Spørsmål 132:
På hvilken måte og hvordan skal en menighet og eventuelt et trossamfunn ledes? Har du noen tanker angående dette?
Svar:
Vi synger i en sang så herlig:
“Der du går, skal din vei åpnes for deg, steg for steg, steg for steg.
Vi vil følge din vei, lær oss å gå steg for steg, steg for steg.”
Synes denne sangen sier oss så meget!
Vi kan ikke alltid forutprogrammere hvordan alt skal være og bli. Men vi kan fremfor alt ta lærdom og la Guds ord være retningsgivende for oss. Dernest kan vi også lære av historien.
Mine tanker angående dette finner du i flere artikler her på websiden vår.
Noe kan jeg nevne, også av hva jeg tidligere har skrevet.
I en sunn og ordnet menighet skal det være et eldsteråd, menighetstjenere\tjenerinner osv. Menigheten er ledet og styrt av et eldsteråd, ikke bare av en pastor. Da snakker vi om en ordnet menighet, ikke en nystartet.
Noe av de grelleste eksemplene på misbruk angående dette, finner en i den Katolske kirka som har en pave på toppen som blasfemisk sier han er Jesu og Peters stedfortreder og har nøklene til alt, inklusive frelse og å tale Guds ord med samme autoritet som Apostlene gjorde. Pave betyr Far og Jesus selv sa i Matteus 23.9 at ingen skulle kalles Far. Det viser bare den store ringakt som han og den Katolske kirka viser for Guds ord.
I trosmenigheter fungerer det på noenlunde samme måte, da en leder sitter med all makt og autoritet og har kun et håndplukket lederskap med seg som lederen selv har valgt ut.
Både den katolske kirke og trosbevegelsen lærer at paven/presten/pastoren er innsatt av Gud og taler på Guds vegne, og at det er menighetens religiøse plikt å adlyde.
Paven taler ufeilbarlig (Ex cathedra) og da bringer han frem ny åpenbaring med nye trossannheter, det kan være så mye. De mest kjente nye “sannheter” er bl.a. at det finnes frelse i andre religioner, Maria er “opptatt” i Guddommen etc.
Fra Wikipedia: Ex cathedra er en latinsk frase som bokstavelig betyr «fra tronen (til St. Peter)». Etter det romersk-katolske dogmet brukes frasen om uttalelser fra paven i den katolske teologi når han uttaler seg som en ufeilbarlig veiviser og lærer for de rettroende.
Dogmet om pavens ufeilbarlighet ble promulgert i 1870, mot slutten av samlingen av Italia. En uttalelse fra paven som ble erklært ex cathedra blir sagt å være beskyttet av Den hellige Ånd fra alle slags feil. I denne sammenheng indikerer ex cathedra den høyeste av autoriteter tilskrevet paven, definert av dyden av hans ultimate apostoliske autoritet og hans embete som hyrde og lærer for alle kristne i Pastor Aeternus etter første Vatikankonsil. Problemene reiser seg for øvrig når katolske teologer er uenig om uttalelser er blitt gjort ex cathedra eller ikke. Det blir også problemer når de katolske teologene har godtatt at en uttalelse er gjort ex cathedra, men er likevel uenig i nøyaktig hva denne ufeilbarlige, sanne uttalelsen betyr.
Hvordan skal et trossamfunn ledes? I hvert fall ikke som pinsebevegelsen i Norge som er et tragisk eksempel på hvor ille det kan bli når enhver menighet fritt og uavhengig kan uttale seg som en selv vil, dette er ikke bibelsk. I et trossamfunn stilles en i et ansvarsforhold overfor hverandre, også overfor “søster-menigheter”. Et eksempel, i en menighet kan for eksempel gjengifting tillates, mens i en annen tillates det ikke. Hva er det for slags rot?
Blant de første kristne brukte de hele menighetsmøter på å diskutere en lære, og det var ikke gjort med en harelabb. Vi leser i Apg. 15 fra menighetsmøtet i Antiokia at de gikk grundig til verks og de gav seg ikke før de hadde et klart svar ut i fra skriften på hva Guds ord lærte og hva Guds ånd sanksjonerte.
Det var så omfattende at de måtte ta det opp videre i hoved menigheten i Jerusalem og alle apostlene måtte diskutere og gjennomgå spørsmålene inngående. Med andre ord, det var noen som sto over som hadde en større autoritet, tyngde, kjennskap og visdom og større forståelse av Guds ord. Lederne i Jerusalem var de ledende på den tiden, og det var derfra vekkelsen hadde brutt ut. De mest erfarne brødrene var de med størst autoritet i menigheten i Antiokia. Ap.gj. 15:2, Paulus og Barnabas var de mest erfarne forkynnerne som også hadde størst tyngde og autoritet som apostler.
Senere ble tyngdepunktet fra de første kristne skjøvet bort fra Jerusalem til Tyrkia til menigheten i Efesus som ble den ledende menigheten for alle andre. Paulus var den som grunnla denne herlige menigheten som fra dag en, fikk høre en sunn og bibelsk lære. I dag derimot trengs en skikkelig renselse til før de troende kan tåle å høre den sunne lære. Menigheten i Efesus er et strålende eksempel og kanskje kirkehistoriens aller kraftigste og største menighet, der også Jesu mor, Maria levde og virket, samt apostlene Johannes og Timoteus. Timoteus ble hoved pastor i menigheten i Efesus.
Elim bevegelsen i England som er en pinseretning har valgt å organisere seg sunt og riktig i motsetning til f.eks. pinsebevegelsen i Norge. (Elim er en av flere pinseretninger i England). De bruker bl.a. Apg. 15 for dette som er riktig og et meget godt eksempel.
Menigheten i Antiokia ba menigheten i Jerusalem avgjøre viktige lærespørsmål vedrørende de hedningkristnes forhold til Moseloven (Apgj 15). Dette bibelske eksempel ligger til grunn for at Elim bevegelsen har besluttet å organisere seg med et hovedstyre som har overordnet myndighet over menighetene. Vi ser her hvordan en sto i et gjensidig avhengighets- og relasjonsforhold til hverandre som er sunt og utviklende for alle.
Men hvem skal da stå i ledelsen? Hvem skal være hyrder og pastorer, evangelister, profeter og apostler, eldste og diakoner? Leser vi nøye Pastoral brevene (1 og 2 Tim og Titus brev), legger Paulus aller mest vekt på dette, i ordnet rekkefølge:
1.) At de har gode, sunne og åndelige karaktertrekk, altså åndelige mennesker med gode og ydmyke holdninger som søker Gud i ord og bønn og lar seg lede av Ordet og Ånden.
2.) At de evner å samarbeide og føye seg og kan tåle andre og andres synspunkter.
3.) At de kan forkynne og utlegge skriften, 1 Tim 5: 17, De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære.
Tror at dette skal ligge til grunn for utvelgelse av hvilke forkynnere som skal stå i ledelsen. Men de kristne er dessverre blitt så sterkt misledet i troen at en tror nesten mer på løgn enn sannhet i dag. Har hatt i det siste noen diskusjoner med troende og forklart bl.a. hvorfor de første kristne ikke døpte i tre titler da det står for noe som ikke er bibelsk, men i Jesu navn. De første kristne døpte i Jesu navn som Jesus selv så de skulle gjøre.
Eller så hadde de misforstått Jesu ord som de selvfølgelig ikke gjorde de som gikk rundt med ham i 3 1\2 år. Det var Faderen som sendte Sønnen og den Hellige Ånd som Salvet og utrustet ham. Derfor skal vi kun DØPE I DEN HERRE JESU KRISTI NAVN!
Ap.gj.2.38: ”Omvend dere, og enhver av dere må bli døpt i Jesu Kristi NAVN til syndenes forlatelse, så skal dere få den Hellige Ånds gave.”
Ap.gj.8.12 og16 bringer oss til vekkelsen i Samaria hvor Jesu apostel Filip forkynte ”evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi Navn” og døpte dem ”til den Herre Jesu Navn”.
Ap.gj.10.48 bringer oss til Kornelius hus hvor de første hedninger ble døpt: ”Og han (Peter) bød at de skulle døpes i Jesu Kristi NAVN.” For v.43: ”Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved HANS NAVN”
Ap.gj.19.5 bringer oss til Efesus og Paulus forkynnelse: ”Da de hørte dette lot de seg døpe til den Herre Jesu NAVN.”
Kol.3.17: ”Og alt dere gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu NAVN…”
Ap.gj.4.12: ”Og det er ikke frelse i noen annen; for det er heller ikke noe annet NAVN under himmelen, gitt blant mennesker, ved hvilket vi skal bli frelst.”
Navnet Jesus betyr: Jehova frelser. Jesus var Jehova kommet i kjød og profetert om i GT mange steder, bl.a. Jesaja.
Vranglæren om å døpe i 3 navn, Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn sitter så sterkt i ryggmargen at det må en kjempe-snu-operasjon til for å få de troende inn på rett spor og tilbake til Guds ord og vitnesbyrdet.
Ser veldig mørkt på den åndelige situasjonen i Norge da en er kommet inn i dette som Paulus advarte så sterkt imot:
2. Tess. 2:10, og med all urettferdighetens forførelse for dem som går fortapt fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunde bli frelst. 11 Og derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, 12 forat alle de skal bli dømt som ikke har trodd sannheten, men hatt velbehag i urettferdigheten.
Da hjelper det ikke med bibelske ordninger når de som skal fylle disse “posisjonene” ikke er åndelige. Derfor er åndelige kvalifikasjoner selve “nøkkelen” til å inneha åndelige embeter og posisjoner.
F.eks. pinsebevegelsen i Norge var “ordnet” feil men det gikk allikevel ganske så bra i begynnelsen fordi det var åndelig mennesker som bekledde disse posisjonene, som Barratt og Lewi Petrus b.la. I dag er en i ferd med å få et noe mer sunnere og bibelsk forhold til dette, men dessverre. Det ser ut som de åndelige kvalifikasjonene ikke står i høysetet, og resultatet blir deretter. Åndelige mennesker må inneha åndelige posisjoner, ellers går det galt.
Derfor er min klare forkynnelse om dette. Vi skal ha bibelske og åndelige ordninger, men de skal bekles av mennesker som er skikket, kvalifisert og er fremfor alt åndelig sinnet og utrustet i ett og alt det de gjør og står for.
Jeg tror på åndelige embeter og tjenester og ordninger osv. men fremfor alt å være fylt av Jesus og hans kjærlighet, da kan en også inneha og innta de åndelige tjenestene og embetene.
Relatert svar på bloggen: http://blog.janchristensen.net/2011/05/nr-78-er-de-fleste-kristne-menigheter.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar