Sider

torsdag 25. april 2013

Nr. 597: Hva er verst av de PinseKaresmatiske utbredte tillatelse av gjengifte, eller katolikkenes sølibat løfte som fører til unormal og abnorm sex blant kardinaler, munkene, nonene og prestene?

Nr. 597:

Hva er verst av de PinseKaresmatiske utbredte tillatelse av gjengifte, eller katolikkenes sølibat løfte som fører til unormal og abnorm sex blant kardinaler, munkene, nonene og prestene?

Dette maleriet av Joachim Anthonisz Wtewael forteller Bibelens historie om Lot som har sex med sine døtre for å føre ætten videre. Dessverre har det alltid blant kjødelige kristne vært unormal og abnorm sex både før, i dag og dessverre det tar ikke slutt før vi får se Jesus og blir ham lik



Forkynneren 7. 29 Se, dette er det eneste jeg har funnet ut, at Gud skapte mennesket som det skulde være, men de søker mange kunster.

Protestantene og katolikkene er dessverre her i ferd med å bli like ubibelske bare på to forskjellige måter, men så er både protestantene og katolikkene som kristne sekter å regne da ingen av dem pr. i dag følger Guds ord som det burde og skulle etterleves og følges.

Men vi burde ha forventet mer av protestantene som tross alt i utgangspunktet følger Guds ord som tillater ekteskap blant de som skal være Hyrder og lærere i Guds menighet. I motsetning til den katolske kirke som krever og har sølibat løfte, noe som Guds ord sier er demonisk og lære fra Satan!

1 Tim. 4. 1. Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal nogen falle fra troen, idet de holder sig til forførende ånder og djevlers lærdommer 3a som forbyder å gifte sig

Men hva så med protestantene, og fremfor de PinseKaresmatiske kristne som godtar nærmest gjengifte slikt i dag et i enkelte kretser nesten må være gjengift for å bli godtatt. I hvertfall aksepterer denne synd.

At katolikkene havner i baret er forståelig da de inngår et sølibat løfte som er kun mulig å holde hvis Gud gir nåde. Og Guds ord advarer på det sterkeste imot dette. Men hva så med protestantene, og fremfor alt de PinseKaresmatiske som godtar dette i dag over en lav sko ed skilsmisse og gjengifte? Også blant de som skal være tilsynsmenn og Hyrder. Hva med dem? De har et rett utgangspunkt da de godtar og på mange åter fremelsker at troende skal være gift, men så godtar de både gjengifte og at troende gifter seg med fraskilte som Guds ord sier er å drive hor. Hva med dem? Det er Sodoma og Gomarra i menigheten!

Jeg vet en ting, vi kan aldri under noen omstendighet godta gjengifte eller at en Hyrde eller tilsynsmann gifter seg på nytt etter et samlivsbrudd eller gifter seg med en fraskilt. Godtar vi det så får vi verden i menigheten. De som Gud bød skulle være utenforbi hans menighet.

Klagesangen 1. 10 Fienden rakte sin hånd ut efter alle hennes kostelige ting; for hun så hedninger komme inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulde komme inn i din menighet.

Den som er mye betrodd, har et større ansvar!

Lukas 16. 10 Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.

Protestantene i motsettningen til katolikkene har et sunt og bibelsk syn på ekteskapet i utgangspunktet. Derfor er de betrodd så mye mer, stakkars katolikkene som skal kjempe imot et sølibat løfte som er demonisk og fra Satan. Mens protestantene og spesielt de PinseKaresmatiske åpner opp for ham på vidt gap, etterpå. Da med skilsmisse – gjengifte og gifte med fraskilte. Ser du ikke at Satan har snart lurt hele kristenheten om det er katolikkene eller det er protestanter da med de PinseKaresmatiske i spissen? Dette er meget alvorlig, det å godta gjengifte og gifte med fraskilte, det er å åpne opp for demoniske og kjødelige krefter som er nærmest umulig å bli kvitt og få ut av menigheten etterpå. Prøv bare å forkynne imot dette? Døperen Johannes ble halshugget da han tok opp kampen. I dag blir en vel ikke halshugget, bare frøse og boikottet ut!

Jesus ville refset sterkest protestantene og de PinseKaresmatiske kristne for dette da de har lov å gifte seg som Guds ord sier. Og da er det fint mulig å klare å holde sin sti ren, bare en selv vil det!

Lukas 10. 12 Jeg sier eder at det skal gå Sodoma tåleligere på hin dag enn den by. 13 Ve dig, Korasin! ve dig, Betsaida! for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt sig og sittet i sekk og aske. 14 Dog, det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere i dommen enn eder. 15 Og du, Kapernaum, som er blitt ophøiet like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt. 16 Den som hører eder, hører mig, og den som forkaster eder, forkaster mig, og den som forkaster mig, forkaster ham som sendte mig.

Det vil gå PinseKaresmatiske mest ille av alle kristne er jeg overbevist om da de er betrodd så mye og har falt så dypt. Det er ingen kristen bevegelse som er betrodd så mye siden de første kristne, i dag ser vi mer synd og hor forekomme der enn i noen annen kristen leir og bevegelse. Hadde en katolsk pater eller munk fått de samme muligheter er jeg overbevist at han hadde gjort hva som helst for sin ektefelle i dyp takknemmelighet og beundring. Men hva gjør så alt for mange pinsekarismatikere? De skiller og gifter og herjer og holder på og blir aldri fornøyde, de er som rundbrennere.

Det gjelder å ta vare på sin første ektefelle, ikke alle andre.

Mal 2:14 Og I sier: Hvorfor? Fordi Herren har vært vidne mellem dig og din ungdoms hustru, som du har vært troløs mot, enda hun er din ektemake og din hustru som du har inngått pakt med. 15 Men har ikke en gjort det og er enda blitt i live? Men hvad gjorde denne ene? Han vilde opnå den ætt Gud hadde lovt ham; men I skal ta vare på eders liv, og mot din ungdoms hustru må du ikke være troløs! Ordspr 5:18 Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!

Skriften er klar her, enten lever du i sammen med den du har giftet deg med, eller enslig – resten av livet. Og det er synd å gifte seg med en som er fraskilt, gjør en det, så blir en delaktig i hans synder. Hva velger du? Følge Guds ord og elske og ære din ungdoms hustru? Eller lifle og være utro med andre og finne deg en ny etter en skilsmisse? Da er du ikke lengre enn kristen, men en horkarl og skal støtte ut av menigheten. I dag skjer det motsatte. De som følger Guds ord og Lammet, kommer på kant og blir støtt ut. Mens synderne, horkarlerne og ekteskapsbryterne blir tatt vare på. Hvem er de verste i så hensende? Uten tvil de protestantiske kristne og i særdeleshet de PinseKaresmatiske kristne.

Jeg spurte: Hva er verst av de PinseKaresmatiske utbredte tillatelse av gjengifte, eller katolikkenes sølibat løfte som fører til unormal og abnorm sex blant kardinaler, munkene, nonene og prestene?

All synd er like ille i Guds øyne, men da protestantene har en helt annen mulighet og virkelig kan følge Guds ord her, men ikke gjør det. Så vil jeg si at det som skjer innforbi protestantismen, og i særdeleshet blant de PinseKaresmatiske kristne er Satan i aksjon. Ikke noe Hellig ånd eller Gud, men Satan og hans falne engler og demoner! Jesus sa at vi skulle vokte oss for de falske profeter, selv om de både trodde på tegn, under og mirakler. Og fikk oppleve det til tider!

Matt. 7. 15 Men vokt eder for de falske profeter, som kommer til eder i fåreklær, men innvortes er glupende ulver! 16 Av deres frukter skal I kjenne dem; kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler? 17 Således bærer hvert godt tre gode frukter, men det dårlige tre bærer onde frukter. 18 Et godt tre kan ikke bære onde frukter, og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter. 19 Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. 20 Derfor skal I kjenne dem av deres frukter. 21 Ikke enhver som sier til mig: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje. 22 Mange skal si til mig på hin dag: Herre! Herre! har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? 23 Og da skal jeg vidne for dem: Jeg har aldri kjent eder; vik bort fra mig, I som levde i lovløshet!

Akkurat som i Jeremias dager, er det i dag mange falske profeter. Jeremia 23,16 sikter til dem som forteller om sine syner, men disse "stammer fra deres eget sinn og ikke fra Herrens munn." Dagens falske profeter, er i likhet med mange fortidens profeter, opptatt av egen fortreffelighet og åndelighet. De forfører ukritiske, godtroende mennesker med et slags falskt håp, og trekker disipler heller til seg selv enn til Kristus. Dog, når forutsigelser av disse moderne profeter ikke engang kommer i nærheten av en oppfyllelse, kommer de med en mengde unnskyldninger eller fornuftsmessige forklaringer på feiltagelsene, og etterlater i kjølvannet av sine spådommer ikke annet enn uklarhet og forvirring. Det er trist at ikke flere moderne profeter drar lærdom av sine falske profetier, men simpelthen fortsetter å pønske ut nye planer eller åpenbaringer, og glemmer eller ignorerer sine forrige profetier som om de aldri hadde uttalt dem. Få av disse profeter viser noe spor av anger eller kommer med unnskyldning som følge av feilslåtte "ord fra Herren" som de har uttalt.

Sluttkommentar: Gjengifte blant forkynnere og Hyrder i Guds menighet er slik jeg ser det som en kardinal synd som åpner opp igjen for Satan og hans urene åndsmakter i alle fasonger og det gir han en mulighet til å operere fritt vilt blant de såkalte evangeliske kristne og da i særdeleshet de PinseKaresmatiske kristne. Dette ser jeg så klart, har erfart og derfor bringer jeg det også videre! Skal det bli vekkelse – sann vekkelse over de evangeliske kristne? Da må en få renset opp i dette, før dette vil det aldri skje noe som helst av varig betydning da Gud gir kun sin Ånd til de som lyder ham og er ham tro. Ikke de som er ulydige og som gifter seg på nytt som kristne eller gifter seg med en fraskilt som en troende. Men for de som er tro imot sin ungdoms hustru og tro imot Herren, ingen andre. Takk og lov for det. Da vet vi hvor Gud er, der det er renhet, hellighet og der Guds folk lyder Guds ord og følger det!

Apostlenes Gjerninger 5,32. «Vi er vitner om alt dette, vi og Den hellige ånd som Gud gav dem som lyder ham.» Vi lyder Gud ved å forbli tro imot ham og vår ungdoms hustru, gjør en noe annet ved enten å gifte seg på nytt etter en skilsmisse eller gifte seg med en fraskilt gjør enn lærer skriften synd til døden og fører samme dom over andre. Og den Sataniske ånd som kommer til i dens liv, vil også bli overført og «smittet» over på andre som kommer i kontakt med den som er enten fraskilt og gift etter på, eller som er gift med en fraskilt!

Bli derfor ikke delaktig i andre synder, men ta avstand og hold deg borte fra slike!

Dypest sett er gjengifte blant troende og gifte seg med fraskilte spiritisme, da det står at den som holder seg til en skjøge blir en Ånd med henne. Derfor hører vi veldig ofte når noen gifter seg på nytt at de sier at Gud har sagt at jeg skal gifte seg med den eller den. Det er selvfølgelig ikke Gud, men onde åndsmakter som her går «Satans ærende»! Det får vi komme tilbake til ved en senere anledning kjære venner! Det for holde for denne gang det jeg her har skrevet og formidlet!

Relaterte linker: http://blog.janchristensen.net/2013/03/nr-574-jesus-kvinner-er-lsslupne-og.html?spre http://janchristensen.net/ http://blog.janchristensen.net/2011/11/nr-240-judys-vitnesbyrd-om-omvendelse.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-121-kan-vi-lre-noe-av-katolikkene.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr113-kan-en-som-er-fdt-homoseksuell.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-120-skal-jeg-forlate-min-ektefelle.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-100-hva-er-skilsmissegrunn.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-162-hvorfor-vil-gamle-predikanter-ha.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-119-kan-en-vre-en-troende-og-sambo.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-166-hvordan-fa-et-lykkelig-ekteskap.html http://blog.janchristensen.net/2011/07/nr-99-klosterlivet-er-det-tuftet-pa.html http://janchristensen.net/index2.php?side=linker http://janchristensen.net/index2.php?side=video http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://janchristensen.net/index2.php?side=linker

mandag 22. april 2013

Nr. 595: Under det kommende 1000-årsriket vil vi holde Sabbaten, før det er vi ikke pålagt å holde hverken den eller noen andre dager!

