Nr. 190: Ulydige Lutheranere!

Nr. 190:

Ulydige Lutheranere!

Personlig vitnesbyrd

Da kona og jeg var ganske nygifte fikk vi besøk av en teologistudent som hadde gått på menighetsfakultetet i 7 år. Han gikk på husbesøk og vi inviterte ham inn. Da vi kom i snakk var han spørrende om hva han skulle gjøre. Da sa kona mi at det er ikke vanskelig å vite. Hva da spurte han? Kona mi sa at han måtte gå dåpens vei og han ble temmelig bestyrtet, men det var veien for ham å gå og alle andre som ikke er troendes døpt!

Sal 68:7 Gud gir de enslige hus, fører fanger ut til lykke; bare de gjenstridige bor i et tørt land.

Dette er et “løfte” gitt til alle gjenstridige. Dette gjelder også alle Lutheranere som ikke vil og nekter å ta troendes og den bibelske dåp. Dåp er noe som skal foregå etter man er kommet til tro, ikke før. Og ved full neddykkelse og i Jesu navn, slik døpte de første kristne og slik skal vi døpe i dag!

Her om dåp hentet fra nettet:

Dåp har vært et vanskelig tema for kristne i lange tider. Om vi kan være uenige kan vi likevel ha respekt for hverandre. I Norge har den Lutherske kirke et sterkt fotfeste. Vi må likevel huske at i verdensmålestokk er den Lutherske kirke et ganske lite kirkesamfunn, kanskje noe slik som 60 millioner nominelle. Hvor mange prosent som faktisk er troende av dem vet vel ingen. Til sammenligning teller baptister og pinsekristne så mange som 800 millioner troende.
Siden 80 % av befolkningen nominelt tilhører den lutherske statskirken, er de fleste i Norge er døpt som spebarn med det vi kaller barnedåp. Selv om mange forsøker å belegge denne praksisen utfra Bibelen, finnes det ikke noe bibelsk belegg for å hevde at de første kristne praktiserte spebarns dåp for at de små barna skulle bli frelst. Det står rett og slett ikke nevnt i det hele.
Når enkelte hever at apostlene så på dåp som frelsende er det helt feil. Intet sted i Bibelen står det et eneste klart ord om at barnedåp ble praktisert. Og om Gud virkelig hadde tenkt at barnedåp var den naturlige måten han frelste et menneske på, er det da ikke litt merkelig at det ikke er nevnt i Bibelen?
Ut fra det kan vi si at praksisen med spebarns dåp for at de små skal bli Guds barn, ikke er en bibelsk dåp i vann, men en menneskeskapt dåp som har kommet ut fra et opprinnelig behov for å få alle i samfunnet til å være med i et statskirkesamfunn.
Barnedåp er jo en fin tradisjon, sier noen. Ja det kan så være, men dersom den ikke stemmer med Guds Ord er den dessverre ikke noe mer enn det.
Den kristne dåpen.
Apostlene og de første kristne gjorde som Jesus hadde lært og befalt dem. Dåpen fikk nå en utvidet betydning i forhold til Johannes dåpen. Nå var ikke dåpen bare en omvendelse, men en dåp til Jesu død, en forening med hans død, og en forening med hans oppstandelse. Det fulgte også med et løfte om Den Hellige Ånd. Vi kan lese om den kristne dåpen gjennom hele Apostelgjerningene.

Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. Apg 2:38:

Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner. Apg 8:12:

Han spurte: Hva ble dere da døpt med? De sa: Med Johannes' dåp. Da sa Paulus: Johannes døpte med omvendelsens dåp, og sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, det er på Jesus. Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn. Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord. Apg 19:3-6

Etter den første menighetsdannelsen den første pinsedagen, og videre utover i aposteltiden, kjenner den nytestamentlige kristne menighet bare til at en dåp ble praktisert. Det var en stadig kamp for å bevare apostlenes lære. Vi må forstå, at på den tiden hadde de ennå ikke en samlet Bibel med Jesus og Paulus sin undervisning. Derfor ble det lett grobunn for vranglære og svermeri. Vi kan se av Paulus sine brever at vranglære stadig var et tema.

