Nr. 461: Trenger Guds menighet større pastorer og forkynnere gaver? Eller skal enhver troende forløse sitt potensiale og bruke den nådegaven enhver troende har fått? Del 2

Nr. 461:

Trenger Guds menighet større pastorer og forkynnere gaver? Eller skal enhver troende forløse sitt potensiale og bruke den nådegaven enhver troende har fått? Del 2

Da jeg vokste opp så var jeg ved flere anledninger i Sarons Dal og hørte flere forkynnere der som profeterte om store vekkelser. Bl.a. den falske profeten Aril Edvardsen selv, Pastor Cho fra Sør-Korea, Richard Roberts fra USA som er sønn av Oral Roberts (han er skilt og gjengiftet som troende) og mange flere. Da ingen ting skjedde så løste enn dette «problemet» med å profetere om en enda større vekkelse. Snakk om åndelige kjeltringer! Her er et bilde av den nå avdøde Edvardsen som har gjort mer skade for den Norske kristenheten enn noen kan fatte

8.) For å få brukt de gavene en har og utvikle dem så trenger alle et fellesskap. Det er åpenbart ved flere plasser i den undervisning vi får i fra Guds ord, spesielt det Nye Testamente at Gud ser på oss troende som en helhet. Vi finner menigheten omtalt som både et hus i Hebreerbrevet, et legeme i Korinterbrevet, som et Vintre av Jesus i Johannes Evangeliet. Derfor vil jeg under dette punktet stoppe opp ved menigheten og belyse flere sider ved menigheten: Menigheten 1Kor 10:32 Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet. gr. "ecclesia" = DE UTVALGTE. Menigheten er ikke den gamle jødiske husholdning "under loven" i en annen form. Den er en helt ny ting. Den er ikke nevnt i GT, og var ikke kjent for GT’s profeter (Ef 3,1-6). Den ble først åpenbart ved Kristus, og var framtid på hans tid (Matt 16,18). Menighetens rolle/karakter er beskrevet i Paulus’ brever. Vi har ingen rett til å anvende GT’s profetier som direkte angår bare Israel, i sammenligning med MENIGHETEN. Menigheten har sin opprinnelse på Pinsedagen, og vil bli fullendt ved Kristi andre komme. Den er sammensatt, og består av dem som i løpet av denne tid er blitt frelst. GT’s "døde i Kristus", er "venner av brudgommen", og ikke en del av "bruden". Bruden blir "valgt ut" ved den Hellige Ånd og består av jøder og hedninger, og dette varer fram til "hedningenes fylde" (er kommet inn) (Rom 11,1-25). Israel er blitt "kjørt inn på et sidespor" for å gjøre hovedsporet klart til MENIGHETEN. Når MENIGHETEN er "komplett" og er blitt "tatt ut" og er bortrykket, da vil Israel igjen bli "dreiet tilbake" til hovedsporet og vil da være "hodet" for nasjonene. Menigheten vil bli "tatt ut" av verden før den store trengsel går over jorden, og de som bor på den (Åp 3,10; 1. Tess 1,10; Rom 5,9) Lammets brud skal ikke oppleve Lammets vrede (Åp 6,12-17). I trengselen vil den katolske kirke (pavedømmet) herske i sammen med alle andre frafalne kirker, menigheter og bevegelser. Samt alle andre store verdens religioner og bli "skjøgekirken". En menighet før Jesu Død ville være en ugjenfødt menighet. En menighet før Jesu Oppstandelse ville være uten den iboende Ånd. En menighet før Jesu Himmelfart ville menigheten være legeme uten hode. Først ved Jesu død kunne menigheten bli "Guds Menighet som han vant seg ved sitt eget blod. Apg 20,28. Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Ef 2,25."(5,25?) For klarhetens skyld skal vi betrakte MENIGHETEN under syv punkter:

1. HVA MENIGHETEN IKKE ER. Menigheten er ikke en fortsettelse av den Israelske tidshusholdning under et annet navn. Israel er blitt "kjørt inn på et sidespor, slik at hovedsporet må være klart for menighetens passasje. Jesus sa: "Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes" Luk 16,16. Hvis Skriften plasserer Moses og Loven i en husholdning, og Jesus og Nåden i en annen, så la oss respektere denne guddommelige orden, og ikke blande sammen det Gud har atskilt.

Den er ikke KONGERIKET. Johannes døperen kom og forkynte at Guds rike er nær, og Jesus sendte ut de tolv, og likeså de sytti for å gjøre det samme, men det Israelske folk avviste sin konge. Opprettelsen av riket ble satt til side. Det kan ikke bli noe rike før "En mann av høy byrde som dro til et land langt borte for å få kongemakten"... kommer igjen (Luk 19,11-17). Menigheten er aldri i Skriften sammenlignet med et kongerike. Menigheten er sammenlignet med et hus (1. Tim 3,15), med et tempel (1.Kor 3,16-17), med et legeme (1.Kor 12,27-31). Men aldri et kongerike, Kristus er hode for menigheten. Menighetens forhold til Kristus skal være slik forholdet er til en brud (Ef 5,23-32; Åp 21,2.9.10).

2. HVA MENIGHETEN ER I. Den er en hemmelighet. Kongeriket var ikke noen hemmelighet. GT’s profeter skrev det i klare toner. Men det var noe som var en hemmelighet for dem, og det var det som skulle komme mellom lidelsen og herligheten til KRISTUS (1. Pet 1,9-12). Det er det som er i mellom korset og kronen. Jesus hentydet til menigheten ved Peters bekjennelse av Ham. Men han sa ikke når den ville bli åpenbart, eller hva den ville bli lik (Matt 16,13-20). Hemmeligheten om menigheten ble først åpenbart for Paulus (Ef 3,1-11). Fra dette ser vi at Menigheten var skjult og ukjent for GT’s profeter og patriarker. At hedningene måtte bli frelst var ingen hemmelighet (Rom 9,24-30). Hemmeligheten var at Gud skulle skape noe helt nytt, dannet både av jøder og hedninger, som skulle utgjøre menigheten.

Den er et utkalt legeme. Ordet menighet kommer fra det greske ord "ecclesia" som betyr forsamling, samling, menighet, de utkalte. Men ordet er ikke brukt utelukket bare for menigheten. Israel var en "ecclesia", eller en folkeforsamling "kalt ut fra andre folk og nasjoner" (5. Mos 7,6-7). Og det er kalt i Apg 7,38 "MENIGHETEN I ØRKENEN". Enhver forsamling av tilbedere er knyttet sammen, og utgjør en "ecclesia" (Matt 18,15-20; 1. Kor 14,19-35) I Efesus ble det et stort oppstyr imot Paulus og Evangeliet. Vi leser i Apg 19,23-41. I vers 32 står det "Forsamlingen var i et røre"... Denne forsamling er kalt ut fra de andre i byen, og blir kalt en "ecclesia". Sammenhengen vil vise hva som menes. Hensikten med denne husholdning er i følge Jakobs uttale ved det første apostelmøte i Jerusalem, i Apg 15,13-18. Vers 14b: "Gud fra først av dro omsorg for å få et folk av hedningene for sitt navn". Hedningene blir frelst uten loven. Rom 3,21...

Hensikten med denne tidsalder er ikke å omvende verden, men det er å samle ut av folkeslagene en forsamling som utgjør MENIGHETEN.

Når Israel er et "utkalt legeme" er det et nasjonalt legeme sammensatt av Abrahams ætt, men menigheten er ikke et nasjonalt legeme sammensatt av bare ett folk, men den er av individer fra hver stamme, folk og tungemål, av alle folk og nasjoner. Israel og menigheten er adskilt og forskjellig, og kan ikke bli blandet sammen. Det kommer klart fram når vi tenker på utvelgelsen. Israel er utvalgt i Abraham fra verdens grunnvoll ble lagt (Matt 25,34). Mens Menigheten var utvalgt i Ham (Jesus) før verdens grunnvoll ble lagt (Ef 1,4-6).

II. Den er KRISTI LEGEME I Ef. 1,22-23 leser vi... at Faderen gav Jesus som hode over alle ting til MENIGHETEN. Teksten viser at dette "Jesus som hode" ikke var mulig før etter at Jesus var reist opp fra de døde, og satt ved Faderens høyre hånd. Menigheten kunne derfor ikke eksistere før der var et hode, for Gud lager ikke hodeløse ting. Menigheten er derfor LEGEMET som Kristus er hodet for. I 1. Kor 12,12-13 blir vi fortalt hvordan dette "legemet" blir skapt, dannet, formet, brakt i eksistens. Ef 1,22; 4,15; 5,23; Kol 1,18; 2,10.19)

ÅNDENS LIV Det fører oss inn i Kristi Legeme. Derfor kunne det ikke bli noen Menighet før etter "Pinsefestens dag" (Apg 1,4-5; 2,1-4). Det skulle ikke være noen misforståelse med hva Paulus mente med "et legeme" i Kor 12,13. Han sier jo i vers 27: "Men nå er dere Kristi legeme...". I Rom 12,5: "Således er vi mange ett legeme I Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer". Dette faktum at menigheten er et legeme bygget opp av levende lemmer viser at det ikke er en "organisasjon", men en "organisme". En organisasjon er bygget opp av forskjellige enheter som dører, vinduer, tak, gulv osv. av en bygning, som kan tas ned og byttes ut med nye deler, uten at bygningens helhet blir ødelagt. Men et menneskelig legeme er en organisme. Du kan ikke flytte et øye, øre, arm eller fot, enda ikke en negl hverken på en finger eller en tå uten å ødelegge helheten av legemet. Så vi ser av dette at for Kristus å miste et lem av sitt legeme (menigheten), det er å skamfere den. Aldri kan menigheten, som er legeme dø, for hvem har sett et dødt legeme med et levende hode. Kristus som hode er levende, og kan aldri dø igjen! Han forteller oss i Åp 1,18: "Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet." Derfor står det i Kol 3,4: "Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med Ham i herlighet". Jesus Kristus ikke bare gav sitt liv FOR menigheten, men TIL menigheten. Men hvorfor kalles menigheten "Kristi legeme", hva er et legeme for? Jo, det er for Manifestasjon av en personlighet". En person kan eksistere uten et fysisk legeme, slik som sjelen eksisterer uten et fysisk legeme mellom døden og oppstandelsen av legemet. Men at sjelen er levende etter legemets død kan ikke sees og bli gjort kjent, for de som lever her i legemet. Så vi ser at den eneste måten Kristus, som er i herligheten, kan manifestere seg, gjøre seg kjent på, er gjennom LEGEMET - MENIGHETEN. Den eneste måten som verden kan se Kristus i dag, er i gjenfødte, troende mennesker. Kanskje det var det Paulus hadde i tankene da han skrev til Fil 1,21: "For meg er Kristus livet". Ved at Kristus levde sitt liv gjennom Paulus, var det måten Kristus kunne manifestere seg i verden på. 1Kor 12:12-13

"For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemets lemmer er ett legeme, enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke." For det annet taler ikke Ef 3,4-6 om likestilling m.h.t. frelse, men at hedningene hører med til legemet". I kap. 2 ser vi at det å høre med til legemet er noe helt annet. Vi ser at - legemet - er identisk med menigheten og at menigheten er en ny skapning. Kap 2,15. Derfor var dette noe som før ikke hadde vært. Vi er derfor ikke stilt like med jøder på det profetiske plan, men med de frelste jøder. Derfor når en jøde frelses blir han skilt ut fra jødefolket og står i et helt annet forhold til Gud enn dem. Man kan ikke stå i to pakter til Gud på en gang. Skriften opererer med tre uttrykk: Jøder - grekere - Guds menighet. 1. Kor 10,32. Når det GT taler om menigheten taler den om hele Israel. Se 3. Mos 4,14; 4. Mos. Det hebraiske ord for menighet er "kahal" og betegner hele folket. Det greske ord som brukes er "ecclesia" som betyr de utkalte. Når vi betrakter menighetens herlighet i Rikets tid så skiller den seg avgjort fra Israels herlighet i denne tiden. Matt 19,28.