Nr. 595:

Under det kommende 1000-årsriket vil vi holde Sabbaten, før det er vi ikke pålagt å holde hverken den eller noen andre dager!

Jesus vil være den kommende Konge, Statsminister, President og mye mer under 1000 år. Jeg gleder meg noe kolossalt, gjør ikke du? Jesus er Herrenes Herre og Kongenes Konge! Bilde er Kristus statuen i Rio de Janeiro i Brazil



De første kristne og Apostlene vedtok at vi skulle kun holde fire ting av Moseloven som hedninge kristne, alt annet er imot hva Guds ord lærer

Ap.gj. 15. 28 For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge nogen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: 29 at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!

Skriften er klar, vi som hedninge kristne har kun fire ting av alle Moselovens forskrifter vi skal vektlegge og holde, men vi kan f.eks. holde sabbaten eller søndag, eller hvilken som helt dag vi ønsker det som hedninge kristne. Personlig så har jeg alltid holdt søndagen som en helligdag i fest, glede og hvile. Og det er også godt slik vi har det her i Norge at det er til dels lagt opp med helg i fra fredag ettermiddag til mandags morgen.

Under det kommende 1000 års riket vil vi derimot feire sabbat og andre gamle testamentelige høytider

Jesaja 66. 23 Og det skal skje: Nymåne efter nymåne og sabbat efter sabbat skal alt kjød komme for å tilbede for mitt åsyn, sier Herren.

Dette er hva skriften lærer at under det kommende 1000 års riket skal alle holde sabbaten til fylle. Da vi alle ordninger i samfunnet og alt være tilrettelagt for å feire og avsette en dag i uken kun til en ting; å tilbe Herren og lytte til Guds ord undervisning.

Oskar Edin Indergaard har en del fine betraktninger over dette, som jeg deler oppfatning med en del ting om han enkelte ganger drar det vel langt.

argumenter — både av åndelig og verdslig karakter — når en skal forklare og analysere denne problematikken, som jeg her har tatt opp, men de skal jeg ikke utdype her. Likevel anser jeg det argumentet som jeg har forsøkt å belyse ovenfor for å være det mest betydningsfulle og mest relevante i denne sammenhengen. Vår offisielle kirkes syn på Israel og store deler av det profetiske ord er gal og misvisende og har satt både forståelsen av dette og den teologiske forskningen på dette område flere hundrede år tilbake i tiden. For å si det rett ut: Så tror store deler av vår kirke at den er det samme som Israel, og uttaler dette gang på gang. Etter min vurdering blir dette en altfor enkel teologi, men konsekvensene av en slik teologi er fatale og dypt skjebnesvanger både for kirken selv og Israel. Kirken svikter Israel nok en gang — og det er ikke noe nytt — og Israel går mot stupet nok en gang — og det er heller ikke noe nytt. Helt til slutt vil jeg minne om hva Gud har lovet dem som forsvarer Israel, og hvordan det går med dem som ikke gjør det: "Og jeg (Gud) vil velsigne dem som velsigner deg (Israel) og den som forbanner deg, vil jeg forbanne, og i deg skal alle jordens slekter velsignes." (1. Mos. 12,3)

MENIGHETENS TIDSALDER OG 1000-ARS-RIKET

Da jødene på Jesu tid ikke ville ta imot det konkrete Gudsriket, slik som Jesus bød det fram med seg selv som konge og Messias, og slik som apostlene med Peter og Paulus i fremste rekke forkynte det, så forsvant tilbudet om riket for Israel etter hvert inn i en hemmelighetstilstand — hvor det forøvrig ennå befinner seg. I stedet for 1000-års-riket fikk vi altså menighetens tid eller nådens tidshusholdning, som i tid strekker seg fra pinsefestens dag og til Jesu komme i lufthimmelen for å hente menigheten til seg i himmelen, og etter den tid skal vi (de kristne) alltid være sammen med Herren. (1. Tess. 4, 17 ) Hva som gjelder 1000-års-riket, var alt gjort istand fra Guds side til at det kunne komme synlig fram med Jesus som konge ut ifra Jerusalem og Israel, men da jødene hverken ville ta imot kongen, Jesus Kristus Messias, eller omvende seg, ble konsekvensen av dette at riket forsvant inn i en hemmelighetstilstand, slik at det ble utsatt. Døperen Johannes forkynte både at riket skulle komme, og at jødene måtte omvende seg. "I de dager stod døperen Johannes fram og forkynte i Judeas ørken og sa: Omvend dere, for himlenes rike (1000-års-riket) er kommet nær.” (Matt. 3, 1-2) Jesus sa akkurat det samme som døperen Johannes, både om omvendelsen som forutsetning for at riket kunne komme og om selve riket. "Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær. (Matt. 4, 17) Det store flertall av folket var i undring og tenkte på om Jesus virkelig kunne være Messias, og det var også en rekke jøder som klart gav uttrykk for at det var Messias som var kommet og stod i ferd med å opprette 1000-års-riket for Israel. Maria, Jesu mor hadde grei beskjed om dette, for engelen Gabriel hadde fortalt henne om dette: "Han (Jesus) skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme." (Luk. 1, 32-33) Peter gav også — på vegne av de andre disiplene — uttrykk for at Jesus var Messias. "Men da Jesus var kommet til landet ved Cesarea Filippi, spurte han sine disipler og sa: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De sa: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sa til dem: Men Dere, hvem sier Dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn." (Matt. 16, 13-16) Døperen Johannes gav også uttrykk for at Jesus var Messias: "Men da folket gikk i forventning, og alle tenkte i sitt hjerte på Johannes, om ikke han var Messias, da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper dere med vann, men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse, han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild." (Luk. 3, 15-16) Marta var også klar over at Jesus var Messias. "Hun sier til ham: Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som kommer til verden." (Joh. 11, 27) Jesus gav også selv en rekke ganger uttrykk for at han var Messias. Dette skjedde både etter at han var blitt presset til å si det, eller han frivillig gav uttrykk for dette. Vi skal også ta med to eksempler på dette. "Men han (Jesus) tidde og svarte intet. Atter spurte ypperstepresten ham og sa til ham: Er du Messias, den Velsignedes Sønn? Jesus sa: Jeg er det, og Dere skal se Menneskesønnen sitte ved kraftens (Guds) høyre hånd og komme med himmelens skyer (til dom og til opprettelse at 1000-års- riket.)" (Mark. 14, 61-62) "Kvinnen (den samaritanske kvinne) sier til ham: Jeg vet at Messias kommer, det er utlagt: Kristus, når han kommer, skal han forkynne oss alt. Jesus sier til henne: Det er meg, jeg som taler med deg. (Joh. 4, 25-26) Etter at Jesus var stått opp fra de døde, spurte også disiplene Jesus rett ut om han kom til å opprette riket for Israel, men da Jesus visste at jødene ikke var villige til å ta imot ham som kongen i dette riket og likeledes omvende seg, så svarte ikke Jesus direkte på dette spørsmålet, men henviste til den store oppgaven som lå foran dem, nemlig å formidle frelsesverket ut til all verden. "Da de nå var kommet sammen, spurte de ham: Herre gjenreiser du på den tid riket for Israel ? Han sa til dem: Det tilkommer ikke dere å vite tider eller timer som min Fader har fastsatt av sin egen makt, (Dette betyr med andre ord: At det er Faderen som skal bestemme når riket skal opprettes, men det skal opprettes en gang i framtiden.) men Dere skal få kraft idet den Hellige Ånd skal komme over dere, og Dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender." (Ap.gj. 1, 6-8)

Jesus visste også at jødene ikke ville ta imot ham som konge i det konkrete Gudsriket og omvende seg, men likevel måtte han tilby dem det. Det var jo en del av Guds planer og en del av hans oppgave. På samme måte som muligheten stod åpen for jødene til å ta imot det konkrete Guds-riket som Jesus bød dem med seg selv som konge og Messias, på samme måte gav også Jesus uttrykk for at Guds-riket skulle taes ifra jødene, og at de — som folk og nasjon — skulle gå inn i vanskelige trengselstider. "Derfor sier jeg dere: Guds rike skal taes ifra dere og gis til et folk (menigheten) som bærer dets frukter." (Matt. 21, 43) "Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere (jødene), men siden Dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene." (Ap.gj.13, 46) "Men da de (jødene) stod imot og spottet, rystet han (Paulus) støvet av sine klær og sa til dem: Deres blod komme over deres eget hode. Jeg er ren, fra nå av går jeg til hedningene." (Ap.gj. 18, 6) "Så være det dere (jødene) vitterlig at denne Guds frelse er blitt utsendt til hedningene, hos dem skal den også finne øre." (Ap.gj. 28, 28) På grunn av at jødene ikke ville ta imot tilbudet om det konkrete Guds-riket og kongen i dette riket, som er Jesus, så ble konsekvensene av dette at de som folk og som pasjon gikk vanskelige tider i møte. Den verdslige historie stadfester til fulle at det profetiske ord om dette har gått i oppfyllelse. Og på samme måte som jødene har hatt vanskelige tider, så sier Guds ord at de også i framtiden skal stå overfor store vanskeligheter, men Gud, som fører dem fram både gjennom verdens— og frelseshistorien, skal føre dem fram slik at de står som seierherrer til slutt. Det går slik som det profetiske ord sier. Vær sikker på det. "For de dager skal komme over deg (Jerusalem) da dine fiender (romerne) skal kaste en volt opp om deg og kringsette deg og trenge deg fra alle sider, og slå deg til jorden og dine barn i deg, og ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." (Luk. 19, 43-44) "Og Jesus sa til ham: Ser du disse store bygninger (templet)? Det skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned." (Mark. 13, 2) "Da skal de (hedningene) overgi dere (jødene) til trengsel og slå dere i hjel, og Dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." (Matt.24,9) "Og de (jødene) skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende." (Luk. 21, 24) "Se, deres hus (jødenes land) skal overlates dere selv. Jeg sier dere at Dere ikke skal se meg før den stund kommer da dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn. (Og dette er Jesu andre komme for å frelse jødene og opprette 1000års-riket i Israel)" (Luk. 13, 35) Dette at jødene ikke ville ta imot Jesus og omvende seg, førte til at de aller fleste av dem forherdet sitt hjerte, slik at de ikke så/ser at Jesus var/er deres lenge etterlengtede Messias. Dette er den store forherdelsen i frel -s e s h i s t o r i e n , og den har vart nå i 2000 år. På grunn av dette har Gud lagt en kollektiv skyld over jødefolket, som gjenspeiler hele deres historie fra år 70 e.Kr. og fram til i dag. På grunn av at jødene ikke ville ta imot Jesus som Messias, ble konsekvensene av dette følgende: For det første ble opprettelsen av 1000-års-riket utsatt med i alle fall ca. 2000 år, og vi fikk menighetens tidsperiode.

For det andre ble landet inntatt og ødelagt av romerne i år 70 e.Kr., og jødene ble bortvist fra Israel og måtte dra ut i den store landflyktigheten. For det tredje har denne bortvisningen ført til de forferdeligste lidelser for det jødiske folk. Noe av dette er direkte straff fra Gud, mens en god del er forvoldt av hedningene. For det fjerde har Gud lagt et åndelig dekke over jødene som nasjon i denne tiden slik at de ikke med sin beste vilje er i stand til å se og forstå at Jesus var/er Messias. Dette dekket gjør også at de er fiender av forkynnelsen av evangeliet. (Rom.11,28)

For det femte står de overfor store vanskeligheter, både i Israel og hvor de enn måtte være i verden, men Gud, som har begynt å føre dem hjem til Eretz Israel i dette århundrede, skal se til at hedningene ikke greier å ta knekken på jødene, men føre dem fram i overensstemmelse med det profetiske ord. Denne forherdelsen er så dyptgripende, og den har en slik karakter og har hatt slike forferdelige konsekvenser for det jødiske folk at deres lidelser (både åndelige og legemlige) ikke kan sammenlignes med lidelsene til noe annet folk som vi kjenner fra historien. Det at jødene ikke ville ta imot Jesus som deres Messias, er selve hovedårsaken til deres mange vanskeligheter i disse 2000 år. Det at de ikke ville ta imot Jesus er selve grunntragedien i hver enkelt jødes liv og i deres historie. Da jødene ikke ville ta imot Jesus som deres Messias, la Gud selv et åndelig dekke over jødene som folk og som nasjon, og dette dekket er av en slik forherdelsens kvalitet at de ikke er i stand til å se og forstå at Jesus er Messias. Dette dekket er det bare Gud, han som i sin tid la på dem dekket, som kan ta bort, og når han engang i framtiden tar det bort, så oppdager jødene at Jesus er Messias. Dette er det samme som Israels frelse. "Men deres (jødenes) sinn er blitt forherdet, for like til denne dag blir det samme dekket liggende når de leser den gamle pakt, uten at det biir åpenbart at den oppheves i Kristus. Men til denne dag ligger et dekke over deres hjerter når Moses leses, men når det (jødene) omvender seg til Herren, biir dekket tatt bort." (2. Kor. 3, 14-16) Dette vil ikke si det samme som at dette åndelige dekket ligger over enhver jøde. På samme måte som det finnes hedninger som tror at Jesus er jødenes Messias, finnes det også jøder i denne tidshusholdning som tror at Jesus er Messias. Dette er de såkalte messianske jøder, og de hører med til menigheten. Forherdelsen er derfor bare delvis og heldigvis ikke total. Gud tar imot alle som vil omvende seg og tro på Jesus. Dette gjelder både jøder og hedninger. Gud gjør ikke forskjell på folk, men etter at menigheten er tatt ut, skal Israel bli omvendt som helt folk og som hel nasjon. Dette betyr at alle jøder, som har overlevd den store trengsel, skal bli troende (messianske) jøder og være hovedbærere for utbredelsen av evangeliet i 1000-års-riket — sammen med Jesus som skal være konge over hele verden ut ifra Jerusalem og Israel. "For jeg vil ikke, brødre, at Dere skal være uvitende om denne hemmelighet — forat Dere ikke skal tykkes dere selv kloke — at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn (uttagelsenavden kristnemenighet) og således skal hele Israel bli frelst, som skrever står: Fra Sion (Jerusalem) skal redningmannen (Messias) komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob (Israels frelse), og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem." (Rom. 11, 25-27) Da jødene som folk bare forherdet seg mer og mer og ikke ville tro på Jesus, fikk dette følgende konsekvenser for forholdet mellom jøder og hedninger i frelseshusholdningen. For det første forsvant tilbudet om opprettelsen av 1000-års-riket etter hvert inn i en hemmelighetstilstand, og menighetens tidsalder (nådens tid) trådte fram. Både framstillingen i Ap.gj. og i Bibelen forøvrig viser at dette er riktig. I Jakobs utsagn i Ap.gj. 15, 14-18 kommer det tydelig fram at Gud hadde gitt opp sin opprinnelige plan med å frelse jødene og opprette 1000-års- riket på dette tidspunktet. Her blir det nemlig poengtert at: For det første så tar Gud ut den kristne menighet, og for det andre så skal han (Jesus), etter at dette er gjort, komme igjen for å oppbygge Davids falne hytte. Dette er det samme som å oppreise Israel som folk og som nasjon og opprette 1000års-riket i Israel. Hovedhensikten med dette er at alle hedningefolkene skal søke til Israel i 1000-års-riket, og at Jesus skal være konge over hele verden. "Simeon (Peter) har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. Og dermed stemmer profetenes ord overens, således som det er skrevet: Deretter vil jeg (Jesus) vende tilbake og igjen oppbygge Davids falne hytte, og det nedbrutte av den vil jeg atter oppbygge, og jeg vil igjen oppreise den, forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette som er kjent av ham fra evighet av." (Ap.gj. 15, 14- 18) For det andre gled etter hvert den største del av det jødiske folk inn i den store forherdelsen, slik at de ikke lenger kunne være i stand til å være objekt for mottagelsen av Guds ord og evangeliet. Dette vil si det samme som at det store flertall av jødene ikke var i stand til å ta imot det kristne budskapet og bli frelst. Frelsestilbudet gled over til hedningene, som gledde seg over at de var verdige til å tilhøre Guds-riket eller menigheten. "For løftet hører dere (jødene) til og deres barn og alle dem som bor langt borte (hedningene), så mange som Herren vår Gud kaller til." (Ap.gj. 2, 39) "Peter opplot da sin munn og sa: Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk, men blant ethvert folkeslag tar han imot den som frykter ham og gjør rettferdighet." (Ap.gj. 10, 34-35) "Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet." (Ap.gj. 11, 18) "Da tok Paulus og Barnabas til orde og sa dem (jødene) rett ut: Det var nødvendig at Guds ord ble talt først til dere, men siden Dere støter det fra dere og ikke akter dere verdige til det evige liv, så vender vi oss nå til hedningene. For så er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg (Jesus) til et lys for hedningene, forat du skal være til frelse inntil jordens ende. Da hedningene hørte det, ble de glade og priste Herrens ord, og de tok ved troen så mange som var utsett til evig liv." (Ap.gj. 13, 46-48) "Simeon (Peter) har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger for sitt navn. (Ap.gj. 15, 13) For det tredje gled også formidlingen av Guds ord bort ifra jødene og over til hedningene. Det ble ikke lenger Jerusalem og de andre byene i Israel som ble sentrum for kristendommen, men Antiokia og de forskjellige byene i Lille-Asia, hvor det ble dannet kristne menigheter. På samme måte som Kristi legeme består både av jøder og hedninger, besto også disse menighetene av begge kategorier mennesker. For det fjerde ble det ikke lenger templet i Jerusalem og de forskjellige synagogene rundt omkring i Israel som ble sentrum for Guds-tilbedelsen i kristendommen. Det ble etter hvert opprettet kristne kirker hvis medlemmer bestod både av jøder og hedningekristne. For det femte forandret forkynnelsen både karakter og siktemål etter at jødene ikke ville være bærere for Guds-ordet i Guds-riket (1000-års-riket). Jødene hadde jo fått i oppdrag å forkynne evangeliet for hele verden (alle folkeslag). "Og Jesus trådte fram, talte til dem (de elleve apostler) og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet Dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil tidsalderens ende." (Matt. 28, 18-20) Verdensmisjonsoppdraget ble gitt til jødene, og det er en misforståelse å si og mene at det er bl itt gitt eller overtatt av kirken. Det var Israel som fikk dette oppdraget av Gud, og selv om jødene sviktet, så står Guds kall til folket ved lag. Etter at menigheten eller den sanne kirke er blitt opprykket til Gud, etter at domstiden (høsten) er begynt på jorden, og etter at jødene har gitt seg over til Gud som folk og nasjon, så vil vi bli vitne til den fantastiske foreteelsen at troende jøder tar over den kristne forkynnelsen i den siste delen av Guds-rikets hemmelighetstilstand på denne jord. Denne forkynnelsen biir en riktig forkynnelse i og med at de både forkynner frelsen i Jesus Kristus, og at de forkynner riket for Israel. Da er de altså kommet på sin rette plass igjen som formidlere for Guds ord og Guds ordninger, men det leie og det fatale er at ca. 2000 år er gått uten at jødene har kunnet være aktivt med i utbredelsen av Guds-riket og Guds ordninger i alle disse år. "Og dette evangelium om riket (det konkrete 1000-års-riket) skal forkynnes over hele jorderike som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden (tidsalderens ende) komme." (Matt. 24, 14) "Og først må evangeliet forkynnes for alle folkeslag." (Mark. 13, 10) Hvordan kan vi vite at det er jødene som skal være formidlere for denne forkynnelsen og ikke kirken eller menigheten? Dette er enkelt å svare på; men likevel er det så viktig at dette blir rett forstått og rett forkynt. Dette er en av nøklene til en riktig og full forståelse av menighetens forhold til Israel.

For det første er Matt. 24 sagt til jødene og ikke til kirken. For det andre angår hele konteksten fra vers 9 og ut kapitlet den store trengsel, og menigheten er på det tidspunktet ikke på jorden, men er opprykket til Gud i himmelen. (1.Tess.1,10 og Joh. Åp.3,10) I full overensstemmelse med Matt. 24, 14 står det også i Lukas at, etter at trengselstiden for Israel og for verden forøvrig er begynt, så kommer 1000-års-riket. "Således skal også dere. (jødene), når Dere ser dette skje, vite at Guds rike er nær." (Luk. 21, 31) Etter at jødene er blitt omvendt til Jesus, og etter at Jesus er kommet tilbake, skal altså jødene fortsette sitt kall som verdensmisjonærer og i hast gå ut i all verden og forkynne evangeliet om riket som et vitnesbyrd. Etter at dette er skjedd, skal den nye tidsalder komme, det konkrete og historiske 1000-års-riket, med Jesus som konge ut ifra Jerusalem. Se Matt. 22, 1-10. Lignelsen om kongesønnens bryllup forteller oss for det første om jødenes forkynnelse blant sine egne i den første kristne tiden. For det andre forteller den om jødenes slapphet og passivitet overfor innbydelsen om å komme til bryllupet, som er det samme som 1000-års-riket. For det tredje forteller den oss om Jerusalems ødeleggelse vers 7. For det fjerde forteller den oss om hvordan jødene vil ta opp igjen forkynnelsen i sluttfasen av hemmelighetstilstanden for riket. Og denne forkynnelsen skal gå ut til hedningene. Dette er det samme som Matt. 24, 14 omhandler. "Og Jesus tok atter til orde og talte til dem i lignelser og sa: Himlenes rike er å ligne med en konge (Gud) som gjorde bryllup for sin sønn (Jesus). Og han sendte sine tjenere ut for å be de innbudne (jødene) komme til bryllupet, men de ville ikke komme. Atter sendte han andre tjenere ut og sa: Si til de innbudne: Se, jeg har gjort istand mitt måltid, mine okser og mitt gjø-fe er slagtet og alt er ferdig, kom til bryllupet (1000-års-riket). Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, den ene til sin åker, den annen til sitt kjøpmannskap, og de andre tok fatt på hans tjenere, hånte dem og slo dem i hjel. Men kongen ble harm, og sendte sine krigshærer ut og drepte disse manndrapere og satte ild på deres by. (Jerusalems ødeleggelse år 70 e.Kr.) Deretter sier han til sine tjenere (det er fortsatt jødene han taler til, men nå de frelste jøder ved avslutningen av vår tidshusholdning): Bryllupet er vel ferdig, men de innbudne (de vantro jøder) var det ikke verd, gå derfor ut på veiskjellene (ut til hedningene) og be til bryllups så mange Dere finner. Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester." (Matt. 22, 1-10) De som ikke vil ta imot denne forkynnelsen og dette budskapet, de skal Jesus selv fordømme når han kommer tilbake, og de skal ikke få anledning til å være medlemmer i 1000-års-riket her på denne jord. "Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighetstrone (i Jerusalem). Og alle folkeslag skal samles for hans åsyn, og han skal skille dem fra hverandre, likesom hyrden skiller fårene fra gjetene, og han skal stille fårene (de frelste) ved sin høyre side, men gjetene (de ufrelste) ved den venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, Dere min Faders velsignede! arv det rike (1000-års-riket) som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt." (Matt. 25, 31-34) Men det er ikke bare de vantro hedninger som ikke kommer inn i riket. Dette gjelder også de vantro jøder. At vantro hedninger ikke kommer inn, det er naturlig og forståelig, men at rikets barn ikke kommer inn, det er en katastrofe — for 1000-års-riket er jo først og fremst jødenes rike og et tilbud til dem, men vi hedninger får jo også nyte godt av det dersom vi steller oss slik at vi kan få innpass i dette riket. Og det bestemmer vi selv — både jøder og hedninger. Det er valget i tiden som bestemmer hvor vi skal tilbringe evigheten. "Men jeg (Jesus) sier dere (jødene) at mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himlenes rike (1000-års-riket), men rikets barn (jødene) skal kastes ut i mørkret utenfor, der skal være gråt og tenners gnissel." (Matt. 8, 11-12) "Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett, og de skal kaste dem i ildovnen, der skal være gråt og tenners gnissel. Da skal de rettferdige skinne som solen, i sin Faders rike (1000-års-riket). Den som har Ører, han hører!" (Matt. 13, 41-43) "Der skal være gråt og tenners gnissel når Dere (jødene) får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, men dere selv kastet utenfor." (Luk. 13, 28) I tillegg til det som allerede er nevnt om jødenes rolle som verdensmisjonærer etter at nådens tidshusholdning er avsluttet og i 1000-års-riket, så må vi huske på at dette er i full overensstemmelse med de mange gammeltestamentlige profetier og løfterom dette. "Og det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus (templet) står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder, og alle hedningefolk skal strømme til det. Og mange folkeslag skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han (Jesus) kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem. (Esaias2,2-3) "Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine vejer, og vi kan ferdes på hans stier. For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem." (Mika 4, 2) Disse mektige vitnesbyrd forteller oss at jødene ikke bare skal være verdensmisjonærer i 1000-års- riket, de forteller oss også at hedningefolkene frivillig og av seg selv skal komme til Jerusalem for å tilbe Jesus der. Det konkrete 1000 års-riket blir på denne måten glanstiden av tidshusholdningene på denne jord. Det blir en tidshusholdning da det blir et intimt samarbeid mellom himmelen (Guds bolig) og jorden, og hvor alt er gjenopprettet som profetene talte om. Paulus beskriver denne tidshusholdningen på følgende måte: "idet han (Gud) kunngjorde oss sin viljes hemmelighet etter sitt frie råd, som han fattet hos seg selv om en husholdning (1000-års-riket) i tidenes fylde at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene og det som er på jorden. (Efes. 1, 9-10) Det er ikke bare det at jødene skal være verdensmisjonærer i slutten av Gudsrikets hemmelighetstilstand, de skal også fortsette evangeliseringen i selve Israel — en oppgave som de også sviktet, og som fra deres side har ligget nede i snart 2000 år. "Men når de (hedningene i den store trengsel) overgir dere, da vær ikke bekymret for hvorledes eller hva Dere skal tale, for det skal gis dere i samme stund hva Dere skal tale. For det er ikke Dere som taler, men det er deres Faders Ånd som taler i dere ... Men når de (hedningene) forfølger dere i den ene by, da fly til den andre, forsannelig sier jeg dere: Dere skal ikke komme til ende med Israels byer før Menneskesønnen kommer. (til dom og til opprettelse av 1000-års-riket)" (Matt. 10, 19-20 og 23) Som vi sa innledningsvis under punkt fem, så forandret forkynnelsen både siktemål og karakter etter at jødene ikke ville ta imot Jesus og være budbærere for Guds-ordet i det kongkrete Guds- riket. Dette gjaldt både omfanget av forkynnelsen, som vi`allerede har påvist i og.med at verdensmisjonærene, jødene, ble satt inn på et sidespor i frelseshusholdningen, og dette gjaldt også forkynnelsens karakter. I og med at jødene ikke ville være bærere for verdensmisjonsoppdraget, så forsvant også denne oppgaven, og vi fikk forkynnelsen om utkallelsen av Jesu legeme. Denne tar ikke sikte på at alle folkeslag skal omvende seg — dette er en umulighet i vårtidshusholdning — men den tar derimot sikte på å ta ut medlemmer til Kristi hemmelige legeme, som består både av frelste jøder og frelste hedninger i denne tidshusholdningen. "For løftet hører dere (jødene) til og deres barn og alle dem (hedningene) som bor langt borte." (Ap.gj. 2, 39) "Simeon (Peter) har fortalt hvorledes Gud fra først av drog omsorg for å få et folk av hedninger (utkallelsen av menigheten) for sitt navn." (Ap.gj. 15, 13) Av dette ser og forstår vi at både forkynnelsens omfang og karakter er begrenset i vår tidshusholdning. Kirken eller de kristne har fått det oppdraget å forkynne Kristus og nådens evangelium om at synden er sonet og gjelden betalt, slik at alle som vil, kan oppnå frelse ved å tro på Jesus. Den tjenesten vi er satt inn i heter "forlikelsens tjeneste", og i den skal også vi forsøke å nå så langt utover til hedningene som råd er, slik at så mange som mulig av hedningene kan bli medlemmer i Jesu mystiske legeme. Men vi kan ikke vente å nå ut til alle hedningefolk i vår tidshus-holdning. Bibelen forteller oss dette tydelig at den egentlige verdensmisjon er det jødene som skal forestå og være formidlere av. Som vi allerede har sagt, har kirken ikke fått den virkelige verdensmisjons-oppgaven, men "forlikelsens tjeneste", og når Jesu mystiske legeme er fulltallig, kommer Jesus ned i lufthimmelen og henter sin menighet til seg, og da skal vi bestandig være sammen med Herren. "Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss, vi ber i Kristi sted: La dere (alle mennesker) forlike med Gud. Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud." (2. Kor. 5,18-21) Jeg har i denne artikkelen behandlet en del aspekter angående forholdet mellom menigbetens tidsperiode og 1000-års-riket. Jeg vil i det følgende poengtere hvorfor det er så viktig at vi skiller mellom disse to tidshusholdningene. For det første lever vi i sluttfasen av nådens tidshusholdning, i og med at Gud fører jødene hjem igjen til landet, Eretz Israel. Dette at Gud fører jødene hjem igjen, er det største bevis vi har i dag på Guds allmakt og eksistens, at han holder det han lover, og at det profetiske ord går i oppfyllelse slik som det er gitt oss — konkret og direkte. Etter som frafallet bare mer og mer sprer seg og biir omfattende både i den kristne kirke (liberal og ateistisk teologi) og i kristenheten ved fornektelse av de kristne sannheter og ved antikristen oppførsel, så vil Israel og jødene mer og mer by seg fram som bærere av Guds-rikets tanker og ideer i framtiden. Av det som er nevnt ovenfor, er det derfor så viktig at vi har et rett og positivt syn på Israel og deres plass i frelseshusholdningene. Dersom dette skjer, forstår vi bedre Guds planer med sitt eget utvalgte folk, jødene, og da forstår vi også at når Gud nå fører dem inn igjen, så er nådens tidsalder i ferd med å ebbe ut, hva som gjelder den jordiske fasen av denne. Den sanne menighet skal til himmelen og få lønn for sin trofasthet, mens de frelste jøder i endens tid skal være Guds folk på jorden. "Lær en lignelse av fikentreet (bilde på Israel): Så snart det kommer saft i dets grener (nasjonale hjemvenden), og dets blader springer ut, da vet dere at sommeren (1000-års-riket) er nær." (Matt. 24, 32) For det andre er det riktige forholdet mellom menighetens tidsperiode og 1000års-riket svært så lite kjent og enda mindre forkynt. Dette kommer av at de aller fleste teologene og mange av forkynnerne ikke skiller mellom disse to periodene, men mener fortsatt at menigheten (kirken) har overtatt jødenes rolle og jødenes løfter. Men så viser det seg plutselig at Gud er slik som han har sagt i sitt ord at han er. Nemlig: At han for det første har gitt oss det profetiske ord som et lys som skinner på et mørkt sted (framtiden), og for det andre at han holder det han lover — både til menigheten og til jødene. Jødenes hjemvenden til Israel i dette århundre forvirrer sant nok det teologiske systemet, som stort sett er galt når det gjelder en riktig forståelse av forholdet mellom menigheten og jødene, men Gud tar ikke hensyn til det som er galt — det skal bort. Han har bundet seg til det profetiske ord og til de forskjellige løfter, og det er dette han er interessert i å holde seg til. Han er i det hele tatt ikke interessert i å holde seg til eller forsvare et teologisk system som både er galt og avleggs i forhold til det profetiske ord. Hva som gjelder Guds-riket i vår tidsperiode, nådens eller menighetens tid, så er dette ikke noe konkret rike, men et "nåde-rike", som en ikke kan se med sine egne øyne. Guds-riket i vår tidsperiode er skjult til stede i en hemmelighetstilstand, og medlemmene er alle mennesker, både jøder og hedninger, som har den Hellige Ånd til innsegl og pant til forløsningens dag (Jesu gjenkomst for menigheten). (Efes. 4, 3) Hva som gjelder Guds-riket i framtiden, så skal dette bli et konkret og fast historisk Guds-rike, 1000-års-riket, med Jesus som konge og de frelste jøder som hovedbærere for dette riket ut ifra Jerusalem og Israel. Vi ser fram til og gler oss til det nye som kommer. Vi ser fram til den konkrete manifestasjon av Guds-riket på jord, og i denne vår glede vil vi være med på å peke på Guds planer med jødene og på en ny og revidert forståelse av det profetiske ord og av Guds-riket på denne jord. Gud har ikke forkastet sitt folk jødene. Hanfører dem fram gjennom frelseshistorien og frelsestidshusholdningene, som en god hyrde som vokter sin hjord. Gud har store og gode planer med jødene i Midt-Østen, og han fører dem fram i full forståelse med det profetiske ord. Ja, ikke bare det, men mye av det profetiske ord er allerede blitt historie og samtidshistorie i Israel. Er det da ikke snart på tide at vi ser og forstår at Israels Gud er Historiens Herre, og at historiens forløp går slik som han har bestemt. Det som vi mennesker har funnet på i løpet av historiens gang vil vise seg bare å være små krusninger på historiens overflate, som på ingen måte vil få varig verdi eller være i stand til å forandre historien. Gud har bestemt historiens hovedtrekk for lenge siden, og når vi mennesker forsøker å forandre historien eller bygge storverk på jorden, så dilter vi bare etter vår Herre, som går foran og bestemmer retningen. Og historiens retning går imot jødene og Israel. Verden vil bare bli mer og mer opptatt av jødene — både på godt og vondt. Og skjult bak jødene i Midt-Østen ligger Guds-riket i sin synlige og konkrete manifestasjon. Vi ber om at såmange som mulig må få se og forstå dette.

Sluttkommentar: Loven i dens hele omfang og utstrekning gjelder først og fremst kun og alene Israel. Dernest er det under det kommende 1000 års riket vi til fyle vil ha mulighet for å etterleve alle Guds bud og forskrifter. Under denne tidshusholdningen. Menigheten eller nådens tid, er det søndagen som alltid har vært de troendes fremste dag for da så de først Herren oppstanden.

"Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter høytiden med usyret brød. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag." (Apostlenes gjerninger 20:6-7) ”På den første dag i uken skal hver og en av dere hjemme hos seg selv legge til side det han får lykke til, for at ikke innsamlingen først skal begynne når jeg kommer.” (1. Korinter 16:2) Justin Martyr, som var en betydningsfull leder i ”urkirken” skriver: "På den dag vi kaller søndag, kommer vi alle - uansett om vi bor i byen eller på landet - sammen på ett sted. Da leser vi de profetiske skrifter og apostlenes opptegnelser. Vi samles i fellesskap da, fordi det er den første dag, og fordi at Kristus på den dag stod opp fra de døde. Vi er omskårne fra synd og villfarelse ved vår Herre Jesus Kristus som stod opp igjen fra de døde den første dag i uken. Og derfor ble denne dag den første og fremste av alle dager.” Vi tilføyer den vesentlige info at Justin Martyr led martyrdøden i år 140, altså var dette lenge før Keiser Konstantin. Dette er et MEGET viktig poeng, ettersom det argumenteres heftig for at det var Pavekirken som flyttet helligdagen fra Sabbaten til søndag, som var kjent som ”solgudens dag” og en hedensk dag. Det er altså ikke noe poeng å trekke inn Pavekirken her, da vi finner historisk dokumentasjon på at de første kristne samlet seg på den første dag i uken. Det var altså vanlig at man samlet seg til gudstjeneste ”den første dag i uken”. På denne måten synliggjorde de første kristne også at de ønsket å markere denne dagen fordi det var på søndag morgen verden for første gang fikk høre budskapet ”Han er oppstanden – Han lever!” De første kristne holdt ingen dager fremfor andre som et påbud men søndagen ble allikevel ”deres” dag da det var Herrens dag. Da de først fikk se ham oppstanden. Dernest ser vi også at de foretrakk søndagen fordi dette brøt med jødedommen. Noen vil hevde at de første jødekristne oppsøkte synagogene for å være sammen med jødene og holde gudstjeneste på Sabbaten. Vi finner også eksempler på at Paulus oppsøkte synagogen når han kom til et nytt sted. Ja, dette er riktig. Men fordi Jesu etterfølgere ble utvist fra synagogen og forkastet av jødene, ble det til at de holdt ved med å samles på søndagene i stedet. Etter hvert ble det også mer og mer påkrevd å sette et skille mellom evangeliet og jødedommen. Dette finner vi i flere av brevene. For å bryte med jødedommen så foretrakk de første kristne derfor søndagen.

Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=linjene-i-esekiel-40-48 http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-85-er-adventistene-en-sekt-hva-er-en.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=vi-har-en-jodisk-tro http://blog.janchristensen.net/2012/04/nr-381-jesus-dde-pa-en-onsdag-sto-opp.html http://blog.janchristensen.net/2011/09/nr-195-1000-ars-riket.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-185-erstatnings-teologi.html http://blog.janchristensen.net/2011/08/nr-91-er-israel-og-jdene-et-utvalgt.html http://blog.janchristensen.net/2011/03/sprsmal-60-skal-vi-holde-sabbaten.html http://blog.janchristensen.net/2010/09/nr-16.html http://kristenbloggen.net/media/templet_dets_presteskab_og_gudstjenester_pa_kristi_tid_av_alfred_edersheim.pdf http://janchristensen.net/sabbat_eller_soendag.pdf http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=desmond-ford-om-syvdags%20adventistene http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=desmond-ford-om-syvdags%20adventistene http://janchristensen.net/Bibelens_store_profetier_John_F_Walvoord.pdf

søndag 21. april 2013

Nr. 594: Når ordet Ånd forekommer i skriften er det aldri med sikte på at Ånden er en EGEN PERSON MED EGET NAVN! Ergo, hele treenighetslæren er imot skriften!

Nr. 594:

Når ordet Ånd forekommer i skriften er det aldri med sikte på at Ånden er en EGEN PERSON MED EGET NAVN! Ergo, hele treenighetslæren er imot skriften!

Jeg tror ikke Gud er dum, derfor forkastet jeg også treenighetslæren med tre likestilte Guder i èn felles Triade Gud. Vi leser i skriften at Gud omtaler menneske med èn Ånd, Satan likeså og Antikrist, og seg selv og sin elskede Sønn Jesus Kristus. Når ordet Ånd kommer opp i skriften, er det ALDRI under noen omstendigheter nevnt med sikte på at Ånden er en EGEN PERSON MED EGET NAVN! Ergo, hele treenighetslæren er imot skriften! Illustrasjonsbilde viser Gud Fader og Jesus Kristus, de eneste som vi vil møte i himmelen da de er omtalt i skriften som personer med egen navn. Da forventer, tror og er jeg overbevist om at de er som oss mennesker, personer selv om Gud Fader og den Herre Jesus Kristus er så mye større, og mer enn vår forstand rommer og fatter



1 Kor. 2. 10 Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud; 11 for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd; 12 men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud, 13 det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord. 14 Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det, for det dømmes åndelig; 15 men den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen; 16 for hvem har kjent Herrens sinn, så at han skulde lære ham? men vi har Kristi sinn.

Fra Store norske leksikon om Den Hellige ånd:

Den hellige ånd, i den kristne treenighetslære den tredje person i guddommen. Læren om Den hellige ånd kalles pneumatologi (av gr. 'ånd').

Bibelske perspektiver

I Bibelen nevnes Ånd(er), Guds Ånd og Ånden, mens betegnelsen Den hellige Ånd er sjelden. I Det gamle testamente er ånden Guds skaperkraft og også det guddommelige åndedrett som vekker Adam til live. Siden lever mennesket mellom Guds innpust og utpust; mennesket har ånd, det har Guds livspust i seg. Det varierer i hvilken grad dette åpner for en dualistisk forståelse av forholdet mellom ånd og kropp (kjød), mellom guddommelig gnist og jordisk, fysisk forgjengelighet. Moderne forsøk på å utvikle en økologisk teologi benytter dette perspektivet til å understreke Åndens immanente (iboende) tilstedeværelse i skapelsen. Ånden er som det guddommelige livselement allmenn. Den kan også være en gave som gir spesiell kraft og inspirasjon til lederskap, til profeti, til innsikt og visdom. Ekstase oppfattes gjerne som utslag av ånden, men tvetydigheten i slike fenomener fører til et behov for tolkning, for å «prøve åndene om de er av Gud» (1 Joh 4,1). I urkirken var det vanlig å betrakte ekstatiske uttrykk, f.eks. tungetale, som særlige åndsgaver (karismer). Paulus motsier ikke dette, men vender oppmerksomheten fra ekstase til etikk. De fremste gavene er tro, håp og kjærlighet (1 Kor 12–14), som kjennetegner livet i ånden. Dåpen er innvielsen til dette livet, og den kristne menighet/kirken er det fellesskap der livet i ånden utfolder seg. Åndens ytringer i dette liv er pant på det kommende oppstandelsens liv. Som Gud en gang skapte verden ved sin ånd, skal den nyskapes ved den samme ånd (lat. creator spiritus).

Det er et kjennetegn på frelsestiden at den spesielle åndsutrustning utvides til å gjelde alle, også de som vanligvis ikke var tillagt autoritet (jfr. Joel 3, Apg 2,17 ff.). Guds suverene tildeling av åndsmakt er for øvrig en kilde til stadig spenning mellom en direkte åndsbasert og en mer institusjonsbasert myndighet. Kirkelig strategi har gjerne vært å knytte ånden til utøvelse og tolkning av etablert autoritet. Men teologisk er det vanskelig å komme fra at Den hellige ånd ikke kan begrenses av menneskelige ordninger og forventninger. Gjennom hele kirkens historie har det oppstått bevegelser som har ment seg bemyndiget av ånden til oppbrudd og forandring.

I Det nye testamente er åndens nærvær tegnet på at frelsestiden er nær. Jesus er fylt av Guds ånd, og etter hans bortgang får disiplene ånden som et uttrykk for Guds fortsatte tilstedeværelse og virke blant dem. Gjennom ånden utrustes de til å utføre det oppdrag de har fått (Apg 2; Joh 20, 21 ff.). Når de troende senere påkaller ånden (epiklese), gjenkalles åndsutgytelsen i liturgien. I Johannesevangeliet kalles Den hellige ånd for Talsmannen (gr. Parakleten) eller Sannhetens ånd som skal veilede disiplene til hele sannheten etter at Jesus er borte, og vise verden hva som er synd, rett og dom. Ånden har her primært en åpenbarings- og erkjennelsesfunksjon.

I kirkehistorien Ånden i den oldkirkelige trosbekjennelse

I Oldkirken utvikles læren om Den hellige ånd med henblikk på erkjennelse av den guddommelige sannhet og åpenbaring, tilegnelse av frelsen (soteriologi), kirkesyn og sakramentsforvaltning (ekklesiologi), det kristne liv (etikk) og håpet om oppstandelse og evig liv (eskatologi). Dette nedfelles i trosbekjennelsens tredje artikkel. Den stadfester også troen på Den hellige ånd som en tredje person i guddommen slik kirkemøtet i Konstantinopel 381 fastslo. I vestlig kirketradisjon

Opp gjennom teologihistorien, særlig i den vestlige kirke, kan det se ut som om den teologiske behandling av Åndens mange virkefelter har skjedd på bekostning av en mer direkte og eksplisitt pneumatologi. Det har heller ikke vært lett å fastholde et personalt språk om Den hellige ånd, som ikonografisk gjerne fremstilles som en due (jfr. Matt 3,16). I den vestlige tradisjonen etter Augustin, som forstod Den hellige ånd som den sammenbindende kjærlighet i guddommen, blir Ånden gjennomgående relasjonelt eller funksjonelt bestemt. Her dominerer også en frelseshistorisk (frelsesøkonomisk) innplassering av Ånden. Det betyr at Ånden viderefører og utfolder Kristi gjerning og er underordnet Kristus. Kristologien (læren om Kristus) dominerer og kontrollerer pneumatologien.

Reformasjonen innebar en ytterligere kristologisk konsentrasjon, og luthersk teologi knyttet Den hellige ånd særlig til meddelelsen av Guds ord. Det er ånden som i forkynnelsen av ordet «driver til Kristus» og skaper tro og nytt liv. Også helliggjørelsen er åndens suverene gjerning; åndens rolle ivaretar prinsippet om Guds nåde alene. Den idealistiske religionsfilosofi (se Hegel), senere konfrontert av dialektisk teologi, utviklet en spesiell tolkning av forholdet mellom ånd, fornuft og historie der ånd(en) blir sett som den drivende kraft i historien. Forholdet til østkirkens syn

Forskjellen mellom vestlig og østlig tradisjon utdypes når den vestlige kirke tilføyer filioque (Ånden utgår ikke fra Faderen alene, men fra Faderen og Sønnen) til den nikenske trosbekjennelse på 800-tallet. Dette bidrog til kirkesplittelsen mellom den østlige og vestlige kirke. For den østlige tradisjon (de ortodokse kirker) innebærer filioque en frakjennelse av Den hellige ånds selvstendighet, og reduserer treenighetsteologien til et speilbilde av den frelseshistoriske utviklingen. Strid og fornyelse

Striden om filioque og Åndens tilordning til Kristus belyser sentrale forskjeller i synet på forholdet mellom Gud, kirken og verden/skapelsen, samt forholdet mellom åpenbaring og historie. Et spørsmål er f.eks. om Den hellige ånd virker i verden og historien uavhengig av Kristus. I den økumeniske samtale er filioque et tilbakevendende tema, og dialogen mellom øst og vest har bidratt til en fornyet tematisering av læren om Den hellige ånd, og har stimulert en voksende interesse for spiritualitet. Noen mener at vestlig teologi er i ferd med å gjenvinne pneumatologiens betydning. Også feministisk teologi har brukt Den hellige ånd som utgangspunkt for en ny tolkning av treenighetslæren (sitat slutt).

Her en som ligger på vår hjemmeside:

Hva er Den hellige ånd?

Gjennom hele bibelen finner vi mange refferanser til ånder. Vi finner ikke noen beskrivelse av ånden som en egen person. Men den er den som skaper hendelser i tiden. Bibelen brukes begrepene ruah/pnevma; noe som også kan brukes om luft i bevegelse (vind).

I eldre beslektede religioner var alle disse ånde egenskaper gjerne navngitt med egne gudenavn. I Norge idag har vi puttet det i en stor sekk med merkelappen den Hellige ånd, for enkelhets skyld. På engelsk skiller man litt på "The holy ghost/ The holy spirit" littavhengig av hva man har brukt på grunnteksten. Man burde nesten si på Norsk at Maria ble unfanget med det Hellige spøkelse og etter pinsedagen kom den hellige ånd, det virker litt mer logisk enn at Jesus skulle sende noe som allerede hadde vært der 9 måneder før han ble født.

Noen av de åndene vi treffer i Bibelen har forskjellige oppgaver. Her er noen eksempler :

Guds ånd (1 Mos 1,2 / ruch Elohim) Herrens ånd ( Dom 3,10 / ruch JHVA ) Visdommens ånd ( Jes 11,2 / ruch chkme) Forstandens ånd ( Jes 11,2 / ruch Ubine) Råds Ånd ( Jes 11,2 / Ruch ubin) Styrkes ånd ( Jes 11 ,2 / ruch otze) Kunnskaps ånd ( Jes 11,2 / ruch u.gbure) Fryktens ånd ( Jes 11,2 / ruch u.irath ) Dommens ånd (Jes 4,4 / ruch mshpht) Renselsens ånd (Jes 4,4 / rush bor) Nådens ånd ( Sak 12,10 / rush chn) Bønnens ånd ( Sak 12,10 / ruch u-thcnumim) Den gode ånd ( Neh 9,20 / ruch e.tube) Den hellige ånd ( Sal 51, 11 / rush qdsh ) Sannhetens ånd ( Joh 14,17 / pneuma atEtheias) Troens ånd ( 2. Kor 4,13 / pneuma pisteOs) Åpenbaringens ånd ( Ef 1,17 / pneuma sofias) Herlighetens ånd ( 1. Pet 4,14 / pneuma doxEs) Talsmannens ånd ( Joh 14,26 / pneuma paraklEtos) Den hellige Gjenferd ( Mat 1, 18 / pneumatos hagiou) Den hellige ånd ( Ef 1,13 / pneumati hagiO) Jesu ånd ( Gal 4,6 / pneuma huiou) Denne vinden/ånden har fått en masse oppgaver i NT : Overbevise om synd (Joh 16,8 ) Frembringe den nye fødsel (Joh 3,5-6 ) Bevitne den nye fødsel ( Rom 8,16 Rense hjerte (App 15,8-9) Utøse Guds kjærlighet ( Rom 5,5) Gi kraft i bønnen. (Rom 8,26) Gi kraft til å vitne for Kristus (App 1,8) forvandle og herliggjøre det kristne liv (2 Kor 3,18) Fornye (Tit 3,5 ) Veilede (Joh 16,13) Trøste (Joh 14,16) Efeser brevet prøver på sin måte å forklare om denne vindens gjerninger:

Innsegl, ( Ef 1,13 ) Opplysing ( Ef 1,17) Samfunn ( Ef 2,18) Kraft ( Ef 3,16) Fylde ( Ef 5,18) Sverd ( Ef 6,17) Bønn ( Ef 6,18) I perioder av livet bruker vi disse ånde egenskapene forskjellig.

Innenfor barneoppdragelse heter det at barna lærer ikke av hva de voksne sier , de ser bare hva en gjør og lærer av det. På samme måte er det med vår Fader i himmelen. Vi kan lese oss til en masse , men vi ser bare hva han gjør blandt oss gjennom sine ånder i en eller annen form og tror på grunn av det.

Hva er for tiden den viktigste oppgaven for den hellige ånd sammen med deg?

På de aller fleste stedene hvor ordene rụach og pneuma forekommer, blir de brukt om Guds ånd, hans virksomme kraft, hans hellige ånd.

Det var først på 300-tallet e.v.t. at læren om at den hellige ånd er en person og en del av «guddommen», ble offisielt antatt som et kirkelig dogme. De eldre «kirkefedrene» framholdt ikke en slik lære. På 100-tallet lærte Justinus martyr at den hellige ånd var ’guddommens innflytelse eller virkemåte’. Heller ikke Hippolytus tilskrev den hellige ånd noen personlighet. Bibelens bøker viser i samstemmighet at Guds hellige ånd ikke er en person, men Guds virksomme kraft, som han benytter for å gjennomføre sin hensikt og vilje.

Jesus omtalte den hellige ånd som en «hjelper» og sa at denne hjelperen skulle «lære», «vitne», gi «overbevisende vitnesbyrd», «lede», «tale», ’høre’ og «få». Det framgår av den greske grunnteksten at Jesus i den forbindelse noen ganger brukte det personlige pronomen i hankjønn om denne «hjelper» (paraklet). (Jf. Joh 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 7–15.) Men i Bibelen er det ikke uvanlig at noe som ikke er en person, blir personifisert. Visdommen blir personifisert i Ordspråksboken (1: 20–33; 8: 1–36), og hunkjønnsformene av pronomenet blir her brukt om den i den hebraiske grunnteksten og også i mange oversettelser. (KJ, RS, JP, AT; se også Ord 8: 2, EN, NB.) Visdommen blir også personifisert i Matteus 11: 19 og Lukas 7: 35, hvor den blir omtalt som en som har både «gjerninger» og «barn». Apostelen Paulus omtalte både synden og døden og nåden som «konger». (Ro 5: 14, 17, 21; 6: 12) Han sier om synden at den «fikk en anledning», ’bevirket begjærlighet’, «forledet» og «drepte». (Ro 7: 8–11) Det er likevel tydelig at Paulus ikke mente at synden er en person.

Jesu ord om den hellige ånd, som Johannes refererte, må også ses i den sammenhengen de står i. Jesus personifiserte den hellige ånd da han omtalte ånden som en «hjelper» (gr. parạkletos, et hankjønnsord). Det er derfor med rette Johannes i sin gjengivelse av Jesu ord benytter personlige pronomener i hankjønn når han henviser til ånden som en «hjelper». Når derimot det greske ordet pneuma blir brukt i den samme sammenhengen, benytter Johannes et pronomen i intetkjønn om den hellige ånd, ettersom pneuma er et intetkjønnsord. Det at Johannes bruker et personlig pronomen i hankjønn når han refererer til parạkletos, er derfor et eksempel på at han følger grammatikalske regler, og har altså ikke læremessig betydning. – Joh 14: 16, 17; 16: 7, 8. (Artikkel ferdig).

Sluttkommentar: Slik jeg ser det, og som bibelen lærer det, så er Guds Ånd tilstede over alt. Vi ser Gud selv i naturen og i sitt skaperverk. Vi så og ser hans fortrinn overalt og hvordan han er, det er han som er opphavet til alle også det skapte.

Selve solen klarer ikke å varme opp hele jorden, den trenger kun ned ca. 1 km. Men det er en et vulkanfjell som går igjennom hele jorden som varmer opp resten slik at det er fisk og andre planter på dypere vann en 1 km ned, er ikke Gud stor? Hvordan kan vi da si at den Hellige Ånd er en egen person? Men når det gjelder Antikristens Ånd som også virker? Da forstår vi at det ikke er en egen person vi har å gjøre med, men en Ånd og et tankevirksomhet som får menneskene til å tenke og handle i en retning som er i samsvar med den Ondes vilje!

Men vi tror på Den hellige ånd, men da som Guds virksomme kraft. At den Katolske Kirka begynte å tilegne Den hellige ånd noe som vi ikke finnes bibelsk dekning for, det burde få oss til å innse at dette med treenighetslæren er en villfarelse. Men så la oss allikevel ikke gå glipp av den velsignelse det er å erfare Guds kraft og Guds sannhet i sitt liv. Ønsker bare å ta med noen tanker her om forholdene ved treenighetslæren: Gud er Jesu far. Lukas forteller om engelen Gabriels budskap til jomfru Maria: "Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone." (Luk.1;31-32).

Og videre leser vi: "Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn." (v.34-35). Ifølge treenighetslæren er Den Hellige Ånd 3dje person i denne lære. Men hvis denne Ånd er en person, må jo den være Jesu far. Men engelen gir en tydelig orientering om hva Den Hellige Ånd er: "Den Høyestes kraft". Det var Gud som ved sin kraft utvirket at Jesus ble født som Guds Sønn. Martin Luther og flere andre reformatorer reformerte ikke grundig nok, men var fortsatt under innflytelse av noen falske læresetninger i romerkirken. Men bibellesere etter reformasjonen påstod at treenighetslæren både strider mot Skriften og mot fornuften.

Treenighetslærens opprinnelse

På et kirkemøte som ble avholdt i Nikea år 325, tvang keiser Konstantin igjennom at delegatene skulle godta treenighetslæren, som da bestod av fader, mor og sønn. Den Hellige Ånd ble først gjort til en person og innlemmet i treenighetslæren på et kirkemøte i Konstantinopel år 381. Maria ble samtidig tatt ut av treenigheten og utropt til å være "himmelens dronning". Dette forklarer den katolske kirkes dyrking av Maria som "Guds mor". I 1950-51 proklamerte den samme kirke Marias himmelfart, en urimelig og usann påstand som en verdsliggjort verden ikke reagerte på så vidt vi fra vårt ståsted i Norge kjenner til. Kirkehistorien forteller oss at den kristne verden på Konstantins tid var sterkt påvirket av gresk filosofi på flere områder, samtidig som den var villig til å imøtekomme hedenske oppfatninger for å gjøre den kristne tro mere tiltalende for de store masser.

Den katolske påstand

En stor del av den kristne verden tror på den katolske påstand at tro på treenighetslæren er en forutsetning for å bli frelst. La oss derfor se på hva denne læren går ut på: "Gud er èn og dog tre, tre og dog èn, tre personer i en substans. Alle er like evige, like mektige og like allvitende. Jesus er sann Gud fra evighet til evighet." Denne formulering mangler både fornuft og logikk. En sønn kan av meget naturlige grunner ikke være like gammel som sin far, og derfor heller ikke like evig. Salme 2 er profeti om Jesus: "Du er min sønn, jeg har født [hebraisk: avlet, frembrakt] deg idag" (v.7).

I 5. Mos.18;18 lar Gud Moses forutsi: "En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg [Moses]." Da denne profeti var oppfylt, kunne Peter i sin tale i Jerusalem peke på dette løfte (Ap.gj.3;22). Faderen og Sønnen er to personer, forteller Jesus: "Men også i deres lov står det skrevet at to menneskers vitnesbyrd er sant. Jeg er den som vitner om meg selv, og Faderen som har sendt meg, vitner om meg." (Joh.8;17.18). Første påstand i treenighetslæren: "alle er like evige", kan derfor ikke være riktig. Den andre påstand i treenighetslæren: "alle er like mektige", kan heller ikke være riktig, for Jesus sier "Faderen er større enn jeg" (Joh.14;28), "Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv" (Joh.5;19 og 30). Den tredje påstand: "alle er like allvitende", strider mot Jesu ord i forbindelse med hans orientering om endetiden: "Men denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare Faderen." (Mark 13;32).

Faderen og Jesus er to personer. Den Hellige Ånd er ingen person, men Faderens utøvende kraft.

Ingen kan se Faderen: "Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, han som intet menneske har sett og heller ikke kan se." (1. Tim.6;16). For å formidle kontakten med menneskene, åpenbarte Gud seg i Skriftene gjennom englene, som handlet og talte på Guds vegne, og omtales ofte som "herre". De tre menn som kom til Abraham i 1. Mos.kap.18 for å fortelle ham om Sodoma og Gomorra forestående ødeleggelse, var ikke "en treenig gud", men tre engler.

Jesus er Guds største åpenbaring: "Gud åpenbart i kjød" (1. Tim.3;16). Derfor kunne Jesus si: "Den som har sett meg, har sett Faderen" (Joh.14;9). Og Jesus åpenbarte Gud ved å vise Guds egenskaper i ord og handling: "Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullført den gjerning som du har gitt meg å gjøre." (Joh.17;4). "Han fornedret seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn." (Fil.2,8-9). Han hadde fullført den oppgave Faderen hadde gitt ham, og ble oppreist fra døden. Derfor ble han gitt all makt i himmel og på jord, og kunne gi denne misjons og dåpsbefaling: "... Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere..." (Matt.28;18-20).

Jesus hadde forkynt og virket i sin Fars navn. Nå befaler Jesus at disiplene skulle forkynne i hans navn og med hans myndighet. Jesu etterfølgere skulle gjøre Jesu gjerninger, som også var Faderens. For å få kraft og visdom til dette, fikk de Den Hellige Ånd. Disiplenes gjerninger forutsetter både Faderens og Åndens medvirkning. Jesu misjons- og dåpsbefaling er derfor ikke en oppfordring til dåp i en treenig guds navn. Det er Jesu navn vi skal døpes til, det er kun Jesu frelsesverk som gjorde dette mulig. Og Jesus er med dem som blir døpt, etter sitt løfte! Men vi ønsker også å holde frem Åndens egenskaper. De er viktige men vi må allikevel la ordet – Guds ord – være det avgjørende. Her noen sider ved Guds Ånd: Den Hellige ånd driver oss til Kristus, Rom.8,14 . Den er en gave som vi har fått ved troen på ham. Den Hellige Ånd lar seg ikke tegne med papir og blyant eller i kraft av menneskets intellekt. Derfor kan vi aldeles ikke «tenke oss» den Hellige Ånd. Han er ikke en tankekonstruksjon som kan fattes med vår tanke. Det er kun gjennom de bilder Skriften tegner av Ham og gjennom det verk Ånden utfører at vi lærer Ånden å kjenne. Når «de gamle» talte om Ånden, hentet de gjerne fram tre sider ved Ånden som tydeliggjøres i Skriften:

Uttrykket «talsmann» korresponderer med en advokats funksjoner, i første rekke som forsvarer, men også som trøster og hjelper. Denne side ved Den Hellige Ånd er dessverre ikke alltid blitt like sterkt fremholdt i forkynnelsen, verken i luthersk eller frikirkelig sammenheng. Eller vi kan også si at han kompletterer oss som det står om den Hellige Ånd i Rom. 8. 26.

Dernest taler Skriften om Den Hellige Ånd som den eneste ånd som virker samfunn med Faderen og Sønnen. Sterkest kommer dette til uttrykk i den apostoliske velsignelse: «Vår Herre Jesu Krist Nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds Samfunn være med dere alle». Og endelig taler Skriften om Den Hellige Ånd som «kraft» fra det høye, Luk.24,49 , og denne kraft ikles den kristne til tjeneste. For å ha et helhetlig bilde av Den Hellige Ånd er det viktig at disse tre sider ut fra Skriften blir lagt vekt på i forkynnelsen. Hvorfor gav Gud oss Den Hellige Ånds gave? Fordi den skulle vitne med vår ånd at vi er Guds barn, hjelpe oss med tros- og frelsesvisshet, Rom.8,16 . Fordi Den Hellige Ånd skulle bo i oss, 1.Kor.3,16 .

Hva er Den Hellige Ånds gjerninger? Svar: De er mange og betydningsfulle.

Den Hellige Ånd vekker til anger, bot og syndsbekjennelse, Luk.15,17-19 . Den Hellige Ånd overbeviser oss om synd, rettferdighet og dom, om hva som er grunnsynden i livet vårt (vantroen) og om Jesu rettferdige gjerning til vår frelse, Joh.16,8-13 . Den Hellige Ånd rettleder oss og veileder oss til hele sannheten, Johs. 16,20. Den Hellige Ånd vitner om Jesus, minner oss om det han har sagt og forklarer det til oss, Joh.15,26 – Joh.14,26 . Den Hellige Ånd herliggjør Jesus for oss og lar oss få se Hans storhet, Johs. 16,14. Den Hellige Ånd fører oss inn i troens kamp og prøver å rense vår tro som gullet prøves i ild, Matt.4,1 – 1.Pet.1,7 . Den Hellige Ånd lærer oss å be (jrf. Bønnens Ånd), Gal.4,6 – Rom.8,26-27 . Den Hellige Ånd skaper tro, Gal.4,6 – Rom.10,17 . Den Hellige Ånd vitner for oss om vårt barnekår hos Gud, Rom.8,15 . Den Hellige Ånd skaper kjærlighet, Rom. 8,1-27. Den Hellige Ånd levendegjør oss med Kristus, Joh.6,63 . Den Hellige Ånd utruster de troende til en gjerning som de ikke kan utføre med egen kraft, 1.Kor.2,4 . Den Hellige Ånd er den egentlige leder av Guds menighet i kirke og bedehus, Joh.14,16-18 . Den Hellige Ånd skal engang forvandle vårt fornedrelseslegeme så det blir likt med Jesu herlighetslegeme, 1.Kor.15,43 og Rom.8,10 . Konklusjon: Uten Den Hellige Ånd – ingen tro, ingen kontakt med Gud, intet kristenliv.

Hvordan får vi så Den Hellige Ånd?

Guds Ånd virker med Ordet som medium. Det er Guds Ånd som skaper troen ved forkynnelse og lesing av Guds Ord. Se Rom. 10,17 og Gal.3,2 . Vi får Den Hellige Ånd ved å be om den, Luk.11,13 . Vi får Den Hellige Ånd ved å høre og å tro, Ap.G.8,14-17 og Gal.3,2 Vi får Den Hellige Ånd ved håndspåleggelse, Ap.G.8,14-17 . Er det så nødvendig for oss å være fylt av Ånden? Vår styrke som kristne står i forhold til Åndens herredømme over oss. Guds rikes fremgang står i forhold til hvordan vi lar Den Hellige Ånd få virke mellom oss. Vi kan ikke be om seier i liv og tjeneste uten å ha Bønnens Ånd. Ordets sverd vil ikke gjennombore uten Åndens kraft. Vi maker intet i Guds rike uten Den Hellige Ånd. Vi blir født av Ånden Joh. e. 4. 14 Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» Denne kilden er frelsen. Vi blir døpt i Ånden Joh. e. 7. 37 På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! 38 Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» 39 Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. For Ånden var ennå ikke kommet, fordi Jesus ennå ikke hadde fått del i herligheten. Denne strøm med levende vann er åndsdåpen.

Har prøvd kort å forklare viktigheten med den Hellige Ånd – Guds virksomme kraft – og ikke allikevel gjøre den Hellige Ånd til en ekstra Gud, men den Ånd som går ut i fra Faderen og Sønnen! Den Hellige Ånd har ingen egenvilje for å si det slik. Vi skal ei heller be eller tilbe den Hellige Ånd da det er ingen egenperson som både treenighetelærerne og Jesus alene hevder på hver sin måte. Åndens oppgave er å formidle alt fra Faderen og Sønnen, da fortrinnsvis til oss. Joh. e. 16. 14 Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. At vi kan gjøre den Hellige Ånd sorg og vekke glede hos ham, det gjør vi også med vår egen ånd. Ord stikker som en syl og de virker glede, hvor da? Selvfølgelig i vår ånd og indre menneske. Vi må ikke fable og tro på den katolske løgnen at den Hellige Ånd er en egenperson. Men det er Gud Fader og Gud Sønnens felles Ånd utsendt fra dem for å gi oss hva himmelen bringer og gir!

Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-83-er-jesus-herre-eller-gud.html http://blog.janchristensen.net/2011/04/nr-82-dap-i-faderens-snnen-og-den.html http://blog.janchristensen.net/2011/04/nr-72-hva-eller-hvem-er-den-hellige-and.html http://blog.janchristensen.net/2011/03/sprsmal-58stemmer-treenighetslren-med.html http://blog.janchristensen.net/2011/02/sprsmal-56-hellige-and-er-ikke-en-egen.html http://blog.janchristensen.net/2010/12/nr-40.html http://blog.janchristensen.net/2010/12/nr-38.html http://blog.janchristensen.net/2010/10/nr-26.html http://janchristensen.net/index2.php?side=video

lørdag 20. april 2013

Nr. 493: Øyne i Gaza – ny bok som nok en gang vil forlede «verden» til å tro at det er Israel som står bak problemene, men de virkelige kjeltringen som Hamas nok en gang går fri!

Nr. 593:

Øyne i Gaza – ny bok som nok en gang vil forlede «verden» til å tro at det er Israel som står bak problemene, men de virkelige kjeltringen som Hamas nok en gang går fri!

Erik Fosse og Mads Gilbert har gitt ut bok som jeg på det sterkeste vil advare mot å lese ukritisk og tro på deres fremstilling, det er den «gamle» leksa at Israel har skylden. Men hovedproblemet til Fred i Midt-Østen er i dag Islam, og fremfor alt radikal Islam om en er Shia eller sunni muslim. Den virkelige fienden av freden i Israel og de såkalte okkuperte områdene er slik jeg ser det mye mer sammensatt enn det herrene Erik Fosse og Mads Gilbert fremstiller. Verdens samfunnet, ikke minst FN har et stort ansvar da de dessverre alt for ofte står på «feil» side overfor Israel. Illustrasjonsbilde viser en Moske i Egypt Kairo som jeg og min kone besøkte for noen år siden. En Moske er i mange tilfeller som et arnested for terror, vold, drap, plyndring og mye annet da den muslimske tro, det være seg shia eller sunni muslim krever full underkastelse på alle områder i livet om det er politisk, kulturelt eller religiøst. Derfor er det også så vanskelig å åpne opp for Moskeer og Islam i hvilket som helst samfunn da den tro er like mye politisk og kulturelt som den er åndelig.



Her omtale av boka som er helt horribel, misvisende og på mange måter en forfalskning av den virkelige sannheten:

I løpet av Israels 22 dager lange militæroffensiv 2008–2009 mot den innestengte befolkningen på Gazastripen ble mer enn 1400 palestinere drept, blant dem flere hundre barn. Over 5000 ble skadd. Mads Gilbert og Erik Fosse arbeidet døgnet rundt sammen med palestinske kolleger på Al Shifa-sykehuset, og var de eneste vestlige vitnene til grusomhetene. Her forteller de om pasienter de behandlet, om det krevende medisinske arbeidet ved et sykehus i krig og om krigens grufulle konsekvenser.

NRK P2 utropte tidlig denne boka til høstens beste, og Klassekampen mente Øyne i Gaza var årets viktigste bok. Gilbert og Fosse har vært på talløse bokarrangement og møtt fulle hus overalt. Deres sterke beretning fra Gaza har gjort inntrykk og skapt engasjement. Boka har også vakt oppmerksomhet internasjonalt. I løpet av 2010 blir den gitt ut i England, Sverige, Finland, Italia og Jordan. Flere andre land vurderer oversettelse. «Når krigen raser blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom ekstra sterke – og viktige.» Jonas Gahr Støre, utenriksminister Ap

«Denne sterke beretningen kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred.» Kåre Willoch (sitat slutt).

Det er også betimelig og på mange måter for å skape et falsk bilde at det er barn som blir dratt med, de mest uskyldige og forsvarsløse. Det er selvfølgelig de voksne som er ansvarlige for denne konflikten, og fremfor noen andre Hamas og de såkalte selvstyre myndigheten på Gaza:

Fra Wikipedia: Gazastripen (arabisk: قطاع غزة‎ transkripsjon: Qiṭɑʿ Ġazza/Qita' Ghazzah, hebraisk: רצועת עזה‎ Retzu‘at Aza) er en smal landstripe på øst-kysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km², og innbyggertallet 1,7 millioner (i 2012). Gazastripen bebos av palestinere og ble tidligere styrt av Den palestinske selvstyremyndigheten. Nå er det imidlertid Hamas som sitter med kontrollen over Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere. (sitat slutt).

Hva blir så feil med boka? La oss se på litt på hva antisemittisme er:

Fra Wikipedia: Antisemittisme er en betegnelse for rasemessig begrunnet hat mot jøder. Begrepet oppstod i 1879 da tyskeren Wilhelm Marr definerte jødene som en egen rase. Marr innførte benevnelsen antisemittisme som en eufemisme for det tyske Judenhass, det vil si «jødehat». I normal språkbruk benyttes derfor begrepet antisemittisme bare om hat mot mennesker med jødisk opprinnelse. I arabiske land som motarbeider staten Israel har man imidlertid argumentert for å utvide begrepet til også å gjelde mennesker av arabisk herkomst. Begrunnelsen deres er at både hebraisk og arabisk tilhører den semittiske språkfamilien. Kritikerne av denne omdefineringen mener at den representerer en sammenblanding av et lingvistisk begrep med et politisk begrep. Antijudaisme, som er en religiøst motivert fiendtlig holdning til jødedommen, er beslektet med antisemittismen, som er et nyere fenomen og i første rekke rasemessig motivert. (sitat slutt).

Hva er Mads Gilbert og Erik Fosse? I mine øyne er de antisemitter som gir indirekte og direkte skylden på at problemet er ikke terroristene, fundamentalister og de som startet denne krigen med å sende tusenvis av raketter mot Israel er de skyldige, men Israel og jødene.

Vi kjenner det gamle og velbrukte og stygge ordene som Gilbert og Fosse bruker her egentlig en hel bok på at det er Jødene som har skylden!

Dette ordet, meningen og grunnløse karastikken er det dypest sett er det som Fosse og Gilbert promoterer og får frem både i denne boka her: «Øyne i Gaza» og alt som de ellers holder på med. Jeg vil derfor henstille enhver som leser denne boka eller tilsvarende litteratur å sette seg dypere og mer inn i stoffet. Hvis ikke så vil en tro på den løgnen, eller de løgnene som egentlig blir fremstilt her i boka Øyne i Gaza og annet som de sprer. Hva er en løgn? En løgn er ikke bare å lyve, men det er å unnlatte å si sannheten og fremfor alt holde frem noe som sant. Men ikke fortelle bakteppe og omstendigheten rundt alt. Det er derfor en løgn bok dette som Gilbert og Fosse gir ut. Den virkelige sannheten var at Israel måtte til slutt forsvare seg selv og landets innbyggere etter så mange raketter og annet som hadde kommet imot dem at det hadde vær uansvarlig og imot alle demokratiske og sunne prinsipper å ikke gjøre det. Skylden her ligger på selvstyre myndighetene i Gaza med Hamas, ikke på noen andre. Og aller minst på Israel.

I Norge fordømmer man jødehatet under andre verdenskrig, men dagens jødehat i Norge velger man ikke å fokusere på. Dobbeltmoral.

Men Israel blir angrepet fra Gazastripen! Terrorgrupper fra Gaza retter rakettene mot sivile mål. Israel har rett til å forsvare seg som land! Det er drept mange flere palestinere enn israelere. Men det er ikke fordi Israel prøver å drepe sivile at dette skjer - det at Israel sprer flyveblader utover Gaza for å advare befolkningen, viser det stikk motsatte. Derimot er det terrorgruppene fra Gaza som plasserer skyterampene sine i sivile områder med hensikt. «Israel har erklært krig mot Gaza, og de bærer ansvaret for alle konsekvenser», har den militante gruppen Islamsk jihad uttalt, ifølge Vårt Land. Men det som er sant, er dette: Israel har rett til å forsvare seg. Det er viktig at de gjør det. Det må ikke være noen tvil om at ethvert land som er angrepet på den måten som Israel er blitt, vil måtte reagere på det.

Sluttkommentar: Det er en åndskamp vi står i, derfor er faktisk bønn, stole på Gud og studere skriften der en ser på hva Gud sier om denne konflikten det aller beste vi kan gjøre. Skriften sier at Israel er Guds øyenstein og så lenge som alt består, vil Guds trofasthet være imot Israel og det folket som han selv har utvalgt seg fremfor alle andre. Ikke at de er bedre og mer elsket enn andre, men fordi at Gud gjennom og ved dette folket har brakt oss frelse og fremfor alt frelserne fra våre synder, Jesus Kristus! Siterer fra Jeremias 31. legg spesialt merke til v. 36: «Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt ophøre å være et folk for mitt åsyn alle dager.».

Israel har løfte på å ha Guds beskyttelse for evig og alltid, så lenge Guds lover står ved makt, det er for alltid! Gilbert, Fosse og likesinnede er på «feil» side, derfor forvrenger de og manipulere, styrt av Satan og demoner er jeg overbevist om. Men det vet vi som kjenner til den kommende verdens krefter og hvem som er den eneste sanne Gud og Israels Gud, Faderen!

Jeremias 31. 31 Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil oprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, 32 ikke som den pakt jeg oprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land, den pakt med mig som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren; 33 men dette er den pakt jeg vil oprette med Israels hus efter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk; 34 og de skal ikke mere lære hver sin næste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne mig, både små og store, sier Herren; for jeg vil forlate deres misgjerning og ikke mere komme deres synd i hu. 35 Så sier Herren, som satte solen til lys om dagen og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som oprører havet så dets bølger bruser - Herren, hærskarenes Gud, er hans navn: 36 Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt ophøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. 37 Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste all Israels ætt for alt det de har gjort, sier Herren. 38 Se, dager kommer, sier Herren, da byen skal bygges for Herren, fra Hananels tårn like til Hjørneporten, 39 og målesnoren skal gå videre rett frem over Gareb-haugen, og så skal den vende sig til Goa, 40 og hele dalen med de døde kropper og asken, og alle markene like til Kedrons bekk, til Hesteportens hjørne mot øst, skal være hellige for Herren. Der skal aldri mere rykkes noget op eller brytes noget ned

Relaterte linker: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Loosningen-paa-konflikten-i-Israel http://blog.janchristensen.net/2013/01/nr-536-guds-faders-kongerike-er-evig-og.html http://blog.janchristensen.net/2012/01/nr-317-ezekiels-tempel-under-1000-ars.html http://blog.janchristensen.net/2012/07/nr-453-muslimene-vil-ikke-seire-eller.html http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-371-jdehate-er-sterkt-et-utdrag-fra.html http://blog.janchristensen.net/2012/10/nr-485-israel-trenger-og-fortjener.html http://blog.janchristensen.net/2012/10/nr-512-hvem-var-profeten-muhammed-som.html http://blog.janchristensen.net/2012/10/nr-512-hvem-var-profeten-muhammed-som.html http://blog.janchristensen.net/2012/12/nr-522-den-gammel-testamentelige-og-den.html http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=israel-guds-oyensten

fredag 19. april 2013

Nr. 592: Omsorgsskolens ledere på Sørlandet Sølvi og Per Rønhovde er begge gjengiftet som kristne og da skal de ikke under noen omstendighet lede andre da de kun har omsorg for sitt eget kjød.

Nr. 592:
Omsorgsskolens ledere på Sørlandet Sølvi og Per Rønhovde er begge gjengiftet som kristne og da skal de ikke under noen omstendighet lede andre da de kun har omsorg for sitt eget kjød.

Sølvi og Per Rønhovde lever etter Guds ord i hor, nesten dobbelt å regne da de begge er fraskilt som kristne. Og gjengiftet med hverandre som kristne, en skam er det at dette blir godtatt og akseptert da de ikke burde få lov å tilhøre noen kristen menighet da de ikke lever i samsvar med Guds eget ord. Her bilde av dem




Omsorgsskolens ledere på Sørlandet Sølvi og Per Rønhovde er begge gjengiftet som kristne, disse elsker lystene høyere enn Gud!

2 Tim. 3. 4 b, slike som elsker sine lyster høiere enn Gud, 5 som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft - og disse skal du vende dig fra

Fra mine bibelkommentarer Filipenser brevet 2. 21 Alle de andre tenker bare på sitt eget, ikke på Jesu Kristi sak. Det er fint å se at andre forkynner Kristus, selv av selviske motiver og ved et kjødelig bakteppe. Men skal en virkelig betro noen noe så må de vise seg tillitten verdig. Det er forskjell på tjenere i Guds menighet, noen gjør det for syns skyld mens andre gjør det med et oppriktig hjerte.

3. 18 Jeg har sagt det ofte og må si det igjen med tårer at det er mange som lever som fiender av Kristi kors. Det er en smerte over å se at andre troende kommer til kort, gjerne gang etter gang. Vi er et legeme, når et lem lider og har det vondt smitter det over på alle andre. Salme 119. 158 Jeg ser med avsky på de troløse, som ikke gir akt på ditt ord. Det er dessverre fremdeles ”Judaser” som går blant de troende, som ikke har bryllups kledningen på. Men vi må skille mellom villeder og de som blir villedet. Og mellom bedragere og de som det mislykkes for. 19 De ender i fortapelsen, de har magen til gud og setter sin ære i det som er en skam for dem, og de er bare opptatt av jordiske ting. Det viser dessverre gang på gang at det er så altfor mange som tar så lett på alt. Gud er rik nok for alle men en må åpne seg opp og slippe han inn. Når fornøyelse og kjødets gjerninger får slå rot selv i den troendes hjerte og sinn. Da kan og vil en gå fortapt hvis en ikke omvender seg igjen (Esekiel 33). (sitat slutt).

Hvem har de omsorg for? Dette er et skalkeskjul for kjødets gjerning og at de kan boltre seg i synd! Skriften sier at de skal være et mønster og forbilde for hjorden, men hva er de? De er to personer som lever i hor sier skriften! Slike skal utstøtes av menigheten, ikke ha et tillitts verv og være leder for andre!

Her er en god artikkel skrevet av Arild Ove Halås som er kretsleder for Nordmøre og Romsdal Indremisjon.

Inntil døden skiller oss ad – om ekteskap og skilsmisse

Når to mennesker inngår ekteskap avlegger de et hellig og høytidelig løfte i vitners nærvær og for Guds ansikt.

De lover å elske og ære hverandre samt være trofaste mot hverandre i alle dager inntil den ene dør. Jeg har enda til gode å høre om noen som svarer nei på dette eller som tar forbehold for sitt ja. For eksempel har jeg aldri hørt noen si ”Ja, men bare så lenge du er frisk/tynn/pen o.s.v.” eller ”Ja, men bare så lenge du er trofast mot meg” o.s.v.

Det er det viktig å gi ektepar i alle aldre hjelp og veiledning til å leve sammen. I ImF har vi både lokalt og sentralt temakvelder m.m. som setter fokus på dette. Disse er å anbefale for absolutt alle ektepar. Dessverre er det mange ekteskap (også kristne) som ender i skilsmisse. Det kan være mange grunner til det og det er bare ektemakene selv som kjenner hele historien. Vi skal derfor være uhyre varsomme med å ta parti og felle dom om hva som har sant og usant ved en skilsmisse. Mange vonde og dype konflikter har sitt utspring i at familie, venner, naboer m.m. tok hardt og ensidig parti i en slik sak, vanligvis uten å vite hele «bildet».

Det vi vet er at skilsmisse alltid er imot Guds vilje fordi det Gud har sammenføyet skal ingen mennesker skille fra hverandre. Samtidig finnes det ganger da skilsmisse kan være nødvendig (for eksempel ved grov vold, seksuell mishandling av barna o.s.v.). Men det å fysisk skille et ektepar er ikke nødvendigvis det samme som skilsmisse. Hvis et kristent ektepar skiller seg har Bibelen klare retningslinjer for hvordan disse skal leve videre: De skal begge leve enslige resten av livet for å ære Herren og for å vise at ekteskapet er hellig og ukrenkelig, selv om ens eget endte i skilsmisse.

Som gift har du avlagt et hellig løfte på troskap livet ut. Det betyr at selv om din ektefelle er utro mot deg, slutter å elske deg, krever skilsmisse, flytter fra deg, gifter seg på nytt, får barn med sin nye ektefelle o.s.v. så er ikke det grunn for deg til å bryte ditt løfte. Du skal fremdeles elske, ære og være trofast selv om ingenting av dette blir gjengjeldt. Å elske og ære vil i slike tilfeller bety at du må godta den andres valg uansett hvor vondt det er. Da må man ta av seg gifteringen, ta ned brudebildet og akseptere at den andre har «gått videre». Det kan i slike tilfeller være ekstra krevende å vise sann kristen nestekjærlighet både mot sin «eks» og dennes nye ektefelle og familie. Men som en kristen er man forpliktet til det, å «være Kristus mot din neste» (Luther).

Men du har likevel ingen rett til å bryte ditt ekteskapsløfte om den andre brøt sitt. Du må derfor leve alene uansett hvor vondt og vanskelig det vil være. Slik ærer du Gud med livet ditt. Det står stor respekt av mennesker som gjør dette. Å holde sitt ekteskapsløfte handler egentlig ikke om følelser, kjærlighet eller opplevelser. Det handler om å være mann (og kvinne) for sitt ord og holde det man har lovet for Guds og menneskers ansikt.

Det kan selvsagt virke brutalt å få høre (kanskje i ung alder) at man skal leve alene resten av livet. Samtidig er det slik at mange mennesker må bære ulike byrder igjennom livet. Bibelen lærer oss at vi skal være villige å bære byrder (martyriet) for Jesu skyld når dette av ulike grunner legges på oss. Å leve alene resten av livet for å ære Herren etter en skilsmisse er et av de martyrium en kristen må være villig å bære. Det har alltid vært ulike syn i den kristne kirke på om Bibelen tillater gjengifte for den uskyldige part når seksuelt utroskap var det som førte til skilsmisse. En del bibeltro forkynnere og ledere (som mange av oss har stor tillit til) mener at dette er mulig (dette kalles for «det gammel-lutherske syn” i teologien). De mener at den samme rett også gjelder når skilsmissen skyldes at den ene krever at ektefellen skal oppgi sin kristne tro. Jeg tilhører de mange som ikke finner åpning i Bibelen for gjengifte i slike tilfeller. Men siden bibeltekstene på dette området kan tolkes ulikt må vi har respekt for at ingen av oss har den hele og fulle innsikt.

På denne bakgrunn vil jeg ta sterk avstand fra de som bastant hevder at alle som er skilt og gjengift lever i hor og står utenfor Guds rike. Vi må respektere at det er kristne mennesker som gifter seg på nytt igjen etter en skilsmisse fordi de mener Bibelen åpner for det. Det er dessverre noen som i sin iver etter å være bibeltro i dette spørsmålet går lengre enn det Bibelen gjør og fradømmer mennesker som har et annet syn enn en selv livet i Gud. Det er ikke ImF sin linje. Spørsmålet om skilsmisse og gjengifte kan derfor ikke likestilles med f.eks. homofilispørsmålet. Mennesker som er skilt og gifter seg igjen skal få være en fullverdig del av den kristne forsamling på lik linje med alle andre med sine nådegaver, sitt vitnesbyrd og sin tjeneste.

Det vil likevel være naturlig at de ”tyngste” åndelige tillitsverv (kretsstyrets medlemmer, ansatte, forkynnere etc.) normalt ikke er åpne for personer som er gjengift. Dette for å markere ekteskapets ukrenkelighet og hellige plass i samfunnet og i Guds rike. I et forsøk på å finne en god vei i et særdeles vanskelig spørsmål (og i en verden som er preget av syndefallet) har vi i ImF å utarbeidet konkrete retningslinjer i dette spørsmålet. Disse finner du i «Håndbok for bedehuset» samt i heftene «I Herrens tjeneste» og «I gode og vonde dager». ImF har gode og bibelske retningslinjer for disse spørsmålene, og er du blant de som er opptatt av disse spørsmålene kan du finne hjelp og veiledning i våre retningslinjer. Det er viktig i vår tid å holde fast på ekteskapets ukrenkelighet selv om vi da må gi upopulære råd. Samtidig må vi legge vekt på å møte kristne som velger annerledes enn det vi gir råd om med respekt og kjærlighet. Alle kristne må få hjelp til å finne sin plass i det kristne fellesskapet og få bruke de nådegaver Gud har gitt de.

Sluttkommentar: Det er ufyselig, kjødelig og en umulighet for Guds menighet å seire etter å ha overvunnet alt hvis en godtar gjengiftetde ledere, ferdig arbeid!

Relaterte linker: 
http://blog.janchristensen.net/ http://janchristensen.net/index2.php?side=video https://www.youtube.com/feed/ http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=artiklerrmenyhoved http://www.tosko.no/ http://blog.janchristensen.net/2013/04/nr-590-yvind-kleiveland-ble-skilt.html