Partiet De Kristne og «22. juli-profetien»!
Se også: http://blog.janchristensen.net/2012/03/nr-371-jdehate-er-sterkt-et-utdrag-fra.html
http://blog.janchristensen.net/2013/09/nr-686-koplingen-mellom-partiet-de.html
Skrevet av Jeremy Hoff, forfatter av «22. juli-profetien»
Bilde av
Jeremy Hoff fra Løvhyttefesten her i Oslo der han solgte boken sin som du kan kjøpe her: http://www.22juliprofetien.com/
Samfunn I
stedet for å ta vare på anledningen, valgte ledelsen i Partiet de Kristne en
helt passiv tilnærming.
Da
kontroversen rundt boken min «22. juli-profetien» var på sin høyde, havnet
Partiet De Kristne (PDK) med ett i det nasjonale søkelyset.
For mange i
Norge var dette trolig første gang de la merke til dette minipartiet, idet PDK
flere ganger i løpet av kort tid ble trukket frem på NRK Dagsrevyen.
Her fikk
hele landet høre at minst tre PDK-kandidater offentlig støttet boken, en bok
som også var blitt solgt fra partiets valgstander på flere plasser. Allerede da
var skaden skjedd for PDKs offentlige «image», og ingen avstandtagen fra boken
ville kunne endre på folks oppfatning av at mange i partiet sto inne for
tankene i denne boken.
Men ledelsen
i PDK var heller ikke i en posisjon av å bare kunne gå god for boken. For blant
partiets medlemmer var det åpenbar uenighet om den.
Det fantes et reelt tredje alternativ, som kunne ha hjulpet velgerne med å forstå hvorfor denne boken hadde fått slik gjenklang innenfor visse deler av PDK. Dette tredje alternativet ville også ha kunnet hjelpe partiet med å bevare den indre enheten.
Da
partileder Erik Selle ble intervjuet av NRK, kunne svaret hans ha vært som
følger:
«Denne boken
avslører ting som vi er nødt til å ta på alvor, om vi ønsker å kunne unngå
slike hendelser i fremtiden. Den viser hvordan beredskapen sviktet på en helt
besynderlig måte den 22. juli.
Boken inneholder også en veldig god politisk analyse når det gjelder Arbeiderpartiets og AUFs historiske forhold til Israel.
Den
representerer derfor en legitim ressurs for å kunne forstå to av PDKs
hjertesaker, og som partileder mener jeg at den kontroversen som nå pågår er en
enestående anledning for Norge til å ta et oppgjør med flere alvorlige forhold
som vi ellers bare ville ha latt være.
Når det er sagt, er det ikke alle i partiet som er enig i bokens teologiske konklusjoner, og derfor mener jeg at det åndelige aspektet kan overlates til teologene.»
Det som
fortonet seg som en alvorlig krise innenfor PDK, var faktisk en usedvanlig
anledning til å være med og sette kursen for den nasjonale politiske
diskusjonen.
Og med tanke
på at dette lille partiet bare representerer en halv prosent av velgerne, ville
det å gjøre bruk av en slik anledning ha kunnet bidra til langt mer enn å
opprettholde PDK i sin nåværende form.
Kjære
venner, det er ikke realistisk å tenke at PDK har noen fremtid med mindre
partiet er villig til å ta en betydelig grad av risiko. Vi lever i et
post-kristent samfunn der den kristne innflytelsen er på nedadgående. Og om et
nyoppstartet parti som PDK skal ha noe håp om å lykkes i et slikt miljø, trengs
det intet mindre enn et under.
Jeg tror at PDKs endelige suksess står og faller med om det finner sted et større fundamentalt skifte i vårt samfunn.
Enten må det
til en åndelig vekkelse på grasrots-nivå eller en politisk oppvåkning. Og dette
skiftet må finne sted snart ettersom en relativt stor del av de som utgjør
Partiet De Kristne er eldre.
Jeg tror
ikke at PDK har 10 år på seg til gradvis å ta Kristelig Folkeparti (KrF) sin
plass, som de siste årene har holdt seg ganske så nær sperregrensen.
Bare tenk på
hva det kunne ha ført til dersom et samlet parti hadde stått opp og forsvart de
rent politiske aspektene av denne boken! Dette kunne ha ført til en oppvåkning
med hensyn til de forbrytelsene som Norge har gjort seg skyldig i overfor
Israel gjennom Oslo-avtalen!
Kanskje ville Arbeiderpartiet endelig ha blitt tvunget til å gjøre noe med sitt systematiske svik av Israel?
Denne bokens
kontroversielle natur utgjorde nettopp en slik mulighet. Men i stedet for å ta
vare på anledningen, valgte ledelsen i PDK en helt passiv tilnærming.
Valgresultatet viser at denne tilnærmingen ikke førte frem.
Hadde resultatet kunnet bli noe verre hvis de hadde valgt en annen tilnærming?
Det er et
siste punkt som jeg synes det er verdt å nevne.
Jeg tror
mange var veldig overrasket over å se at partiledelsen ba Jan Ernst Gabrielsen
om å trekke seg som fylkesleder etter at han hadde stått opp for boken.
Er det noen
som husker hvordan Inger Marit Sverresen i 2012 måtte trekke seg som
lokallagsleder i Sarpsborg KrF, etter at hun støttet Per Haakonsens uttalelser
om at Utøya-katastrofen bør sees som en advarsel fra Gud?
Like etterpå
ble Inger Marit tatt imot av PDK, og hun står fortsatt som partiets fylkesleder
i Østfold.
Personlig
husker jeg hvordan mange i PDK hedret henne for den ryggrad hun viste i
forbindelse med Sarpsborg KrF-saken.
Er det ikke
litt ironisk at Jan Ernst Gabrielsen nå er blitt den nye Inger Marit Sverresen?
Relaterte
linker:
1 kommentar:
Hoff er en fantasifigur, som fremmer forkvaklede tanker og ideer. Det er best å
tie ham ihjel...
Legg inn en kommentar