Hva taler hemmeligheten om?

a. At hedningene er medarvinger. Ef 3,6 og kap 2.19. b. At de hører med til legemet (det nyskapte) kap 3,6 og 2,15. c. At de har del med i løfte i Kristus Jesus 3,6 (løfte ved evangeliet). Til menigheten knytter det seg ennå en hemmelighet. Se 1. Kor 15,51-53 og 1. Tess 4,14-17. Vi ser altså av dette at noen skulle forvandles og sammen med de hensovede hellige rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, dette var noe som ikke var åpenbart i det GT fordi det hørte sammen med menigheten og således var en hemmelighet.

MANNS MODENHET Når Kristus er hode, og menighetens legeme, så skulle de to utgjøre "Manns modenhet", den modne mann, og dette er nettopp hva Paulus sier... Ef 4,11-13. I 1. Kor 3,9-17 taler Paulus om menigheten, og bruker bildet om en bygning. Guds bygning, og Guds tempel, vers 9-17. I Efeserne 2 sier han at Kristus er HJØRNESTEINEN. Slik Gud var nærværende i Tabernaklet ved sin herlighet, slik og nå i denne husholdning, når Israel nasjonalt er utav Gudsfellesskapet, og det ikke er noe tempel i Jerusalem, så er menigheten siden Pinsedag det stedet hvor Gud bor på jorden, hvor han manifesterer seg selv gjennom den Hellige Ånd. Joh 1,14 sier at Ordet (Jesus), Tabernaklet i blant oss, og taler om hans legeme som et tempel, (Joh 2,19-21). Vi ser at mellom Gudsåpenbarelsen i Tabernaklet, og nå gjennom sin Hellige Ånd i menigheten åpenbarte han seg i personen Jesus, og Johannes sier: "og vi (Johannes, Peter og Jakob) så hans herlighet." Gudsherligheten på forklarelsens berg. Joh 1,14; 2. Pet 1,16-21.

DEN SKAL BLI KRISTI BRUD Menigheten er ved den nåværende tid trolovet, forlovet. Paulus sier til menigheten i Korint: "For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet; jeg trolovet jo dere med en mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus." 2. Kor 11,2. På Kristi tid var en trolovelse (forlovelse) hellig og innvidd som et ekteskap. Den første Adam hadde sin brud, og den andre, eller den siste Adam må ha sin brud. I 1. Mos 2.21-24 blir vi fortalt hvordan den første Adam fikk sin brud. Da lot Herren en dyp søvn falle på mennesket, og mens han sov tok han ett av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygget av det ribben han hadde tatt av mennesket en kvinne, og ledet henne til mennesket. Da sa mennesket: Dette er endelig ben av mine ben, og kjøtt av mitt kjøtt; hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt. 1. Mos 2,21-23. Da Jesus i sine kjøds dager, i sitt liv på jorden som en mann var alene, kom det en dyp søvn - Dødens søvn - falt på ham. Ut av hans sårede side, som et resultat av forsoning på korset, kom det frem det som former menigheten, som den Hellige Ånden gav liv på Pinsefestens dag. Og som Adam sa: Dette er endelig ben av mine ben, og kjøtt av mitt kjøtt, slik kan vi si om menigheten... Vi er hans legemes lemmer. Av hans kjøtt, og av hans ben. Ef 5,29-33. Kvinnen ble ledet til mannen, og representerer for ham, men Kristus vil fremstille menigheten for seg selv. Ef 5,27. Dette at Eva ble gift med Adam antydes i 1. Mos 2,24, og refereres til i Matt 19,4-5 og Ef 5,31. Vi har en vakker illustrasjon om hvordan Kristus tar ut sin Brud, Menigheten, i historien om hvordan Isak fikk sin brud. I SKRIFTEN Abraham er et bilde på Gud. Sara er et bilde på Israel. Isak er et bilde på Jesus. Elieser er et bilde på den Hellige Ånd. Rebekka er et bilde på Menigheten. Kretura er et bilde på Israel gjenopprettet. Da tiden kom at Isak skulle få en hustru, ville hans far, Abraham ikke at han skulle gifte seg med en kananitisk kvinne. Han sendte sin tjener Elieser til hans slekt for å ta Isak en hustru. Da Elieser nådde fram til Karan i Mesopotamia, ble han ved en guddommelig ledelse ført til Labans hjem, en bestefar av Abraham. Hans søster Rebekka hadde Gud utvalgt til å bli hustru til en mann hun aldri hadde sett. Hun stolte på Eliesers budskap, og det som det representerte, og hun reiste med ham, og forlot sine slektninger. Og som karavanen nærmet seg hjemmet til Abraham, leser vi at... "Isak gikk ved aftenstund ut på marken for å ha en stille stund (meditere). Da han så opp, fikk han se noen kameler som kom gående. Rebekka steg ned fra sin kamel, og ble presentert av Elieser for Isak, og hun ble hans hustru." Slik har Gud sendt den Hellige Ånd til denne verden i denne husholdning (åndens, nådens og frelsens husholdning), for å få en hustru for sin sønn Jesus. Når tallet er fullt av de som utgjør menigheten, og tiden er inne, da vil den Hellige Ånd ta menigheten med seg tilbake til Faderens hus, og Jesus, hans brud som hun skal være ved "kveldstid" av denne husholdning for å møte henne. 1. Tess 4,15-17. Noen mener p.g.a. at Isaks brud ble tatt fra sin egen slekt, da må, for at bildet skal bli komplett, Jesu brud være Israel. Hans egne, og ikke menigheten som hovedsakelig er sammensatt av hedninger. Men vi må ikke glemme at når Abraham var den første hebreer, var hans egne hedninger. Abraham ble ikke straks kalt en jøde, for jødene er etterkommere av Juda, den fjerde sønn av Jakob, eller Israel. Vi ser derfor at Rebekka ikke var israelitt, men en hedning, så bildet holder godt. Vi må ikke glemme at det er to "bruder" nevnt i Skriften. En i GT og en i NT. Den i GT er Israel, Jehovas brud, og den i NT er menigheten, Kristi brud. Om Israel er det sagt: "Din skaper er din ektemann..." Jes 54,5-8. På grunn av Israels horelevnende er de som en utstøtt hustru, men Gud, hennes ektemann, lover å ta henne tilbake når hun får bort ugudeligheten. Jer 3,1-18; Esek 16,1-63; Hos 2,1-23; 3,1-5. Sara er et bilde på Israel før det falt, og Kretura er et bilde av Israel når Gud skal ta henne tilbake. Hun vil ikke bli tatt tilbake som en jomfru, men som en hustru. Men det er en jomfru som Lammet (Kristus) skal ekte. Så hustruen (Israel) i GT kan ikke være bruden i NT. "Hustruen" (Israel) skal oppholde seg, ha sitt sete i det jordiske Jerusalem i tusenårsriket, mens "Bruden" (Menigheten) skal oppholde seg, ha sitt sete i Det Nye Jerusalem. Denne adskillelse gjør det klart at Israel ikke kan være "Bruden" til Kristus. Som menigheten er både "Legemet" og "Bruden" til Kristus, har vi her bildet av Eva, som var "Legeme" til Adam før hun ble hans "Brud".

3. MENIGHETENS OPPHAV Som vi har sett, menigheten har sitt opphav i Guds tanker "Før verdens grunnvoll ble lagt". Allikevel eksisterte den ikke før Kristi Himmelfart. I sommeren av det tredje år til Jesu gjerning, da Israel praktisk talt fornektet og avviste ham, og han begynte og se "korsets skygge", og visste at tilbudet om kongeriket snart ville vike tilbake for det som skulle komme, tok han dem til landet ved Cesarea Filippi. Der stilte han dette spørsmål: "Hvem sier folk at menneskesønnen er?" Matt 16,13-20. Etter de hadde sagt hva andre sa om ham, sier ham til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: "DU ER MESSIAS, DEN LEVENDE GUDS SØNN. Og Jesus svarte og sa til ham: Salig er du, Simon, Johannes’ sønn, for kjøtt og blod har ikke åpenbart deg det, men min far i himmelen. Og jeg sier deg, du er Peter, og på denne KLIPPE VIL JEG BYGGE MIN MENIGHET, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den". Vi ser her et ordspill. Det er fra det greske ordet "Petros" som ordet Peter er tatt fra. "Petros" på gresk betyr "en sten", en liten sten fra et fjell, mens det greske ordet "Petra" betyr et fjell, eller en stor sten. Det kommer frem at det greske ordet "Petros" er maskulin, hankjønn, mens ordet "Petra" er feminin, hunkjønn. Forandringen av den grammatiske form, hankjønn, Petros, til hunkjønn Petra, er ikke uten betydning. Slik som mannen Peter er adskilt fra sin bekjennelse at Kristus var Guds Sønn. Opp på denne bekjennelse, eller opp på Kristus - STENEN - ville Kristus bygge sin menighet. At "stenen", klippen, betyr Kristus selv, er i harmoni med Skriften som taler om ham som "klippen", stenen. At Peter forsto at Kristus mente at han selv var "KLIPPEN" er klart fra Peters ordre i Apg 4,5-12, hvor han sier om Kristus: "Han er den steinen dere bygningsmenn vraket, men som er blitt hjørnesteinen." Peter gjentar dette i sitt første brev. 1. Pet 2,3-8. Dette viser klart at han ikke erkjente seg å være stenen som Kristus talte om. Apostelen Paulus forklarer også at med "stenen" tenkes det på Kristus. Når han skriver til Korinterne sier han "Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus. I Ef 2,20-22 erklærer Paulus, og kunngjør at menigheten som er og blir, er bygget opp på Apostlenes og Profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et HELLIG TEMPEL i Herren, og i hvem også dere bygges opp med de andre til en GUDS BOLIG i Ånden. Det kunne ikke bli noen grunnvoll for menigheten før etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart. Da ble Kristus klippen, og opp på Ham har vi apostlenes og profetenes (NT’s profeter) grunnvoll som ble lagt. Det første overbygg av 3000 "levende stener" ble lagt på pinsedag. Apg 2,41. Noen få dager senere ble det andre oppbygg av 5000 tillagt/tilføyet. Apg 4,45. Slik har menigheten vokst igjennom tidene. Menigheten har vokst som et "Hellig tempel" til en "Guds bolig" i Ånden. Menigheten har da sin opprinnelse på Pinsedag. Hvis Peter var "Klippen" som menigheten skulle bygges på, hadde det vært naturlig og rimelig at "hemmeligheten om menigheten" skulle ha blitt åpenbart til ham i stedet for Paulus. Med "Dødsrikets porter" menes underverden. Underverden er delt i to avdelinger med et uoverstigelig svelg i mellom. Den ene delen kalt "Paradis", den andre avdelingen kalt "Dødsriket". Luk 16, 19-31. Til Paradis gikk Jesus for å møte den angrende røver etter sin død på korset, og når han kom tilbake fra Paradis, tok han alle "fangene" som døden holdt der med seg. Han åpnet da avdelingen der i underverden "Abrahams kjød". Nå har han nøklene til døden og dødsriket. Dødsriket skal derfor ikke få makt over menigheten. Den romersk-katolske kirke hevder at Peter var "klippen" som Menigheten skulle bygges på, og at Kristus lovte Peter "Nøklene til Himlenes rike". Derfor kan paven og hans etterfølgere lukke igjen "Porten til skjærsilden". Men Peter hadde ikke, og ville ikke ha "Dødsrikets nøkler". "Dødsrikets nøkler" er i hånden til Peters Mester, som sa til den elskede Johannes på Patmos’ øy: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se jeg lever i all evighet, og har NØKLENE TIL DØDEN OG DØDSRIKET." Åp 1,17-18. Dette ødelegger med et penselstrøk den romersk-katolske påstand. Som vi har sett er ikke menigheten kongeriket, og derfor kan ikke himlenes rikes nøkler være menighetens nøkler. Himlenes rike er i en hemmelighetsform mens kongen er fraværende, og har utvidet seg til Menigheten, og er i verden nå som kristendom. Dette er meningen med Himlenes rikes hemmeligheter i Matt 13. Nøklene til Himlenes rike, som ble gitt til Peter var derfor "Nøkkelen" som har åpnet veien inn i Himlenes rike for jødene på pinsedag (Apg 2,14-40), og senere til hedningene i Kornelius hus i Cesarea. Apg 10,34-48.

HVEM TILHØRER MENIGHETEN? Hvis Menigheten har sin opprinnelse på pinsedag, og slutter ved Jesu komme for de Hellige ved opprykkelsen, hvem tilhører da Menigheten, og derfor utgjør "bruden"? Nødvendigvis de som er frelst i mellom disse to begivenhetene. De GT’s Hellige kan ikke tilhøre Menigheten, for den eksisterte ikke da. Ved et hvert bryllup er der deltakere av forskjellige andre personer enn bruden og brudgommen. Det er brudesvenn, brudepike, sermonimester (dørvokter), blomsterpiker, slektninger og inviterte gjester. I Åp 19,9 leser vi: "Salig er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid." "Bruden" vil ikke bli kalt (invitert), hun har en plass der fordi hun er bruden. (bryllupet er jo for henne.) De kalte er gjestene. Også i lignelsen til "bryllupet til Kongens sønn". Matt 22,1-4. De som ble buden til bryllup var gjester, ikke bruden. Johannes Døperen som står for GT’s jødenes Husholdning gjorde bare krav på å være "Brudgommens venn". Joh 3,24. Ved bortrykkelsen vil alle de døde i Kristus oppstå, og det inkluderer også alle de Gamle Testamentets Hellige, og de vil være nærværende ved LAMMETS BRYLLUP. De som er renset i Lammets blod, og kommer ut av den store trengsel etter Menigheten er bortrykket, disse vil alle være velsignet, men de vil ikke være en del av bruden. Englene kan være tilskuere av begivenheten, men de kan ikke være gjester. Denne ære er bare for de som er blitt gjenløst ved Lammets blod.

4. MENIGHETENS "MISJON" Som vi har sett, så er ikke menigheten, en "organisasjon", men en "organisme". Derfor er det ikke en sosial klubb, organisert og holdt oppe alene, eller bare på grunn av velgjerning, "gode gjerninger" av sine medlemmer. Den er ikke underholdning og fornøyelse som kobles og knyttes til det gamle mennesket, og som tilfredsstiller "jeget". Det er ikke et "varehus" for salg av overbærenhet, tilfredsstillelse, nytelse eller andre komiteer, hvor ved de ugudeliges penger kan være dekning (en sikkerhet) til frelse for de sparsommelige (fattige) menighetsmedlemmer ved litt ofring selv (egenofring). Det er heller ikke et sosialt tiltak for å frelse (redde) menneskenes legemer. Reformasjon av mennesket er nyttig og godt, som all annen form for sosialt arbeid, men det er ikke dens gjerning eller misjon som menigheten er satt til. Verdens nød og fattigdom var stor, om ikke større på Jesu tid, enn hva den sosiale nød er i dag. Hverken Jesus eller Apostlene organiserte noen sosial hjelp i mot nøden. Han visste at kilden til all nød og elendighet i verden er SYNDEN, og den eneste vei til å utrydde synden er at menneskets hjerte blir født på ny, og derfor gav Jesus verden evangeliet. Menighetens misjon er å bære (forkynne) evangeliet til hele verden. Mark 16,15. Evangeliet er ikke et system av "etikk" eller en spesiell "morallov". Den er en: PROKLAMASJON OM FRELSE! "Jeg skammer meg ikke ved evangeliet (om Kristus), for det er en Guds kraft til Frelse for hver den som tror. For jøde først og så for Greker." (hedning). Rom 1,16. Hensikten med evangeliet i denne husholdning (nådens og frelsens) er ikke å frelse samfunnet, men å frelse individer innenfor alle lag av samfunnet, som vil utgjøre "Kristi Legeme" - Menigheten. Den store misforståelse Menigheten har gjort, er å tilegne, overføre til seg selv, i denne tidshusholdning, løftene om jordisk erobring, jordisk seier og herlighet som tilhører utelukkende Israel i Tusenårsriket, eller kongerikets tidsalder. Så snart Menigheten inngår en "allianse med verden", og søker statens hjelp på de mange plan, og støtte fra ugudelige menn og kvinner, mister menigheten i sin helhet, så vel som den enkelte troende sin åndelige kraft, inspirasjon og salvelse. De blir hjelpeløse som en forløsende kraft-makt-styrke i denne verden. Menigheten er i verden, ikke av verden, men utsendt til verden. Joh 17,11.16.18. "For å holde fram Livets Ord, så de kommer til troen på Jesus Kristus som sin personlige frelser og som verdens frelser."

5. MENIGHETENS SKJEBNE Menigheten vil bli rykket opp. Denne begivenheten vil være todelt. 1. Av de døde i Kristus. 2. Av de levende Hellige. De kommer til å rykkes opp på samme tid, for å møte Herren i luften. "For Herren skal selv komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengelens røst, og med Guds basun, og de DØDE I KRISTUS skal først oppstå; deretter skal vi SOM LEVER, SOM BLIR TILBAKE, sammen med dem rykkes i skyer, opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være sammen med Herren". 1. Tess 4,16-17. Bortrykkelsen av Enok i tiden før vannflommen (1. Mos 5,24) og Elias i kongetiden i Israel (2. Kong 2,11) er forbilder på "forvandlingen" av de hellige. Åpenbarelsen av Moses og Elias på Forklarelsens berg med Kristus (Luk 9,28-31), er et bilde på den "bortrykkede menighet", i bildet møtet av Kristus og Menigheten i luften. Moses er et bilde av de oppstandne hellige, og Elias de forvandlede hellige. Jesus åpenbarte for Marta, før han oppvakte Lasarus, hva som skulle hende ved den første oppstandelse. Han sa til henne: "Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve (den første oppstandelse av de hellige). Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Joh 11,25-26. Se hvor fint dette harmonerer med Paulus’ framlegging i 1. Tess 4,16-17. Når Jesus kommer tilbake, vil han være oppstandelsen for de døde i Kristus, og livet for dem som lever og tror på Ham. I oppstandelseskapittelet, 1. Kor 15,1-58, etter å ha beskrevet "avdelingene" av oppstandelsen (v.22-24) fortsetter Paulus å beskrive hva som vil hende for de levende Hellige. "Se, jeg sier dere en hemmelighet, vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige blir ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som står skrevet: "Døden er oppslukt til seier. Død hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Men dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven; Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!" 1. Kor 15,51-52. Her ser vi de som blir forvandlet uten å dø. Det er bare de som kan si: "Død hvor er din brodd? Død (grav), hvor er din seier? Dette avsnitt korresponderer med 1. Tess 16-17, og forklarer at oppstandelsen og forvandlingen vil være på samme tid, og i et nu, i et øyeblikk stemmer med Jesu uttale når han kommer tilbake til jorden med de hellige. Det vil skje plutselig - hurtig - brått. "Som lynet går fra øst, og skinner like til vest, således skal menneskesønnens komme være." Matt 24.27. I 2. Kor 5,1-4 gir Paulus uttrykk for sin lengsel, og de helliges lengsel for å være blant de som ikke vil bli funnet "avkledd ved døden", men å være blant de som skal "overkledes det uforgjengelige uten å dø." "For vi vet, at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges etter å overkledes med vår bolig fra himmelen, så sant vi skal bli funnet ikledd, ikke nakne. For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi ikke vil avkleddes, men overkledes, for att det dødelige kan bli oppslukt av livet." I sitt brev til Filippenserne håper Paulus på å nå fram før tiden. Om jeg dog kan vinne fram til oppstandelsen fra de døde... v.11. ...Som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus... v.14. Dette er tiden Paulus vil sette pris på. Fil 3,11-14. Det er en stor ting å stå opp fra de døde ved den første oppstandelse og bli bortrykket med dem som vil bli forvandlet, men allikevel vil Paulus sette pris på at det er en seierspris om han kunne nå fram til bortrykkelsen uten å dø, det vil si å leve til Jesus kommer igjen.

TIDEN FOR BORTRYKKELSEN Noen hevder at alle, hele menigheten skal gjennomgå hele trengselen. Andre mener at hele menigheten skal rykkes bort før trengselen begynner, mens andre hevder at bare de "våkne" og "ventende" hellige skal rykkes bort før trengselen, og at de andre må gå igjennom og oppleve trengselen! De siste bygger sin påstand på Hebr 9,28, hvor det står: ...annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på Ham. Tiden som dette henvises til gjelder de som lever når han kommer; det kan jo ikke gjelde de som er døde. Det finnes tusen, ja, hundrede av tusen som har "sovnet inn i Kristus", som aldri har hørt om hans komme for å opprette rike skjer i to avdelinger, og mange har ikke forstått det fult ut, og som derfor aldri våker og venter og ser fram til hans åpenbarelse. Men allikevel så er de i Kristus, og de døde i Kristus skal oppstå ved bortrykkelsen. Paulus sier ikke i 1. Tess 4,16-17 at det vil være de døde som våker og venter og ser fram til Jesu åpenbarelse, de skal bli rykket opp, men han sier "de døde i Kristus", og "vi som lever, som blir tilbake". Oppstandelsens rekkefølge er: Kristus er førstegrøden, deretter skal de som hører Kristus til levendegjøres ved hans komme. 1. Kor 15,23. Paulus sier: "Se jeg sier dere en hemmelighet, vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles. 1. Kor 15,51. Så er der også et annet faktum som vi ikke må glemme, og det er Menighetens enhet. "For likesom legemet er ett og har mange lemmer, men alle legemes lemmer, om de enn er mange, dog er ett legeme, således er det også med Kristus; for vi er jo alle døpt med en ånd til å være ett legeme;..." 1.Kor 12,12-13a. Derfor, alle som er "født på ny" (Joh 3,3-7) hører til Kristi legeme, og vi kan ikke tenke oss at Kristi legeme er delt. En del forblir hensovet i gravene, og en annen part av det oppstår i herlighet, og så forvandles, og rykkes opp for å møte Ham i luften. Hvis hele menigheten skal gjennomgå den store trengsel, så isteden for å vente og våke "for Herren", skulle vi vente og våke for den store trengsel, som er motsatt av hva Jesus Kristus selv lærer. Matt 24,42-44. Den store trengsel er ikke for å fullkommengjøre de hellige. Den har ingenting å gjøre med menigheten, det er tiden for "Jakobs trengsel" (Jer 30,7), og det er "Dommen over Israel". Det er Guds plan å fri menigheten ut fra den. Åp 2,10. Åpenbaringsboken er skrevet i kronologisk orden. Etter de fire første kapitler er menigheten ikke å finne på jorden før i det niende kapitel, hvor den kommer med brudgommen fra himmelen. I mellom disse kapitler pågår det forskjellige domshandlinger som faller på dem som bor på jorden. Menigheten er ikke av jorden, men den er satt i den himmelske verden i Kristus Jesus. Ef 2,6. Så den vil ikke være blant dem som bor på jorden i de dager.

