Sider

onsdag 2. november 2011

Nr. 240: Judy’s vitnesbyrd om omvendelse fra gjengifte

Nr. 240:

Judy’s vitnesbyrd om omvendelse fra gjengifte

Det var omtrent midt i mai at jeg kom over ordet i Rom.7,2-3 som sier: ”En gift kvinne er
etter loven bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra
Loven som bandt henne til mannen. Derfor gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg
Med en annen så lenge mannen lever. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter
Ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen.” Gud tok blindheten bort fra øynene mine og
viste meg at jeg var en ekteskapsbryter som var gift med en skilt mann, og at han, ifølge Guds
Ord, var bundet til sin første kone.
Jeg var i sjokk, spesielt fordi jeg hadde bestemt meg for å søke tettere inn til Herren og da å
oppdage at jeg var en ekteskapsbryter, eller hore, som det står i andre oversettelser, gjorde
Meg syk. Jeg hadde studert budene og var nå spesielt opptatt av hvordan jeg kunne elske
Herren og min neste. Her hadde Gud svart meg på en helt uventet måte at for å elske Herren
Og min neste så kunne jeg ikke fortsette å leve i hor. Jeg omvendte meg med det samme og
kan ikke skjønne at Gud i sin nåde hjalp meg til å gjøre det, jeg ville aldri ha klart det i egen
kraft. Da hadde min mann og jeg vært gift i 17 år, vi hadde to barn, ei jente (16) og en gutt
(14). Hvordan skulle jeg kunne fortelle dem hva Gud hadde vist meg? Da mannen min kom
hjem fra arbeid, sa jeg at jeg måtte snakke med ham om noe og jeg fortalte ham fra Bibelen
hva Gud hadde vist meg. Jeg trenger ikke å fortelle dere at han ble fullstendig overrumplet.
Men han forsto at dette var alvorlig og han fikk problemer. Det var enda vanskeligere og
Fortelle dette til barna. Det ble bare for mye for dem og de ble forvirret og sint. Å, hvor jeg
skulle ønske at Gud kunne ta blindheten bort fra deres øyne også, men det gjorde han ikke,
men jeg måtte fortelle dem at jeg måtte lyde Gud på tross av deres protester. Det var
vanskelig for meg å balansere barmhjertighet overfor dem og lydighet mot Gud og jeg gjorde
Nok feil og kunne virke hard. Jeg måtte gjøre meg hard for å greie å gjennomføre lydigheten
mot Gud fordi vi alle hadde det så vondt.
Dette var mitt andre ekteskap. Jeg hadde vært gift før og hadde tre barn med min første mann
Som døde i en ulykke. Mange år senere traff jeg så denne mannen som hadde vært separert fra
sin kone i over 18 måneder, fordi hun hadde truffet en ny. På den tiden hadde jeg langt, mørkt
hår og han fortalte meg at Gud hadde vist ham at han skulle få en ny kone med langt mørkt
hår. Vi møttes litt, men jeg visste det ikke var riktig å være sammen med en mann som enda
var gift med sin kone og selv om han skulle være skilt visste jeg at det var synd (siden han
fortsatt var gift i Guds øyne). Så jeg fortalte ham at vi ikke kunne treffes mer. Han fortsatte å
forfølge meg og han ville besøke meg og så gjorde jeg den feilen at jeg sa ja og vi ba Gud om
Tegn på om vi kunne gifte oss eller ikke. Dette var en stor feil fordi når folk søker tegn i stedet
for Guds Ord åpner de selv opp for forførelser. Vi fikk noen overbevisende tegn med det
samme og trodde at dette var Guds velsignelse for oss begge. Men denne blandingen av
”mine”, ”dine” og ”våre” barn ble de første fire årene veldig vanskelig for oss og vi endte opp
med å være fra hverandre i 4 måneder. Men vi bestemte oss for at det skulle gå og vi gikk til
og med på ekteskapskurs, men det gjorde at det ble verre for en periode. Gud brukte
imidlertid alt dette til å dra meg nærmere ham og jeg lærte å være tilfreds i alle situasjoner.
Jeg lærte stadig nytt av Herren selv om det hele var veldig håpløst. Så måtte jeg ta opp dette at
jeg var gift med en mann som egentlig var gift med en annen, men tegnene vi hadde fått gikk
imot Guds Ord. Da jeg delte dette med mannen min følte han seg først rettmessig gift med
meg, men senere kom han gråtende og sa at Gud hadde vist ham det samme. Da ba vi Gud
sammen om tilgivelse for at vi hadde inngått dette ekteskapet som var imot Guds vilje, men vi
Trodde at vi kunne fortsette å leve sammen som ektefolk. Vi hadde ingen anelse om at vi måtte
bryte opp fra synden, vi hadde aldri hørt noen forkynne eller praktisere det og vi hadde flere
Kristne venner som levde som skilte og gjengifte.
Jeg tror det var fordi vi var så vant til at skilsmisse og gjengifte var akseptert i samfunnet og i
menigheten, at når vi kom over disse ordene i Skriften om ekteskapsbrytere, registrerte vi ikke
At vi levde i hor ved å fortsette å leve sammen som gjengifte. Vi måtte ha laget vår egen
oversettelse inn i disse versene, jeg vet ikke.
Da jeg endelig så hva Guds Ord egentlig sa om gjengifte, kunne ikke mannen min og barna
Mine å ta imot det. Men jeg visste bare at jeg kunne ikke fortsette å leve sammen med en annen
kvinnes mann, så jeg flyttet umiddelbart ut av soverommet inntil vi fikk ordnet alt slik at vi
Kunne flytte fra hverandre. Det tok oss enda 6 måneder til vi fikk selge huset og ordne alt
praktisk. Min familie og mine venner, også kristne, trodde jeg hadde gått fullstendig fra
forstanden, forlatt nåden og hadde havnet i en sekt. En fortalte meg at hennes pastor trodde at
Grunnen til alt dette var at jeg ville forlate ektemannen min. Men på tross av alt dette
presset var jeg tilfreds med livet mitt og mitt forhold til Herren og jeg ba Gud om hjelp til å
Vokse i kjærlighet som mor og ektefelle. Folk kunne imidlertid ikke godta at det var Gud som
Ville at vi ikke kunne leve sammen lengre. De trodde at det måtte være en annen grunn til
oppbruddet enn det at Gud sier at vi må bekjenne synd og vende oss bort fra synden for å få
tilgivelse (2 Tim.2,19; Ordspr.18,13; Rom.6,1-2; 2Kor.7,14 osv.). Mannen og barna mine syns
Det skjedde altfor fort. Jeg kan ikke forstå at det hadde vært lettere for dem om jeg hadde gitt
dem advarsel og sagt at om 100 dager da må alt hor opphøre. Jeg kan ikke forstå at folk tror at
Det at man har barn rettferdiggjør at man lever i synd. Jeg lever i et område med mange
Mormonere som har flere koner og flere barnekull. Jeg er sikker på at de fleste kristne ville
være enige i at hvis disse mormonerne ble kristne, må de ta et oppgjør med sin
Familiesituasjon og kvitte seg med sine ekstra koner.
De to yngste barna mine strever med det at de er en feiltagelse. Men jeg forteller dem at i
følge salme 51,7: ”Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv.” Vi er alle
Unnfanget i synd. Det er bare Jesus som ikke er det.
Jeg står omtrent helt alene i dette (unntatt et ektepar i familien som jeg takker Gud for).
Ellers har alle vendt seg fra meg og ser på meg med skam.
Til slutt tror jeg likevel, hvis Gud vil, at barna mine og de andre skal forstå at det er store
konsekvenser for å gå imot Guds ordninger med ekteskapet. Han designet ekteskapet til å
Være for en mann og en kvinne til døden skiller dem ad. Jeg er svært takknemlig at Gud åpnet
mine øyne og viste meg dette, siden det står at ingen ekteskapsbrytere skal komme inn i Guds
rike.
”La dere ikke føre vill! Verken de som driver hor….eller de som bryter ekteskapet…..skal
arve Guds rike.” 1. Kor.6,9 og Gal.5,19-21.
Jeg er takknemlig for at Gud har vist meg denne nåde slik at jeg kunne omvende meg og
Vende meg bort fra synden. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, Gud er ikke ferdig med meg enda.
Jeg lengter etter at Gud skal bli æret gjennom mitt liv og mine kjæres liv, det ber jeg om!
I oppriktighet!
Judy Potvin Zevenbergen
(Dette vitnesbyrdet finner du på nettiden:www.cadz.net som Judy’s testimony)

Ingen kommentarer: