fredag 25. november 2011

Nr. 266: Helvetslæren er en middelalderlære som ikke er bibelsk, men Satanisk at Satan og hans allierte skal leve i all evighet som Gud!

Nr. 266:

Helvetslæren er en middelalderlære som ikke er bibelsk, men Satanisk at Satan og hans allierte skal leve i all evighet som Gud!

Kun Gud Fader har udødelighet og som er i besittelse av dette type liv - zoe!

Joh 3:16
For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Dette viser som det står skrevet at den som ikke tror på Jesus skal gå fortapt. Men betyr dette et Helvete? Nei, det er ikke noe her som viser at man da skal ha et evig liv i helvete. Det motsatte av evig liv er jo død - man slutter å eksistere. Man blir altså tilintetgjort - ikke pint.

Åp 20:15
Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død:Ildsjøen. Og hvis noen ikke var oppskrevet i livsens bok, ble han kastet i ildsjøen.

At det er tale om en "symbolsk" innsjø, framgår også av sammenhengen de stedene i Åpenbaringen hvor uttrykket forekommer. Det fortelles at døden blir kastet i ildsjøen. (Åp 19: 20; 20: 14)

Døden kan naturligvis ikke brennes i bokstavelig forstand. Også Djevelen, en usynlig åndeskapning, blir kastet i ildsjøen. Ettersom han er en ånd, kan han ikke bli skadet av bokstavelig ild. – Åp 20: 10; jf. 2Mo 3: 2; Dom 13: 20.

På same måte som døden og Djevelen skal tilintetgjøres, så skal også de som ikke står i livets bok tilintetgjøres = igjen ser vi at det ikke er noe grunnlag for en helveteslære.

I Matteus 10: 28 sier Jesus til sine tilhørere at de skal frykte «ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna]». Hva betyr det?

Legg merke til at han ikke sier noe om pine i Gehennas ild; nei, han sier at de skal ’frykte ham som kan ødelegge i Gehenna’. Ved å nevne ’sjelen’ for seg understreker Jesus at Gud kan tilintetgjøre alle muligheter for liv for et menneske; en slik person vil ikke ha noe håp om en oppstandelse. ’Gehennas ild’ står derfor for det samme som ’ildsjøen’ i Åpenbaringen 21: 8, nemlig ødeleggelse, «den annen død».

De som tror på helvetslæren sier: "Han har selv skapt dette stedet hvor synden må ha sitt sted."

Av De kristne greske skrifter framgår det tydelig at fullstendig soning av menneskenes synder er knyttet til Jesus Kristus. Som et fullkomment, syndfritt menneske var Jesus syndofferet for alle dem av Adams etterkommere som til sist vil bli utfridd av den nedarvede synd og død.

(2Kt 5: 21) Kristus «frambar ett offer for synder for bestandig» (Hebr 10: 12), og det er tydelig at han er «Guds Lam som tar bort verdens synd». (Joh 1: 29, 36; 1Kt 5: 7; Åp 5: 12; 13: 8; jf. Jes 53: 7.) For at det skal finne sted en tilgivelse, må blod bli utøst (Hebr 9: 22), og kristne som vandrer i lyset, blir forsikret om at «Jesu, [Guds] Sønns, blod renser oss fra all synd». – 1Jo 1: 7; He 9: 13, 14; Åp 1: 5.

Ettersom det Gud skapte var fullkomment, har han ikke skapt verken synd eller helvete. Hvorfor skal man skape et sted for noe som skal bli tatt bort - som forsvinner?

Det er fint at en snakker med mennesker - men hvorfor ikke vise til de gode løftene som Bibelen viser til mennesker, så de kan velge å tjene Gud av kjærlighet og ikke frykt. Det er hva Bibelen lærer oss - evig liv eller død. Ikke evig liv eller evig pine. Vi skal frykte Gud for han har makten til å dømme oss til død eller evig liv. Luk.12:5, Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som kan slå i hjel og siden har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!

Jesus sa: «Om øyet lokker deg til synd, så riv det ut! Det er bedre å gå enøyd inn i Guds rike enn å ha begge øyne og bli kastet i helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner.» — Mark 9: 47, 48, NO 1978/85.

En annen gang snakket Jesus om en domsperiode da han skal si til de onde: «Gå bort fra meg, forbannede, til den evige ild, som er gjort i stand for djevelen og hans engler.» Han sa også at disse skal «gå bort til en evig straff». — Matt 25: 41, 46, Erik Gunnes’ oversettelse.