BORTRYKKELSEN OG ÅPENBARELSEN Forvirringen og misforståelsen angående profetiene har sin årsak i at man ikke gjør forskjell på Jesu komme f o r de hellige, og Jesu komme m e d de hellige. Den første kalles for bortrykkelsen, de andre kalles for åpenbarelsen. Og mellom disse to er det en tid på minst syv år, og da er menigheten innfor Kristi domstol, og Lammets bryllup foregår i det himmelske, og på jorden pågår den antikristelige trengselstid. Flere steder tales det i Skriften om Kristi komme m e d de hellige. Sak 14,5; Kol 3,4; 1. Tess 3,13; 1. Tess 4,14, Jud v.14. Men det er klart at de ikke skal komme med ham hvis de ikke først har opplevd bortrykket til Ham. Alle disse henvisninger har å gjøre med åpenbarelsen, og ikke bortrykkelsen. Forbilder i Skriften som kan anvendes på menigheten, og som viser at menigheten skal bortrykkes før den store trengsel. JOSEF var et bilde på Kristus, og han ble gift med Asnot (1. Mos 41,45) en hedensk brud, i den tiden han ble forkastet av sine brødre, og før hungersnøden, som er et bilde på den store trengsel, fordi det var tiden for dommen av hans brødre. Tiden nå er da Jesus er forkastet av sine brødre, jødene, og for å gjøre bildet fullkomment, må han få sin brud, Menigheten, før den store trengsel. MOSES, som også var et bilde på Kristus, fikk sin brud, en hedning etter sin forkastelse av sine brødre, og før de gikk gjennom trengselsårstiden under Farao. 2. Mos 2,23-25. ENOK, et bilde på de forvandlede hellige, ble bortrykket før vannflommen, og vannflommen er et bilde på den store trengsel, og Noah og hans familie av "Jødenes rest", eller de 144 000 beseirede i Åp 7,1-8, som vil bli bevart gjennom den store trengsel.

BORTRYKKELSEN "Bortrykkelsen" vil bli den mest overraskende og forskrekkende hendelse i denne tidsalder, det vil komme til å hende i et nu og et øyeblikk, og på hele jorden til samme tid. Den delen av jorden som ikke sover vil være vitne til det som hender. Som det står skrevet: "Et bydende rop" og "overengelens røst" og "Guds basun". Vi vet ikke om disse lyder vil bli hørt og fornemmet av andre enn "de døde i Kristus" og "de levende hellige". Vi vet jo at en dag talte Faderen til Kristus ved en røst som Han forsto, men som de andre ikke forsto, de trodde det hadde tordnet. Joh 12,28-29. Herren åpenbarte seg for Saulus fra Tarsus på veien til Damaskus og talte til ham. De som reiste sammen med ham hørte vel røsten, men så ikke mannen, og forsto ikke hva som ble sagt. Men en ting vet vi iallfall, at de "døde i Kristus" vil høre lyden. Den vil være så gjennomtrengende i styrke, at det vil ikke være noen grav som er for dyp, ikke noen katakomber som er skjult med stein, ikke noen gravminner så tykke uten at lyden vil bli hørt. "De døde i Kristus" skal høre ropet, "lyden". (Våkne opp dere hensovede hellige og stå opp fra de døde. Det er morgen, den første oppstandelsesmorgen.) OVERENGELENS RØST Det som står i Dan 12,1, at Mikael (den store fyrste) vil være opptatt av å hjelpe Daniels folk (jødene), ved Jesu annet komme, og at det vil bli en oppstandelse av rettferdige døde ved den tiden. Og det faktum at Mikael trettet med djevelen om Mose legeme, som det står i Jud v.9, gjør det klart at overengelen Mikael vil ta del i oppstandelsen ved bortrykkelsen. "Overengelens røst" vil være Mikael, for han er den eneste overengel som er nevnt i Skriften. Satan prøvde å hindre oppstandelsen av Moses, og når han ikke vil bli kastet ut av det himmelske før etter den første oppstandelse, da kan man dra den slutning at Satan vil prøve å hindre oppstandelsen av "de døde i Kristus", og han vil sette seg i mot Mikael som er lederen av "den himmelske hær", og at "overengelens røst" tenkes på hans kommando over den himmelske hær.

GUDS BASUN Hva som menes med "Guds basun" er ikke så klart. At det er en trompet som vil lyde ved den første oppstandelse er klart, for Paulus nevner det i sin tale om oppstandelsen i 1. Kor 15,52. Han kaller den for "den siste basun". Noen mener at Paulus henviser til den siste av "de syv basuner", som nevnes i Åpenbaringen (Åp 8,1.2.6 og Åp 10,7), og at den vil lyde i "midten av Daniels 70-årsuke". Derfor vil menigheten ikke bli bortrykket før i midten av uken. Når menigheten vil bli bortrykket ved begynnelsen av uken, kan ikke dette være sant. Hva menes da med den siste basun? Trompeten er et militærinstrument. Den ble brukt i Israels kamper for å kalle folket sammen. Den første trompeten betydde: "Gjør dere klar til oppbrudd." Den andre (siste) trompet var signalet som betydde "Fremad marsj." Når Gud steg ned på Sinai fjell samlet folk seg ved "Guds basun". 2. Mos 19,9-11,16-20. Når Gud var klar til å tale til folket, låt den for andre gang, v.19. Det har blitt holdt fram at Guds nedstigning til Sinai berg er et bilde på Jesu nedstigning i luften for å møte Menigheten, og da vil den første trompet lyde, og de døde i Kristus vil oppstå, og ved den andre (siste) basun vil de levende hellige bli forvandlet, og sammen med de oppstandne vil de bli tatt opp for å møte Herren. Muligheten for at dette er slik å forstå, ser vi i det faktum at "den siste trompet" 1. Kor 15,51-52 er i forbindelse med forvandlingen av de levende hellige, istedenfor oppstandelsen av de døde i Kristus. Vi vet at samlingen av Israel skjer ved basunens veldige røst for å samle dem i sitt land. Matt 24,30-31. Dette vil skje ved Trompetens høytid (fest), Jødenes nyttår ved enden av trengselsperioden, (trompetens høytid "fest") er knyttet til. TROMPETFESTEN, det jødiske nyttår ved enden av trengselsperioden. "Trompetfesten" var knyttet til "Tabernakelfesten", og den inntraff på høsten. Som Jesus ble korsfestet ved "Påskefesten" og den Hellige Ånd ble gitt på "Pinsefesten", så har man tenkt seg at Jesus vil åpenbare seg for sine brødre (jødene) ved "Tabernakelfesten", et bilde på Israels hvile i tusenårsriket, og at han vil kalle ut sin menighet med "trompetens lyd" ved "trompetens fest" syv år før den endelige samling av ISRAEL. Men dette blir likevel noe spekulativt. Hvis de døde i Kristus skal stå opp uten at noen ser dem, uten at gravene åpnes, det vil være usynlig slik som Kristus oppsto uten å bryte seilet. Engelen rullet bare bort stenen for å vise at graven var tom, den første oppstandelse vil være en hemmelighet og muligens ukjent for verden. Men slik vil det ikke være med de "levende Hellige" som forvandles.

HERRENS RØST. Når folket skal hjem fra sine mange gjøremål vil de oppdage at mange mennesker er savnet, og at de savnede var blant de beste innbyggerne. Forvirringen vil vare for en stund, den vil råde over alt, alle banker, butikker arbeidsplasser, ja, alle tenkelige plasser vil det være kaos. Mange busser, trikker, drosjer, fly ja, alle former for framkomstmidler vil bli berørt. I begynnelsen vil det være noe mystisk og skremmende over det hele, men plutselig er det noen som har hørt om læren om bortrykkelsen, og det forklarer situasjonen. Og kanskje en stor overraskelse vil vise seg, at mange bekjennende kristne er blitt igjen, og blant dem kanskje også mange forkynnere, mens mange som ikke var kjent som kristne er savnet. For noen få dager vil fortvilelsen være intens og uutholdelig. Folkene vil se at det er skjedd, og ikke til å unngå. Bare noen få vil angre, og vende seg til Gud, mens massen av folkene vil bli hardere, og hardere, og mer og mer ugudelige. Når den Hellige Ånd er tatt bort sammen med "de hellige" som er salt i verden, vil forråtnelsen være en realitet. Det er ingen som holder igjen. Ugudeligheten får fritt spillerom. Kriminaliteten og lovløsheten tid er i full utvikling. Ingen kan stole på noen. Da vil Antikrist stå fram, og ved ham vil verden modnes for dommen.

6. MENIGHETENS "DOM" Etter at menigheten er tatt bort fra verden skal den dømmes, ikke for synd, men for gjerningene, foran Kristi Domstol.

KRISTI DOMSTOL Kristi gjenkomst er menighetens "salige håp". Tit 2,13. Likevel er den ikke bare forbundet med himmelske privilegier, men med et hellig ansvar. "Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver skal få igjen det som er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt." 2. Kor 5,10. Likesom bortrykkelsen er vederkvegende for hjertet, så er Kristi domstol ansporende for samvittigheten. Det er her syv kjensgjerninger som Skriften lar oss se inn i: 1. Tiden, Kristi dag (2. Kor 1,8). 2. Dommeren, Kristus selv (2. Tim 4,8) 3. Personene, vi alle (2. Kor 5,10) 4. Strenghet, hans ild (1. Kor 3,13) 5. Målestokken, vår troskap (1. Kor 4,1-4) 6. Resultatet, lønn eller tap (1. Kor 3,14-15) 7. Endemålet, herlighet (1. Pet 5,4)

TIDEN er Kristi dag. Den er nevnt seks ganger i NT. 1. Kor 1,8; 5,5; 2. Kor 1,14; Fil 1,6; 10,2.16. Og hin dag 2. Tim 4,8; 1,12. Ved hans komme 1. Joh 2,28; 1. Kor 4,5. Det vil si, etter hele NT’s vitnesbyrd, tiden før det synlige herlighetsriket blir opprettet, altså før tusenårsriket.

7. MENIGHETENS BRYLLUP Menighetens bryllup er profetisk omtalt av Jesus i lignelsen om kongesønnens bryllup. Matt 22,1-14. Og det fullbyrdes i Åp 19,7-9. La oss glede og fryde oss og gi Ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede, og det er henne gitt å kle seg i rent, skinnende, fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsnattverd. Legg merke til at det ikke står "brudens bryllup", men "Lammets bryllup". Den store begivenhet er ikke så mye fullførelsen av den masse som utgjør bruden, som det er fullførelsen av Guds plan for sin Sønn, som var bestemt før verdens grunnvoll ble lagt. Ef 1,4. "Lammets bryllup" er fullførelsen av Kristi glede som et menneske. Dette hadde ikke vært mulig hvis ikke Kristus hadde blitt født i kjød (jomfru Maria) Hebr 2. Hvis ikke så ville det ha vært en forening av to forskjellige naturer. For "bruden" er av "menneskelig opprinnelse". Dette er grunnen til at Jesus tok sin "menneskelige natur" med tilbake til himmelen, og i dag har vi i himmelen Mennesket Kristus Jesus. 1. Tim 2,5. Når "Bruden" var utvalgt for Kristus "før verdens grunnvoll ble lagt", kunne ikke forlovelsen finne sted før etter Kristus ble født inn i menneskeheten, og led og døde for oss alle, og deretter opptatt til himmelen som Mennesket Kristus Jesus. Det har vært mange lange forlovelser, men Kristus sin har vært den lengste som har vært. Han har ventet på sin brud i snart 2000 år, men han behøver ikke vente stort lenger, snart vil himmelen fylles med et rop: "La oss glede og fryde oss og gi ham æren! For lammets bryllup er kommet..." Åp 11,7. Etter bryllupet, og den himmelske brudgom har mottatt sitt kongerike, vil han komme til denne jord, hvor han blødde, døde, og vant seg en brud, og han vil regjere fra "Davids Trone" i tusen år. Hvilken fin og gledelig bryllupsreise det vil bli. Men det vil ende, ikke for bruden og brudgommen, men for jorden, ved deres tilbakevendelse til "Faderhuset". Også etter at jorden er "døpt med ild" vil de komme igjen med den Hellige by, for å bo på den NYE JORD for evig.

Sluttkommentar: Nå har vi gått igjennom så utrolig mye, og dette skal fordøyes. Har du flere spørsmål? Send dem enten på SMS eller mail til meg her: SMS: 99598070 Mail: jk.chris@online.no

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2012/09/nr-460-trenger-guds-menighet-strre.html http://blog.janchristensen.net/2012/09/nr-461-renger-guds-menighet-strre.html