Sider

lørdag 17. desember 2011

Nr. 30: Når Menneskesønnen kommer, vil han etterspørre for det er en mangelvare troen som gjør seg gjeldene i et virksomt liv!

Nr. 30:

Når Menneskesønnen kommer, vil han etterspørre for det er en mangelvare troen som gjør seg gjeldene i et virksomt liv!

Pastor Jan Hanvold vitner om seg selv at han er en falsk profet!

5Mos 17:6 Efter to eller tre vidners utsagn skal den late livet som skal dø; han skal ikke late livet bare efter ett vidnes utsagn.
Matt 18:16 men vil han ikke høre, da ta ennu en eller to med dig, forat enhver sak skal stå fast ved to eller tre vidners ord.
2. Kor. 13. 1. Det er nu tredje gang jeg kommer til eder. Ved to og tre vidners ord skal hver sak stå fast.

Jan Hanvold sier selv at han er en falsk profet: http://www.youtube.com/watch?v=Frvhp7h3UNI
Jeg sier han er det og flere andre, da har vi både vitnesbyrd fra hans egen munn og flere andre, det sier da klart hvem han er, en falsk profet: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=jan-hanvold-en-falsk-profet

Jan Hanvold sier om seg selv at han er en falsk profet

Når Hanvold sier det rett ut at hvis ikke Hillary Clinton blir USA neste President som vi alle vet ble Barack Obama, da sa Hanvold om seg selv både på Radio her i Oslo og på sin egen TV kanal Visjon Norge at han er en falsk profet, så sant, så sant Hanvold. Der var vi 100 % enig med deg, Hallelujah!

Alle som ikke godtar at jeg er gjengiftet kan dra til helvete sa Hanvold på eteren her i Oslo

Hanvold mener at alle som stemmer Venstre og som ikke godtar at han er gjengiftet for ørtene gang. De kan og skal dra til helvete. Dette kommer ut i fra Hanvolds egen munn flere ganger både på radio og TV. Hvor skal denne galskapen og forferdelige såkalte kristne forkynnelse ende? Og hvordan går det an å støtte en slik mann og virksomhet? Jeg fatter det ikke, går det virkelig an?

Espens Ottesen er på Visjon Norge

Nå har mange frikirkelige og særdeles pinsevenner vært med på denne forsøpla kanalen. Men når slike åndelig størrelser som Espen Ottesen som tross alt forkynner rett og bibelsk om disse tingene så langt jeg vet og kan se det. Selv han og andre som vet at Hanvold lever i hor og er et Satans barn, stiller opp der, hva da? Hvor skal dette ende?

Hva sa Jesus om endetiden?

Lukas 18. 8b. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?

Jesus brukte ordet «pistin πίστιν» for tro her. Når det ordet er brukt, så er som oftest brukt i den sammenhengen av å se på og legg merke til hvordan troen gir seg utslag, "fruktene av troen". Ikke bare den rent teoretiske og læremessige tro, men den troen som vi finner i Jakobs brev, og også i Jesus og Paulus undervisning og alle andre. Det er den troen som gir seg til kjenne i et rett liv Jesus etterlyser. Den mangler Espen Ottesen og alle andre som stiller opp på den demostyrte kanalen til «Pastor» Jan Hanvold og Visjon Norge!

Hvordan oversette Lukas 18.8b riktig?

Her er den norske oversettelsen som er feil og misvisende: «Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?».

Her i Jakob 2. 26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger. Dette er et synonym vers som taler om den samme slags tro. Det er det samme ordet for tro som er brukt her som i Lukas 18, men her er det rett oversatt men ikke i Lukas 18.8. Her er et annet eksempel på feil oversettelse som hele bibelen, spesielt NT er full av, stol aldri på den bibelen du leser at det er rett oversatt: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=den-hellige-aand-kompletterer-oss

http://blog.janchristensen.net/2011/10/nr-249-bibelen-er-korruptert-feil.html
Slik kunne og burde dette skriftstedet vært oversatt for at meningen skal bli og være riktig og bibelsk: «Når Menneskesønnen kommer, vil han etterspørre for det er en mangelvare troen som gjør seg gjeldene i et virksomt liv».

Espen Ottesen en større hykler en Emanuel Minos og andre

Espen Ottesen en større hykler en Emanuel Minos og andre da Espen Ottesen lærer rett angående skilsmisse og gjengifte. Her er fire syn på ekteskap og skilsmisse, det kun et er rett.

1.) Karismatikerne og trosbevegelsen lærer at alt får en tilgivelse for uten omvendelse. Dette er selvfølgelig vranglære.

2.) Emanuel Minos og mange andre lærer egentlig ingenting. De kan ikke svare på så vanskelige spørsmål sier Minos selv. Dette er vranglære selv om han etter sigende har forkynt siden han var 5 år, snakk om tull! Dette er vranglære av verste sort og Bileams lære.

3.) Espen Ottesen og mange som ham lære rett her, men etterpå så stiller de gladelig opp i sammen med slike som lever i hor! Dette er også vranglære!

4.) Så har en den siste sorten som Jesus lovpriser og det er den troen som han etterspør nå i endetiden. Det er de som lever rett selv, lærer rett og tar 100 % avstand i fra slike som er gjengiftet og lever i hor. Disse menneskene er store i Guds rike som tar avstand ikke bare i lære, men holder seg unna gjengiftede forkynner, sky de som «pesten» da de er med å besmitter hele Kristi legeme. Alle gjengiftede forkynnere som troende er som en kreftsvulst på Kristi legeme!

Disse lovpriser Jesus, som lever rett og lærer rett:

Matt. 5. 19 Derfor, den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer menneskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike; men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike.

De er og forblir store i Guds rike, som tar avstand fra gjengiftede forkynnere også ved å holde seg unna dem og advare imot dem!

Jakobs brev underviser om en tro som er virksom i et rett liv, det er denne troen som skal være en mangelvare NÅ i endetiden.

Jakob 2. 14 Hvad nytter det, mine brødre, om en sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? 15 Om en bror eller søster er naken og fattes føde for dagen, 16 og nogen av eder sier til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! men I ikke gir dem det som legemet trenger, hvad nytter det? 17 Således og med troen: har den ikke gjerninger, er den død i sig selv. 18 Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis mig din tro uten gjerninger, og jeg vil vise dig min tro av mine gjerninger! 19 Du tror at Gud er én; du gjør vel; djevlene tror det også og skjelver. 20 Og vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er unyttig? 21 Abraham, vår far, blev ikke han rettferdiggjort ved gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? 22 Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen blev fullkommen ved gjerningene, 23 og Skriften blev opfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet, og han blev kalt Guds venn. 24 I ser at mennesket blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke ved tro alene. 25 I like måte Rahab, skjøgen; blev hun ikke rettferdiggjort ved gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei? 26 For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger.

Det er viktig at vi igjen lærer å tale rett og bibelsk om de gode gjerningers betydning for vårt kristenliv, da de gode gjerninger er den kristne tros sanne kjennetegn. Skal en rett helliggjørelseslære bryte igjennom i våre sammenhenger, må vi igjen begynne å tale bibelsk om de gode gjerninger fremfor å fortie deres betydning for vårt kristenliv.

Ja vi må med frimodighet sterkt forkynne at ”Gud har skapt oss i Kristus Jesus til gode gjerninger” slik det fremgår av Ef 2,10. Som Apostelen Paulus må vi forkynne med klarhet at de er Kristus samfunnets naturlige og nødvendige frukter. Det er altså en stor misforståelse å forfekte at ikke Luther taler sterkt og inntrengende om de gode gjerninger. Tvert om, ingen har talt om dem som han. Luther har sagt: ”Troen alene rettferdiggjør, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten.” Og et annet sted: ”Det er like umulig å skille gjerninger fra troen, som det er å skille varmen fra ilden.” Gode gjerninger er for Luther, som for hele Den Hellige Skrift, nødvendige følger av en rett tro. Dette sier da også Paulus klart: ”For Gud gjelder bare tro virksom i kjærlighet” (Gal 5,6). Luther: ”Vi lærer at hvor gode gjerninger ikke følger, er troen falsk og ikke riktig.”

Det er farlig å være en av de kristne som forholder seg reservert og skeptisk straks noen begynner å tale om de gode gjerninger. Slike må hjelpes med en klar bibelsk undervisning som lærer dem å skille mellom det Bibelen kaller lovgjerninger og gode gjerninger. Vi må lære å skille her, for Bibelen forkaster lovgjerninger, men priser de gode gjerninger. Det er riktig og viktig at vi holder fast på det som vår frelse står og faller med, nemlig læren om rettferdiggjørelse ved troen alene uten lovgjerninger, slik det kommer så klart til uttrykk i Gal 2,16: ”Men da vi innså at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger men ved tro på Kristus Jesus, da trodde også vi på Kristus Jesus, for å bli rettferdiggjort ved tro på Kristus og ikke av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger.”

Derfor er det så viktig å få lys over hva Bibelen forkynner oss om lovgjerninger. De er nemlig gjerninger vi gjør for å bygge opp vår egen rettferdighet for Gud. Lovgjerninger er videre uttrykk for de gjerninger vi gjør som naturlige mennesker, som ikke har Guds Ånd og er født på ny ved troen på Jesus Kristus. Det er gjerninger vi gjør på selvforløsningens vei. Disse gjerninger duger ikke til frelse. De har vel sin relative betydning i borgerlig og mellommenneskelig sammenheng, men de er døde gjerninger for Gud når det gjelder å bygge opp en rettferdighet for ham. De er ikke ”gode gjerninger” i kvalifisert bibelsk mening, ikke virkelig sann lovoppfyllelse. Guds lov er nemlig ”åndelig”, sier Bibelen og krever derfor en åndelig oppfyllelse. Det vil si at de bare kan virkes av Den Hellige Ånd i dem som er blitt åndelige mennesker, idet de ved troen på Jesus har fått Åndens gave og er født på ny. Alle lovgjerninger er døde gjerninger, fordi de gjøres av åndelig døde mennesker. Gode gjerninger kan derimot bare gjøres i livssamfunnet med Jesus. ”Foruten meg kan dere intet gjøre,” sier Jesus (Joh 15,5) nettopp i forbindelse med å bære kjærlighetens frukter.

Heller ikke de gode gjerninger gjør noen rettferdig for Gud, men de er ekte følger og nødvendige følger av at vi er blitt rettferdiggjort av nåde for Jesu skyld og har fått Guds Hellige Ånd. Dette skulle høre til ABCen i vår barnelærdom, men vi må stadig repetere den.

Nå lærer alt Guds Ord oss at uten gjerninger er troen død. ”For likesom legemet er dødt uten ånd, så er og troen død uten gjerninger,” sier Jakob 2,26. Det er vår kirkelæres store fortjeneste at den i sin tid ryddet opp i dette med forskjellen mellom lovgjerninger og gode gjerninger og at den lærte så riktig om hvordan troen er opphav til all god gjerning.

Men vi må også spørre: Sier ikke Guds Ord oss noe om hvem våre gode gjerninger og vår tjeneste først og fremst skal være rettet mot? Jo, det heter nærmest programmatisk hos apostelen Paulus: ”La oss gjøre det gode og ikke bli trette. For vi skal høste i sin tid, så sant vi ikke går trett. La oss derfor, mens vi har tid, gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk” (Gal 6,9-10).

Vår nestekjærlighet springer ut av vårt Kristus-samfunn og retter seg først og fremst mot den troende venneflokk, som er Kristi legeme. Ja, den skal kjennetegnes på vår omsorg for våre brødre og søstre i vennesamfunnet. Dette viser fremfor alt en broderkjærlighet i funksjon, kristendom i praksis med andre ord hvor ingen skal føle seg ensom, utelatt eller oversett. I klartekst lærer Jesus oss at troens ekthet på dommedag skal prøves på ”hva vi har gjort mot en av hans minste brødre” (Mat 25,40).

Den mektige domslignelsen i Mat 25 om sauene og geitene sier dette tydelig. Vi skal ikke prøves på hva vi har gjort mot mennesker i sin alminnelighet, men mot dem som er så ett i livssamfunnet med ham, at han kan si at det vi har gjort mot dem, har vi gjort mot ham selv. Lignelsen har i seg det mysterium at Jesu venner er Kristi legeme hvor deres genuine trosgjerninger må synliggjøres i kristen nestekjærlighet og ikke bare i vår nærmeste vennekrets, men i vår omsorg for alle mennesker. Når så Jesus i Bergprekenen i sterke ord taler om den kristne nestekjærligheten, uttrykker han seg slik: ”Derfor skal dere være fullkomne likesom deres himmelske Far er fullkommen” (Mat 5, 48).

Disse ord er en oppsummering av hans krav om nestekjærlighet, den som også skal omfatte våre fiender, de som forfølger og som står i opposisjon til Kristi menighet. Med ”fullkommen” mener Vår Mester at vi skal være hele i vårt kristne engasjement og ikke stykkevise, så vi begrenser vår godhet, men i stedet ikke møter våre meningsmotstandere med et egenrettferdig og hovmodig sinn, men møter dem med det sinn som er preget av Kristi sinn.

Å være fullkommen passer her best å oversette med inkluderende og altomfattende i kjærlighet og godhet, farget av Guds vesen. ”For Han lar sin sol gå opp over både gode og onde og lar det regne med velgjerninger både mot sine venner og sine fiender” (Mat 5,45).

Slik må det også være med hans disipler som er bærere av ekte guddommelig kjærlighet. Ved at all menneskelig nød angår oss, ved at vi velsigner dem som forfølger oss, gjør vel imot dem som forbanner oss og ber for dem som hater oss, så viser vi oss som vår himmelske Fars rette barn. Dette har Brorson sagt så klart:

”Skal kjærlighet sin prøve stå,
da må den til sin fiende nå,
at du er mild, når han er vred,
se det er kristen kjærlighet.”

Vår kristendom i praksis viser seg altså ved at den primært er rettet mot Kristi legeme, men også ved at den ingen grenser kjenner. Den er rettet mot alle Guds skapninger, fordi vi alle er skapt i hans bilde og i Jesus kalt til det evige liv i hans rike.

Etter dette som jeg nå har sagt blir helliggjørelsen ikke noe vi egentlig eier i form av noen relativ syndefrihet eller åndsfylde, men noe som vi hver dag må gå inn i og realisere i møte med de nye medmennesker som Gud fører i vår vei og i møte med de nye gjerninger som hver dag møter oss. Som aldri før gjelder det ”å ta vårt kors opp, fornekte oss selv og følge Jesus.” Da blir omvendelsen ikke bare en port, men en vei vi må gå hele livet. Hver dag må vi korsfeste vårt trege og selvopptatte kjød, fornekte oss selv og stå opp og følge Jesus.

Vi kalles først og fremst til ”å fø hans lam” og ”vokte hans får”, og dernest være med ham i hans frelsesoppsøkende kjærlighet for å finne dem og hente tilbake dem som har forlatt fårefolden og nå er ute i det fremmede og trues av undergang. Den bekjennende kristnes særpreg er dette at den har troens dristighet i seg som på Bibelens grunn våger å gå ut i nærkamp med de onde makters strid om våre medmenneskers sjel. Som troende mennesker har vi ikke tid til å isolere oss fra verden ved passiv likegyldighet, men i stedet sloss for at verden og medmenneskene igjen kan hentes tilbake til Guds herrevelde. Denne dristigheten inneholder en konstant kamp mot de okkupasjonsmakter som har invadert Guds skaperverk, og som ikke har rett til å være her, men som må trenges tilbake for til sist å kastes ut.

La meg få slutte med å illustrere denne side av de gode gjerningers betydning i en kristens liv ved å minne om en dramatisk episode i Johan Bojers kjente bok ”Den siste viking”. På en mesterlig måte skildrer han en stormnatt på Vestfjorden i den tiden da man ennå drev fiske under de gamle seilforhold. Plutselig brøt uværet opp over fiskeflåten og hele havet stod i kok. Natta ble full av ulykker. Det hørtes skrik i mørket, ikke av fugl, men av menn som red på hvelvet. Men det var ikke noe å gjøre med det, for nå fikk enhver berge seg som best han kunne. ”Kobben” til han Kristaver kantret. Det lød skrik fra fem menn da de gikk rundt. Nå satt de på skrevs og red kjølen og klamret seg fast for ikke å bli skylt bort. ”Per Suzansa” seilte forbi, men han våget ikke å forsøke å snu i uværet for om mulig å redde dem. Like etter fikk de øye på han Jakob i ”Sjøblomsten” som også dukket opp. Meget spent og usikker falt spørsmålet: ”Mon tro om ikke han Jakob i likhet med ”Per Suzansa” ville seile forbi?” Men det tenkte ikke han Jakob. Det lignet han heller ikke. I stedet ropte han: ”Hold dokke fast kara! Vent kara!” Den samme Jakob visste hva han ville gjøre. Han ville forsøke det rene vanvittige, men eneste mulige. Han ville forsøke å snu i uværet og seile rett ned mot ”Kobben” og seile rett over hvelvet. ”To kara på kvar sia og hal dem inn!” kommanderte han. ”Pass på kara!” I neste øyeblikk red ”Sjøblomsten” i skum og rokk over hvelvet. ”Ta dem!” Karene fikk hver sin kamerat ombord, det minte om å berge storfisk inn i båten. Det stod på et halvt sekund, så fløy de videre gjennom sjørokket i mørket, men fire karer var berga ombord. Det siste Jakob hørte var deres rop til den allmektige Gud: ”Takk god Frelser! Takk Herre Jesus!”

Denne illustrasjonen fra Bojers bok står for meg som et klart eksempel både på troens dristighet og en kristens gode gjerninger. I det antikristelige uvær som intensiveres i endetiden gjelder det som aldri før å bygge sitt liv på fast grunn, eie troens dristighet, samt gjøre de gjerninger som Jesus har satt oss til å gjøre.

Jesus levde som han prekte derfor slo hans budskap slik igjennom. Det er derfor han ikke bare forkynnte de gode nyheten, men han var de gode nyheten. Han forkynte ikke bare budskapet, han var budskapet da han var et med alt, med liv og lære som var en fullkommenhet i ham!

Joh. e. 1. 14 Og Ordet blev kjød og tok bolig iblandt oss, og vi så hans herlighet - en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far - full av nåde og sannhet.

Ordet ble kjød, det er dette som vi alle trenger å erfare!

Relatert link: http://janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=er-du-medskyldig

Ingen kommentarer: