «begynnelse» (gresk: ar‧khe′) kan ikke med rette fortolkes dit hen at Jesus var den som ’påbegynte’ Guds skapning. Noen oversettelser gjengir ordet ar‧khe′ med «opphavet», men i sine bibelske skrifter bruker Johannes forskjellige former av dette greske ordet over 20 ganger, og de har alltid den vanlige betydningen «begynnelse».

Ja, Jesus ble skapt av Gud som Guds usynlige skapnings begynnelse, som den første av Guds usynlige skapninger.

Legg merke til hvor godt disse uttalelsene om Jesu opprinnelse svarer til de uttalelser den symbolske «visdommen» i den bibelske boken Ordspråkene kommer med: «Herren [Jehova, NW] skapte meg som sitt første verk, før sine andre gjerninger, i fordums tid. Før fjellene ble senket ned, før haugene ble til, ble jeg født, før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.» (Ordspråkene 8: 12, 22, 25, 26, eldre norsk oversettelse [EN]) Selv om ordet «visdommen» blir brukt for å personifisere den som Gud skapte, er de fleste bibelforskere enige om at det egentlig er et billedlig uttrykk som blir brukt om Jesus som en åndeskapning i hans førmenneskelige tilværelse.

Som «visdommen» i sin førmenneskelige tilværelse sier Jesus videre at han var «verksmester hos [Gud]». (Ordspråkene 8: 30, EN) I harmoni med denne rollen som verksmester sier Kolosserne 1: 16 om Jesus at «alt er skapt ved ham».

Det var altså ved hjelp av sin «verksmester» den allmektige Gud skapte alle andre ting. Bibelen oppsummerer det hele på denne måten: «For oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting . . . Og for oss er det bare én Herre, Jesus Kristus. Ved ham er alle ting.» — 1. Korinter 8: 6.

Det var uten tvil til denne verksmesteren Gud sa: «La oss skape mennesker i vårt bilde.» (1. Mosebok 1: 26) Noen har hevdet at ordene «oss» og «vårt» i denne uttalelsen antyder at det er tale om en treenighet. Men hvis du sa: ’La oss lage noe til oss selv’, ville ingen normalt oppfatte dette som om du mente at du var sammensatt av flere personer. Du mente ganske enkelt at to eller flere personer skulle samarbeide om noe. Slik var det også da Gud brukte ordene «oss» og «vårt». Han talte ganske enkelt til en annen person, hans første åndeskapning, verksmesteren Jesus i hans førmenneskelige tilværelse.

Bibelen omtaler det å søke sannheten som en prosess hvor man stadig lærer nye ting. Dette betyr naturligvis at man også må korrigere seg etterhvert som at man evt. ser at man har feil oppfattelse her eller der - da blir man styrt av kunnskap og ikke blind tro.

For hvis det er en ting Bibelen virkelig oppfordrer oss til å gjøre, så er det jo nettopp det - studere og undersøke for å kunne ta til seg nøyaktig kunnskap.

Min oppfattelse er at de som tror på treenigheten ikke er helt sikkre selv på dette selv - da ingen egentlig svarer det samme når man snakker med dem.

Utenfor en kirke her i Oslo står det noe slikt som "Jeg forstår deg ikke - men jeg tror (eler stoler - hukser ikke) på deg". Det syntest jeg setter ord på den utrolige mangelen på svar som finnes i kristenheten i dag.