Nr. 2870: Hvordan leve et seirende liv som en kristen? Kraften i å spørre Herren til råds først! Del 2

Nr. 2870:

Hvordan leve et seirende liv som en kristen? Kraften i å spørre Herren til råds først! Del 2

 

https://blog.janchristensen.net/2021/07/nr-2869-hvordan-leve-et-seirende-liv.html

 

https://blog.janchristensen.net/2021/07/nr-2870-hvordan-leve-et-seirende-liv.html

 

https://blog.janchristensen.net/2021/08/nr-2871-hvordan-leve-et-seirende-liv.html

 

https://blog.janchristensen.net/2017/05/nr-1927-ved-ydmyke-seg-selv-be-om.html

Gibeonittene rundlurte Israels barn, rett og slett fordi ikke Josva spurte først Gud om råd.

Og «glemte» at Herren må tas med på råd, i alle situasjoner og forhold.

Her kan ikke vi sluntre unna, da blir vi fort lurt.

 

 

Vårt liv som troende handler mer om å lytte, enn å gjøre.

 

Det handler om å ikke bare gjøre, men å gjøre rett.

Det er her vi trenger å være tålmodige, samt ikke ruse på.

Ei heller å være sendrektige, uvillige og mangle den iveren som Herren ser etter hos oss, og elsker.

 

Vi trenger å sette Gud ikke bare på førsteplass. Men vi må evne å lytte til og på han, før vi setter i gang å gjøre, gå eller utføre noe.

Dette er som en rød tråd igjennom hele bibelen, at en må først lytte. Komme innforbi Gud, før vi begynner å gjøre og handle.

La oss stoppe opp med noen eksempler på dette, som vi møter i skriften.

Dette vi finner i skriften, er alt skrevet oss til lærdom og etterfølgelse.

 

Rom. 15. 04 Det som tidligere er skrevet, skal være til lærdom for oss, for at vi i utholdenhet, og med trøst fra Skriften, skal ha et håp.

(sitat slutt.)

 

Kristenlivet vårt handler mer om å være – enn å gjøre.

 

Det er derfor så viktig og nødvendig at vi evner, setter av tid og gjør oss selv mottagelige for å høre Guds stemme.

Det er utgangspunktet for hva vi skal gjøre, og dermed være lydig imot Gud Herren!

 

Abraham og Sara opplevde Guds under og mirakel, men først talte Herren til dem om dette.

 

1.)  1 Mosebok 21. 1. Herren tok seg av Sara slik han hadde sagt. Det han hadde lovet, gjorde Herren for Sara.

 

Bakgrunnen for dette underet, at Isak ble født.

Samt at Sara ble på vei med barn, var Guds klare tale/tiltale til Abraham og Sara.

 

1 Mosebok 18. 1. Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen da dagen var på det varmeste.  2 Han så opp og fikk øye på tre menn som sto foran ham. Da han så dem, sprang han dem i møte fra teltåpningen, bøyde seg til jorden 3 og sa: «Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øyne, så gå ikke forbi din tjener!  4 La meg hente litt vann, så dere kan vaske føttene og hvile dere her under treet!  5 Og la meg hente litt mat, så dere kan styrke dere før dere drar videre, siden dere nå har lagt veien forbi deres tjener.» De svarte: «Ja, gjør som du sier!»

     6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Skynd deg og kna tre sea fint mel og bak brødleiver!»  7 Selv sprang Abraham bort til storfeet og hentet en fin og god kalv. Den ga han til tjenestegutten, og han skyndte seg å lage den til.  8 Så tok han rømme og melk og den kalven som gutten hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han ble stående hos dem under treet mens de spiste.

     9 Da sa de til ham: «Hvor er Sara, din kone?» Abraham svarte: «Der inne i teltet.» 10 Han sa: «Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne, og da skal din kone Sara ha en sønn.» Sara hørte det i teltåpningen, som var like bak ham. 11 Abraham og Sara var gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. 12 Og Sara lo med seg selv: «Skulle jeg føle lyst, utslitt som jeg er? Og herren min er også gammel.» 13 Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? 14 Er det noe som er umulig for Herren? Jeg kommer tilbake til deg når tiden er inne. Da skal Sara ha en sønn.» 15 Sara nektet: «Jeg lo ikke.» For hun var redd. Men han svarte: «Jo, du lo.»

 

Er det ikke underbart? Gud taler, og vi opplever underet.

Men det er noe som er skrevet oss til lærdom, la oss ta opp noen punkter her.

Vi vil alle erfare mye av det samme, derfor er det så gjenkjennelig. Det er det som gjør bibelen så interessant. At vi kjenner oss igjen i boka, både i GT og NT.

 

Abraham var i den posisjon og stilling at Gud kunne og ville tale. Vi leser:

 

«Herren viste seg for Abraham i Mamres eikelund en gang han satt i teltåpningen.»

 

Legg merke til at Abraham satt, og skriften sier om oss troende følgende:

 

Efes. 2. 6 Og han skal reise oss opp og sette oss i det himmelske sammen med Kristus Jesus.

(sitat slutt.)

 

Vi sitter, og ut i fra dette gjør vi og er den vi er.

Slik var det med Abraham, han satt.

Sitte er det motsatte enn arbeide og være i aktivitet.

Da kom Herren og meddelte sitt budskap til Abraham, at han og Sara skulle få en sønn neste år.

Hvor viktig er det ikke at vi sitter, hører og mottar før vi gjør noe?

Underet og Abrahams lydighet hadde sin bakgrunn i at Abraham lyttet.

 

Vi leser eksempler i skriften der en ikke spurte Herren først til råds, og det gikk dårlig.

 

2.)  Da Israels barn skulle innta Kanaans land, så vant de seier på seier.

Men så kon nederlaget, fordi de ikke spurte Herren først til råds.

De «glemte» det viktigste, lytte!

 

Josva 9. 1. Da de nu fikk høre dette alle kongene som bodde vestenfor Jordan, i fjellbygdene og i lavlandet og på hele kysten av det store hav til midt for Libanon - hetittene og amorittene, kana'anittene, ferisittene, hevittene og jebusittene - 2 da samlet de seg alle som én for å stride mot Josva og Israel.  3 Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, 4 da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker; 5 de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på seg, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.  6 Således drog de til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte; gjør nå en pakt med oss!  7 Da sa Israels menn til hevittene: Kanskje bor I her midt iblandt oss; hvorledes kan vi da gjøre nogen pakt med eder?  8 Da sa de til Josva: Vi vil være dine tjenere. Og Josva sa til dem: Hvem er I, og hvor kommer I fra?  9 De svarte: Dine tjenere kommer fra et land langt, langt borte, for Herrens, din Guds navns skyld; for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypten, 10 og alt det han har gjort med begge amoritter-kongene østenfor Jordan, Sihon, kongen i Hesbon, og Og, kongen i Basan, som bodde i Astarot. 11 Derfor sa våre eldste og alle vårt lands innbyggere til oss: Ta reisekost med eder og gå dem i møte og si til dem: Vi vil være eders tjenere; gjør nå en pakt med oss! 12 Her ser I vårt brød; det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog avsted til eder, men se nu hvor tørt og smuldret det er! 13 Og her ser I våre vinsekker; de var nye da vi fylte dem, men nå er de sprukket! Og her ser I våre klær og våre sko; de er blitt utslitt på denne lange, lange reise.

 

Israels barn fikk stifte bekjentskap med en stamme som kalte seg for gibeonittene.

 

De var klar over at Israels barn – ved Guds hjelp var overlegne de andre stammene i Kanaans land som Israel barn var i ferd med å innta.

Dem selv inkludert.

Hva gjorde de? De la en plan, en slu plan.

Som gjorde at Israels barn ble lurt trill rundt av dem, vi leser følgende:

 

«Men da innbyggerne i Gibeon hørte hvad Josva hadde gjort med Jeriko og Ai, da gikk de på sin side frem med list: De tok avsted og gav sig ut for sendebud; de la utslitte sekker på sine asener og utslitte, sprukne og bøtede vinsekker; de tok utslitte og lappede sko på sine føtter og hadde utslitte klær på seg, og alt brødet de hadde til reisekost, var tørt og smuldret.»

 

Dette lykkes de med å lure Israels barn, hvorfor?

 

Vi leser i Josva følgende:

 

Josva 9. 14 Da tok mennene og smakte på deres reisekost; men Herren spurte de ikke til råds.

 

Her «glemte» Israels barn og Josva det viktigste, selv om saken så veldig opplagt ut, da vi leser følgende:

 

«Herren spurte de ikke til råds.»

 

Uansett hvor opplagt og selvklart en sak ser ut.

Det gjelder uansett forhold i livet, så må vi aldre overse eller glemme å spørre Herren, hva synes du Herre?

 

Tenker her på Samuel som en liten gutt inne i det aller helligste. Da Gud kom til han, og ville ha ham i tale. Slik er det også i dag, Gud vil ha oss i tale. Der han vil tale, før oss. Da han vet alt, og har en agenda som er bedre og høyere enn vår.

 

Dette er viktig å kunne si til Gud hver dag.

 

1 Sam. 3. 9 Og Eli sa til Samuel: Gå og legg dig, og blir det ropt på dig, så skal du si: Tal, Herre, din tjener hører! Og Samuel gikk og la sig på sin plass. 10 Da kom Herren og stod der og ropte nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!

 

Det er her vi skal være, som Samuel var, men ikke Josva og Israels barn.

De glemte å spørre Herren til råds.

 

3.)  Siste eksemplet jeg vil ta med, er Kong David, mannen etter Guds hjerte.

 

1 Krøn. 14. 1. Kongen i Tyrus Hiram skikket sendemenn til David med sedertre, og han sendte stenhuggere og tømmermenn til å bygge et hus for ham.  2 Og David forstod at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel; for hans rike var blitt hevet høit for hans folk Israels skyld. 3 David tok ennu flere hustruer i Jerusalem, og han fikk ennu flere sønner og døtre.  4 Dette er navnene på de sønner han fikk i Jerusalem: Sammua og Sobab, Natan og Salomo 5 og Jibhar og Elisua og Elpelet 6 og Nogah og Nefeg og Jafia 7 og Elisama og Be'eljada og Elifelet.  8 Da filistrene hørte at David var salvet til konge over hele Israel, drog alle filistrene ut for å søke efter David; og da David hørte det, drog han ut imot dem.  9 Og filistrene kom og spredte seg utover i Refa'im-dalen. 10 Da spurte David Gud: Skal jeg dra ut mot filistrene, og vil du gi dem i min hånd? Og Herren svarte: Dra ut! Så vil jeg gi dem i din hånd. 11 Så drog de op til Ba'al-Perasim, og der slo David dem, og David sa: Gud har brutt igjennem mine fiender ved min hånd, som vannene bryter igjennem. Derfor blev dette sted kalt Ba'al-Perasim. 12 Der lot de efter sig sine guder, og David bød at de skulde brennes op med ild. 13 Men filistrene kom igjen og spredte seg utover i dalen. 14 Og David spurte atter Gud, og Gud sa til ham: Du skal ikke dra op efter dem; vend dig fra dem og ta en omvei, så du kommer over dem midt for baka-trærne, 15 og når du hører lyden av skritt i baka-trærnes topper, da skal du dra ut i striden; for Gud har draget ut foran dig for å slå filistrenes hær. 16 David gjorde som Gud hadde befalt ham, og de slo filistrenes hær og forfulgte dem fra Gibeon og like til Geser. 17 Og Davids navn kom ut i alle landene, og Herren lot frykt for ham komme over alle folkene.

 

David gikk fra seier til seier.

 

Allikevel var det ikke en selvfølge for ham, da vi leser når han skulle kjempe imot Filisterne.

Som han hadde kjempet imot før og slått deres X hærfører Goliat.

(1.  Sam. 17).

Synes det som står om David i vers 10 er vidunderlig og herlig.

 

«Da spurte David Gud: Skal jeg dra ut mot filistrene, og vil du gi dem i min hånd? Og Herren svarte: Dra ut! Så vil jeg gi dem i din hånd.»

 

Her har vi virkelig noe å lære alle av Kong David. Der han hele veien spurte Gud om råd, og ble veiledet av Gud skritt for skritt. Dette er en herlig beretning om hvordan det er mulig å være ledet av Gud.

 

Videre leser vi følgende:

 

«Men filistrene kom igjen og spredte seg utover i dalen.»

 

Tenk, David hadde nå beseiret Filisterne flere ganger, men de gav ikke opp.

David tok ikke lett på noen kamper, selv om han hadde vunnet mange seirer. Ja, faktisk i det store og det hele, bare vunnet seier.

Tenker på en del Pastorer og forkynnere, de er «fornøyde» med å ha en viss tilhører skare. En er ikke helt i mål med det potensiale som en har, men så tar en inn «årene»!

Vi trenger å være på alerten og ha «årene» klar hele veien, Satan og hans håndlangere er alltid parat til å la oss lide nederlag.

Vi leser videre så vidunderlig:

 

«David spurte atter Gud.»

 

Tror dette er en meget stor lærdom for oss alle. Josva og Israels barn glemte å spørre Herren til råds ovenfor gibeonittene. De led et pinefullt nederlag, som Gud vendte til det beste da de innrømmet sin brøde.

Men David var på «hugget», og spurte atter igjen Gud til råds. Det er så viktige, rett og til det beste for oss, alltid spør Herren før vi gjør noe.

Kong David fikk råd, og det var annerledes enn første gang, men seieren ble vunnet, hallelujah:

 

«Gud sa til ham: Du skal ikke dra op efter dem; vend dig fra dem og ta en omvei, så du kommer over dem midt for baka-trærne, og når du hører lyden av skritt i baka-trærnes topper, da skal du dra ut i striden;»

 

Liker det ordet at Gud forandret «taktikken», og det ble full seier, igjen for David:

 

«David gjorde som Gud hadde befalt ham, og de slo filistrenes hær og forfulgte dem fra Gibeon og like til Geser. Og Davids navn kom ut i alle landene, og Herren lot frykt for ham komme over alle folkene.»

 

Her ble det en vidunderlig seier for David og Israels menn. De slo atter igjen Filisterne, og Davids seier ble lagt merke til.

Det står her i beretningen et ord som jeg vil ta med:

 

«for Gud har draget ut foran dig for å slå filistrenes hær.»

 

Når vi spør Herren til råds, da opplever vi som skriften sier, fra mine bibelkommentarer Efeserbrevet 2. 10 For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem.

 

Ditt kall er å følge Jesus, men hvordan det konkret vil få utslag i ditt liv må du rådføre deg med han om, han har en unik interesse i deg, og en plan for ditt liv!

For Paulus kom ledelsen i en drøm.

Poenget er at jeg tror Gud leder oss på enklere og mer hverdagslige ting enn vi tror. Gud leder sitt folk ved hjelp av blant annet drømmer, tanker, ord, profetier. Han har alltid gjort det slik siden tidenes begynnelse, hvorfor skulle han da ikke kunne gjøre det nå? Spørsmålet vårt er, er vi villig til å ta fingrene lenge nok ut av øret, til å prøve å lytte hva han har å si, og er vi villig til å ikke bare avvise alt som bare fantasier, og er vi i det hele tatt åpen for at Gud kan lede oss på disse måtene, eller er vi får opptatt med å bygge vår egen vei, og våre egne gjerninger?

For Paulus, for Europa og for menigheten var det av enorm betydning at Paulus fulgte det han så som tale fra Gud gjennom en drøm. For mange av de menneskene vi har rundt oss, er det helt avgjørende at vi blir mer lydhøre ovenfor for de ledelser og de kall Gud prøver å forkynne inn i hverdagen vår, og det at vi faktisk er villig til å gå på det? For å gå på de er definitivt ikke bare behagelig, men det var det da heller ikke for disiplene.

Tenk på forskjellen det vil gjøre for et menneskes liv, hvis du ved ord du har blitt minnet om av Gud, taler rett inn i livet til det mennesket. Alt starter ved at du lar Gud få større styring i ditt liv, at du lytter til de kall han setter for deg i hverdagen, de gjerningene han allerede har lagt klar hvis du vil gå inn i dem.

For Paulus, måtte hans egne planer vike, for den planen og det kallet Gud har. Disse hindrene kan vel så ofte komme i ditt liv også, spørsmålet er om du bygger deg en stav og hopper over, eller lar du faktisk Gud lede deg en annen vei.

(sitat slutt.)

Sluttkommentar:

Gå i ferdiglaget gjerninger – gjerninger som ligger der klar for å gå i dem.

Det blir resultatet når vi spør Herren om råd først.

Den lydigheten er så viktig, det er det som også blir kalt for troens lydighet.

Rom. 1. 5 ved hvem vi fikk nåde og apostelembede for å virke troens lydighet blandt alle hedningefolkene til hans navns ære,

Lyde og tro, gir hvile og ro synger vi i en sang. Det er sant, rett og der må vi alle satse på å leve og vandre med Herren.

I enhver situasjon vi kommer opp i, der vi må ta avgjørelser.

Spesielt «store» avgjørelser. Alltid spør Herren, først!

Det har med fremfor alt også å være lydig!