Men det stod også fram falske profeter i folket. Slik skal det også blant dere komme falske lærere, slike som lurer inn vranglære som fører til fortapelse. De fornekter den Herre som kjøpte dem, og fører over seg selv en brå fortapelse. 2Pet 2:1

I denne tidsepoken vet vi av andre historiske kilder, at en annen vanndåp gradvis ble tatt i bruk. (200-300 tallet) Det er det som senere ble kalt barnedåpen.
Historisk bakgrunn
For å forstå hvorfor det er kommet inn en slik forvirring når det gjelder dåp, må vi se litt på kirkehistorien. Vi vet av bibelske og historiske kilder at kristne allerede fra starten av har blitt kraftig forfulgt. De romerske keiserne forsøkte å utrydde kristentroen, uten å lykkes.
Dess flere de drepte, dess flere kom til tro. Da keiseren på tross av kraftig forfølgelse ikke fikk utryddet kristendommen, slo han kontra, og fra år 382 ble kristendommen den eneste tillatte religion. Den avgjørelsen var begynnelsen på en katastrofe for levende kristendom. Den førte til at det ble lett å være en kristen, og siden kirken gikk i kompaniskap med staten ble det stadig flere og flere læremessige og praktiske kompromiss. Kirken gikk inn i en periode med vranglære, frafall og lunkenhet. Medlemskap i kirken ble det samme som medlemskap i staten.
Forfallet
Den store nedturen for kristenheten var startet. Statskristendommen førte til en blanding av tro og makt, og til et stort frafall. Mye menneskelige forordninger ble innført og vranglære kom inn. Med det kom også at barnedåp ble en opptagelse i samfunnet. Den levende kristentroen døde mer og mer ut. Den katolske kirken vokste frem og fjernet seg fra urmenigheten i lære og praksis. Kirken fikk verdslig makt som ble misbrukt på det groveste.
Martin Luther
Femtenhundretallet ble kalt reformasjonens tid. I Tyskland bodde en munk med navnet Martin Luther. Han stod frem og gjorde opprør mot paven i Roma. Bruddet med paven førte etter hvert til dannelsen av et nytt kirkesamfunn, den Lutherske kirke. Luther fant det tjenlig for formålet å kople med keiseren for å få fullt gjennomslag for reformasjonen. Dermed fortsatte kirken sitt ekteskap med staten selv med det nye kirkesamfunnet. Det var i seg selv et stort feilgrep. Selv om Luther reformerte den katolske læren og skrellet av mye tradisjon, beholdt han likevel barnedåpen og nattverden som sakrament. Luther selv var inne på tanken å forkaste barnedåpen, men beholdt den, trolig for å berge livet. Zwingli og Calvin dannet på samme tid den reformerte kirke.
Vekkelsesbevegelse
Men det fantes en tredje strøm av ”reformasjon” som ikke har fått så mye plass i den offentlige kirkehistorien. Det oppstod en sterk evangelisk vekkelsesbevegelse som ble kalt anabaptistene, eller gjendøperne. I den kirkehistorien vi fikk servert på skolen ble de omtalt som noen perifere vranglærere. Imidlertid hevdet de at Guds ord var høyeste autoritet for liv og lære.
Ut fra skriften så de at dåp skulle praktiseres på den måten at kun troende skulle døpes, og da med full neddykkelse. Den 21. januar 1525, ble den første dåpshandling holdt. Anabaptist-bevegelsen førte med seg sterke gjennomgripende vekkelser i Sentral-Europa.

Forfølgelse
Fordi kirken og staten var ett, ble barnedåp sett på som innlemmelse i samfunnet. Når da anabaptistene ikke ville døpe barna sine, ble de sett på som opprørere, og en trussel i for samfunnet. Resultatet ble derfor forfølgelse fra staten og alle de tre store kirkeretningene. Både den katolske kirke, den lutherske, og den reformerte kirke forfulgte anabaptistene kraftig. Luther selv anbefalte keiseren å utrydde de med sverdet. Zwingli var ikke bedre. Både Luther og Zwingli mente dessuten at det var passende å drukne gjendøpere.
Historiske kilder mener at i årene etter 1527 ble så mange som 35 000 massakrert i Tyskland, Østerrike og Sveits. Hele landsbyer ble utryddet med menn kvinner og barn. Folk ble brent til døde på bålet, de ble halshugget, druknet og tatt livet av på ulike grusomme måter. Også i Frankrike ble anabaptistene massakrert av den katolske kirke. Historiske kilder mener at så mange som over 100 000 ble drept der i løpet av kort tid.
Norsk dåpshistorie
Den 1. juli i 1742 ble den første troendes dåp holdt i Norge. Den foregikk i Drammenselven. En bevegelse som ble kalt Zionittene, vokste i antall, og ble kraftig forfulgt av kirke og statsmakt.
Selv om det ikke fikk slike konsekvenser som i Europa, kostet det å la være å døpe barna den gangen. Foreldrene ble truet med å miste foreldreretten over barna, og de som ikke lot seg bøye ved trusler, fikk dagbøter frem til de eventuelt gav etter og lot barna sine døpe. Ved at de stod fast på sin samvittighets overbevisning miste flere familier alt de eide. Lederne ble landsforvist i 1744, og bevegelsen døde ut i Norge. De troende flyktet etterhvert fra landet. Mange fra Europa flyktet til Amerika, og fant der et fristed for tro og liv.

Også folk i pinsebevegelsen som vokste frem etter år 1900, opplevde mye trakassering på grunn av at de ville stå for bibelsk dåp.

Dåp har kostet for folk som har gått foran. Ja mange har mistet livet rundt om i verden, selv i dag. Men det er jo slik at det som ikke koster noe ikke er noe verd.
Vil du være lydig mot Bibelens ord så må du la deg døpe som troende. Det er en stor velsignelse ved å følge Guds Ord.
Dåp er å bli adskilt fra det gamle livet uten Jesus. Dåp er å bli ikledt Kristus som det står i Galaterbrevet 3. 27.
Dåp er også en god samvittighets pakt med Gud. 1. Pet 3. 21
I menigheten Fyrlykta til liks med store deler av kristenheten, praktiserer vi dåp slik Bibelen foreskriver at den skal praktiseres. Slik gjør minst 800 millioner andre kristne over hele kloden. De tror og praktiserer dåp slik det står i Bibelen.
Nemlig dåp av troende og med full neddykking.
Bare for å gjøre det helt klart. Vi tror ikke at hverken barnedåp eller troendes dåp i seg selv gjør deg til en kristen eller at du blir frelst ved det. Det er ikke frelse i dåpen, men dåpen hører med når du er blitt frelst, eller i de tilfeller der en er vokt opp i en troende familie og etter hvert kommer over stadiet med barnetro og får en mer bevist og selvbestemt tro.

Her fra Norsk Studiebibel om den Lutherske dåp:

DÅPSSYN, det evangelisk-lutherske
Den lutherske kirke spør i sin Lille Katekismus: «Hva gir og virker dåpen? – Svar: Den virker syndenes forlatelse, frelser fra synden og Dje­velen og gir alle dem den evige salig­het som tror det, slik som Guds ord og løfte lyder.» – Videre s. s.: «Hvor­ledes kan vann virke så store ting? –Svar: Vann gjør det visselig ikke, men Guds ord som er med og hos vannet og troen som setter sin lit til Guds ord som er lagt til vannet. For­uten Guds ord er vannet bare vann og ikke en dåp, men med Guds ord er det en dåp, det er: et nåderikt livets vann og et gjenfødelsens bad ved den Hellige Ånd.» – Om dåpen heter det videre i Augustana art. 9 bl.a.: «Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse, og at i dåpen tilbydes Guds nåde, og at man skal døpe barna, forat de ved dåpen skal bli brakt til Gud og bli tatt til nåde av Ham.»

Denne bekjennelse er normativ for alle lutherske kirker og sier at etter luthersk oppfatning er dåpen et sakrament, dvs. en hellig handling som virker det den avbilder. Og ifølge luthersk dåpslære avbilder dåpen en død og oppstandelse med Kristus som setter den døpte inn i samfunn med Kristi forløsningsverk. Ved samfunnet med den korsfestede i dåpen skjenkes syndenes forlatelse (skjer rettferdiggjørelsen), og ved samfunnet med den oppstandne i dåpen skjenkes den Hellige Ånds gave (skjer gjenfødelsen og innsettelsen i barne­kåret).

At dette dåpssyn er nytestamentlig, begrunnes i følgende skriftutsagn. At dåpen skjenker syndsforlatelse (er en renselsesdåp), sier det fundamentale dåpsord i Apgj. 2,38: «– la eder døpe – til syndenes for­latelse.» Likeledes Apgj. 22,16; «– stå opp og la deg døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkal­ler hans navn.» Sml. også Ef. 5,26: «Han renset menigheten ved hjelp av vannbadet i et ord (nemlig Jesu dåpsbefaling).» Slik etter luthersk forståelse av grunnteksten. – Det er derfor stående uttrykk i hele oldkir­ken, både hos de apostoliske fedre (Barnabasbrevet, 2. Klemens brev, Hermas Hyrden) og hos kirkefedrene (Ireneus, Tertullian, Cyprian, Orige­nes, Clemens Aleksandrinus) at dåpen gir syndenes forlatelse. Denne felles-kirkelige forståelse har derfor fått nedslag i den felleskirkelige bekjen­nelse (den nikenske 325 e.Kr.): «Jeg bekjenner en dåp til syndenes for­latelse.»

Men Skriften lærer videre etter luthersk skriftforståelse at Åndens gave er knyttet til dåpen. I det samme fundamentalord, Apgj. 2,38, heter det: – «la eder døpe til syn­denes forlatelse, så skal I få den Hellige Ånds gave.» Dåpen er ifølge Tit. 3,5 «et bad til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd.» Den kristne dåp er en oppfyllelse av Johan­nes Døperens ord om Messias: «Han skal døpe eder med den Hellige Ånd», Mat. 3,11. Den nye pakts tid er åndsutgytelsens tid, Joel 2,1 fg. I Kristi menighet blir alle født ved dåpen «av vann og Ånd», Joh. 3,5. «Vi er alle døpt med en Ånd til å være ett legeme,» 1. Kor. 12,13. Særlig Apgj. viser også at Åndens gave er knyttet til den kristne dåp, 19,2-6. Etter luthersk oppfatning er åndsdåpen knyttet til vanndåpen i Jesu navn og identisk med gjenfø­delsen. De erfaringer som i reformerte kretser kalles «åndsdåp» (eller second blessing), kaller lutherdommen erfaringer av Åndens fylde, Apgj. 4,31; Ef. 5,18, eller «nådegaveutrustning», 1. Kor. 12,8 fg.; 1. Tim. 4,14; Apgj. 6,6; 13,3.

Ved de to viktige frelseshistoriske begivenheter (Apgj. 1,8) der evan­geliet går over til samaritanerne (halvhedninger, som dog var omskårne), Apgj. 8,5-25, og til hedningene (de uomskårne, Kornelius' hus), Apgj. 10,1-48, forteller Lukas om to irregulære tilfeller når det gjelder for­holdet mellom dåp og åndsmeddelse. I første tilfelle våger diakonen Filip bare å døpe halvhedninger til syndsforlatelsen i Jesu navn, men ikke også å meddele dem Ånden ved hånds­påleggelse. I siste tilfelle gjelder det uomskårne. Hedningenes rett til å bli med i Guds rike var klar, men pre­missene var ennå ikke klare. Måtte de etter vanlig jødisk tankegang først gå veien om omskjærelse og oppta­gelse i det jødiske folkefellesskap? –Herren dømmer selv i det spørsmål ved å rense deres hjerter ved evan­geliets hørelse og skjenke dem Kristi Ånd før de er døpt. Peter kunne følgelig ikke nekte dem dåpen, som normalt nettopp skjenket disse frelsesgoder, 10,47-48, sml. 11,11.15-18. – Etter luthersk syn bestyrker disse to irregulære beretninger, rett betrak­tet, Skriftens ellers entydige lære om forholdet mellom dåp og åndsmedde­lelse, bare man gir akt på deres spesielle frelseshistoriske problematikk.

Fordi syndsforlatelsen og Åndens gave ifølge Skriften er knyttet til dåpen, hevder lutheranerne at «dåpen er nødvendig til frelse». Den frelse som tilbydes i evangeliets forkynnelse, skjenkes oss i dåpen. Derfor heter det: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst», Mrk. 16,16. Man døper ikke etter luthersk oppfatning dem som allerede ved troen er frelst, men dem som etter å ha fattet tillit til evangeliet, ønsker å bli frelst. Den tro som vekkes og skapes ved evangeliet, er en frelsessøkende og frelsesbegjærende tro, som først i dåpens bad blir en frelsesbesittende tro. Først når den frelsesbegjærende tro tilsies syndsforlatelsen og meddeles barnekårets Ånd i dåpen, kan den bli en frelsesviss tro.

At dåpen ikke er en dåp av dem som før dåpshandlingen kan vitne om sin frelse, men tvertom en dåp til frelse, viser ikke bare hele det foran nevnte skriftmateriale, ifølge luthersk skriftsyn, men videre hele den paulinske dåpslære. Dåpen er hos Paulus det nådemiddel som setter oss inn i samfunnet med Kristus, Rom. 6,1 fg. «Døpt til Kristus», v. 3, betyr alltid hos Paulus: døpt til livssamfunn med Kristus, slik at derved Kristi frelse blir oss til del. I dåpen er vi «sammenvokset (symfýtoi, gr.) med ham», v. 5, har vi «ikledd oss Kristus», Gal. 3,27, fått del i hans døds og oppstandelser kraft og virkning, v. 3-8; Kol. 2,12. (Det står ikke, ifølge luthersk fortolkning av Rom. 6,4, at vi begraves med Kristus fordi vi allerede på forhånd er død med ham i troen, men det heter at «vi ble begravet med ham ved dåpen til døden» (eis thånaton – siktende på å dø). Begravelsen refererer seg til dåpens neddykkingsform som avbilde av drukning av det gamle mennesket.

At man blir en kristen først i dåpens bad, ligger da også uttrykt i alle de forskjellige dåpsformler Skriften bruker (døpe til Jesu navn, på Jesu navn, i Jesu navn). Alle disse formler nyanserer bare den for dem alle felles tanke at den døpte henføres til Jesu eiendom, settes inn i den frelse som dette navn innebærer. Derfor heter det da også utvetydig: «gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn», Mat. 28,20. Mens Johannesdåpen var en omvendelsesdåp på omskjærelsespaktens grunn og bare kunne komme til anvendelse på voksne, er den kristne dåp en paktsstiftende dåp, hvor pakt nåden også gis til paktsfolkets barn. Den kristne dåp er tegnet for den nye pakt og er etter sitt vesen innvielseshandling, vigslingssakrament til kristenstanden; ved den opptages man i Kristi legeme.

Dåpen er, fordi den slik er en frelsesdåp, etter luthersk syn helt og holdent en guddommelig handling. Derfor heter det også overalt i Skriften, enten at et menneske «blir døpt» eller «lar seg døpe» (nemlig av Gud). Det heter aldri at et menneske «døper seg». Dog er det rett at det ved dåpshandlingen også er et underordnet moment av lydighetshandling fra dåpskandidatens side (respektive fra foreldrenes side ved barnedåp), da den skjer som et ledd i lydighet mot evangeliets frelsesvei, som viser den frelsessøkende til dåpens bad. –Dåpen har videre et bekjennelsesmoment i seg, da den alltid ledsages av et ønske og begjær om å få bli hans eiendom som dåpen vigsler til (sml. den lutherske kirkes dåpsspørsmål både ved barne- og voksendåp. Alterboken).

Når den lutherske kirke lærer at dåp er nødvendig til frelse, vil den dog bare ha lært at Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv. Derfor drar den ikke den konsekvens at uforskyldt mangel av dåp forvolder fortapelse, men bare bevisst forakt for den.

Dåpen betyr ifølge katekismen for den som er døpt, at han er døpt til å leve omvendelsens liv like til døden. Å leve i sin dåp betyr «at det gamle menneske i oss daglig gjennom anger og bot skal tynes og dø med alle synder og lyster, og at et nytt menneske daglig skal oppstå, som skal leve for Gud i rettferdighet og hellighet», (Luthers lille Kat.). Dåpen forplikter, for å bli den døpte til varig gagn, at han kompromissløst til sin død «forsaker Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen» –og «lærer å holde» alt det som Jesus har befalt oss.

Dåpen, troen og barna.
Den lutherske kirke lærer at dåpen ikke virker i kraft av selve handlingens utførelse (ex opere operato), men at den er betinget av troen (sml. den foran anførte bekjennelse). Dåp og tro er på det intimeste knyttet sammen i N.T., derom er ikke lutheranerne uenige med tilhengerne av voksendåp. Men de hevder at «troendes dåp» altså for det første ikke kan bety «de frelsesbesittendes dåp». Når det i Skriften til overflod heter at vi frelses «av troen» eller «ved troen», så betyr ikke dette noen motsetning til Skriftens lære om at vi frelses i dåpen. Alle Skriftens ord om at vi frelses ved tro, har lovgjerninger til sin motsetning, Rom. 4,5; 3,28; Gal. 2,16; Ef. 2,8-9; Fil. 3,9 osv. At vi frelses ved troen alene, sier derfor ikke noe om at vi frelses uten dåpen, men bare at vi frelses uten egne gjerninger.

Dernest hevder lutheranerne at om Skriften setter den forutgående (frelsesbegjærende) tro som uomgjengelig betingelse for voksne for å bli døpt, så viser dog Skriften selv at dette krav ikke gjøres gjeldende for barnas vedkommende, idet apostlene praktiserte husstandsdåp. De må tydeligvis ha sett det slik at kravet om den forutgående tro er dekket ved foreldrenes ønske og begjær om at deres barn skal få del i den frelse de selv søker eller allerede eier. Jesus har selv uttrykkelig under sitt jordliv avvist den tankegang at barna ikke kan ta imot Guds rike, dersom de bringes til ham av foreldrene med ønske om at også de må få del i det, Mat. 19,13 fg. Uttrykkelig heter det her at «Guds rike tilhører dem», dvs. er bestemt for dem. (NB. det heter ikke motsatt, at barna tilhører Guds rike.) Derfor skal de bringes til Jesus, rikets Herre, så de kan få del i det. Ikke de små må bli voksne for å kunne rett ta imot Guds rike, men de voksne små. «Hindre dem ikke!» Denne tildragelse er allerede i sin formhistoriske pregnans av apostlene utformet som Jesu egen avgjørelse om barnedåpens praksis, ifølge luthersk oppfatning. (Allerede hos Tertullian (ca. 200) og i «De apostoliske konstitusjonene» (ca. 380) er Mat. 19 for­stått slik.) Jesus kunne naturligvis ikke døpe barna, like lite som voksne, da han ved sitt frelsesverk ennå ikke hadde skapt dåpens basis. Derfor sies det da også i det fundamentale dåpsord uttrykkelig av Peter at løftet som er knyttet til det nye dåpstegnet. «hører eder til og eders barn», Apgj. 2,39.

Lutheranerne finner denne oppfatning stadfestet ved det faktum at apostlene praktiserte husstandsdåp, 1. Kor. 1,16; Apgj. 16,15.33; 18,8; 11,14. Det greske subst. oíkos, hus, husstand, husfolk, svarer til det hebraiske bet, og dette begrep har på bibelsk grunn en klar innholdsfylde. Med hus menes hele familien, selv spedbarn. (Sml. 1. Sam. 22,16 og 19; 1. Mos. 45,18-19 bl. a.) Bet-begrepet er i G.T. særlig knyttet til omskjærelsens ritualspråk. Det er dette begrep som oikos står for i N.T.'s tale om husstandsdåp. Det er naturlig at det blir tatt opp i dåpens ritualspråk, da dåpen også i N.T. uttrykkelig sees som oppfyllelsen av omskjærelsens tegn, Kol. 2,11; Rom. 2,28 fg.; Ef. 2,11 fg. Hvis barn skulle unntages ved kristen dåp, så kunne Skriften ikke tale om at apostlene døpte «husstandene», på grunn av dette ords bibelske innholdsfylde. Men forat det til overmål skulle være klart at ingen ble unntatt ved disse tilfeller av husstandsdåp, tilføyes det også et «hele» (gr. hólos) el. «alle» (gr. pas, hápantes) for å understreke at absolutt ingen ble unntatt. (Den jødiske proselyttdåp var da også husstandsdåp, hvor alle barna ble døpt sammen med foreldrene.)

At foreldrene skulle handle på barnas vegne og ta dem inn i Guds paktssamfunn for å gi dem del i paktsvelsignelsen ved omskjærelse, er uttrykkelig befalt for den gamle pakts vedkommende. Den er et forbillede for den nye. Åtte dager gamle skulle alle guttebarn omskjæres, 1. Mos. 17,10-14; 21,4. Som konsekvens herav skulle barna innprentes alle paktsbestemmelsene og budene, 5. Mos. 6,4-7. Familiesolidariteten og familieenheten spiller en stor rolle i den bibelske religion, fordi skaperordningene ikke er oppløst av falsk individualisme. Husfaren er hode for hele husstanden og hans tro er bestemmende for hele husets tro.

Lutheranerne mener derfor at urmenigheten har sett det som en selvfølge at barna også skal være med i den nye menighet, likesom i den gammeltestamentlige. Også de får derfor del i «Kristi omskjærelse», dvs. den omskjærelse som Kristus har innstiftet, nemlig dåpen, Kol. 2,11-12. Derfor praktisertes husstandsdåp både i Palestina og på misjonsmarken. Hvis barna ikke skulle døpes ved foreldrenes overgang til kristendommen, måtte det uttrykkelig vært nevnt, da noe annet egentlig var utenkelig for Guds eiendomsfolk. Vi ser da også hvordan alt i urkirken bygges opp om husmenighetene, hvor husfaren er hode (kefalé) likesom i G.T., Rom. 16,5; 1. Kor. 16,19; Kol. 4,15; 1. Kor. 16,15. Sml. hustavlene, Ef. 5,22-6,4; Kol. 3,18-4,1.

Hele N.T. viser da også, mener lutheranerne, at barna hører menigheten til som fullverdige medlemmer. Det finnes ikke antydninger, hverken i N.T. eller i hele den oldkirkelige litteratur, at det i menighetene finnes to kategorier kristne: døpte og udøpte. (1. Kor. 7,14 er iflg. luthersk oppfatning intet bevis for at barna i Korint skulle være udøpte. Den henvisning som her gjøres til barnas renhet i kraft av en av foreldrenes tro, refererer seg ifølge hele tankesammenhengen ikke til den kristne hellighet (syndeforlatelsen), for helligheten tilskrives jo også den vantro parten. Paulus vil trøste dem som lever i ekteskapets intime samfunn med en hedning, og som er redd for at dette samliv bringer med seg besmittelse på grunn av hedenskapets seksuelle urenhet. Han trøster med at den kristnes tro avverger en slik besmittelse, 1. Tim. 4,4-5. Hvis så ikke var tilfellet, måtte man dra den konsekvens at barna var frukt av et urent forhold, men den tanke har åpenbart ikke falt den troende ektefelle inn.) Det finnes ikke noe skriftbelegg for at barna uten dåp har del i Kristi forsoning. At barna er døpt, forutsettes f.eks. ved at de tiltales i hustavlene som barn «i Herren», Kol. 3,20; Ef. 6,1, og denne formel hører dåpsformlene til. Johannes tiltaler barna med de ord at «eders synder er eder forlatt, for hans navns skyld», 1. Joh. 2,12, hvil­ket er en direkte hentydning til deres dåp til syndenes forlatelse i Jesu navn. Det for baptister så viktige spørsmål når barna er modne til å bli døpt, er overhode aldri berørt i de første århundrer av kirkens historie av den enkle grunn at det ikke har vært aktuelt på grunn av den barnedåpspraksis som var rådende i hele oldkirken.

Et samstemmig vitnesbyrd fra den eldste kirke (før 330) vitner da tvertimot positivt at dåp av troende foreldres barn er praktisert i kirken. Slik både Justin (død 165) og Ireneus (død ca. 200). Origenes vitner at kirken har mottatt den tradisjon fra apostlene at barn skal døpes. Hippolytus' kirkeordning (220) viser at det da allerede var fast skikk å døpe barn, selv de som «ikke kan tale», dvs. selv svare på dåpsspørsmålene (stedfortredere skal svare for dem). Polykarp synes være døpt som barn allerede år 80. Origenes er døpt som barn, (ca. 185). Synoden i Kartago avviser med Cyprian å vente med barnas dåp til 8. dag (etter omskjærelsens forbillede) og anbefaler 2. eller 3. dag. Tertullian (ca. 200) forutsetter også at barnedåpen er alminnelig praksis i kirkene, men er den eneste røst i kirkens tre første hundreår som anbefaler foreldrene å utsette barnas dåp. «Hvorfor haster den uskyldige alder til syndenes for­latelse?» Men hans anbefaling av utsettelse henger sammen med at han brøt med kirken og ble montanist. Denne sekt lærte at den som syndet etter dåpen, ikke kunne få syndenes forlatelse (utfra en feilaktig forståelse av Hebr. 10,26-29), videre forkastet den arvesynden (merk: den uskyldige alder!) Først fra 330 får vi en krise for barnedåpspraksisen, fremkalt dels av den tiltagende verdsliggjørelse av kirken, dels av den vrange forståelse av dåpen, at den bare utslettet fortidens synder og forpliktet til et liv uten synd. Derfor får vi en periode der man begynte å utsette, ikke bare dåp av barn, men også av voksne til tiden nærmest mulig døden, «for å kunne dø i renhet». Fra denne tid er det mange vitnesbyrd om utsettelse av barns dåp. Et typisk eksempel er Gregor av Nazians (381), han råder til å vente til i hvert fall 3-årsalderen. Men fra 365 er denne krise overvunnet.

Den lutherske kirke mener derfor å ha både apostlene og oldkirkens praksis for seg i sin barnedåpspraksis.

Dåpens form.
Lutheranerne lærer at dåpens form i urkristendommen normalt har vært neddykkingsdåp, og at denne dåpsform er forbillede for den bibelske dåpssymbolikk (død og oppstandelse med Kristus). Når de i dag stort sett praktiserer overøsingsdåp, så er det bare en følge av en praktisk tilpasning. Allerede «De tolv apostlers lære» (fra år 120) sier at dåp kan skje ved overøsing der det ikke er nok vann. Luther beklaget at kirken ikke har holdt fast ved dåpens opprinnelige tegn. Men ut fra luthersk dåpssyn er det ikke vannmengden som gjør dåpen til en rett dåp, men «det Guds ord som er lagt til vannet». Lutheranerne har derfor ikke et formalistisk syn på dåpshandlingens utførelse, så mye mindre som Skriften selv ikke gir noen direkte forskrift om denne (sitat slutt).

Barnedåp er og forblir en løgn som en ikke kan finne et eneste skriftsted i hele Guds ord som støtter en slik handling.

Hvor er de aller fleste Lutheranere på det åndelige planet? De beveger seg inne ved strandkanten og kommer seg ikke videre p.g.a. sin ulydighet ved å ikke gå dåpens vei!

Relatert link: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Daapen-i-den-Herre-Jesu-Navn