Nr. 121: Kan vi lære noe av Katolikkene?

Spørsmål 121:

Kan vi lære noe av Katolikkene?

Svar:

Ja, spesielt på det moralske område. I dag skiller og gifter en seg i alle protestantiske land over en lav sko, selv i kirker og menighetsliv. Dette er et endetidstegn.

Leser vi kirkehistorien, var det Luther som “innførte” mulighet for å kunne gifte seg hvis den andre hadde vært utro. I dag er dette gått helt ut av alle proporsjoner og “alle” er “utro” slik at gjengifte er tillatt “alltid”. Dette er imot bibelen og helt sikkert hva Luther lærte og sto for. Men for katolikkene er ekteskapet et sakrament og derfor holder de mye mer i sammen hele livet. Skulle ønske at en på dette punktet i Norge og ellers i den protestantiske delen av verden lærte av katolikkene. Slik det er i dag i Norge vil den praksisen det er med skilsmisse og gjengifte lede både land og folk inn i fordervelse og ulykke. Selv i menighetslivet er snart alt tillatt, med prester og predikanters “velsignelse” som er like utro og villige til å gifte seg opp igjen som befolkningen ellers.

Ekteskapets sakrament (hentet fra den Katolske Kirkas hjemmeside).
Ekteskapet har med sex å gjøre
To mennesker kan ikke komme nærmere hverandre enn når de ligger sammen. Jo lenger man går - også i annen seksuell tilnærming - jo mer intimt knyttes man til en annen person. Slik er det i hvert fall for dem som ikke har fått ødelagt sitt følelsesliv.

Nærkontakt hører til det beste og det verste i livet. Aller verst er voldtekt og incest. Men også andre former for press, uvillet nærkontakt eller mer eller mindre tilfeldige forbindelser kan sette uutslettelige spor på mange plan.

Den kristne seksualmoral oppfattes av mange som streng, og blir derfor avvist eller latterliggjort. Strengheten skyldes at Kirken tar seksualiteten på alvor som noe enormt viktig. Derved tar den også menneskene og deres spørsmål og problemer på alvor.

Der hvor det seksuelle samvær er en del av to personers totale overgivelse og hengivelse til hverandre, er det føyd inn i trygge og gode rammer. Livsvarighet er en del av totalovergivelse. Brukes seksualiteten til å øke nærheten og fellesskapet, og ikke til å undertrykke den andre eller til å oppnå noe på bekostning av ham eller henne, fungerer den på sitt beste.

Blir resultatet barn, ligger forholdene til rette for at barnet kan få vokse opp hos begge sine foreldre samtidig. Selv om det ikke er en plikt alltid å ønske eller planlegge barn når man er sammen seksuelt, er barn ingen «unaturlig konsekvens» av slikt samvær. Tvert imot!58

Ekteskapet er det viktigste bånd som kan binde to personer sammen. Derfor hører seksuelt samvær med til ekteskapet. Ja inngåelse av ekteskap «fullbyrdes» ifølge katolsk forståelse ved at ektefellene er sammen seksuelt.

Om dette sa Jesus med et sitat fra 1. Mosebok: «Har dere ikke lest at Skaperen fra opphavet av "gjorde dem til mann og kvinne", og at han sa: "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og knytte seg til sin hustru, og de to skal bli ett legeme?" Altså er de ikke lenger to, men ett legeme.» (Matt 19, 4-6; jfr. 1.Mos 1, 27; 2, 24)59

Generelt er det derfor viktig å fastholde at det katolske syn på seksualitet er positivt. Ja med sin «sakramentale dimensjon» er seksuelt samvær både en naturlig og en religiøs handling. Som for andre slike handlinger blir bruk godt og misbruk ondt.

Ekteskapet er mer enn sex
Ektefellers seksualliv er viktig. Men det fyller bare en brøkdel av den tid de har med hverandre å gjøre.

Den viktigste forutsetningen for alt ekteskapelig liv er at ektefellene i det daglige elsker hverandre og sine barn. Følelser er viktige. Men kjærlighet har mer å gjøre med holdninger og handlinger enn med rene følelser.
Kjærlighet innebærer et ubetinget krav om troskap, tillit, omsorg og hjelpsomhet. Det innebærer at man må sette den eller de andres behov ved siden av eller foran egne behov. Det innebærer at man må ta hensyn til og bruke tid på hverandre.
Ektefeller trenger ikke å være enige i alt. Men det er godt om de kan være enige om de viktigste ting. Spesielt er det godt om de sammen kan søke Gud i Kirken60.
Intet ansvar overgår ektefellenes ansvar for sine barn.
Når to inngår ekteskap, går de inn i en ordning nedlagt i naturen. I ordningen ligger at de siden ikke skal gå fra hverandre (separeres), eller inngå nytt ekteskap så lenge begge lever (polygami, gjengifte). Det må også være idealet.

Noe går forut for det seksuelle
Våre seksuelle lyster har vi alltid i oss, og de er ikke uten videre knyttet sammen med evne og mulighet til å inngå ekteskap, med ønske om eller vilje til det, eller med hvorvidt det er klokt. Derfor er det heldigvis mer enn seksuell kontakt som må til, før ekteskap oppstår og det er for sent å angre!

Den katolske kirke mener at det ifølge naturretten 61 først og fremst er nødvendig at begge parter «samtykker» i å inngå ekteskap for at et ekteskap skal bli stiftet.

Samtykke har med ytre løfter å gjøre. Men like meget dreier det seg om en indre villighet til ekteskap - med alt viktig det innebærer. Ingen kan samtykke i noe de ikke har peiling på hva er, eller dersom de mangler f.eks. psykiske forutsetninger for å si ja til ekteskap62.

I middelalderen var det mye kaos i spørsmålet om hvem som hadde samtykket i ekteskap med hvem, og derved om hvem som var gift med hvem. For å minske disse problemene gav Den katolske kirke i 1563 en lov som påla alle katolikker å gi samtykke til ekteskap i nærvær av en bestemt katolsk prest og vitner63. For å få drevet gjennom loven, ble det fastsatt at «overtredelse» «straffes» med at det ikke oppstår noe «gyldig ekteskap», d.v.s. begge parter har fortsatt frihet til å finne seg en annen ektefelle.

Fremdeles gjelder i utgangspunktet at ingen katolikk gyldig kan inngå ekteskap ved borgerlig eller annen ikke-katolsk vielse64.
Også enkelte andre naturlige eller kirkelige betingelser gjelder for gyldig eller lovlig ekteskapsinngåelse. Ved katolsk ektevielse i Norge samtykker vanligvis hver av ektefellene med ordene:
N., jeg tar deg til ekte og lover å elske og ære deg, være deg tro og bli hos deg i gode og onde dager, inntil døden skiller oss.

Ekteskapet kan være et sakrament
Dersom begge ektefeller er døpte, binder ekteskapet dem sammen på samme måte som Kristus er bundet sammen med Kirken65. Derfor regnes et slikt ekteskap blant sakramentene.

Når ekteskapet er et sakrament, blir idealet og kravet om livsvarighet opphøyet til et absolutt krav. For «om vi er troløse, ... forblir (Kristus) trofast, for han kan ikke fornekte seg selv» (2.Tim 2, 13).

Det gjør at vi skal tenke oss om før vi inngår ekteskap. - Samtidig er det også mulig å tenke seg så mye om at livet går mer eller mindre til spille i mellomtiden, og det for flere!

Det er ektefellenes ansvar med sine liv å demonstrere hva Kristi kjærlighet til og troskap overfor Kirken innebærer. Det er en viktig form for evangelie-forkynnelse som spesielt hører til lekfolks kall. Det kan skje på mange måter. Ideelt skjer det om man klarer å få familielivet til å fungere godt, og i åpenhet overfor andre.

Også et sakramentalt ekteskap kan fungere så dårlig at separasjon er den beste løsning. Biskopen kan innvilge «kirkelig separasjon». Det har i Norge ingen borgerlig virkning, men er uttrykk for at Kirken offisielt gir sitt moralske aksept til den som finner det nødvendig å bryte opp fra ektefellen sin.

I visse tilfeller kan et ekteskap som ikke er sakramentalt, oppløses selv om begge ektefellene er i live.

Et fullbyrdet sakramentalt ekteskap kan bare oppløses av døden, d.v.s. med den følge at Kirken kan anerkjenne et nytt ekteskap som «gyldig». Men dersom de kirkelige domstoler fastslår at et ekteskap faktisk aldri har vært inngått, f.eks. fordi en av ektefellene dypest sett aldri samtykket i å inngå et virkelig ekteskap, vil et nytt ekteskap være mulig. Selv om et tidligere ekteskap på den måten «annulleres», annulleres selvfølgelig ikke det moralske foreldreansvaret for barn fra det «ugyldige» ekteskap.

Ekteskapets krise
Ekteskapet er i dag rammet av en enorm krise. Det ser vi av skilsmissetallene og alle problemene i de bestående ekteskap. Krisen rammer både sakramentale og ikke-sakramentale ekteskap, ateisters og kristnes, katolikkers og ikke-katolikkers ekteskap. Ja krisen griper like inn i alle mellommenneskelige forhold. Krisen rammer barna mer enn noe annet. Mange har plikt til å gjøre noe med krisen. Men bare ungdommen som vokser opp, har i siste instans mulighet til å gjøre det. Og det er nødvendig!

Derfor er forberedelsen til ekteskapsinngåelse veldig viktig, slik at vi vet hva vi later oss inn på.

Økumenisk utblikk
Protestantenes syn på ekteskapet varierer en del, fra dem som blankt avviser skilsmisse, til dem som sier at vi må akseptere at alle ikke klarer å leve etter idealene. Allment avviser de at ekteskapet kan være et sakrament, og at Kirken kan gi lover om ekteskapet. Det blir sett på som statens ansvar. En prest som vier et par, handler derfor på vegne av staten. De ortodokse er enige med oss katolikker i at ekteskapet er et sakrament, og de legger ennå større vekt på den kirkelige vielse som ekteskapsstiftende. Men de vil ikke like konsekvent som oss avvise muligheten til at et ekteskap kan oppløses av annet enn den fysiske død. (I dette siste gjelder for de østlige katolske kirker det samme som for Den katolske kirke for øvrig.)