nr. 70: Hva mente Jesus med å ta opp sitt kors og følge ham?

Spørsmål 70:

Hva mente Jesus med å ta opp sitt kors og følge ham?

Svar:

Jesus mente at vi skulle følge i hans fotspor på alle måter og alle områder, da innforbi de områdene som vi som hedningekristne er gitt.

Matt. 16. 24 Deretter sa Jesus til disiplene: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg. 25 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det. 26 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?

Her kommer lidelse og selvfornektelse inn. Det er ikke det vi sier ja til som viser mest hvem vi er og hva vi står for. Men det vi sier nei til.

Her fra mine bibelkommentarer Hebreerbrevet 11. 23 I tro var det foreldrene til Moses gjemte gutten i tre måneder da han var født, for de så at det var et velskapt barn. De lot seg ikke skremme av kongens ordre.

Satans mektigste våpen er og forblir FRYKT! Da må en også ha en tro som tør stå opp imot Satans mektige renkespill. Det hadde Moses familie da det står; de lot seg ikke skremme av kongens ordre.
2. Mosebok 2. 2 Kvinnen ble med barn og fikk en sønn. Hun syntes det var en vakker gutt, og gjemte ham i tre måneder.

24 I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av faraos datter.

Da Moses måtte velge hvem han skulle ha sin identitet hos valgte han slavefolket fremfor herskerfolket. Han så noe mer i slavene enn hos de styrende da han visste hvem Gud hadde utvalgt av de to folkeslagene.

25 Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn leve en kort tid i syndig nytelse.

Veldig ofte er kjødets og verdens vei den enkleste for det naturlige menneske.
Guds vei har en tendens til å gå gjennom ild og vann også bokstavelig talt. Det å lide ondt har vi spesielle løfter på i Guds ord at da er Herren med på en spesiell måte.
2. Tim. 2. 12 Holder vi ut, skal vi også herske med ham.
Fornekter vi, skal han fornekte oss.

26 Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Han så nemlig fram til lønnen som ventet ham.

Hva vi går igjennom her er selvfølgelig veldig tøft og vanskelig når det står på, vi er mennesker med følelser og alt annet som vi er utstyrt med fra naturens side. Men opp imot lønnen som venter er og forblir alle ting av vanskeligheter for ingenting å regne. Jeg ”oppgav” en lovende fotballkarriere for å gå på bibelskole og tjene Herren. Hva jeg har fått igjen her i tiden og ikke minst hva jeg vil få igjen når vi er fremme og hjemme. Det blir mangedoblet helt sikker hvis jeg er tro inntil enden.
Rom. 8. 18 Jeg mener at det vi må lide her i tiden, ikke er for noe å regne mot den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår.

27 I tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. Det var som om han så den usynlige, og derfor holdt han ut.

Å ha noe foran seg og ikke være ulydig mot det kall, oppgave, gjerning og tjeneste som Gud har gitt en og lagt ned i ens indre vesen er av avgjørende stor betydning. Med kallet følger ansvar og dyktiggjøring fra Guds side.
Ap.gj. 23. 19 Derfor, kong Agrippa, har jeg ikke vært ulydig mot det himmelske syn.

28 I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at den ødeleggende engelen ikke skulle røre israelittenes førstefødte.

Kunne blodet av noen slaktede lam bringe frelse og utfrielse. Og pålegge en hel nasjon på flere millioner mennesker å gjøre det. Da må en ha tro og full visshet for å gjøre noe slikt. Det lønte seg og det lønner seg alltid å stole på Gud og hans tjenere.

29 I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde å gjøre det samme, druknet de.

Det er en avgjørende forskjell å være under Guds nåde eller Guds vrede. Troen er det som gjør en forskjell. Troen på Herren og hans ord vil alltid bringe frelse, utfrielse og et sluttresultat å leve med. En går til slutt seirende ut!

Studerer en Jesus, Moses, Paulus, Peter og hvem det er av bibelens menn og kvinner, så var det ved deres selvfornektelse at de tålte lidelse i alle former, som gjorde dem alle til etterfølgere!

Slik da, slik nå. Vi ønsker å ha og ha. Frelse, helbredelse, åndsfylde, gaver, velsignelse og alt annet. Det vil Herren gi oss, men også mer. Forfølgelse, lidelse og selvfornektelse. Vi kan ikke ha det ene og utelukke det andre, det er først når vi kommer til himmelen at alt som koster ikke mer gjelder.

Her fra mine bibelkommentarer Filipenser brevet 3. 10 Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser og blir ham lik idet jeg dør som han –

Kjenne Jesus morgen, middag og kveld, det er det kristenlivet dreier seg om. Da får vi del i hans oppstandelseskraft men samtidig er det lidelse, og lidelser med å gå med Jesus i denne verden. Jesus fikk en tøff, urettferdig og vond behandling i denne verden og det må den som tror på han også regne med å få.

11 måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde!

Her sikter Paulus til sluttfrelsen. Det er en oppstandelsesmorgen. En dag skal vi få se Jesus og fullt ut bli han lik, bare vi holder ut inntil enden. Oppstandelses morgenen kan være i flere faser. Det er en oppstandelse ved inngangen til 1000-årsriket. En ved dommen for den hvite trone, men for oss er når Jesus kommer i lufthimmelen og henter oss hjem til seg (1.Tess.4.13-18 og 1.Kor.15.50-57).

12 Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.

Når selv Paulus kunne si at han ikke var fullkommen kan også vi si det. Men han jaget frem mot målet. Vi er midt i et åndelig maratonløp de aller fleste og ikke en 100 m. Hvordan nå målet og nå målet på best mulig måte? Ved Jesus blir vi frelst og han skal være midtpunktet for alt vi gjør. Vi skal rett og slett leve som Jesus, elske som Jesus osv.

13 Brødre, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran,

Selve sluttfrelsen hadde han ikke grepet, det har ingen enda. Det skjer når vi møter Jesus fysisk ansikt til ansikt. Hvor viktig er det ikke glemme og tilgi alt det en har gjort. Det er enkelte ganger andre mennesker ikke glemmer selv om en har bedt om tilgivelse. Men kan en klare å glemme og tilgi seg selv så tror jeg det er av større betydning enn hva andre sier og mener. Og vi strekker oss ut imot målet, vi ser og går videre.

14 og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.

Som å være på en løpebane ser Paulus for seg kristenlivet. Langs veien er det herlige og viktige opplevelser, men fokuset må en ikke bort i fra. Det er å komme i mål og med seierskransen rundt hode. Det finnes ingen snarveier eller muligheter for å jukse for å nå frem. Og det er med et høyt kall. Ingen har et høyere kall enn oss kristne. Vi har i sikte: 2. Pet.3. 13 Men etter hans løfte venter vi på en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.

15 Slik skal vi se det, alle vi som har nådd modenhet. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det.

Vi kristne skal leve i sammen ikke bare under 1000 års riket og dernest i all evighet. Men her og nå. Men vi er kommet ulikt på vår åndelige modning og vi ser ulikt på mange ting. Men Gud vil gi klarhet i dette.

16 La oss bare, så langt vi er kommet, holde fram i samme spor!

Men det er viktig å akseptere andre men selv ikke gå tilbake på det som Gud har vist en. Det er underlig når noen har sett troendes dåp men forkaster dette og melder seg inn i Statskirka. Statskirka er overmoden for å legges ned, den har overgått seg selv mange ganger. Luther var en underbar Guds mann, men han levde for 500 år siden og reformerte mye. Men det er helt ubibelsk at rettferdige og ugjenfødte skal tilhøre samme felleskap.

Vi ser igjen og igjen, det å fornekte seg selv og ta opp sitt eget kors, ikke Jesu kors. Det er med å skille klinten i fra hveten. Alt er ikke tillatt som en troende, vi må og skal hver dag ta opp vårt kors og følge i Mesterens fotspor.

Det er også dette vi kaller åndelig krise. Det hører med til jordlivets vandring å ha kriser, brytninger og konflikter. Ikke bare med andre mennesker, troende som ikke troende, men i vårt eget trosliv og med oss selv!

Det igjen skaper åndelig behov som gjør at Kristus vinner mer og mer skikkelse i oss. Tar med til slutt bibelkommentarer fra Galaterbrevet 4. 19 Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!

Om det er slik at vi ikke kan forandre vårt hjerte gjennom ytre gjerninger, hva skal i så fall forandre det? Og er det slik at det kun er Gud som forandrer våre hjerter og kun Gud som kan virke helliggjørelsen i oss så kan vel ikke det gjøre annet med oss enn å sønderknuse våre hjerter over vår egen miserable tilstand og vår egen hjelpeløshet i å forandre det!? Det burde skape i oss et inderlig rop til Gud om å endre vårt hjerte! Et rop om å ransake oss og vise oss Kristus i våre liv slik at han kan vinne skikkelse i oss. Salme 139:23,24: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker. 24 Se om jeg er på den onde vei, og led meg på evighetens vei.”
Så når Gud har hørt vår bønn, virket helliggjørelse i oss og Kristus igjen lyser i våre hjerter; Har vi da oppnådd å bli mer perfekt i oss selv og mer i henhold til Guds standard? NEI! Vi har derimot innsett at vi IKKE kan vinne hellighet gjennom våre ytre forandringer men kun gjennom at Kristus ved troen får vinne skikkelse i oss, noe som ØKER avhengigheten av Gud. Dvs. at vi sitter igjen med mindre av oss selv og mer av Kristus Jesus! Vi innser mer og mer at livets kilde er i ham. Vi sitter igjen som mye friere og gladere mennesker enn da vi forsøkte å rette på livet selv. Bonden vet at årsaken til at eplene mangler på epletreet er mangel på jordsmonn og næring. Slik er det med oss også; når vi lever et liv nært Gud i tro og omvendelse og skjønner vår avhengighet av ham – da bærer treet frukt av seg selv.
Om vi ser all slags elendighet i oss selv og vår forventning er at Gud skal forandre dette i oss selv så blir vi skuffet. Gud forandrer ikke mennesket på den måten. Mennesket blir forandret når det ser at dets liv ER Kristus – fokuset på selvet og egoet forsvinner og Kristus vinner skikkelse. Helliggjørelse ender alltid opp med mer Kristus og ikke med mer av oss selv! Resultatet av Guds verk i oss er at vi graver oss mindre ned i vår egen elendighet og innser at vårt liv er i Kristus og at han er vår helliggjørelse! Gal 5:16 “: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod.”. Så om konklusjonen er at det overhodet ikke går, så har man altså Bibelen i mot seg
Evangeliet er genialt, det er håp for ALLE enten man er svak eller sterk som person får bare Gud tak i en så stiller man mer enn likt.