Sider

tirsdag 31. mai 2011

Nr. 145: Hellig ånd!

Spørsmål 145:

Hva betyr hellig ånd for deg og hvilket forhold har du til dette med hellig ånd?

Svar:

I grunnteksten står det ikke den hellige ånd, men hellig ånd med små bokstaver. Det i seg selv indikerer at det aldri er snakk om en egen person! Ferdig arbeid!

Da diskusjonen om guddommens vesen først begynte, var det hovedsakelig forholdet mellom Faderen og Sønnen som var tema. Mens apostlene levde, var det primært infiltrasjon av gnostisk filosofi som skapte debatt, og diskusjonen var knyttet til forholdet mellom Jesu menneskelighet og guddommelighet. Forholdet mellom den ène Gud og hans enbårne Sønn, Jesus Kristus, var simpelthen ikke tema for meningsbrytning. Det var èn Gud og èn mellommann, Kristus, og det var greit. Det var med andre ord ingen treenighetsdebatt på den tiden, for det var enstemmig forståelse av Faderen og Sønnen, siden den ene Gud og hans enbårne sønn var ett i alt, men aldri opplevd å være èn og den samme.
Hellig Ånds rolle, oppgave og funksjon, ble heller ikke viet stor oppmerksomhet i de første kirkemøtene, men ble etter hvert gjenstand for heftige samtaler.

Før verden ble skapt, da jorden var øde, tom og mørk, blir vi fortalt at Ånden svevde over vannene, 1. Mos. 1:2. I jødisk tenkning så vel som i hebraisk teologi, er det hva Gud gjør som forklarer hvem han er. Kanskje vi må forholde oss til Ånden på samme måte. Å definere den usynlige og allmektige, skjedde ved å beskrive hans gjerninger og handlinger. Ingen forsøk ble gjort på å forklare det Gud ikke hadde åpenbart om seg selv. Det blir sjelden et heldig utfall når fagteologer skal boltre seg med sitt ideologiske vokabular, for å detalj definere det uforklarlige og uforståelige. Da blir det lett nettopp det – uforståelig. Straks bibelske framstillinger blir dissekerte (findelt/oppstykket i små biter) og dogmatisert (gi sin mening om), risikerer vi å ende opp langt fra Skriftens grunnforklaring.

Det hebraiske Rûach Qodesh og det greske Hagion Pneuma, er Skriftens uttrykk for det vi kaller Den Hellige Ånd. Noen steder er pneuma benyttet uten det kvalifiserende hagion (hellig), men sammenhengen gjør at vi lett forstår hva det gjelder. Ånden er omtalt gjennom hele Bibelen, og er som nevnt stort sett beskrevet ved sine gjerninger. Det er relativt lite å finne i Skriften vedrørende hva Den Hellige Ånd er. Denne mangelen på informasjon, burde invitere oss til ærbødighet og til å unngå spekulasjoner med uvitenhet som utgangspunkt.

Fra det gamle testamentet kan vi se at Ånden har en tålmodighetsgrense, Min Ånd skal ikke til evig tid gå i rette med (konfrontere) menneskene, 1. Mos. 6:3. Ånden er også ofte beskrevet ved å kunne komme over (ta over) menneskers liv, atferd og mentalitet, Eksempler: 1. Sam. 11:6. 19:23. 2. Krøn. 15:1.

Når vi kommer til det nye testamentet, finner vi at Den Hellige Ånd har mange oppgaver. Blant dem er: (1) Lære disiplene og hjelpe dem å minnes det Jesus tidligere hadde fortalt dem, Joh. 14:26. (2) Vitne om Jesus, Joh. 15:26. (3) Herliggjøre ham, Joh. 16,14. (4) Overbevise mennesker om deres synd, om Jesu rettferdighet og om det faktum at Gud til slutt må holde en dom, Joh. 16:8. (5) Veilede de oppriktige til hele sannheten, Joh. 16:13. (6) Støtter den troende i bønnen (dette er misvisende forklart i den Norske oversettelsen). I grunnteksten står det at DHÅ kommer oss til hjelp eller utfyller oss. Rom. 8:26. (7) Bo i de troende, Rom. 8:9. (8) Gi åndelige gaver, 1. Kor. 12:4. (9) Bringe fram frukter (karaktertrekk) i Guds barn, Gal. 5:22. (10) Gi kraft til det åndelige liv og til mirakuløse gjerninger, når Herren ser at det er formålstjenlig, Ap.gj. 1:8.


Hva er så den hellige ånd?

“Guds intimitet” vil jeg si. I et ekteskap gjør intimiteten og respekten en har for hverandre den store forskjellen, fungerer ikke det sliter en i det lange løp. Det er noe usynlig som er til stede mellom de to i ekteskapet som binder dem i sammen eller skiller dem. Slik er DHÅ også mellom oss og Gud. Du får en reell opplevelse av DHÅ som formilder Gud og Kristus til oss og gjør hele forskjellen i gudslivet vårt. Men er en intim, trofast og lojal mot hverandre, så har en et livslangt ekteskap. Slik er det også med Gud. Ved ånden er denne intimiteten en realitet og en virkelighet. Det samme er det Jesus sier også.

Joh. e. 14. 18 Jeg vil ikke efterlate eder farløse; jeg kommer til eder. 19 Ennu en liten stund, og verden ser mig ikke lenger; men I ser mig; for jeg lever, og I skal leve. 20 På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader, og I i mig, og jeg i eder. 21 Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham. 22 Judas - ikke Iskariot - sier til ham: Herre! hvad kommer det av at du vil åpenbare dig for oss og ikke for verden? 23 Jesus svarte og sa til ham: Om nogen elsker mig, da holder han mitt ord, og min Fader skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker mig, holder ikke mine ord; og det ord I hører, er ikke mitt, men Faderens, som har sendt mig. 25 Dette har jeg talt til eder mens jeg var hos eder; 26 men talsmannen, den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder.

Jesus sier at han skulle komme til oss, være tilstede og lede oss. Alt ved sin ånd. Det samme er det Kong David sier i sin store bekjennelse salme.

Salme 51. 13 Kast mig ikke bort fra ditt åsyn, og ta ikke din Hellige Ånd fra mig.

Synes dette verset er noe av det fineste og mest oppklarende om den hellige ånd. Ta ikke din hellige ånd i fra meg sier Kong David. Akkurat som vi mennesker har en ånd – som selvfølgelig ikke er en ekstra person – så har Gud en ånd. Ved den ånd lærer vi Gud å kjenne og kan ha et uavbrutt samfunn med ham og hans Sønn Jesus Kristus. Da Jesus gikk på jorda, var han helt avhengig av DHÅ. Da Jesus hang på korset på Golgata ble DHÅ tatt fra han, og han ropte: min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Dette var første gangen han opplevde at DHÅ ble fjernet fra han og det var kolossalt smertefullt for han som levde i et intimt fellesskap med sin Far. I sin preeksistens hadde Jesus hadde en fullkommen intimitet med Faderen ved ånden.

1. Kor. 2. 10 Men oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alle ting, også dybdene i Gud; 11 for hvem iblandt mennesker vet hvad som bor i mennesket, uten menneskets ånd, som er i ham? Således vet heller ingen hvad som bor i Gud, uten Guds Ånd; 12 men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud.

Ved sin egen ånd får vi “tilgang” til Gud her i tiden. Derfor å kjenne og erfare ånden er veldig viktig og nødvendig. Vi blir født av ånden, vi kan og skal bli døpt av ånden. Men det er noe som er minst like så viktig å ha fokus på. Det er dette med en stadig vandring i ånden og bli fylt av ånden. Det er her hemmeligheten til et liv som blir og er slik Gud vil og som gjør at livet vårt blir optimalt og fullt ut hva Gud har ment det skal være og kan være.

Efes. 5. 18 Og drikk eder ikke drukne av vin, for i det er der ryggesløshet, men bli fylt av Ånden.

Her ligger selve nøkkelen og hemmeligheten til hele Gudsforholdet vårt. Det er ved ånden vi lærer Gud å kjenne. Det er ved ånden vi lever ham til behag. Det er også ved ånden vi behager Gud for da gjør vi hans vilje, også av egen lyst!

Hva den hellige ånd ikke er, vil jeg også ta med i fem små stikkordspunkter.

1.) Den hellige ånd er ikke en egen person men Guds og Kristi ånd.
2.) Den hellige ånd er ingen egen person derfor skal vi ikke be til den hellige ånd.
3.) Den hellige ånd er ingen egen person derfor skal vi ikke lovsynge eller tilbe den hellige ånd.
4.) Når vi møter forskjellige personer i himmelen, møter vi aldri den hellige ånd. Men vi møter alltid to personer – da alltid to mannspersoner – Fader og Sønn.
5.) Vi finner aldri ånden omtalt med eget navn, ergo det er selvfølgelig og helt sikkert da ingen egen person. Vi møter den hellige ånd som “viljeløs”. Da han f.eks. sier at han alltid bringer videre og formidler videre det som Kristus har til oss. Den hellige ånd er en slags formidler, han skal ta av mitt sa Jesus og gi til dere. Videre finner vi kun egenskaper med ånden da det er ånden til en. Akkurat som vi sier om personer f.eks. Daniel hadde en høy ånd, andre har en lav ånd, noen har en tolerant ånd, en bitter ånd osv. Dette indikerer hvordan denne personen opptrer og oppfører seg. Slik er det også med Gud Fader og Jesus Kristus. De viser seg for oss hvem de er først og fremst ved ordet og ånden. Derfor er det også det sentrale for oss, ordet og ånden.

Jes 8,20-22 Til ordet og til vidnesbyrdet! - Dersom de ikke sier så, det folk som ingen morgenrøde har, 21 da skal de dra gjennom landet hardt plaget og hungrige, og når de hungrer, så blir de harme og forbanner sin konge og sin Gud. De skal vende sine øyne mot det høye, 22 og de skal se ned mot jorden, men se, det er trengsel og mørke, angstfullt mørke; de er støtt ut i natten.

Man kan mene godt og gi uttrykk for gode intensjoner, men det betyr ingenting hvis det ikke er i tråd med Guds vilje. Derfor tør jeg ikke ha meninger som jeg ikke kan underbygge med Guds vilje. Det er grunnen til at jeg meget ofte limer inn bibelvers som gir uttrykk for det jeg mener og prøver å si. Dersom jeg ikke klarer å ordlegge meg helt slik Bibelen uttrykker Guds vilje, så er det Bibelen som gir det beste vitnesbyrdet. Bibelversene ovenfor sier rett ut at de som ikke går til Bibelen for å hente visdom, ikke har noe lys å formidle.

I en formørket verden er det bare ett lys som klarer å spre mørket. Dette lyset er Jesus. Mens Han var blant menneskene, var Han lyset personifisert.

Joh 9,5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.

I Jesu personlige fravær, skal vi være Hans disipler og spre Hans lys. Det er bare Bibelen som kan gi oss dette lyset fordi vi selv ikke har lys i kraft av oss selv.

Sal 119,105 Ditt ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.

Derfor er det Bibelen som skal være lyskilden for det lys vi skal viderebringe. Det som skal gi grunnlag for andre menneskers tro er ikke våre egne ord, men de ord som gikk ut av Kristi munn.

Matt 5,14-16 Dere er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules; 15 en tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken; så skinner det for alle i huset. 16 La således deres lys skinne for menneskene, for at de kan se deres gode gjerninger og prise deres Fader i himmelen!

Rom 10,17 Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;

Noen ganger er det vanskeligere å vite hva man skal tro på. Hvis Gud har skjult sitt budskap, så er det ikke for å gi oss anledning til å spekulere. Budskapet finnes, men ligger dypere begravd for at vi skal måtte grave dypere i ordet for å finne det. Det man da finner er mer verdifullt enn det som ligger i overflaten.

Ordsp 2,1-22 Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, 2 så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, 3 ja, dersom du roper etter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden, 4 dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, 5 da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud. 6 For Herren er den som gir visdom, fra hans munn kommer kunnskap og forstand, 7 og han gjemmer frelse for de oppriktige, et skjold for dem som lever ustraffelig, 8 han vokter rettens stier og bevarer sine frommes vei. 9 Da skal du forstå rettferdighet og rett og rettvishet, ja enhver god vei. 10 For visdom skal komme i ditt hjerte, og kunnskap skal glede din sjel; 11 ettertanke skal holde vakt over deg, forstand skal verne deg, 12 for å fri deg fra onde veier, fra menn som fører forvent tale, 13 fra dem som forlater rettvishets stier for å vandre på mørkets veier, 14 som gleder seg ved å gjøre ondt og jubler over onde, forvente gjerninger, 15 som går på krokete stier og følger vrange veier. 16 Visdommen skal fri deg fra annen manns hustru, fra fremmed kvinne, som taler glatte ord, 17 som har forlatt sin ungdoms venn og glemt sin Guds pakt; 18 for hennes hus synker ned i døden, og hennes veier bærer ned til dødningene; 19 de som går inn til henne, kommer aldri tilbake og når aldri livets stier. 20 Visdommen skal hjelpe deg til å vandre på de godes vei og holde deg på de rettferdiges stier; 21 for de oppriktige skal bo i landet, og de ustraffelige skal bli tilbake i det, 22 men de ugudelige skal utryddes av landet, og de troløse skal rykkes bort fra det.

Disse versene er fulle av visdomsord. De forklarer med all tydelighet at det er livsviktig å grave dypt i Guds ord etter visdom fordi man ellers står i fare for å bli forledet av forvent tale. Salomo skjuler noe av sitt budskap i en profetisk språkdrakt fordi Gud vil advare mot noen som tilsynelatende forfekter Guds vilje, men som taler glatte ord. Oppfordringen er å holde seg på de rettferdiges (lovlydiges) stier. Det er på dette punktet stort sett hele kristenheten har veket av fra stien.

I endetiden (nå) er det svært få som kjenner hvilken vei de skal følge. De vandrer alle andre steder enn på veien. Og hvis noen roper varsko, så er det svært få som bryr seg. Og Guds bud er knapt noen i det hele tatt som bryr seg om, selv blant kristne. De fleste mener at Gud må tilpasse seg nye tider og nye skikker, mens Gud vil at vi skal følge Hans gamle og evigvarende råd. Det kan ikke bli understreket sterkt nok at det er ikke Gud som skal tilpasse seg oss, men vi som skal tilpasse oss Gud og hans bud.

Jer 6,16-19 Så sa Herren: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal Dere finne hvile for deres sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den. 17 Og jeg satte vektere over dere og sa: Gi akt på basunens lyd! Men de sa: Vi vil ikke gi akt. 18 Derfor hør, Dere hedningfolk, og vit, du menighet, hva som skjer i blant dem! 19 Hør, du jord: Se, jeg lar ulykke komme over dette folk, frukten av deres onde råd; for på mine ord har de ikke gitt akt, og min lov har de forkastet.

Konklusjon

Den hellige ånd er ingen egen person, men den ånd som bringer Kristus og Faderen til meg\oss som troende. Hvordan leve som en troende? Ved å ha den hellige ånd i rikt mål, blir det ikke plass til noen andre enn Kristus i oss. Kol 1:27. Asaf sier det samme i Salme 73:24, Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

1. Joh. b. 1. 3 det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og eder, forat og I kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus. 4 Og dette skriver vi forat eders glede kan være fullkommen.

Relatert artikkel: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand
http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=hva-er-den-hellig-aand

Nr. 144: Hvem er Gud Fader?

Spørsmål 144:

Hvem er Gud Fader for deg og hva står han for? Har du noen formeninger?

Svar:

Ja det har jeg! Men for meg er Gud Fader “to-delt”. Han er en rettferdig Gud som står over alle, der han ikke har noen favoritter eller noen han ser ned på. Vi står alle likt som mennesker.

Men så er han også min Far, som vil meg alt vel og det har han bevist med å ofre Sønnen for at jeg skulle blir hans barn.

Det kan for mange oppleves som vanskelig at det er så store motsetninger her?
Det er de som vil leve i synd, men allikevel ha Gud som sin Far.
Og det er de som vil tro på Gud, men ikke ha han som sin Far. Begge deler er en umulighet!

Gud er både den vi en dag skal gjøre regnskap for hvordan vi brukte dette jordlivet til da han er alles dommer. Om den frelste ikke i den forstand skal dømmes som den ikke troende, så skal vi bedømmes og belønnes.

Dernest er han min Far, og vår alles Far som godtar og forstår oss og vil oss alt vel!

I Fadervår kommer disse motsetningen klart og godt frem. F. eks Matteus 6. 12 og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.

Når vi tilgir andre som vi selv er blitt tilgitt, skal vi få erfare at tilgivelsen vil på nytt nå oss og vår skyld vil bli fjernet, hva det en måtte være. Vi ser her på Gud vår Far som en rettferdig “dommer” men også som en kjærlig Far.

Sal. 103,13: Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over oss.

Es. 54,11: La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk.

Ordet Fader åpenbarer det innerste i samfunnet med vår Gud. Bibelen understreker gang på gang at det menneske som er født på ny, ved sannhets ord, står i den herlige stilling at Gud er ens far. Som et frelst og forløst folk kan vi komme til Gud som vår far gjennom vår frelser og bror, Kristus Jesus. Et av Skriftens hovedbudskap er nettopp at Jesus åpenbarer Faderen for oss. Fader betyr utfra hebraisk en som nærer, beskytter og forsvarer.

DEN RETTE FAR
Gud er å ligne med en far. Men han ligner ikke en hvilken som helst syndig og skrøpelig far. Gud er i fullkommenhet det som selv den beste far på jorden bare er i ringere grad. I Matt. 7,11 står det: Dersom da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mere skal da deres Far i himmelen gi dem gode gaver som beder ham. Dette understrekes også i Ef. 3,15 der det lyder: “Derfor bøyer jeg mine knær for Faderen, som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden. At Gud er vår rette far innebærer trygghet, visshet, hvile og en barnlig tillit. Gud er vår Far! For oss som hører Jesus til gjelder det å lære hva det vil si å være barn. Som barn skal vi slippe å prøve å være noe eller ha noe å komme med, for at Gud på sin side skal svare og gripe inn. Barna skal få være seg selv - naturlige - ikke som skuespillere, som prøver å være noe annet enn det de er. Vi skal som barn få leke for Herrens åsyn!

GUD ER FAR, MEN IKKE TIL ALLE
Vi skulle være forsiktig med hvilke sanger vi lærer våre barn. En sang som ofte synges lyder slik: Vi tar hverandres hender og setter oss i ring, vi er en masse søsken og skiller ingen ting. For Gud er far til alle, og jorden er vårt sted, for alle verdens mennesker de er vi venner med. Dette høres kanskje både rett og kristelig ut, men det er altså ikke sant. Gud er nemlig ikke far til alle. Det vil si han er skaperen til alle, og slik sett er han alles far. Men i åndelig forstand er Gud bare far til dem som er blitt hans barn i overensstemmelse med Joh. 1,12. Alene gjennom troen på Jesus Kristus har vi fått rett til å bli barn av Gud, den evige fader. Og dette skjer altså gjennom en ny fødsel. De som ikke tror på ham har i følge Joh. 8,44 Djevelen til far. Men er du født på ny, og gjort til Guds barn, da kan du komme til Gud som din far med alt som ligger på ditt hjerte. Det er kun gjennom troen på Jesus Kristus at Gud blir vår rette far.
Hvordan det går for seg, og hva det innebærer å være barn av Den Himmelske Fader er av Jesus illustrert i beretningen om den bortkomne sønnen. De ord fra sønnens munn som betegner hjemkomsten til Faderhuset var disse: Far, jeg har syndet mot himlen og mot deg, og jeg er ikke lenger verdig å kalles din sønn. Hovedordet er selvsagt far. Da ordet ble stammet frem, hadde sønnen allerede farens armer rundt sin hals - og han var hjemme. Jeg tviler sterkt på at denne gutten noen gang siden forlot sin far, eller at faren kastet ut sin sønn.

GUD VÅR FAR UNDER ALLE FORHOLD
Som far både trøster og tukter Herren oss, for som barn trenger vi sårt begge deler. Slik er det også i en jordisk familie. Om et av barna oppfører seg uskikkelig kaster en god far ham ikke ut av hjemmet, men han gir barnet tukt, slik at det kan lære å oppføre seg skikkelig. Slik handler også Gud med sine barn. Det er rett slik vi synger: «Hvordan det føles og hvordan det går barn skal du enda få være». I Joh. 10,27-29 kan du lese noe om hvordan vår himmelske far leder oss hjem: Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg, og jeg gir dem evig liv, og de skal aldri i evighet fortapes, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Fader, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Faders hånd.

For et barn er det viktig å ha forvissning om at far er til å stole på. Om et barn skulle få høre en trussel om å bli kastet ut av hjemmet hver gang det gjorde noe galt ville det ødelegge barnesinnet, og det ville sannsynligvis resultere i store psykiske problemer. Slik er det også i åndelig forstand. Heldigvis er det slik at Han som har all makt i himmel og på jord, selv har sagt at han vil være med oss alle dager. Han sier ikke at det vil komme ei tid hvor vi må klare oss selv. For da hadde det gått oss evig ille. Men nei, han som har født oss inn i den himmelske familie, han har som vår gode far lovt å bevare oss helt til vi står hjemme i herlighet. Da skal vi for alltid få være i vår himmelske fars nærhet - i Faderhuset! Denne bibelske sannhet er også tilstrekkelig til å oppheve mismodighetens tyngdelov. Priset være Herrens navn!

1. Krøn. 16.14. Han er Herren vår Gud; hans dommer er over all jorden.
"For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Joh 3,16) Så sier Bibelen at han også er den som skal felle dommen til slutt. I Salme 110 taler kong David som profet og forkynner at himmelens Herre har gitt Davids Herre, Messias, herredømmet over alle folk. "Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter." (Sal 110,1)

På bakgrunn av det som tidligere er skrevet i denne artikkel om Jesus som skaper og frelser er det naturlig å stille spørsmålet med apostelen i Rom 8,33-35: "Hvem vil anklage Guds utvalgte?" Og så gir han en forsvarstale grunnet i Jesu frelsesverk: "Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja mer enn det: Som også er oppstått, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet?" Ser du at ingen kan anklage en kristen?

•Satan er overvunnet og slått (Kol 2,15).
•Synden er sonet (2 Kor 5,21).
•Døden er overvunnet (1 Kor 15,54-57).
Det er på denne bakgrunn vi kan vitne frimodig: "Hvem vil meg fordømme? Jesu blodestrømme senker jeg meg i. Gud for alle riker Dømmer selv og sier denne han er fri! Han er ren i Jesu blod! Satan, synd og død må rømme, hvem vil meg fordømme?" (Johan N. Bruun)

Så sier Bibelen i denne sammenheng i 2 Kor 5,10: "For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol." I Johannes' åpenbaring, det siste skriftet i Bibelen, viser Johannes oss hvem det er som sitter på tronen i himmelen: "Straks ble jeg bortrykket i Ånden. Og se, en trone var satt i himmelen, og det satt en på tronen. Han som satt der, var å se til som jaspissten og sardersten. Og rundt tronen var det en regnbue, som en smaragd å se til." (Åp 4,2-3) Så sier han i v. 11: "Verdig er du, vår Herre og Gud. Til å få lovprisningen og æren og makten. For du har skapt alle ting, og på grunn av din vilje ble de til og ble de skapt."
I Åp 20,11-12 står det: "Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den. For hans åsyn vek jorden og himmelen bort. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet. Og en annen bok ble åpnet, som er livets bok. De døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger [...]" V. 15: "Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen." For der å bli tilintetgjort isammen med alle falne Engler, demoner og Satan.

Her ser vi kontrastene, men allikevel storheten i Gud. Han er rettferdig, derfor er han vår dommer eller bedømmer. Han er kjærlighet, derfor er han vår rette Far, for alle som kalles barn på vår jord. Men i særdeleshet vi som er troende og tror på hans sønn Jesus Kristus!

Gud Fader er den eneste sanne Gud sier skriften Joh. e. 17. 3 og dette er det evige liv at de kjenner dig, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.
Og han er den eneste som er før noen, han er før tiden i.
Jes 43,10:” I er mine vidner, sier Herren, og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro mig og forstå at jeg er Gud*; før mig er ingen gud blitt til, og efter mig skal det ingen komme.”
Jes 44,6: ”Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud: Jeg er den første, og jeg er den siste, og foruten mig er det ingen Gud.”
Jes 44:8: “Frykt ikke og forferdes ikke! Har jeg ikke for lenge siden latt dig høre det og forkynt dig det? I er mine vidner. Er det nogen Gud foruten mig? Det er ingen klippe, jeg kjenner ingen.”
Jes 45,5: ”Jeg er Herren, og det er ingen annen; foruten mig er det ingen Gud.”

Og når Jesus har utført alt som Faderen har bestemt for ham, da overgir han alt tilbake til ham og Gud skal være alt i alle. Det er vår Far som er “ansvarlig” for alt men det er Sønnen Jesus Kristus som utfører alt.
1. Kor. 15. 27 for han har lagt alt under hans føtter. Men når han sier at alt er ham underlagt, så er det klart at han er undtatt som har underlagt ham alt; 28 men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge sig ham som la alt under ham, forat Gud skal være alt i alle.
2. Pet. 3. 13 Men vi venter efter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.
Joh. Åpenb. 21. 3 Og jeg hørte en høi røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; 4 og han skal tørke bort hver tåre av deres øine, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort. 5 Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til mig: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.

Til slutt blir det enda herligere enn Paradiset var da det ikke finnes noen mulighet for fall og Paradiset skal være hele universet da selv ildsjøen er brent opp og fjernet!


Relatert artikkel: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=personalia-paa-gud-fader
http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=personalia-paa-gud-fader

søndag 29. mai 2011

Nr. 143: Hva betyr Jesus for deg?

Spørsmål 143:

Hvem er Jesus for deg, hva står han for og hvordan ser du din relasjon til han hvis du får del i slutt frelsen?

Svar:
Jesus betyr alt for meg og min familie!

Han har frelst meg, bevarer meg og til slutt skal han ta meg hjem der han er, herlig! Han er den som så og forsto min stilling og situasjon da det var håpløst for meg, men heldigvis ikke for han.
Han gjorde hva han kunne for meg gjennom sin offerdød på Golgata, og han sto opp igjen til min rettferdiggjørelse. Ved alt han gjorde er alt fullbrakt, og jeg kan få hvile i frelsen og troen på at jeg er under Guds omsorg og beskyttelse, halleluja. Jeg slipper å streve med å forbedre meg overfor Gud, men kan ved tro og tillit til Guds ord og ånd leve i ærlighet og åpenhet, jeg er sett og godtatt og tilgitt og renset i blodet. Jeg får være meg selv sammen med Gud og Jesus og alle mennesker, jeg har ingenting å skjule, for synden har jeg bekjent, og Jesus har i sin offerdød lidd for meg, tenk hvor mye han elsker. Tenk jeg får være Guds venn og Jesu brud sier skriften.
Hver dag kan jeg nyte samfunn med Herren, i gode og onde dager. Det står Han er med alle dager inntil verdens ende. Han er trofast og skal ikke svikte.
Det er herlig å få gå med ham som Enok. Enok VANDRET med Gud, hånd i hånd i et intimt felleskap. Slik er det også for meg, og min familie. Vi kan få vandre med Herren, for hver dag som går i hans herlighet og lys.

2. Kor. 2. 14 Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted! 15 For vi er en Kristi vellukt for Gud, blandt dem som blir frelst, og blandt dem som går fortapt, 16 for disse en duft av død til død, for hine en duft av liv til liv. Og hvem er vel duelig til dette? 17 For vi er ikke, som de mange, slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning; men som i renhet, ja som av Gud, taler vi for Guds åsyn i Kristus.

Gå med Herren i hans seierstog begynner vi med her på jorden, og det blir bare herligere og herligere! Og enda bedre når vi kommer hjem, for da er det ingenting som kan plage oss mer eller få oss ut av fatning!
Men alt dette vil Herren at vi skal få oppleve begynnelsen av her og nå. Da gjelder det å gjøre opp alt som ikke er til Herrens behag og passe seg så ikke den onde får rom. 1. Joh 5:18 Vi vet at hver den som er født av Gud, synder ikke; men den som er født av Gud, tar sig i vare, og den onde rører ham ikke. Så ved å pleie daglig samfunn og holde seg nær til Herren så skal den onde fly fra oss. Da får du den frimodighet som Herren gir så du kan leve i seier, og lærer deg å håndtere mennesker på rett måte, og også deg selv i lys av ordet og ånden. Det er herlig å kjenne seg selv i lys av Guds ord, følelsene må underlegges ordet og av og til må man kue seg selv til lyde Gud mer enn sine følelser.
Vandringen kan by på forskjellige opplevelser hver dag. Da er det flott å ha Jesus med og vite at Gud støtter opp og hjelper på alle måter etter hva som er til behag og til gagn og velsignelse. Han er bare god. Om han må tukte så er det også til det gode for oss. Selv Herren lærte lydighet av hva han led står det, hvor meget mer trenger ikke vi å lære lydighet mot Gud. Vi kan glede oss dersom vi må lide for Guds skyld og vi ikke har gjort noe vondt selv. For han skal stride for oss og vi skal være stille.

Det er selvfølgelig noen bauger og bakketopper som er vanskelige. Men det som er positivt veier opp og når en vet at alle vanskeligheter er gitt for å forme enn og ved det lærer en å stole på Gud. Da er selv våre prøvelser ringe og ingenting å regne opp imot den herlighet som en gang skal åpenbares for oss sier Apostelen Paulus. Skal gjengi det ordet helt korrekt.
Rom. 8. 18 For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.

Synes det verset er et av de aller sterkest og herligste som vitner om FORDELENE med å VÆRE FRELST OG FØDT PÅ NYTT!

Så for min egen del så er jeg av dem som også har vært til dels heldig i livet med usedvanlig god helse og psyke. Familie som støtter meg på alle plan og en trofast og herlig kone. Men skulle jeg ikke hatt det, så er Gud god uansett da en vet hvor det onde kommer fra. Ikke fra Gud, men fra Satan.

Herren gir oss liv, ja liv i overflod. Han vet hvilke tanker og planer han har for oss. Det leser vi i Jeremias 29. 11 For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp.
Kan det bli bedre, herligere og større? Neppe! Gud er god og han forblir trofast om vi\jeg ikke skulle være alltid like trofast som han er.

Men allikevel, vi er på pilegrimsreise i denne verden og er fremmede og utlendinger da vårt hjemland er der oppe i himmelen, ikke her nede på jorden. Mitt og vårt kommende hjem er det Nye Jerusalem og der skal vi gå på gater av gull. Nå tror jeg ikke at det blir det største, men alt i denne verden blekner mot hva som venter oss, vær du sikker!

Relatert artikkel: http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Mitt-personlige-vitnesbyrd
http://www.janchristensen.net/artiklerhoved.php?side=Mitt-personlige-vitnesbyrd

Nr. 97: Er Jesus en Engel? Hadde Jesus en preeksistens?

Spørsmål 97:
Er Jesus en Engel? Hadde Jesus en preeksistens?

Svar:

Jesus er Herrens engel, det lærer skriften!
Jesus hadde en preeksistens. Det sier han selv i Joh. e. 8. 58 Jesus sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Før Abraham blev til, er jeg.

Jesus sier om seg selv at han er Alfa og Omega.

Joh. Åpenb. 22. 13 Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste.

Jesus er den første og beste! Tenk, Jesus var etter Guds og Faderens hjerte fullt og helt eksepsjonelt herlig og fullkommen i karakter, sinnelag og ydmykhet. Det fantes ingen opprørstrang og stolthet og egosentrisitet og opposisjon i han. Han var i alt underlagt Faderen og det falt helt naturlig for Jesus å gjøre Faderens vilje i ett og alt.

I Satan/Lucifer derimot som var fullkommen i skjønnhet og kunnskap, var det motsatte egenskaper som etter hvert kom til overflaten og en karakter som ikke kunne forenes med Faderens hjerte, som er fullkommen kjærlighet og sannhet, det ble skjebnesvangert for Lucifer, Herrens høyeste lysengel og hans medsammensvorne engler. Lucifer var ikke etter Faderens hjerte, han var fylt av stolthet og hovmodighet, egenvilje og egosentrisitet, han ville ikke bøye seg for Gud og hans vilje.

Dette er alvorlig å tenke på med hensyn til oss mennesker også, vil vi bøye oss for Gud og hans vilje? Hvis ikke står vi i fare for å komme under samme dom som Satan og hans demoner som Paulus sier. Se Judas brev. Dette er noe Satan ønsker for oss mennesker, da han hater alt og alle som bøyer seg for Herrens gode vilje.

Med andre ord, Jesus er ikke Gud Fader men den som frembærer, får til liv og gjør alt det som Faderen vil. Vi møter Jesus også som verksmesteren eller som byggmesteren i GT.

Videre møter vi flere plasser at andre engler tok del i både skapelsen og når mennesket ble skapt.
Job. 38. 4 Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Si frem hvis du vet det! 5 Hvem fastsatte vel dens mål? Vet du det? Eller hvem spente målesnor ut over den? 6 Hvor blev dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnesten, 7 mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd? 8 Og hvem lukket for havet med dører, da det brøt frem og gikk ut av mors liv, 9 da jeg gjorde skyer til dets klædebon og skodde til dets svøp 10 og merket av en grense for det og satte bom og dører 11 og sa: Hit skal du komme og ikke lenger, her skal dine stolte bølger legge sig.

1. Mosebok 1. 26 Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt billede, efter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører sig på jorden. 27 Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.

Legg merke til ordlyden: “oss”. Når mennesket ble skapt ble vi skapt til mann og kvinne med samme forplantnings muligheten som dem da vi leser f.eks. om de falne englene i 1. Mosebok 6 også kunne forplante seg. V. 4 I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige. 5 Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

Vi kan også slå fast at Herrens Engel som vi møter i hele GT er Jesus, det sier også Paulus i 1. Kor. 10. 4 og drakk alle den samme åndelige drikk; for de drakk av den åndelige klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus.

Dette står t.o.m. i det nye testamente og mange har ikke fått det med seg, at det var Kristus som gikk med Israels barn.

Men Jesus er underordnet Faderen, og Faderen er den eneste sanne Gud. Jesus sier ved flere anledninger at Faderen er større enn ham.

«For da Gud gav løftet til Abraham, sverget Han ved Seg Selv, siden Han ikke hadde noen større å sverge ved.» (Hebr 6,13) Det er Faderen som sier dette om seg selv. Han hadde ingen større eller likeverdige å sverge og ta avgjørelser i sammen med, nye tanker?

Herrens engel

Når vi ser nærmere på GT finner vi at Jesus ved flere anledninger kom ned til jorden fra himmelen, og at dette ikke var kun da Han ble født som menneske. Jesus kom sammen med 2 engler på besøk til Abraham i sin preeksistens, legg merke til at det ikke var bare noen åndsvesener slik som DHÅ er, for de spiste og drakk sammen med Abraham. Vi leser i 1.Mos 18:1-8, Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen. 2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden 3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi! 4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet! 5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier! 6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker! 7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til. 8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.
I GT's tid brukte man ikke navnet Jesus, når det beskrivelses om møter med Ham, men oftest er det på norsk gjengitt med "Herrens engel".
Vi finner også at Jesus kom i forskjellige uttrykksformer, som i Josva 5, der Jesus er omtalt som høvdingen over Herrens hær. Personlig tror jeg at da 185.000 ble slått i hjel, var ikke dette Jesus selv men en stridsengel i sin posisjon, mye mulig engelen Mikael, som utførte denne handlingen.
2.Kong 19:35, Og samme natt skjedde det at Herrens engel gikk ut og slo hundre og fem og åtti tusen mann i assyrernes leir; og da folk stod op om morgenen, fikk de se dem alle ligge der som døde kropper. Her brukes betegnelsen herrens engel, men jeg tror at Gud har flere engler han sender ut i forskjellige oppdrag og de omtales også som Herrens engel.
I Joh.åp møter vi flere engler i forbindelse med domsavsigelser.
Ordet "engel" har blitt noe misledende til kun å omhandle en bestemt gruppe åndelige vesener, mens ordets mening er "en budbringer" uten noe mer beskrivelse av budbringerens utseende eller vesen (kilde: hebr. mal'ak).
Når det er sagt kan oppdagelsesreisen starte i GT:

Herrens engel er en budbringer fra himmelen til mennesker, noen ganger med gode bud, andre ganger med advarsler. Alle ganger får vi en liten beskrivelse av hvem og hvordan denne budbringer er og ser ut.
Sitat:
1.Mos:16.7-13,
7 Herrens engel fant henne ved en kilde ute i ødemarken, ved kilden på veien til Sjur. 8 Han sa: «Hagar, Sarais trellkvinne, hvor kommer du fra, og hvor skal du hen?» Hun svarte: «Jeg har rømt fra Sarai, min matmor.» 9 Da sa Herrens engel til henne: «Vend tilbake til din matmor, og bøy deg under hennes hånd!» 10 Og han fortsatte: «Stor vil jeg gjøre din ætt, så tallrik at ingen kan telle den.» 11 Så sa Herrens engel til henne:
«Nå er du med barn, og du skal føde en sønn;
du skal gi ham navnet Ismael,
for Herren har hørt hva du led.
12 Han skal bli et villesel av en mann.
Hans hånd skal være vendt mot alle
og alles hånd mot ham;
han skal slå seg ned
like for ansiktet på alle sine frender.»
13 Da gav hun Herren, som hadde talt til henne, navnet: «Du er Gud som ser.» For hun sa: «Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?»
Dette er en historie som sterkt bekrefter Guds tilstedeværelse, og ikke kun å sende en hvilken som helst budbringer(engel), med å sende Jesus til Hagar. (Når Herren åpner øynene til troende muslimer for dette, så kommer det til å bli mange Jesus-tilhengere av muslimer).
Blant englene, både hos Gud og mørkets fyrste, er det en streng rang-ordning. Men i den demoniske verden er det allikevel mye opprør og forvirring og rot. Helt motsatt av hva det er innenfor de hellige englers rekker. (Akkurat som innenfor palestina araberne der de ikke klarer å få det til, det eneste de er enige om er at di skal hate Israel, og det er helt klart trigging av demoner de står under. Dette gjelder egentlig alle som reiser seg mot Israel. De går mot Guds øyenstein.)
Det er erkeengler og engler underlagt dem. Mørkets fyrste var en gang erkengelen Lucifer. En engel, under erkeenglene, vil aldri våge å opphøye seg selv til Gud (de vet hva som skjedde og kommer til å skje med Lucifer etterat han trodde seg som Gud lik og ble utstøtt av himmelen).
Da denne engel som snakket med Hagar sier "Stor vil jeg gjøre din ætt" og navnet Han får av Hagar "Du er Gud som ser". Herrens engel ville ikke våget å la seg selv bli kalt dette dersom han var en underordnet engel, og ikke Gud(Jesus) selv.

Sitat:
1.Mos.21.16-20:
Mens hun satt der, begynte gutten å gråte. 17 Gud hørte at han gråt. Da ropte Guds engel fra himmelen til Hagar og sa: «Hva er i veien med deg, Hagar? Vær ikke redd! For Gud har hørt gutten gråte der han ligger. 18 Reis deg, ta ham opp og hold ham fast i hånden! For jeg vil gjøre ham til et stort folk.» 19 Så åpnet Gud hennes øyne, og hun fikk se en brønn. Hun gikk og fylte sekken med vann og lot gutten drikke. 20 Gud var med gutten. Han vokste opp i ørkenen og ble bueskytter.

-"Herrens engel", igjen Jesus i aksjon.

Sitat:
1.Mos.22.11-12:
Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»

-Igjen Jesus som "Herrens engel". Legg spesielt merke til siste del av vers 12, "nå vet jeg, .... ikke engang sparte din eneste sønn for meg." Disse ordene brukes aldri av en budbringer da en budbringer alltid refererer til han som sendte ham. Overfor Abraham vises at "budbringeren" er identisk med Gud og ikke en av de underordnede englene. Dette gjentar seg i flere vers litt lenger nede i samme kapittel:

Sitat:
1.Mos.22.15-18:
15 Enda en gang ropte Herrens engel til Abraham fra himmelen 16 og sa: «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, 17 vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, 18 og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord.»

Totalt brukes det hebraiske ordet "Mal'ak" 197 ganger i GT, og de fleste ganger er det ikke vist til en underordnet engel/"budbringer" men til "Herrens engel"/Jesus.

Dette viser oss bl.a. hvor stor Jesus er, ikke kun begrenset til beskrivelsen av mennesket som lot seg korsfeste for vår skyld, men også en Gud som hadde behag i menneskene og gikk mellom menneskene i GT's tid.

Er Jesu en engel eller Gud?
Jesus er også en Engel, et Guds sendebud? Ja, men det er også andre i skriften omtalt som det som Gabriel, Mikael etc.
Gud må vi også se som et “slektsnavn” da både engler og vi mennesker er omtalt som Gud eller Guder. Men at Jesus er spesiell, ja.

La meg nevne 5 spesielle ting og sider ved Jesus som gjør ham unik og han har det største navn av alle.

1.) Jesus skapte hele verden. Kol. 1. 16 for i ham er alle ting skapt, de i himlene og de på jorden, de synlige og de usynlige, enten det så er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter; alt er det skapt ved ham og til ham.
Hebr. 1. 2 som han har satt til arving over alle ting, ved hvem han og har gjort verden.

2.) Han åpenbarte seg som Herrens engel gjennom hele GT. 1. Kor. 10. 5 allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem; for de blev slått ned i ørkenen.

3.) Jesus ble menneske som oss og sonet slektens synd. ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.” Kol 2, 14. Jesus gjorde soning for alle dine synder. Han var den fullkomne stedfortreder for menneskeslekten sin synd og skam. ”For dere vet at det var ikke med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” 1 Pet 1, 18-19.

Det var på Golgata blodet ble utrent og skyldbrevet utslettet. Timene Jesus opplevde på Golgata var lange. Vi kjenner til samtalen Jesus hadde med røverne. Han henvendte seg også til dem som stod ved korset. Det var et mørke over hele landet de tre siste timene Jesus hang på korset. Like før han døde og oppgav ånden sa Jesus noe, men ellers blir det ikke sagt noe fra korset de siste timene. Det er her det gjøres soning for synden. Det er her dommen og oppgjøret er. Et skyldbrev blir utslettet. ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” Rom 5, 8. Det er Guds lam som bærer verdens synd. Frelseren er stedfortrederen for menneskeslekten. Da Jesus døde på korset, ristes naturkreftene. Døden opplevde at den ikke lenger hadde kontroll over sitt herredømme. ”Gravene åpner seg, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp.” Mt 27, 52. Forhenget i templet revnet i to ovenfra og ned. På denne måten gjorde Jesus soning for alle dine synder. Der er ingen synd som det ikke er gjort soning for.
Det er det tomme korset og den åpne graven som forteller at Jesus lever, og at din synd er sonet. Det er ingenting som er større enn Guds nåde, ikke din synd. Det er ingenting som er større enn Guds makt, ei heller syndens lenker. Den åpne graven forteller at døden ikke hadde noen makt over Jesus. Døden hadde ingen rett til å holde han der. Jesus er den rene og rettferdige. Døden stod overfor et stort problem da Jesus kom dit. Her var en som den ikke kunne holde på, og døden måtte gi han tilbake. Hilsen fra Jesus er: ”Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.” Åp 1, 18.
Det var på korset Jesus ble gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud! 2 kor 5, 21.

4.) Han har fått all makt i himmel og på jorden og skal regjere under hele 1000-årsriket som Kongenes Konge og Herre.

5.) Jesus er den eneste som har vist oss hvem Faderen er.
Hebr. 1. 3 han som er avglansen av hans herlighet og avbilledet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte sig ved Majestetens høire hånd i det høie
Joh. e. 14. 7 Hadde I kjent mig, da hadde I også kjent Faderen, og fra nu av kjenner I ham og har sett ham. 8 Filip sier til ham: Herre! vis oss Faderen, og det er oss nok! 9 Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos eder, og du kjenner mig ikke, Filip? Den som har sett mig, har sett Faderen; hvorledes kan du da si: Vis oss Faderen? 10 Tror du ikke at jeg er i Faderen og Faderen i mig? De ord jeg sier til eder, taler jeg ikke av mig selv, men Faderen, som blir i mig, han gjør sine gjerninger. 11 Tro mig at jeg er i Faderen og Faderen i mig; men hvis ikke, så tro det dog for selve gjerningenes skyld!

Jesus og englene er skaperne av alt på Faderens vegne. Som en direktør for et firma så er det en eier av firmaet, og har sine undersåtter.
Vi mennesker er også i den posisjon som Guds tjenere mye dypere og større enn vi tror dersom vi får del i slutt frelsen og holder ut til ende. 1.Kor 6:3, Vet I ikke at vi skal dømme engler? hvor meget mere da i timelige ting!

Konklusjon

Er Jesus en Engel? Ja! Men også et menneske derfor er han Menneskesønnen.
Hadde Jesus en preeksistens? Ja, det var derfor han kunne bli et menneske som var fullkomment. Han kom til vår jord, og var fullkommen, og istand til å fullføre den gjerning som Faderen hadde forutbestemt for ham. Jesus kom i fra himmelen, som den eneste som er kommet fra himmelen og blitt meg og deg lik på Faderens befaling og etter hans ønske og vilje!

Relaterte link:
http://www.7times.org/newsletter/was_jesus_angel.shtml
http://www.7times.org/newsletter/was_jesus_angel.shtml

http://www.alef-tau.org/http://www.alef-tau.org/

Nr. 142: Er Faderen utgått i fra noen?

Spørsmål 142:

Er Faderen utgått fra noen?
Er Sønnen utgått i fra noen eller den hellige ånd?

Svar:

Jesus sier om seg selv i Joh. e. 16. 28: Norsk (1930)
Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden; jeg forlater verden igjen og går til Faderen.
Svensk (1917)
Ja, jag har gått ut ifrån Fadern och har kommit i världen; åter lämnar jag världen och går till Fadern.»
Dansk (1917 / 1931)
Jeg udgik fra Faderen og er kommen til Verden; jeg forlader Verden igen og gaar til Faderen.«

Om den hellige ånd: Joh 16:7-11 "7 Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.
Grunnteksten sier ikke talsmann, men en som taler eller meddeler.

Om Faderen finner vi ikke noe slik, da han er den eneste som ikke er utgått i fra noen. Jesus er utgått i fra Faderen og den hellige ånd likeså. Men det er allikevel en stor vesensforskjell her. Jesus er en egen person med flere egen navn. Den hellige ånd er ikke en egen person ei heller med egen navn.

Konklusjon:

Faderen har ingen begynnelse. Og ikke utgått i fra noen eller noe.
Sønnen har en begynnelse (Ord. 8., Mika 5 og Joh. e 1).
Den hellige ånd har ingen begynnelse, men ånden er utgått i fra Faderen og Sønnen Den hellige ånd er i skriften omtalt som Guds virksomme kraft som bringer ut og frem hans hensikter, ønsker og åpenbaringer.
Det ble gitt et løfte når Jesus hadde sonet synden så skulle alle troende erfare og få ånden.

Ap.gj. 2. 32 Denne Jesus opreiste Gud, som vi alle er vidner om. 33 Efterat han nu er ophøiet ved Guds høire hånd og av sin Fader har fått den Hellige Ånd, som var lovt, så utgjød han dette som I både ser og hører.

Jeg vil anbefale mine bibelkommentarer hvis du vil sette deg mer inn i dette og spesielt Hebreerbrevet: http://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Brevet-til-Hebrebernehttp://www.janchristensen.net/bibelkommentar-hoved.php?side=bibelkommentarer-Brevet-til-Hebreberne

Nr. 114: Kristus kommet i kjød, hva menes med det?

Spørsmål 114:

Kristus kommet i kjød, hva menes med det?

Svar:

Dette er en meget viktig sak og ha en rett forståelse av denne sannheten!



Jesus ber

Vi leser i 1. Joh. b. 4. «Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud...»1.Joh.4.2.

Jeg leste i store norske leksikon en meget god artikkel som jeg legger inn her i begynnelsen som får det frem at det var ikke den eneste sanne Gud som kom til vår jord og sonet vår synd, men Kristus, Guds enbårne sønn. Dette er en vesensforskjell.

Navnet Jesus er en gresk form av et vanlig jødisk navn, Jeshu'a (arameisk, hebr. Jehoshu'a, 'Gud frelser'); Kristus er gresk av den jødiske tittelen Messias, den salvede. På Jesu tid var Messias en eskatologisk skikkelse; kongen av Davids ætt som skulle utfri Israel. Navnet Jesus Kristus uttrykker derfor de troendes tidligste bekjennelse: Jesus er Messias. Det greske Kristus (eg. Christos) hadde ikke samme titulære klang og ble oppfattet som et navneledd. Jesu verdighet ble derfor uttrykt med tittelen kurios, Herre, og den kristne bekjennelsen ble Herre Jesus, dvs. Jesus er Herre.

I sin levetid ble Jesus trolig kalt Jesus Galileeren eller Jesus fra Nasaret (Mark 1,24; 10,47; Matt 21,11; 26,69ff; Luk 24,19).

Jesu liv og død
Kildene
Kildene til Jesu liv er først og fremst evangeliene i Det nye testamente. Det finnes noe Jesustradisjon spredt i annen litteratur (bl.a. hos Paulus), også ord vi ellers ikke kjenner til. Det er usikkert hvilken kildeverdi det omfattende apokryfe evangeliematerialet har. Mange avviser dette som sent og sekundært, men det kan ikke utelukkes at det finnes noe som kan gi opplysninger om den eldste Jesustradisjon, f.eks. i Tomasevangeliet. Jødiske, ikke-kristne kilder nevner Jesus først i sene og omstridte innskudd, og de få kilder som ellers finnes, har betydning for urkristendommens historie, men ikke for historisk kunnskap om Jesus.

Evangeliene forteller om Jesus i ettertid og i lys av kirkens tro på ham. Jesu liv, gjerning og forkynnelse blir ikke nøytralt dokumentert, men er del av det glade budskap om Jesus Kristus. Spørsmålet om tilgangen til den historiske Jesus i forhold til den forkynte Kristus har derfor stått sentralt i nyere teologihistorie, og evangelienes kildeverdi har vært gjenstand for ransakende historisk-kritiske undersøkelser (se nedenfor, Jesusforskning).

Liv og virke
Jesus vokste opp i Nasaret i Galilea som sønn av tømmermannen Josef og Maria, og med flere søsken. Gjennom Josef nedstammet han fra David, og selv de tekstene som reduserer Josefs betydning, holder fast ved at han påtok seg farskapet. Ifølge Matteus og Lukas ble Jesus født i Davids by, Bethlehem, men dette er en omstridt tradisjon. Fødselsåret kan heller ikke bestemmes nøyaktig. I voksen alder flyttet Jesus til Kapernaum, men han etablerte seg ikke med kone og barn, slik det var vanlig for jødiske menn. Vi vet lite om ham før han ca. 30 år gammel lar seg døpe av Johannes og innleder sitt offentlige virke (Luk 3,1 f). Dette varte bare en kort tid, kanskje bare ett år (jfr. de synoptiske evangelier) og ikke mer enn tre (jfr. Joh), og i denne perioden befant han seg stort sett på vandring, først og fremst i Galilea. Han ble korsfestet i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden ca. år 30.

Dom og død
Beretningen om Jesu lidelse og død ble tillagt stor betydning. Historien utgjør en tredjedel av Markusevangeliet, det eldste av evangeliene, og antagelig var det dette stoffet som først ble samlet i en løpende fortelling.

Siden korsfestelse var en romersk henrettelsesmetode, må den romerske landshøvding Pontius Pilatus ha felt dommen. For øvrig har både domsgrunnlaget og ansvarsfordelingen mellom jødiske og romerske rettsinstanser vært sterkt omdiskutert i den historiske og juridiske vurderingen av Jesu død. Evangeliene beskriver det som et samspill mellom jødiske og romerske interesser, selv om noen av kildene åpenbart har hatt interesse av å mildne Pilatus' rolle på jødenes bekostning.

Antagelig ble Jesus henrettet som en urostifter, og mange mener at hans renselse av tempelet (Mark 11,15–19; Matt 21,12–17; Luk 19,45–48 og Joh 2,13–16) er spor av den hendelsen som utløste pågripelsen. Tradisjonen om korsinnskriften I.N.R.I. (Jesus Nazarenus Rex Iudaeorum, 'Jesus fra Nasaret, jødenes konge') kan tyde på at Jesus ble henrettet som messiaspretendent (jødenes konge), noe som kan ha dannet utgangspunktet for utviklingen av en messiansk kristologi i urkirken.

Jesus oppfylte ikke de vanlige forestillinger om frelseskongen Messias, og han unngikk antagelig å bruke betegnelsen om seg selv, selv om sider ved hans virksomhet kunne vekke slike forventninger. Henrettelsen av ham skuffet dem som trodde at med ham skulle utfrielsen komme. Det å begrunne og belegge hans messianitet ble derfor viktig for den tidlige kirke. Her spilte tekstene om Herrens lidende tjener (Jes 53), som tradisjonelt ikke hadde vært messianske, en sentral rolle.

Forkynnelse og lære
Proklamasjonen «Guds rike er kommet nær» (Mark 1,15) var ifølge de synoptiske evangeliene programoppslaget for Jesu ord og gjerning. Matteus og Lukas antas å ha kjent en omfattende tradisjon av Jesus-ord (logia) fra en kilde som kalles Q (av ty. Quelle, 'kilde'). Noen forskere har i dag lagt dette til grunn for en beskrivelse av Jesus der han først og fremst er en galileisk visdomslærer. På dette grunnlag har noen utviklet en kristologi der Jesus er Gudsvisdommens (Sofias) sønn eller Visdommen selv kommet i kjød, dvs. en visdomsversjon av forestillingen om Jesus som Logos (Ordet) kommet i kjød (jfr. Joh).

Ifølge disse forskerne har Jesus stilt seg kritisk til makter og myndigheter og talt de svake og utstøttes sak. Det spesielle ved deres bilde er at Jesus fremstår uten et spesielt religiøst språk eller program. En avgjørende kritikk mot dette bildet er at det baserer seg på en isolert utnyttelse av én ordkilde som vi ikke sikkert vet har eksistert. Dette må nødvendigvis bli en amputert versjon som mangler trekk det øvrige fortellingsstoffet gir (dvs. fortellingen om Jesu handlinger og hans liv, død og oppstandelse). Det mangler også de profetiske og apokalyptiske innslag som for noen var karakteristisk for Jesus. Disse trekkene knytter ham til en sterk tradisjon innenfor jødedommen, som i hans samtid kom til uttrykk bl.a. hos esseerne (Quamransamfunnet). Det er ikke sannsynlig at Jesus hadde noen direkte forbindelse med dem, men mye taler for at han opprinnelig var knyttet til bevegelsen rundt Døperen Johannes.

Mens tidligere Jesusfremstillinger var opptatt av hans originalitet og enestående posisjon, er dagens interesse å tolke Jesus så tett på sin samtid og lokale tilhørighet som mulig. Dette er også en reaksjon på en metode som ved hjelp av en dobbelt avgrensning prøvde å sikre en tilgang til den historiske Jesus: bare det som ikke kunne forklares utfra hans bakgrunn og samtid eller ut fra kirkens interesser i ettertid, kunne med sikkerhet tilskrives Jesus selv. Dette skaper et minimalistisk bilde der de originale trekkene er isolert.

I ord og handling målbar Jesus et budskap som ikke respekterte den grensesettende forskjell mellom rent og urent, som angrep det moralske og religiøse hykleri, og som tilkjente også de utstøtte og forkomne menneskelig likeverd og en rettmessig plass i det Guds rike som han proklamerte var kommet nær. Gudsrikets nærhet var et signal om at Gud ville vende på den orden som råder i en urettferdig verden, slik at herskere mister sin makt, de små opphøyes, og de fattige blir salige arvinger til jorden. Den jødiske historie har mange eksempler på at det religiøse budskap har et sosialt uttrykk, slik sett går Jesus inn i en profetisk tradisjon. Men sosial reform var ikke hans fremste oppdrag; Jesu ord og handlinger var virkekraftige tegn på hva Gud selv skulle gjøre når denne tid og denne verden snart ble brakt til ende i et apokalyptisk oppgjør. I påvente av dette samlet han rundt seg en krets av disipler som fulgte kallet om å oppgi det som normalt sikret deres liv, nemlig slekt, eiendom og erhverv.

Jesus opptrådte med suveren myndighet, og synes å ha vært overbevist om at han kjente og kunne tolke Guds vilje rett. De fleste fester tiltro til tradisjonene om at han helbredet syke, men det virker ikke som han ble oppfattet som en av de mange magikerne. Helbredelsesunderne ble først og fremst presentert som barmhjertighetshandlinger, selv om de også hadde karakter av konfrontasjon med makter man mente bandt mennesker til smerte, sorg og død. Isolert betraktet var de tvetydige handlinger; Jesu motstandere benyttet dem til å anklage ham for å stå i ledtog med den onde selv. I evangelienes lidelseshistorie er det fremstilt som en ironisk dimensjon at undergjøreren som hadde frelst andre, ikke kunne redde seg selv – fordi han ikke ville eller skulle. Evangeliene forstår lidelsesveien som hans ytterste kallsgjerning, den beseglet hans lydighet mot Guds vilje og var en seier over døden og det onde ved at han underkastet seg den. Siden han led uskyldig, var hans lidelse stedfortredende, og i siste instans, gjennom oppstandelsen, en triumf over alle de makter som vil skille menneskeheten fra Guds kjærlighet, slik Paulus et par tiår etterpå tolket det.

Motstandere og tilhengere
Jesu lære og liv kan ikke forstås uavhengig av den motstand han møtte og den utgang livet hans fikk. Var hans død en politisk tilfeldighet, eller opptrådte han på en måte som de religiøse og politiske myndigheter faktisk kunne ha grunn til å frykte? Det synes overbevisende belagt at Jesus møtte motstand blant religiøst og politisk toneangivende grupperinger, selv om evangelienes bilde av fariseerne som Jesu hovedmotstandere ikke yter dem rettferdighet. Riktignok kan det hos Jesus ikke spores noen polemikk mot romerne spesielt. Vasallfyrsten i Galilea Herodes Antipas og evangeliene har bevart tradisjoner om at både Døperen Johannes og Jesus angrep Herodesdynastiet på en måte det oppfattet som truende.

Han fant særlig støtte blant småkårsfolk, og han vant seg en gruppe disipler som fulgte ham på hans vandringer i Galilea og siden til Jerusalem. Blant dem var en spesiell krets, «de tolv» (Mark 3,16–19), og også noen kvinner, kvinnene fra Galilea (Mark 15,40f; Luk 8,1–3). Denne gruppen har i ettertid vært viktige vitner og tradisjonsbærere. En i den nærmeste krets, Judas Iskariot, gikk til slutt motstandernes ærend og forrådte ham, og under rettergangen og korsfestelsen prøvde mange av disiplene å redde seg unna.

Denne miserable slutten ble snudd til en ny begynnelse da Jesus noen dager etter sin død sies å ha vist seg for noen av disiplene samtidig som noen av kvinnene i hans følge fant graven tom. Oppstandelsen ble bekreftelsen på at også hans død hadde guddommelig mening, samtidig som den var en seier over dødens makt og et løfte om evig liv fra Gud, som er alt livs opphav. Disiplenes erfaringer med den oppstandne gav støtet til at Jesusbevegelsen ble videreført i det som skulle bli den kristne kirke. Der levde erindringen om hva Jesus hadde sagt og gjort i stadig nye gjenfortellinger innenfor rammen av den store fortellingen om ham.

Den kristne lære om Jesus, kristologien
De nytestamentlige skriftene forutsetter at mennesket Jesus på en spesiell måte representerte Guds vilje og nærvær i verden og gav til kjenne hvem Gud er. Dette er utgangspunktet for den kristne lære om Jesus Kristus, kristologien. Allerede i Det nye testamente avtegner det seg visse kristologiske trekk, ofte knyttet til titler eller betegnelser som allerede hadde et visst betydningsinnhold. De viktigste er Messias, Herren, Guds Sønn (Sønnen), Visdommen, Logos og Frelser. Tittelen Jesus kan ha brukt om seg selv, Menneskesønnen, finnes imidlertid bare i hans egne ord (og i Daniels bok Red. anmerkning). Noen steder kan vi spore en tematisk anvendelse av profetiske, prestelige eller kongelige kategorier for å beskrive Jesu betydning.

I den oldkirkelige dogmedannelse kom særlig Johannesevangeliet til å spille en viktig rolle med sitt syn på Jesus som inkarnasjonen av det guddommelige skaperord, Logos. Logos hadde vært hos Gud i begynnelsen, og dette var et belegg for Kristi pre-eksistens. I Johannesevangeliet fantes også ansatser til en lære om treenigheten, samtidig var det klart anti-doketisk, dvs. det avviser at Jesus bare tilsynelatende hadde en fysisk, menneskelig eksistens. Ytterpunktene var enten å hevde at Jesus bare var et ekstra begavet menneske, eller å se hans menneskelighet som et skalkeskjul for hans egentlige guddommelighet.

Den første store strid i kirken om dette, arianiske strid på 200–300-tallet, har fått navn etter Arius (se arianere). Han ville fastholde at Gud er den totalt forskjellige, som alene er opphav til hele skapelsen og som eksisterte før Sønnen. Sønnens status er et resultat av Faderens beslutning og vilje. For Arius' motstandere var dette å frakjenne Sønnen guddommelighet og redusere ham til en skapning blant andre skapninger. Bønn til Kristus inngikk allerede i gudstjenesten, og dersom han var for en skapning å regne, ville dette være avgudsdyrking. Det var også viktig at skapningen ikke kan frelse seg selv; bare Gud kan frelse. Siden Jesus Kristus er frelser, kan ikke hans guddommelighet betviles. Hensynet til frelseslæren får avgjørende kristologisk betydning. Ikke bare må frelsen komme fra Gud; det menneskelige må også forenes med det guddommelige for at det skal kunne forvandles. Derfor, ifølge Athanasius av Alexandria, «ble Gud menneske for at vi skal kunne bli guddommelige», et kjerneutsagn særlig i østkirkens tradisjon.
Den arianske strid endte med at kirkemøter i Nikea (325) og Konstantinopel (381) vedtok en bekjennelse som avviste arianismen, Den nikenske trosbekjennelse. Denne inngår i de fleste kirkers bekjennelsesgrunnlag.

Her ble forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus definert på en måte som fastholdt at de var av samme guddommelige vesen. Dette gjorde spørsmålet om hvordan det guddommelige og det menneskelige hos Kristus forholdt seg til hverandre desto mer brennende. Konsilet i Kalkedon 451 slo fast at Kristus var en person, ett subjekt, med to naturer, som verken kunne blandes eller skilles. For øvrig aksepterte man at forholdet mellom den guddommelige og den menneskelige natur kunne forklares på ulikt vis. Vedtaket i 451 førte til brudd med de monofysittiske kirker som hevdet at Kristus bare hadde én natur (mono fysis), som var guddommelig. Dette gjelder fremdeles for mange orientalsk-ortodokse kirker, f.eks. den koptiske, syriske og armenske.

Samlende sett kan vi si at det som kom ut av de oldkirkelige diskusjoner og avgjørelser, var en tolkning av Kristi person som bekreftet hans enhet med Gud og hans enhet med menneskeheten uten at dette rev ham i to. Etter opplysningstiden er det særlig talen om Gud og det guddommelige som er blitt problematisert, og mange har villet nøye seg med å betrakte Jesus som det ideale eksempel, det fullkomne menneske – moralsk og/eller religiøst.

Jesusforskningen
Letingen etter den historiske Jesus og det kritiske spørsmål om hvordan han forholder seg til dogmenes Kristus, hører også vår tid til. Vi regner med tre forskningsbølger:

Jesusbildet i den liberale teologi ved århundreskiftet var preget av en humanistisk og etisk kulturoptimisme. Særlig var man interessert i Jesu indre liv og hans religiøse personlighet. A. Schweitzer holdt i 1906 et skjellsettende oppgjør med Jesu-liv forskningen, som han hevdet gav et bilde av forskernes ønsker for Jesus, mer enn av Jesus selv. Først i 1950- og 1960-årene kom spørsmålet for alvor tilbake gjennom det som kalles The new quest. Denne nye søken etter den historiske Jesus hadde en utpreget eksistensialistisk profil, og var opptatt av det som ble kalt den implisitte kristologi i Jesu myndige fremtreden og forkynnelse. I 1980-årene tales det om The third quest som vektlegger sosiale perspektiver og trekker veksler på en mer variert historisk kunnskap om den tid og det samfunn Jesus levde i. Den historiske Jesus forankres og forklares i en helt spesifikk sosial og religiøs sammenheng. Her finnes også frigjøringsteologiske og feministiske tolkninger. På kirkelig side er forskernes resultater ofte blitt møtt med avvisning fordi de hevdes å så tvil om det som har vært regnet som trossannheter.
Mange moderne teologer har fortsatt å reflektere over inkarnasjonens mysterium, hva det kan innebære å tro at Jesus Kristus var et gudmenneske; Gud kommet i kjød på et bestemt sted, i en bestemt tid, i en konkret livshistorie. Det er tilknytningen til denne person og denne historie som, uansett hvordan de definerer den, forener alle kristne kirker (sitat slutt).

Det er et ord som treenighetslærene bruker for alt det er verd i tide og utide fra 1. Tim. 3. 16 Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblandt folkeslag, trodd i verden, optatt i herlighet.

La oss prøve å se på dette verset i alle fasonger og bryte det helt ned, det vil hjelpe oss å forstå dette på rett måte.

1.) Dette at gud ble menneske er av underordnet betydning da det er ikke nevnt andre steder en her. Det at Kristus eller Messias kom i og med Jesus Kristus er selve den sentrale og bærende lære, tanke og hva Guds ord fremholder som viktig og sentralt!

2.) Hva sier grunnteksten her på Gresk? I grunnteksten er det brukt om “Gud” her: “eusebeias” som er oversatt med fra gresk til engelsk med: “godliness”. Som igjen betyr følgende oversatt til Norsk: “gudsfrykt”.
Da kan vi gå til den engelske utgaven og mange andre utgaver for å få dette inn i sin sammenheng. Da til den engelske utgaven som er oversatt følgende:
(New International Version) “16Beyond all question, the mystery of godliness is great”. Og King James: “16And without controversy great is the mystery of godliness”.
Og den Norske 1930: Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som blev åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblandt folkeslag, trodd i verden, optatt i herlighet”.

Konklusjon:
Hva sier Guds ord egentlig? At det var en fra Gud som ble sendt som var ikke han selv, men ham lik som ble sendt. Det er den virkelige sannheten.

Dette var noe Faderen alene bestemte, dikterte, ønsket og krevde. At en skulle dø i vårt sted som var fullkommen etter hans begreper og etter hans definisjoner på det!

Bruke dette skriftstedet at Gud ble menneske er som å koke supe på en spiker eller å tro på julenissen for å si det rett ut. Det er kun en som er den eneste sanne Gud: Faderen. Han har kun en enbåren sønn; Jesus Kristus. De har en felles ånd som er tilstede over alt (Salme 139) og som virker på deres vegne (Joh. e. 14 – 17). Det er; den hellige ånd. Den hellige ånd er aldri i skriften nevnt med eget navn da det aldri har vært eller kommer til å bli en egen person da ånden utgår i fra Gud Fader og hans Sønn. Og de har også makt og myndighet til å kreve og hente den tilbake!

Hva mer skal vi si? Bygg aldri en lær eller synspunkter på feilaktige oversettelser eller et skriftede. Men på studier på grunnteksten, andre bibeloversettelser skal stemme med hverandre og helheten av Guds ord. Da vil du gå midt på veien og på en farbar vei, lykke til videre kjære venn og medvandrer!

lørdag 28. mai 2011

Nr. 141: Hvor står dere i Smyrna Oslo?

Spørsmål 141:

Du skriver med store motsetninger? Du er uenig med nesten alle, men mest med pinse\karismatikerne. Du godtar heller ikke barnedåp, det er noe uforståelig at jeg ikke klarer å definere deg hvor du står og hvem du er!

Svar:

Ja, du klarer nok kanskje ikke å plassere meg? Jeg velger å stå uavkortet på Guds ord så langt jeg formår og forstår og på det som Herren har vist meg i sitt ord.

Jesus sier noe veldig viktig og lærerikt i Lukas 6. 43 For det er ikke noget godt tre som bærer dårlig frukt, og heller ikke noget dårlig tre som bærer god frukt. 44 For hvert tre kjennes på sin frukt; en sanker jo ikke fiken av tornebusker, og en plukker ikke vindruer av tornekratt. 45 Et godt menneske bærer det gode frem av sitt hjertes gode forråd, og et ondt menneske bærer det onde frem av sitt onde forråd; for hvad hjertet flyter over av, det taler hans munn. 46 Men hvorfor kaller I mig Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier? 47 Hver den som kommer til mig og hører mine ord og gjør efter dem - hvem han er lik, vil jeg vise eder. 48 Han er lik et menneske som skulle bygge et hus, og som gravde dypt ned og la grunnvollen på fjell; og da det blev flom, brøt strømmen imot det hus, og den var ikke i stand til å rokke det, fordi det var godt bygget. 49 Men den som hører og ikke gjør derefter, han er lik et menneske som bygget sitt hus på bare jorden uten grunnvoll; og strømmen brøt imot det, og det falt straks, og det blev et stort fall da det hus falt.

For meg er hele kristenheten i Norge som det sjeve tårn i Piza, spesielt frikirke Norge der det meste snart er tillatt, og ingen står for noe lengre!

Men da han så mange av fariseerne og sadduseerne
komme til hans dåp, sa han til dem:
Ormeyngel! hvem lærte dere å fly for den kommende vrede?
Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig,
og tro ikke at dere kan si ved dere selv: Vi har Abraham til far!
for jeg sier dere at Gud kan oppvekke Abraham barn av disse stener.
Øksen ligger allerede ved roten av trærne;
derfor blir hvert tre som ikke bærer god frukt,
hugget ned og kastet på ilden.
Matt 3,7-10.
Men vokt dere for de falske profeter,
som kommer til dere i fåreklær,
men innvortes er glupende ulver!
Av deres frukter skal dere kjenne dem;
kan en vel sanke vindruer av tornebusker eller fiken av tistler?
Således bærer hvert godt tre gode frukter,
men det dårlige tre bærer onde frukter.
Et godt tre kan ikke bære onde frukter,
og et dårlig tre kan ikke bære gode frukter.
Hvert tre som ikke bærer god frukt,
blir hugget ned og kastet på ilden.
Derfor skal dere kjenne dem av deres frukter.
Matt 7,15-20.
Men kjødets gjerninger er åpenbare,
såsom: utukt, urenhet, skamløshet,
avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv,
avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier,
misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt;
om dette sier jeg dere forut, likesom jeg og forut har sagt,
at de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike.
Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet,
godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet;
mot slike er loven ikke.
Gal 5,19-23.
Men han sa denne lignelse:
En mann hadde et fikentre som var plantet i hans vingård,
og han kom og lette efter frukt på det, og fant ingen.
Da sa han til vingårdsmannen:
Se, i tre år er jeg nå kommet og har lett efter frukt på dette fikentre
og har ikke funnet noen; hugg det ned!
Hvorfor skal det også oppta jorden til ingen nytte?
Men han svarte ham:
Herre! la det enn stå dette år,
til jeg får gravd omkring det og lagt gjødning på,
om det kanskje kunde bære til neste år!
hvis ikke, da kan du hugge det ned.

Luk 13,6-9.
Jeg er det sanne vintre, og min Fader er vingårdsmannen.
Hver gren på meg som ikke bærer frukt, den tar han bort,
og hver den som bærer frukt, den renser han,
forat den skal bære mere frukt.
Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere;
bli i meg, så blir jeg i dere!
Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv,
men bare når den blir i vintreet,
således heller ikke dere uten at dere blir i meg.
Jeg er vintreet, dere er grenene;
den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer megen frukt;
for uten meg kan dere intet gjøre.
Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner,
og de sankes sammen og kastes på ilden, og de brenner.
Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere,
da bed om hva dere vil, og dere skal få det.
Derved er min Fader herliggjort at dere bærer megen frukt,
og dere skal bli mine disipler. Joh 15,1-8.

Vi leser her at skriften er også alvorlig! Det er ikke bar å si Herre Herre og gjør som en selv vil, “Gud tilgir allikevel!”.

Frikirke Norge, og faktisk hele den vestlige verden er verre stilt enn mange.
Hva sa Jesus? Og hvilken av de endetids menighetene gjør seg mest gjeldende i dag? Det er dessverre Laoidikea menighets tilstand som gjør seg mest og størst gjeldende.

Joh. Åpenb. 3. 14 Og skriv til engelen for menigheten i Laodikea: Dette sier han som er amen, det troverdige og sanndrue vidne, ophavet til Guds skapning: 15 Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kold eller varm; gid du var kold eller varm! 16 Derfor, da du er lunken, og hverken kold eller varm, vil jeg utspy dig av min munn. 17 Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, 18 så råder jeg dig at du kjøper av mig gull, glødet i ild, forat du kan bli rik, og hvite klær, forat du kan klæ dig i dem og din nakenhets skam ikke skal bli åpenbaret, og øiensalve til å salve dine øine med, forat du kan se! 19 Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg; vær derfor nidkjær og omvend dig! 20 Se, jeg står for døren og banker; om nogen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med mig. 21 Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med mig på min trone, likesom jeg og har seiret og satt mig med min Fader på hans trone. 22 Den som har øre, han høre hvad Ånden sier til menighetene!

Det er her store deler av kristen Norge lever og ellers i den vestlige verden. Men hva er hemmeligheten til å komme ut av det? Det er vel det en ønsker seg? Vi leser i v. 18: “øiensalve til å salve dine øine med, forat du kan se!”.

Hemmeligheten til alt i kristenlivet er å ha sine åndelige øyne klarnet, men det har Satan alltid mislikt og hatet. Har vi ikke de åndelige øynene intakt, så hjelper det ikke med store flotte lokaler, pene internettsider, overfylt bank konto eller hva det måtte være. Hva var Paulus bønner for de troende som hadde kommet til tro ved hans forkynnelse? Vi leser om dette bl.a. i Efeserbrevet.
1. 18 og gi eders hjerte oplyste øine, så I kan forstå hvilket håp det er han har kalt eder til, og hvor rik på herlighet hans arv er iblandt de hellige

Da Kong Saul og hans menn var i krigen, nektet han dem mat. Selvfølgelig var dette mot all krigsstrategi og slik blir også Guds folk nektet mat når de ikke får rett og god forkynnelse. Det er av avgjørende betydning at forkynnelsen er i samsvar med Guds ord. Peter sier i sitt første brev at den som taler skal tale som Guds ord. Videre møter vi de samme tankene hos Paulus at skal vi være et ærens kar, så er det betinget av hvilken forkynnelse vi tar til oss.

2. Tim. 2. 20 Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og nogen til ære, andre til vanære. 21 Holder da nogen sig ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning.

Holder du deg ren fra vranglære og vranglærere, så skal du være et ærens kar. Tar du del i forkynnelsen til dem, så vil du bli og forbli et vanærens kar.

Vi må ikke glemme at vi står i en krig mot det onde, Job sa at hele hans liv var en krigstjeneste og slik er det for alle troende. Det er først når vi kommer hjem at vår krigstjeneste er over. Vi er ikke vervet for 1,2, 3 eller noen år, men for livet!

Broder Jonathan var i krigen som er normal tilstanden for en troende. Men hans far, Kong Saul hadde nektet han mat, og ikke bare han, men alle andre. Jonathan adlød ikke sin fars ordre, og det står i Guds ord at vi skal lyde Gud mer enn mennesker. Det gjorde Broder Jonathan og hans følgesvenn. Og det ble også en herlig seier! Hvorfor? Hans øyne klarnet opp og han fikk derved også styrke og visste hvordan fienden skulle nedkjempes.

1. Sam. 14. 27 Men Jonatan hadde ikke hørt på at hans far lot folket sverge; han rakte ut staven han hadde i hånden, og dyppet enden av den i honningen og førte så hånden til munnen igjen; da blev hans øine klare.

Videre leser vi at han vant en mektig seier, og hva var grunnen? Jo, Gud gav Jonathan styrke for han var lydig, han fikk overnaturlig syn står det så fint ved de klare øynene og ikke ved sin egen styrke, dessuten var han heller ganske uerfaren og antagelig under 20 år.

Hvordan skal vi som troende vinne seier og ha seier? Ha hjertes opplyste øyne og se alt og erfare alt som Gud kjenner og ser det. Vår styrke i oss selv, vår kapasitet og hva det måtte være duger ikke. Det er kun hva Kristus virker i og gjennom våre liv og i vår tjeneste som duger.

Rom. 15. 17 Derfor har jeg min ros i Kristus Jesus, i min tjeneste for Gud; 18 for jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved mig for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning.

Å omgi seg med store ord, store visjoner og herlige profetier, det er noe som selger i dag, spesielt innen den pinse\karismatiske del av kristenfolket.
Men det store spørsmålet for oss alle burde være: hva har Jesus virket gjennom og i mitt liv, det er det som teller og har betydning. Hvor mye av den forkynnelsen møter en i dag? Det er en stor mangelvare. Prøver ved Guds hjelp og etter beste evne gjennom denne nettsiden å møte et behov for en forkynnelse som er en stor mangelvare innen dagens kristenhet og også ved vår menighet, Smyrna Oslo. Derfor er det min klare oppfordring å gjøre følgende for Smyrna Oslo og min tjeneste og i rekkefølge over hva som er viktig og har størst betydning.

1.) Be for oss, forbønn. Efes. 6. 19 og også for mig, at det må gis mig ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet.

2.) Støtte opp om møtene. Hebr. 10. 25 og ikke forlater vår egen forsamling, som nogen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mere som I ser dagen nærme sig.

3.) Støtte oss økonomisk. 2. Kor. 9. 6. Men dette sier jeg: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse. 7. Enhver må gi slik som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. 8. Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning. 9. Som skrevet er: Han strødde ut, Han gav til de fattige. Hans rettferdighet blir til evig tid. 10. Og Han som gir såmannen såkorn og brød å ete, Han skal også gi dere såkorn og la det mangedoble seg, og gi vekst til fruktene av deres rettferdighet.

4.) Spre budskapet vårt videre. Kopier alt på nett, last det ned og spre alt videre. Anbefale oss med andre ord til andre og de som du møter på din vei!
Markus 16. 15 Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!

5.) Bidra med de talentene og gavene Gud har gitt deg da vi som troende er hverandre lemmer og medarvinger med Kristus.
Rom. 8. 17 men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, forat vi også skal herliggjøres med ham.

6.) At det lykkes med internettsiden vår og vi får permanent eget lokale her i Oslo er mine ønsker og drømmer. Salme 1. 3 Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til.

Hvor står jeg spør du om? For å nevne noe kort:

Dette blir bare slik omtrentlig, og for å gi deg\dere en peilepinn hvor vi står i det åndelige landskapet.

1.) Vi tror som Lutheranerne på forsoningen, kun ved Jesus alene blir en frelst.
2.) Vi tror som Jehovas Vitner på Guddommen, om ikke helt likt. Faderen og Sønnen er to personer som har en felles ånd, den hellige ånd.
3.) Vi tror som baptistene på troendes dåp.
4.) Vi tror som Jesus Only bevegelsen på dåp kun i Jesu navn.
5.) vi tror som pinsevenner på Åndens dåp.
6.) Vi tror som metodisten på et hellig liv som troende med et strukturert liv på alle plan.
7.) Vi tror som Frelsarmeen at vi skal hjelpe alle, men mest de som er i behov og er svake!
8.) Vi tror som frie venner at menigheten skal ikke være tilknyttet staten, men den er et samfunn med døpte troende som tilhører Kristus og hverandre.
9.) Vi tror som Katolikkene på ekteskapet og deres moralske standard, at det skal vare livet ut, det er Guds gode vilje.
10.) Endetidslære står vi nær opp til hva de gamle pinsevenner og frie venner trodde og lærte, bl.a. at Jesus skal hente menigheten før den store trengsel.
11.) Vi tror som Adventistene på å studere skriften både på egenhånd og i sammen med andre om vi forkaster deres lære på flere punkter. Men deres syn på helvete deler vi da skriften sier klart at alle ugudelige og ikke troende skal bli utslettes etter dommen foran den hvite trone og ikke pines i en evighet!
12.) Vi tror som Maranta på den frie lovsangen og bønn for syke i Jesu navn.

Skal vi kjenne hverandre etter kjødet eller ånden? Det er da mye bedre og herligere å kjenne hverandre etter ånden og ikke etter kjødet.

Her et lite tillegg om Jonathan som vi kan ta megen lærdom av og fra.
Linken her: http://www.trosvitne.no/Arkivet/jonatan.htm
http://www.trosvitne.no/Arkivet/jonatan.htm

fredag 27. mai 2011

Nr. 108: Hva er protevangeliumet?

Spørsmål 108:

Hva er protevangeliumet?

Svar:

Dette blir regnet for å være prote evangelium et:

1. Mosebok 3. 15 Jeg vil sette fiendskap
mellom deg og kvinnen,
mellom ditt avkom og hennes ætt.
Den skal knuse ditt hode,
men du skal hogge den i hælen.»


Dette er viktig fordi var det første gang Gud åpenbarte noe om sin plan for verdens frelse gjennom Jesus Kristus, Marias sønn (kvinnen) som ville knuse hodet til djevelen (slangen).
Vi henviser til disse versene som protoevangelium det latinske betyr 'første Gospel "kommer fra ordet proto eller Protos mening først (fra der vi får det norske ordet prototypen etc) og Evangelium refererer til evangeliet eller gode nyhetene om frelsen i Jesus Kristus.

Er dette er bibelsk ord og rett terminologi?

JAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Det er her vi gjør den aller største feilen når vi skal tolke og forstå Guds ord rett!

Første gang en sannhet kommer frem og opp i Guds ord er alltid den ledende tanke og mening med en bibelsk sannhet. Jesu komme til vår jord var ikke først og fremst for å bring en ny lære, nye meninger eller helbrede syke. Jo, det var også det. Men fremfor alt, å gjøre kål på Satan og all hans velde. Det er Jesu gjerning nr. 1 – 2 og 3. Ferdig arbeid!

1. Joh. b. 3. 8 Den som gjør synd, er av djevelen; for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbaret at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger.

Jesu ble åpenbart for å gjøre ende på djevelens gjerninger og herjinger med egentlig hele skapelsen (Rom. 8.).

Dette er evangeliet og løfte ble først da gitt i protevangeliumet (1. Mosebok 3.15).

Jo, at hver den som gjør synd blir slaver av djevelen. Han ønsker å holde oss som slaver så lenge vi lever. Han slipper oss ikke fri. Det er bare én som klarer å fri oss fra djevelens slaveri, nemlig Jesus Kristus. Han har kjøpt oss for en uendelig høy pris. Hvis vi lar oss kjøpe fri, så er det ikke bare syndens lønn (den annen død) som vi blir frikjøpt fra, men også fristelsene til å synde. Det er djevelen som frister, men vi er ikke lenger djevelens slaver. Vi er fri!

Joh. e. 8. 36 Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri!

Relatert sang: http://www.youtube.com/watch?v=oKqyS4V9Mpg&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=oKqyS4V9Mpg&feature=related

Nr. 102: Hva er protoevangeliumet?

Spørsmål 102:

Hva er protoevangeliumet?

Svar:

Fra Wikipedia: Jakobs protoevangelium eller Jakobs barneevangelium er et apokryft evangelium som forteller om under rundt Jesu fødsel, Jomfru Marias fødsel og liv. Skriftet er den eldste kjente forekomsten av fortellingene om Anna, Marias mor og grunnlag for helgenlegendene knyttet til henne og til Maria, og har slik «hatt stor betydning i kirkehistorien».

Evangeliet er antagelig skrevet mellom år 150 og 200. Det eldste kjente manuskriptet har tittelen Marias fødsel. Jakobs åpenbaring. Tittelen Jakobs protoevangelium ble etablert i løpet av 1500-tallet, i den latinske formen Protoevangelium Jacobi. Den Jakob det er tale om er Jesu bror, og han opptrer også som jeg-person i evangeliet.

Teksten består av 24 kapitler og en avslutning. De åtte første kapitlene skildrer Anna, Joakim og Marias fødsel. Den neste tredjedelen skildrer bebudelsen, budskapet til Josef, og deres familieetablering. Den tredje delen skildrer fødselen, Herodes' drap på guttebarn og under rundt dette.

Innholdet i dette skriftet, og i andre barndomsevangelier som Tomas' barneevangelium, ble på 700/800-tallet samlet i en utbrodert legendeform i Pseudo-Matteus’ evangelium.

En oversettelse av Einar Thomassen ble utgitt i samlingen Apokryfe evangelier i serien Verdens Hellige Skrifter i 2001.

Dette er Katolsk oppspinn som vil lede en bort i fra Guds ord og det sanne og sunne evangelium et. Hva er det som er så feil med dette?

Det er å gjøre Jomfru Maria til noe helt annet en den hun var. Bl.a. at hun forble jomfru og ikke fikk noe annet barn en Jesus. Bl.a. hevder den Katolske Kirka at de brødrene og søstrene som det står at Maria og Josef hadde var barn som Josef hadde fra før og de var ikke halv brødre til Jesus. Dette er rent spikra løgn!

Her igjen fra Wikipedia: Marias liv I Det nye testamente er Maria sentral i forbindelse med Jesu unnfangelse og fødsel. Markusevangeliet forteller ikke noe om hvem som er faren til barnet. Lukasevangeliet forteller om fødselen, men ikke spesifikt om hvem som er faren, men forfatteren skriver at Jesus ble holdt for å være sønn av Josef. Johannesevangeliet skriver at Jesus er "Josefs sønn".

Matteusevangeliet har en annen oppfatning enn de øvrige evangeliene, ved at hun skal ha blitt gravid ved Den hellige ånd. Josef, Marias mann, var i så fall ikke biologisk far til Jesus, men virket som en oppdragende farsfigur. Josef og Maria tilhørte Juda stamme og var etterkommere av kong David. Etter profetier i det gamle testamentet skulle Messias være av Davids stamme. Tilknytning til stamme ble bare regnet gjennom mannsleddene, så om Jesus skulle være av Davids stamme var det ikke tilstrekkelig at Maria var det. Videre skriver forfatteren av Matteusevangeliet at den hellige ånd er faren, men videre at han ble regnet som Josefs sønn av sin samtid.

Jakob, Joses eller Josef, Judas og Simon omtales som Jesu brødre. De er trolig listet etter alder. Han hadde også søstre, men de er ikke navngitt. Om dette skal forstås som biologiske søsken til Jesus med Maria som mor og Josef som far er omdiskutert, idet katolikker og ortodokse i alminnelighet holder frem tanken om Marias vedvarende jomfruelighet, mens protestanter som regel ikke gjør det.

Maria nevnes også andre steder i Det nye testamente. Ifølge Evangeliet etter Johannes var hun tilstede ved korsfestelsen.
Katolikker og ortodokse har fra så tidlig man har kildebelegg fra vært av den overbevisning at ordet bror og søster ikke betyr det man i norsk dagligtale primært ville anta: Biologiske barn av felles foreldre. Men derutover har oppfatningene spriket: Søskenbarn? Nevøer/nieser? Andre nære slektninger?
Østkirkene, både de ortodokse og de orientalske (pre-khalkedonske), følger kirkehistorikeren Eusebius (230-340) og mener at de var Josefs barn med hans første og avdøde (unevnte) hustru. Den katolske kirke har ikke tatt stilling til det nøyaktige slektskapsforhold (annet enn at de ikke er barn av Jesu mor) og er åpen for andre konstellasjoner, tradisjonelt for at det kan være fettere og kusiner. Både katolikker og ortodokse er enige om Jomfru Marias vedvarende jomfruelighet, og følgelig at hun ikke fødte flere barn etter Jesus.
Protestantiske reformatorer som Martin Luther, Huldrych Zwingli, Jean Calvin og senere John Wesley støttet også opp om Marias vedvarende jomfruelighet. Men i modernere protestantisme mener man i hovedsak at det må dreie seg om biologiske søsken, barn av Maria. Denne forståelsen har også vært den mest utbredte ved de lutherske teologiske læresteder i Norge.

Konklusjon:

Dette er en av mange avsporinger og en form for liberal teologi som vil forvanske og gjøre Guds ord til intet. Jesu fikk flere halv søsken da Maria var Jesu Mor men Gud var hans Far. Hos hans halv søsken var Maria felles mor.

Det er mye av den katolske lære som sitter som spikret fremdeles hos de aller fleste protestantiske troende, for å nevne noen vranglærer som en tror på fremdeles som egentlig er katolske:

1.) Tror på tre guder som er en gud, dette sier den katolske kirka er et mysterium og det skjønner vi godt da det er både ubibelsk og matematisk umulig.
2.) Troen på den hellige ånd som en person når skriften sier at det er Guds egen ånd.

3.) Dåp i tre titler eller benevnelser når skriften lærer at det skal skje kun i Jesu navn.

4.) Troen på et brennende helvete bokstavelig når skriften lærer at alle ugudelige og vantro skal forødes og tilintetgjøres!

5.) Tro på frelse i dåp og sakramenter.

6.) Katolikkene har sine helgener mens protestantene ser overdrevent opp til predikanter da vi alle skal være lært av Herren.

Lista kunne blitt lang, men vi får stoppe her. Teologene og andre lærde har som regel en egen evne med å forvanske og bortforklare meningen og betydningen med Guds ord. Dette er ikke noe nytt, men gammelt nytt!

Skal vi da bruke ordet protevangeliumet? Nei, det er alt for mye misvisende med det til at det er et sunt og dekkende ord og utrykk!

Nr. 89. Hvor i bibelen står det at Gud skal pine mennesker i all evighet?

Spørsmål 89:

Hvor i bibelen står det at Gud skal pine mennesker og Satan i all evighet?

Svar:
Ingen steder!
Syndens lønn er døden, ikke evig pine. Det står i Bibelen, Romerne 6,23. Syndens lønn er døden, men Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.”

De onde skal dø, ikke pines i all evighet. Det står i Bibelen, Salmene 37,20. Men de gudløse går til grunne. Som blomsterprakten på marken forsvinner Herrens fiender, de blitt borte som røk.”

Ved tidens ende skal de onde brennes bort, og ingenting vil være igjen. Det står i Bibelen, Malaki 4,1. ”Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen.”

Da Kristus snakket om evig straffedom var det snakk om straff med evige følger, altså evig død. Det står i Bibelen, Matteus 25,46. ”Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.”

Sodoma og Gomorra ble utsatt for ”evig ild” men de brenner ikke i dag. Det står i Bibelen, Judas 7. ”Et annet eksempel er Sodoma og Gomorra og deres nabobyer, hvor folk levde i hor likesom disse englene, og i unaturlige lyster. Nå ligger de der som et eksempel på straffen i en evig ild.”

Straffens ild er uslokkelig, men når det ikke er mer å brenne opp, vil ilden slokne eller rettere sagt, ikke kunne brenne mer. Da ilden er noe som går ut i fra Gud Fader selv da han er også fullkommen rettferdig. Gud ser det som rettferdig, sant og det mest tjenlige. Når det ikke finnes noen mulighet for omvendelse, så er tilintetgjørelse det mest rettferdige og det mest tjenlige i hans øyne!
Når de Det står i Bibelen, Matteus 3,12. ”Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som aldri slokner.
Hele verden vil bli renset i ild. Det står i Bibelen, 2. Peter 3,10. ”Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset.”

Hvem blir tilintetgjort i ildsjøen? Det står i Bibelen, Åpenbaringen 20,15. ”Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.” Dette er den annen død og den er ugjenkallelig!

To utganger på livet

Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner. Alle troende skal bli høstet inn og gå inn til den evige hvilen. Mens alle ikke troende skal være som agnene som en brente opp og de ble tilintetgjort. Dette er bibelens klare lære men den Katolske middel alder læren sitter slik i ryggmargen hos så mange, spesielt de troende at det er forstummende og vondt å høre på dem når de deler sin tros oppfatning.

Skriften er også klar i sin lære, de skal aldri bli vekket til live igjen, men være borte for alltid. Tragisk, derfor må vi gjøre alt det vi kan for at ingen skal gå fortapt men bli frelst og ta imot vår Herre Jesu Kristus som sin personlige frelser og Herre.

Jesaja 66. 24 Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra mig; for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slukkes, og de skal være en gru for alt kjød.

Videre så lærer Guds ord både i GT og NT at det er to utganger på livet ved flere forskjellige anledninger.

Daniel 12. 2 Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne op, somme til evig liv og somme til skam og evig avsky. 3 Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført de mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evindelig og alltid.

De frelste er i Paradiset og skal oppleve å få det enda herligere. De ikke troende er i dødsriket og vansmektes, før de skal stå opp foran den hvite trone. Deretter hvis de ikke har sine navn skrevet i Livets bok, så vil Gud Fader ikke la dem ta del i den kommende verden og de vil opphøre å eksistere. Som om de aldri hadde vært til, vil være de ufrelstes endelikt!

Jesus selv siterte det ordet i Matteus 25. Vi må forstå det slik at mennesket blir satt i “varetekt” i påvente på dom. Hvis en ikke har navnet skrevet i Livets bok, vil dommen bli fullbyrdet som er å ikke få delta og være med i den kommende verden!

Tar mede til slutt hva Malakias sier og som døperen Johannes refererer til. Og Kong David og alle bibelens menn og kvinner har det samme synet. Alle ugudelige skal bli brent opp og tilintetgjøres, det er skriftens klare og entydelige lære!

Salme 21. 10 Du skal gjøre dem som en ildovn når du viser ditt åsyn; Herren skal oppsluke dem i sin vrede, og ild skal fortære dem.

Ilden skal fortære dem. Akkurat som vi møter bl.a. med Sodoma og Gomorra. Guds ild fortærer, men dette er en evig ild da den er evig og fullkommen som Gud. Da vil det være umulig å vende tilbake, da er man utettet en gang for alltid!

Tar med til slutt hva døperen Johannes forkynte

Matteus 3. 12 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle sin hvete i laden, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

Agnene blir de ikke troende og ugudelige nevnt som, og de skulle brennes opp.

Her er noen skriftsteder som sier det samme:
Salmenes 1:4 Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 1:31 Og den sterke skal bli til stry, og hans gjerning til en gnist, og de skal brenne begge tilsammen, og der er ingen som slukker.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 27:4 Vrede har jeg ikke mot den. Hadde jeg torner og tistler mot mig i krig, da vilde jeg gå løs på dem og brenne dem op alle sammen,
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 30:24 Og oksene og asenene som arbeider jorden, skal ete saltet blandingsfôr, som kastes med skuffe og kasteskovl.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 41:16 Du skal kaste dem med skovl, og vind skal føre dem bort, og storm skal sprede dem; men du skal fryde dig i Herren, rose dig av Israels Hellige.
--------------------------------------------------------------------------------
Esaias 66:24 Og de skal gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra mig; for deres orm skal ikke dø, og deres ild skal ikke slukkes, og de skal være en gru for alt kjød.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 7:20 Derfor sier Herren, Israels Gud, så: Se, min vrede og min harme blir utøst over dette sted, over menneskene og dyrene, over markens trær og jordens frukt, og den skal brenne og ikke slukkes.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 15:7 Og jeg kaster dem med kasteskovl ut igjennem landets porter, jeg gjør mitt folk barnløst, jeg ødelegger det, fordi det ikke vendte om fra sine veier.
--------------------------------------------------------------------------------
Jeremias 51:2 Og jeg sender fremmede mot Babel, og de skal kaste det som korn og tømme dets land; for de skal falle over det fra alle kanter på ulykkens dag.
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:30 La dem begge vokse sammen inntil høsten, og når høsttiden kommer, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det op; men samle hveten i min lade!
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:41 Menneskesønnen skal utsende sine engler, og de skal sanke ut av hans rike alt det som volder anstøt, og dem som gjør urett,
--------------------------------------------------------------------------------
Matteus 13:42 og de skal kaste dem i ildovnen; der skal være gråt og tenners gnidsel.
--------------------------------------------------------------------------------
Markus 9:43 Og om din hånd frister dig, da hugg den av! det er bedre at du går vanfør inn til livet enn at du har dine to hender og kommer i helvede i den uslukkelige ild,
--------------------------------------------------------------------------------
Markus 9:48 hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke slukkes.
--------------------------------------------------------------------------------
Lukas 3:16 da svarte Johannes og sa til alle: Jeg døper eder med vann; men den kommer som er sterkere enn jeg, han hvis skorem jeg ikke er verdig til å løse; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild;
--------------------------------------------------------------------------------
Lukas 3:17 han har sin kasteskovl i sin hånd, og han skal rense sin låve og samle hveten i sin lade, men agnene skal han brenne op med uslukkelig ild.

Det som er ubrukelig og nytteløst, det vil og skal bli brent opp. Da vil kun det brukbare og det som har verdi, stå igjen. Slik er det også med vårt endelikt som mennesker og t.o.m. det som gjelder våre liv. Det er kun det som Kristus har virket frem i vårt liv som vil evig bestå!

Hva er en agn eller agnene? Det er selve skallet eller hylsteret som kornet sitter i. Det hadde verdi for å forme kornet, men etterpå. Så har det ingen verdi da det er uspiseligt og smakløst. Det er verden, mørke og mostanden som påvirker Kristus i oss. Ser du ikke parallellen? Mørke har verdi for å vise oss og Gud hva som er av lyset, for å frembringe det. Og som da frembringer det som er “matnyttig” og som “smaker” Kristus i vårt liv.

Himmel eller helvete?

Slik jeg ser det og som jeg mener Guds ord lærer. Så har livet to utganger, men dessverre så sitter den katolske middelalder læren så spikret fast i de aller fleste og samtidig er Guds ord mangelfullt oversatt på vesentlige punkter, som gjør at den vranglæren og feilaktige oppfatningen at mennesket skal pines i all evighet. Den er som et brohode inn i hele kristenheten både den katolske og protestantiske del av kristenheten, selv om det er 100 % ukorrekt og ikke i samsvar med hva skriften lære om disse ting.

Ordet Jesus brukte som er oversatt til helevete, er «Gehenna», hvilket var et område utenfor Jerusalems bymur hvor de brant søppel. Noen ganger brant ilden i flere dager, helt til det ikke var mer igjen å brenne. Ordbruken misforstås ofte i dag. En ild som ikke kan slukkes før alt er brent opp, blir tolket som en ild som aldri vil slutte å brenne.

For å kunne brenne mennesker i en hel evighet, må Gud gjenskape mennesket som brenner om og om igjen, eller gjøre det ubrennbart. Dette er ikke i tråd med Guds ord.

Ordet evig blir riktignok brukt i Bibelen, men det hebraiske uttrykket det er oversatt fra betyr ikke nødvendigvis en ubegrenset tid. Det kan også bety en begrenset periode. Alt etter som hvilken sammenheng det er brukt i. I historien om profeten Jona som ble spist av en hval, står det at han var i hvalen en evighet. Men han var der bare tre dager og tre netter.

Dette siste argumentet som blir brukt for å opprettholde den hedenske helvetes-teorien i den kristne tro er at apostlene har brukt det greske ordet ‘hades’ ved et par anledninger. Hades var det greske ordet for dødsriket hvor det var ild og elendighet.

Etter at et gammelt Matteus evangelium nylig ble funnet er det vært spekulert på om ikke evangeliene og de nye testamentlige skrifter egentlig ble skrevet på hebraisk til å begynne med.

Det viktige er ikke hvilket ord som er brukt i gresk, men hva Jesus og disiplene trodde. Og de var jøder ikke grekere. De hadde en jødisk forståelse av døden, ikke en gresk.

Det gamle testamentet er klar på at fortapelsen er endelig, avgjørelsen er evig, og at de døde vil bli brent opp.

Teorien om helvete slik vi kjenner den blant kristne i dag er som sagt en myte fra Babylon. En myte som grekerne og romerne adopterte på sine måter senere.

Selv om myter ofte endret seg eller utviklet seg, trodde babylonerne på en «underverden» som var bebodd av demoner. (Gods, Demons and Symbols of ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by Jeremy Black and anthony Green, The British Museum Press p.63) Demoner, trodde de, var ansatt av guddommen for å straffe de som syndet.
Bibelen derimot, hevder Satan er i opprør med Gud, ikke en som jobber for Han.

Om den babylonske lære er det skrevet:
”Underverden blir alltid beskrevet som komplett mørke, støvete og ubehagelig. Alle de døde, uten unntak, vandrer der, tørstende etter vann og med kun støv å ete… I tillegg til disse sjelene til de døde (gidim), er underverden også hjemmet til døde guder, til noen demoner (som blir beskrevet som ”aralis avkom” og som strømmer ut fra underverden for å bringe trengsel til menneskeheten…)» (Ibid p.108)

Det summeriske diktet ”Gilgames, Enkidu og underverdenen”, som en del av også er innlemmet i det babylonske ”Epic of Gilgames”, beskriver en samtale ”mellom Gilgames og sjelen til hans døde tjener Enkidu, som gjør det klart at selv om livet i underverden er svært uattraktivt, kan det bli noe mer tålelig hvis levende slektninger regelmessig ofrer mat og drikke til de døde, så det er fristende å etterlate så mange etterkommere som mulig. De som ikke har barn har virkelig en hard tid etter døden, men de som ikke en gang har fått en anstendig begravelse har det verst: en person som dør i brann eller som har kropper som ligger igjen i ørkenen har ikke en gang en `gidim` i underverdenen. (Ibid p.181)
Denne babylonske myten må ha skapt mye sorg hos de familier som var fattige, eller de dødende som ikke hadde familie.

På samme måte ble også denne babylonske arv videreført og tilpasset kristendommen av Den katolske kirke. Læren om skjærsilden har skapt problemer for mange fattige og familie-løse under den mørke middelalderen. Hvem skulle kunne ved sine gode gjerninger og almisser til kirken kunne gjøre deres tid i Skjærsilden mindre, om de ikke hadde troende familiemedlemmer?
”Romersk Katolske teologer har ikke oppnådd enighet om naturen til de lidende i skjærsilden. noen lærer at pinen i skjærsilden hovedsakelig er en følelse av tap etter å ha blitt atskilt fra Gud. Andre følger Thomas Aquinas å lærer at sjelene i skjærsilden lider en intens og ulidelig fysisk smerte fra ilden.” (The Gospel According to Rome, James G. McCarthy, Harvest House Publishers, Eugene, Oregon, 1995)
”En annen måte de levende kan hjelpe de døde med er gjennom å erverve spesiell kreditt, kalt avlat, som sletter midlertidig straff. Romersk Katolisisme lærer at kirken har makt til å dele ut avlat fra et enormt forråd av fortjeneste kalt kirkens skattkammer.” (Ibid p.94)

Det var riktignok krise for de som ikke fikk nok oppmerksomhet etter sin død eller for de som ikke fikk skikkelig grav hos babylonerne og den katolske kirke.

Jesus visste om denne hedenske læren som florerte også på den tid han var her på jorden. Hans holdning var av en helt annen, nettopp fordi de ting som ble hevdet hos hedningene ikke var sanne. Det var ingen grunn til å bekymre seg for de døde. «la de døde begrave de døde...» sa Han.
Gud skjulte gravstedet til Moses for Israels barn i en tid de nettopp hadde gjordt seg skyldige ved å tilbe Ba’al ved Peor. (De tilba de døde.. ) Derfor ble Moses grav skjult for dem for at de ikke skulle tro (til tross av at Moses hadde vært en stor og gudfryktig mann) at de kunne be til han eller gjøre hans gravsted til et tilbedelsessted. I Babylon fantes en konkurrerende lære som hadde gitt sin innflytelse på alle andre en den jødiske lære. Deres helvete besto av guder eller demoner som hersket i en underverden. De døde for enten dit eller til himmelen. Det er denne læren Den katolske kirke har adoptert og viderefører.
”Forestillingen om en underverden befolket av skremmende demoniske vesener, som bebudet det middelalderske helvete, ser ut til å være en teologisk oppfinnelse fra det første millennium før Kristus.” (Gods, Demons and Symbols of ancient Mesopotamia, An illustrated dictionary by Jeremy Black and anthony Green, The British Museum Press, p.28).

Opprinnelsen

Vi finner fort ut av at denne læren I sin opprinnelige form ikke er jødisk\kristen. Men den er hedensk og en forestilling om underverden. Men dødsriket vil være et pinens sted, og der er mennesket i dag uten Jesus. Der venter de på dom, før Gud frir dem i fra det med å tilintetgjøre dem. Selv der vil Gud komme som en befrier.

Men det som er å foretrekke, er Jesus. Da er en sikret for tid og evighet, og ikke nok med det, vi som troende vil få nåde lønn, vi vil bli belønnet også etter vår troskap som kristne. Dette er nåde og nåde for alle troende.

Nådelønn

For det andre skal vi fram foran Kristi domstol i himmelen, for at vårt arbeid på jorden skal vurderes. Den som har vært lat og passiv, skal få mindre nådelønn, men den som har gjort et -fint arbeide for Guds sak i sitt jordeliv, skal bli belønnet for det, i og med at han får stor nådelønn. Felles for begge disse kategoriene av mennesker, er at de blir frelst, men nådelønnen vil variere fra person til person. "For vi skal alle åpenbares for KRISTI DOMSTOL (som er i himmelen), FORAT ENHVER KAN FÅ IGJEN DET SOM ER SKJEDD VED LEGEMET, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt". (2. Kor. 5, 10)
"Men du, hvorfor dømmer du din bror? eller du, hvorfor ringeakter du din bror? vi skal jo alle stilles fram for GUDS DOMSTOL". (Rom. 14, 10)
"Døm derfor ikke noen før tiden, før Herren kommer, han som skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud". (1. Kor. 4, 5)
"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvoll bygger med gull, sølv, kostelige stener, tre, høy, strå, da skal enhvers verk bli åpenbart, for dagen skal vise det, og hvordan enhvers verk er, det skal ilden (Guds vurdering) prøve. Om det verk som en har bygget står seg, da skal han få lønn, om ens verk brenner opp, da skal han tape lønnen, men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild". (1. Kor. 3, 11-15)
"Men den som planter og den som vanner er ett, dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. ." (1. Kor. 3, 8)Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn" (Hebr. 10, 35)
"Ta dere i vare, at Dere ikke mister det som Dere har vunnet ved deres arbeid, MEN AT DERE KAN FÅ FULL LØNN! Hver den som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære (f.eks. liberal og ateistisk teologi), han har ikke Gud, den som blir i læren, han har både Faderen og Sønnen". (2. Joh. 8-9) - og den Hellige And.
Halvar Kolsrud sier følgende om denne dommen i sin bok, Jesus kommer, s. 57: "Resultatene innenfor Kristi domstol vil bli høyst forskjellige. Det er i og for seg ikke så underlig fordi det jo er en stor forskjell på Guds folk her i dette liv. Ikke alle innvier seg helt og fullt til Kristus. Ikke alle søker å gjøre hans vilje i alle ting. Ikke alle er like trofaste. Ikke alle ivrer like mye for sjelers frelse. Dette er realiteter som vi ikke kan overse.
For Kristi domstol vil noen komme til å se sitt livsverk brenne opp, mens andre ser sitt livsverk bestå prøven. Se 1. Kor. 3, 10-15. Også ovenfor sine egne vil Kristus være den rettferdige bedømmer som vil "gi enhver igjen etter som hans gjerning er". "Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, til å gi enhver igjen etter som hans gjerning er". (Ap. 22, 12)
For Kristi domstol vil enhver få sin lønn for sitt arbeide. '74en den som planter, og den som vanner er ett, dog skal enhver av dem få sin egen lønn etter sitt eget arbeide". 1. Kor. 3, 8. Hvilken dag når alle ting, selv det aller minste, vil komme frem for lyset og få sin rettferdige bedømmelse. Om lønnen står det skrevet: Salige er Dere når de spotter og forfølger eder og lyver eder allehånde ondt på for min skyld. Gled og fryd eder! FOR EDERS LØNN ER STOR I HIMMELEN, for således forfulgte de profetene før eder". Matt. 5, 11-12.
"Den som tar imot en profet, skal få en profets lønn, og den som tar imot en rettferdig fordi han er rettferdig, skal få en rettferdigs lønn. Og den som gir en av disse små endog bare et beger koldt vann å drikke fordi han er en disippel, sannelig sier jeg eder: Han skal ingenlunde miste sin lønn". Matt. 10, 41-42.
La oss til slutt i denne forbindelse ta med oss disse ordene av Jesus: "Samle eder ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler, MEN SAMLE EDER SKATTER I HIMMELEN, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor ikke tyver bryter inn og stjeler. Matt. 6, 19-20."
Jeg vil også få lov til å sitere fra Ludv. Johnsens bok, Jesu nær forestående komme, s. 153 og 155 hva han sier om dommen for Jesu domstol i himmelen. ."Kristi menighets samling for å motta "Seiersprisen" og den store kommende "Parade-dag" av den levende "Guds hær" da lønnen og kronene vil bli utdelt til de tro husholdere og stridsmenn, som har vært tro til betroelsen av de talenter de hadde fått, under deres jordiske vandring. Dette "seierstog" vil bli her på jorden under Kristi tusenårs-regjering renset som jorden da vil være fra nærværelsen og besmittelsen av synd og Satan, og DEN GODE OG TRO TJENER VIL STYRE OVER BYER OG PROVINSER OG SKINNE SOM STJERNENE EVINDELIG OG ALLTID. Skal. du, skal jeg bli en av dem? Og det ville ikke bli noen overraskelse om disse også skal ha lignende tillitsverv også på den nye jord, ved tidenes ende.
Den store dag, da vi alle Guds barn, uten unntagelse skal avlegge regnskap for ham, for de betrodde talenter. Ennskjønt vår frelse er sikret, formidlet av korset, er vi allikevel som tjenere, bygningsmenn, stridsmenn og grener på vintreet, ansvarlig for hvorledes vi har benyttet vår tid, penger, talenter og anledninger til å vitne, be, tjene, ofre eller bli ofret i vår Herres tjeneste. Hvorledes vi oppfører oss her' vil bli klart fremstillet i evighetens lys. Vi kan ikke leve her, for å behage oss selv, og så tenke at vi skal nyte den høyst mulige velsignelse og lykke hinsides. Der er forskjellige stillinger, gleder og herligheter i himmelen. Guds ord viser oss dette på mange steder. La oss derfor se nøye etter, mens vi har tid, at vi samler oss skatter i himmelen, som ikke rust kan fortære."
Foran denne domstronen i himmelen blir det blant annet delt ut 4 kranser og en krone. Disse kransene symboliserer forskjellige sider ved kristenlivet, og den som får utdelt en eller flere av disse kransene har fått full lønn i de disiplinene som disse kransene representerer. Etter min vurdering er det fullt forsvarlig at noen skal få større nådelønn enn andre. Den som har vært en lat og passiv kristen, kan ikke regne med å få like stor nådelønn som den som har gjort en fin og aktiv innsats i Guds rike under sitt jordeliv.
Vi skal se litt på de 4 kransene og kronen, som blir utdelt, slik at vi også skal vite hvor vi kan sette kreftene inn, for å vinne kransene.
1) RETTFERDIGHETENS KRANS vinnes av dem som har stridt den gode strid og fullendt løpet i tro. "Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse (som er Jesus)". (2. Tim. 4, 7-8)
Denne kransen vil bli alle troende til del, for det som er felles for alle troende, er at de har elsket Jesus.
2) ÆRENS UVISNELIGE KRANS vil bli utdelt til menighetens hyrder og de eldste, som med trofasthet har voktet og vernet om den kristne menighet. "De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos dere, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at Dere blir mønster for hjorden, og når overhyrden (Jesus) åpenbares, skal Dere få ærens uvisnelige krans". (1. Pet. 5, 1-4)
3) GLEDES- ELLER HEDERSKRANSEN vil bli utdelt til dem som har vunnet andre mennesker for Jesus. Her er det ikke snakk om hvor mange sjeler man har vunnet, men at en har deltatt i dette arbeidet ut ifra sine forutsetninger og anledninger. "Derfor mine brødre som jeg elsker og lenges etter, min glede og min krans, stå således fast i Herren, mine elskede". (Fil. 4, 1)
"For hvem er vel vårt håp eller vår glede eller vår hederskrans? er ikke også Dere det for vår Herre Jesu åsyn ved hans komme". (1. Tess. 2, 19)
Hva som gjelder denne kransen, så må vi legge merke til at det er de mennesker som vi har vunnet for Jesus som utgjør selve kransen. Jo, flere vi har vunnet jo større og finere blir denne kransen. Det er derfor ikke rart at det står følgende i Dan. 12, 3: "Men de forstandige skal skinne som himmelhvelvingen skinner, OG DE SOM HAR FØRT DE MANGE TIL RETTFERDIGHET, SKAL SKINNE SOM STJERNENE, EVINDELIG OG ALLTID".
4) DEN UFORGJENGELIGE KRANS vinnes av alle som har fullendt løpet og bevart troen. "Vet Dere ikke at de som løper på rennebanen, de løper vel alle, men bare en får prisen? Løp da således at Dere kan vinne den. Hver som er med i veddekamp, er avholdende i alt, hine for å få en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig". (1. Kor. 9, 24-25)

5) LIVETS KRONE vil bli utdelt til de som har motstått fristelser og har vært trofaste helt inntil døden. Dette gjelder da særlig slike som har lidt martyriet for Jesu navns skyld. "Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovet dem som elsker ham". (Jak. 1, 12)
"Frykt ikke for det du skal lide. Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, forat Dere skal prøves, og Dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone". (Joh. Ap. 2, 10)
Hva som gjelder kransene, så vil de være forskjellige, men hva som gjelder livets krone, så vil alle troende få den. Det kan ikke være noe galt i, allerede her og nå, å tenke over hvilke kranser en har mulighet til å få del i. I utgangspunktet må det være riktig at en kristen strekker seg etter alle kransene og forsøker å få fatt i dem.
Jeg vil i den anledning få sitere to utsagn av Erich Sauer, hvor han uttaler seg om den lønnen som blir utdelt foran Jesu domstol. "Likesom bortrykkelsen er vederkvegelse for hjertet, så er Kristi domstol ansporende for samvittigheten . . . Frelsen henger sammen med troen, lønnen med troskapen. SOM BARN MOTTAR VI HANS LIV, SOM TJENERE HANS LØNN".
Når det står i Bibelen at en skal samle seg skatter i himmelen, og ikke på jorda, så er det nådelønnen, kransene og kronen det er snakk om. "Samle dere ikke skatter på jorda, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter seg inn og stjeler, MEN SAMLE DERE SKATTER I HIMMELEN, hvor hverken møll eller rust tærer, og hvor tyver ikke bryter seg inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være". (Matt. 6, 19-21)
Nå består ikke nådelønnen utelukkende av det som en opparbeider seg ved gode gjerninger, som viser seg å holde mål foran Jesu domstrone, men den består i alle åndelige rikdommer som en blir gjort delaktid i, når en kommer til himmelen. Alt dette er av nåde, og det er fellesskapet med Jesus som gir oss dette. I den f orbindelse vil jeg sitere det som Illustrert norsk Bibel-leksikon sier om lønnen, bind 2, s. 2749: "Hva blir lønnen: Være med Kristus, Joh. 12, 26, 14, 3, Fil. 1, 23,
1. Tess. 4, 17. Skue Guds åsyn, Salme 17, 15, Matt. 5, 8, Ap. 22, 4.
Se Kristi herlighet, Joh. 17, 24. Bli herliggjort med Kristus, Rom.
8, 17-18, Kol. 3, 4, Fil. 3, 21. Sitte til doms med Kristus, Luk. 22, 30,
sml. 1. Kor. 6, 2. Regjere med Kristus, 2. Tim. 2, 12, Ap. 5, 10, 20, 4,22, 5. Få rettferdighetens krans, 2. Tim. 4, 8, ærens uvisnelige krans, 1. Pet. 5, 4, en uforgjengelig krans, 1. Kor. 9, 25, livsens krone, Ap. 2, 10, evig liv, Luk. 18, 30, seiersprisen, Fil. 3, 14, arv med Kristus, Rom. 8, 17, arv av alle ting, Ap. 21, 7, arv med alle de hellige, Ap.gj. 20, 32, 26, 18, Kol. 1, 12, en evig arv, Hebr. 9, 15, en uforgjengelig, usmittet og uvisnelig arv, 1. Pet. 1, 4, Guds rike, Matt. 25, 34, Luk. 22, 29, et urokkelig rike, Hebr. 12, 28, en stad med faste grunnvoller, Hebr. 11, 10, en blivende eiendom, Hebr. 10, 34, et hus evig i himlene, 2. Kor. 5, 1, en skatt i himmelen, Matt. 19, 21, Luk. 12, 33, Herrens glede, Matt. 25, 21, jfr. Hebr. 12, 2, gledens fylde, Salme 16, 11, en sabbatshelg, Hebr. 4, 9, Ap. 14, 13, evig lys, Esaias 60, 19, en glans som stjernene, Dan. 12, 3, en fylde av evig herlighet, 2. Kor. 4, 17."
Den som tror på Jesus har derfor den mest strålende framtid foran seg. Ja, vi kan bare ane og skimte den herligheten som Herren har ordnet i stand for de som tror. "For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss". (Rom. 8, 18)
men som skrevet er: Hva øye ikke så og øre ikke hørte, og hva som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, hva Gud har beredt for dem som elsker ham". (1. Kor. 2, 9)
Hva er så hensikten med at noen skal få større nådelønn enn andre?
For det første synes jeg at dette er et riktig prinsipp at den som har arbeid mye i Guds rike og gjort en fin innsats på dette område, skal bli belønnet for det.
For det andre vil dette anspore de troende i arbeidet med å utbre Guds-rikets sak, slik at de ikke bare er fornøyd med den frelse som Jesus tilveiebrakte på Golgata, men også ønsker å få tak i en så stor nådelønn som mulig. I et vanlig arbeid er god lønn ansporende for den innsatsen som blir gjort. I arbeidet med å utbre Guds rike på jord er tanken om at en skal få nådelønn for arbeidet enda mer ansporende ikke bare for lønnens egen skyld, men på grunn av at vi elsker Jesus, som har gitt oss alt.
For det tredje vil det komme til å vise seg at mange av de som har innehatt høye embeter og ansvarsfulle stillinger i Guds rikes arbeid på jord, og ble ansett til å bety noe og utføre en god og verdifull gjerning, skal miste sine posisjoner. . Vi vet at i det framtidige Guds-riket skal i mange tilfeller rollene skiftes helt om, slik at mange av de som ikke ble påaktet for sitt arbeid og sin innsats, skal få en framtredende plass i det, for Jesus skal i sin bedømmelse av de troende før inn momenter som vi ikke har greie på. "Døm derfor ikke noen før tiden, før Herren kommer, han som også skal føre fram for lyset det som har vært skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd, og da skal enhver få sin ros av Gud". (Rom. 4, 5)
"Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, UTEN AT HAN SKAL FÅ DET HUNDREFOLD IGJEN, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og åkrer under forfølgelse, og i den kommende verden evig liv. MEN MANGE SOM ER DE FØRSTE, SKAL BLI DE SISTE, OG DE SISTE DE FØRSTE. (Mark. 10, 29-31)
"Og det skal komme folk fra øst og vest og fra nord og syd og de skal sitte til bords i Guds rike (1000-års-riket). Og se, der er de som er mellom de siste og skal bli de første, og der er de som er mellom de første og skal bli de siste". (Luk. 13, 29-30)
Alle troende kan godta nådelønnens prinsipper, men mange er engstelige for at den større og mindre nådelønn skal føre til at man i himmelen bygger opp et nytt hierarki (kirkevelde) med de som har størst nådelønn på toppen av rangstigen, og de som har fått mindre skal være underordnet de førstnevnte. Mange kristne er redde for at vi i himmelen skal få en over- og underordning med hensyn til gjøremål og embeter, slik som vi har det i mange kirkesamfunn i dag med pave og biskop på toppen av rangpyramiden, med prost og "prest" litt lenger nede og med den vanlige troende helt på bunnen.
Jeg tror ikke at noen behøver å være redd for dette. Den store eller mindre nådelønn kommer ikke til å virke slik. I himmelen skal vi ære hverandre og søke hverandres beste. Når vi er kommet til himmelen, vil slike tanker falle bort, for vi er kommet inn i en ny dimensjon - i Gudsrikets dimensjon, der alt er blitt nytt.

Livet har to utganger, men forståelsen av dette er veldig forstyrret og til dels ødelagt av feil og ubibelsk lære som den Katolske kirke har ført inn.

Det er meningsløst og uten noen som helst god tanke og mening at Gud skal pine, plage og ønske noen vondt og vil holde noen i livet for kun en hensikt. At de skal pines og plages. Selve tanken er så absurd at bare det burde og skulle få mange til å våkne opp for hva Guds ord lærer og sier her!

Forestillingen om et evig brennende helvete der fortapte menneskesjeler vrir seg i smerte og tortur gjennom all evighet har skapt både kvaler og problemer for mange kristne. Det skal ikke legges skjul på at enkelte skriftsteder — eller rettere sagt oversettelser — tilsynelatende støtter dette synet. Det er likevel vanskelig å forene en slik tolkning med Bibelens framstilling av en rettferdig og barmhjertig Gud som dømmer menneskene etter deres gjerninger. La oss se nærmere på de problematiske bibelversene.
«Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. . . . Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv» (Matt. 25,41.46). Den greske grunntekst (Textus Receptus) sier: «Tote erei kai tois eks eyonymon poryesthe ap emu hoi kateramenoi eis to pyr to aionion to hetoimasmenon to diabolo kai tois angelos. . . .Kai apeleysontai hutoi eis kolasin aionion hoi de dikaioi eis dsoen aionion» («Da vil han si også til dem på venstre: Gå fra meg, de forbannete, til ilden den evige, som er beredt for djevelen og hans engler. . . .Og de skal gå bort disse til straff evig, men de rettferdige til liv evig»).
«Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn» (Åp. 14,11). Gresk: «kai ho kapnos tu basanismu avton anabainei eis aionas aionon kai uk ekjsusin anapavsin hemeras kai nyktos ho proskynuntes to therion kai ten eikona avtu» («Og røken fra deres pine stiger opp til evigheter evigheters, og de har ingen hvile dag eller natt som tilber dyret og dets bilde»).
«Men dere som lider trengsel, skal han gi ro sammen med oss. Dette skal skje når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet» (2 Tess 1,7–9). Gresk: «kai hymin tois thlibomenois anesin meth hemon, en te apokalypsei tu kyriu Iesu ap uranu met angelon dynameos avtu, en pyri flogos didontos ekdikesin tois me eidosin theon, kai tois me hypakuusin to evangelio tu kyriu hemon Iesu Kristu. oitenes diken tisusin olethron aionion apo prosopu tu kyriu kai apo tes dokses tes iskjyos avtu» («Og til dere som blivende betrengt, hvil med oss ved åpenbaringen av Herren Jesus fra himmelen med englene av hans makt, i flammes ild, givende straff til dem som ikke kjennende Gud, og til dem som ikke adlydende evangeliet Herrens vår Jesus Kristus, de som straff skal lide, en ødeleggelse (undergang) evig, bort fra ansikt Herrens, og fra herligheten av kraften hans»).
La oss gå disse versene etter i sømmene.

«Evig»

Det første vi skal merke oss, er at både Matt 25, Åp. 14 og 2 Tess 1 bruker det greske ordet «aion» (i forskjellige grammatiske bøyninger) om «evig». Dette betyr «langvarig», «evig», «noe som aldri tar slutt», men også «tidsspenn», «levetid», «generasjon». Uttrykket «aion» brukes derfor både for et begrenset tidsrom og for et ubegrenset tidsrom, «evighet». Ordet brukes med andre ord ikke ubetinget om «evig» i betydningen noe som aldri tar slutt. I Åp. 14,11 brukes uttrykket aionas aionon (evigheter evigheters), og i Åp. 20,10 brukes aionas ton aionon (evighetene evighetenes) for riktig å understreke at straffen er evig. Den kan ikke omgjøres i evighetenes evigheter.

«Pine»

Det er egentlig ikke ordet «evig» som skaper problemer. Det er ordet «pine» som volder kvaler. La oss se nærmere på dette uttrykket.
Matt. 25, 41.46 — «Evige ild. . .evig pine». I den greske grunntekst står det slik: «ilden den evige» (v. 41) og «de skal gå bort disse til straff evig» (v. 46). I den norske bibel står det «evig pine» i v. 46, men i den greske grunntekst står det «kolasis», som betyr «straff», «tortur». Ordet kan altså bety «tortur», men kan også bety «straff». Hvilket valg samsvarer best med bildet av en rettferdig og barmhjertig Gud? Torturerer Gud mennesker?
Åp. 14,11: «Røken av deres pine stiger opp i all evighet». Gresk: «røken fra pinen deres». Her brukes det greske ordet «basanismu» for «pine». Det betyr «tortur», «pine», «plage», og i henhold til greske ordbøker står det i Åp. 14,11 i betydningen «evig fortapelse».
2 Tess. 1,7–9: «evig fortapelse». Gresk: «De som straff skal lide, en undergang evig». Ordet «straff» er «diken», som betyr «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning». Ordet «undergang» er «olethron», som betyr «ødeleggelse», «tilintetgjørelse», «undergang».
2 Tess. 1,7–9 er nøkkelen til disse problematiske versene i Bibelen: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse.» Paulus sier her at de ugudelige skal lide en evig undergang, ødeleggelse, tilintetgjørelse — at straffen de lider er en evig fortapelse, evig død og ødeleggelse, og ikke evig tortur. Det høres rimelig ut, og øver ikke vold på Guds karakter. Det er i lys av dette vi må forstå de andre versene. Det er det enkle som skal tolke det vanskelige. I Matt 25,46, står det «evig pine», som også betyr «evig straff». Denne betydningen er også i samsvar med Paulus. I Åp. 14,11 står det. «Røken av deres pine». Her brukes ordet i betydningen «evig fortapelse», som også er i samsvar med Paulus.

«Fortære»

La oss se på Åpenbaringen 20,9 om de ugudelige: «Og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskede stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem.» Ordet «fortærte» er på gresk «katephagen», som betyr «sluke», «fortære». De ugudelige blir rett og slett fortært, tilintetgjort i en ild som ødelegger både sjel og legeme, som Jesus sier.
Og Åpenbaringen 20,10: «Og djevelen som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel, hvor også dyret og den falske profet var. Og de skal pines dag og natt i all evighet.» Gresk: «kai ho diabolos ho planon avtus eblethe eis ten limnen tu puros kai theiu hopu to therion kai ho psevdoprofetes kai basanisthesontai hemeras kai nykotos eis tus aionas ton aionon» («Og djevelen den forførende dem ble kastet i sjøen ildens og svovel hvor også dyret og løgnprofeten. Og de skal pines dag og natt i evighetene evighetenes»).
Her står det at djevelen skal pines dag og natt i all evighet. La oss også se på Esekiel 28,14.18.19 om djevelen/Satan/Lucifer, og hvordan det går med ham til slutt: «Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på Guds hellige fjell. Der gikk du omkring blant skinnende stener. . . .Ved dine mange misgjerninger, ved din urettferdige handel, vanhelliget du dine helligdommer. Derfor lar jeg ild gå ut fra deg, og den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle deres øyne som ser deg. . .Alle de som kjente deg blant folkene, er forferdet over deg. En redsel er du blitt, og du er blitt borte — for evig tid.»
Her sier jo Esekiel rett ut at Satan skal fortæres og bli til aske. Han blir tilintetgjort og forsvinner, «blir borte» for evig tid. Det hebraiske ord som brukes her for «fortære», er «akal», som betyr «brenne opp», «fortære». Som vi så i Matt 25,41, skal de fortapte mennesker gå bort til «. . .den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.» Siden djevelen blir fortært og gjort til aske, er det rimelig at de fortapte som går til den samme ild, lider samme skjebne. De blir også fortært og blir til aske. Det er en total ødeleggelse, og som vi skal se, blir også sjelen ødelagt i denne ilden. Det blir verken rot eller gren tilbake, sier profeten Malakias: «For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. . . . Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud» (Mal 4,1.3). De ugudelige skal brenne opp, sier Malakias, og det blir ikke rot eller gren tilbake, dvs. ingen ting. De blir til aske, sier han. De blir tilintetgjort.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken. . . .Tidlig om morgenen gikk Abraham til det sted hvor han hadde stått for Herrens åsyn, og han så ut over Sodoma og Gomorra og hele slettelandet, og se, røken steg opp fra landet som røken fra en smelteovn. Slik skjedde det, at da Gud ødela byene på sletten, da kom Gud Abraham i hu og førte Lot midt ut av ødeleggelsen, da han ødela de byene som Lot hadde bodd i» (1 Mos 19,24.25,27–29).
«. . .likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten som disse drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild» (Judas 7). Gresk: «. . .prokeintai deigma, pyros aioniu diken hypekjusai» («. . .er satt fram fram som eksempel, ilds evig straff lidende»). Også her brukes ordet «diken» for «straff», og betyr som før nevnt: «rett», «rettferdighet», «domsavsigelse», «utøvelse av en domsbeslutning.»
Oldtidsbyene Sodoma og Gomorra ble fullstendig ødelagt av ild, en «evig ild», sier Judas. Igjen blir det greske ord «aionu» (av rotordet «aion») benyttet. Hva mener så apostelen med dette uttrykket? Sodomas flammer er forlengst sloknet, og områdene der disse byene lå, ligger nå ved bredden av Dødehavet, eller under vann. Det kan derfor ikke dreie seg om «evig ild» i den forstand at den brenner i all evighet. Men som vi har sett, kan også ordet «aion» bety et «begrenset tidsrom». Fordi flammene forlengst er sloknet, er det vel logisk nok å tolke ordet i denne betydningen? Den «evige ild» brenner så lenge det er noe å brenne. Når alt er blitt til aske, slokker ilden.

Sjelen

Jesus om «den annen død»: «Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10,28). Her sier Jesus at både sjel og legeme blir ødelagt i helvete. Jesus sier ikke at de skal lide i all evighet, men skal ødelegges. Hvor mye er det tilbake av et menneske når både sjel og legeme er ødelagt? Det greske ordet for «ødelegge» er her «apolesai», som betyr «ødelegge» «tilintetgjøre», «gå til grunne.» Sjelen er altså ikke udødelig, men kan gå til grunne og ødelegges.

Er Gud en mega-torturist?

Ingen av oss ønsker vel å tjene en Gud som lar fortapte mennesker pines i smerte i all evighet for de synder de har begått i et kort liv her på jorden. Et menneske som har levd i 70 år her på jorden skal med andre ord pines i vånde og smerte i milliarder på milliarder og atter milliarder av år— i all evighet i et evig brennende helvete? Hvor har Guds nåde, barmhjertighet, medynk, rettferdighet og kjærlighet tatt veien? Er dette til noen glede for de pårørende som er blitt frelst? Vil de som tror på evig pine svare på hva slags Gud vi har å gjøre med? Tenk om du var på den nye jord, mens ditt elskede barn, eller venner, familie etc. var gått fortapt. Ville det være noen glede for deg å vite at Gud pinte, plaget og torturerte dine kjære i et helvete i all evighet? Selvsagt ikke! Kanskje du etter å ha hørt på de fortvilte skrikene deres noen tusen år, bønnfalt Gud om å la dem få slippe. Og skulle Gud da svare at han selvsagt ikke ville la dem slippe, men at de skulle ligge der i smerte gjennom all evighet? Hva slags bilde er dette av Bibelens Gud som elsket verden så høyt at han lot sin egen Sønn nagle til et kors som en forbryter for at du og jeg skulle bli frelst?
Det er mange mennesker som har tatt avstand fra Gud og ikke ville ha noe med ham å gjøre på grunn av denne skrekkelige vranglæren. Deres logikk og sunne fornuft fortalte dem at det bildet av Gud de populære evig pine-forkynnere serverte, ikke passet riktig inn, så de tok farvel med en slik Gud.
Men vår Gud er ikke slik. Han er ikke en mega-torturist som plager og piner folk gjennom evighetenes evigheter. Synes du dette høres rimelig ut? Heldigvis er ikke dette den Gud som Bibelen framstiller. Han er full av medynk for sine skapninger. Hvordan kunne han gi sin Enbårne Sønn for å frelse mennesker fra synden og fortapelsen, men plage og torturere fortapte mennesker gjennom all evighet? Gud er rettferdig. Det står da uttrykkelig i Bibelen at alle skal bli dømt og straffet etter sine gjerninger. Er det en rettferdig Gud som plager og piner mennesker i all evighet for det de har gjort i en kort levetid? Synes du dette er et riktig bilde av den medfølende Jesus som ga sitt liv for deg og meg? Selvfølgelig ikke.

Guds kjærlighet

Er Guds kjærlighet større enn menneskets kjærlighet? Eller er menneskets kjærlighet større enn Guds kjærlighet? Svaret er vel enkelt nok: Guds kjærlighet er størst av alt, den overgår enhver forstand og enhver beskrivelse. Les bare Johannes 3,16. La meg nå stille et spørsmål. Hvis et menneske hadde et barn som døde uten å ha tatt imot Jesus, ville foreldrene ha plaget og pint dette kjære barnet i all evighet? De fortvilede skrikene, smerten, lidelsen gjennom all evighet, uten opphold —ville du gitt ditt barn en slik skjebne? Og her vil du svare Å nei, nei, hvordan kan du tro noe slikt? Men da er jo foreldrenes kjærlighet til sitt barn større enn Guds kjærlighet til menneskene! Foreldrene ville ikke gjøre slikt mot sine kjære, men Gud, hvis kjærlighet til sine skapninger overgår all forstand, ville altså gjøre det? Er det ikke noe som skurrer her?
Bibelen skildrer ikke vår himmelske Far som en supertorturist, men derimot som en barmhjertig og rettferdig Gud, full av nåde og medynk for sine skapninger. Vil en rettferdig dommer dømme et barn som har stjålet 50 øre til døden eller til livsvarig fengsel?
En annen ting: Hvis de ugudelige ligger i helvetes ild og pines i all evighet, så har de jo en bevisst tilværelse! De føler smerte og fortvilelse. Da har de jo evig liv! Et miserabelt liv er det nok, men likevel evig! Er dette hva Bibelen lærer?

Syndens lønn

Den forferdelige læren om evig pine kan tilbakevises med et eneste bibelvers: «Men syndens lønn er døden" (Rom 6,23). «ta gar opsonia tes hamartias thanatos» («For lønnen syndens (er) død»).Kan du se hva syndens lønn er for de ugudelige? Døden — evig død, og ikke evig «pine» og «evig liv» i fortvilelse.
Men så vil noen innvende: Det er riktig at syndens lønn er døden, men det er jo en oppstandelse fra de døde på dommens dag, og da skal alle få sin lønn — enten evig liv eller evig pine. Men dette er blitt besvart i ovenstående analyse, som gjør det klart at den ugudeliges lønn er evig ødeleggelse av både legeme og sjel, dvs. evig død. Dette er syndens ytterste konsekvens.

Oppsummering

La meg oppsummere det slik:
1. Det står noen få steder i Bibelen at de ugudelige skal «pines» i all evighet.
2. Men Paulus i 2 Tess. 1,7–9 gir det riktige bilde de andre versene skal tolkes i henhold til. De ugudelige lider en evig fortapelse, sier han. Ordet «pine» kan også bety «straff» iflg gresk grunntekst. Straffen er evig fortapelse, sier han. Dette er meget viktig å forstå.
3. Straffen er evig, sier Paulus. Men både legeme og sjel blir tilintetgjort, ødelagt, går til grunne, sier Jesus.
Åp. 20 sier at Satan blir kastet i ildsjøen og skal «pines dag og natt i all evighet». Men Esekiel sier at Satan skal bli tilintetgjort og bli til aske.
4. Dermed ser det jo ut til at det er motsetninger i Bibelen. men det er det ikke. Vi skal derimot tolke de vanskelige skriftstedene ut fra de enkle, og Paulus gjør det hele klart. Det er straffen, dvs. fortapelsen som er evig, ikke den legemlige lidelse. Fortapelsen er evig i den forstand at både legeme og sjel til den ugudelige som går fortapt, er tilintetgjort, og det er ikke mer i all evighet. Læren om evig pine er helt ute av harmoni med det bilde Bibelen gir av Gud, og er da heller ikke hva Skriften sier, når man går versene etter i sømmene, og det må man gjøre i slike vanskelige ting. Det er merkelig at deler av kristenheten holder på en slik skrekkelig vranglære og misrepresenterer Gud på denne måten!
5. Syndens lønn for de ugudelige er døden og ikke evig liv i pine og smerte i helvetes ild.
«For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig» (Jak 5,11).
«Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet» (Sal 103,8).
«For jeg har ikke behag i at noen skal dø, sier Herren Herren. Så omvend dere da, så skal dere leve!» (Esek 18,32.)
Den kristnes Gud er ikke en evig torturist, men en rettferdig og barmhjertig Gud.

Gud er kjærlighet, og den kjærligheten vil være alt i alle til slutt! Skriften lærer at Gud skal være alt i alle og hver en tåre skal han tørke bort. Da vil alt negativt, mørke og alt som står han imot på alle måter være fjernet og brent opp og bort!

24 Så kommer slutten, når han overgir sin kongemakt til Gud, sin Far, etter at han har tilintetgjort alle makter, myndigheter og krefter. 25 For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. 26 Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden. 27 For alt la han under hans føtter. Når det står alt, er det klart at Gud er unntatt. Det er jo Gud som legger alt under ham. 28 Men når alt er underlagt ham, skal også Sønnen selv underordne seg Gud som har lagt alt under ham, og Gud skal være alt i alle.

I denne eskatologiske perikopen som kombinerer en tolkning av Salme 110,1 og Salme 8,6, ser vi at klimakset i Sønnens herredømme er at han overgir sin kongemakt til Gud og selv underordner seg Gud. Et aspekt NT05 oversettelsen ikke fanger opp, er at Sønnen faktisk må underordne seg Gud for at Gud skal være alt i alle, slik den greske teksten viser oss: hina ē ho theos ta panta en pasin. At Sønnen underlegger seg Faderen er en forutsetning for at "Gud skal være alt i alle".

Bibelselskapets NT05-og 78/85-oversettelse mister dette poenget når de unnlater å oversette dette som en hensiktssetning (som innledes med hensiktskonjugasjonen hina). 1930-oversettelsen gjengir derimot dette riktig med "forat".
Dermed ser vi at "slutten" består ikke her i Jesu andre komme, ei heller i et felles herredømme mellom Faderen og Sønnen som i Åp 22, nei, slutten består alene av Faderens herredømme. Gud skal være alt i alle.

Da vil det ikke være plass, rom og mulighet for noe negativt og som står hans vilje imot. Å gjøre ondt, bli pint eller å tilhøre Satan er ondt i Guds øyne, men å tjene ham, elske ham og hverandre og gjøre godt, det er godt i Guds øyne. Hele universet vil til slutt være fylt av hans godhet og ham selv. Det er Guds endelige plan, vilje og hensikt!

"Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem." Åp. 21, 3.

Hva vil da skje med Satan, Antikrist, den Falske Profet, de Falne Englene, demonene, alle ugudelige og vantro? De vil bli tilintetgjort og utslettet.
Utslette: verb trans. utslette ['ʉːtʃletə] ødelegge, fjerne helt.

Dette vil alle fortapte møte til slutt; Gud Fader som en fortærende ild!