Så hva var det Jesus egentlig siktet til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»?
Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk?
Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»?

La oss nå ta for oss disse spørsmålene i tur og orden.

Hva siktet Jesus til da han snakket om det å bli kastet «i helvete»? Det greske ordet som er oversatt med «helvete» i Markus 9: 47, er gẹhenna. Dette ordet kommer fra det hebraiske uttrykket ge Hinnọm, som betyr «Hinnoms dal». Hinnoms dal lå rett utenfor fortidens Jerusalem. På de israelittiske kongenes tid foregikk det barneofringer der — en avskyelig praksis som Gud fordømte. Gud forutsa at han skulle tilintetgjøre dem som utførte slike avguderiske handlinger. Da ville Hinnoms dal bli kalt «Drapsdalen», og der skulle «likene av dette folket» bli liggende uten å bli begravet. (Jeremia 7: 30—34, NO 1978/85)

Jahve sa altså at Hinnoms dal skulle tjene som massegrav for døde kropper —ikke som et pinested for levende. På Jesu tid brukte innbyggerne i Jerusalem Hinnoms dal som søppelplass. De kastet lik av noen forbrytere på denne søppelplassen, og en stadig brennende ild sørget for at avfallet og likene ble brent opp.

Da Jesus snakket om marken som ikke dør, og ilden som ikke slokner, hentydet han tydeligvis til Jesaja 66: 24. Jesaja skriver om «likene av de menn som gjorde opprør mot [Gud]», og sier i den forbindelse: «Marken som eter dem, skal ikke dø, og ilden skal ikke slokne.» (NO 1978/85)

Jesus og hans tilhørere var klar over at disse ordene i Jesaja siktet til det som skjedde med likene av dem som ikke var verdige til å få en begravelse. Jesus brukte derfor Hinnoms dal, eller Gehenna, som et passende symbol på en død uten håp om en oppstandelse. Han slo dette fast da han sa at Gud «kan la både legeme og sjel gå under i Gehenna». (Matteus 10: 28, Erik Gunnes’ oversettelse) Gehenna er et symbol på evig død, ikke evig pine.

Er «den evige ild» som Jesus snakket om, bokstavelig eller symbolsk? Legg merke til at «den evige ild» som Jesus nevnte i Matteus 25: 41, var «gjort i stand for djevelen og hans engler».

Tror du at bokstavelig ild kan skade åndeskapninger? Eller brukte Jesus uttrykket «ild» i symbolsk forstand?

I den samme talen snakket Jesus om «sauene» og «geitene». Han tenkte selvsagt ikke på bokstavelige sauer og geiter, men brukte billedspråk for å beskrive to typer mennesker. (Matteus 25: 32, 33) I den evige ild som Jesus snakket om, blir de onde brent fullstendig opp i billedlig forstand.

Hva betyr det at de onde går «bort til en evig straff»? Mange oversettelser bruker ordet «straff» i Matteus 25: 46, men den grunnleggende betydningen av det greske ordet som er brukt, kọlasin, er «det å hindre trærs vekst», eller «beskjæring, avkutting av overflødige grener». De som er sauelignende, får evig liv, mens de som er geitlignende og ikke angrer, får «evig straff» — de blir avskåret fra livet for alltid.

Jesus sa aldri at menneskene har en udødelig sjel. Han snakket imidlertid ofte om oppstandelsen av de døde. (Lukas 14: 13, 14; Johannes 5: 25—29; 11: 25) Hvorfor skulle Jesus si at de døde vil få livet tilbake, hvis han trodde at sjelen ikke var død?

Jesus sa aldri at Gud ondskapsfullt skulle pine de onde for evig. Han sa isteden: «Gud elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn, for at enhver som viser tro på ham, ikke skal bli tilintetgjort, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16)

Hvorfor sa Jesus at de som ikke viser tro på ham, kommer til å bli tilintetgjort? Hvis det han egentlig mente, var at de skulle leve og bli pint i et brennende helvete i all evighet, ville han ikke da ha sagt det?

Læren om et brennende helvete er ikke basert på Bibelen. Den er i virkeligheten en hedensk trosoppfatning forkledd som en kristen lære.

"Den gave Gud gir, er evig liv" sier Bibelen. Guds tjener Johannes skrev: «Dette er det som er lovt, det som han [Gud] selv har lovt oss: det evige liv.» Det er ikke noe rart at en ung mann spurte Jesus: «Lærer, hva godt skal jeg gjøre for å få evig liv?» (Romerne 6: 23; 1. Johannes 2: 25; Matteus 19: 16) Og apostelen Paulus skrev om et «håp om det evige liv som Gud, som ikke kan lyve, har gitt løfte om for lange tider siden». — Titus 1: 2.

Hva betyr det at Gud gav løfte om evig liv «for lange tider siden»? Noen tror at Paulus mente at Gud hadde til hensikt at mennesker skulle leve evig, allerede før han skapte det første menneskepar, Adam og Eva. Enten Paulus mente dette eller siktet til et tidspunkt etter at menneskene var blitt skapt, og da Gud erklærte sin hensikt, er det tydelig at Guds vilje innbefatter det at mennesker skal leve evig.

Så der er vi enige - Det løfte og håp Bibelen gir er et løfte om et evig liv.

Da Adam syndet, mistet han retten til evig liv for seg selv og for alle sine ennå ufødte etterkommere. (1. Mosebok 2: 17) Da han ble en synder på grunn av sin ulydighet, ble han ufullkommen, beheftet med feil.

Fra da av ble Adams kropp i virkeligheten programmert til å dø. Som Bibelen sier: «Den lønn synden betaler, er døden.» (Romerne 6: 23) Adams ufullkomne etterkommere ble også i virkeligheten programmert til å dø, ikke til å leve evig. Bibelen forklarer: «Synden kom inn i verden ved ett menneske [Adam], og døden ved synden, og døden . . . spredte seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet.» — Romerne 5: 12.

Nå var det jo slik at Adam og Eva var ulydige og ble utvist av Edens hage. Førte det til at Gud forandret sin hensikt med hensyn til at mennesker skulle leve evig i et paradis på jorden? På ingen måte!

Hvis Gud hadde gjort det, hadde det betydd at han innrømmet at han ikke maktet å gjennomføre sin opprinnelige hensikt. Vi kan være sikker på at Gud gjør det han lover, slik han selv erklærer: «Slik skal mitt ord, som går ut av min munn, vise seg å være. Det skal ikke vende tilbake til meg med uforrettet sak, men det skal i sannhet gjøre det som jeg har funnet behag i, og det skal ha sikker framgang i det som jeg har sendt det til.» — Jesaja 55: 11

Paulus sa: «Den gave Gud gir, er evig liv ved Kristus Jesus, vår Herre.» (Romerne 6: 23) Jesus selv åpenbarte at den eneste vei til evig liv er gjennom ham, for han sa: «Jeg er veien og sannheten og livet.» Det har derfor avgjørende betydning at vi godtar den rolle Jesus spiller i forbindelse med å gjøre evig liv mulig. Så også der er vi enige Leirgulen, at det er bare ved å vise tro på Jesus at man har mulighet til evig liv.

Men vi dør - hva skjer så? Lever vi videre som en sjel?

I begynnelsen var det ikke behov for noen oppstandelse. Oppstandelsen inngikk ikke i Guds opprinnelige hensikt med menneskene, ettersom det ikke var meningen at de skulle dø. Gud gjorde det tvert imot klart at det var hans hensikt at jorden skulle bli fylt med levende mennesker, ikke en degenererende, døende menneskeslekt. Hans verk var fullkomment og følgelig uten feil, mangler og sykdom. (5Mo 32: 4)

Døden kom altså inn i menneskeverdenen ved Adams overtredelse. (Ro 5: 12) På grunn av sin synd og den ufullkommenhet som den førte til, kunne ikke Adam gi sine etterkommere evig liv, nei ikke engang et håp om evig liv, i arv. «Heller ikke kan et råttent tre frambringe god frukt,» sa Jesus. (Mt 7: 17, 18; Job 14: 1, 2) Oppstandelseshåpet ble føyd til for at de av Adams etterkommere som ønsket å være lydige mot Gud, skulle kunne bli frigjort fra dødens forbannelse.

Ut fra dette har du et bibelsk grunnlag for både å håpe og tro på et evig liv, samtidig som vi unngår å trekke inn lære som ikke kan forsvares ut fra Bibelen. Vi ser hvorfor det at vi ikke har en sjel, men er en sjel som kan dø ikke er i strid med læren om evig liv.

Tanken om en udødelig sjel er basert på det at vi har en sjel og ett legeme. Hva om denne oppfattelsen er feil? Det er ikke noe grunnlag i Bibelen for å tro at det er en sjel og et legeme.

Den amerikanske lyrikeren Longfellow skrev: «Ordene ’støv er du, og til støv skal du vende tilbake’ ble ikke sagt om sjelen.»

Er det riktig?
Hvem talte Gud til da han sa: «For støv er du, og til støv skal du vende tilbake»?
Til det første menneske, Adam. Gjaldt denne dødsdommen bare Adams kropp?
Eller gjaldt den Adam som en pustende sjel?

Første Mosebok 2: 7 (EN) sier tydelig: «Og Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» Dette skriftstedet er av grunnleggende betydning for forståelsen av ordet «sjel» slik det brukes i Bibelen. Verset sier tydelig at «mennesket ble til [ikke fikk] en levende sjel». Gud sa altså til denne levende sjelen, denne pustende skapningen, Adam, at hvis han var ulydig, skulle han dø og vende tilbake til grunnstoffene i den jorden som han var dannet av. — 1. Mosebok 2: 17; 3: 19.

Legg merke til at det her ikke sies noe om at mennesket har en sjel som kan komme til noe annet sted. Hvorfor ikke? Fordi Adam, med alle sine evner, var en sjel. Han hadde ikke en sjel. Hvis det eksisterte noe slikt som et brennende helvete eller en skjærsild, burde det i hvert fall ha vært omtalt på dette ene stedet i Bibelen. Men det blir ikke engang hentydet til det.

Hvorfor ikke? Fordi den enkle straffen for ulydighet var akkurat det motsatte av det liv Adam hadde i paradiset — nemlig døden, ikke liv et annet sted. Paulus beskriver det hele enkelt i Romerne 6: 23: «Syndens lønn er døden.» Her sies det ikke noe om helvetes ild eller om skjærsilden; det sies bare døden. Og er ikke døden en tilstrekkelig straff?

En annen faktor vi kan ha i tankene, er at en grunnleggende rettferdighetssans sier oss at Adam burde ha fått kjennskap til det virkelige omfang av den eventuelle straffen før han var ulydig. Men det sies absolutt ingen ting om en udødelig sjel, om helvetes ild eller om skjærsilden i beretningen i 1. Mosebok.

Hvis Guds opprinnelige hensikt var at fullkomne, lydige mennesker skulle leve evig på en paradisisk jord, hvilken mening ville det da være i å utstyre menneskene med en sjel som var atskilt fra kroppen og udødelig?

Det ville være fullstendig unødvendig.

Douglas T. Holden skriver i sin bok Death Shall Have No Dominion: «Den kristne teologi har smeltet sammen med gresk filosofi i den grad at den har fostret mennesker med en tro som er en blanding av ni deler gresk tenkning og en del kristen tenkning.»

Et godt eksempel på dette er den utbredte troen på en udødelig sjel. Platon skrev for eksempel: «Sjelen er udødelig og uforgjengelig, og våre sjeler kommer til å leve i en annen verden!»

Diskusjonen om den udødelige sjelen - og hvor den er - er derfor en diskusjon basert på el lære fra den filosofien, ikke Bibelen.

Ettersom det i Bibelsk forstand ikke er noe grunnlag for å tro at det er en "egen sjel".
Vanskeligheten ligger i at de forestillinger folk vanligvis forbinder med ordet «sjel», ikke stammer fra De hebraiske skrifter eller De kristne greske skrifter, men hovedsakelig fra oldtidens greske filosofi, altså fra hedensk religiøs tenkning.

I direkte motsetning til den greske læren om at en psykhẹ (sjel) er immateriell, ikke håndgripelig, men usynlig og udødelig, viser Bibelen at både "psykhẹ" og "nẹfesj", når disse ordene blir brukt om jordiske skapninger, sikter til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. Nøyaktig det samme hebraiske uttrykket som blir brukt om dyr, nemlig nẹfesj chaijạh (levende sjel), blir også brukt om Adam. Altså har du ikke en sjel - du er en sjel (på samme måte som din katt, hund og undulat). Men Gud har evig liv skjenket oss i Sønnen Jesus Kristus, han er Livets tre og gjennom ham får vi evig liv vi mennesker. Uten ham er vi som dyrene og vil sto opp for dom, og er ikke våre navn skrevet i Livets bok hos Lammet venter den annen død!

Helvete\ildsjøen\den annen død er det alle ugudelige og de som ikke har valgt Kristus vil bli tilintettgjort eller utslettet for Gud Fader skaper en ny himmel og en ny jord! Dette er slik jeg ser det skriftens lære!

Ingen kommentarer: