Nr. 1450: De første frie venner og pinsevenner «ugleså» de som drev med idrett, først og fremst de som drev med organisert idrett! I dag er det nesten motsatt!

Nr. 1450:

De første frie venner og pinsevenner «ugleså» de som drev med idrett, først og fremst de som drev med organisert idrett! I dag er det nesten motsatt!

Bilde av meg da jeg sparket aktiv fotball, noe jeg egentlig gjorde til jeg var førti, da spilte jeg min siste kamp foreløpig!

Nå er det svømming jeg driver med av mosjon, det er sunt å drive med idrett.
 
Det er min mening om de «gamle» pinsevenner og frie venner ikke så det akkurat slik!

Jeg så et intervju med David Østby sin sønn som fortalte om sitt familieliv, i dag som pinsevenn og kristen.
 

Jeg måtte le litt for meg selv da jeg hørte ham fortelle at han nå gikk med sønnen sin på fotballbanen, noe han aldri hadde gjort selv i hele sitt liv.

Hvorfor det?
Det var synd før å trene, i i hvert fall organisert idrett.
Gjorde en det og skoftet et møte, så var en nesten frafallen.
Da var en et dårlig forbilde og på frafallets vei, forherdet hjerte og avgudene hadde tatt Guds plass etc.

Husker godt at jeg som nyfrelst og samtidig drev med aktiv idrett fikk høre igjen og igjen følgende:
«Nå Jan er det ikke fotballen som er viktigst lengre, men Jesus. Fotballen bør du legge på hylla vet du Jan!»

Ja, det er sant, men at jeg reduserte å trene så til de grader og det jeg hadde bygget opp av kompetanse.
At det gikk fløyten, om det var Guds vilje kan diskuteres. Tror det er mye bedre å trene med «måte»!

Men en ting er sikkert, forholdet til idrett og fotball er totalt annerledes i dag en det var den gang, sikkert både positivt og negativt?!

Her en artikkel fra avisen Vårt Land som jeg synes var veldig inntresann:

En stille 
revolusjon

Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd 
med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenom-ekteskapelig sex. Så ble det taust.

I 2002 ble en ny tradisjon lansert på Nyhemsveckan, de svenske pinsevennenes sommerkonferanse. Den falt sammen med Fotball-VM, og Sverige skulle møte Senegal i åttendedelsfinalen. I stedet for å la deltakerne finne sine egne TV-apparater satt stevneledelsen opp storskjermer i møteteltet. Slik fikk et par tusen forventningsfulle pinsevenner dele skuffelsen da Sverige til slutt tapte kampen.
Tradisjonen er kommet for å bli – også i år ble fotball vist på Nyhemsveckan.

Synd

I dag oppfattes det som selvfølgelig, men for Lewi Pethrus, Thomas Ball Barratt og andre pinsepionerer hadde det vært utenkelig. Gjennom 1900-tallet regnet pinsevenner idrett som synd med samme selvfølgelighet som dans, alkohol og utenomekteskapelig sex. Idretten ble ansett som noe som stjal tiden og fokuset fra Gud.

At en ung kirkelig bevegelse endrer seg på en del områder, er i seg selv ikke underlig. Men endringen av synet på idrett i Pinsebevegelsen har tilsynelatende skjedd uten diskusjon. Først var idretten bannlyst og kritisert, senere følger – på 1960-tallet – noen års taushet. Deretter, på 1970-tallet, blir den akseptert, og fotball dukker for eksempel opp som forslag til en passende aktivitet på ungdomsleirer.
Helt plutselig har man endret seg. Men man leter forgjeves etter oppgjør, refleksjoner over kursendringen eller forklaringer på hvorfor man endret seg.

Stille revolusjon

Denne stille kursendringen er ikke et arbeidsuhell, men noe Pinsebevegelsen har brukt som en metode. Forskere har beskrevet demonteringen av syndekatalogen og endringen av praksisen med menighetstukt som en revolusjon i det stille.

Og den stille revolusjonen pågår fortsatt. Stigmaet ved skilsmisse er borte. Aksepten av alkohol er utstrakt. En drøy tredel (37 prosent) av de svenske pinsepastorene drikker i dag alkohol. Tallene er antakelig høyere blant medlemmene. Holdningen til samboerskap og sex før ekteskapet er i ferd med å endres. I løpet av noen år kommer det sannsynligvis til å skje forandringer i synet på homoseksualitet.

Prinsippløshet

Én ting er at et samfunn endrer standpunkt, problemet her er at det skjer uten reell debatt. Det gir inntrykk av at det er snarere er sosiologi enn teologi som er veiledende. Altså, når tilstrekkelig mange i forsamlingen har vært gjennom en skilsmisse, eller har barn som lever i samboerskap, forsvinner stigmaet. Forsamlingen tilpasser seg den nye sosiologien.
At kursendringen skjer i det stille, skaper også et inntrykk av at det skjer ureflektert. At det ikke ligger prinsipper, men snarere prinsippløshet bak. Når man ikke forklarer teologisk hvorfor noe ikke lenger er synd, virker det som om man bare driver med tidsånden.

Usikkerhet

Refleksjonene etter at jeg tok dette opp i den svenske avisen Dagen i sommer, var talende. Noen pastorer tok kontakt og mente at visst ble det snakket om disse tingene. Samtidig lot en lang rekke vanlige medlemmer seg høre. De takket for at noen endelig tok opp et tema som de selv hadde undret seg mye over. Inntrykket ble med andre ord at pastorene har snakket en del med hverandre, men ikke så mye med menighetene sine.

Men å la være å forklare for mennesker som har gjort radikale livsvalg, kanskje valgt bort idretten til fordel for menighetstilhørigheten, hvorfor synet på slike spørsmål har endret seg, er å vike unna sitt pastorale ansvar.

Dessuten leder mangelen på bearbeidelse til en usikkerhet i bevegelsen. Hvor er vi på vei og hva er det neste som vil bli endret?

Finnes et lederskap som tar teologisk ansvar for Pinsebevegelsens retning? Det er nok dessverre ikke det! Men jeg Jan Kåre Christensen gjør det, og her på den Himmelske blogg!

Relaterte linker:

http://blog.janchristensen.net/2012/04/nr-391-kristenfolket-i-norge-sover-er.html
http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=smyrna-oslo-forut-for-sin-tid http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Mitt-personlige-vitnesbyrd http://blog.janchristensen.net/2011/12/nr-285-noen-ord-om-meg-selv.html